Størrelsen på oppstartspartisjonen i Linux er ikke fast og kan variere avhengig av den spesifikke Linux-distribusjonen og brukerens preferanser. Vanligvis er oppstartspartisjonen rundt 100-250 MB, men den kan være større eller mindre avhengig av systemets behov.

Oppstartspartisjonen brukes til å lagre de essensielle filene som kreves for å starte Linux-operativsystemet, inkludert kjernen, oppstartslasteren og noen innledende RAM-diskbilder. Kjernen er kjernen i operativsystemet og er ansvarlig for å administrere maskinvare- og programvareressursene. Oppstartslasteren er et lite program som laster inn kjernen i minnet og starter oppstartsprosessen. RAM-diskbildene inneholder midlertidige filer som trengs under oppstartsprosessen.

Størrelsen på oppstartspartisjonen bestemmes av størrelsen på disse filene. Kjernen og oppstartslasteren er vanligvis små, men RAM-diskbildene kan variere i størrelse avhengig av den spesifikke Linux-distribusjonen og brukerens preferanser. Noen Linux-distribusjoner, som Ubuntu, bruker et lite RAM-diskbilde som bare er noen få megabyte i størrelse, mens andre, som Red Hat Enterprise Linux, bruker et større RAM-diskbilde som kan være flere hundre megabyte stort.

I tillegg til kjernen, oppstartslasteren og RAM-diskbilder, kan oppstartspartisjonen også inneholde andre filer, for eksempel konfigurasjonsfiler og diagnoseverktøy. Disse filene er vanligvis ikke avgjørende for oppstartsprosessen, men de kan være nyttige for feilsøking og vedlikeholdsformål.

Størrelsen på oppstartspartisjonen kan justeres under installasjonen av Linux. De fleste Linux-distribusjoner gir en mulighet til å spesifisere størrelsen på oppstartspartisjonen, og brukeren kan velge en størrelse som passer for deres behov. Det er viktig å sikre at oppstartspartisjonen er stor nok til å inneholde alle de essensielle filene som kreves for oppstartsprosessen, men det er også viktig å unngå å gjøre den unødvendig stor, da dette kan kaste bort verdifull diskplass.