Du har rett, primærminne (RAM) har en relativt begrenset kapasitet sammenlignet med den enorme mengden data datamaskiner kan behandle. Dette er mulig på grunn av en kombinasjon av faktorer:

1. Sekundær lagring: Primærminnet (RAM) fungerer som et midlertidig holdeområde for at data aktivt blir brukt av CPU. Imidlertid er datamaskiner avhengige av sekundære lagringsenheter som harddisker, SSD -er og skylagring for å holde hoveddelen av dataene. Disse dataene overføres til RAM i mindre biter etter behov.

2. Virtuelt minne: Operativsystemer bruker virtuelt minne for å utvide den effektive størrelsen på RAM. Dette innebærer å bruke harddiskplass som et midlertidig lagringsområde for mindre ofte brukte data. OS bytter stadig data mellom RAM og harddisk, og gir illusjonen om å ha mer RAM enn fysisk tilgjengelig.

3. Datakomprimering: Mange dataformater bruker komprimeringsalgoritmer for å redusere størrelsen på filer. Dette gjør at større datamengder kan lagres og behandles i den begrensede RAM.

4. Effektive algoritmer: Programvareutviklere og forskere forbedrer stadig algoritmer for å behandle data mer effektivt. Disse algoritmene reduserer datamengden som må lagres i RAM til enhver tid.

5. Parallell prosessering: Moderne datamaskiner bruker flere prosesseringskjerner eller til og med hele grafikkbehandlingsenheter (GPUer) for å utføre beregninger samtidig. Denne parallellismen lar dem jobbe med større datasett uten å stole utelukkende på RAM.

6. Data streaming: Mange applikasjoner er designet for å behandle data "på farten" i stedet for å laste hele datasettet til minnet. Data blir behandlet som mottatt, noe som reduserer RAM -kravene.

Sammendrag: Mens RAM er begrenset, bruker datamaskiner en kombinasjon av sekundær lagring, virtuelt minne, komprimering, effektive algoritmer, parallellbehandling og streamingteknikker for å håndtere store datamengder. Dette gjør at de kan jobbe med datasett langt større enn det som fysisk kan passe i hovedminnet.