Hver datamaskin må ha en viss mengde ikke-flyktig minne fordi den trenger et sted å lagre data og instruksjoner som må beholdes selv når datamaskinen er slått av. Dette i motsetning til flyktig minne, som mister innholdet når strømforsyningen avbrytes.

Ikke-flyktig minne implementeres vanligvis ved hjelp av halvlederteknologi, for eksempel flashminne eller EEPROM. Disse teknologiene er i stand til å lagre data på en måte som er motstandsdyktig mot strømtap. Dette gjør dem ideelle for bruk i datamaskiner, da de sørger for at viktige data og instruksjoner ikke går tapt selv om datamaskinen får strømbrudd.

Mengden ikke-flyktig minne som kreves i en datamaskin, varierer avhengig av systemets spesifikke behov. For eksempel kan en datamaskin som brukes til grunnleggende oppgaver, som tekstbehandling og nettsurfing, bare trenge en liten mengde ikke-flyktig minne. Imidlertid kan en datamaskin som brukes til mer komplekse oppgaver, for eksempel videoredigering eller spilling, kreve en større mengde ikke-flyktig minne.

Oppsummert må hver datamaskin ha en viss mengde ikke-flyktig minne fordi den trenger et sted å lagre data og instruksjoner som må beholdes selv når datamaskinen er slått av.