von Neumann-arkitekturen er en designmodell for en digital datamaskin laget av den ungarsk-amerikanske matematikeren og fysikeren John von Neumann i 1945. Den regnes ofte som grunnlaget for moderne datadesign.

von Neumann-arkitekturen består av fire hovedkomponenter:

* Sentral prosesseringsenhet (CPU): CPU er hjernen til datamaskinen. Den kontrollerer flyten av data og instruksjoner, og utfører beregninger og logiske operasjoner.

* Minne: Minne brukes til å lagre data og instruksjoner.

* Input/output (I/O)-enheter: I/O-enheter brukes til å kommunisere med omverdenen. De inkluderer enheter som tastaturer, mus, skrivere og skjermer.

* Buss: Bussen er et sett med ledninger som kobler sammen CPU, minne og I/O-enheter.

von Neumann-arkitekturen er basert på konseptet lagret programdatabehandling. Dette betyr at instruksjonene som forteller datamaskinen hva den skal gjøre, lagres i minnet sammen med dataene. CPU-en henter instruksjonene fra minnet og utfører dem én etter én.

von Neumann-arkitekturen er en allsidig design som har blitt brukt i en lang rekke datamaskiner, fra stormaskiner til personlige datamaskiner. Den har også blitt brukt i innebygde systemer, som de som finnes i biler og apparater.

Datamaskinen er en programmerbar maskin som kan programmeres til å utføre en lang rekke oppgaver. Brukeren gir datamaskinen instruksjoner om hva den skal gjøre, og datamaskinen utfører disse instruksjonene.

Datamaskinen har gjort en dyp innvirkning på samfunnet. Det har revolusjonert måten vi lever, jobber og kommuniserer på. Den brukes til alt fra underholdning til utdanning til bedrift. Datamaskinen er et uunnværlig verktøy for det moderne samfunnet.