I den mest omfattende undersøkelsen hittil av klimaendringene i Australia sier den nasjonale forskningsinstitusjonen CSIRO at temperaturøkningen kan bli på 5,1 grader i 2090 om ingenting blir gjort for å kutte utslipp av drivhusgasser.

– Vi har stor tro på at varme dager vil bli både hyppigere og varmere, sier sjefforskeren ved CSIRO, Kenneth Hennessy.

– Vi har også stor tro på at havnivået vil stige, at havene blir mer syreholdige og at snødybden reduseres, sier han videre.

Den dystre advarselen fra den statlige forskningsorganisasjonen står i sterk kontrast den offisielle holdningen til klimaskeptikeren Abbott. I 2009 kalte han påstandene om klimaendringer «drittprat».

I fjor fjernet Abbott en CO2-avgift som ble innført av den forrige regjeringen, og han avviklet landets uavhengige klimakommisjon.

Om den alvorlige tørken som har rammet landets kvegfarmere de siste årene, sier han at tørke ikke er noe nytt for Australia. Australia har et av verdens høyeste utslipp per kapita.

Som vert for G20-møtet i fjor forsøkte Abbott å holde klimaendringer borte fra dagsordenen, men han måtte foreta en pinlig retrett da USAs president Barack Obama advarte Australia om at landets egen Great Barrier Reef er i fare.

I jubileumsåret 2014 ble det satset tungt på forskning og kunnskap om Grunnlovens betydning for utviklingen av Norge som demokratisk stat. Men som vi vet, virket 1814 i Norge også inn på liknende politiske prosesser i andre land. Jeg vil her trekke fram et eksempel fra den tyske resepsjonen av Grunnloven og vise hvordan en tysk forfatter brukte 1814 og den politiske utviklinga i Norge som modell i egne politiske prosjekt.

En politisk liberal forfatter

Theodor Mügge (1802-1861) er i dag mer eller mindre glemt, men i sin samtid var han en svært populær forfatter av romaner, noveller og reiseskildringer. Mügge var politisk liberal. Han tilhørte de mer progressive kretsene i sin hjemby Berlin, skrev politiske tekster, medvirket i flere avisredaksjoner og var del av den litterære bevegelsen Junges Deutschland. Det faktum at Norge hadde klart å få på plass en så demokratisk grunnlov, som i tillegg ble respektert av folket, ble ansett som en politisk heltedåd i disse liberale kretsene. Samtidig var den politiske debatten preget av en svært antidansk diskurs, særlig i årene før revolusjonen 1848, og Mügge var en viktig bidragsyter til det fiendebildet som ble skapt av Danmark i tysk offentlighet. Som jeg også skal vise, henger dette sammen med interne tyske forhold og den dansk-tyske konflikten rundt hertugdømmene Slesvig og Holstein.

Skriver ut sine politiske drømmer

I begynnelsen av 1840-årene foretok Mügge en reise til de tre skandinaviske landene. Han ble mest interessert i og dypt fascinert av Norge, både av naturen og folk, men også de politiske forholdene. Spesielt var han opptatt av den egalitære sosiale strukturen han fant i Norge, fraværet av en adelsklasse og at så mange bønder var representert på Stortinget. For ham ble den norske grunnloven et viktig referansepunkt. Mügges politiske målsetting var en tysk nasjonalstat tuftet på demokrati, ytringsfrihet og frie politiske valg. I Prøysen, særlig i Berlin, var slike meninger farlige, og Mügge måtte vokte seg vel for sensuren som hersket. Han henviser i mange av sine tekster til Norge som et ideal, og ofte bruker han norsk historisk kontekst for å skrive ut sine politiske drømmer om et demokratisk Tyskland. Ved å overføre sine visjoner til et land som faktisk hadde oppnådd mye av det Mügge og hans likesinnede ønsket seg for det framtidige Tyskland, kunne Mügge både demonstrere egne politiske meninger fritt og samtidig gå under radaren til sensurmyndighetene.

Der Mügge med størst frihet propagerer sine politiske ideer, er i skjønnlitteraturen. Som mange andre forfattere i denne perioden skriver han innenfor en realistisk sjanger, og hans bøker tar gjerne utgangspunkt i en historisk-politisk situasjon. Men samtidig forholder han seg til det litterære publikumet som elsket eksotiske historier med forviklinger og spenning – og kjærlighet. Novellen Henrik Dartley som ble utgitt i novellesamlingen Leben und Lieben in Norwegen. Vier Novellen aus dem norwegischen Volksleben i 1858 (utgitt senere under tittelen Die freien Bauern) er et unikt eksempel på hvordan Mügge i en fiksjonstekst kombinerer disse ulike prosjektene. Novellen viser hvordan Mügge bruker den norske grunnloven for å kommunisere egne politiske meninger, den demonstrerer hvordan en nasjonal politisk konflikt blir overført fra tysk til norsk kontekst, og samtidig møter novellen leserens krav om spenning og underholdning.

Henrik Dartley eller ‘spillet om Norge’

Fortellingen finner sted på foråret 1814 et sted (Grover) sannsynligvis i Hardangerfjorden og tar utgangspunkt i den kaotiske tiden etter Kieltraktaten. To norske bønder som er ute på jakt hører at noen er i vanskeligheter og finner en fremmed som har kjørt seg fast i gjørma med hest og vogn. Nordmennene, storbonden Henrik Dartley og hans venn Lars, kommer den fremmede til unnsetning, som på sin side forbanner både norske veier og landet som helhet. Den fremmede vil levne hesten som står fast i gjørma og forsøker å kommandere de to nordmennene til å vise han veien til prestegården. Henrik og Lars tar seg  imidlertid av hesten og sender den tilreisende avgårde på egen hånd. Denne viser seg å være den danske baronen Rosen, som har kommet for å overta kommandoen på det danske krigsskipet Najade, som ligger ankret i fjorden.

Dette er opptakten til et sett av intriger, dramatiske hendelser, kidnapping, kampen om kvinners kjærlighet og sist men ikke minst: kampen om et selvstendig og fritt Norge. Konkret utspiller konflikten seg rundt hvem som skal representere distriktet i nasjonalforsamlingen på Eidsvoll. Personene i novellen grupperer seg i to fraksjoner: den danske hhv. danskvennlige og den norske. De danskvennlige vil beholde unionen Danmark-Norge. De vil sørge for at distriktet sender en danskvennlig representant til Eidsvoll som støtter den danske kongens forsøk på å ignorere Kieltraktaten og beholde Norge som del av Danmark.

Hele bygda og bønder fra store deler av området er involvert i kampen. Kun embetsmannen (Amtsassessor) Johann Qersteen og presten er danskvennlige. Alle bøndene, kvinnene og doktoren er norske patrioter. Henrik Dartley framstår som revolusjonær og er rede til å dø for et fritt og demokratisk Norge. Han er helten og beskrives som en norrøn gudeaktig skikkelse, høyreist, sterk, blond og vakker. Han beveger seg i ett med naturen og tar seg fram der andre ville omkommet. Det fortelles at han har røtter helt bak til Harald Hårfagre – det finnes ikke én danske i hele hans slekt! Den store skurken er Johann Qersteen. Han er slu, skruppelløs og vil som de andre danskvennlige bare utnytte Norge og nordmenn til eget forgodtbefinnende. Danskene beskrives som koloniherrer, som henter verdier fra Norge til København, uten å gi noe tilbake. Deres fysikk er imidlertid ikke noe å skryte av, og de er klossete og hjelpeløse i naturen – altså rake motsetninger til de staute nordmennene.

Danskenes prosjekt er at Qersteen skal bli valgt til riksforsamlingen på Eidsvoll, som på sin side ikke skyr noen midler for å lykkes. Med baron Rosen og stedets prest ved sin side bruker han trusler om krig, fengsel og andre sanksjoner mot bøndene for å få dem til å bli redde og i neste omgang velge han som representant. Nordmennene på sin side forholder seg sindig. De argumenterer fornuftig ut fra den gjeldende politiske situasjonen om at Norge nå ikke lenger er en del av Danmark, at det foregår en politisk, demokratisk prosess og at Norge skal få en egen grunnlov.

Parallelt med denne politiske konflikten utarter det seg en kamp om kvinner og kjærlighet. Qersteen vil gifte seg med prestens datter Anna, som på sin side er forelsket i Henrik Dartley. Skal Anne bøye seg for sin fars vilje, eller ta den frie kjærligheten i besittelse? Forfatterstemmen forsvarer den frie kjærligheten framfor et strategiske fornuftsekteskap, men spenningen holder seg lenge, for Anna er en svært lydig pike som ikke vil opponere mot sin far.

Når den danske fraksjonen ikke klarer å nøytralisere nordmennene, planlegger og gjennomfører de et regelrett kupp. Henrik Dartley blir kidnappet og holdt til fange på det danske krigsskipet. Planen er å holde han der til Qersteen har fått giftet seg med prestedatteren og blitt valgt som representant til Eidsvoll.

Skjønnlitterær konfliktoverføring

Mügge dikter sin historie rundt faktiske hendelser og forhold i Norge 1814. Ofte er det lite interessant å sammenligne detaljer mellom fiksjon og virkeligheten – hva stemmer, hva stemmer ikke. Men ett aspekt er interessant her, nemlig hvordan Mügge manipulerer historien når det gjelder forholdet mellom Norge og Danmark for å få den til å passe inn i sitt eget politiske konsept. I novellen er det Danmark som ensidig utgjør trusselen, mens Sverige, som faktisk gikk til krig mot Norge i 1814, er holdt helt utenfor. Det viktigste for Mügge var nemlig å  fremstille Danmark som en hensynsløs, krigersk kolonimakt, og samtidig få kommunisert at et folk som står samlet kan bekjempe overmakten.

For det Theodor Mügge gjør her, er å overfører den tysk-danske konflikten om hertugdømmene Slesvig og Holstein fra tysk til norsk historisk kontekst.

Slesvig-Holstein – symbolsk spørsmål

Den tysk-danske konflikten dreide seg om den nasjonale tilhørigheten til de to hertugdømmene, i første rekke Slesvig som var et dansk len, men språklig splittet mellom dansk befolkning i nord og tysk i sør. For nasjonal-liberale tyskere, som så en tett sammenheng mellom nasjonalstat, demokrati og frihet, ble denne konflikten (die Schleswig-Holstein-Frage) ett av de viktigste tema fra ca. 1840 og utover 1850-tallet. I Holstein og blant den tyske befolkningen i Slesvig var også ideen om at Slesvig-Holstein som enhet skulle innlemmes i Det tyske forbund sterk.

I revolusjonsårene 1848/49, da Frankfurtparlamentet arbeidet med å samle Tyskland og skrive fram en grunnlov, var spørsmålet om Slesvig og Holstein et av de mest kraftfulle symbolene for et samlet Tyskland. Ideen om en tysk nasjon nærmest stod og falt ved hvorvidt Slesvig og Holstein ble innlemmet i Tyskland og oppfattet som tysk. Den første slesvigske krigen (1848-1851) mellom tyske styrker og Danmark løste ingenting, noe som førte til resignasjon og skuffelse blant de nasjonal-liberale tyskerne. I den tyske liberale presse i denne perioden framstod dermed Danmark som en fiende, og den antidanske diskursen blomstret. Danmark ble fremstilt som en udemokratisk, absolutistisk og ond kolonimakt som undertrykte tyskere i Slesvig. Mügge var én av dem som hevdet at befolkningen i Slesvig var tysk, uansett om de snakket dansk eller tysk, og han var en av de mest konsekvente forsvarerne av at Slesvig og Holstein skulle innlemmes i en tysk nasjon.

Lykkelig slutt

Og hvordan ender historien om Henrik Dartley og Norges kamp mot danskene? Etter en dramatisk redningsaksjon, blir Henrik befridd. Valgmøte blir arrangert, og Henrik foreslår at bonden Lars skal sendes som representant til Eidsvoll. Henrik får ja fra Anna etter at hennes far, presten, har kommet til sans og samling, og Norge får sin grunnlov og sin frihet. Men hva skjer med den skruppelløse embedsmannen Qersteen? Han emigrerer til Danmark.

Theodor Mügge, Die freien Bauern. Erzählung aus dem norwegischen Volksleben. A.Anton&Co Verlag Leipzig (uten år). Kunstneren Wilhelm Repsold (1885-1969) har laget illustrasjonene til denne bokutgaven.

Helsepersonell som presser mat inn i beboernes munn, samtidig som de snakker i mobilen, beboere som ringer etter hjelp om natten, men ingen kommer og helsepersonell som snakker til deg som om du er et barn. 

Dette er bare noen av beskrivelsene som kom fram da vi – en skandinavisk forskergruppe – intervjuet personer på sykehjem om de opplever å ha et verdig liv. 

I studien avdekker vi at beboere blir utsatt for krenkelser, i likhet med rapporten fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter som ble omtalt i Aftenposten i desember i fjor. Og det er ofte i de små ting, i de daglige aktivitetene at pasientene blir krenket og verdigheten utfordret. Dette handler ikke bare om hvilke aktiviteter, men nettopp også hvordan og hvorfor ulike aktiviteter utføres overfor sårbare beboere.

Verdighet er et tosidig begrep og eksisterer som en medfødt indre egenskap i kraft av bare å være menneske. Et annet apsekt er den relasjonelle verdigheten som oppstår mellom mennesker, og som kan krenkes. Samtalene i undersøkelsen vår har vært preget av gjensidig åpenhet og refleksjon. Vi har intervjuet beboere, pårørende og helsepersonell fra seks sykehjem i Skandinavia. 

Utfordringer i eldreomsorgen

I en tid hvor den hyppig omtalte eldrebølgen også er en fremtidig utfordring i Norden, setter dette eldreomsorgen i velferdsstaten Norge i et alvorlig fremtidsperspektiv.

Omsorgspolitiske reformer, som for eksempel Samhandlingsreformen, har i løpet av de siste 15 årene ført til en økende satsing på hjemmebaserte omsorgstjenester. De pårørende i vår studie sier imidlertid at det var en lettelse å få sykehjemsplass fordi de hjemmebaserte tjenestene ofte var svært mangelfulle og ikke tilfredsstillende.

Dessverre står det ikke så godt til på sykehjemmene heller. Selv om det ifølge våre kilder finnes mye god omsorg, så viser undersøkelsen at beboere og pårørende opplever omsorg som er krenkende og går på verdigheten løs. Pårørende, beboere og helsepersonell peker på organisering, rammer og ressurser som en mulig forklaring på slike krenkelser.

Forlatt og ikke sett

Noen sykehjemspasienter forteller at de føler at de må svelge kameler for å overleve systemet og utholde hjelpeløsheten mens andre føler at sykehjemmet ble en redning. Andre igjen opplever å miste friheten og identiteten på sykehjemmet. Bildet er broket. Og pårørende føler en kontinuerlig og samstemt uro for sine kjære mens de er på sykehjem.

Krenkelsene har ulik karakter, fra fysiske til psykiske og sosiale krenkelser. Krenket verdighet viser seg i en følelse av både å være konkret forlatt av helsepersonell, og gjennom det å ikke bli sett når en trenger det mest.

Krenkelse skjer når beboere ikke opplever å bli møtt med engasjement, respekt og forståelse, og når de blir behandlet på en måte som er imot deres egen vilje. De blir ikke lenger sett som personer med behov for hjelp, men mer som en byrde. Det menneskelige aspektet kommer da i bakgrunnen.

Nettene er et mareritt

Resultater fra vår studie viser at krenkelser ofte skjer på grunn av såkalte unnlatelseshandlinger, det vil si hendelser hvor omsorgsoppgavene ikke utføres slik en burde gjøre. Unnlatelseshandlinger skjer både dag og natt på sykehjem.

Pårørende forteller om situasjoner hvor beboere ringer om natten etter hjelp for å gå på toalettet, men ingen kommer. Nettene er for enkelte et mareritt på grunn av mangel på hjelp. Unnlatelseshandlinger, som mangel på hjelp til trening og daglige aktiviteter, resulterer i ytterligere fysisk skrøpelighet i form av bevegelsesvansker, og i verste fall, behov for rullestol.

Måltider synes å være et komplisert og sårt punkt på sykehjem. Maten kan bli plassert i en slik avstand at beboere ikke når den. Dette gjør situasjonen enda vanskeligere for beboere som har dårlig syn.

Krenkelse skjer også gjennom fysisk ydmykelse. De vi intervjuet forteller for eksempel om situasjoner som er fullstendig blottet for sensitivitet og hvor helsepersonell kontinuerlig presser mat inn i beboeres munn. Dette kan skje samtidig som helsepersonell snakker i mobilen.

Pårørende passer på

Noen pårørende har gjort det til vane å være til stede ved måltider, for å hjelpe familiemedlemmet med å få i seg tilstrekkelig mat. Andre beboere får ikke den hjelpen som er nødvendig fordi de blir overlatt til seg selv. Noen forteller også at helsepersonell kommer inn i beboeres rom uten å hilse eller si noe før de begynner å stelle.

Slik atferd er ikke omsorgsfull.

En pårørende forteller at hun i årevis har vært vitne til ydmykende situasjoner av sitt familiemedlem og andre beboere. I stedet for å føle seg trygge, er pårørende opptatt av å forsøke å hindre at uønskede hendelser skal skje.

Psykisk ydmykelse skjer når beboere som har dårlig hørsel blir oppfattet å være demente. Beboere blir til tider snakket til som om de var barn. Dette kan oppleves svært ydmykende. Beboere blir også unødig berøvet sin autonomi i visse aspekter ved livet som kan være svært viktige for dem.

Eksempler på slike krenkelser er når beboere blir tvunget til å legge seg tidlig på ettermiddagen. Beboerne tilbringer altfor mye tid i sengen, ifølge flere pårørende.

Å bli forlatt

Det å føle seg forlatt, både i konkret og overført betydning berører noe dypt menneskelig. Beboere på sykehjem er avhengige av hjelp fra helsepersonell. Det er derfor de bor på sykehjem. Flere av beboerne har heller ikke lenger sitt gamle sosiale nettverk. Å bli frarøvet naturlig samvær med andre mennesker kan føre til ensomhet og fortvilelse. Dette er særlig alvorlig når det skjer i en profesjonell sammenheng hvor det er forventet at personalet skal gi individuell kontakt og yte tilpasset og personlig omsorg.

Når i tillegg hjelpetilbudet til eldre sykehjemsbeboere er upersonlig og oppgaveorientert kan ensomheten bli total. Verdighet er særlig viktig i denne tiden som representerer den siste delen av livet til beboerne.

Flere beboere beskriver sykehjemmet som en endestasjon. Trygge og forutsigbare omgivelser, medmenneskelig omsorg fra helsepersonell med evne til empati og engasjement er avgjørende for et verdig liv på sykehjem. Den gylne regel om å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss er en ledetråd for å få en verdig sykehjemsomsorg.

Helsepersonell som presser mat inn i beboernes munn, samtidig som de snakker i mobilen, beboere som ringer etter hjelp om natten, men ingen kommer og helsepersonell som snakker til deg som om du er et barn. 

Dette er bare noen av beskrivelsene som kom fram da vi – en skandinavisk forskergruppe – intervjuet personer på sykehjem om de opplever å ha et verdig liv. 

I studien avdekker vi at beboere blir utsatt for krenkelser, i likhet med rapporten fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter som ble omtalt i Aftenposten i desember i fjor. Og det er ofte i de små ting, i de daglige aktivitetene at pasientene blir krenket og verdigheten utfordret. Dette handler ikke bare om hvilke aktiviteter, men nettopp også hvordan og hvorfor ulike aktiviteter utføres overfor sårbare beboere.

Verdighet er et tosidig begrep og eksisterer som en medfødt indre egenskap i kraft av bare å være menneske. Et annet apsekt er den relasjonelle verdigheten som oppstår mellom mennesker, og som kan krenkes. Samtalene i undersøkelsen vår har vært preget av gjensidig åpenhet og refleksjon. Vi har intervjuet beboere, pårørende og helsepersonell fra seks sykehjem i Skandinavia. 

Utfordringer i eldreomsorgen

I en tid hvor den hyppig omtalte eldrebølgen også er en fremtidig utfordring i Norden, setter dette eldreomsorgen i velferdsstaten Norge i et alvorlig fremtidsperspektiv.

Omsorgspolitiske reformer, som for eksempel Samhandlingsreformen, har i løpet av de siste 15 årene ført til en økende satsing på hjemmebaserte omsorgstjenester. De pårørende i vår studie sier imidlertid at det var en lettelse å få sykehjemsplass fordi de hjemmebaserte tjenestene ofte var svært mangelfulle og ikke tilfredsstillende.

Dessverre står det ikke så godt til på sykehjemmene heller. Selv om det ifølge våre kilder finnes mye god omsorg, så viser undersøkelsen at beboere og pårørende opplever omsorg som er krenkende og går på verdigheten løs. Pårørende, beboere og helsepersonell peker på organisering, rammer og ressurser som en mulig forklaring på slike krenkelser.

Forlatt og ikke sett

Noen sykehjemspasienter forteller at de føler at de må svelge kameler for å overleve systemet og utholde hjelpeløsheten mens andre føler at sykehjemmet ble en redning. Andre igjen opplever å miste friheten og identiteten på sykehjemmet. Bildet er broket. Og pårørende føler en kontinuerlig og samstemt uro for sine kjære mens de er på sykehjem.

Krenkelsene har ulik karakter, fra fysiske til psykiske og sosiale krenkelser. Krenket verdighet viser seg i en følelse av både å være konkret forlatt av helsepersonell, og gjennom det å ikke bli sett når en trenger det mest.

Krenkelse skjer når beboere ikke opplever å bli møtt med engasjement, respekt og forståelse, og når de blir behandlet på en måte som er imot deres egen vilje. De blir ikke lenger sett som personer med behov for hjelp, men mer som en byrde. Det menneskelige aspektet kommer da i bakgrunnen.

Nettene er et mareritt

Resultater fra vår studie viser at krenkelser ofte skjer på grunn av såkalte unnlatelseshandlinger, det vil si hendelser hvor omsorgsoppgavene ikke utføres slik en burde gjøre. Unnlatelseshandlinger skjer både dag og natt på sykehjem.

Pårørende forteller om situasjoner hvor beboere ringer om natten etter hjelp for å gå på toalettet, men ingen kommer. Nettene er for enkelte et mareritt på grunn av mangel på hjelp. Unnlatelseshandlinger, som mangel på hjelp til trening og daglige aktiviteter, resulterer i ytterligere fysisk skrøpelighet i form av bevegelsesvansker, og i verste fall, behov for rullestol.

Måltider synes å være et komplisert og sårt punkt på sykehjem. Maten kan bli plassert i en slik avstand at beboere ikke når den. Dette gjør situasjonen enda vanskeligere for beboere som har dårlig syn.

Krenkelse skjer også gjennom fysisk ydmykelse. De vi intervjuet forteller for eksempel om situasjoner som er fullstendig blottet for sensitivitet og hvor helsepersonell kontinuerlig presser mat inn i beboeres munn. Dette kan skje samtidig som helsepersonell snakker i mobilen.

Pårørende passer på

Noen pårørende har gjort det til vane å være til stede ved måltider, for å hjelpe familiemedlemmet med å få i seg tilstrekkelig mat. Andre beboere får ikke den hjelpen som er nødvendig fordi de blir overlatt til seg selv. Noen forteller også at helsepersonell kommer inn i beboeres rom uten å hilse eller si noe før de begynner å stelle.

Slik atferd er ikke omsorgsfull.

En pårørende forteller at hun i årevis har vært vitne til ydmykende situasjoner av sitt familiemedlem og andre beboere. I stedet for å føle seg trygge, er pårørende opptatt av å forsøke å hindre at uønskede hendelser skal skje.

Psykisk ydmykelse skjer når beboere som har dårlig hørsel blir oppfattet å være demente. Beboere blir til tider snakket til som om de var barn. Dette kan oppleves svært ydmykende. Beboere blir også unødig berøvet sin autonomi i visse aspekter ved livet som kan være svært viktige for dem.

Eksempler på slike krenkelser er når beboere blir tvunget til å legge seg tidlig på ettermiddagen. Beboerne tilbringer altfor mye tid i sengen, ifølge flere pårørende.

Å bli forlatt

Det å føle seg forlatt, både i konkret og overført betydning berører noe dypt menneskelig. Beboere på sykehjem er avhengige av hjelp fra helsepersonell. Det er derfor de bor på sykehjem. Flere av beboerne har heller ikke lenger sitt gamle sosiale nettverk. Å bli frarøvet naturlig samvær med andre mennesker kan føre til ensomhet og fortvilelse. Dette er særlig alvorlig når det skjer i en profesjonell sammenheng hvor det er forventet at personalet skal gi individuell kontakt og yte tilpasset og personlig omsorg.

Når i tillegg hjelpetilbudet til eldre sykehjemsbeboere er upersonlig og oppgaveorientert kan ensomheten bli total. Verdighet er særlig viktig i denne tiden som representerer den siste delen av livet til beboerne.

Flere beboere beskriver sykehjemmet som en endestasjon. Trygge og forutsigbare omgivelser, medmenneskelig omsorg fra helsepersonell med evne til empati og engasjement er avgjørende for et verdig liv på sykehjem. Den gylne regel om å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss er en ledetråd for å få en verdig sykehjemsomsorg.

Tettstedene rundt Oslo vokser i rekordtempo. Ski, Lillestrøm og Asker blir nye regionbyer utenfor hovedstaden. Kanskje også Ås og Jessheim.

Men hvordan vil hus, gater, butikker og parker se ut i disse nye byene? Hva med klima og kollektivtransport? Hva med trivselen?

Det er behov for studenter. Framtidige byplanleggere, landskapsarkitekter og eiendomsutviklere som hjelper oss å ta de riktige valgene, når framtidsbyene skapes.

Elin Børud er professor i by- og regionplanlegging  ved Universitetet i Ås. Hun leder prosjektet Exploring CompactAbility. Et av temaene er utdanningen av studenter, som på sikt vil være med på å styre den raske utviklingen rundt Oslo i årene framover.

– Tilsynelatende kan de tre tettstedene Ski, Lillestrøm og Asker virke nokså like. Men de har svært ulike forutsetninger for å bli framtidens byer, sier Elin Børrud.

Mange av studentene hennes ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås kommer til å jobbe med effektiv utnyttelse av konkrete eiendommer i disse nye byene våre.

Hus henger sammen

– Byutvikling handler ikke bare om å bygge bra hus. Det handler også om hvordan husene henger sammen, sier professoren.

– Vi må skape trivelige rom mellom husene. Samtidig må vi bygge så tett at vi øker tilgjengeligheten til de godene som folk verdsetter i en by.

Veksten behøver ikke ødelegge det vi har i dag, men vi må bli bedre på å bygge framtidens byer, mener Børrud.

Styrt utbygging

Hva og hvem er det som styrer utviklingen av de nye byene rundt Oslo?

– For det første er det viktig å huske på at det ikke er kommunene selv som er utbyggere. Det er stort sett private som bygger. Disse utbyggerne er kommunene helt avhengige av

– Men utbyggere reiser ett og ett hus. Og de gjør det på hver sin tomt.

– Dermed blir det kommunens og samfunnets ansvar å passe på at det blir sammenheng mellom husene og at hvert av dem bidrar til felles kvalitet, minner Børrud om.

I dag reparerer vi på fortidas feil

Mye byplanlegging i dag handler om å reparere på feil gjort i fortida.

– Den gangen var vi opptatt av de helseskadelig tette bykjernene, og det var nok riktig å tynne dem ut. Dermed bygde vi utover i landskapet. Vi visste ikke hvordan dette ville resultere i en økt privatbilisme som både er svært arealkrevende og skadelig for det globale klimaet.

God framkommelighet for biltrafikken har skjedd på bekostning av mye annet.

Framkommelighet for sykkel er ett eksempel.

Andre steder er det fotgjengere som støter på problemer. Eller kollektivtrafikken.

– De fleste politikere, planleggere og utbyggere i byområdene er innforstått med dette i dag.

Utfordringen er kanskje ikke så mye å finne helt nye løsninger. Det handler heller om å klare å kvitte oss med de dårlige løsningene fra fortida, mener Børrud.

Folk tenker feil

– Som planleggere bør vi selvfølgelig lytte til hva folk synes i dag.

– Men spør du folk hvordan de vil ha det rundt seg, så er svaret stort sett at de vil ha det slik det er i dag.

– Det er ikke nok. Vi som er planleggere må også tenke på dem som kommer etter oss, fremholder professoren.

Spør for eksempel en planlegger en person som bor i Asker om hvordan han helst vil bo. Ja, så er nok svaret hans at han helst vil bo i en enebolig innerst i blindvei, men gjerne så nær sentrum som mulig.

– Men slik kan vi ikke fortsette å bygge.

– Dette er en boform som tar svært mye plass og som fører til mye bilkjøring. Både fordi det er lettvint å velge bilen og fordi boligen ligger akkurat litt for langt fra alt annet, til at man velger å gå eller sykle.

At mange av oss bor slik er ikke bærekraftig.

Må bygge tettere og triveligere

I framtiden må vi bo nærmere hverandre. Da må vi bygge tettere.

– Samtidig må vi sørge for å samle de tilbudene folk behøver, på stedene hvor de bor.

– Tetthet er ikke bare noe fysisk, men også noe demografisk. Det er mange folk, det er funksjonelt, og det er et stort tilbud av goder.

Derfor blir tilgjengeligheten bedre og behovet for privatbil mindre, ved høyere utnyttelse, mener Børrud.

– Leser du i avisa, får du gjerne inntrykk av at fortetting handler om å bygge høyt, tett og trangt. Utfordringen nå er å også gjøre det trivelig.

10 minutter til Oslo

Ski, Lillestrøm og Asker er alle gamle stasjonsbyer i Oslos randsone.

I dag kan du reise med tog fra Lillestrøm til Oslo sentrum på 10 minutter. Om noen år tar toget 11 minutter fra Ski til Oslo og ikke mye lenger fra Ås. Fra Asker går det også fort med toget til Oslo.

Du kan altså reise raskere fra regionbyene og inn til Oslo sentrum, enn fra de aller fleste steder i Oslo.

Store statlige investeringer i jernbanen kommer til gjøre regionbyene mye mer attraktive.

Mye av hensikten med satsingen på kollektivnettet, er at den skal redusere privat bilbruk og dermed redusere klimagassutslipp. Samtidig er det en nasjonal forventning at disse nye regionbyene skal ta en stor del av befolkningsveksten i Norge i årene som kommer. Det gjør dem også svært interessante for utbyggere som kan bidra med nye boliger og næringslokaler.

Samfunnets lange blikk

En av de problemstillingene som forskningsprosjektet Exploring CompactAbility vil arbeide med, er hvordan bystrukturene i de tre stasjonsbyene klarer å respondere på de ulike enkeltprosjektene i Ski, Asker og Lillestrøm.

Elin Børrud mener at vi er for opptatt av eiendoms- og prosjektgrenser til at vi klarer å se helheten. Slik er det i Oslo. Slik kan det bli når vi nå bygger i disse nye regionbyene.

– Kommunene bør ikke la de enkelte prosjektene stå i veien for det lange blikket. Prosjektene i byrommet bør kobles sammen, de må ses i sammenheng med hverandre.

– Da kan vi klare å lage fortettede bymiljøer som fungerer bra.

Professor Elin Børrud sin blogg Byanmerkninger kan du lese her.

Referanse:

Elin Børrud: ”Det første møtes mulighet – boligutvikling med bykvalitet, er det noen sak?”, Kart og plan, nr. 4/2013

Spiseforstyrrelser er mest utbredt blant jenter når de er 14 til 18 år og gutter når de er fra 17 til 20 år. 

-  Når jenter opplever høyere andel spiseforstyrrelser i ung alder, kan det komme av at jentene tidligere opplever økt oppmerksomhet omkring kropp og prøver å tilpasse seg samfunnets kroppsidealer, sier Dawit Shawel Abebe, doktorgradsstipendiat ved forskningsinstituttet Nova.

Sammen med forskere fra Folkehelseinstituttet og Nova har han fulgt 3000 gutter og jenter i alderen 12 til 34 år for å finne ut hvordan spiseproblemer utvikler seg fra ungdomstiden til voksen alder.

Og det viser seg at jo eldre folk blir, jo bedre takler de spiseproblemene. 

Mer realistisk oppfatning 

Ta for eksempel overspising. Undersøkelsen viser at mens 17 prosent av jentene har problemer med overspising når de er 14 til 18 år, er det syv prosent av de samme jentene som sliter med dette når de blir 28 til 34 år. Utviklingen er tilsvarende for guttene. 14 prosent oppgir å ha problemer med overspising i 17 til 20-årsalderen mens tallet har falt til syv prosent når de har blitt 28 til 34 år. 

Den samme tendensen gjelder for andre typer spiseproblemer, i denne sammenhengen brukt som en samlebetegnelse på anoreksi og bulimi, slankeatferd, overspising og overspising kombinert med å kaste opp etter matinntak eller eventuelt bruke avføringsmidler eller vanndrivende medikamenter for å bli kvitt maten.

– Økt selvinnsikt kan forklare at spiseproblemene avtar når de blir voksne. De unge utvikler selvforståelsen og får en mer realistisk oppfatning av seg selv og kroppsidealene i samfunnet. Modning gjør nok at man takler spiseproblemene bedre etter hvert, sier Abebe. 

Risikofaktorer

Det er vanlig at forskning på spiseproblemer dreier seg om jentenes spisevaner, men Abebe har også ønsket å finne ut om det er forskjeller på utviklingen av spiseproblemer hos gutter og jenter.

Sammenhengen mellom opplevelsen av overbeskyttelse fra foreldre og spiseproblemer gjelder bare for kvinner, mens ensomhet er en risikofaktor bare for menn. Ellers ser det ut til å være de samme psykososiale faktorene som påvirker gutter og jenters spiseproblemer.

– Høyere vekt, misnøye med egen kropp og symptomer på angst og depresjon er risikofaktorer forbundet med høyere nivåer av spiseproblemer for begge kjønn, sier Abebe.

Tiltak må rettes mot høyrisikogrupper

En særlig utsatt gruppe med alvorlige spiseproblemer er personer som kompenserer for høyt matinntak ved å kaste opp, bruke avføringsmidler eller vanndrivende medikamenter. Sammenlignet med andre, er disse ungdommene mer misfornøyd med kroppen sin, har flere psykiske og sosiale problemer, er mer ensomme og drikker mer alkohol.

– Samlet sett peker studien på behovet for forebyggende tiltak rettet mot høy-risikogrupper og ungdommer med flere risikofaktorer, sier Abebe.  

Ikke lett å oppdage

Tilmann von Soest har både ledet forskningsprosjektet og vært veileder for Abebes doktorarbeid.

– Det må gjøres flere studier om gruppen med flere risikofaktorer for å finne ut mer om hvordan atferden kan endres. Det er heller ikke alltid lett å oppdage denne atferden, den skjer i det skjulte. Du viser ikke til andre at du kaster opp maten, mener han.

I en annen delstudie i forskningsprosjektet ble det undersøkt hvorvidt spiseproblemer blant ungdom har økt de siste 18 årene.

– Studien viser at symptomer på bulimi ikke har økt de siste 18 årene mens utstrakt slankeatferd og uhensiktsmessig spising har økt jevnt og trutt fra 1992 til 2010, sier von Soest.

Prosjektet Eating problems from infancy to adulthud er finansiert av Program for psykisk helse i Norges forskningsråd, og prosjektleder har vært professor Tilmann von Soest.

Referanse: 

D. W. Abebe. Developmental trends and longitudinal predictors of eating problems from adolescence to young adulthood: A population-based, longitudinal study of females and males in Norway. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2014. 

Tilmann von Soest. Eating problems from infancy to adulthood. Knowledge about risk factors and developmental pathways from two longitudinal population studies. 2010 – 2014. Sammendrag.

Den 11. februar skal romflyet IXV sendes opp på sin første tur til verdensrommet. Denne oppskytningen skulle egentlig skje i oktober i fjor.

Testen ble utsatt siden ESA måtte gjøre flere analyser av banen som IXV skal fly over Stillehavet.

Gjenbrukbar

Dette er ikke snakk om en bemannet romferd, men en testflygning som skal undersøke forskjellige teknologier for å reise tilbake gjennom atmosfæren. En av de mest kritiske fasene for et romskip, er hjemturen tilbake til jorden.

Friksjonen som skapes da romskipet er på vei gjennom atmosfæren skaper svært høye temperaturer, og alle tilbakevendende romskip må ha kraftige varmeskjold, ellers brenner de opp i atmosfæren.

Dette er noe av det vanskelige med gjenbrukbare romskip. Den amerikanske romfergen ble pensjonert i 2011, da romfergeprogrammet ble mye dyrere og farligere enn NASA hadde sett for seg.

Varmeskjoldet på romfergene viste seg å være svært krevende og kostbart å vedlikeholde. En sprekk i varmeskjoldet førte til at romfergen Columbia ble ødelagt under tilbaketuren i 2003, og alle astronautene om bord døde.

Testturen

IXV (Intermediate Experimental Vehicle) har en ganske dramatisk reise foran seg. Romskipet skal sendes opp av en Vega-rakett til rundt 300 kilometers høyde.

Da skal IXV separeres fra Vega-raketten, og fortsette på en annen bærerakett opp til 420 kilometer over havet. På dette tidspunktet skal den holde en hastighet på 7,5 kilometer i sekundet, eller 27 000 kilometer i timen.

Deretter skal IXV ned igjen, og komme seg gjennom atmosfæren, før romskipet utløser fallskjermen og faller ned i Stillehavet.

IXV skal ta en stor mengde målinger om den hypersoniske flyturen. Hypersonisk fart er hastighet over 5,5 ganger lydens hastighet.

IXV bruker såkalt lifting body-teknologi. Romflyet har ikke vinger, men to store flaps som brukes til styring gjennom atmosfæren. IXV har også styreraketter.

Vega

Vega-raketten som skal sende opp IXV er ESAs nyeste bærerakett, og dette vil bli fjerde gangen raketten skal opp i verdensrommet.

Tidligere har Vega blitt brukt til å sende opp noen satelitter i bane rundt jorden.

IXV veier nesten to tonn, som nærmer seg øvre grense for hva Vega-raketten klarer å bære.

I motsetning til SpaceX Falcon 9 rakett som snart skal være delvis gjenbrukbar, er Vega til engangsbruk.

SpaceX er det første selskapet som prøver å lage en delvis gjenbrukbar rakett. For to uker siden prøvde de å lande førstetrinnet på en Falcon 9-rakett på en plattform ute i sjøen.

De klarte å treffe plattformen, men landingen ble altfor hard og skeiv. Dermed eksploderte raketten på plattformen, men SpaceX er positive til framtiden.

Den mislykkede Falcon 9-landingen kan du se i videoen under.

Før jul trålet NTNUs forskningsfartøy Gunnerus farvannet utenfor Selva i Agdenes kommune i Sør-Trøndelag.

Her er store mengder krigsmateriell etter andre verdenskrig dumpet på 600 meters dyp. Også en rekke mindre kondemnerte fiskefartøy er senket i området.

Ifølge forskerne er det bra at miner, bomber og granater blir begravd på sjøbunnen. Da blir den eventuelle forurensningen forseglet og krigsmaterialet mye mindre farlig enn om det ligger blottlagt på havbunnen.

- Problemet er at fjordbunnen akkurat her er preget av sterk erosjon, forteller forsker Terje Thorsnes ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

- Gjenstandene på bunnen blir derfor aldri begravd, tvert i mot ligger de sterkt eksponert. De er i dårlig forfatning, de korroderer og blir ødelagt, sier Thorsnes.

Forskerne vet enda ikke om det er farlig at krigsmaterialet ligger sånn som det gjør i dag, men de påpeker at ødeleggelsene kan føre miljøgifter rundt i fjorden. 

Lovlig dumping

Det var for ett år siden forskere fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), NGU og Forsvarets Forskningsinstitutt på to ulike tokt oppdaget og kartla skipsvrak og hundrevis av objekter på fjordbunnen, som de identifiserte som miner, bomber og granater. 

- Vi har tatt en bunnprøve ved noen av gjenstandene, men jeg tror det blir viktig for miljømyndighetene i tida framover å kartlegge tilstanden innover i fjorden, sier forskeren.

- Dersom det lekker giftige stoffer fra det dumpede materialet, kan det være spredt over store områder.

Det var fullt lovlig å dumpe tysk krigsmateriell og andre gjenstander i dette området etter krigen.

Også norsk, utrangert militært utstyr, blant annet fra Hysnes fort i Rissa, ble trolig dumpet her i etterkrigstiden. I dag er dette forbudt.

Optisk avtrykk

Den nye undervannsteknologien som forskerne har tatt i bruk er en ny metodikk for bildegjenkjenning av objektene på bunnen.

De har brukt en såkalt hyperspektral-avbilder (UHI), som fanger opp flere hundre farger fra gjenstandene og inkluderer bølgelengder mennesker ikke kan se.

Utstyret lager et optisk fingeravtrykk som i teorien kan gjenkjenne både biologisk, geologisk og menneskeskapt materiale.

- Vi tror dette kan bli et nyttig verktøy som kan supplere kartleggingen av sedimenter og fauna på havbunnen, sier Thorsnes.

Toktet var ledet av professor Martin Ludvigsen ved NTNUs Institutt for marinteknikk. Biologiprofessor Geir Johnsen ved NTNU deltok også, sammen med blant andre tre NGU-forskere, flere utviklere fra Ecotone og marinbiolog Pål Buhl-Mortensen fra Havforskningsinstituttet.

Video og stillfoto

FF Gunnerus er utstyrt med en en type ubåt som kalles ROV. Det står for remoted operated vehicle og er utviklet av Senter for anvendt forskning innenfor undervannsrobotikk ved NTNU.

Ubåten har et avansert styringssystem og er utstyrt med utstyr som tar høyoppløselige videobilder.

I tillegg sitter det to stillkameraer på ROV-en som fotograferer i stereo. Bildene blir brukt til å lage detaljerte 3D-modeller med en oppløsning på fire ganger fire centimeter.

- Samlet sett gir bildeteknologien oss unik kunnskap om forholdene på bunnen, også om den geologiske tilstanden, sier Thorsnes.

Isbreen Austfonna ligger på øya Nordaustlandet på Svalbard, og er Europas største isbre. Deler av isbreen beveger seg i en kjempehastighet, i hvert fall til en isbre å være.

Hastigheten til istungen som beveger seg ut i havet har økt voldsomt de siste årene.

I 1995 ble det målt at isen bevegde seg i rundt 150 meter i året. I 2014 målte forskerne en toppfart på hele 3800 meter i året, som er 25 ganger høyere enn toppen i 1995. Isfronten vokser utover, og store mengder is faller i sjøen fra iskanten.

Forskerne har brukt data fra isovervåkningssatelittene Sentinel-1A og Cryosat, og området nederst på breen har blitt 25 meter tynnere i året siden 2012.

• Les også: Isbreer i Asia vokser

Denne bevegelsen skaper også et ustabilt område som går 50 kilometer innover fra brefronten. Området er farget rødt på kartet, og har mistet mye tykkelse mens isen har rast ut i havet.

Brefremstøt

Den dramatiske brebevegelsen kalles et breframstøt, eller en surge.

– Dette er et periodisk fenomen, og er veldig typisk for breene på Svalbard. Du ser ikke det samme på noen av breene i Norge, sier Jon Ove Methlie Hagen, professor ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo. Han holder for tiden på med en forskningsartikkel som dreier seg om surge-fenomenet ved Austfonna.

• Les også: Små breer vil smelte

En vanlig isbre har en jevn bevegelse, hvor den beveger seg litt og litt framover for hvert år. Ved enden på breen brekker det av store stykker med is som smelter.

– Det er annerledes for breer som Austfonna. Breene beveger seg først enormt sakte, noen få meter i året, og det bygges opp spenninger inne i breen. Plutselig løsner isen, og det raser nedover i store hastigheter. Dreneringsbassenget på Austfonna bevegde seg sakte med svak økning mellom 2008 og 2012, og da løsnet ismassene, forteller Hagen.

Vanligvis mister Austfonna rundt 2,5 millioner tonn is i året på grunn av kalving.

– Under dette framstøtet tredobles massetapet, og breen mister 7-8 millioner tonn i året.

Dermed kalver det  det mer is ut i havet fra breen enn det som blir tilført fra ny snø, i hvert fall under breframstøtet.

• Les mer: En isbre våkner på Svalbard

– I løpet av de neste to-tre årene vil breen stabilisere seg igjen, og begynne prosessen med å bygge seg opp. Dette kan ta lang tid, kanskje opp mot 150 år.

Hagen forteller at denne delen av Austfonna sannsynligvis gikk gjennom en lignende surge på midten av 1800-tallet.

Klimaendringer?

– Isbrefremstøt er et naturlig, syklisk fenomen, og har ikke noe med klimaendringene å gjøre, forteller Hagen.

Forskerne bak denne nye studien lurer på om varmere vanni havet  rundt iskanten kan bidra til smelting fra breen, men Hagen mener at det ikke er noen gode bevis for dette her, og at det blir spekulasjoner.

Det blir estimert at en tredjedel av havstigningen de siste årene kommer fra isbreer som Austfonna, nemlig isbreer som ikke ligger på Grønland eller på Antarktis, hvor det meste av isen på jorden befinner seg.

– Derfor er det viktig å følge med på disse mindre breene. Bidraget til havnivåstigningen fra disse breene har vært like stort eller større enn fra isen på Grønland og i Antarktis, i hvert fall de siste 10-20 årene.

– Det er også viktig å studere disse fenomenene, siden vi også kan lære noe om prosessene som driver breframstøt på Grønland og i Antarktis, hvor det er mye mer is, sier Hagen.

Referanse:

Malcolm McMillan mfl: Rapid dynamic activation of a marine-based Arctic ice cap. Geophysical Research Letters, desember 2014. doi:10.1002/2014GL062255.