Det handler ikke om for hver spesifikk datapakke. Rutere bruker en rekke algoritmer og faktorer for å ta disse beslutningene, og prosessen utvikler seg stadig.
Her er en oversikt over hvordan rutere bestemmer stier:
1. Rutingsprotokoller:
* avstandsvektorprotokoller (rip, ripng): Rutere deler avstanden til et destinasjonsnettverk med naboer. Denne avstanden er basert på "hoptelling" (antall rutere mellom kilde og destinasjon).
* Link-State Protocols (OSPF, IS-IS): Hver ruter bygger et komplett kart over nettverket basert på informasjon fra naboene. Dette gir mulighet for mer nøyaktige baneregninger.
* bane vektorprotokoller (BGP): Brukes til ruting mellom autonome systemer (store nettverksdomener som ISP -er). BGP vurderer et bredt spekter av faktorer, inkludert politikk, trafikkbelastning og nettverkshelse.
2. Rutetabell:
* Hver ruter vedlikeholder et rutetabell, som kartlegger destinasjonsnettverk til neste hopruter for å nå dem.
* Denne tabellen er bygget og oppdatert av rutingsprotokollene.
3. Kriterier for valg av bane:
* hop count: Antall rutere en pakke må krysse (brukt i avstandsvektorprotokoller).
* båndbredde: Den tilgjengelige kapasiteten på nettverksstien.
* latens: Tiden det tar for en pakke å reise over nettverket.
* Kostnad: En beregning definert av nettverksadministratorer, som ofte reflekterer faktorer som båndbredde og latens.
* policy: Nettverksadministratorer kan definere spesifikke rutingpolicyer (f.eks. Visse trafikk bør føres gjennom en spesifikk bane).
4. Dynamisk banejustering:
* Rutere overvåker kontinuerlig nettverksbetingelser og justerer rutetabellene deres deretter.
* Dette sikrer at pakker blir dirigert langs den mest optimale banen basert på nåværende nettverksforhold.
Oppsummert bruker rutere en kombinasjon av rutingprotokoller, rutingstabeller, kriterier for valg av bane og dynamisk justering for å bestemme den beste banen for hver datapakke. Den "beste" banen er ikke statisk, men endrer seg heller basert på forskjellige nettverksfaktorer og administratorpolitikk.
