- Nivå 1 cache er den minste og raskeste cachen, bestående av en liten mengde statisk RAM (SRAM) som er integrert i CPU.

– Den er vanligvis plassert på samme brikke som CPU, noe som gir ekstremt korte datatilgangstider.

- Vanligvis er L1-bufferen delt i to separate seksjoner, en for instruksjoner og en for data, for å forbedre ytelsen og redusere problemer med cache-sammenheng.

- På grunn av sin lille størrelse, inneholder L1-cachen vanligvis kun nylig brukte data eller kode, og den oppdateres og oppdateres kontinuerlig for å maksimere effektiviteten.

Nivå 2-buffer (L2-buffer):

- Nivå 2-cachen er større enn L1-cachen, men fortsatt mindre enn L3-cachen.

- Det er vanligvis bygget med SRAM, men noen systemer kan bruke en kombinasjon av SRAM og dynamisk RAM (DRAM) for å balansere kostnad og ytelse.

- L2-cachen fungerer som et sekundært lagringsnivå for data og instruksjoner som ikke finnes i L1-cachen.

- Vanligvis er L2-cachen integrert i CPU-ens die eller ligger veldig nær den, men ikke direkte på selve CPU-brikken, noe som betyr at den har litt lengre tilgangstider sammenlignet med L1-cachen.

- L2-cachen reduserer også frekvensen for tilgang til den tregere L3-cachen eller hovedminnet.

Nivå 3-buffer (L3-buffer):

- Nivå 3-cache er den største av de tre nivåene og finnes bare i visse høyytelses datasystemer, som spill-PCer og servere.

- Det kan variere i størrelse fra noen få megabyte (for lavere systemer) til titalls megabyte (for avanserte systemer).

- L3-cachen er vanligvis bygget med DRAM, noe som gjør den tregere enn L1- og L2-cachen, men fortsatt raskere enn hovedminnet.

– Hovedformålet med L3-cachen er å redusere frekvensen av tilgang til det mye tregere hovedminnet og å gi ekstra båndbredde for dataintensive applikasjoner og oppgaver som videoredigering eller vitenskapelige simuleringer i stor skala.

- Vanligvis deles L3-cachen mellom alle kjernene i et flerkjerne- eller multiprosessorsystem, noe som gjør at alle kjernene får tilgang til de hurtigbufrede dataene fra et større basseng.