Fritt distribuerbare Unix og proprietære implementeringer av Unix er forskjellige i flere viktige aspekter. Her er noen av hovedforskjellene:

Lisensing: Fritt distribuerbare Unix-varianter, som Linux og FreeBSD, utgis under åpen kildekode-lisenser, slik at brukere fritt kan kopiere, endre og distribuere programvaren uten å betale lisensavgifter. Proprietære implementeringer, på den annen side, eies av et spesifikt selskap eller organisasjon og distribueres vanligvis under kommersielle lisenser som begrenser brukernes rettigheter til å endre eller omdistribuere programvaren.

Kostnad: Frit distribuerbare Unix-varianter er vanligvis tilgjengelige gratis, mens proprietære Unix-implementeringer ofte krever kjøp av en lisens eller abonnement. Dette kan utgjøre en betydelig forskjell for brukere eller organisasjoner med begrensede budsjetter.

Tilpasning og fleksibilitet: Fritt distribuerbare Unix-varianter tilbyr et høyt nivå av tilpasning og fleksibilitet, ettersom brukere kan modifisere og utvide programvaren for å møte deres spesifikke behov. Denne fleksibiliteten er spesielt verdifull for utviklere, systemadministratorer og organisasjoner som krever skreddersydde løsninger. Proprietære Unix-implementeringer, selv om de ofte gir noen tilpasningsalternativer, kan ha mer begrenset fleksibilitet på grunn av lisensiering eller tekniske begrensninger.

Støtte og oppdateringer: Fritt distribuerbare Unix-varianter er vanligvis avhengige av fellesskapsbasert støtte, med brukere og utviklere som bidrar til feilrettinger, sikkerhetsoppdateringer og funksjonsforbedringer. Dette kan noen ganger være en fordel, da den kollektive kunnskapen om fellesskapet kan føre til raskere problemløsning og innovasjon. Proprietære Unix-implementeringer, derimot, gir typisk dedikert støtte fra leverandøren, som kan sikre konsistente og pålitelige oppdateringer og assistanse.

Maskinvarekompatibilitet: Fritt distribuerbare Unix-varianter har mangfoldig maskinvarekompatibilitet, siden de kan kjøres på et bredt spekter av maskinvareplattformer. Dette skyldes programvarens åpen kildekode og fellesskapets innsats for å støtte ulike arkitekturer. Proprietære Unix-implementeringer kan ha mer spesifikke maskinvarekrav eller være optimalisert for spesifikke maskinvareplattformer.

Adopsjon og fellesskap: Fritt distribuerbare Unix-varianter har et stort og aktivt fellesskap av utviklere og brukere, som bidrar til et mangfoldig økosystem av programvare og tjenester. Dette kan være en fordel for brukere som søker et bredt spekter av valg og støtte. Proprietære Unix-implementeringer kan ha et mindre fellesskap, men de kan tilby mer konsistente og standardiserte miljøer.

Eksempler: Noen kjente fritt distribuerbare Unix-varianter inkluderer Debian, Ubuntu, Fedora og CentOS. Eksempler på proprietære Unix-implementeringer inkluderer Sun Solaris, IBM AIX og HP-UX.