Den vanligste protokollen som brukes til å konfigurere nettverksenheter automatisk er DHCP (Dynamic Host Configuration Protocol) .

Slik fungerer det:

1. Enhet ber om en IP -adresse: Når en enhet (som en datamaskin, skriver eller smarttelefon) kobles til et nettverk, sender den ut en kringkastingsmelding som ber om en IP -adresse.

2. DHCP -server svarer: En dedikert server i nettverket (kalt en DHCP -server) mottar denne forespørselen og svarer med en IP -adresse, undernettmaske, standard gateway og annen konfigurasjonsinformasjon.

3. Enhet mottar konfigurasjon: Enheten bruker deretter denne informasjonen for å konfigurere seg selv og få tilgang til nettverket.

Fordeler med DHCP:

* Forenklet konfigurasjon: Administratorer trenger ikke å tilordne IP -adresser manuelt til alle enheter i nettverket.

* Dynamisk IP -tildeling: Enheter kan automatisk få en ny IP -adresse hvis de flytter til et annet nettverk eller kobles til igjen.

* Sentralisert styring: DHCP -servere kan brukes til å kontrollere og administrere IP -adresser over hele nettverket.

Andre protokoller som kan brukes til konfigurasjon av nettverksenheter:

* bootp (bootstrap protocol): En forgjenger til DHCP, som hovedsakelig brukes til å starte opp enheter fra en nettverksserver.

* PXE (Preboot Execution Environment): En nettverksoppstartsstandard som bruker DHCP for å finne et oppstartsbilde.

* null konfigurasjonsnettverk (Zeroconf): En teknologi som lar enheter automatisk konfigurere seg uten en sentral server.

Mens DHCP er den mest utbredte protokollen for automatisk nettverkskonfigurasjon, eksisterer det andre alternativer for spesialiserte scenarier.