Primær lagring i et hovedkort er minnet som brukes til å lagre koden og dataene som for øyeblikket behandles av den sentrale prosessorenheten (CPU). Det er også kjent som hovedminne eller RAM (Random-Access Memory).

Primærlagring er flyktig, noe som betyr at den mister innholdet når strømmen slås av. Dette i motsetning til sekundær lagring, som harddisker og solid-state-stasjoner, som er ikke-flyktige og beholder innholdet selv når strømmen er slått av.

Størrelsen på den primære lagringen er en av de viktigste faktorene for å bestemme den generelle ytelsen til en datamaskin. Jo mer primærlagring en datamaskin har, jo flere programmer og data kan den behandle samtidig.

Primærlagring består av en serie minneceller, som hver kan lagre en enkelt databit. Cellene er organisert i rader og kolonner, og hver rad og kolonne har en unik adresse. CPU-en kan få tilgang til en hvilken som helst minnecelle ved å spesifisere adressen.

Hastigheten til primærlagring er også en viktig faktor for å bestemme den generelle ytelsen til en datamaskin. Jo raskere primærlagringen er, desto raskere kan CPU-en få tilgang til data og instruksjoner.

Det er to hovedtyper primærlagring:statisk tilfeldig tilgangsminne (SRAM) og dynamisk tilfeldig tilgangsminne (DRAM). SRAM er raskere og dyrere enn DRAM, men det er også mindre tett. DRAM er tregere og rimeligere enn SRAM, men det er mer tett.

De fleste datamaskiner bruker en kombinasjon av SRAM og DRAM for primærlagring. SRAM brukes til hurtigbufferminnet, som er en liten mengde høyhastighetsminne som er plassert på CPU'en. DRAM brukes til hovedminnet, som er den største mengden minne som brukes til å lagre koden og dataene som for øyeblikket behandles av CPU.