Hva er kvinnenes rolle i polarhistorien? I deler av forskningen vår tar vi i bruk tilnærminger fra kjønnsforskningen. Hva er det vi oppdager når vi gjør dette?

Tradisjonelt har polarhistorien stilt spørsmål av typen hvem kom først, hvem oppdaget hva, og hvordan har vedkommende overlevd (eller ikke overlevd) strabasene og naturforholdene i Arktis eller Antarktis? På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, under polarheltenes gullalder, var det naturlig å tenke seg at det var menn som hadde kommet først og oppdaget noe, og en vanlig begrunnelse for bragdene deres var at de hadde overlevd fordi de var menn. Svaret på det store spørsmålet om hvorfor de hadde dratt avgårde til polare strøk har også ofte vært at det er fordi de er menn, menn med tiltakslyst og, i nåtidens ordbruk, med eventyrergener.

I dag vet vi om kvinner som har dratt til polarområdene, tilegnet seg de nødvendige ferdighetene og opplevd eventyr. Vi vet dessuten at kvinner har bodd og overlevd i Arktis allerede fra førhistorisk tid. Fra vårt nåtidige perspektiv framstår den historiske koblingen mellom menn og polarstrøk derfor som nettopp historisk: et produkt av datidens kjønnsrolletenkning.

Vårt forskningsmateriale rundt den østerriksk-ungarske polarekspedisjonens  hjemkomst i Europa i 1874 viser historiske kjønnsroller på klart, tydelig og noen ganger overraskende vis – og som konstruksjoner. Det er ikke uventet –1800-tallets mannsdominerte samfunn tatt i betraktning – at det er menn som drar på nordpolsekspedisjonen, og vi kan nok tenke oss at datidens medier hadde rett når de mente at gjensynet med det andre kjønn var noe av et sjokk og en glede for polfarere som hadde tilbrakt to år i isen. Men andre aspekter ved hjemkomsten virker mer fremmede for oss.

For eksempel det at kvinner skulle holdes adskilt fra menn ved de forskjellige bankettene som ble holdt til ære for polfarerne. I Bergen, i Wien og i den østerriksk-ungarske marinens hovedkvarter i Pula ble kvinnene plassert på galleriet. De fikk altså se på, mens mennene deres feiret ekspedisjonsmedlemmene. I Budapest ble de ved ett tilfelle dessuten holdt skjult bak en skjermvegg.

Gjenforeninger mellom polfarerne og deres koner og kjærester ble viet stor og positiv oppmerksomhet i mediene. Det at unge kvinner møtte fram på gateparader og viste sin beundring for polfarerne var sett på som mer pinlig. Hva kom denne beundringen av? Journalistene (som oftest var menn) kunne tydeligvis ikke forestille seg at den skyldtes misunnelse overfor et kjønn som fikk lov til å reise ut til verdens ytterkanter eller en oppriktig interesse for polarvitenskap blant kvinner. Mange avisartikler og vitsetegninger i avisene gjorde narr av bl.a. kvinners uvitenhet om arktiske forhold.

Det hadde vært flott å vite hva kvinnene selv mente, og der er vi heldige. Et leserbrev av Trygve Serck-Hanssen i Bergens Tidende fra 2004 satte oss på sporet av et tidligere leserbrev, skrevet i 1914 til Bergensavisen Morgenavisen, førti år etter ekspedisjonen. Her beskrives banketten holdt til ære for polfarerne i Bergen i september 1874 av en av kvinnene som var til stede. Det formidler en sterk følelse av at kvinner har vært urettferdig behandlet: ”Mens vore respektive herrer og ægtemænd sad gallaklædte bænkede om festbordet i Arbeiderforeningens store sal, blev det som en stor begunstigelse tilstaaet os damer at sidde oppe paa galleriet og se dem spise og drikke sig glade og mætte.” Samtidig innrømmes det i brevet en emosjonell respons ved synet av polarheltene.

Det var selvsagt ikke slik at kvinner var helt utelukket fra den offentlige sfæren den gang. Det var mulig for en kvinne å bli stjerne på lik linje med polfarerne, gjennom å være skuespillerinne. På flere av festforestillingene som ble satt opp på teatre i Wien til ære for polfarerne hadde kvinner framtredende roller, idet de deklamerte velkomstdikt på vegne av sitt kjønn. Riktignok ble disse skrevet av mannlige diktere, men det var samtidig vanskelig å ignorere statusen til en stjerne som Josefine Gallmeyer, meddirektør for det teatret der hun opptrådte, og den vekt hennes person ga til ordene hun deklamerte på scenen.

På banketten i Pula gjorde for øvrig kvinnene opprør. Kvinnene der var kjent fordi de hadde sydd det østerriksk-ungarske flagget som polfarerne hadde med seg på sin ferd. Men på banketten måtte også de sitte på galleriet. De fikk sendt ned et dikt som en av dem hadde skrevet, til mennene som satt og spiste. Dette ble lest opp av en av mennene. Deretter foretok kvinnene en ”baneinvasjon”, ved å gå ned trappen til bankettgulvet og innta plassen som hadde vært forbeholdt mennene.

En Marie Aust fikk publisert et dikt i en provinsavis i Mähren (i dag en del av Den tsjekkiske republikk). Der viser hun til at også kvinner kunne ha interesse av polfarernes bedrifter. På et arrangement for polfarerne i Budapest kom også den 17-årige Polixénia Pulszky, som senere ble en framtredende vitenskapskvinne, som arkeolog. Mange år senere forsøkte den ene lederen til ekspedisjonen i 1872-1874, Julius Payer, å arrangere en kunstnerekspedisjon til Grønland, og da henvendte flere kvinner seg til ham som ville være med. Også den gang viste altså kvinner sitt behov for å overskride de grensene som var blitt satt for dem.

Lenker

Arctic Modernities: forskningsprosjekt ved UiT Norges arktiske universitetet med fokus på kjønn, urbefolkning og økologi

Den 2,4 kilo tunge fisken av arten skolest ble tatt av Thomas Breivik i Storfjorden på Sunnmøre, ifølge Hooked.no. Breivik har såkalt artsfiske som hobby.

– En del av de store fiskeartene våre, som brosme, kveite, uer og skolest, kan bli veldig gamle, sier marinbiolog Kristin Valle til NRK.

Skolesten er ikke godt kjent i Norge. Fisken lever på store dyp, ned til 1000 meter og gjerne også dypere, forklarer hun.

– Det skal egentlig godt gjøres å få den på kroken. Det er en typisk dypvannsfisk, og ser også slik ut. Den har et kjempestort hode, store øyne og en veldig lang, tynn og rar kropp. Den har absolutt ikke en form en forbinder med fisk, påpeker marinbiologen.

• Les også: – Har aldri sett noe liknende

Store fisker er ofte gamle

Det er én tommelfingerregel når vi snakker om fiskers alder.

– Veldig små fisk leverer generelt kort, mens veldig store fisker lever generelt lenge. De aller minste fiskeartene vi har, blir to-tre år gamle. Noen av de aller største fiskeartene blir opptil 60-70 år gamle, sier Valle.

Fordi en del av de store fiskeartene blir så gamle og vokser så seint, kan du generelt anta at virkelig store fisker er nokså gamle, forklarer hun.

– For eksempel hvis du får en uer på kroken som er én meter lang og veldig tung, sier Valle.

• Les også: Slik kan du få den rette fisken på kroken

Ikke som med vin

Marinbiologen ville ikke ha spist gammel fisk hvis hun hadde fått en på kroken. Fisken blir nemlig ikke bedre med årene.

– Det er overhodet ikke som med vin. Hvis man får en torsk på 30 kilo på kroken, tror jeg at den kan få slippes uti igjen. Kjøttet blir veldig grovt. Det er definitivt ikke noe å være på utkikk etter, mener Valle.

• Les også: Fikk sølvkveite i garnet
• Les også: Fanget sjelden fisk med nevene

Får juling

Biologer har lenge jobbet med spørsmålet om hvorfor enkelte fisker blir så gamle, forklarer hun.

Det går også an å se det på fisken hvis den er gammel.

– Som oss mennesker får også fisk juling med årene. Noen er arrete og fiskeskjellene ser bare flekkvis pene ut. Det er også ofte en del parasitter på de eldste fiskene, forklarer Valle.

• Les også: Har du sett ein slik fisk før?

Den 2,4 kilo tunge fisken av arten skolest ble tatt av Thomas Breivik i Storfjorden på Sunnmøre, ifølge Hooked.no. Breivik har såkalt artsfiske som hobby.

– En del av de store fiskeartene våre, som brosme, kveite, uer og skolest, kan bli veldig gamle, sier marinbiolog Kristin Valle til NRK.

Skolesten er ikke godt kjent i Norge. Fisken lever på store dyp, ned til 1000 meter og gjerne også dypere, forklarer hun.

– Det skal egentlig godt gjøres å få den på kroken. Det er en typisk dypvannsfisk, og ser også slik ut. Den har et kjempestort hode, store øyne og en veldig lang, tynn og rar kropp. Den har absolutt ikke en form en forbinder med fisk, påpeker marinbiologen.

• Les også: – Har aldri sett noe liknende

Store fisker er ofte gamle

Det er én tommelfingerregel når vi snakker om fiskers alder.

– Veldig små fisk leverer generelt kort, mens veldig store fisker lever generelt lenge. De aller minste fiskeartene vi har, blir to-tre år gamle. Noen av de aller største fiskeartene blir opptil 60-70 år gamle, sier Valle.

Fordi en del av de store fiskeartene blir så gamle og vokser så seint, kan du generelt anta at virkelig store fisker er nokså gamle, forklarer hun.

– For eksempel hvis du får en uer på kroken som er én meter lang og veldig tung, sier Valle.

• Les også: Slik kan du få den rette fisken på kroken

Ikke som med vin

Marinbiologen ville ikke ha spist gammel fisk hvis hun hadde fått en på kroken. Fisken blir nemlig ikke bedre med årene.

– Det er overhodet ikke som med vin. Hvis man får en torsk på 30 kilo på kroken, tror jeg at den kan få slippes uti igjen. Kjøttet blir veldig grovt. Det er definitivt ikke noe å være på utkikk etter, mener Valle.

• Les også: Fikk sølvkveite i garnet
• Les også: Fanget sjelden fisk med nevene

Får juling

Biologer har lenge jobbet med spørsmålet om hvorfor enkelte fisker blir så gamle, forklarer hun.

Det går også an å se det på fisken hvis den er gammel.

– Som oss mennesker får også fisk juling med årene. Noen er arrete og fiskeskjellene ser bare flekkvis pene ut. Det er også ofte en del parasitter på de eldste fiskene, forklarer Valle.

• Les også: Har du sett ein slik fisk før?

Den 2,4 kilo tunge fisken av arten skolest ble tatt av Thomas Breivik i Storfjorden på Sunnmøre, ifølge Hooked.no. Breivik har såkalt artsfiske som hobby.

– En del av de store fiskeartene våre, som brosme, kveite, uer og skolest, kan bli veldig gamle, sier marinbiolog Kristin Valle til NRK.

Skolesten er ikke godt kjent i Norge. Fisken lever på store dyp, ned til 1000 meter og gjerne også dypere, forklarer hun.

– Det skal egentlig godt gjøres å få den på kroken. Det er en typisk dypvannsfisk, og ser også slik ut. Den har et kjempestort hode, store øyne og en veldig lang, tynn og rar kropp. Den har absolutt ikke en form en forbinder med fisk, påpeker marinbiologen.

• Les også: – Har aldri sett noe liknende

Store fisker er ofte gamle

Det er én tommelfingerregel når vi snakker om fiskers alder.

– Veldig små fisk leverer generelt kort, mens veldig store fisker lever generelt lenge. De aller minste fiskeartene vi har, blir to-tre år gamle. Noen av de aller største fiskeartene blir opptil 60-70 år gamle, sier Valle.

Fordi en del av de store fiskeartene blir så gamle og vokser så seint, kan du generelt anta at virkelig store fisker er nokså gamle, forklarer hun.

– For eksempel hvis du får en uer på kroken som er én meter lang og veldig tung, sier Valle.

• Les også: Slik kan du få den rette fisken på kroken

Ikke som med vin

Marinbiologen ville ikke ha spist gammel fisk hvis hun hadde fått en på kroken. Fisken blir nemlig ikke bedre med årene.

– Det er overhodet ikke som med vin. Hvis man får en torsk på 30 kilo på kroken, tror jeg at den kan få slippes uti igjen. Kjøttet blir veldig grovt. Det er definitivt ikke noe å være på utkikk etter, mener Valle.

• Les også: Fikk sølvkveite i garnet
• Les også: Fanget sjelden fisk med nevene

Får juling

Biologer har lenge jobbet med spørsmålet om hvorfor enkelte fisker blir så gamle, forklarer hun.

Det går også an å se det på fisken hvis den er gammel.

– Som oss mennesker får også fisk juling med årene. Noen er arrete og fiskeskjellene ser bare flekkvis pene ut. Det er også ofte en del parasitter på de eldste fiskene, forklarer Valle.

• Les også: Har du sett ein slik fisk før?

Snart skal Regjeringen legge føringene for framtidens spesialistutdanning for leger. Det har vært stor enighet om å gjøre endringer som kan heve kvaliteten for å bedre pasientbehandlingen og pasientsikkerheten. Det innebærer en mer strukturert og målrettet utdanning enn i dag med definerte læringsmål. Ikke minst har de medisinske fakultetene vært en pådriver for endringer de siste 15 årene og tatt saken opp med ulike helseministre og politikere.

Det var først med Bjarne Håkon Hansen som helseminister at det ble satt fortgang i saken og påfølgende helseministre har fulgt opp. Helsedirektoratet har hatt ansvaret for å utrede en ny struktur og både helseforetak og universitet har vært tett involvert i prosessen. Det var stor enighet gjennom prosessen om at universitetene må få en langt større rolle i spesialistutdanningen på lik linje med hva som er praksis i mange andre land.

Derfor var det en nedtur da Helsedirektoratet foreslo, som en mulig modell, en spesialistutdanning hvor helseforetakene skal bygges opp til å bli parallelle utdanningsinstitusjoner til universitetene. Årsaken var angivelig kostnadene ved å ha en forskningsbasert utdanning. Jeg tror ikke noen ønsker at spesialistutdanningen skal ligge på et faglig lavere nivå enn grunnutdanningen. Jeg tror resultatet av dette forslaget blir en dyrere og dårligere spesialistutdanning med mer administrasjon for å oppnå ønsket resultat.

Det er bred enighet om at leger i spesialistutdanning skal være ansatt i helseforetakene og at helseforetakene skal ha styringsrett over dem på lik linje med andre ansatte. Leger i spesialistutdanning er også en viktig arbeidskraft ved helseforetakene.

Det er noen hovedprinsipper som har vært viktige i arbeidet med ny spesialiststruktur. Vi ønsker en nasjonal standard på hva som skal være læringsutbytte i de ulike spesialitetene. En hjertespesialist utdannet i Trondheim skal for eksempel ha samme kompetanse som en tilsvarende spesialist fra Bergen. Vi ønsker også å se grunnutdanning og spesialistutdanning under ett og deretter vedlikehold av kunnskap og livslang læring.

Et av ankepunktene mot dagens spesialistutdanning har vært kvaliteten på veiledning og supervisjon. Det er nødvendig å bygge opp veiledningskompetanse og sikre som i grunnutdanningene, at de som veileder spesialistkandidatene har nødvendig kompetanse. Løsningen kan være universitetsansatte som har ansvaret for opplæringen av de som driver den daglige supervisjon og veiledning (jmf. Danmark).

Universitetene har både fysisk og annen infrastruktur for å drive teoretisk og praktisk opplæring. Det gjelder også bruk av nye pedagogiske læringsformer som smågruppeundervisning, simulator- og ferdighetslaboratorier, e-læring og digitale prøver/eksamener, samt å ta ansvaret for pedagogisk utviklingsarbeid. I all teoretisk og praktisk opplæring er det viktig å sikre at ønsket kompetanse er oppnådd med kompetansetesting, og det fordrer et system for vurdering, godkjenning og eventuelt underkjenning ved ikke tilfredsstillende kompetanse. Økt pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene krever god kvalitetssikring av fremtidige spesialister.

Det er også foreslått gjennomgående obligatoriske kompetansemoduler i hele spesialiseringsløpet som kompetanse i kommunikasjon, kvalitet, kunnskapsbasert praksis, ledelse, forskningsforståelse m.m. Dette er områder hvor universitetene har bygd opp forskningsbasert utdanningskompetanse.

En av de største utfordringene i helsetjenesten er å ta i bruk ny kunnskap. Leger med forskningserfaring og kliniske miljøer med pågående forskningsaktivitet bidrar til mer kunnskapsbasert helsetjeneste. Derfor må forskning være tellende i spesialistutdanningen og det må legges til rette for å oppnå dobbeltkompetanse som innebærer en kombinasjon av ph.d og spesialistutdanning.

Det som er viktig for de medisinske fakultetene er at vi har en definert rolle i spesialistutdanningen av leger og at den kompetanse vi representerer blir erkjent og nyttiggjort. Dette for å sikre best mulig kvalitet av utdanningen til beste for pasientene og pasientsikkerheten. Følgende element bør ivaretas av fakultetene:

1. Veiledningspedagogikk. Ansvaret for opplæring av leger med ansvar for veiledning og supervisjon. Det kan gjøres ved at det finnes stillingsandeler ved fakultetene som har ansvar å følge opp kvaliteten på veiledning og er ansvarlig for opplæring.

2. Simulator- og ferdighetslaboratorier. Dette bør være et samarbeid mellom sektorene siden de vil brukes i både grunnutdanning og spesialistutdanning.

3. Kompetansetesting, oppfølging av evaluering og kvalitetssikring av de ulike læringsformene slik at det dokumenteres at kvaliteten er tilfredsstillende. Det er viktig at en annen aktør enn arbeidsgiver bekrefter kvaliteten. Helseforetakene vil selvfølgelig ha ansvaret for den kliniske virksomheten og forsvarligheten av denne.

4. Den teoretiske undervisningen som kurs, smågruppeundervisning og e-læring. Kapasitet til undervisning vil være avhengig av dimensjon og ønske om nivå av kvalitet, men noe styrking av den akademiske staben ved fakultetene vil være nødvendig. En mulighet er at det hovedsakelig skjer ved bistillinger som krever tilsvarende styrking på helseforetaksiden.

5. Ansvaret for de gjennomgående obligatoriske kompetansemodulene som kommunikasjon og etikk, men at det meste av læring og tilbakemelding foregår i den kliniske hverdagen.

6. Delta sammen med de andre aktørene i utformingen av læringsmål og krav til læringsutbytte for å sikre sammenhengen med grunnutdanningen.

7. Ansvaret for infrastruktur for å sikre de ulike læringsformene som areal for undervisning.  Siden infrastruktur for utdanning i dag er knyttet til de medisinske fakultetene, vil det kreve langt større investeringer hvis helseforetakene skal etablere egne arealer.

Et nært samarbeid om spesialistutdanningen vil være i tråd med anbefalingene i HelseOmsorg21, Meld. St. 13 (2011-2012) og ønsket om tettere samarbeid mellom de to departementene. De to andre autoriserte spesialistutdanningene innen helse ivaretas av utdanningssektoren så vel som utdanning av spesialsykepleiere.

Det vil være et paradoks hvis helseforetakene skal bygge opp en parallell utdanningsadministrasjon til fakultetene for å ivareta de samme kandidatene på to ulike tidspunkt i utdanningsforløpet (grunnutdanning/spesialistutdanning). Det er neppe en effektiv og hensiktsmessig utnyttelse av offentlige ressurser.

Spesialistutdanningene må også sees i sammenheng med økt vektlegging av kommunehelse- og allmennhelsetjenesten, der fakultetene allerede har et sterkt og økende engasjement innen forskning og grunnutdanning av leger.

Spesialistkandidater bruker i dag til dels betydelig lengre tid enn normert for å bli ferdig spesialister. Målet bør være å komme ned på dagens normtider i første omgang. Videre er det viktig at Legeforeningens spesialforeninger blir en viktig samarbeidspartner i arbeidet med å sikre en god spesialistutdanning innen de ulike fagområdene.

Regjeringen har høye ambisjoner for høyere utdanning og tilsvarende høye ambisjoner for kvalitet på pasientbehandling og pasientsikkerhet. Derfor er det svært mye som taler i mot en modell som marginaliserer universitetenes rolle i spesialistutdanningen av leger. Håpet mitt er derfor at Regjeringen ser på endringene av spesialistutdanningen som en kvalitetsreform og velger den løsningen som best ivaretar ambisjonene vi alle har om en best mulig spesialistutdanning og best mulig utnyttelse av samfunnets ressurser.

For 400 år siden reiste europeiske oppdagelsesreisende ut for å kolonisere nytt land. I dag er jorden gammelt nytt – det nye er kolonisering av rommet.

Folketallet stiger, planeten vår blir varmere. Er det ikke da smart å reise av gårde til en annen planet og starte på nytt, spør en leser. 

Men hvor lang tid må vi regne med at det tar, før vi kan leve på fremmede planeter?

Tidshorisont: Minst ti år

Kristian Pedersen er direktør ved DTU Space i Danmark. Han forteller at det vil gå litt tid før en kolonisering blir mulig.

– Det vil gå i hvert fall ti år før vi vil se mennesker bli sendt ut i rommet for å starte en koloni. Utviklingen vil sannsynligvis bli drevet av et ønske om å hente mineraler fra månen. Men det er veldig komplisert og dyrt.

– I første omgang må man etablere kolonier for å vise at det er mulig å utvikle teknologi som gjør det mulig for mennesker å bo på andre kloder, forteller Pedersen.

Romforskeren nevner fire årsakene til at vi ikke allerede nå har kolonier i rommet:

Utfordring 1: Hvor skal kolonien ligge?

Før man kan etablere en romkoloni, er det viktig å finne et sted hvor vi faktisk kan slå oss seg.

– Det er flere steder man kunne tenke seg. Men jo lenger ute i rommet de befinner seg, desto mer komplisert blir det. Reisetiden blir lang, og det krever mye drivstoff, sier Pedersen.

Han mener det er tre opplagte kandidater:

Månen: Den ligger tett på. Problemet er bare at månen ikke har noen atmosfære, og heller ikke noe magnetfelt som beskytter mot kosmisk stråling. Det stiller store krav til de bygningene som kolonistene skal leve i.

Mars: Den røde planeten har faktisk et lite magnetfelt, men det er naturligvis ikke noe oksygen og heller ikke riktig trykk. Til gjengjeld tar det et halvt års tid å reise dit – men bare en uke å komme til månen.

En asteroide: Å kolonisere en asteroide ser Kristen Pedersen som den minst sannsynlige muligheten. Asteroider har heller ikke noe magnetfelt. Og de har veldig forskjellige baner, så vi må først finne en som har en passende bane.

Utfordring 2: Teknologi

De helt store hinderet er boligene. Det er teknisk mulig å transportere fartøyer frem og tilbake mellom jorden og månen. Men hvordan skal vi bygge byer der oppe?

– Det er noen teknologiske utfordringer her. Vi vet fortsatt ikke om vi kan utvinne alle ressursene som kreves. Så i første omgang må alt transporteres fra jorden, og det krever mye drivstoff og tid, forteller Pedersen.

Først når man kan produsere hus lokalt, vil store kolonier bli realistiske. Men hvem skal bygge husene?

Man har vurdert å sende roboter til månen. De kunne utvinne råstoffer, lage betong og bygge hus.

– Man har også snakket om å sende opp 3D-printere, men vi vet ikke om det lar seg gjennomføre. Vi vet heller ikke nøyaktig hva månen og Mars består av – og det er en forutsetning, sier Pedersen.

Utfordring 3: Sikkerheten

– Det er svært krevende å sende folk sikkert frem og tilbake, sier Pedersen.

Det nederlandske TV-prosjektet Mars One har søkt deltakere som vil flytte permanent til en koloni på Mars. Det kom over 200 000 påmeldinger fra hele verden. Det viser at folk er villige til å gjøre dette for å få muligheter for å leve på en fremmed planet.

Kristian Pedersen mener imidlertid at NASA først vil sende mennesker til romkolonier når sikkerheten er vesentlig høyere enn i dag.

– Når NASA skal lande på en asteroide, månen eller Mars, gjennomfører de en grundig vurdering av sikkerheten. Hvis det er over ti prosent risiko, går de ikke videre. For går noe galt, vil det skade organisasjonens image, sier Pedersen.

Han mener at når det handler om å sende av sted mennesker, skal risikoen helt ned på et par prosent for at det er moralsk ansvarlig – og det er dyrt.

– Det er langt mindre krav til testing av et romskip som skal transportere en robot, sier Pedersen.

Utfordring 4: Økonomien

Økonomien er i det hele tatt en stor utfordring. Kristian Pedersen mener at det vil koste flere hundre milliarder kroner å etablere en romkoloni. Da må flere land samarbeide.

Forberedelsene – altså undersøkelsene av hvor og hvordan det er mulig å bygge – er dyre. Og deretter kommer utgifter til å fly roboter, 3D-printere, bygningsmaterialer, mennesker og forsyninger sikkert til kolonien.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Turid Johanne Dehs (70) på Jevnaker ble rammet av poliomyelitt som liten. Hun svevde mellom liv og død i tre døgn da hun fikk hjernehinnebetennelse som følgesykdom. Sykdommen preger fortsatt livet hennes.  

Nå er hun i harnisk over foreldre som er vaksinemotstandere:

Naive foreldre

- De er naive og vet ikke hva de gjør. De setter livet til sine egne og andres barn i fare. Om de hadde vært èn dag i kroppen min, så hadde de nok endret mening, sier hun til forskning.no.

Det er gjerne redselen for bivirkninger som gjør folk til vaksinemotstandere, men denne frykten har ikke rot i virkeligheten, ifølge en dansk studie. Forskerne sammenlignet helsedata fra alle dansker født mellom 1980 og 2009. Vaksinering ga ikke flere sykdomstilfeller enn normalt.

Turid gikk i første klasse i Vågå da hun brått ble syk en vinterdag i 1953, under den siste epidemien i Norge. Hun falt om på gulvet og mistet bevisstheten. I flere uker lå hun lammet hjemme i sengen sin.

- Jeg var lam i hele kroppen, med feber og intense smerter, spesielt i nakken og hodet, forteller hun. 

Moren pleide henne, men det var ingen medisiner som virket. Lillesøsteren ble sendt for å bo hos sin tante. Naboene var redde for smitte, men kom med maten som hun likte best, kjøttkaker i lefse,  i esker som de satte på trappa.  

- De trodde at sunn, god mat ville bidra til at jeg frisknet til, forklarer hun.

Uhyggelig tid med jernlunge og krykker

I 1951 ble 2233 personer registrert smittet. Tre av fire av disse fikk lammelser, og sykdommen ble da også kalt barnelammelse. Ble mellomgulvet rammet, fikk de alvorlige problemer med å puste. De måtte legges i spesialutviklede pustemaskiner, såkalte jernlunger.

Hos mange gikk lammelsene tilbake etter uker eller måneder. Andre fikk varige lammelser, og ble avhengig av støtteskinner, krykker eller rullestol.

Marie Nilsson (81) ble lam på vei hjem fra skolen på Frøya som seksåring i 1940. Klassevenninnen Petra døde på skolen samme dag. Familien ble isolert i flere måneder, og en nabokone måtte skaffe mat. 

Det er idag vanskelig å forestille seg hvilken uhyggelig tid dette var for foreldre, skriver Folkehelseinstituttet på sine nettsider.  

- Jeg ble lam i venstre arm og høyre ben, men jeg fikk tilbake førligheten etterhvert. Den ene foten min ble deformert, og er fire skonumre mindre enn den andre, forteller Marie.

Hun må fortsatt bruke spesialsko for å klare å gå. 

- De som ikke vaksinerer barna sine, vet ikke hva de holder på med, sier hun til forskning.no. Hun har gått gjennom utallige operasjoner for å rette opp hofte, ankel og rygg.

- Bedre at hun dør hjemme enn i bilen

Turid Dehs fikk gradvis førligheten i kroppen tilbake, men musklene var slappe. Hun ble sendt til fysioterapi ved et fysikalsk institutt i Oslo. Foreldrene lærte øvelser for å trene henne opp. 

Men da hun begynte på skolen etter flere måneders fravær, ble hun brått syk igjen. Hun fikk hjernehinnebetennelse, en kjent følgesykdom.

- Jeg husker godt at legen og mor satt og gråt. De la meg i en sovepose i bilen, og satte kurs mot Lillehammer sykehus. Men jeg mistet bevisstheten, og de snudde.

Legen sa at det var bedre at jeg døde hjemme, enn i bilen, forteller Turid.

I tre døgn svevde hun mellom liv og død. Faren satt ved sengekanten og strøk henne over håret.

Senskader

Turid begynte i andre klasse om høsten, men slet med konsentrasjonsvansker.

- Jeg klarte ikke å lese og huske tekst utenat. Men far leste alle leksene for meg, gjennom hele grunnskolen.  Slik lærte jeg meg pensumet likevel.

Turid klarte likevel å utdanne seg til barnepleier. Gymnaset ble for teoretisk. 

Da de var i slutten av 40-årene, kom smertene tilbake hos både Turid og Marie. Dette er nå kjent som postpoliosyndromet, som gir smerter, muskelsvakhet og tretthet. Det rammer 5-10 prosent av tidligere poliopasienter. 

Turid tar en pille hver morgen mot smertene. Hver natt må hun sove med skinne på den ene armen, for å unngå smerter. Og hun får behandling hos osteopat.

- Det hjelper, men jeg må betale selv fordi det ikke refunderes av Nav, sier hun.

Glad for vaksinen

Nå begriper verken Turid eller Marie at foreldre nekter å vaksinere barna sine. Selv har de henholdsvis tre og fire barn som alle er vaksinert.

- Jeg blir helt målløs. Tenk så glad alle foreldre var da vaksinen kom! Så mange barn som slapp å dø eller bli så syk som jeg var, sier Turid.

Men hun var vitne til at den første poliovaksinen som ble gitt i Norge, ga bivirkninger.

Noen fikk polio av denne vaksinen, som besto av levende, svekkede virus. Denne gis ikke lenger i Norge. 

Turid Dehs har jobbet i halv stilling hele livet fordi hun blir fort sliten. Det har resultert i lav pensjonsopptjening. Hun må derfor spe på pensjonen ved å fortsette og jobbe på sentralbordet ved Ringerike sykehus.

- Jeg har hatt et godt liv, men det skyldes mest stahet. Jeg ville ikke bukke under for sykdommen, sier Turid Dehs. 

Marie Nilsson forteller om en nabogutt i Sverige, som ikke vaksinerte seg på 60-tallet fordi han mente det var unødvendig. Nå sitter han i rullestol. 

- Det ble en dyrebar lærdom at han ikke ville høre på meg, og ta vaksinen, sier Marie Nilsson. 

Den svenske idrettsforskeren vil først og fremst den fysiske inaktiviteten til livs, og røsket tidligere i år opp i nordmenns kosevaner da han gikk ut med forskning som viser at det er langt farligere å være feit enn lat. 

- Vi ser fedme og slanking hvor enn vi snur oss. Trening er også mye omtalt, mens fysisk inaktivitet ikke ofres mye oppmerksomhet, sier Ulf Eklund ved Norges idrettshøgskole. Denne trenden bør snu, uttalte han til forskning.no i januar. Saken fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og ble omtalt blant annet i BBC, NBC, Sydney Herald, Khaleej Times og Times of India. 

Selv er han ofte å finne i langrennssporet – hvis han da ikke er på treningslaben, foran pc-en ved idrettshøyskolen eller på vei til eller fra familien i Ørebro. 

Men nå er det VM i Falun, og når du er svensk idrettsforsker, så er det naturlig å slå av en VM-prat.

- Jeg skal følge med på alt jeg kan av VM, og på lørdag kommer jeg til å være i Falun og se skiathlon live. Jeg heier selvsagt på svenskene og håper vi kan ta noen medaljer fra Norge, sier han, og gir følgende analyse:

- Charlotte Kalla er nok den eneste svenske som har mulighet for å matche Bjørgen og Johaug. På herresiden tror jeg både Marcus Hellner og Calle Halfvarsson har medaljesjans, men jeg holder en knapp på Hellner. Jeg er spent på hva Northug kan gjøre og om Sundby har kommet over sin lille nedtur. Herreløpet blir en åpen historie, sier han. 

Så over til de faste spørsmålene:  

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

- Brasil. Der har jeg fått gode venner og forskningskolleger gjennom ti år. Utsøkt klima, vidunderlige strender – for eksempel Florianapolis, god mat og fantastisk natur med rikt fugle- og dyreliv – for eksempel Pantanal.

- Det eneste jeg ville savnet var en skikkelig vinter med langrenn.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

- Jeg har aldri sett noen av de programmet, men valget er selvklart: forskning går foran reality!

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

- Knapp, men klar seier for forskning.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

- Rosalind Franklin, Lise Meitner og Bertrand Russell. To kvinner og to menn, så det blir jevne par ved bordet. Franklin og Meitner var to av de mest betydningsfulle naturvitenskapelige forskerne på 1900-tallet, men de to kvinnene fikk aldri noen nobelpris.

- Jeg er nysgjerrig på hva Franklins relasjon til Watson og Crick og hennes bidrag til å beskrive DNA-molekylet. Meitners livshistorie og forskning før og under andre verdenskrig er fascinerende og kunne være grunnlag for både filmer og bøker.

- Bertrand Russel er trolig mest kjent for sin logiske og analytiske filosofi, som han fikk Nobelprisen i litteratur for, men jeg er mer interessert i hans politiske og moralske stillingstaken. Dessuten har alle tre tilknytning til Cambridge, så der har vi et felles diskusjonstema.

Faguttrykk du elsker?

- Smak på faguttrykket population attributable fraction og dets betydning: andelen nye tilfeller (for eksempel lungekreft) som ikke lever med en risikofator (for eksempel røyking) elimineres fra en populasjon. Dette er en forståelig mål på betydningen av ulike risikofaktorer for helseutfall i befolkningen.

Faguttrykk du hater? 

- Statistisk signifikans. Altfor mange er opptatt av statistisk signifikans når forskningsresultater faktisk skal tolkes ut fra deres kliniske relevans.

Nobelpris eller verdens beste mamma/pappa?

- Jeg kan dessverre ikke få noen av utmerkelsene, men så lenge jeg kan være kompis, rådgiver, samtalepartner og pappa til mine gutter, så er jeg fornøyd.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

- Forskning som i stor utstrekning drives med midler finansiert av staten må kvalitetssikres og granskes. Hvorvidt tellekantsystemet er optimalt kan diskuteres. Personlig anser jeg den såkalte H-indeksen som et bedre mål på vitenskapelig kvalitet og kvantitet, både når det gjelder å evaluere forskere, institusjoner og universiteter.

- Et annet eksempel er det såkalte Research Excellence Framework (REF), som brukes i England for å evaluere den vitenskapelige kvaliteten på institusjoner innenfor universitetene. Kortfattet går systemet ut på at hver institusjon evalueres med hensyn til output, impact og environment,  av uavhengige internasjonale eksperter og forskningens brukere. Deretter klassifiseres hver institusjon som tilhører samme fagområde inn i fire grupper: world leading, internationally excellent, recognised internationally og recognised nationally. Statlige forskningsmidler fordeles deretter i henhold til denne rankingen.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

- Selvsagt skulle jeg gjerne vært en del av utviklingen mot hvordan vi blir helt uavhengige av fossile energiressurser, gjennom å lære oss å utnytte solenergi og annen fornybar energi uten noen miljøpåvirkning. Dette er den største utfordringen som menneskeheten står overfor og vi trenger en rask løsning.

Kvalitativ eller kvantiativ metode?

- Jeg svarer med et sitat: “In God we trust, all others (must) bring data” (William Edward Deming, 1900-1993).