Dette er den vanligste teknikken som brukes for å støtte kommunikasjon med to datamaskiner over et nettverk. Transportlaget er ansvarlig for å etablere en virtuell krets til destinasjonsverten, og sørger for at data leveres pålitelig og i orden. Den typiske transportprotokollen som brukes til å etablere virtuelle kretser er TCP (Transmission Control Protocol). I TCP sender avsenderen datapakker til mottakeren, som hver inneholder et sekvensnummer. Mottakeren bekrefter hver pakke den mottar, og avsenderen sender på nytt alle pakker som den ikke mottar en bekreftelse for. I tillegg må mottakeren bufre innkommende pakker hvis de kommer raskere enn mottakerapplikasjonen kan behandle dem. Transportlaget gir også flytkontroll, som sikrer at avsenderen ikke sender data raskere enn mottakeren kan behandle dem. Flytkontroll kan implementeres ved hjelp av ulike mekanismer, for eksempel TCPs skyvevindusprotokoll. Hver av de to enhetene langs en virtuell krets etablerer og administrerer en virtuell kretsforbindelse uavhengig.

Et eksempel på to applikasjonsprosesser som bruker virtuelle kretsforbindelser for kommunikasjon er vist i figuren nedenfor, sammen med de tilsvarende protokolloverskriftene fra hvert lag på de to enhetene slik de kan se ut for to spesifikke dataenheter som utveksles (vi kaller dem pakke 1 og pakke 2). Transportlagets virtuelle kretser støttes ved å bruke tjenesten til virtuelle nettverkslagskretser levert av internettarbeidsenheter på lavere nivå. Nettverkslaget bruker rutingmekanismer for å videresende datapakker fra senderenheten mot mottaksenheten på tvers av nettverk. Avsenderen (vert A1 i figuren) har en virtuell krets til mottakeren (vert A3 i figuren) med et tall på 2. Denne kretsen kan innebære en sekvens av subnettverk og subnettverksforbindelser, med muligens flere mellomliggende enheter (B, C og D). Rutingmekanismene i disse enhetene tillater dem å videresende data riktig i sammenheng med en gitt virtuell krets.

Interlayer Relation with Service Access Points

Hvert lag over det fysiske laget i et nettverk må få en tjeneste fra laget under. Enhetene i ett lag bruker ett eller flere tjenestetilgangspunkter (SAP-er) av enheter i laget under for å få tilgang til tjenestene nedenfor for å få tilgang til tjenestene til dette/de nedre laget.

Tjenester — På alle protokolllagene vil en protokollenhet på øvre lag bruke ett eller flere tjenestetilgangspunkter (SAP-er) av peer-protokollenheter i laget rett under den for å få spesifikke tjenester. Bruken av SAP-er tillater tjenestene som tilbys på ett lag til flere protokollforekomster implementert i de høyere lagene.

Tjenester blir vanligvis etterspurt eller levert ved hjelp av primitiver - en spesiell type melding som utveksles mellom enheter i forskjellige protokolllag. I OSIs modell har primitiver forskjellige navn som gjenspeiler funksjonen de utfører, for eksempel:

- forespørsel

- indikasjon

- respons

- bekrefte

SAP Eksempel-TCP og IP

Tjenestene levert av en lag-N-protokollforekomst er implementert av protokolldataenheter (PDUer) levert av den protokollforekomsten til en hvilken som helst av dens peer-protokollforekomster innenfor samme lag; det vil si at de leveres til sine jevnaldrende SAP-er. På samme måte brukes lag 3 SAP-er av lag 4-protokollenheter for å utveksle lag-4 PDU-er (som vanligvis inneholder pakker med bruker- eller applikasjonsdata). Hvert protokollgrensesnitt kan ha bare et begrenset antall primitive tjenester og et svært begrenset antall SAP-er. Et eksempel er transportlaget SAP til IPs protokollgrensesnitt, som bare inneholder to SAP-primitiver (CONNECT og DATA) og bare en tilknyttet SAP. Som et resultat må alle pakker som inneholder PDUer som flyter mellom lag-3- og lag-4-enheter bruke denne unike SAP-en.