I ikke-preemptive shortest job first (SJF)-planlegging, blir CPU-en allokert til prosessen som har den korteste CPU-bursttiden blant prosessene i klarkøen. Når en prosess først er tildelt CPU, kan den ikke forhindres av en annen prosess, selv om sistnevnte har en kortere CPU-bursttid. Dette betyr at prosessen som kjører for øyeblikket vil fortsette å kjøre til den fullfører utførelse eller blokkerer av en eller annen grunn.

Her er et eksempel for å illustrere ikke-forebyggende SJF-planlegging:

Tenk på følgende sett med prosesser med deres CPU-bursttider:

Prosess 1:Burst tid =5

Prosess 2:Burst tid =3

Prosess 3:Burst tid =8

I utgangspunktet er alle tre prosessene i klarkøen. CPU-en er allokert til prosess 2 siden den har den korteste CPU-bursttiden. Prosess 2 begynner å kjøre og kjører i 3 tidsenheter. Ved tidspunktet t =3 fullfører prosess 2 utførelsen og avsluttes.

Nå inneholder klarkøen prosess 1 og prosess 3. Prosess 1 har en kortere CPU-bursttid enn prosess 3, så den tildeles CPU. Prosess 1 kjører i 5 tidsenheter og fullfører utførelsen på tidspunktet t =8.

Til slutt er det kun prosess 3 igjen i klarkøen. Den er tildelt CPU og kjører i 8 tidsenheter. Ved tidspunktet t =16 fullfører prosess 3 sin utførelse, og CPU-en blir inaktiv.

Oppsummert er rekkefølgen som prosessene utføres i i dette eksempelet:Prosess 2, Prosess 1 og Prosess 3. Den totale tiden det tar å fullføre alle prosessene er 16 tidsenheter.