Rotgrønnsaker. Tygg på dette ordet. Hva tenker du? Kålrot og selleri? Det er så mye mer enn dette. Ja, faktisk har det gått litt «sport» i det siste å øke mangfoldet av grønnsaker, og kanskje spesielt rotgrønnsaker. Hvem har vel ikke sett «regnbuegulrøttene» og alle de ulike betene i grønnsakshyllene i høst?

Faktisk, så er bonden Roy Hasle fra Østfold blitt tildelt en innovasjonspris på årets gartnerkongress for sin iver og engasjement etter å dyrke et større mangfold beter. Det er moro å se utvikling på dette området.

På selvplukk i år hos en lokal maisdyrker, plukket jeg massevis av disse herlighetene, og «hjalp» også til ute i felt å veilede litt lett småforvirra personer som plukka chioggiabete og spurte meg om hvordan de skulle tilberede disse «rødbetene». Da gav jeg de en rask leksjon i både hvilken type de hadde plukket, og hva jeg synes den er best til. Den er definitivt best som bakt! Det gjelder egentlig alle rotgrønnsaker. Da deler du opp grønnsakene i «passe store» biter, blander det med litt olje, salt og pepper (og gjerne en liten sprut av sitron hvis man ønsker, store biter av chili eller hele hvitløksbåter), baker de i ovnen på ca. 180-200 grader til de er møre (som avhenger av størrelsen på bitene). Nydelig som tilbehør til det meste, ellers som snacks med rømme blandet med litt urter som dipp!

Chioggiabeten og den gule beten er faste og fine, sprø og milde i konsistens og smak, og holder utrolig lenge på kjøl hvis du pakker de litt inn i plast. Det gjør også rødbeter. De er proppet med farge, og kan gjøre seg helt super som juice sammen med eple eller pære og en liten centimeter ingefær. Men vær forberedt på at den smaker litt mer «jord» enn sine to artsfrender.

Rotgrønnsaker er, ja, riktig – røttene til planten som vi spiser. Den vi spiser mest av, er gulrot. Som vi kjenner som den orange, proppa med karotenoider (noen karotenoider har vitamin A-aktivitet), sprø og god. Men som finnes også i andre farger. Pastinakk, persillerot, sellerirot (i motsetning til stangselleri), neper, beter, kålrot, men også pepperrot, jordskokk og ingefær. Hver rot har sine spesielle og gode næringsstoffer. De er generelt rike på stivelse, i tillegg til kostfiber hos mange arter. Ellers folat (B-vitamin), vitamin C, kalium, kalsium, karotenoider, og spesielle stoffer som f.eks. fargestoffene betacyanin (rød) og betaxantin (gul) i rødbete. Bruksområdene er også mange for rotgrønnsakene våre. Her følger et utvalg av mine favoritter.

Hvordan jeg lager rotmos:Ta det du har. Jeg bruker en melen potetsort (synes mandel er best, men Pimpernell er også god), som hovedandel i mosen. Ellers er jeg glad i pastinakk, som har litt sellerismak, men ikke så sterk som knollselleri, som en del barn ikke liker. Om jeg tar en eller to gode pastinakkrøtter, blir etter hvor dominerende jeg ønsker pastinakksmaken skal være. Den er uansett ikke for dominerende. En halv kålrot tar jeg også i. Så er det veldig populært hjemme hos oss å tilsette et par gulrøtter. For det første er smaken god, for det andre så gir den en egen «melert» farge til mosen som ungene savner hvis jeg ikke har det oppi. Putt oppi alle godsakene i en (helst) vid kjele (hvorfor kan du lese senere), dekk alt så vidt med vann (og intet annet), kok opp, skru ned varmen til minimum, og sett på lokk og kok/trekk til alt er mørt (du må da kutte potetene i større biter enn kålroten for å få alt like mørt til samme tid).

Så kommer det viktigste: IKKE tilsett salt FØR du begynner å mose og vispe. I tillegg; IKKE bruk stavmikser. Da blir det til lim, og det er ikke noe tess til middag …  Mos med en gammeldags potetstapper eller et jern, eller rett og slett bruk en stor ballongvisp som du knuser de godt kokte bitene med. Før eller imens du moser, tilsetter du godt med smør. Og da mener jeg smør. Har du skrekken for kalorier, får du holde deg til margarin, men ekte smør gjør susen (du bruker uansett ikke mye). Så bruker jeg en klunk helmelk, eller enda bedre; kremfløte. (se det an. For mye vil gjøre stappen alt for rennende, og du vil ikke få vispet den opp på samme måte. Det er bedre å spe på litt og litt til passe konsistens). Så må man bruke krefter; visp med ballongvispen rundt og rundt (derfor er det greit å bruke en litt vid kjele, for da får du skikkelig fart på vispen), det er nemlig luft som gjør mosen perfekt! Jo finere man moser, og jo mer luft du får vispet inn i mosen, jo bedre konsistens. Så er det bare å salte/krydre med det du måtte ønske på slutten, og voilá! – rotmosen er servert.

– Studiene våre viser at russere drikker cirka 16 liter ren sprit i året, men jeg tipper konsumet er mye høyere. Vi har et klart inntrykk av at de underrapporterer, sier professor Odd Nilssen ved UiT – Norges arktiske universitet.

Han har forsket i Russland i 25 år, og har blant annet sett på alkoholkonsumet til folk i Arkhangelsk.

– Den offisielle statistikken til Verdens helseorganisasjon (WHO) angir 10,5 liter, men en russisk kollega mener det ligger rundt 25 liter per person per år, sier Nilssen.

Ifølge WHO drikker nordmenn 5,31 liter ren alkohol årlig.

Undersøkelser viser at spesielt innbyggerne i de tidligere østblokklandene, som Latvia og Estland, har høyt alkoholforbruk. Det har også Finland og Luxemburg. Luxemburg ligger innbyggerne på hele 17,5 liter årlig, og finnene drikker i gjennomsnitt 10,43 liter ren sprit.

På helsa løs

Alkoholkonsumet påvirker helsa til russerne på flere måter.

– Både i vår undersøkelse og i andre undersøkelser gjort ulike steder i Russland, ser man en klar sammenheng mellom alkoholkonsum, hjerte- og karsykdommer og tidlig død. Mens disse sykdommene går ned ellers i verden, øker tilfellene i Russland, sier Nilssen.

Levealderen i Arkhangelsk ligger på rundt 60 år for menn, mens den er litt høyere for kvinner.

Nilssen forteller at alkohol er et ømtålig tema, også i Russland. Da Mikhail Gorbatsjov på 1980-tallet innså alkoholproblemet i landet, startet han en kampanje for å få russerne til å drikke mindre.

Han ble mildt sagt upopulær blant innbyggerne fordi han økte alkoholprisene og prøvde å få russerne til å bytte ut vodka og ren sprit med øl og vin.

– Vi kan se at kampanjen hans virket, men selv om forventet levealder økte med to år i løpet av det året restriksjonene varte, klarte presidenten aldri å gjenvinne sin popularitet etter prisøkningen.

– Men alkoholkonsumet gikk ned, det ble nesten halvert. Vi finner også et annet resultat av alkoholkampanjen – blant både kvinner og menn kan vi tydelig se at antall selvmord gjort under alkoholpåvirkning gikk ned med cirka 50 prosent, sier Nilssen.

Uskadelig 40-prosent

Så kom Boris Jeltsin til makten med en helt annen alkoholpolitikk, og alkoholkonsumet nådde nye høyder.

– Det ble for eksempel markedsført at russiske forskere hadde funnet ut at vodka med nøyaktig 40 prosent alkohol var uskadelig for den menneskelige organismen. Tenke det, uskadelig for organismen! Og dette er informasjon som fortsatt lever og bringes videre inn i universitetene, forteller Nilssen.

Hvis man i Norge får vite at man har høyt blodtrykk, vil man få beskjed av legen om å legge om livsstilen. Man får råd som å kutte alkohol og røyk, trene mer, gå ned i vekt og redusere saltinntaket. I tillegg får man medisin som holder sykdommen i sjakk.

– I Russland har man problemer på mange måter. For det første er nødvendige medisiner lite tilgjengelig. Medisiner er også dyrt, så det er ikke alle som har råd til å kjøpe dette. I tillegg er det mange som kun tar medisin de dagene de føler seg dårlig, sier Nilssen.

Hvis de drikker 25 liter ren sprit i året, og i tillegg har lite penger, tror forskeren at russerne brenner mye selv.

– De drikker både hjemmebrent og teknisk sprit. Det får de billig. Sprit i seg selv er ganske billig i Russland, og i tillegg får de tak i smuglersprit. Det kan rett og slett være ren metanol, og det tar livet av mange personer på en sammenkomst.

Dmitrij Medvedev innførte et strengere lovverk da han var president. Nå er det regler for hvem som får lov til å kjøpe alkohol, når det er lov å selge, og det viser seg at ungdom har begynt å drikke mer vin og øl. De tar inn over seg en mer vestlig kultur.

Hver dag en fest

Nordmenn er kjente for en skikkelig helgefyll og edruelige hverdager. Russere, derimot, drikker på hverdagene, også:

– De tar seg helgefyll, pluss at de drikker gjennom uken, sier Nilssen.

– Hva er årsaken til at de har fått en slik drikkekultur?

– Det er flere grunner til dette. De ser på det å drikke, og det å drikke mye, som et tegn på maskulinitet. I tillegg løser de sosiale, økonomiske og samfunnsmessige problemer med alkohol.

– Man kan også nevne at i perioder har alkohol vært den eneste billige gleden russerne har hatt. Drikking og fyll er for dem en lang og kulturell tradisjon, sier Nilssen.

Folketallet synker

FN anslår at i 2050 vil det være 116 millioner russere, mot 143 millioner i dag. Alkoholen kan være én av grunnene til at folketallet synker så drastisk.

– Jeg mener alkoholen er skylden til langt flere dødsfall enn det som blir rapportert i Russland, sier Nilssen.

– Våre analyser viser at beboerne i Arkhangelsk-området ikke burde være mer utsatt for hjerte- og karsykdommer enn folk i Vesten. Snarere tvert imot, de kommer mer gunstig ut både med hensyn til blodtrykk, fettstoffer i blodet, fysisk aktivitet, vekt og genetikk.

De eneste kategoriene hvor russerne kommer dårligere ut enn andre, er alkoholkonsum og røyk.

– Problemet er også at ofte blir en død russer diagnostisert med hjertesvikt når alkohol er den egentlige dødsårsaken. Vi vet at fastsetting av dødsårsak ofte foretas av de yngste og ferskeste legene. Dette er det dårligst betalte legearbeidet og nesten helt uten prestisje.

– Dessuten utsettes legene for et stort press fra familien til de avdøde for å avgi en sosialt akseptabel dødsårsak. I vår studie skal vi nå gå gjennom de russiske obduksjonsprosedyrene for å se hvordan rettsmedisinerne setter diagnose på et dødt menneske som ikke har blitt utsatt for noe kriminelt, sier Nilssen.

Orion

Første ubemannede prøveferd

EFT-1 (Exploration Flight Test 1) blir første ubemannede prøveferd i jordbane for det nye romfartøyet NASA skal bruke for å frakte mennesker til fjerne mål som en asteroide og Mars. Oppskytningen vilskje med en Delta IV Heavy fra Cape Canaveral Air Force Station´s Space Launch Complex 37 torsdag 4. desember klokken 13.05 norsk tid. Oppskytningsvinduet varer i 2 timer og 39 minutter.

Det er Orion-hovedkontraktøren Lockheed Martin som har ansvaret for prøven, der ett av hovedmålene er å kvalifisere romfartøyets utskiftbare varmeskjold. Den kraftige United Launch Alliance Delta IV Heavy raketten skal derfor, i stadier, plassere Orion i en bane med apogeum i omkring 5808 kilometer. Denne høyden gir en tilbakevendingshastighet på 8,9 kilometer i sekundet, som betyr en maksimal varmeskjoldtemperatur på 2200 grader C, rundt 80 prosent av hva som kan forventes etter en ferd til Månen.

Men også andre ting skal prøves, for eksempel avionikk, stillingskontroll, separasjon av avbruddssystemet og dekslene rundt romfartøyets serviceseksjon, dessuten fallskjermsystemet.

Romfartøyet vil bruke ca. 17 minutter på vei opp til en innledende bane, men bare 3 minutter og 56 sekunder etter start blir høyre og venstre væskemotordrevne første trinn på Delta IV Heavy bæreraketten separert. Det midtre trinnet brenner i ytterligere ett og et halvt minutt før separasjon. Seks minutter etter start forsvinner dekslene rundt serviceseksjonen, og bare sekunder etter separeres avbruddssystemet. Den innledende banen skal være ellipseformet med apogeum i 888 kilometer og perigeum i 185 kilometer. Bærerakettens andre trinn tenner på nytt ved slutten av første omløp for å øke høyeste punkt til de planlagte 5808 kilometrene.

3 timer og 24 minutter etter start vil Orions kjegleformede mannskapsseksjon koble seg fra både bærerakettens andre trinn og serviceseksjonen, som med nok en brennperiode blir bremset opp slik at begge deler møter jordatmosfæren og brenner opp. Litt under fire timer etter start vil mannskapsseksjonens stillingskontrollmotorer benyttes i ti sekunder for å innlede tilbakevendingen, og etter omkring 15 minutter merkes det første møtet med atmosfæren i en høyde av 122 kilometer. Nå er det ti minutter til landingen i Stillehavet. Til sammenligning brukte romfergen 40 minutter fra det første møtet med atmosfæren til landing. Høyeste temperatur på varmeskjoldet inntreffer mindre enn ti minutter før landing.

Kapselens to stabiliseringsskjermer settes ut i en høyde av 6,7 kilometer og reduserer i løpet av et minutt hastigheten til 160 kilometer i timen. Deretter vil tre pilotskjermer trekke ut like mange hovedskjermer i en høyde av 6,5 kilometer. Landingshastigheten vil ligge på noe i underkant av 27 kilometer i timen.

Ferden over to omløp er planlagt å vare 4 timer og 24 minutter.

Landingsområdet ligger omkring 960 kilometer vest for Baja, California. Her venter redningsfartøyer fra den amerikanske marinen, blant annet amfibieskipet USS Anchorage og redningsskipet USNS Salvor. Før landing vil helikoptre fra Anchorage være behjelpelig med å bestemme den eksakte posisjonen, slik at også fallskjermene kan lokaliseres. Et system av fem oppblåsbare ballonger sørger for at kapselen blir snudd hvis den skulle bli tippet rundt av bølger. Dykkere vil feste flytekrage, drivanker og slepeliner til romfartøyet, også det på Apollo-maner.

Den enkle serviceseksjonen på EFT-1 er bygget av Lockheed Martin. Senere serviceseksjoner skal leveres av ESA og bygges av Airbus Defence and Space (se nedenfor).

Utvikling og bygging av serviceseksjonen

18. november undertegnet ESA en kontrakt med Airbus Defence and Space om utvikling og bygging av serviceseksjonen for det nye, bemannede NASA-romfartøyet Orion.

Serviceseksjonen skal romme systemer for fremdrift, strømforsyning og temperaturkontroll, dessuten sentrale deler av livstøttesystemet for selve Orion-kapselen. Kontraktsummen er ca. 390 millioner euro.

Det var i desember 2012 at NASA og ESA ble enige om en europeisk rolle i Orion-programmet, og bakgrunnen er blant annet erfaringen ESA høstet ved konstruksjon, bygging og bruk av de fem ubemannede ISS-forsyningsfartøyene i ATV (Automated Transfer Vehicle) serien.

Første gangs bruk av en europeisk serviceseksjon blir trolig omkring november 2018 med EM-1 (Exploration Mission 1) ferden, som blir ubemannet med en Space Launch System Block I bærrerakett og går til Lagrange-punkt L2 i Jorden-Månen systemet. EM-2 skal være en bemannet ferd i 2020/2021 til det samme området over Månens bakside.

Romfart generelt

Da påmeldelsesfristen for Mars One astronautkandidater gikk ut 31. august 2013, hadde det meldt seg 202 586 frivillige til enveisopphold på planeten Mars. Tallet ble etter første utvelgelsesrunde redusert til 663, og nå står uttak nummer to for døren.

Denne utvelgelsen skal foregå som videointervju under ledelse av dr. Norbert Kraft, som har erfaring med uttak av romfarere i blant annet NASA og Roskosmos.

Romtransport

Oppskytningen av en Proton M/Breeze M bærerakett med en russisk nyttelast fra Bajkonur ble 26. november utsatt på grunn av et problem med styresystemet på Breeze M trinnet.

Proton M/Breeze M har i den senere tid vært plaget av feil – i 2012 havnet en nyttelast i gal bane, og i juli 2013 eksploderte en rakett like etter start. En ny svikt inntraff i mai inneværende år, men forrige oppskytning, i september, gikk etter planen.

Romforskning

Oppskyting utsatt

Oppskytningen av den japanske asteroidesonden Hayabusa 2 måtte utsettes fra 1. desember klokken 05.22 norsk tid til 3. desember, har JAXA (Japan Aerospace Exploration Agency) og Mitsubishi Heavy Industries, Ltd. meldt. Årsaken var dårlig vær.

Mørk materie

To fysikere, Andrei Derevianko ved University of Nevada i Reno og Maxim Pospelov ved University of Victoria og Perimeter Institute for Theoretical Physics i Canada, har foreslått å bruke atomur blant annet i rommet for å påvise mørk materie.

Mørk materie antas å utgjøre omkring 27 prosent av universets masse, og vil i så fall kunne ha en forstyrrende effekt på atomurene – opprinnelig synkroniserte ur kan bli usynkrone som følge av lommer med det mystiske, ukjente stoffet.

Forslaget, annonsert 17. november, har vakt interesse, og de to forskerne skal nå begynne å analysere data fra atomurene i 30 GPS-satellitter og en del bakkenettverk.

Philae og Rosetta

Med Philae-oppdraget fullført, i hvert fall foreløpig, skal Rosetta nå konsentrere seg om sine oppgaver i nærheten av 67P/Cherjumov-Gerasimenko. Sonden har siden 16. november utført en serie manøvrer med formål å optimalisere banen rundt kometen for de 11 instrumentene om bord.

Nye manøvrer ble gjennomført 20., 23. og 26. november for å heve banehøyden til omkring 30 kilometer.

3. desember skal banehøyden senkes til 20 kilometer i ti dager, deretter heves igjen til 30 kilometer. Senkningen skal benyttes til kartlegging av kometkjernen med høy oppløsning og til å samle gass, støv og plasma med den økte aktiviteten som forventes når sonden og kometen nærmer seg Solen. Rosetta vil i sin ”eskortetjeneste” innover oppholde seg så nær kometen som mulig, men vil fjerne seg hvis solvarmen gir en utstrømning som innebærer en risiko. Hensikten er nå å studere kometen og samtidig vokte på Philae i tilfelle sollyset skulle gjøre det mulig å lade opp batteriene.

Kometen og Rosetta vil runde Solen 13. august 2015 i en minste avstand av 186 millioner kilometer. Dette er altså mer enn Jordens middelavstand fra Solen, nesten 150 millioner kilometer. På vei utover i solsystemet igjen er det håp om å opprettholde kontakt med sonden til utgangen av 2015. Fra tidlig på året vil lyttingen etter radiosignaler fra Philae kun være periodisk.

Van Allen

Van Allen beltene er som kjent smultringlignende ansamlinger av ladede partikler holdt på plass av Jordens magnetfelt. Beltene kan øke og avta i størrelse med energien mottatt fra Solen, og vil enkelte ganger kunne utvide seg så meget at satellitter i lave jordbaner utsettes for ødeleggende stråling.

Nå er det, ved hjelp av data fra NASAs to Van Allen Probes satellitter (skutt opp i august 2012), påvist et slags avløp som danner en ugjennomtrengelig barriere for de hurtigste elektronene. Barrieren hindrer dem i å nærme seg Jorden. Oppdagelsen er beskrevet i 27. november utgaven av tidsskriftet Nature.

”Denne barrieren for de meget hurtige elektronene er et bemerkelsesverdig trekk ved beltene,” forklarer Dan Baker, forsker ved University of Colorado og hovedforfatter av artikkelen i Nature. ”Vi er i stand til å studere den for første gang fordi vi ikke har hatt tilgang til så nøyaktige målinger av disse høyenergi-elektronene tidligere.”

Lunar Missions Ltd.

Det engelskledede selskapet Lunar Missions Ltd. gikk 19. november ut med planer om en månesonde, Lunar Mission One, som skal finansieres ved private bidrag.

Sonden vil lande ved Månens sydpol, der en nyutviklet drill skal bore til i hvert fall 20 meter og kanskje så meget som 100 meter. Oppskytning vil skje i løpet av kommende tiår.

Innledende finansieringsmål er 600 000 pund, og Lunar Missions kunne for en tid siden fortelle at en sjettedel av dette beløpet kom inn i løpet av noen få timer etter annonseringen.

Selskapet opplyste videre at en del av finansieringen vil skje gjennom bestilling og senere salg av millioner ”digitale hukommelsesbokser” i et program som kalles Kickstarter. En bestilling koster 60 pund, senere vil de bli lagt ut for salg.

Potensielle bidragsytere kan være skoler, andre utdannelsesinstitusjoner og enkeltpersoner over hele verden.

Diverse

DNA i rommet

Hensikten med oppskytningen av forskningsraketten TEXUS (Technologie-Experimente unter Schwerelosigkeit, Teknologi-eksperimenter i vektløshet) 49 fra Kiruna i Nord-Sverige for en tid siden var blant annet å studere virkningen av gravitasjon på genene i menneskelige celler.

Forskerne besluttet imidlertid også å prøve virkningen av en suborbital ferd på små mengder DNA festet til rakettens utside. Ferden gikk til en høyde av 264 kilometer og varte i ca. 20 minutter, hvorav seks minutter i vektløshet. Høyeste temperatur under tilbakevendingen var omkring 1000 grader C.

Likevel viste det seg at meget av DNA-stoffet var uskadd, ble det opplyst i slutten av november. Cora Thiel, én av forskerne ved Universitetet i Zürich, sa at ”vi var overrasket over å finne så meget intakt og funksjonelt aktiv DNA.”  – ”Og,” tilføyet professor Oliver Ulrich, en kollega, ”studien gir eksperimentell støtte til påstanden om at DNAs genetiske informasjon er i stand til å overleve det ekstreme miljøet i rommet og tilbakevendingen i jordatmosfæren.” – Opptil 53 prosent overlevet nede i riller på skruehoder, og i overkant av en tredjedel var funksjonsdyktige.

Funnet kan gi ny fokus på panspermia-teorien, som postulerer at livet på Jorden kom utenfra. Den antyder likeledes at jordisk DNA, på tross av sikkerhetsforanstaltninger, kan medføres av romfartøyer til andre himmellegemer.

”Dette må vi vite mer om i letingen etter utenomjordisk liv, ” mener forskerne.

Søk- og redningstjenesten Cospas-Sarsat

Den internasjonale, satellittbaserte søk- og redningstjenesten Cospas-Sarsat ble opprettet av Canada, Frankrike, Sovjetunionen og USA i 1979. Det hevdes at tjenesten siden den tid har bidratt til å redde i overkant av 35 000 menneskeliv.

Nå har Europa bygget og i sommer prøvet tre bakkestasjoner som vil øke systemets effektivitet i vår del av verden, ble det meldt 17. november. Stasjonene ligger på Svalbard, ved Maspalomas på Gran Canaria og ved Larnaca på Kypros, alle med fire antenner. Bakkestasjonene er sammenknyttede, og blir styrt av et kontrollsenter i Toulouse.

Cospas-Sarsat romsegmentet består i øyeblikket av utstyr i 17 satellitter i middels høye baner – 14 amerikanske av typen GPS, to europeiske Galileo-satellitter og én russisk Glonass.

Kosmos-programmet

Den russiske Glonass M eller Uragan M navigasjonssatellitten som ble skutt opp 14. juni i år med en Sojus 2-1b fra Plesetsk, var nummer 2500 i Kosmos-serien.

Kosmos-programmet, som i stor grad gjelder oppskytningen av militære nyttelaster, ble innledet 16. mars 1962 med Kosmos 1.

–––––

Rettelse: I Romrapport 34/14, under omtalen av Rosetta instrumentseksjonen Philae´s landing på 67P/Churjumov-Gerasimenko, står det at unnslipningshastigheten på kometkjernen er 50 meter i sekundet. Det korrekte tallet er 50 centimeter i sekundet.

De svenske statsviterne Mikael Sandberg og Max Rånge har analysert de politiske systemene i alle land i verden helt tilbake til 1789. Forskerne ved Högskolan i Halmstad har funnet ut at demokrati spres fra land til land – det vokser ikke frem innenfor et enkelt land uten påvirkning. Det betyr at alle typer ikke-demokrati til slutt kan bli et demokrati.

Der det ikke så ut til å være mulig

– De senere årenes historiske begivenheter og forskning viser at demokrati kan oppstå i kontekster man tidligere ikke trodde var mulig, bekrefter Carl Henrik Knutsen.

Knutsen er professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitet i Oslo. Han tenker blant annet på landene i Øst- og Sentral-Europa, flere land i Øst-og Sørøst-Asia og ikke minst land i Afrika sør for Sahara.

– Tunisia er et nyere eksempel, som ofte blir glemt i skyggen av det som skjer av militærkupp og mangel på demokrati i Egypt, legger han til.

Tregere utvikling

Forskningen tyder på at bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger kan forklare mye av hvorfor noen land blir demokratisert og andre ikke. Men den forklaringen gjelder ikke i like stor grad i de arabiske landene. Der er demokratiutviklingen tregere og mer uforutsigbar.

Det har ikke Mikael Sandberg og Max Rånge klart å finne forklaringen på. – Det krever videre analyse, fastslår de.

Albrecht Hofheinz er førsteamanuensis i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Han mener det ikke finnes noen automatisk sammenheng mellom islam og fravær av demokrati, og at årsakene må søkes i politiske sammenslutninger.

– Mange mennesker i muslimske land har over lang tid gitt uttrykk for at de vil endre det herskende styresettet. At de som oftest ikke lykkes, skyldes ikke religion, men konkrete interne og globale maktkonstellasjoner, sier Hofheinz.

Carl Henrik Knutsen mener at det er vanskelig å si konkret hva dette kan skyldes. Men også han mener at det kan være snakk om andre forklaringer enn religion.

– Det samme ble sagt om katolske land for noen år siden, da de var ikke-demokratiske, men dette endret seg plutselig da land i Sør-Europa og Latin-Amerika ble demokratisert, sier Knutsen.

Modernisering på vei

Bjørn Olav Utvik er professor og historiker med Midtøsten som spesialfelt ved Universitet i Oslo.

Han mener at det ikke er vanskelig å forklare hvorfor det tilsynelatende er liten sammenheng mellom økonomisk rikdom og demokratisering i den arabiske verden.

– Stort sett i verden er land med høyt BNP per innbygger også land som har gått gjennom en bred og omfattende industrialisering og en parallell modernisering av de fleste sektorer. Dette har produsert en utdannet middelklasse og etterhvert en utdannet og organisert arbeiderklasse, som har drevet fram større frihet og mer inkluderende politiske systemer, sier Utvik.

Men de landene som har høyest BNP per innbygger i den arabiske verden, har ikke kommet dit gjennom bred modernisering. Dette er land som inntil for få tiår siden var de minst utviklede, men som nå har blitt styrtrike gjennom funn av omfattende olje-og gassressurser.

– Rikdommen har riktignok i neste omgang finansiert en rask modernisering. Nå ser man at det vokser fram en utdannet middelklasse som helt etter oppskriften også begynner å stille krav til politiske rettigheter, sier Utvik.

Men slike prosesser tar tid.

– Dessuten har fyrstene, med et visst hell inntil videre, kunnet bremse kravene på deltakelse ved å tilby statsborgerne veldig rask vekst i levestandard.

Utvik forklarer videre at det meste av arbeidet i mange muslimske land blir utført av underbetalte gjestearbeidere uten rettigheter. Derfor finnes det knapt noen nasjonal arbeiderklasse som kunne bidratt til kravet om endring, mener han.

Datasettet MaxRange1 fra Max Rånge på Högskolan i Halmstad rangerte verdens land fra 1 (minst demokratisk) til 100 (mest demokratisk). Dra musepekeren over illustrasjonen og se hvor demokratiske de ulike landene var i perioden 2006-2013, eller spill av for å følge utviklingen i ett enkelt land (i dette tilfellet Afghanistan).

Referanse: 

Rånge, Max og Sandberg, Mikael: “Civilizations” and Political-Institutional Paths: A Sequence Analysis of the MaxRange2 Data Set, 1789 – 2013*, Social Science Research Network August 2014. 

Valnøtter lovprises som en av de sunneste nøttene man kan spise. Og det kan se ut som om påstanden er i ferd med å bekreftes. I hvert fall viser en studie gjort på mus, at det er stor helseeffekt. Resultatet ble publisert i tidsskriftet Journal of Medicinal Food.

Ikke bare omega-3

Paul Davis har lenge undersøkt hvilken effekt valnøtter kan ha. Han har også vist tidligere at valnøtter har en god effekt på prostatakreft, men inntil nå har han ikke visst hva som hadde den helsebringende effekten.

Det kunne være omega-3-fettsyrene, nøtteoljen eller nøtten i sin helhet. Dersom det var omega-3, ville det betydd at fordelene ikke er unike for valnøttene.

Derfor valgte forskeren å dele opp mus i tre grupper. Én fikk hele valnøtter, én fikk oljen fra valnøttene og én fikk en alternativ kilde til omega-3.

Resultatet viste at både hele valnøtter og oljen reduserte kolesterolet og sakket kreftutviklingen. Det skjedde derimot ikke hos musene som fikk den alternative kilden.

– Vi har vist at det ikke bare er omega-3-fettsyrene i seg selv. Det kan være en kombinasjon av omega-3 og annet innhold i oljen, men det begynner å bli klart at innenfor ernæring er det sjelden bare én ting som bidrar, det er alltid en kombinasjon av flere, sier Davis i en pressemelding.

Fortsatt i startfasen

Effekten kommer av et redusert nivå av et bestemt hormon i kroppen. Det ser ut til å bremse veksten av en kreftsvulst. 

Davis understreker at dette foreløpig bare er påvist hos mus. Slike resultater lar seg ikke bestandig overføre på mennesker. Forskerne har heller ikke kommet til bunns i hvilke faktorer som har den potensielle effekten.

Dersom man ønsker å oppleve de samme effektene som musene i studien opplevde, må man spise rundt 70 gram valnøtter daglig i 18 uker.

– Du må forstå at 70 gram valnøtter inneholder omtrent 482 kalorier. Det er ikke ubetydelig, men det er bedre enn å spise en porsjon med pommes frites, som ligger på 610 kalorier, påpeker forskeren.

Referanse:

Kim, H. Yokoyama, W. og Davis, P.A. TRAMP Prostate Tumor Growth Is Slowed by Walnut Diets Through Altered IGF-1 Levels, Energy Pathways, and Cholesterol Metabolism. Journal of Medicinal Food (2014)

De fleste har opplevd at en advarsel spretter opp på skjermen idet man klikker seg inn på en nettside. Og de aller fleste har på ett eller annet tidspunkt valgt å ignorere advarselen.

Selv om det som oftest går greit, hender det at noen er så uheldige at PCen beleires av et ondartet virus.

– Den beste måten for en hacker å få kontroll over datamaskinen din, er å få deg til å gjøre noe, sier Brock Kirwan på Brigham Young-universitetet i USA i en pressemelding.

Kirwan har undersøkt hvordan vi forholder oss til datasikkerhet. Resultatet ble nylig publisert i the Journal of the Association for Information Systems.

Røsket ut ledningen

I et praktisk forsøk fikk en gruppe studenter i oppgave å kategorisere bilder. Deltakerne bladde gjennom bildene på hver sin PC. Mens de bladde, dukket det tidvis opp advarsler om sikkerhetstrusler, noe de fleste deltakerne systematisk valgte å ignorere.

Plutselig dukket det opp en beskjed hvor det sto «si farvel til datamaskinen din» og en stoppeklokke som telte ned fra ti. Deltakerne reagerte med sjokk, noen ropte ut, andre rev ut ledningen eller skrudde raskt av maskinen.

– Mange av dem fikk helt hetta – du kunne høre dem lage lyder fra observasjonsrommene våre, sier Anthony Vance, en av forskerne bak forsøket.

– Mange skjønner ikke at de selv er det svakeste leddet i PC-sikkerheten sin, tilfører Kriwan.

Gjør som hjernen din sier

I forkant av forsøket svarte deltakerne på hvor opptatt de var av pc-sikkerhet. Hvilket de fleste naturlig nok var.

Så hvorfor sier de én ting, men gjør noe helt annet?

I tillegg til det praktiske forsøket, målte forskerne hjerneaktiviteten hos deltakerne for å se hvordan de reagerte på risikoer.

Det viste seg at hjerneaktiviteten kunne avsløre hvor store sikkerhetssjanser deltakeren var villig til å ta. – Vi oppdaget at hjernen gir en bedre pekepinn på hensyn til sikkerhet enn personens egen oppfatning, forteller Vance.

Referanse:

Vance, A. (et al) Using Measures of Risk Perception to Predict Information Security Behavior: Insights from Electroencephalography (EEG). Journal of the Association for Information Systems (2014)

«Jeg skjønner ingenting. Jeg vet aldri når denne overveldende trøttheten kommer. Plutselig er det som om jeg går tom for batteri. Men når jeg forteller det til andre så kan de si at det er da vanlig å være trøtt. Helsepersonell har heller ingen særlig forståelse for dette.»

Slik beskriver en person med Sjøgrens syndrom opplevelsen av unormal eller kronisk trøtthet, eller fatigue. En trøtthet som rammer brått og uventet, som for eksempel når du plutselig sovner over frokostbordet. 

Anne Marit Mengshoel, professor ved institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo, har sett på hvordan denne overveldende trøttheten arter seg for pasienter med Sjøgrens syndrom. Hun har først og fremst vært opptatt av hva de forteller om erfaringene sine med unormal trøtthet, og hvordan det påvirker hverdagslivet. 

– Treningskulturen er drevet for langt

Hun finner blant annet at mange av dem hun intervjuet, følte at de ikke ble tatt på alvor av helsepersonell. Generelt opplevde de liten forståelse for hvor utfordrende det er å leve med dette. Noen fikk beskjed «om å leve så godt som mulig». Andre følte at de ble stemplet som late. En ikke uvanlig oppfordring var å få på seg skoa og komme seg ut og trene.

– Jeg tror at den norske treningskulturen har drevet det for langt med et bilde av at fysisk aktivitet hjelper, nærmest uansett. Dette er en sykdom som varierer, det er dager der en er for syk til å trene. Pasientene har behov for at både helsepersonell og vanlige folk forstår og aksepterer at en kan behøve en liten time-out, og at dagsformen varierer, sier Mengshoel.

Ikke bare vanlig trøtt

Forskningsprosjektet er basert på kvalitative intervjuer med fem kvinner og fire menn mellom 27 og 67 år. 

Det finnes foreløpig lite kunnskap om konsekvensene for dem som rammes av denne unormale trøttheten, og noe godt norsk ord for det internasjonale «fatigue» finnes heller ikke. 

Mengshoel fant imiderltid at pasientene opplevde trøttheten som uforklarlig, og var dårlig informert om at den er noe som ofte følger med sykdommen. Da hun spurte om hvordan de fungerte i hverdagen, kom det derimot klart fram at dette ikke dreide seg om normal trøtthet.

– De fortalte om en form for uforutsigbar trøtthet som kunne variere fra den ene dagen til den andre. Av og til var den så sterk at de følte seg lammet, forteller Mengshoel.

Gjelder også andre pasientgrupper 

Innen revmatologien har forskerne vært mer opptatt av smerte enn trøtthet. 

Det har imidlertid vært forsket en del på unormal trøtthet i andre sykdomsgrupper de siste tjue årene, særlig blant kreftpasienter. Men sjelden har forskningen gått inn på hverdagslivet til pasientene, slik Mengshoel har gjort. 

– I en kvantitativ studie er det enkelt å si at «så og så mange har disse symptomene» uten å beskrive hva det innebærer. Styrken i kvalitative studier er at det kommer klart fram hvordan unormal trøtthet oppleves for dem som rammes, sier Johan K. Stanghelle, forskningsdirektør ved Sunnaas. 

Stanghelle har forsket på unormal trøtthet i forbindelse med flere sykdommer, spesielt i postpolio-syndrom. Han kjenner igjen beskrivelsene fra pasienter med Sjøgrens syndrom.

– Jeg tror ikke dette er spesifikt for Sjøgrens syndrom, men at studien gir en veldig god beskrivelse av fenomenet med unormal trøtthet som også pasienter med andre sykdommer kan kjenne seg igjen i.

Mellom 65 og 70 prosent av dem som har Sjøgrens syndrom, opplever fatigue, en andel Stanghelle mener ikke skiller seg særlig fra andre med kroniske sykdommer. Smerte og unormal trøtthet henger sammen. I undersøkelser blant pasienter med andre kroniske lidelser kommer det fram at de som rapporterer høyt på smerte, rapporterer tilsvarende høyt på trøtthet.

Lettere å avfeie 

Stanghelle tror det etterhvert har kommet en anerkjennelse i helsevesenet av at unormal trøtthet forekommer og følger med en del sykdommer, men ikke hva det innebærer.

– Det at det ikke finnes en klar forklaring på hvordan og hvorfor dette oppstår, og ingen medisiner eller annen konkret behandling, gjør det enklere å avfeie eller overse problemet. Jeg håper en studie som dette kan bidra til at helsevesenet får opp øynene for hvilke store konsekvenser det har for dem som rammes, sier Stanghelle.

Han etterlyser et større fokus på råd om hva pasientene skal gjøre når trøttheten rammer dem, og tilrettelegging på arbeidsplassen.

Mange ubesvarte spørsmål

Men hva kommer denne trøttheten av? Oppstår den på grunn av sykdommen i seg selv, eller er den en bivirkning av medisinene? Hva skjer egentlig i kroppen? Finnes det en eksklusiv trøtthet i hver sykdomsgruppe?

Her verserer det flere hypoteser. 

– Ved postpolio-syndrom, for eksempel, har forskerne vært opptatt av at trøtthetssenteret i hjernen angripes, som en del av selve infeksjonen. Men dette er ikke bekreftet, forteller Stanghelle.

Mengshoels studie har ikke gått inn på årsaksforhold som dette. Fortsatt vet ikke forskerne hva som fysisk skjer i kroppen. Men det de vet, er at unormal trøtthet skiller seg tydelig fra vanlig trøtthet, den fører til vedvarende mangel på energi og varierer på en ukontrollerbar og uforutsigbar måte.

Mengshoel håper å kunne involvere flere medisinske spesialiteter, som for eksempel hjerneforskning, i eventuelle fremtige prosjekter, for å se på hvordan fatigue beskrives og kan forklares i flere sykdomsgrupper.

Referanse:

Anne Marit Mengshoel, m.fl. Primary Sjögren’s Syndrome: Fatigue Is an Ever-Present, Fluctuating, and Uncontrollable Lack of Energy, Arthritis Care & Research, august 2014.

Sammendrag

Van Allen-beltene er en samling med ladete partikler som holdes på plass av jordas magnetfelt. I disse beltene er strålingen veldig sterk. De består av partikler som suser rundt jorda i enorme hastigheter.

Strålingsfeltene ble ikke påvist før romalderen begynte. I 1958 ble Explorer-satelittene brukt til å kartlegge deler av strålingsbeltene. Van Allen-beltene består av et indre og et ytre lag, med et klart skille mellom lagene.

Mellom det indre og ytre laget er det et område med ganske tomt rom. Et av de store spørsmålene knyttet til beltene, er hvorfor ikke strålingen også går igjennom dette tomrommet. Og hvorfor er det et så klart skille mellom beltene?

Beltene ligger såpass langt fra jorden at de vanligvis ikke påvirker satellitter eller romfartøy som går i bane rundt jorden, men de kan vokse eller krympe på grunn av stråling fra solen, og dermed skade satellitter som kommer innom beltene.

Men Apollo-astronautene som skulle til månen, måtte gjennom Van Allen-beltene. Astronautene var bare på en kort gjennomreise, så de slapp unna med en relativt liten strålingsdose.

Undersøker Van Allen-beltene

Strålingsbeltene blir nå undersøkt av to NASA-sonder, som passende heter «Van Allen Probes». Oppdraget deres er å avdekke mer kunnskap om strålingsbeltene, blant annet slik at satellitter kan reddes unna når beltene vokser og strålingene kan skade romindustrien, ifølge NASA.

Noe av denne strålingen består av ladete elektroner som flyr i enorme hastigheter, nesten opp mot lysets hastighet.

Målinger fra sondene viser at innsiden av det ytre laget har en klart definert barriere som stopper de superraske elektroner på veien ned mot jorda.

– Det er nesten som om elektronene treffer en glassvegg, sier Daniel Baker i en pressemelding. Baker er fysiker ved University of Boulder, Colorado, og hovedforfatter av artikkelen.

– Vi har observert et slags usynlig skjold som blokkerer elektronene. Det er et veldig merkelig fenomen.

Hvordan kan det forklares?

I artikkelen beskriver også forskerne hvordan et slikt skjold kan oppstå, og de utforsker flere forskjellige forklaringer, blant annet om menneskelig aktivitet kunne forårsake dette feltet.

Først tok de for seg jordas magnetfelt, for å se om magnetfeltet kunne påvirke strålingsbeltene. Magnetfeltet fanger og leder elektroner og protoner langs magnetlinjene mellom Nord- og Sørpolen.

De spekulerte også i om radiosignaler fra sendere på jorden kunne møte og spre elektronene fra strålingsbeltene, men verken magnetfeltet eller radiosignalene var nok til å forklare hvordan grensen mellom det ytre beltet og tomrommet kunne være så klart definert.

Forskerne mener den mest sannsynlige forklaringen er en sky av ladet gass som kalles plasmasfæren. Denne gasskyen kalles også den indre magnetosfæren. Den begynner cirka 1000 kilometer over jordoverflaten og går helt ut til det ytre Van Allen-beltet, som ligger cirka 13 500 kilometer fra jorda.

Partiklene i plasmasfæren møter partiklene i det ytre Van Allen-beltet, og kan forårsake en spredning av partiklene i Van Allen-beltet, noe som kan skape dette usynlige skjoldet. Bevegelsene til beltene og plasmasfæren kan forsterke denne effekten.

– Spredningen på grunn av plasmasfæren kan være sterk nok til å skape en vegg på innsiden av det ytre Van Allen-beltet, men en sterk solvind kan få grensen til plasmasfæren å bevege seg innover, sier Baker.

Dermed tror også forskerne at sterke solvinder kan få dette strålingskjoldet til å delvis bryte sammen, i hvert fall i korte perioder.

Referanse: 

Baker, m.fl: An impenetrable barrier to ultrarelativistic electrons in the Van Allen radiation belts. Nature. DOI: 10.1038/nature13956.

De permanent frosne viddene i Alaska, Canada, Grønland og Sibir er en av de store ukjente i klimaligningen. For hva er det som skjer når de frosne landskapene tiner opp?

Én ting er i hvert fall sikkert. Store mengder av drivhusgassen metan, som er 25 ganger kraftigere enn CO₂, blir sluppet ut.

Den samlede innflytelsen er imidlertid usikker. Våtområder tar nemlig opp betydelige mengder CO₂ fra atmosfæren.

Nå viser ny forskning at vi kan få et svar raskere enn tidligere antatt. Tundraene reagerer nemlig på klimaendringer i et rasende tempo.

– Forskningen vår viser at de arktiske økosystemene i Sibir reagerer svært raskt og uforutsigbart. Derfor er det også viktig at vi undersøker hva den samlede effekten blir, sier professor Bo Elberling fra Center for Permafrost (Cenperm) ved Københavns Universitet.

Han er en av forskerne som står bak den nye studien, som er publisert i tidsskriftet Nature Climate Change.

Underbygger andre studier

Torben Røjle Christensen forsker på metanutslipp som professor ved Lunds Universitet i Sverige. Christensen er ikke overrasket over de nye funnene:

– Studien er interessant. Den viser at klimaendringene varmer jorden raskt, slik at permafrosten smelter, og man får flere våtområder. Da slippes det ut metan, som kan påvirke klimaet. Det er interessant at disse prosessene gjør seg gjeldende i det store sibirske landskapet, sier Christensen.

Tundraen smelter på seks år

I den nye studien ryddet forskerne vegetasjonen fra et mindre område av den sibirske tundraen. Forsøkene ble foretatt i de tørre områdene som omgir våtområdene i Kytalik.

Ved å fjerne vegetasjonen endret forskerne på den andelen av sollys som treffer bakken. Jorden ble altså varmet opp litt raskere enn ellers.

Formålet var å se hvor raskt denne moderate endringen ville føre ting smelting og utslipp av metan.

Allerede etter seks år hadde området endret karakter. Det var blitt et våtområde, og store mengder metan ble sluppet ut. Forskerne var overrasket over hvor raskt det gikk.

– Dette viser at arktiske økosystemer kan reagere enormt raskt på selv små klimaendringer. Seks år er veldig lite i klimasammenheng, hvor vi ofte snakker om perspektiver på 20, 50 eller 100 år, sier Bo Elberling.

Usikkerhet omkring fremtiden

Elberling peker på at det fortsatt er uvisst om opptiningen vil ha en negativ eller positiv total effekt.

De nye våtområdene slipper ut metan, men tar også opp CO₂. Slik er det i hvert fall for stabile våtområder.

Men det er uvisst hva som skjer når hele landskaper smelter.

– Hele landskapssystemer, som rekker dypt ned i jorden, blir ustabile. Det skal vi undersøke nærmere, slik at klimamodellene kan bli mer nøyaktige, sier Elberling.

CO₂ viktigere

Torben Røjle Christensen påpeker at CO₂-utslippene er mye viktigere enn metan fra tundraen.

– Menneskeskapt CO₂ er fortsatt den viktigste faktoren. Vi må ikke trekke oppmerksomheten vekk fra det egentlige problemet, sier Christensen.

Bo Elberling er helt enig.

– Men det menneskeskapte bidraget er velkjent. Det måles, veies og rapporteres, mens Arktis er en ukjent i ligningen, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.