Amerikanske forskere mener litt penger kan gjøre det lettere å stumpe røyken, særlig for folk med dårlig råd.

Forskerne rekrutterte deltakere fra en klinikk for røykeavvenning i Texas. Deltakerne røykte minst fem sigaretter om dagen, var over 18 år og fattige. Inntektene deres lå under fattigdomsgrensen på 12 000 dollar i årlig inntekt. Det tilsvarer 90.000 kroner.

Røykerne ble delt inn i to tilfeldige grupper, som ble fulgt tett i fire uker. Den ene gruppen på 75 deltakere fikk vanlig behandling som gikk ut på informasjon om helsefaren ved røyking, støttegrupper, legetimer og røykeavvenningsmidler. 78 deltakere fikk samme behandling, men også litt penger.

For hver uke de ikke røykte, fikk de et gavekort på noen hundrelapper. Totalt kunne de få 1100 kroner i løpet av ukene behandlingen varte. 

Etter fire uker hadde halvparten av de som fikk pengebelønninger underveis, klart å stumpe røyken. Mens bare en fjerdedel av de som fikk vanlig behandling, hadde sluttet. 

Deltakerne ble fulgt opp etter tolv uker etter røykesluttdatoen. Det var fortsatt dobbelt så mange ikke-røykere i gruppa som hadde fått penger de første ukene.

Det var spesielt mange kvinnelige deltakere som fikk penger, som hadde klart å stumpe røyken. 

- Dette var overraskende fordi kvinner ofte har vanskeligere for å slutte å røyke enn menn, sier Darla Kendzor, en av forskerne bak studien, ifølge en pressemelding.

Studien ble utført av forskere fra the University of Texas Health Science Center at Houston, og ble publisert i American Journal of Public Health.

Ikke bare penger

Tord Vedøy, stipendiat ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), har selv forsket på sammenheng mellom sosial ulikhet og bruk av snus og røyking. Han påpeker at antallet deltakere i den amerikanske studien er få, og at det må mer forskning til om røyking og økonomi.

De amerikanske forskerne sammenligner utgiftene til belønninger ved røykeslutt, med kostnadene ved tobakksrelaterte sykdommer, og mener at det er lønnsomt å betale røykere for å slutte, så sant beløpene er små.

Vedøy påpker at det finnes andre mulige belønninger enn penger, som positive tilbakemeldinger og oppmerksomhet. Appen Slutta, som er finansiert av Helsedirektoratet, er en slik ordning.

Virker ikke på lang sikt

Alexander Cappelen, professor ved Norges Handelshøyskole, mener at det fremstår som underlig at man skal betale folk, for å gjøre noe som er i deres egen interesse. Han mener også at det er mindre aksept for denne typen ordninger i Norge enn i USA.

- Jeg tror ikke det viktige med dette tiltaket er at de introduserer et økonomisk insentiv. Folk har allerede ekstremt sterke insentiver til å slutte å røyke siden det er enorme helsegevinster ved å gjøre det. I dette tilfellet fungerer trolig det økonomiske insentivet primært som en liten «dult» i ryggen for å komme i gang, skriver Cappelen i en epost til forskning.no.

Han påpeker at det er en stor begrensning ved den amerikanske studien at forskerne bare så på effekten av belønning over kort tid – ialt 12 uker.

- Liknende studier som brukte økonomiske insentiver for å få folk til å trene mer, viste at det er vesentlig effekt på kort sikt, men at virkningen er mye mindre på lang sikt, skriver Cappelen.

Liten belønning gir effekt

Torleif Halkjelsvik, forsker i SIRUS, har sett lignende studier gjort i utlandet før. Han mener at små pengesummer mot røykeslutt også kan fungere i Norge.

- Det er ikke store belønninger som skal til for å få folk til å endre atferd. Små belønninger hjelper flere enn de som er under fattigdomsgrensen. Jeg vil tro at slike metoder kan brukes i Norge i et forskningsprosjekt, men jeg tviler på at politikerne ville gått med på det som et folkehelsetiltak, sier Halkjelsvik.

Han mener denne typen økonomiske tiltak kan forsvares i land med lavere avgifter, siden kostnadene for tobakkskader på helsa er så store. Men i Norge er avgiftene satt så høyt at røykerne i større grad “betaler for seg”.

Også Halkjelsvik har sett pengebelønninger blitt brukt i andre studier. Ofte er det snakk om symbolske og umiddelbare belønninger. Som når et barn får stjerner på veggen om de gjør noe bra. 

Han trekker frem en studie fra Universitetet i Newcastle i England som tok for seg nytten av økonomiske belønninger for å endre adferd for sunnere helse. Her kom forskere frem til at penger kan oppmuntre enkelte grupper for å endre atferd.

Særlig de vanskeligstilte kan dra bedre nytte av små eller store insentiver. 

- Tobakk har større verdi enn ulemper

Et stort spørsmål er selvsagt hvorfor de med dårligst råd, røyker mest.

- Lever du under fattigdomsgrensen, er ikke du så opptatt av hvordan du vil få det senere. Man ser at å røyke har større verdi enn ulemper. Man får en umiddelbar glede av å få nikotin i kroppen, det føles godt og det demper stress, uro og angst, sier Karl Erik Lund, forskningsleder ved Sirus.

- Man opplever røyking som et tidsfordriv. Og så er det ikke minst røykingens sosiale funksjoner. Man røyker sammen, og kan dele sigaretter. Her er mange positive aspekter ved røyking, sier han.

Lund mener det må gjøres mye mer forskning på akkurat dette.

Referanser:

Kendzor, Darla E. m.fl.: Financial Incentives for Abstinence Among Socioeconomically Disadvantaged Individuals in Smoking Cessation Treatment, American Journal of Public Health, november 2014, sammendrag

Lynagh, Marita C. m.fl.: What’s Good for the Goose is Good for the Gander. Guiding Principles for the Use of Financial Incentives in Health
Behaviour Change, International Society of Behavioral Medicine, november 2011, sammendrag

 Kloakkslam blir ofte brukt til gjødsel på åkrene og avløpsvann blir brukt til å vanne plener og blomsterbed. Men hva skjer når nanomaterialer går gjennom kloakken?

– Mengden menneskeskapte nanomaterialer i forbruksvarer bare fortsetter å øke. Vi må finne effektive rensetiltak for nanopartiklene, sier seniorforsker Andy Booth ved Sintef, som leder det norske prosjektet NanoWASTE.

– Derfor er det nødvendig å finne ut hva som skjer når fabrikkerte nanomaterialer kommer inn i kloakkrenseanleggene.

Forskerne skal studere hvordan materialene blir transportert gjennom kloakken og ut i naturen, og hvordan de opprører seg i renseanleggene og miljøet for øvrig.

De skal foreslå regler for bruk av nanomaterialer i forbruksartikler, og hva som bør skje når de kastes.

Prosjektet er en del av en større satsning på regulering og sikkerhet rundt nanoteknologien.

Dagens regler passer ikke

Nanomaterialer har mye større overflate per vektenhet enn vanlige materialer. Det gjør at de oppfører seg annerledes og er vanskeligere å håndtere.

I dag er produksjon av og risiko ved nanomaterialer underlagt lover og regler om forurensning, arbeidsmiljø og produktkontroll. I tillegg finnes det egne regler for kosmetikk, farmasi og næringsmidler.

Men disse regelverkene er ikke egnet for nanoteknologien. Derfor stopper også bruken av nanomaterialer opp fordi industrien mangler klare regler.

Også EU-kommisjonen har hatt nanomaterialer høyt oppe på dagsorden lenge.

I fjor startet et stort EU-prosjekt om ansvarlig utvikling av nanoteknologi, NANoREG. Mer enn seksti aktører fra seksten land, deriblant Norge deltar. Målet er å finne fram til felles måter å vurdere hvordan fabrikkerte nanomaterialer påvirker miljø og helse.

Utvikler nye metoder

Den norske delen av NANoREG-prosjektet vil i tillegg ta for seg oppgaver som er spesifikke for helse, miljø og sikkerhet i Norge.

Standardisering står sentralt. Både utviklingen av nanomaterialer og sikkerheten rundt dem mangler fysiokjemisk standardisering. Nye metoder må utvikles.

– En slik standardisering er nødvendig for å forstå og avgrense helse- og miljømessig påvirkning, sier Maria Dusinska som leder det norske prosjektet.

Hun er seniorforsker ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).

– Prosjektet NANoREG vil bidra til mer kunnskap og derved gi grunnlag for raskere og bedre beslutninger for forsvarlig anvendelse av fabrikkerte nanomaterialer, sier spesialrådgiver Dag Høvik i Forskningsrådet. Han er norsk ekspert i EUs programkomite for Nanoteknologi, avanserte materialer, bioteknologi og avansert vareproduksjon og prosessteknologi.

 Kloakkslam blir ofte brukt til gjødsel på åkrene og avløpsvann blir brukt til å vanne plener og blomsterbed. Men hva skjer når nanomaterialer går gjennom kloakken?

– Mengden menneskeskapte nanomaterialer i forbruksvarer bare fortsetter å øke. Vi må finne effektive rensetiltak for nanopartiklene, sier seniorforsker Andy Booth ved Sintef, som leder det norske prosjektet NanoWASTE.

– Derfor er det nødvendig å finne ut hva som skjer når fabrikkerte nanomaterialer kommer inn i kloakkrenseanleggene.

Forskerne skal studere hvordan materialene blir transportert gjennom kloakken og ut i naturen, og hvordan de opprører seg i renseanleggene og miljøet for øvrig.

De skal foreslå regler for bruk av nanomaterialer i forbruksartikler, og hva som bør skje når de kastes.

Prosjektet er en del av en større satsning på regulering og sikkerhet rundt nanoteknologien.

Dagens regler passer ikke

Nanomaterialer har mye større overflate per vektenhet enn vanlige materialer. Det gjør at de oppfører seg annerledes og er vanskeligere å håndtere.

I dag er produksjon av og risiko ved nanomaterialer underlagt lover og regler om forurensning, arbeidsmiljø og produktkontroll. I tillegg finnes det egne regler for kosmetikk, farmasi og næringsmidler.

Men disse regelverkene er ikke egnet for nanoteknologien. Derfor stopper også bruken av nanomaterialer opp fordi industrien mangler klare regler.

Også EU-kommisjonen har hatt nanomaterialer høyt oppe på dagsorden lenge.

I fjor startet et stort EU-prosjekt om ansvarlig utvikling av nanoteknologi, NANoREG. Mer enn seksti aktører fra seksten land, deriblant Norge deltar. Målet er å finne fram til felles måter å vurdere hvordan fabrikkerte nanomaterialer påvirker miljø og helse.

Utvikler nye metoder

Den norske delen av NANoREG-prosjektet vil i tillegg ta for seg oppgaver som er spesifikke for helse, miljø og sikkerhet i Norge.

Standardisering står sentralt. Både utviklingen av nanomaterialer og sikkerheten rundt dem mangler fysiokjemisk standardisering. Nye metoder må utvikles.

– En slik standardisering er nødvendig for å forstå og avgrense helse- og miljømessig påvirkning, sier Maria Dusinska som leder det norske prosjektet.

Hun er seniorforsker ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).

– Prosjektet NANoREG vil bidra til mer kunnskap og derved gi grunnlag for raskere og bedre beslutninger for forsvarlig anvendelse av fabrikkerte nanomaterialer, sier spesialrådgiver Dag Høvik i Forskningsrådet. Han er norsk ekspert i EUs programkomite for Nanoteknologi, avanserte materialer, bioteknologi og avansert vareproduksjon og prosessteknologi.

Mange viktige prosesser foregår i hjernen mens du sover. Søvnen gjør for eksempel godt for immunforsvaret, og kroppen produserer ulike hormoner som er nødvendige for et sunt liv. Men ingen av disse prosessene forklarer egentlig hvorfor alle pattedyr trenger søvn.

Derfor vakte det stor oppsikt da et amerikansk forskerteam under ledelse av professor Maiken Nedergaard ved University of Rochester i USA nylig lanserte en ny teori: Hjernen utnytter søvnperioden til å vaske vekk avfallsstoffer som er blitt samlet opp under dagens arbeid.

Den nye teorien bygger på resultater fra professor Erlend Nagelhus og hans forskergruppe i Oslo.

De tause gliacellene

– Årsaken til at «vaskemaskin-mekanismen» ikke er blitt oppdaget tidligere, er kanskje at den foregår i de forholdsvis lite studerte gliacellene. Det meste av hjerneforskningen har hittil fokusert på nevronene, forteller professor Nagelhus, som presenterte sin forskning på NevroNor-konferansen på Gardermoen i november.

For 75 år siden utviklet forskere teknikker for å studere nervecellenes elektriske impulser. Gliacellene bruker derimot ikke slike elektriske signaler når de snakker med hverandre.

De ble derfor oppfattet som tause «vaktmestere» som bare hadde til oppgave å støtte nevronene – hjernens primadonnaer – i deres viktige arbeid.

• Les også: Kaster lys over gliacellenes hemmeligheter

Hvite flekker på hjernekartet

Faktisk blir gliacellene fortsatt neglisjert. I det store BRAIN-initiativet som USAs president Barack Obama lanserte i 2013, er ikke gliacellene nevnt i det hele tatt. Målsetningen med dette prosjektet er å kartlegge funksjonen til hvert eneste nevron i hjernen.

Til tross for at gliacellene utgjør 30-40 prosent av hjernevolumet og er minst like tallrike som nevronene, ble de helt glemt.

– Dette utløste sterk kritikk mot BRAIN-initiativet, en kritikk jeg er enig i. Når man skal kartlegge et terreng, bør man inkludere landskapet rett foran seg, spesielt når det utgjør hvite flekker på kartet, sier Nagelhus.

Han har interessert seg for gliacellene helt siden han i studietiden begynte å forske på dem.

Hvordan hjernen fjerner vann og avfallstoffer

Hjernen mangler lymfeårer, som i andre organer gjør jobben med å fjerne overflødig vevsvæske og avfallsstoffer. Det har derfor vært et mysterium hvordan hjernen klarer å kvitte seg med dette. Et svar kom i 2011, da Nagelhus’ forskergruppe viste at vannkanaler i gliacellene er avgjørende for å fjerne overskuddsvann fra hjernen.

Året etter oppdaget Nagelhus og Nedergaard i fellesskap at vannkanalene også skyller bort avfallsstoffer og dermed fungerer som hjernens rengjøringsmaskiner.

Gliacellene ivaretar altså den jobben som lymfeårene gjør i andre organer.

Gliacellene driver nemlig en væskestrøm gjennom en hylse de danner omkring blodårene i hjernen. Væskestrømmen frakter bort overskuddsvann og avfallsstoffer som er generert av nevronenes arbeid. Gliacellene sørger blant annet for å vaske ut det toksiske proteinet beta-amyloid, som er mest kjent fordi det hoper seg opp i hjernen hos pasienter med Alzheimers sykdom.

– Vår forskning har altså vist at vannkanalene i gliacellene er avgjørende for at det ikke hoper seg opp vann og avfallsstoffer i hjernen, forklarer Nagelhus.

Vasker mens du sover

Den oppfølgende teorien om at gliacellenes vaskemaskin jobber mest mens du sover, ble lansert av professor Maiken Nedergaard i det vitenskapelige tidsskriftet Science i oktober 2013.

Funnet ble omtalt blant annet av BBC News, som beskrev hvordan det settes i gang en strøm av væske med oppløste avfallsstoffer i det du sovner. Vaskemaskinen stanser igjen når du våkner – og hvis du ikke får sovet nok, blir hjernen din antakelig ikke vasket ordentlig.

– Resultatene fra Nedergaards gruppe er interessante, men må som andre funn bekreftes av andre forskere før vi kan ta dem helt innover oss. Men søvn- og vaskemaskin-teorien er veldig spennende, kommenterer Nagelhus.

En viktig oppdagelse som ligger til grunn for den nye teorien ble gjort allerede i 1997. Da oppdaget Nagelhus, som doktorgradsstipendiat i gruppen til Ole Petter Ottersen, UiOs nåværende rektor, at de spesielle vannkanalene eller akvaporinene er konsentrert i gliacellene rundt hjernens blodårer. Vannkanalene dekker hele 30-40 prosent av gliacellenes overflate rundt blodårene, hvilket tyder på at de har en viktig funksjon.

• Les også: Har glemt å forske på halve hjernen

Plumbo for hjernen

I forskningen er det oftest slik at et resultat gir opphav til nye spørsmål. Nå forsøker Nagelhus og forskergruppen hans å besvare noen av de spørsmålene som oppstod etter at hjernens nattlige vaskemaskin ble oppdaget. Det er kontroversielt hvorvidt vannet med avfallsstoffer dreneres langs arteriene eller venene i hjernen.

Forskerne vet heller ikke hva som regulerer denne væskestrømmen og får den til å starte og stoppe.

– Hvis vi finner ut av dette, kan det være første skritt på veien mot å utvikle medisiner som blir en slags «Plumbo for hjernen» – ved å åpne avløp som ikke fungerer ordentlig. Slike medisiner kan kanskje motvirke Alzheimers demens og andre hjerneødeleggende sykdommer som henger sammen med opphoping av skadelige proteiner, antyder Nagelhus.

En blodpropp kan være livsfarlig om den setter seg i hjernen, lungene eller hjertet.

Men mange flere kunne dødd av blodpropp, hadde ikke kroppen hatt et system for å ta seg av dem.

Når blodårene blir tilstoppet, begynner cellene i dette området å dele seg mer aktivt. Dermed sender de informasjon til vevet rundt om å legge seg på en bestemt måte. Det gjør at blodåren kan utvide seg, slik at blodet kan flyte igjen.

Nå har danske forskere kartlagt hvordan dette sinnrike systemet fungerer. Den nye oppdagelsen er nettopp offentliggjort i tidsskriftet Nature Communications.

– Denne oppdagelsen kan være interessant å bruke i behandling av blodpropp, eller når folk har fått kunstige blodårer, forteller førsteamanuensis Lene Broeng Oddershede fra Niels Bohr-instituttet ved Københavns Universitet.

Velordnet mønster

Blodpropp er en fellesbetegnelse for forskjellige former for tilstopping av blodårene.

Det kan for eksempel være størknet blod som har revet seg løs og som har blitt ført videre med blodet. Hvis det ender opp et sted hvor blodåren er tynnere, kan det sette seg fast. Det vil redusere eller stoppe blodgjennomstrømmingen.

Når cellene på innsiden av blodårene, kalt endotelceller, merker at dette skjer, setter de gang i en slags redningsaksjon. De begynner å dele seg, og ifølge den nye studien, blir signaler sendt til det omkringliggende vevet.

Det er omtrent som hvis man tar et lappeteppe og gjør den ene lappen dobbelt så stor. Det vil strekke i hele materialet og skape bevegelse på kryss og tvers.

Et fysisk signal

Når cellene merker dette, begynner de å arrangere seg veldig presist i forhold til hverandre. Ifølge Oddershede betyr det at blodåren blir bredere.

– Det er interessant at det ikke er et kjemisk eller biologisk signal cellene reagerer på. Signalet er fysisk. Dette systemet tar seg kanskje av små blodpropper hele tiden, før de blir et problem, sier Oddershede.

Førsteamanuensis Janine Erler fra BRIC ved Københavns Universitet har ikke deltatt i den nye forskningen, men mener dette er veldig spennende.

– Det mest interessante er at forskerne har funnet ut at fysiske signaler ligger bak kommunikasjonen mellom cellene, også over store avstander. Det kan ha store implikasjoner for forståelsen av hvordan kroppen fungerer når den er i likevekt og når det oppstår sykdommer, sier Erler.

Blodårer i små kamre

Lene Broeng Oddershede og kollegene hennes har undersøkt hvordan endotelceller reagerer når blodgjennomstrømningen blir mindre.

De dyrket et lag av endotelceller i en væske i små kamre. Deretter undersøkte forskerne hvordan endotelcellene reagerte når det ikke var bevegelse i væsken over dem.

De kunne se hvordan hver enkelt celle reagerte når en av dem delte seg.

– Når cellene delte seg, kunne vi se hvordan det dannet seg velordnede mønstre. Det er første gang noen har observert det. Vi har også forklart hvorfor dette oppstår, sier Oddershede.

Mangler i kunstige blodårer

Ifølge Oddershede belyser den nye forskningen et viktig medisinsk problem. Kunstige blodårene har nemlig ikke den samme mekanismen. Oddershede seg også muligheter for å bruke den nye kunnskapen i blodregulerende medisiner.

– Vi har faktisk allerede ganske gode medisiner mot høyt blodtrykk og andre lidelser som kan gi blodpropp; men det vil være en fordel å se hvordan de virker mot det systemet som vi har beskrevet. Kanskje kroppens eget system kan forsterkes med medisiner, sier Oddershede. 

Referanse:

Ninna S. Rossen m.fl.: Long-range ordered vorticity patterns in living tissue induced by cell division, Nature Communications, DOI: 10.1038/ncomms6720 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Lokaldemokrati og tilknytning til egen kommune? Nei, hvis det blir folkeavstemning om kommunesammenslåing, er det helt andre ting som teller. Det som avgjør, er hva hver enkelt innbygger oppfatter som bra for sine egne, materielle interesser.

Nå har Distriktssenteret sett på hvorfor noen kommunesammenslåinger blir noe av, og hvorfor noen forsøk mislykkes.

Må begynne lokalt

– Et tydelig funn er at det lokale lederskapet – først og fremst ordførerne – må sitte i førersetet, sier direktør Halvor Holmli.

– Der det ble sammenslåinger, kom initiativet fra lokale politiske og administrative ledere. Der det ikke ble noe av, fulgte de lokale lederne opp nasjonale initiativ, forklarer han.

Distriktssenteret har sammenlignet 14 konkrete prosesser. Halvparten av dem endte med sammenslåing. I de sju siste tilfellene driver kommunene fremdeles videre hver for seg.

Ingen oppsigelser

Det er også viktig for resultatet at det er klart på et tidlig tidspunkt at ingen kommer til å bli oppsagt som følge av at kommunene slås sammen.

Dessuten trengs det tid, konstaterer Holmli:

– Der det ble sammenslåing, tok prosessen tre år eller mer før det ble fattet vedtak. Der sammenslåingen ikke ble noe av, ble det brukt kortere tid.

Kort avstand taler også for at kommuner slår seg sammen. I de sammenslåtte kommunene var avstanden mellom kommunesentrene liten. Og der det var flere enn to kommuner involvert, har det ikke blitt noe av sammenslåingen.

Praktisk og konkret

– Innbyggerne er opptatt av det vi har, det vi får og det vi eventuelt mister. Derfor er det viktig at utredningene i kommunene er veldig praktiske og konkrete. Det er ikke noe problem å få frem tall, statistikk og tabeller, men folk er mer opptatt av det konkrete og det praktiske. Det tror jeg at kommunene har forstått nå, sier Halvor Holmli.

Det har i hvert fall de som faktisk har slått seg sammen. Der viser kartleggingen som Distriktssenteret har gjort, at det ble pekt på konkrete og håndgripelige resultater av en sammenslåing. De argumentene som slår sterkest ut, er næringsutvikling, kommuneøkonomi og tjenestetilbud.

Dessuten må kommuneledelsen og innbyggerne legge vekt på de samme argumentene, og kommunetoppene må kommunisere godt med velgerne.

Hvor skal rådhuset ligge?

Samtidig er det faktisk viktig for innbyggerne at det er avgjort hvor rådhuset skal ligge:

– For eksempel har Ørland og Bjugn prøvd å slå seg sammen to ganger, og begge gangene strandet det på lokalisering av rådhuset, sier Holmli.

Han peker på at det har mindre betydning i dag enn for noen år siden hvor rådhuset ligger. Folk trenger ikke å møte opp fysisk lenger. Men hvis politikerne vil ha flertall for en kommunesammenslåing, så må det allikevel ikke være noen tvil om hva som blir det nye kommunesenteret.

Ekspertutvalg

Holmli satt i ekspertutvalget for kommunereform, som overleverte innstillingen sin til kommunalminister Jan Tore Sanner 1. desember.

– Den fikk jo utrolig mye oppmerksomhet, sier han, og peker på hovedbudskapene:

– Innbyggerne er opptatt av hva de får og mister. Lokale politiske og administrative ledere må lede prosessene. Og det er viktig å kjøre åpne og inkluderende prosesser der ulike grupper inkluderes – ikke minst ungdommen, som er de som fremdeles bor her om 30 til 50 år.

Referanser:

Kunnskap og erfaringer fra prosesser med kommunesammenslåing, Kompetansesenter for distriktsutvikling (Distriktssenteret), 2014.

Jan Erling Klausen: Lokale folkeavstemminger om kommunesammenslåing, NIBR-rapport 2004:5

Kriterier for god kommunestruktur, sluttrapport fra ekspertutvalg, Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2014, Publikasjonskode: H-2333 B

Det spesielle sukkeret, kalt Neu5Gc, finnes i kjøttet til de fleste pattedyr, mest i okse, men også i gris og sau, men ikke i kylling og fisk. Det finnes også i mindre mengder i meieriprodukter. Koking fjerner ikke sukkeret fra maten.

Mennesker har normalt ikke dette sukkeret i kroppen, men når vi spiser kjøtt fra disse dyrene, suges sukkeret opp av tarmen og spres videre med blodet. Fordi sukkeret ligner veldig på et annet sukker som naturlig finnes i menneskekroppen, oppdager ikke cellene i kroppen forskjellen, og tar det opp.

Gir betennelse, og dermed kreft og andre sykdommer

Men de hvite blodlegemene oppdager forskjellen, og sender ut antistoffer. Dermed oppstår en betennelsesreaksjon, som vi ikke kan merke, men som er i cellene. Hvis vi regelmessig spiser rødt kjøtt, vil denne betennelsen bli kronisk. Slike kroniske betennelser kan gi kreft, ifølge en nyhetsmelding fra University of California San Diego, som står bak funnet.

Forskerne tror også at sukkeret kan forklare andre sykdommer etter betennelse, for eksempel aterosklerose, populært kalt åreforkalkning, og diabetes type2, som ofte kalles alderdomsdiabetes, selv om den også kan ramme yngre folk.

I forsøkene ble laboratoriemus foret med dette sukkeret. Musene var genetisk endret, slik at de, som mennesker, ikke hadde sukkeret i kroppen. Dermed fikk de betennelsesreaksjon, og dannelsen av kreftsvulster økte fem ganger i leveren, et sted hvor mus ofte får kreft.

Sukkeret samlet seg spesielt opp i disse svulstene. Hos mennesker er slike oppsamlinger mer vanlige i tykktarmen, prostata og eggstokkene, ifølge studien som publiseres i tidsskriftet Proceedings of The Natonal Academy of Sciences.

Dette er første gang sammenhengen mellom sukkeret og kreftdannelse er vist i levende organisme, om enn foreløpig bare i museforsøk. Forskerne understreker at resultatene bare delvis kan overføres til mennesker. Musene fikk blant annet ensidig kost med sukkeret Neu5Gc, mens mennesker normalt spiser mer variert.

Det er også en mulighet for at antistoffene som lages i betennelsesreaksjonen faktisk også kan bekjempe kreftcellene hos mennesker. Mer forskning om hvordan menneskekroppen tar opp sukkeret er nødvendig, skriver forskerne i studien

I mars i år rapporterte også forskning.no at en gruppe norske og utenlandske forskere hadde saumfart studier om rødt kjøtt og kreftfare. I en artikkel i tidsskriftet Meat Science konkluderte de med at vi ikke har sikre svar på om rødt kjøtt og behandlet kjøtt i seg selv gir tarmkreft.  Likevel anbefaler norske kostholdsråd at vi maksimalt spiser 500 gram rødt kjøtt i uka.

Til venstre (rødt): Neu5Gc, eller N-Glykolneuraminsyre, sukkeret som menneskekroppen ikke selv lager, men som finnes i rødt kjøtt, og som kan gi betennelsesreaksjoner. Til høyre: Et lignende sukker som også finnes i menneskekroppen, Neu5Ac, eller N-acetylneuraminsyre. Dette sukkeret ligner så mye på Neu5Gc at menneskekroppen tar opp Neu5Gc. Først når immunsystemet oppdager feilen, oppstår betennelsesreaksjonen, som blant annet kan gi kreft. (Foto: Wikimedia Commons, bearbeidet av Arnfinn Christensen, forskning.no)

Skyldes gammel tilpasning

Den mekanismen forskerne fra University of California har påvist, vil uansett ikke kunne virke på andre kjøttetende dyr enn mennesker. For de har nemlig sukkeret Neu5Gc naturlig i kroppen, og får ikke kreft av å spise rødt kjøtt. Forskerne tror at mennesket mistet evnen til å lage dette sukkeret for rundt tre millioner år siden.

Grunnen til at det skjedde, kan være forsvar mot en type malaria som var vanlig på den tida. Den bandt seg til sukkeret Neu5Gc og slapp inn i kroppen på den måten. De av våre tidlige forfedre som ikke hadde dette sukkeret i i kroppen, overlevde bedre denne typen malaria.

Nå har imidlertid en ny type malaria funnet nye veier inn i menneskekroppen, og den gamle tilpasningen hvor sukkeret ble fjernet, gjør oss altså muligens mer utsatte for kreft og andre sykdommer.

Referanse:

Annie N. Samraj mfl: A red meat-derived glycan promotes inflammation and cancer progression, Proceedings of The National Academy of Sciences, 29.12.2014, sammendrag, doi:10.1073/pnas.1417508112

Mens 2013 var et meget dårlig år for kongeørnunger i Norge, tror forskerne at 2014 har vært et mer normalt år

– Resultatene fra områdene med intensiv overvåking av kongeørn, viser at det ble registrert 65 flyvedyktige unger i år, mot bare 26 unger i de samme områdene i fjor, sier Morten Kjørstad, leder i Rovdata.

Rovdata har ansvaret for overvåkingen av kongeørn i Norge. Den går ut på utstrakt overvåking av hele landet, og intensiv overvåking i 11 utvalgte områder.

Overvåker 165 territorier

I hvert av de intensive overvåkingsområdene, følger Rovdata opp 15 faste kongeørnterritorier innenfor et område med radius på 50 kilometer.

Områdene sikrer god geografisk spredning, og er valgt ut for å gi et representativt bilde av situasjonen for kongeørn i landet.

• Les også: Kongeørnen sliter med hekkemotivasjonen

– Det ble i snitt produsert 0,39 unger per territorium i overvåkingsområdene i år, mot 0,16 i fjor. Resultatet varierer en god del mellom områdene, men det ble produsert unger innenfor alle områdene, forteller Kjørstad.

Flest unger var det i Lund-området i Rogaland og Vest-Agder, der det var ti flyvedyktige unger i år.

Fra 1992

Seks av områdene som blir overvåket intensivt, har siden 1992 vært studieområder for Program for terrestrisk naturovervåking. Kongeørn har inngått i denne naturovervåkingen, og man har dermed mange år med data på ungeproduksjon fra disse områdene.

– Den årlige produksjonen hos kongeørn i disse seks områdene har i snitt vært 0,42 unger per territorium i perioden fra 1992 til 2013, så resultatene for 2014 er på gjennomsnittet for perioden, sier Kjørstad.

Overvåkingen i de andre fem områdene startet opp i 2013. Fra neste år blir overvåkingen utvidet med enda et nytt område.

– Målsettingen har hele tiden vært å gjennomføre intensiv overvåking i tolv ulike områder i landet, og det tolvte området blir etablert ved kysten innenfor fylkene Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, forteller Kjørstad.

Nytt bestandstall over nyåret

Det ferskeste estimatet på hvor mange par med kongeørn som har territorier i Norge er fra 2008. Bestanden ble da anslått til å telle mellom 1176 og 1454 par.

– Vi har over lang tid arbeidet med å fremskaffe et oppdatert bestandsestimat for kongeørn i landet, og målet er nå at vi skal legge fram nye tall rundt månedsskiftet januar–februar, sier Kjørstad.

• Les også: Ukens fugl: Kongeørn

Et oppdatert bestandsestimat er nødvendig for å fastslå hvordan bestandens størrelse er i forhold til målet som Stortinget fastsatte i 2004. Politikerne vedtok den gang å opprettholde bestanden i hver region slik den var da.

Romsenterets eget band spilte ”The Mighty Quinn (Quinn The Eskimo)” på årets julebord. Og etter at jeg nå har lest meg igjennom all infoen på årets julegave-CD ”Bob Dylan & The Band: The Basement Tapes Raw”, så er det på tide å skrive litt om is. Sjøis.  

Vi bør selvsagt vente til hele 2014 er unnagjort før vi gjør opp de fleste geofysiske statistikkene for året. Men en ting kan vi fastslå allerede nå: Sjøisen i Arktis har gjort et skikkelig comeback etter å ha vært nede for telling for et par år siden.

Sjøisens utbredelse kan fjernmåles på en rekke forskjellige måter:

• Daglig grovkartlegging med ca. 10 km detaljoppløsning fra satellitt, tvers igjennom skydekket, med passive mikrobølger (DMSP, Shizuku).
• Værsatellittbilder med ca 1 km oppløsning, avhengig av klarvær (NOAA, METOP).
• Miljøsatellitter med ca 0,3 km oppløsning (Terra og Aqua MODIS, kun i klarvær)
• Radarsatellittbilder med ca 0,1 km oppløsning (Radarsat-2, Sentinel-1A).

I tillegg flyr for tiden ESAs CryoSat med en radar-høydemåler som klarer å estimere isens tykkelse i en tynn stripe rett under satellitten. Ved å samle opp mange slike passeringer kan man beregne midlere istykkelse hver måned.

Nedtur og opptur i Arktis

Det er vel kjent at sjøisens utbredelse i nord satte en minimumsrekord i 2007, og fulgte opp med enda en ny rekord i 2012. Naturlig nok var spenningen stor om hva som ville skje deretter. Det var ingen klimamodeller som spådde noen rask kollaps av sommerisdekket i Arktis, og det skjedde da heller ikke. Sjøisen har hentet seg inn betydelig i 2013 og 2014.

CryoSat ble skutt opp våren 2010 og har nå fem høstsesonger bak seg. De to siste årene har estimert isvolum for oktober/november ligget godt over nivået fra 2012.  

Dataene fra CryoSat sammenliknes med PIOMAS-modellen for istykkelse og isvolum, som kjøres i nær sann tid (og bakover i tid) i Seattle, WA. Satellitten bidrar altså med meget verdifull verifisering av modellen, som kan estimere isens tykkelse og volum tilbake til 1979:

Kloden sett under ett

Globalt (nord + syd) lå sjøisdekket ganske lavt i årene 2005-2012. Med comeback for isen i nord, og nye maksimumsrekorder for sjøisen utenfor Antarktis, har bildet vært helt annerledes i 2013 og 2014: Det er for tiden litt mer isdekket areal på havet globalt enn gjennomsnittet for de 35 årene med globale satellittmålinger av sjøisen:

Ingen vet med sikkerhet hvordan sjøisen vil være om et år. Det vi derimot kan si, er at sjøis neppe kan ha vært noen årsak til at 2014 blir et meget varmt år. For det har altså vært litt mindre åpent hav enn normalt dette året.

Og ellers?

2014 blir, med klar margin, det varmeste året som er målt i Norge.

Globalt sett vil jeg tro at årets desember ender blant de fem varmeste globalt. Og at noen av de globale temperaturseriene dermed vil sette årsrekord. Vi får se når resultatene kommer i januar.  

God nyttårshelg til leserne. Husk å ta hensyn til satellittene når dere skyter opp raketter!