Analoge datamaskiner er ikke kjent for sin høye nøyaktighet på samme måte som digitale datamaskiner er. Her er grunnen:

* Fysisk representasjon: Analoge datamaskiner representerer data ved bruk av fysiske mengder som spenning, strøm eller rotasjon. Disse mengdene er iboende utsatt for støy, drift og andre ufullkommenheter i den fysiske verden.

* Begrenset presisjon: Nøyaktigheten til en analog datamaskin er begrenset av presisjonen til de fysiske komponentene som brukes. For eksempel kan et potensiometer bare justeres til et visst nivå av granularitet.

* Ikke-linearitet: Mange fysiske systemer som brukes i analoge datamaskiner viser ikke-lineær oppførsel, og introduserer unøyaktigheter i beregningene.

* Begrenset skalerbarhet: Analoge datamaskiner er vanligvis designet for spesifikke oppgaver og er vanskelige å konfigurere eller skalere på nytt for mer komplekse problemer.

Det er imidlertid viktig å merke seg at "nøyaktighet" er et relativt konsept for analoge datamaskiner:

* sanntidsbehandling: Analoge datamaskiner utmerker seg ved sanntidsbehandling og kan håndtere kontinuerlige datastrømmer effektivt. Deres nøyaktighet er tilstrekkelig for mange sanntidsapplikasjoner som kontrollsystemer og simuleringer.

* Spesifikke applikasjoner: I visse applikasjoner, som simulering av fysiske systemer, kan analoge datamaskiner tilby et nøyaktighetsnivå som er vanskelig å oppnå med digitale datamaskiner. Deres evne til å direkte modellere fysiske fenomener kan føre til mer realistiske resultater.

Sammendrag:

Analoge datamaskiner er ikke så nøyaktige som digitale datamaskiner når det gjelder å representere tall med høy presisjon. Imidlertid er deres nøyaktighet tilstrekkelig for mange sanntidsapplikasjoner og spesifikke problemer der de kan modellere fysiske systemer effektivt. Deres begrensninger i nøyaktighet skyldes i stor grad den fysiske karakteren av komponentene og de iboende begrensningene i analog representasjon.