I de tidlige dagene med personlig databehandling var det vanlig at datamaskiner hadde to diskstasjoner, en A-stasjon og en C-stasjon. A-stasjonen var vanligvis en diskettstasjon, mens C-stasjonen var en harddisk.

Disketter var flyttbare disker som kunne brukes til å lagre og transportere data. De var relativt små, med en kapasitet på bare noen få hundre kilobyte. Harddisker var større og raskere, og de kunne lagre mye mer data.

A-stasjonen ble vanligvis brukt til å starte datamaskinen og laste programmer fra disketter. C-stasjonen ble brukt til å lagre operativsystemet og andre programmer, samt brukerdata.

I dag har de fleste datamaskiner ikke lenger diskettstasjoner. I stedet har de optiske diskstasjoner (DVD eller Blu-ray) eller USB-stasjoner. Imidlertid brukes begrepene "A-stasjon" og "C-stasjon" fortsatt noen ganger for å referere til henholdsvis den primære harddisken og den sekundære harddisken.