forskning.no er en nettavis med norske og internasjonale forskningsnyheter.
forskning.no gis ut under Redaktørplakaten.
Ansvarlig redaktør / daglig leder:
Nina Kristiansen, tlf 41 45 55 13
Redaksjonssjef Bjørnar Kjensli, tlf 94 24 35 67
Annonser: Mediapilotene 92 44 58 46/91 73 78 10
Stillingsmarked: Preben Forberg, 22 80 98 95
I framtiden vil det bli flere operasjoner på dypt vann: Olje- og gassutvinningen beveger seg mot større havdyp, offshore vindmøller og kraftverk for bølgeenergi skal etableres, mineraler på havbunnen skal utnyttes.
Behovet for roboter som kan bygge, vedlikeholde og overvåke, vil dermed øke.
I dag sørger dykkere for mange av oppdragene offshore. Men siden dykkerne er få, og det i tillegg ofte dreier seg om farlige oppdrag, ønsker industrien en endring. Løsningen er en mer utstrakt bruk av ubemannede undervannsfarkoster.
Problemet er bare at i dag er disse farkostene skreddersydde for spesifikke oppgaver. Dermed er de vanskelige å operere og kostbare i bruk.
I et EU-prosjekt som har fått navnet SWARMs, er målet å at undervannsoperasjoner til havs skal bli enklere å utvikle, planlegge og gjennomføre.
En rekke norske partnere er med, deriblant Sintef, NTNU, Maritime Robotics, Inventas og Water Linked. Sammen med et trettitalls teknologibedrifter, universiteter og forskningsinstitusjoner i Europa går de nå i gang med å designe og utvikle soft- og hardware-komponenter. Når disse komponentene settes sammen på bestemte måter, får du en såkalt integrert plattform. Denne plattformen vil fagfolkene sette inn i dagens undervannsfarkoster.
Til slutt håper de at de ubemannede undervannsfarkostene selv skal være i stand til å løse kompliserte oppdrag på havets bunn. Altså uten at mennesker må inn og detaljstyre.
Sintef skal videreutvikle en metodikk som innebærer en måte å bryte ned arbeidsoperasjonene på i et autonomt system. Alle involverte skal ha en felles forståelse av operasjonene som skal utføres – både i design- og operasjonsfasen. Dette gjør det enklere for de involverte å designe riktig oppførsel til systemet.
–Tanken er at økt autonomi og samhandling mellom ulike undervannsfarkoster vil gi nye bruksområder og lavere kostnader, forteller Gorm Johansen ved Sintef IKT.
Fem ulike scenarier, deriblant inspeksjon av undervannstrukturer og overvåking av utslipp, skal demonstreres i henholdsvis Norge, Romania og på Gran Canaria.
Den norske demonstratoren skal få programvare og utstyr fra mange ulike SWARMs-partnere til å spille sammen. Demonstratoren skal testes utenfor Høvringen renseanlegg i Trondheim. Forsøkene er planlagt til tidlig vår 2018.
Hvert år arrangeres Forskningstorget på Universitetsplassen i Oslo som en del av Forskningsdagene. I år er tema mat. Hvordan kan vi brødfø en økende verdensbefolkning på en bærekraftig måte? Hvorfor blir noen syke av maten de spiser? Hva gjør mat sunn?
Disse og mange flere spørsmål ble besvart i telt og boder. Barn og voksne koser seg hvert år på arrangementet, men hvordan treffer opplegget to 16-åringer? Mellom barnefamilier og nerder utforsker to ungdommer kremen av norsk forskning.
Først vandret vi gjennom kjempetarmen som Kreftforeningen hadde rigget opp.
Og der inne i tarmen traff vi på Jorid Haavardsholm. Engasjert viser hun frem ulike polypper og typer kreft vi kan få i tarmen.
– Den krefttypen hadde jeg, peker Jorid og stiller seg foran den.
– Jeg fikk behandling og tenk, i dag kan jeg gjøre hva jeg vil!
Hun forklarer at kreft i tarmen handler mye om stress og livsstil. Et riktig kosthold og trening gir god styrke.
I teltet til Kreftforeningen tester hun hvor sterke folk er i klypa.
For å ha en sunn livsstil er det ikke nok å være sterk, vi må også spise sunn mat. Hvordan kan forskning sikre god bærekraftig matproduksjon til alle?
Forskningsrådet gir noen smakebiter.
Bjørn Braathen deler ut sjokolade med tang. Overraskende nok smaker det kjempegodt.
Braathen forklarer at tang kan vokse enn mannshøyde på bare fire måneder, inneholder mange næringsstoffer og kan brukes i biodrivstoff. Derfor mener han det er ressurs vi bør utnytte bedre i fremtiden.
En annen som vil få ungdommen til å tenke nytt i matveien er Lasse Fredriksen. Han forsker ved Institutt for kjemi, bioteknologi og matvitenskap på NMBU i Ås. I teltet deres er det mark og sirisser som står på menyen.
Fredriksen mener sirissene smaker som chips eller kanskje gammel frokostblanding. Han har stor tro på at slik mat kommer til å være en viktig kilde til proteiner i fremtiden.
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Ås jobber blant annet med bærekraftig ressursforvaltning og innovasjon i landbruket. Her stiller de ut en drone som kan kartlegge jorder og gi verdifull informasjon til bonden.
For eksempel kan dronen gi data til traktor eller spreder om hvor det trengs gjødsling. Da slipper bøndene å spre mer kunstgjødsel enn nødvendig, og de kan redusere mengden gift landbruket slipper ut i naturen.
Katrine Bjerkan på Seksjon for genetikk og evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo jobber med landbruk på en helt annen måte, nemlig med genmodifisering.
Her viser hun fram en metode for å sjekke om en plante har blitt genmodifisert.
Fordi GMO er forbudt i Norge, får de ikke ta med noen genmodifiserte planter ut fra laboratoriet. Istedenfor har Katrine tatt med planter med naturlige mutasjoner.
Universitetsbiblioteket i Oslo minner folk på at vi i tillegg til å fiske etter mat, også kan fiske etter informasjon. Her er fisken en lapp med en påstand.
På lappen som Bjørg fisker fram, står det:
Bjørg gjetter at det må være fleip, men blir forbauset når hun snur lappen. Der står det at den amerikanske kongressen har vedtatt at pizza er en grønnsak.
– Det beviser bare at det er viktig å være kildekritisk, utbryter Bjørg.
Bakerst, litt borterst fant vi det eneste teltet med ungdom som målgruppe.
Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo har ikke fokus på mat, men på barn og unge i demokratiet.
Musikkvideoen til den norske rapartisten Lars Vaular – «Ung heit gateflamme» – spiller på en skjerm. I låta synger han om sin egen regjering, som barna får være med i. I hvert fall på Forskningstorget. Alle kan skrive hvilken minister de vil være, og hva de vil endre.
Bjørg spinner demokratilykkehjulet, får overta regjeringen og vinner en t-skjorte.
Studentene på stand snakker med ungdommene som kommer, og vårt besøk endte opp i en god politisk diskusjon.
Bjørn Solingsli er 18 år og går første året på Universitetet i Oslo. På Forskningstorget viser han barn hvordan de kan bruke kjemi til å lage gelekuler.
– Jeg synes det er viktig å vise barn hvor spennende og artig kjemi kan være! I tillegg viser vi at en kjemijobb kan være gøy selv om det kanskje ikke virker sånn i utgangspunktet.
Med meg på Forskningstorget var Bjørg Kristiansen, snart 16 år. Hun var ofte på Forskningstorget som barn. Nå er hun tenåring med andre interesser og preferanser. Klarte Forskningstorget fortsatt å appellere til henne?
– Jeg er utrolig imponert. Det er kjempeinspirerende og kult! Å se hvordan forskere jobber gir meg litt lyst til å bli forsker. Naturfag er det faget jeg liker best, og så det må bli der i så fall. GMO er det jeg synes er aller mest spennende.
– Dessuten var det praktisk at det var mat som var tema i år, for da fikk vi sjokolade overalt!
Den digitale revolusjonen har i løpet av et par tiår satt dype spor på norske arbeidsplasser. I dag forholder rundt 85 prosent av norske arbeidstakere seg til bruk av en datamaskin i løpet av arbeidsdagen.
For noen grupper er denne utviklingen vanskeligere enn andre. Totalt oppgir hver sjette arbeidstaker at de sliter med å henge med på den teknologiske utviklingen. Blant eldre arbeidstakere er andelen større.
Innebærer det at seniorer eller andre mindre datakyndige grupper står i fare for å skvises ut når arbeidsplassen innfører ny datateknologi?
Ikke nødvendigvis, ifølge en ny Fafo-rapport:
– Om du vil og må – og arbeidsgiver legger til rette – kan den enkelte arbeidstaker ta store digitale sprang, oppsummerer Fafo-forsker Rolf K. Andersen.
Sammen med kollega Tove Mogstad Aspøy har han undersøkt to arbeidsgrupper hvor digital teknologi på kort tid har blitt en nødvendig del av arbeidshverdagen: bilmekanikere og ansatte i hjemmesykepleien.
Begge yrkene var for bare noen få tiår siden helt manuelle jobber. Gradvis har digitale apparater og programvare blitt viktige verktøy.
Særlig for bilmekanikere har arbeidsplassen blitt dramatisk endret. En bilmekaniker anno 1980 ville neppe klare å utrette stort på en relativt ny bil.
Fra å være prisgitt mekanikerens erfaring og store papirbaserte manualer foretar han nå feilsøkingen nesten utelukkende med digitale verktøy. Dette henger tett sammen med at bilene delvis har blitt datamaskiner på hjul.
Fafo-forskerne intervjuet en gruppe på ti mekanikere over 55 år. Én av de ansatte beskrev dagens arbeidssituasjon ved skrubenken slik:
«Stort sett så finner vi alltid hva som er feilen på dataen før vi begynner å reparere. Så kommer det opp et forslag til hva man skal gjøre når man skal begynne å skru. Er det noe rent mekanisk som er feil, så må man begynne å lete. Da hjelper det ikke med dataen, men det meste er elektronisk, så vi finner det stort sett på datasystemet.»
I tillegg har denne delen av bransjen fått en flatere struktur. Mekanikerne må i langt større grad forholde seg til databasert fakturaarbeid, så vel som direkte kundekontakt.
Enorme endringer til tross, de fleste mekanikerne synes å ha hengt med hele veien fra den helmekaniske til en langt mer digital arbeidsdag.
Alle de som ble intervjuet, hadde gått på kurs for å lære nye datasystemer. De omtalte likevel mye av den nye kunnskapen som selvlært – skrittvis læring gjennom prøving og feiling. Bedriften hadde da også utstyrt alle med hjemme-PC-er for å skynde på læringskurven.
Det betydde også mye at utviklingen hadde kommet gradvis, fra enkle til mer avanserte apparater. Det hadde gitt alle tid til å fordøye den teknologiske utviklingen.
Avdelingslederen beskrev opplæringen som «en type stille kunnskap som blir smittet over fra den ene ansatte til den andre».
– Med god tilrettelegging der de ansatte får gå litt skrittvis frem, er det mulig å få de aller fleste med på reisen. Det er viktig å ha gode pådrivere. Dette kan være ledere, men også ansatte og tillitsvalgte, sier Andersen.
Læringsevnen var likevel ujevnt fordelt. Såkalte superbrukere sto innledningsvis sentralt – ansatte som var mer eller mindre utlærte i teknologien og som kunne bistå kollegene og spre kunnskap.
Selv om også noen av de eldste hadde papirer på at de var eksperter, var kontrasten mellom eldre og yngre mekanikere følbar for andre.
Som en mekaniker forteller: Det handler om frykten for å trykke på feil knapper.
«Vi har fått noen kurs, ellers har vi måttet finne ut av det på egen hånd. Vi har gjort som ungdommen og trykket i vei, men vi som er eldre, er nok litt mer forsiktige med å trykke oss av gårde. Vi er så redde for å gjøre feil. (…) Jeg synes det var verst til å begynne med, da var det tungt, men så lenge du turte å begynne å trykke på knappene, så gikk det greit.»
– Innen trygge rammer er det ingen grunn til å anta at seniorer ikke kan lære nye digitale verktøy, understreker Andersen.
For de aller fleste mekanikerne som forskerne snakket med, har overgangen vært håndterbar. Teknologien har nær sagt vært en overlevelsessak. Dersom de skulle bestå som fagarbeidere – med relativt godt lønnsnivå – måtte de tilpasse seg. I dag «må du ha PC for å skifte bremseklosser», som én uttrykte seg.
Selv om dette synes å ha vært et klart mindretall, var det ikke alle som klarte det digitale spranget. Bedriften har likevel strukket seg langt for å finne alternativer for denne gruppen, riktignok uten at dette var uttrykt som en formell seniorpolitikk.
«Så lenge du turte å begynne å trykke på knapper, så gikk det greit. Men de som ikke turte det, ble hengende langt etter. Noen har gått av, noen plukker deler på delelageret og er på dekkshoppen. Så de bruker ikke dataen i det hele tatt», forteller en av de ansatte.
Tidligere undersøkelser viser at mangel på digital kompetanse ikke trenger å være en bøyg i karrieren. Selv om mange sliter med å holde tritt med stadig nye IT-krav, klarer de fleste likevel å utføre jobben og stige i lønns- og ledelsessystemet.
Mekanikernes erfaringer bekrefter langt på vei dette hovedinntrykket.
– Tilpasningen til digitale verktøy kan være et strev, men bærer frukter dersom de innføres på riktig måte, forteller Andersen.
Likevel: Blant mekanikerne som hadde holdt stand gjennom alle nyvinninger synes ikke iveren etter enda mer IT-kunnskap å være stor. Mange så også at pensjonsalderen nærmet seg.
De maktet altså dagens teknologiske nivå, men, som én sa det:
«Jeg er såpass gammel at jeg er fornøyd med det jeg har. Men det er klart, hadde jeg hatt 20 år igjen i bransjen, så skulle jeg lært meg mer. Skulle jeg lært noe mer, måtte det blitt på det elektriske. Det er ikke strøm igjen i kablene lenger, nå er det bare signaler. (…) Men for det jeg driver med i dag, så er det ikke noe problem».
Referanser:
Tove Mogstad Aspøy og Rolf K. Andersen: Digital kompetanse i arbeidslivet, Fafo-rapport 2015:28.
Birgit Bjørkeng og Bengt Oscar Lagerstrøm: Voksnes basisferdigheter – resultater fra PIAAC, Statistisk Sentralbyrå, 2014.
At en person demens bærer med seg en GPS har vist seg å gi trygghet for både den demente og de pårørende. Hvis hun for eksempel går seg bort, kan hun lett lokaliseres.
Men det er krevende å bruke GPS på denne måten blant personer med demens og samtidig gjøre det slik at den gir dem både trygghet og frihet.
Sammen med fagpersoner i fem kommuner har Sintef-forskere beskrevet hele forløpet kommunene må gjennom når de planlegger å sette i gang og organisere en GPS- tjeneste.
Ved hjelp av tekst og grafikk presenterer de alt fra planlegging, individuell tilpasning, opplæring og prøveperiode – til kvalitetssikring, oppfølging og daglig bruk av GPS-en. Forskerne la fram dette på seminaret Velferdsteknologi for egenmestring ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold denne uka.
GPS som kan lokalisere personer med demens, kan virke positivt både for pårørende og bruker.
De fleste demente kan opprettholde selvstendigheten sin, nyte frihet og fortsette med aktiviteter utendørs til tross for utviklingen av sykdommen. For de pårørende er GPS-teknologien betryggende, og på sykehjem og omsorgsboliger opplever de ansatte og beboere færre konflikter og bruker mindre ressurser på å holde ro.
Kommunene opplever også et press fra regjeringen som har uttalt at velferdsteknologi skal være integrert i omsorgstjenestene innen 2020. Alle politikere snakker om at velferdsteknologi skal tas i bruk i helse- og omsorgstjenestene, men ofte er det uklart hvordan det skal fungere i praksis.
Fordi folk i kommunene ikke helt vet hvordan de best kan bruke GPS-teknologien, sitter flere av dem fremdeles på gjerdet. Det er et behov for mer informasjon og rådgivning.
Kommuneøkonomien er ofte dårlig, og folk er usikre på om teknologiløsningen vil være lønnsom for kommunen? Og hvordan skal de løse oppfølging og ansvar for alarmer?
Både SINTEF og de fem pilot- kommunene som har deltatt i uttestingen av GPS gjennom prosjektet Trygge Spor, har mottatt mange spørsmål fra vitebegjærlige kommuneansatte.
Og selv om GPS er et godt hjelpemiddel, er det ikke sikkert at denne teknologien passer ikke for alle, ifølge forskerne.
– Før anskaffelse av teknologi, må det gjøres en generell kartlegging for å få en overordnet forståelse av personens behov for hjelp. Det kan være at et dagsentertilbud eller støtte til medisinering i hjemmet er mer aktuelt for personen, sier Silje Bøthun i Sintef.
– Hva skjer hvis GPS blir vurdert som riktig tiltak?
–Da må kommunen gå videre med detaljplanlegging og tilpasse tjenesten til den enkelte brukeren. Det betyr at man må bestemme hvem som skal følge opp brukeren, og hva som for eksempel skal være kriterier for å lokalisere og eventuelt hente bruker, sier Bøthun.
Noen pasienter med demens er trygghetssøkende og ønsker å bli lett opp ved hjelp av GPS-en bare de har vært borte i et par timer. Andre ønsker å klare seg selv gjennom hele dagen uten unødig innblanding fra andre.
En omsorgsperson kan lett bli bekymret hvis været er dårlig og en GPS-bruker er ute og går. Når det er vinter og mange minusgrader – hvordan skal da søket tilpasses? Skal brukerne da søkes opp raskere enn i godvær?
– Det er viktig at både pårørende og personen med demens, i den grad det er mulig, er med på diskusjonen når slike kriterier fastsettes. Forutsetningene må tilpasses den enkelte og hva som er viktig for han/henne. Det er viktig å se brukerens ønsker i sammenheng med hva som er forsvarlig og hva brukeren mestrer, sier Bøthun.
Det er avgjørende at GPS-en blir med ut når den demente skal ut og gå, og rutiner er grunnleggende: Har brukerne den i lomma, eller i snor rundt halsen? Henger den ved utgangsdøra for brukere som bor hjemme? Og hvem passer på at den lades?
– De konkrete tjenestene vil selvfølgelig se forskjellige ut og variere for de ulike kommunene, sier Bøthun.
– Det viktigste er at alle kommuner har en plan. Det er det vi vil hjelpe med. Vi har beskrevet hver del av tjenesteforløpet i detalj slik at alle nå kan etablere en lokal tjeneste, basert på erfaringene som er høstet så langt.
Denne uken kom den store PISA-rapporten om IT i skolen og læringseffekter. Rapporten er basert på PISA-undersøkelsen fra 2012, hvor 15-årige elever i alle OECD-landene har blitt testet i blant annet digital lesing, bruk av data i matematikk og hvordan man skal finne fram på nettsider.
Det viste seg at resultatene ikke ble bedre i land som har hatt store investeringer i IT i skolen, som for eksempel Norge. De ble heller verre.
Elevene ble stort sett ikke bedre til å lese på skjerm, regne eller bruke nettsider, selv om de hadde svært god tilgang på datamaskiner, både på skolen og hjemme. Stort sett var det de som hadde moderat tilgang på datamaskiner på skolen som gjorde det best på prøvene.
forskning.no har snakket med to norske skoleforskere om den nye PISA-rapporten.
– Jeg synes ikke funnene i denne rapporten er overraskende i det hele tatt, sier Geir Haugsbakk til forskning.no etter at han har sett på rapporten. Han er førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer.
Norge er et av landene som har aller høyest dekning av datamaskiner. Nesten 92 prosent av 15-åringene brukte datamaskin på skolen, mens hele 84 prosent hadde tre eller flere datamaskiner hjemme.
Haugsbakk mener at det ikke finnes forskning som faktisk viser at mye databruk gir økt læringsutbytte.
– Jeg tror mange har misforstått hvilken effekt den nye teknologien har i klasserommet.
– Man kan lett se bort fra dobbeltheten ved teknologien. Datamaskiner kan åpne for nye muligheter og forenkle mye arbeid for oss, også i skolesammenheng, men samtidig gjør de undervisningen mer kompleks og uhåndterlig for læreren, tror Haugsbakk.
PISA-undersøkelsen har ikke undersøkt årsakene til at mye databruk henger sammen med dårligere resultater, men forfatterne tror noe av grunnen er at utstyret blir brukt på feil måte i undervisningen.
Rune Johan Krumsvik er professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen. Han har også sett litt på den nye PISA-rapporten.
– Som rapporten selv antyder, er det ting som tyder på at manglende digital kompetanse både blant lærere og elever i PISA-undersøkelsen, gjør at teknologien blir brukt for lite til faglige formål.
– Dermed kan det bli for mye utenomfaglig og for mange digitale distraksjoner teknologien blir brukt til, sier Krumsvik til forskning.no.
Dette skjer også på bakgrunn av at elevene i OECD-landene har veldig god tilgang på datamaskiner og mobiltelefoni, og de har mange muligheter for å sitte på Facebook eller lignende i undervisningen – det samme de bruker det til på fritiden.
Krumsvik var med på å lede studien «Sammenhengen mellom IKT-bruk og læringsutbytte i skolen», hvor nesten 20 000 elever og lærere deltok.
Han er forsiktig med å si at distraksjonene er årsaken til resultatene i PISA-undersøkelsen, men har i sin egen forskning sett at distraksjonene kan bli ganske dominerende på videregående skole.
Elevene var vesentlig mer fokuserte i timer med lærere som både var gode klasseledere, digitalt kompetente og flinke til å planlegge databruk i timene.
– IKT kan derfor være et verktøy for bedre læring, men forutsetter en digital kompetanse som ikke ser ut til å være helt på plass i skolen i OECD-landene ennå.
– I tillegg må lærerutdanningen ta tak i dette i langt større grad enn det som er tilfelle i dag dersom man forventer noen forbedring på dette området.
Geir Haugsbakk trekker fram et annet eksempel fra rapporten. Resultatene for de dårligste elevene i 2009 ble enda dårligere i 2012. Samtidig ble de beste elevene enda bedre i den samme perioden.
– Faglig svake elever kan lett bli distrahert mens de sitter med PC-ene i timene, mens flinke elever lærer seg å bruke verktøyene på en god måte, sier Haugsbakk.
Han tror at løsningen er å gi læreren full tillitt til å utforme timene for sine elever.
– Jeg tror mange vanlige lærere føler et press på å bruke mye IKT. Det er en slags forventning om at digital teknologi skal brukes veldig ofte.
Haugsbakk mener at lærerne må få tillit til å utforme undervisningen på sin egen måte og selv bestemme når det er hensiktsmessig å bruke IKT i klasserommet.
– Mye IKT-bruk trenger ikke nødvendigvis å være negativt. Det er helt avhengig av hvordan den brukes av elever og lærere og hvor forankret IKT er i lokal læreplan, til fagene og til vurderingsformer, sier Rune Johan Krumsvik.
Han trekker fram blant annet Australia som eksempel. I undersøkelsen gjør australske elever det veldig godt på nettnavigasjonsoppgaven, hvor elevene skulle gjøre oppgaver knyttet til en nettside for en fiktiv by.
Australia er også et av landene med mest databruk i skolen, og Krumsvik tror dette skyldes gode lærere som følger en tydelig læreplan.
Resultatene fra Norge, Belgia og Danmark viser også et unntak når det kommer til matematikkresultatene av PISA-prøven. De fant en sammenheng mellom mer databruk i matteundervisning og bedre resultater i prøven.
Referanse:
Krumsvik mfl: Sammenhengen mellom IKT-bruk og læringsutbytte i videregående opplæring (SMIL). Sammendrag
PISA-OECD: Students, Computers and Learning. September, 2015, doi: 10.1787/9789264239555-en.
Vi må ha høye ambisjoner for universiteter og høgskoler, sa Hydros konsernsjef og styreleder ved NTNU, Svein Richard Brandtzæg, under åpningen av Energirikekonferansen i Haugesund nylig. Jeg er udelt enig.
Teknologi har dramatisk endret hverdagen for de fleste mennesker i verden, og vil fortsette å gjøre det. Det er vanskelig å se for seg hvordan verdens matvaresituasjon, klimaendringer og energibehov, samt fremtidige helse- og omsorgsbehov skal finne sin løsning uten at ny teknologi er en del av svaret.
Den nye teknologien vil også prege omstillingene i vårt hjemlige arbeidsmarked. Norsk teknologisk forskning vil være helt avgjørende for omstilling i industrien og for fortsatt høy verdiskapning, men da må forskningen holde høy kvalitet.
Der er vi ikke helt ennå. Det internasjonale fagpanelet som står bak Forskningsrådets evaluering av norsk teknologisk forskning, slår fast at forskningen har god relevans og noe over gjennomsnittlig kvalitet. Samtidig mener de kvaliteten kunne forventes å være høyere gitt våre fordelaktige finansieringsvilkår, vår gode ressurstilgang og en betydelig industriell interesse.
Spesielt etterlyser panelet flere fremragende forskningsmiljøer og en tydeligere prioritering av grunnleggende teknologiforskning. Av de 64 forskningsmiljøene som er evaluert, er det kun to miljøer som kan sies å tilhøre den øverste divisjonen. Begge gruppene finner vi ved NTNU og innen materialforskning marine strukturer.
Petroleumsforskning trekkes naturlig nok frem som et område av stor betydning for norsk industri og hvor norske miljøer er internasjonalt synlige. Petroleumsmiljøet ved Universitetet i Bergen leverer forskning med kvalitet og omfang over det som forventes internasjonalt, tett fulgt av miljøene ved IRIS i Stavanger, petroleumsteknologi ved NTNU og deretter Universitetet i Stavanger som skårer noe under et internasjonalt forventet nivå for denne type forskning.
Den grunnleggende teknologiforskningen på dette området, mener panelet ligger under det vi finner hos de ledende forskningsnasjonene. Det lover dårlig for fremtiden for det norske kunnskapssamfunnet.
Evalueringen utfordrer både fagmiljøene og institusjonsledelsene. Den etterlyser klarere fagstrategiske prioriteringer, internasjonal og europeisk deltakelse og engasjement, tydeligere satsing på grunnleggende teknologisk forskning, kvalitetssikring og formidling av forskning gjennom publisering i internasjonalt anerkjente fagfellevurderte tidsskrifter. Evalueringen er også kritisk til at norske forskningsmiljøer har for liten tanke for patentering og kommersialisering.
Fagpanelet mener dessuten at det må satses djervere på fremvoksende teknologier, som 3D printing og nanoteknologi. Dette ble påpekt i den forrige evalueringen av teknologisk forskning uten at dette i særlig grad har blitt fulgt opp, ifølge evalueringspanelet. Forskningsmiljøene får ros for godt samarbeid med industri og næringsliv, men kritikk for å ikke satse tilstrekkelig på grunnleggende teknologiske forskning.
Dette er ikke en uvesentlig kritikk ettersom solid grunnleggende teknologisk forskning er viktig for radikal og disruptiv innovasjon og dermed også for næringslivets og industriens forutsetning for omstilling og fremtidig verdiskapning.
Evalueringen gir ikke grunnlag for å si at norsk teknologisk forskning gjør det dårligere internasjonalt sammenlignet med andre forskningsfelt i Norge, men viser at vi har klart færre forskningsmiljøer i det internasjonale toppsjiktet enn innen andre forskningsfelt som også er evaluert av Forskningsrådet.
Denne høsten vil regjeringen sette fortgang i arbeidet med ny struktur i universitets- og høgskolesektoren. Regjeringen skal også legge frem forslag til ny finansieringsmodell for sektoren for Stortinget. Forskningsrådets evaluering av norsk teknologisk forskning gir nyttige anbefalinger i dette arbeidet. Den største jobben er det likevel fagmiljøene, og ikke minst institusjonsledelsene som må gjøre.
Prioritering nummer én må være å heve ambisjonsnivået.
En fersk rapport fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) sammenligner de digitale ferdighetene hos 15-åringer 64 land i 2009 og 2012.
Rapporten viser tilgang på og bruk av datamaskiner og internett hjemme og på skolen og ser dette i sammenheng med PISA-resultater for digitale ferdigheter i matematikk og lesing.
– Resultatene viser ingen forbedring i elevenes resultater i land som har investert kraftig i IKT til undervisning, er en av hovedkonklusjonene.
Norge ligger i toppsjiktet når det gjelder tilgang på datautstyr og bruk av data og internett. Hele 92 prosent bruker datamaskiner på skolen, 84 prosent har tilgang på tre eller flere datamaskiner privat, og 69 prosent bruker internett til skolearbeid, både på skolen og hjemme.
Tre av fire norske elever brukte datamaskin i mattetimene måneden før PISA-prøven. Ingen andre land var i nærheten av så høy bruk. Likevel scorer Norge fremdeles, i likhet med Sverige og Danmark, litt under gjennomsnittet for OECD-landene på PISA-testene.
Det poengteres imidlertid at de uendrede norske snittresultatene fra 2009 til 2012 skjuler en betraktelig endring. Elevene som gjorde det dårligst i 2009, er blitt dårligere, mens de flinkeste elevene gjorde det enda bedre i 2012.
OECD mener en hovedårsak til at resultatene uteblir, er feil eller dårlig bruk av den tilgjengelige teknologien:
– Hvis elevene bare klipper ut ferdige svar med smarttelefonen og limer inn et annet sted, er dette en prosess som neppe gjør dem smartere.
I noen land ser det ut som digitale kunnskaper blir dårligere med høy tilgang på teknologisk utstyr:
– Å bygge opp begrepsforståelse og tenkning på høyere nivå krever tett samspill mellom lærer og elev, og teknologi vil i noen tilfeller distrahere denne verdifulle menneskelige kontakten.
Norge, Belgia og Danmark nevnes som unntak. Der finner forskerne en positiv sammenheng mellom mye bruk av datautstyr i mattetimene og gode resultater i digital matematikk.
Til tross for at norske elever sier de har tilgang til internett og utstyr på skolen, ligger Norge oppsiktsvekkende langt nede på lista over antall minutter 15-åringene faktisk bruker muligheten. I Australia bruker elevene daglig i snitt 58 minutter på internett på skolen. Danmark ligger på andreplass med 46 minutter, Sverige på 4 plass med 39 minutter.
Norge kommer på delt 15. plass med 24 minutter internett i skolen i snitt hver dag. Det er etter land som Costa Rica og Mexico, som har langt lavere tilgang til utstyr. Det er altså ikke noen automatikk i tilgang på utstyr og bedring i resultater.
Her ligger også den største skuffelsen, ifølge forskerne:
– Tilføring av teknologi er ikke til særlig hjelp når skillet mellom bemidlede og ubemidlede elever skal utjevnes. Å sørge for grunnleggende ferdigheter i lesing og matematikk synes å gjøre mer for å skape like muligheter i en digital verden enn det som kan oppnås ved å utvide tilgang til avansert teknisk utstyr.
OECD mener er utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet.
– Teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre, påpekes det.
Strimler av solceller bøyer seg og følger solas gang over himmelen. Japansk klippekunst kan erstatte tung mekanikk, viser en gruppe amerikanske forskere.
– Jeg er veldig fascinert av dette tilsynelatende enkle konseptet, skriver Erik Stensrud Marstein i en e-post til forskning.no. Han er forskningsleder ved Sollaboratoriet på Institutt for energiteknikk.
– Det er lett å se for seg flere løsninger der det å kunne vinkle paneler samtidig som det kommer frem åpninger for lys kan skape veldig spennende muligheter for både fasade- og takmonterte anlegg, fortsetter han.
Solceller lager mest strøm hvis peker rett mot sola. Slike paneler finnes. De har motorer som vrir dem i riktig retning.
En slik mekanisme kan øke effektiviteten med mellom en femtedel og nesten en halv gang, ifølge studien som forskerne har publisert i Nature Communications. Likevel er ikke slike motoriserte paneler så vanlige.
Bevegelige deler gjør panelene dyrere å installere og drifte. Panelet må heves over underlaget for å gi plass til aksling og motor.
– Et solcellepanel løftet opp fra underlaget kan i sterk vind fungere som et seil og røske grundig i eventuelt oppheng, skriver Marstein.
– Derfor må man ta i litt når man lager aksler og motorsystemer. Dette øker vekt og kostnad, fortsetter han.
Dreibare paneler må monteres med avstand imellom og er dominerende estetisk. Derfor finnes de knapt på hustak i dag, ifølge Marstein.
Forskerne fra University of Michigan har latt seg inspirere av kirigami. Dette er japansk papirkunst.
Kirigami ligner på origami, men origami er brettekunst. I kirigami blir papiret også klippet.
Forskerne monterte bøyelige solceller av galliumarsenid på et underlag av plaststoffet Kapton. Dette arket hadde flettede, parallelle spalter. Når arket ble strukket, vred båndene med solceller seg.
Slik virker kirigami-arket med solceller. Solcellene vris til den siden du løfter arket. Slik kan vinkelen mot sola varieres. Last ned arket og prøv selv, enten som pdf eller som Word-dokument!
Forskerne kunne til og med styre hvilken vei båndene vred seg ved å heve den ene eller den andre enden av arket før de dro. Slik kunne båndene vri seg over en dobbelt så stor vinkel og dekke mange forskjellige solhøyder over horisonten.
Å følge solas ferd fra øst mot vest var da bare et spørsmål om å rotere hele arket langs arkflaten.
Forskerne prøvde ut systemet i laboratoriet med en standard lyskilde, og regnet ut hvor effektiv en slik bøyelig solcelle er sammenlignet med et dreibart, flatt panel.
De fant at de bøyelige panelene var nesten like gode til å følge sola som de flate panelene. Årsaken til at de ikke var helt like gode, var blant annet at de forskjellige båndene skygget litt for hverandre.
Forskerne undersøkte også om gjentatte bøyninger av solcellene slet på materialet. De fant ut at ved å justere avstanden mellom spaltene og lengden av dem, kunne de beholde nesten all bøyeligheten selv etter tusen gangers bøyning.
Med andre underlag enn Kapton kan dette forbedres enda mer, skriver forskerne i studien.
Kirigami-solpaneler kan ikke bare bygges billigere og lettere på skråtak. De kan også gjøre nytte for seg i mobile løsninger og i verdensrommet, foreslår forskerne i studien i Nature Communications.
Video fra University of Michigan viser kirigami-solcellen som vris og bøyes.
Referanse og lenke:
Aaron Lamoureux m.fl.: Dynamic kirigami structures for integrated solar Tracking, Nature Communications, 8. september 2015, DOI: 10.1038/ncomms9092, sammendrag.
Art-inspired solar cells, nyhetsmelding fra University of Michigan.
Er du en av de som resonnerer deg frem til hvilken togvogn som vil være minst full, mens du venter på perrongen?
Det gjorde nok også studenten Yizhou Zhang ved Kungliga Tekniska högskolan i Sverige. Han brukte eksamensprosjektet sitt til å utvikle et informasjonssystem som opplyser om hvilke vogner som har best plass, slik at passasjerene kan velge de minst fulle vognene og spre seg utover perrongen mens de venter.
Etter a ha utviklet systemet kartla Zhang hvordan denne informasjonen endret adferden til de reisende. Han så at flere fikk sitteplass, og at færre ble stående som sild i tønne i de midterste vognene.
– Undersøkelsene jeg har gjort viser at 25 prosent av passasjerene endrer adferd etter å ha sett og hørt informasjon om hvordan trengselen er på kommende tog, sier Yizhou Zhang i en pressemelding.
På T-banestasjonen hvor studien ble gjennomført, Tekniska högskolan i Stockholm, økte antallet passasjerer i bakerste vogn med 8 prosent når informasjonssystemet ble brukt. Antallet passasjerer i den første og midterste vognen gikk ned med 4 prosent.
De nye T-banevognene i Stockholm har sensorer som forteller hvor mye vekt som er i vognen. På perrongen kunne passasjerene se denne informasjonen på en skjerm, og beskjeder ble også gitt over høyttaleranlegget.
– Studien viser også at 97 prosent av passasjerene forstod informasjonen som ble gitt om trengselen i det kommende toget, og at 83 prosent syntes det var svært nyttig informasjon, sier Yizhou Zhang.
Han mener bedre informasjon vil gjøre passasjerene mer fornøyde og mer positive til å reise kollektivt. Dessuten tror han systemet kan ha samfunnsøkonomiske gevinster, fordi flere kan bruke reisetiden til å arbeide.
Også i Oslo er de midterste vognene ofte de fulleste, forteller Cato Asperud som er kommunikasjonssjef i Sporveien Oslo. Men i 2006 fikk T-banen i Oslo sammenhengende vogner, som lar passasjerene spre seg til vognene med mest ledig plass.
– T-banevognene MX 3000 har gjennomgang i halve toglengden. Når disse ble innført i 2006 så vi en kraftig forbedring av fordelingen av passasjerer sammenlignet med de gamle togene med enkeltvogner uten gjennomgang, sier Asperud.
Han legger til at Sporveien i Oslo derfor ikke kommer til å iverksette tiltak av typen som ble testet i Stockholm.
– For Oslo kan det være vel så viktig at vi informerer om hvilke avganger som har ledig plass fremfor hvor i toget det er ledig plass. I rushtiden vil det alltid være mange stående, men reisende som ønsker sitteplass kan få dette ved å unngå de mest belagte avgangene, sier Asperud.
T-banen i Oslo har god plass sammenlignet med de fleste andre undergrunnsbaner i verden, ifølge Asperud. Likevel må Sporveien iverksette tiltak for å håndtere en stor økning i passasjertallet i tiden fremover.
I Oslo kjører en del korte tog, for eksempel de som kjører på den snirklete Holmenkollbanen. Et viktig grep for å unngå trengsel har vært å passe på at disse korte togene kjører like bak lengre tog med større kapasitet, når de kjører gjennom sentrum.
– Ruteendringen som ble gjort i 2012 ga en kraftig forbedring på dette området, og reduserte belastningen på de korte togene betydelig, sier Asperud.
Selv om det kan fortsatt kan være trengsel på T-banen i Oslo, kan det ofte være verre på lokaltogene. Kommunikasjonssjef i NSB Åge-Christoffer Lundeby skriver i en e-post at Jernbaneverket har delt plattformene på større stasjoner opp i forskjellige felt.
– De har også montert monitorer som viser hvordan toget kommer inn til plattform. Dette gjør at kundene vet hvordan toget blir satt opp på plattformen og kan posisjonere seg deretter. Om det er planlagt ytterligere tiltak må Jernbaneverket svare på, skriver Lundeby.
Statistikk fra Storstockholms Lokaltrafik viser 20 prosent av setene på den røde linjen er tomme mellom klokken halv fem og halv seks, altså midt i rushtrafikken. Det har ikke blitt gjennomført en lignende kartlegging i Oslo, men forskere ved Transportøkonomisk institutt jobber nå med et prosjekt som skal se på hvor godt kapasiteten til kollektivtransporten blir i Oslo blir utnyttet i rushtiden.
Referanse:
Yizhou Zhang, Real Time Crowding Information (RTCI) Provisions: Impacts and Proposed Technical Solution, KTH, mai 2015
