On-die L2 cache er plassert på samme dyse som prosessorkjernene, mens ekstern L2-buffer er plassert på en separat dyse. Denne forskjellen har flere implikasjoner:

* Forsinkelse: On-die L2 cache er vanligvis raskere enn ekstern L2 cache, siden den har kortere avstand å reise og ikke trenger å gå gjennom minnekontrolleren. Dette kan forbedre ytelsen for programmer som er følsomme for minneforsinkelse, for eksempel spill og sanntidsapplikasjoner.

* Kapasitet: On-die L2 cache er vanligvis mindre enn ekstern L2 cache, ettersom den er begrenset av plassen som er tilgjengelig på dien. Dette kan være en ulempe for applikasjoner som krever store mengder minne, for eksempel videoredigering og databaseapplikasjoner.

* Kostnad: On-die L2 cache er vanligvis dyrere enn ekstern L2 cache, siden den krever mer komplekse produksjonsprosesser. Dette kan være en faktor for budsjettbevisste brukere.

Til syvende og sist avhenger det beste valget for en bestemt applikasjon av de spesifikke kravene til den applikasjonen. For applikasjoner som krever lav ventetid og høy ytelse, er on-die L2 cache et bedre alternativ. For applikasjoner som krever stor minnekapasitet og kostnadsbesparelser, er ekstern L2-cache et bedre alternativ.

Her er en tabell som oppsummerer de viktigste forskjellene mellom on-die og ekstern L2 cache:

| Funksjon | On-die L2 cache | Ekstern L2-cache |

|---|---|---|

| Plassering | På samme dyse som prosessorkjernene | På en separat die fra prosessorkjernene |

| Latens | Vanligvis raskere | Vanligvis tregere |

| Kapasitet | Vanligvis mindre | Vanligvis større |

| Kostnad | Vanligvis dyrere | Vanligvis rimeligere |