En IP-adresse (Internet Protocol-adresse) fungerer som en unik identifikator for enheter koblet til et nettverk, slik at de kan kommunisere med hverandre. Den består av en serie tall atskilt med punktum (prikker) og er vanligvis representert i form av fire oktetter, for eksempel "192.168.1.100."

IP-adressen indikerer et nettverk på flere måter:

Nettverksidentifikasjon:

Den første delen av IP-adressen, kjent som nettverksprefikset eller nettverksdelen, identifiserer nettverket som enheten tilhører. Enheter som deler samme nettverksprefiks anses å være på samme nettverk. For eksempel, hvis to enheter har IP-adresser som "192.168.1.100" og "192.168.1.123", tilhører de det samme nettverket (192.168.1.0/24).

Subnettidentifikasjon:

IP-adresser kan videre deles inn i subnett, som er mindre divisjoner i et nettverk. Subnetting gir mer effektiv nettverksadministrasjon og trafikkkontroll. Subnett-delen av en IP-adresse identifiserer det spesifikke subnettet som enheten er koblet til.

Vertsidentifikasjon:

Den siste delen av IP-adressen, kjent som vertsdelen eller verts-IDen, identifiserer hver enhet i et subnett unikt. Enheter med forskjellige verts-IDer innenfor samme subnett kan kommunisere med hverandre.

Ved å kombinere nettverksprefikset, subnettdelen og verts-IDen gir en IP-adresse en hierarkisk struktur for organisering og adressering av enheter i et nettverk. Den gjør det mulig for enheter å identifisere sitt eget nettverk og kommunisere med andre enheter på samme nettverk eller forskjellige nettverk.

I tillegg er IP-adresser avgjørende for å rute trafikk over internett. De lar rutere og andre nettverksenheter bestemme den beste veien for å videresende datapakker mellom nettverk, og sikrer effektiv kommunikasjon og datalevering.