Det er ingen enkelt nettverksarkitektur som * automatisk * korrigerer for kabelfeil, da det vil innebære fullstendige selvhelbredende evner. Flere nettverksarkitekturer og teknologier samarbeider imidlertid for å avbøte virkningen av kabelfeil og gi motstandskraft :

1. Redundant kabling:

* Redundante stier: Dette er det mest grunnleggende beskyttelsesnivået. Det innebærer å ha flere fysiske kabler som kobler til enheter, slik at hvis man mislykkes, kan trafikken fortsatt strømme gjennom en annen. Dette er vanlig i:

* ringetopologier: Data flyter i en sløyfe, med flere stier tilgjengelig.

* Mesh -topologier: Enheter har flere tilkoblinger til hverandre, noe som gir mulighet for flere baner.

* Fiber Channel: Bruker overflødige stier for dataoverføring, vanligvis i en ringetopologi.

2. Nettverksadministrasjon og overvåking:

* Network Management Systems (NMS): Disse systemene overvåker kontinuerlig nettverksytelse og kan oppdage kabelfeil.

* Simple Network Management Protocol (SNMP): Brukes til å samle informasjon om nettverksenheter, inkludert potensielle kabelfeil.

* Link Aggregation: Pakker flere fysiske koblinger til en enkelt logisk lenke, og gir redundans og båndbreddeaggregering.

3. Rutingsprotokoller:

* Dynamiske rutingsprotokoller: (f.eks. OSPF, RIP) kan tilpasse seg nettverksendringer, inkludert kabelfeil, ved å beregne ruter på nytt og lede trafikk gjennom alternative stier.

4. Switching Technologies:

* Spanning Tree Protocol (STP): Forhindrer løkker i et nettverk ved å blokkere overflødige stier, og sikrer at data ikke sirkulerer uendelig i tilfelle en kabelfeil.

* Rapid Spanning Tree Protocol (RSTP): Raskere versjon av STP, og gir raskere gjenoppretting fra kabelfeil.

5. Selvhelende nettverk (SHN):

* Selv om de ikke er helt automatiske, kan SHN -teknologier automatisk oppdage og isolere feil nettverkssegmenter. De bruker intelligente rutingalgoritmer og nettverksadministrasjon for å omdirigere trafikk rundt det mislykkede segmentet. Dette krever avansert nettverksovervåking og programvare.

Viktige hensyn:

* Redundans: Omfanget av redundans bestemmer beskyttelsesnivået.

* Automatisk kontra manuell gjenoppretting: Mens noen teknologier kan oppdage feil, kan det fortsatt være behov for manuell intervensjon for å erstatte feil kabler.

* Kostnad mot beskyttelse: Å implementere robust redundans og selvhelbredende funksjoner kan være dyrt.

Avslutningsvis, mens en nettverksarkitektur alene ikke helt kan automatisere korrigering av kabelfeil, kan forskjellige nettverksteknologier og protokoller redusere virkningen av slike feil og opprettholde nettverkstilkobling betydelig. Å implementere en kombinasjon av disse strategiene, avhengig av de spesifikke behovene og budsjettet, er avgjørende for nettverksmotstandskraft.