Du beskriver en vanlig konfigurasjon for IDE (Integrated Drive Electronics) harddisker, som var utbredt på 1990 -tallet og begynnelsen av 2000 -tallet. Slik fungerte det:

IDE -kabel og kontakter:

* 40-pinners kabel: IDE-stasjoner brukte en 40-pinners kabel for å koble til hovedkortet. Denne kabelen hadde to kontakter i den ene enden, slik at du kunne feste to stasjoner.

* 40-pinners kontakter: Hver IDE-stasjon hadde en 40-pinners kontakt som koblet seg inn i kabelen.

master og slavekonfigurasjon:

* master: Stasjonen koblet til primærkontakten på kabelen ble utpekt som master kjøre. Det hadde vanligvis en høyere prioritet og vil bli gjenkjent som oppstartsstasjonen av datamaskinen.

* slave: Stasjonen koblet til sekundærkontakt ble utpekt som slaven . Den hadde lavere prioritet og kunne brukes til datalagring eller som en annen oppstartstasjon.

hoppere:

* master/slavehoppere: IDE -stasjoner hadde fysiske hoppere på kretskort for å sette dem som enten mester eller slave. Disse hopperne ble brukt til å fortelle datamaskinen hvordan stasjonene ble konfigurert.

Hvorfor bruke to stasjoner på en enkelt kabel:

* Kostnadsbesparelser: Å bruke en enkelt kabel for to stasjoner var mer kostnadseffektivt enn å bruke separate kabler for hver.

* rombesparelser: Det sparte plass inne i datasaken.

Begrensninger:

* Dataoverføringshastighet: IDE var et tregere grensesnitt sammenlignet med senere teknologier som SATA.

* Dataoverføringshastighet: IDE -stasjoner var begrenset i hastigheten, spesielt for store filer.

* Kabelstyring: Kabelen kan være litt vanskelig å administrere, spesielt med flere stasjoner.

Dagens teknologi:

IDE er nå stort sett foreldet. Moderne datamaskiner bruker SATA (seriell ATA) stasjoner, som kobles sammen med individuelle kabler.

Gi meg beskjed hvis du har andre spørsmål om IDE eller datamaskinvare!