Automatisk vevsbehandling refererer til bruk av automatisert utstyr for å behandle biologiske vevsprøver for histologisk analyse, for eksempel mikroskopi. Dette involverer ulike trinn for å forberede vevet for innleiring i parafinvoksblokker, noe som gjør det mulig å lage tynne seksjoner som kan farges og undersøkes under et mikroskop.
Hovedtrinnene i automatisk vevsbehandling inkluderer vanligvis:
1. vevsfiksering: Vevsprøver nedsenkes i et fikseringsmiddel, for eksempel formalin, for å bevare deres cellulære strukturer.
2. Dehydrering: Det fikserte vevet dehydreres gjennom en serie graderte etanol- eller isopropanolløsninger for å fjerne vann fra vevet.
3. Sletting: Etter dehydrering behandles vevet med et rensemiddel, som xylen eller toluen, for å fjerne alkoholen og gjøre den gjennomsiktig.
4. Infiltrasjon: Det rensede vevet infiltreres deretter med smeltet parafinvoks, som gradvis erstatter klaringsmidlet i vevet. Dette trinnet utføres ofte i et vakuumkammer for å lette voksinfiltrasjon.
5. Innbygging: Vevet infiltrert med parafinvoks plasseres i en form og får avkjøles og stivne, og danner en parafinblokk med vevet innebygd i den.
6. Seksjonering: Tynne seksjoner (typisk 5-10 mikrometer tykke) kuttes fra parafinblokken ved hjelp av en mikrotom, et presisjonsinstrument som kan produsere jevne seksjoner. Disse seksjonene monteres deretter på glassplater.
7. Farging: Vevsseksjonene på glassplatene er farget med fargestoffer eller reagenser for å fremheve spesifikke cellulære komponenter eller strukturer av interesse. Vanlige fargeteknikker inkluderer farging av hematoxylin og eosin (H&E), som gir grunnleggende vevsmorfologi.
8. Dekkglass: Et dekkglass er montert over den fargede vevsseksjonen for å beskytte den og bevare fargingen.
Bruken av automatiserte vevsprosessorer gir standardisert og effektiv behandling av vevsprøver, reduserer menneskelige feil og sikrer konsistens i utarbeidelsen av høykvalitets histologiske snitt for mikroskopisk analyse. Denne automatiseringen er avgjørende i kliniske laboratorier, patologimiljøer og forskningsmiljøer der høy prøvegjennomstrømning og pålitelighet er avgjørende.
