De neste 20 årene ser det ut til at Oslo og Akershus vil vokse med 350 000 innbyggere.

-  Det må snart tas grep for å samordne boligbygging og samferdsel. I motsatt fall kan Oslo og Akershus snart være tilbake i samme trafikale uføret som på 1980-tallet, sier Knut Boge, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har vei som spesialfelt.

Stor vekst i privatbilparken, manglende veikapasitet og et kostbart kollektivtilbud var den gangen kjennetegnet på alle de tre største byene i Norge, ifølge forskeren.

- Bompengefinansiering og etablering av Oslo-pakkene, der stat og kommuner har forpliktet seg gjensidig til å bidra, gjør at vi kan unngå å havne i samme situasjon en gang til, sier Boge.

Valgsystemet forklarer

Han mener den økende bilkorken vi ser i flere norske byer i dag kan forklares med det særegne norske valgsystemet, som lenge har favorisert velgere og skattebetalere i tynt befolkede utkanstrøk, på bekostning av de tettere befolkede områdene av landet. 

- Det norske valgsystemet er basert på en lovfestet favorisering av distriktsrepresentasjon. Det betyr at Stortinget har vært dominert av representanter som har sett på de store byenes utfordringer som byenes eget problem, ikke som noe som måtte løses for å få nasjonen til å fungere, sier Boge.

Det er derfor verken vanskelig topografi eller store kostnader som er årsaken til at det i Norge fortsatt ikke fins et tydelig og godt stamveinett mellom de store byene. Det mangelfulle stamveinettet er ifølge Boge et resultat av bevisste politiske valg, der lokale veiprosjekter har blitt prioritert på bekostning av prosjekter av nasjonal betydning.

Mer vilje til å ta tak i storbyutfordringer

Boge mener det er lokalsamfunnene som lenge har fått moroa, på statens regning. 

- Ved de siste endringene i valgloven, ser vi kanskje likevel en endring i dette bildet, med større erkjennelse av at de tettest befolkede områdene også er en del av landet, og følgelig trenger statlige bidrag til løsning for eksempel av trafikkproblemer. Villigheten fra regjeringens side til å gå inn i storby-utfordringene synes å øke, sier Boge.

Først boliger, så transportløsninger

Bykommunene har vokst, men har ikke hatt ressurser til å sørge for et godt nok kollektivtilbud som kunne ha demme opp for bruken av privatbilen som det primære transportmidlet.

Det har også vært en tendens til å bygge boligområder først, og så tenke trafikkløsning i etterkant. Boge mener både Søndre Nordstrand og Fornebu er eksempler på dette.

- Transportbehovet er der fra starten, og innen en god kollektivløsning kommer på plass, har det allerede etablert seg transportmønstre, mye basert på bruk av egen bil. Slike mønstre er vanskelige å snu. I Danmark bygde de metroen fra København sentrum til Kastrup flyplass før de begynte utviklingen av området mellom Kastrup og København, påpeker han.

Sårbart t-banesystem

T-banen i Oslo ble i sin tid bygd utelukkende for kommunale midler, med forbindelse til nye drabantbyer øst for byen. Da den sto ferdig i 1966, var Oslo den minste byen i verden med eget metrosystem.

- Historien, med relativt lav kollektivandel av det totale antall arbeids-, skole- og handlereiser, har vel vist at dette ikke var godt nok, sier Boge.

Det at det bare er en tunnel gjennom sentrum øker risikoen for at t-banen kommer for seint, og ikke ofte nok. 

- Oppfatninger av billettprisene som høye og usikkerhet omkring regelmessigheten, taler ikke akkurat for systemet. Selv om Oslo kommune de siste årene har tatt mange og virkningsfulle grep for å øke andelen kollektivreisende, sier han.

Den norske modellen

Danmark og Sverige fikk allerede for 50-60 år siden på plass strukturer som gjorde det mulig å bygge ut samferdselen noenlunde effektivt etter nasjonale behov. Men i Norge er det først i moderne tid at staten har gått inn med bidrag til for eksempel utbyggingen av kollektivtilbudet i Oslo og Akershus. 

I Norge er systemet slik at staten beslutter og bevilger en stor del av midlene, mens det som hovedregel er kommunene som står for reguleringen.

Skal et samferdselsprosjekt realiseres raskt, er det avhengig av at Vegdirektoratet eller Jernbaneverket blir enige med de kommunene som tiltaket berører. Det har ikke alltid vist seg like enkelt.

Lokale interesser veier tungt

Den nye E18 gjennom Østfold ble på denne måten vesentlig forsinket. Det var også tøffe og tidkrevende runder rundt ny E6 og jernbane langs Mjøsa.

-  Dette er en særegen, norsk måte å gjøre det på, der lokale interesser vektes høyt og de nasjonale behovene tilsvarende lavt. Sterke kommuner, mot svak stat. I Danmark bevilger normalt ikke Folketinget penger til investeringer i motorveier og jernbaner før reguleringsspørsmålene er avklart. Når så har skjedd, går utbyggingen raskt unna, sier han.

Tegn til lysning

Boge mener nå det kommer positivt tegn, som kan løse kollektivtrafikken i de fire største byene.

Han sikter til bybanen i Bergen, tankene om såkalt superbuss i Trondheim og Stavanger, og forsert metroutbygging i Oslo og Akershus, med Fornebubanen og forlengelse Ellingsrudåsen-Ahus/Lørenskog.

- Avtalene mellom kommuner og stat som står bak disse tiltakene er politiske mesterstykker, som samtidig er skjøre byggverk. Det gjelder ikke minst Oslo-pakkene. Tiltakene de omhandler, bør realiseres nå, for å unngå at avtalene kollapser og fremtidige, uønskede scenarier oppstår, sier Boge.  

Infeksjoner trenger rask behandling for å stoppe spredning – særlig i kritiske tilfeller som ved en blodinfeksjon. Men bakterier som er motstandsdyktige mot antibiotika har gjort det vanskeligere å reagere kjapt med de rette legemidlene.

Uten nok tid til å analysere den spesifikke bakterien for motstandsdyktighet brukes istedet ofte empirisk terapi, der sannsynlig antibiotikaresistens vurderes ut fra generell resistens i populasjonen som pasienten tilhører, for eksempel den norske befolkning.

Men man kan risikere tilfeller der denne antagelsen slår feil, bakterien viser seg å være motstandsdyktig og legemiddelet ikke virker. Dermed må man gripe til mer generelle, bredspektrete antibiotika-typer – som er mindre effektive og i sin tur kan øke antibiotika-resistens.

Resistensanalyse på under fire timer

Nå har en gruppe svenske forskere fra Uppsala universitet, SciLifeLab i Stockholm og Akademiska sjukhuset i Uppsala funnet en ny måte for å raskt kunne identifisere bakteriens art og sårbarhet for antibiotika.

- Vi har utviklet en ny metode som gjør det mulig å bestemme både art og resistensmønster hos bakterier ved urinveisinfeksjoner på mindre enn fire timer. Til sammenligning trenger den nåværende resistensbestemmelsen en til to dager, sier professor Dan I. Andersson ved Uppsala universitet i en pressemelding.

Bakterievekst viser sårbarhet

Metoden benytter seg av at bakterier røper om de er resistente når de er nær antibiotika. Hvis de er resistente for den bestemte antiobiotika-typen fortsetter de å vokse som normalt, men hvis de blir påvirket slutter de å vokse. Eventuell vekst vises som en økning i antallet kopier av en spesiell DNA-sekvens.

Funnene viste at den nye metoden identifiserte rett bakterieart og resistensmønster i alle de analyserte testene.

- Vi benyttet metoden til å bestemme antibiotika-sårbarhets profil til E. coli bakterier for to medikamenter, med 100 prosent nøyaktighet i løpet av 3,5 timer, skriver forskerne i studien.

Det finnes instrumenter på markedet som kan teste sårbarhet for antibiotika på under fem timer – men da benyttes en teknikk som bare leverer 82,3 prosent nøyaktighet, tilføyer de.

Kan bruke metoden for alle bakterier

- Den nye metoden er generell og skulle i prinsippet kunne anvendes for alle typer bakterier og antibiotika, sier Anja Mezger ved SciLifeLab.

Noen modifikasjoner vil trenges for å gjøre metoden effektiv for flere typer av bakterier og infeksjoner, konkluderer forskerne – som for eksempel lenger inkubasjonstid for langsomtvoksende bakterier, og lenger dyrkingstid for langsomtvirkende antibiotika.

Håpet er at metoden i framtiden kan automatiseres for bruk i sykehus og akuttmottak.

- Klinisk anvendelse av metoden vil føre til at rett antibiotikabehandling kan startes i begynnelsen og redusere unødig antibiotikabehandling, sier Dan Andersson.

Referanse:

Anja Mezger m.fl.: A General Method to Rapidly Determine Antibiotic Susceptibility and Species in Bacterial Infections, Journal of Critical Microbiology, november 2014, sammendrag

Den første nedtegnelsen om bruk av blodigle (Hirudo medicinalis) til medisinsk bruk er fra 800 år før Kristus. Opp gjennom århundrene har arten hatt en sentral plass i medisinen, og så sent som i 1959 var det mulig å få kjøpt igler på norske apoteker.

I dag har blodiglene fått sin renessanse innenfor mikrokirurgi. Iglene er effektive for å hindre blod i å koagulere og brukes til å fjerne indre blodansamlinger. De brukes også for å bedre blodsirkulasjonen i påsydde kroppsdeler som fingre, ører eller øyelokk.

Fullt utvokste blodigler kan bli opp til 20 centimeter lange, men blir sjelden mer enn 10 centimeter. De har sugeskåler i begge ender, hvorav den minste sugeskålen omgir munnen som har tre skarpe, sagtakkete kjever som brukes til å skjære gjennom vertens skinn.

Samtidig som iglen skjærer seg gjennom skinnet, sprøytes det antikoagulerende og muligens bedøvende middel inn i såret, samtidig som de begynner å suge blod. Store, utvokste blodigler kan konsumere opp til 5 ganger sin egen kroppsvekt med blod.

Blodigle er en ferskvannsart som liker seg i både næringsrike og næringsfattige vann. Man trodde lenge at arten var utdødd i Norge, men den er nå funnet i lavlandet langs kysten, fra Oslofjorden til Sør-Trøndelag.

Det er omtrent 40 sikre, kjente lokaliteter med blodigle i Norge. En del av disse lokalitetene er påvirket av menneskelige aktivitet. Arten ble derfor vurdert til kategorien sårbar i Norsk rødliste for arter 2010.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art

Vikinger fra Trøndelag var med på de første langferdene over til De britiske øyer. Det viser rike gravfunn.

En fersk analyse av trønderske graver fra cirka år 800 og fremover, gir forskere fra NTNU Vitenskapsmuseet et klarere bilde av hvilke nordmenn som dro først over til dagens britiske øyer. Det viser seg altså at vestlendingene hadde selskap av trønderne.

Gravene inneholdt mange flere fremmede importgjenstander enn tidligere antatt. Funnene stammer fra en tid som faller sammen med det første kjente vikingeraidet på Lindisfarne i Nord-England, som fant sted i 793.

Flere mektige kvinner på flere steder i Trøndelag, både i Melhus, Overhalla, Skei, Steinkjer, Gjeite, Levanger, Grande og Ørlandet ble gravlagt med kostbare engelske og irske gjenstander som draktspenner, drikkehorn og relikvieskrin.

– Disse gravene er noen av de tidligste bevisene for kontakt mellom Norge og De britiske øyene, forteller Aina Margrethe Heen Pettersen, som nylig avla sin mastergrad.

Storgårder utrustet langferdene

I en fersk artikkel publisert i tidsskriftet Internet Archaeology skriver Heen Pettersen at fremmede gjenstander i gravene viser at vikinger fra Trøndelag deltok på noen av de første langferdene over til De britiske øyer.

– Arkeologiske funn viser at kontakten over Nordsjøen økte utover på 800-tallet. Den største mengden funn fra dette århundret finnes i de gode jordbruksområdene i indre deler av Trondheimsfjorden, men også andre deler av regionen som Oppdal, Ørlandet/Bjugn og Overhalla har klare konsentrasjoner av funn.

Stjørdal peker seg ut med den største andelen av funn fra denne perioden og Stjørdals-området kan ha hatt en sentral rolle i utrustningen av langferdene for denne delen av Trondheimsfjorden. Ofte er gjenstandene funnet på gårder i nærheten, og dette kan tyde på at flere storgårder i noen tilfeller samarbeidet om utrustningen av langferdene.

Ikke bare plyndringstokt

– Gjenstandene fra De britiske øyer ga status, og de var prestisjegjenstander som ga signaler om velstand og forbindelser over Nordsjøen, sier Heen Pettersen.

– Kontakten innebar langt mer enn ufredelige plyndringstokter. Drikkehorn og sverd ble for eksempel ansett som passende alliansegaver, og funn av skålvekter vitner om handelsvirksomhet.

– På 900-tallet skjer en rekke markante endringer i kontaktflaten vestover. Dette er spesielt tydelig i Stjørdals-området, hvor den sterke forbindelsen mot de britiske øyer ser ut til å forsvinne omkring århundreskiftet, sier hun.

Den vestlige kontakten som fremdeles eksisterer etter år 900, ser ut til å være sentralisert til den innerste delen av Trondheimsfjorden. Dette kan muligens ses i sammenheng med at det var foreslått en Kaupang – altså et handelssted – på Steinkjer på 900-tallet.

Referanse: 

Aina Margrethe Heen Pettersen: Insular artefacts from Viking – Age burials from mid – Norway. A review of contact between Trøndelag and Britain and Ireland. Internet Archaeology, 38, 2014. 

Mentale treningsøkter for lag i eliteidrett kan gi færre belastningsskader, antyder svenske funn. Ulrika Tranæus, forsker i idrettsmedisin ved Högskolan i Halmstad og Karolinska Institutet, har undersøkt hvordan psykologisk trening for grupper kan forebygge skader i innebandy.

- Så langt har det meste av forskning undersøkt detaljer i menneskekroppen, ledd og muskler for å forstå hva som fører til skader. Min erfaring er at alle idrettsutøvere jeg har møtt også har følelser og tanker som fører til atferd – atferd som i noen tilfeller forhindrer skader og i andre tilfeller kan bidra til at skader oppstår, skriver Ulrika Tranæus i sin doktoravhandling.

Skader fra 23 innebandylag

Tidligere forskning har påvist en sammenheng mellom stress og skaderisiko i idrett, men psykologisk trening på lagnivå har ikke vært testet før. I undersøkelsen registrerte Tranæus skader i 23 innebandylag på elitenivå over to sesonger mellom 2010 og 2012. Siden innebandy innebærer raske bevegelser, bråstans og bråvendinger er det en idrett der det er lett å pådra seg belastningsskader.

• Les også: Rødt kort mot skader?

Tilsammen 401 spillere av begge kjønn ble undersøkt, fordelt på en testgruppe med 11 lag som fikk seks runder med hjernetrening gjennom den første sesongen, og en kontrollgruppe med 12 lag som ikke fikk slik trening. Treningen fokuserte på målsetting, avslapning, stresstakling, selvsikkerhet, konsentrasjon og følelser.

Stresstakling og klubbkultur

Undersøkelsen avdekket flere psykologiske risikofaktorer som kan føre til belastningsskader. Disse omfatter ineffektive strategier for å takle stress, motivasjon, smerteterskel, angst for å slå opp en gammel skade eller skadelig treningsmengde.

Studien viste at klubbkultur også var viktig. Risikoen for skader økte hvis utøverne fikk lite sosial støtte. Skaderisikoen økte også med sterk rivalisering med andre på laget, overdreven fiksering på idretten, bagatellisering av belastningsskader i forhold til akutte skader, eller dårlig kommunikasjon der klubbens helsepersonell ikke informerte om skaderisiko eller utøvere meldte fra om dem.

• Les også: Idrettsskader kan vare livet ut

- Kunnskap om hvilke psykologiske faktorer som øker risikoen for skade, og hvordan disse kan forebygges gjennom for eksempel stressmestring, bør inkluderes i trenerutdanning og i trening for eliteidretter, sier Ulrika Tranæus i en pressemelding.

Færre skader i testgruppen

Testgruppen i undersøkelsen var utsatt for gjennomsnittlig 0,45 skader per utøver i første sesong og 0,31 skader i andre sesong, mens skadetallene for kontrollgruppen var 0,53 i første sesong og 0,41 i andre sesong. Skadene var med andre ord noe færre i testgruppen i forhold til kontrollgruppen – men forskjellen var ikke stor nok til å regnes som statistisk signifikant.

• Les også: Oppvarming halverer skader

- Sannsyligvis hadde vi fått andre resultater om vi hadde endret spørsmålsstillingen. Men siden hensikten med forskningen var å finne måter å forebygge skader gjennom mental trening, er resultatene likevel svært positive da det totale antallet skader ble redusert, tilføyer Tranæus.

Snittkostnad på 10 000 kroner

Som del av prosjektet undersøkte hun også de økonomiske kostnadene knyttet til skader i innebandy på elitenivå. I løpet av den andre spillesesongen fikk de 401 spillerne totalt 188 skader.

De beregnete snittkostnadene kom på rundt 3000 kroner for mindre skader med færre enn syv dagers sykefravær, nesten 9000 kroner) for moderate skader med 7-30 dagers sykefravær, og over 21 000 kroner for alvorlige skader med mer enn 30 dagers sykefravær. Gjennomsnittskostnad for alle skader var på rundt 10 000 kroner.

- Dette viser at mental trening også kan begrunnes ut fra et økonomisk perspektiv, konkluderer Tranæus.

Referanse:

Ulrika Tranæus Fitzgerald: Psychological Injury Prevention and Cost Analysis in Elite Floorball

https://publications.ki.se/xmlui/handle/10616/42271

Amerikanske forskere har klart å forsterke det svake lyset som avslører spinnet til elektroner i diamanter. Dette spinnet kan brukes til å lagre qbits i kvantedatamaskiner ved romtemperatur over lengre tid.

Dette er et viktig framskritt, ifølge en nyhetsmelding fra tidsskriftet Applied Physics Letters, der forskningen er publisert.

Qbits tilsvarer bits i vanlige datamaskiner. Men der vanlige bits bare kan være en eller null, kan qbits ha et utall av forskjellige mellomverdier. Hver qbit kan derfor lagre mye større mengder data. De gjør kvantedatamaskiner mange ganger raskere.

Het teknologi

Kvantedatamaskiner er het teknologi, i alle fall til spesielle oppgaver. Søkegiganten Google i samarbeid med romfartsorganisasjonen NASA investerer tungt i forskning på kvantedatamaskiner.

Med slike maskiner vil datasøkene til Google kunne gjøres mye raskere.  Kvantedatamaskiner kan også finne mønstre, eller på andre måter hente ut informasjon fra enorme mengder data, for eksempel fra romsondene til NASA eller fra de enorme datamengdene som Google og andre firmaer samler inn.

Også den amerikanske etteretningsorganisasjonen NSA er interessert i kvantedatamaskiner. De kan brukes til å knekke krypteringskodene som er i bruk i dag, eller til å lage kryptering som aldri kan knekkes.

Lagrer qbits i elektroner

Den nye teknologien som forskerne har utviklet, tar altså i bruk diamanter. En diamant er egentlig bare rent kull, eller karbon, bundet sammen i et tett og regelmessig gittermønster.

Dette gittermønsteret binder opp alle ledige elektroner, de små strømbærerne som kretser rundt atomene og er ansvarlige for kjemiske bindinger. Det er dette tett sammenbundne gittermønsteret som gjør diamant så hardt.

Men diamanten som forskerne her tar i bruk, har et tynt lag med ørsmå defekter. De er forurenset med atomer av et annet stoff – nitrogen. Der disse nitrogenatomene ligger, brytes det regelmessige gittermønsteret. Dermed blir det  elektroner til overs. Det er disse ledige elektronene som utnyttes til å lagre kvantedata.

Kvantedata kan lagres i elektroner og hentes ut igjen ved å måle spinnet deres. Spinnet kan måles ved å sende laserlys mot diamanten, og så måle bølgelengden eller fargen på lyset som kommer tilbake fra elektronet. Problemet er bare at dette lyset er veldig vanskelig å måle.

Hull som lysforsterkere

Lyset er svakt, og ved romtemperatur er det mange andre bølgelengder eller farger i lyset enn den som forskerne er interessert i. Nå har forskerne funnet en metode for å forsterke den nyttige bølgelengden.

De borer ørsmå hull i diamanten, rundt 60 milliondels millimeter i diameter. Disse hullene kalles en optisk kavitet. De virkersom en slags lysforsterker for den nyttige bølgelengden  eller fargen.

Problemet er at de små hullene må plasseres helt nøyaktig i forhold til nitrogenatomene. Hvis de sitter feil, forsterkes ikke lyset som avslører elektronspinnet.

Sikter inn hullene

Forskerne har nå klart å sikte inn hullene nøyaktig nok. Det har de klart ved å gjøre laget med nitrogenatomer veldig tynt – bare seks nanometer, altså seks milliondels millimeter. Dermed har de kontroll på nitrogenatomene, i alle fall i den ene retningen som planet går i.

Forskerne håper at de i framtida også skal klare å kontrollere hvor nitrogenatomene er, i alle tre dimensjoner i diamanten.

Lenke og referanse:

Nyhetsmelding fra Applied Physics Letters

Jonathan C. Lee mfl: Deterministic coupling of delta-doped nitrogen vacancy centers to a nanobeam photonic crystal cavity, Applied Physics Letters, 105, 261101 (2014), doi: 10.1063

Nylig ble en 17 år gammel gutt og hans far funnet drept i Levanger. Ifølge politiet tyder funn på at faren har tatt livet av sin sønn og så tatt sitt eget liv. Før jul ble en kvinne siktet for å ha sultet barnet sitt til døde. Stefaren til en gutt i Vestfold er dømt for å ha påført ham dødelig vold.

Det er likevel ekstremt sjelden at barn blir drept av foreldre eller steforeldre. Ifølge Kripos’ statistikk har femten barn blitt drept av en forelder i årene mellom 2004 og 2013. Dette er dødsfall registrert som overlagt eller forsettlig drap.

Må fjerne tabu

Kriminolog Vibeke Ottesen ved Universitetet i Oslo forteller hva internasjonal forskning hittil har avdekket om årsakene til dette sjeldne fenomenet. Hun arbeider med en doktorgrad på barnedrap i Norge, men understreker at hun uttaler seg på generelt grunnlag.

- De fleste synes dette er svært ubehagelig å snakke om. Men fordi det faktisk skjer av og til, må vi få bort tabuet rundt slike tanker som personer i alvorlig krise har, av hensyn til å forsøke å redde barna, sier Ottesen til forskning.no.

• Les også: Ja, barn slås. Ja, barn drepes

Dødelig vold er ikke med i disse tallene overfor, så mørketall kan gjøre at det skjer fler enn ett til to barnedrap per år i Norge, sier Ottesen.

Alvorlig psykisk sykdom

Både steforeldre og biologiske fedre og mødre kan ta livet av barna sine. Mødre, fedre og steforeldre har til dels ulike motiver, viser forskning.

- Men felles for begge kjønn er at alvorlig psykisk sykdom kan utløse barnedrap. Da er omsorgspersonen alvorlig psykotisk i gjerningsøyeblikket. Det er grunn til å tro at psykisk lidelse og livskrise kan ha en større andel av årsaken i Norge, fordi sosiale ordninger gjør at de andre årsakene er redusert, forklarer Ottesen. 

• Les også: Det er få som dreper

Derfor dreper mødre

Mødre har andre grunner for å ta livet av sine barn enn fedrene som gjør det.

- Kvinner som tar livet av sine egne, små barn, gjør det fordi barna var uønsket. Denne typen barnedrap er sterkt redusert i Norge de siste tiårene, sier Ottesen. Bedre tilgang til prevensjon og abort er årsaken. 

Når kvinner får bedre mulighet til å planlegge om og hvor mange barn de skal få, kan det føre til mye lavere forekomst av barnedrap begått av mødre i Norge og andre nordiske land, mener hun.

Mindre stigma

Det kan også skyldes at det ikke er så sterkt sosialt stigma knyttet til å være alenemor i Norge som det var før, og fortsatt er i mange andre land, påpeker Ottesen.

Hun mener dette illustrerer hvor stor innflytelse det har hvordan samfunnet er innrettet, når det gjelder å redusere forekomsten av barnedrap.

Samlivsbrudd eller forsørgerproblemer

Når menn begår barnedrap er det i forbindelse med livskriser. Livskrisen er enten samlivsbrudd eller det å ha mistet evnen til å forsørge familien sin.

- Nedgangen i barnedrap vil derfor ikke gjelde for menn, sier Ottesen.

Hun mener dette skyldes at det ikke er hjelpetiltak for menn i situasjoner der de havner i en alvorlig livskrise som utløser deres barnedrap.

• Les også: Er det prestisje som hindrer partnerdrapsforskning?

Steforeldres belastning

I USA og mange andre land er stefedre den største risikoen for barn når det gjelder å bli utsatt for misbruk, vold og overgrep. Dette gjelder ikke nødvendigvis i samme grad i Norge, hvor vi har andre lover for økonomisk støtte og forsørging av barn ved samlivsbrudd.   

- Man ser at det er en sammenheng mellom om steforeldre opplever det som en belastning å ha stebarn og vold mot dem, forteller Ottesen.

Mens biologiske foreldre i Norge fortsatt er forpliktet til å sørge økonomisk for barna sine etter samlivsbrudd, er det ikke slik i mange andre land.

- I USA overtar steforeldrene den økonomiske forpliktelsen. Internasjonal forskning viser at foreldre behandler stebarn og biologiske barn ulikt. Man ser forskjell på innkjøp av mat, hvor ofte man tar med barna til tannlegen og til og med om man fester bilbeltet, sier Ottesen.

Mellommenneskelig psykologi

Det har en påvirkning hvordan samfunnet er bygd opp, det er fellesmenneskelig psykologi som ligger til grunn for mange av disse barnedrapene, mener Ottesen.

- Vi må spørre oss om samfunnet kan gjøre noe for å forhindre barnedrap.

Hun illustrerer dette med forskjellen mellom Norge og USA når det gjelder ungdomsgraviditeter.

I USA har ikke ungdom samme mulighet som i Norge til å bestemme over graviditet. Myndighetene har program som fokuserer på at tenåringer ikke skal ha sex for å unngå uønsket graviditet. I Norge innser man at de vil ha sex, og tilrettelegger tilgang til prevensjon og seksualundervisning.

For å hindre at fedre i livskriser begår barnedrap, må vi også våge å tenke annerledes, mener Ottesen.

Menn i livskrise må spørres

Menn som opplever kriser må bli spurt om de tenker på å ta livet sitt, men også livet til sine kjære. Det må vi gjøre for å fange opp dem som har slike tanker. Det å stille spørsmål, øker ikke risikoen for at de foretar selvmord. Tvert imot, da kan de få hjelp.

- Samtidig vet vi at mange menn som har bestemt seg for å ta livet sitt, har en oppfatning av at det er best å ta med seg barnet i døden. Derfor må vi også spørre om de tenker på dette, for å kunne berge barna, sier hun.

Må bli mindre tabu

Ottesen etterlyser at det må bli mindre tabubelagt å snakke om barnedrap. 

- Hvis vi ikke er åpne på at slike ting kan skje, så blir vi ikke kvitt det. Fjerner vi tabuet om dette, vil det bli lettere å gi foreldrene i en livskrise hjelp, sier Ottesen.

• Les også: Også nyfødte blir drept

Når foreldre bestemmer seg for å ta med seg barn i døden, er det fordi de opplever det som den beste løsningen.

- Det er ubehagelig, men løsningen er alltid å spørre en gang for mye. Det gjelder hjelpeapparatet, men også oss som er rundt, som søsken, kolleger, venner. 

Kilde:

Vibeke Ottesen: A Current absence of neonaticide in Norway. Scandinavian Journal of Forensic Science. Sammendrag.