MS-DOS, i motsetning til moderne operativsystemer, hadde ikke en sofistikert diskplanleggingsalgoritme. Den brukte en enkel
først-til-første-serverte (FCFS) tilnærming for disktilgang.
Slik fungerte det:
1. forespørsler kø: Når et program som trengs for å få tilgang til data på disken, vil det legge til en forespørsel i en kø.
2. Sekvensiell prosessering: Operativsystemet vil behandle disse forespørslene i den rekkefølgen de ble lagt til i køen. Dette betydde at hvis en forespørsel om å lese data fra sektor 100 ble fulgt av en forespørsel om å lese data fra sektor 1, ville diskhodet måtte krysse hele diskoverflaten for å fullføre den andre forespørselen.
3. Performance Impact: Denne enkle tilnærmingen førte til betydelig hodebevegelse, og som et resultat, tregere disktilgangstider, spesielt når du arbeider med flere programmer som prøver å få tilgang til data samtidig.
Hvorfor brukte ikke MS-DOS mer avanserte algoritmer?
* Enkelhet: Hovedfokuset for MS-DOS var enkelhet og effektivitet. Implementering av en mer sofistikert algoritme ville ha lagt kompleksiteten til operativsystemet.
* Maskinvarebegrensninger: Tidlige PC -er hadde begrenset prosessorkraft og minne, noe som gjorde det vanskelig å implementere komplekse algoritmer effektivt.
* Diskteknologi: Harddivene som var tilgjengelige i løpet av de første dagene av MS-DOS var relativt trege. Effekten av en enkel planleggingsalgoritme var mindre betydelig enn den ville være i dag.
Merk: Mens MS-DOS selv ikke hadde en innebygd diskplanleggingsalgoritme, kan noen tredjepartsverktøy og drivere ha implementert sine egne optimaliseringer.
