Det anbefales ikke å bruke en Layer 2-svitsj i kjernen av et campusnettverk. Layer 2-svitsjer opererer på datalinklaget til OSI-modellen og er ansvarlige for å videresende rammer basert på MAC-adresser. De har ikke de avanserte rutingmulighetene som kreves i kjernen av et campusnettverk, for eksempel muligheten til å rute pakker basert på IP-adresser og støtte for flere virtuelle LAN (VLAN).

I et campusnettverk er kjernen ansvarlig for å koble sammen flere bygninger eller avdelinger og gi høyhastighets dataoverføring. Layer 3-svitsjer eller rutere brukes vanligvis i kjernen av et campusnettverk fordi de tilbyr mer fleksibilitet, skalerbarhet og pålitelighet. Layer 3-svitsjer opererer på nettverkslaget og kan rute pakker basert på IP-adresser, noe som muliggjør effektiv kommunikasjon mellom ulike undernett eller VLAN. De gir også støtte for rutingprotokoller som Open Shortest Path First (OSPF) eller Enhanced Interior Gateway Routing Protocol (EIGRP), som muliggjør dynamisk ruting og lastbalansering.

Å bruke en Layer 2-svitsj i kjernen av et campusnettverk kan introdusere begrensninger og flaskehalser. Layer 2-svitsjer kan kun videresende rammer basert på MAC-adresser, noe som betyr at de ikke kan rute trafikk mellom forskjellige IP-undernett. Dette kan skape problemer når man prøver å kommunisere mellom ulike avdelinger eller bygninger i campusnettverket. I tillegg støtter ikke Layer 2-svitsjer avanserte funksjoner som Quality of Service (QoS) og sikkerhetsfunksjoner som tilgangskontrolllister (ACL), som er viktige for å sikre pålitelig og sikker nettverkskommunikasjon.

Derfor anbefales det å bruke Layer 3-svitsjer eller -rutere i kjernen av et campusnettverk for å sikre skalerbarhet, fleksibilitet og pålitelig kommunikasjon mellom ulike deler av nettverket.