Normalisering er en prosess som brukes i databasedesign for å lage en database som er effektiv og reduserer redundans. Det innebærer å bryte ned en database i flere tabeller, og organisere disse tabellene på en måte som gjør det enkelt å oppdatere, sette inn og slette data samtidig som potensialet for datainkonsekvenser minimeres.

Målet med normalisering er å:

* Sikre dataintegritet ved å eliminere dataredundans.

* Forenkle utformingen av databasen ved å fjerne unødvendig kompleksitet.

* Forbedre ytelsen ved å optimalisere datatilgangsmønstrene.

* Gjør databasen mer fleksibel og enklere å endre.

Normaliseringsprosessen involverer flere trinn, også kjent som normale former, som gradvis fjerner anomalier og sikrer optimal databasedesign.

1. Første normalform (1NF):

- Eliminerer dupliserte rader i en tabell.

- Sikrer at hver rad er unikt identifisert av en primærnøkkel.

2. Andre normalform (2NF):

- Sikrer at hver ikke-nøkkelkolonne er helt avhengig av primærnøkkelen.

- Eliminerer delvise avhengigheter av primærnøkkelen.

3. Tredje normalform (3NF):

- Sikrer at hver ikke-nøkkelkolonne er direkte avhengig av primærnøkkelen og ikke transitivt avhengig av en annen ikke-nøkkelkolonne.

- Fjerner transitive avhengigheter mellom ikke-nøkkelkolonner.

Ved å følge disse normale formene bringes en database inn i en normalisert tilstand, noe som minimerer dataredundans, reduserer uregelmessigheter og sikrer dataintegritet. Det resulterer i en godt strukturert database som er effektiv i datalagring og gjenfinning, fleksibel for modifikasjoner og motstandsdyktig mot datainkonsekvenser.