De tre generelle metodene for å implementere programmeringsspråk er:

1. Samling: Kildekoden blir oversatt direkte til maskinkode (språket som er forstått av datamaskinens prosessor) av en kompilator. Dette resulterer i et kjørbart program som kan kjøres direkte.

* Fordeler: Rask utførelseshastighet, optimalisert for spesifikk maskinvare.

* Ulemper: Krever et separat samlingen trinn, mindre fleksibelt for dynamiske språk.

2. Tolkning: Kildekoden utføres linje for linje av en tolk, som oversetter og utfører hver linje umiddelbart.

* Fordeler: Mer fleksibel, enklere for dynamiske språk, gir mulighet for interaktiv utvikling.

* Ulemper: Saktere utførelseshastighet, ikke som optimalisert for spesifikk maskinvare.

3. Hybrid: Dette kombinerer elementer i både sammenstilling og tolkning. Noen språk bruker en "Just-in-Time" (JIT) kompilator, som kompilerer kode på farten under henrettelse.

* Fordeler: Tilbyr fordelene med både sammenstilling og tolkning - rask utførelse og fleksibilitet.

* Ulemper: Kan være sammensatt å implementere.

Eksempel:

* C, C ++: Kompilerte språk

* Python, Ruby: Tolket språk

* Java, C#: Hybridspråk (ved hjelp av JIT -kompilering)