På sensommeren 2010, da Dicte var seks år gammelt, begynte tvangstankene å overta.

Hun mente at dørhåndtak, bamser, sko og alt annet omkring henne var skittent, og at hun ville bli dødelig syk hvis hun ikke vasket hendene. Hun ble redd for å ta skolebussen og fikk panisk angst når hun skulle legge seg om kvelden.

– Ved juletider var det så ille at hendene hennes var helt hudløse. Hun vasket hendene hele tiden. Hun kunne ikke spise av tallerkenene fra oppvaskmaskinen, og hun trodde hun ble syk hvis hun spiste sin fars mat. Hun kunne heller ikke bli passet av besteforeldrene sine – hun trodde de ville ta livet av henne, husker Dictes mor, Lenette Jensen.

Dictes tvangstanker var et uttrykk for den psykiatriske lidelsen OCD, som rammer en til to prosent av alle barn og unge. Sykdommen griper i mange tilfeller inn i hele familiens liv.

– Det var et helvete for henne, men også for oss andre, før vi endelig fikk hjelp, forteller Lenette Jensen.

Forskningsprosjekt ble redningen

Hjelpen kom sommeren 2011, da Dicte ble tatt opp i forskningsprosjektet NordLOTS sammen med 268 andre barn og unge fra Danmark, Norge og Sverige.

Forskerne har nylig publisert resultatene i tidsskriftet Behavior Research and Therapy.

– Nesten halvparten av barna ble helt friske etter den første delen av behandlingen. Det er mange i forhold til andre studier, så vi ble overrasket, forteller Per Hove Thomsen, som er klinisk professor og psykiater ved Børne- og Ungdomspsykiatrisk Regionscenter, Risskov.

Slik virker kognitiv atferdsterapi

Forskningsprosjektet tok i bruk såkalt kognitiv atferdsterapi – en spesiell behandlingsform som kombinerer psykologsamtaler med praktiske hjemmeoppgaver.

– Det handler om å lære å kjempe mot symptomene og gradvis lære å ta kontroll over egne tanker og atferd.

– Noen kan for eksempel ha et ritual hvor de skal vaske hendene og rulle såpen 100 ganger mellom hendene. Ellers tror de det skjer noe fryktelig med dem selv eller foreldrene. De får i oppgave å gå mot ritualet i små skritt, for eksempel vaske hendene i kortere tid eller færre ganger i timen, forklarer Per Hove Thomsen.

– Det kan høre enkelt ut, men det kan skape veldig mye angst. Men de merker at angsten blir mindre og mindre, forteller han.

Foreldre ble tatt med i behandling

Den første delen av forskningsprosjektet bestod av 13 sesjoner, hver på halvannen time, kognitiv atferdsterapi hos en psykiater eller en psykolog. Disse behandlerne fulgte en spesiell manual som hadde blitt utviklet under prosjektet.

– Vi tror de gode resultatene skyldes at vi tok med foreldrene i behandlingen. De lærer om OCD og får redskaper for hvordan de kan støtte barna, forteller Thomsen.

I Lenette Jensens hjem kunne alle familiemedlemmer raskt merke en forskjell etter at Dicte hadde begynt på behandlingen.

– Psykologen var virkelig dyktig, og hun kunne lese Dicte med det samme. Hun fikk henne til å snakke om de tingene hun syntes var farlige, og ga henne noen oppgaver, hvor hun skulle gå mot det hun var redd for.

– Allerede etter to uker hadde hun kommet ut av vanen med å vaske hendene. Og hun ble langsomt mer og mer trygg på alle de hverdagstingene hun hadde vært redd for, sier Jensen.

OCD-ekspert: Flott resultat

Brian Lawrence Odlaug fra Københavns Universitet har skrevet en rekke bøker om den psykiatriske lidelsen. Han er imponert over resultatene.

– Det er en velutført undersøkelse og et sterkt resultat. Deltakerne hadde ganske alvorlige problemer, og resultatet bekrefter at dette er en god behandlingsform. Alle barn med OCD bør få et slikt tilbud, sier Odlaug.

Han er enig i at det er positivt at foreldrene ble med i behandlingen.

– Hvis jeg skal si noe negativt, handler det om hva de klassifiserer som vellykket behandling. Man måler symptomene på OCD med en poengscore, og forskerne sier behandlingen virket hvis deltakeren kom under 15 poeng. Da har du imidlertid fortsatt problemer, sier Odlaug.

Ny fase i behandlingen

Professor Per Hove Thomsen innrømmer at noen av pasientene fortsatt hadde problemer etter behandlingen, selv om de ikke lenger hadde nok symptomer nok til å få en klinisk diagnose.

– Etter den første delen av forskningsprosjektet hadde 73 prosent av deltakerne så få symptomer at de ikke ville ha fått diagnosen. De kunne imidlertid fortsatt ha noen lettere symptomer. Nesten 50 prosent hadde blitt helt symptomfrie, forteller Thomsen.

En liten gruppe hadde fortsatt alvorlige symptomer de første 13 sesjonene. De fikk mer behandling i neste del av prosjektet.

– Her ville vi undersøke om de fikk nytte av medisiner eller mer atferdsterapi, forklarer Thomsen.

Medisiner eller behandling

De 50 pasientene ble derfor delt inn i to grupper. Den ene fortsatte terapien, mens den andre gruppen fikk antidepressiv medisiner.

– Begge grupper opplevde bedring. Ytterligere 50 prosent kom ned under nivået for diagnosen, forteller Thomsen.

Han forklarer at terapien virket like bra som medisinene.

– Bortsett fra de pasientene som også hadde Tourettes syndrom – altså tics. For dem var det best å få medisiner, forteller Thomsen.

I dag er kognitiv atferdsterapi allerede en del av de nasjonale retningslinjene for OCD-pasienter. Men ifølge Per Hove Thomsen mangler det spesialutdannet personale.

– Det er i praksis for få psykologer og psykiatere som kan utføre denne terapien. Det er viktig at vi får opprioritert dette området, for vi kan jo tydelig se at det virker, sier Thomsen.

– Det høres ut som en dyr behandling. Er det realistisk?

– Det er dyrt å spesialutdanne personalet og ha langvarige behandlingsforløp. Men ubehandlet OCD kan gi en kronisk tilstand. Det er også dyrt for samfunnet. OCD ligger på WHOs liste over de tilstandene som koster samfunnet mest. I lengden lønner det seg å gjøre noe med problemene, mener Thomsen.

Dicte ble frisk

For Dicte og hennes familie er det ingen tvil om at innsatsen har vært en velsignelse.

– I dag er Dicte frisk, og hun fungerer godt både hjemme og på skolen. Hun er fortsatt litt nervøst anlagt – hver kveld spør hun for eksempel hva hun skal neste morgen, slik at hun har kontroll på hva som skjer. Men hun kan ta bussen selv, hun vasker ikke hendene mer enn normalt, og hun har massevis av venner. Og det er slutt med tvangstankene hvor hun trodde at noen ville gjøre henne noe vondt, forteller moren.

Hun håper at andre barn vil bli tilbudt den samme hjelpen.

– Når man vasker huden av fingrene sine, burde man bli tilbudt denne hjelpen fra første dag. Hvis ikke vi hadde fått denne behandlingen, hadde vi blitt brutt ned som familie. 

Referanser:

Effectiveness of cognitive behavior treatment for pediatric obsessive-compulsive disorder: Acute outcomes from the Nordic Long-term OCD Treatment Study (NordLOTS), 2014, Behaviour Research and Therapy, doi:10.1016/j.brat.2014.11.005 (sammendrag).

The Nordic long-term OCD treatment study (NordLOTS): rationale, design, and methods, 2013, Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health 2013, DOI:10.1186/1753-2000-7-41 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Nå er forskere fra Sintef og Marintek satt på saken. De har analysert en rekke kritiske faktorer for varsling av ulykker i nordområdene. Blant annet satellittenes rekkevidde, mannskapenes varslingsrutiner, teknologien og sannsynligheten for at det skjer ulykker.

– Når vi jobber med problemstillinger rundt kommunikasjonsdekning og innhenting av signaler fra en alarm, er det viktig å kjenne til begrensningene i teknologien. Disse må vi ta hensyn til, både for de som alarmerer og de som skal bistå i etterkant, sier Kay Fjørtoft. Han leder arbeidet med alarmering og varsling i prosjektet Search and Rescue in the High North.

Et problem er nemlig satellittenes rekkevidde i nordområdene. Jo lenger nord vi ferdes, jo dårlige blir dekningen fra satellittene. Det skyldes blant annet at banene til mange satellittsystemer er plassert rundt ekvator. Plasseringen gjør at jorden skygger for signalenes vei på nordlige breddegrader. Alarmene får dermed en vanskeligere vei frem til de som skal håndtere den.

Forskerens klare oppfordring er derfor å bruke VHS-kanal 16, fordi det er den tryggeste nødkanalen.

Ubrukt nødnummer og vanskelig teknologi

Et annet funn er at bruken av nødnummeret til sjøs, 120, ikke er særlig kjent blant dem som seiler. Nummeret er i første rekke ment til båter som ikke har VHF.

Ifølge forskeren blir man da automatisk satt over til nærmeste kystradiostasjon. Redningsaksjonen kan dermed iverksettes hurtig, uten forsinkende mellomledd.

– I utgangspunktet er det kanskje feil å gradere dette nummeret på lik linje med 110, 112 og 113. 120 er et nummer som benyttes av kystradioene for å gi assistanse. Hovedredningssentralene ønsker at VHF kanal 16 skal benyttes når dette er mulig, men ser samtidig at 120-nummeret kan benyttes for dem som ikke har konsesjon og radio installert ombord og kun har mobiltelefon. Dette gjelder for eksempel mange fra fritidsflåten, sier han.

Mange alarmer – stor jobb

Tallene våre viser at alarmhåndtering krever for store ressurser i dag, sier Fjørtoft. Vi ser at for eksempel vedlikehold av utstyr ofte trigger en redningsaksjon. Til ingen nytte.

Derfor etterlyser forskeren en mer bevisst holdning til hva som må varsles

Fjørtoft forteller at det har vært episoder der SeaKing’en har blitt kalt ut, bare fordi mannskapet drev vedlikehold – til mannskapets store overraskelse. Derfor mener han at prosedyrene ved vedlikeholdsarbeid bør strammes opp.

Det vil for eksempel være penger spart i å innføre rutiner som sier at man skal rapportere vedlikehold av systemene for alarmering og varsling i forkant.

Tid er liv

Feil på de ulike teknologiene som brukes for varsling skal også under forskernes lupe.

– Det er viktig at alarmen kommer frem til riktige instans så fort som mulig, for at redningsarbeidet kan starte raskt. Tid er liv, sier Fjørtoft. Samtidig er det svært viktig at frykten for å utløse en alarm ikke er et hinder for å varsle. Mottoet er at det er bedre å rapportere en gang for mye enn en gang for lite.

De foreløpige resultatene viser at rutinene for varsling av ulykker har et stort forbedringspotensiale.

Forskerne har også sett eksempler på at varsler først ringer hjem på mobil til sine kjære, før de tar neste samtale til Hovedredningssentralen.

Det er få matvarer i Norge som framkaller så mye diskusjon og lokalpatriotisme som juleøl.

I dag, 21. desember, var i eldre tid den store dagen for å teste juleølet. Folk gikk fra gård til gård og smakte og kommenterte juleølet. Dagen for den store øltesten heter Thomasmesse og er på den gamle primstaven markert med en øltønne. Nå skulle alt være ferdig til jul.

- Når vi snakker om gamle øltradisjoner, skikker og folketro knyttet til øl, kommer særlig juleølets sentrale betydning fram, sier forsker Hans Olav Bråtå ved Østlandsforskning.

På jakt etter gamle øltradisjoner

Sammen med kolleger ved Bioforsk gjennomfører han nå et prosjekt som skal se nærmere på ingredienser, metoder og tradisjoner som opp gjennom tidene er knyttet til ølbrygging i norske fjellbygder. Tanken er at dette skal gi inspirasjon til videreutvikling av øl med lokale særpreg.

Mye kunnskap om øl gikk nemlig tapt da den gamle hjemmebryggingen basert på maltet korn døde ut mange steder på starten av 1900-tallet. Renhetsloven av 1912 tok knekken på enda flere tradisjoner. Det ble forbudt å selge øl som inneholdt andre ingredienser enn vann, malt og humle.

- Dermed ble det også forbudt å selge øl basert på ulike urter, og akkurat i de bestanddelene var det mye variasjon. I Telemark brukte folk granskudd, i Gausdal bergmynte og mange andre steder einer, sier ølforskeren.

Fra fjellbryggeri til fjellbryggeri

På besøk hos ølbrygger Huub Huijs på Dovre får han testet en ny variant juleøl. 

- Friskt norsk fjellvann er nok en av de eneste lokale ingrediensene jeg bruker nå, sier Huijs fra Hubertus Bryggeri. Hans øl Julbukk vant VG sin juleøltest i 2013. Nylig flyttet han sitt mikrobryggeri fra Lesja til en gammel skolebygning på Dovre, ved foten av Dovrefjell.

Hubertus er en av flere ølbryggere i fjellregioner over hele landet som Bråtå vil intervjue. Hittil har han hatt kontakt med Espedalen fjellbryggeri, Fjellbryggeriet i Telemark og Voss bryggeri.

Utgangsspørsmålet er om de kjenner de lokale tradisjonene rundt ølproduksjon?

- Før i tiden maltet man selv. “Tre dager i bekken, tre dager i sekken” sier de her. Men ellers vet jeg lite om ingrediensene og metodene, innrømmer Huijs.

Godt bevart øl i Voss

Forskerne vurderer også hvordan ulike typer humle egner seg til ølbrygging. Dette gjør de for å finne alternativer til utenlandsk humle, som de fleste bryggere bruker i dag.

I tillegg analyserer de byggets såkalte maltingsegenskaper. Det vil si kornets evne til å omdanne stivelse til sukker og gi smak og fylde til ølet. De ser også på hvordan ulike urter egner seg til ølbrygging.

I Voss viser det seg for eksempel at den gamle byggsorten Varde har blitt bevart. Forskerne fra Bioforsk fant ut at den kan gjøre jobben som malt. Dette gir det lokale bryggeriet Voss Bryggeri muligheter til å utvikle et øl helt basert på lokale ingredienser.

For mens Huijs på Dovre fortsatt drømmer om et 100 prosent lokalt produsert øl, har Voss Bryggeri allerede kommet et stykke på vei med å gjenskape det historiske maltølet fra fjellbygda. Lokal humle og den gamle gjærtypen kveik har også gitt grunnlag for en videreutvikling til Vossa Pale Ale, som er et prisbelønt øl.

- Det er tradisjon og innovasjon og et meget godt eksempel på den typen utvikling som vi håper å bidra ytterligere til, sier Bråtå.

Målet er nye produkter 

Fjellølprosjektet fungerer nemlig toveis: bryggerne stiller med sin kunnskap og forskerne formidler tilbake det de finner ut av. Dette skal lede til nye produkter basert på gamle tradisjoner og ingredienser.

Hans Olav Bråtå baserer prosjektet sitt i stor grad på såkalte spørrelister som ble sendte ut for over 60 år siden og som i dag forvaltes av Norsk Etnografisk Gransking.

Ett av temaene som ble besvart i 1952 var ølbrygging. Hvem brygget, hvordan ble humlen dyrket, samlet og oppbevart? Hvem skulle smake? En rekke eldre personer fra hele landet svarte på hele 103 spørsmål, og de mest formidlingsivrige leverte fra seg opp til ti tettskrevne sider om alt fra dyrking av korn til øl, bryggeprosessen og tradisjoner knyttet til øl.

Datidens kaffekopp

En mann fra Seljord i Telemark skriver:

“Framstillingen av maltet ble utført av husbonden. Selve bryggingen sto ofte husmora for».

Videre kommer det frem at ølet var datidens kaffekopp:

«Øl var gjerne det første som ble bydd fram for folk som stakk innom. Det ble satt til side øl for at flest mulig skulle få smake.»

Og for å holde vekk vonde vetter som kunne skade ølet vigslet man det:

«En hadde et gloende kullstykke ned i ølfatet og det ble ikke fjerna før fatet ble tømt.»

Juleøl til vetter, huldrer og underjordiske vesener

I svarene kommer også betydningen av juleøl tydelig fram. 

Som en mann fra Vestre Slidre i Valdres skriver:

«Ved jul var de onde makter mest i farten og juleølet var mye utsatt». Han melder at de kastet ut litt juleøl langs veggen til «tøltebonda».

Denne «toften» eller nissen var den første som hadde ryddet gården og bodde fortsatt under «tuften». Klart han måtte få sin skvett av juleølet: «Gjør du tøltebonda til lags, så får du lykke til alle slags».

Mange andre steder var det vanlig å sette ut en skål med juleøl i fjøset til huldrer, vette og underjordiske.

For å være på den sikre siden kan du jo fortsatt ofre noen edle dråper. Men visse ting har forandret seg. Hvis du på Thomasmessedagen ikke har rukket å sette juleølet ditt på tønnen før naboene kommer for å prøvesmake, så rekker du fortsatt en tur til butikken.

Folkehelseinstituttet opplyser at det halvveis ut i desember fortsatt er lite influensaaktivitet. Så langt har den nye varianten vært i mindretall i Norge, og det er usikkert i hvilket omfang den vil sirkulere denne sesongen.

– Hvilket virus som vil dominere i årets influensautbrudd, og hvor stort det vil bli, er det ennå ikke mulig å forutsi, sier seniorforsker Olav Hungnes som leder instituttets laboratorieovervåkingen av influensa.

Han sier at forholdsvis få har blitt syke så langt i årets influensasesong. Av de tilfellene som er påvist gjelder noen tilfeller en virusvariant som ikke er dekket helt opp i årets influensavaksine.

– Det er ennå for tidlig å si om dette vil føre til hardere influensasesong i år enn i fjor, sier Hungnes.

Den nye varianten er en såkalt driftsvariant. I tidligere sesonger har det forekommet at driftsvarianter har vist begrenset spredningsevne i den første perioden de sirkulerer. Prøver viser godt med antistoff mot alle vaksinevirusvariantene.

– Dermed er det kanskje ikke helt «fritt fram» for den nye varianten heller, og et eventuelt utbrudd behøver ikke bli så stort, sier seniorforskeren.

Folkehelseinstituttet og internasjonale samarbeidspartnere vil følge influensaaktiviteten nøye i ukene fremover.

Når grana (Picea abies) ikke står i stua di er den oftest å finne som et tre som kan bli over 50 meter høyt. I Norge finnes den naturlig på Østlandet og deler av Sørlandet, i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, samt spredt nordover til og med Finnmark.

På Vestlandet finnes ikke gran naturlig, så det meste av grana i landsdelen er plantet ut, eller forvillet fra plantefelt. Det finnes også mye utplantet og forvillet gran i Nordland.

Vi har bare én naturlig forekommende gran art i Norge, selv om plantene i Finnmark skiller seg fra plantene lengre sør med hensyn til form på kongler og kongleskjell. Genetisk er det ikke grunnlag for å anerkjenne gran i Finnmark som en egen underart.

Gran trives på relativt sur jord, og tolererer varmt og fuktig sommervær bedre enn de fleste andre granarter. Picea abies, eller «Norway spruce» som det engelske navnet lyder, har derfor blitt en av de mest populære artene til bruk i granplantasjer i Europa og USA.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art

12. januar 2015 starter det første kullet med masterstudenter i jordmorfag på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Jordmorutdanningen som frem til nå har vært en toårig videreutdanning, blir fra nyåret høgskolens største masterutdanning.

– En akademisk kvalifisering er viktig og nødvendig for å utvikle jordmorfaget, sier høgskolelektor og koordinator Anne Marie Lilleengen.

Jordmødre som vil gå videre med en doktorgrad, slipper nå omveien med å ta en toårig videreutdanning før master.

– Vi ønsker at jordmødre skal drive fag- og forskningsutvikling på eget yrke. Det er viktig med tanke på kompetanseheving og kvalitet, fremhever instituttleder Kari Almendingen ved Institutt for helse, ernæring og ledelse ved HiOA.

Nye krav

Jordmødre har kompetanse på kvinnehelse som dekker fra pubertet til overgangsalder, og kompetanse i å oppdage sykdomstilstander både hos mor og barn.

God fødselshjelp er kritisk for mødrenes og barnas helsetilstand, både i forhold til medfødte sykdommer og til å redusere fødselsskader. Fedrene skal også bli tatt vare på med trygghet rundt fødselen for å øke samholdet i familien og tilknytningen til barnet.

– Dagens jordmødre møter nye utfordringer, og fødekvinnen er ikke den samme. Ett eksempel er at førstegangsfødende har høyere alder, og vi har andre krav i dag enn det som var vanlig for noen år siden, sier Lilleengen.

Blant emnene som tilbys på masterstudiet er jordmorfag, kvinnehelse, svangerskapsomsorg, føde-/barselomsorg, vitenskapsteori og forskningsmetode, og fødsel og familiedannelse. Det er fem teoretiske emner og fire praktiske emner, og praksisstudiene gjennomføres ved sykehus, i svangerskapsomsorgen og ungdomshelsetjenesten i kommunene.

Gjennom arbeidet med masteroppgaven vil studentene få mulighet til å fordype seg i alt fra prevensjonsveiledning, hjemmefødsler til svangerskapsomsorgen, for å nevne noen områder.

– Det er et vidt spekter av mulige prosjekter, sier Lilleengen.

Norges første jordmorprofessor

HiOA har opprettet landets første jordmorprofessorat og en forskningsgruppe med jordmødre og helsesøstre.

– Jeg gleder meg til å undervise jordmorstudenter og til å bli en del av lærerkollegiet hvor vi er mange med forskerbakgrunn. Det blir spennende å videreutvikle masterutdanningen, sier Ellen Blix, som er Norges første jordmorprofessor.

Hun er utdannet jordmor og har tidligere jobbet som førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø og forskningsleder ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.

– Den nye forskningsgruppen under ledelse av professor Ellen Blix har allerede markert seg som et nasjonalt ledende forskningsmiljø innenfor jordmorfaget, og forskningsgruppen vil helt sikkert i fremtiden også gjøre seg bemerket internasjonalt, sier instituttleder Kari Almendingen.

Populært yrke

Jordmorutdanningen er et populært studium med mange søkere.

De fleste studentene har flere år med praksis før de søker, og opptakskravet er bachelor i sykepleie og minst ett års relevant yrkespraksis som sykepleier.

– Kanskje et av de beste øyeblikkene ved å være jordmor er på fødestua, når du ser det nyfødte barnet som bare folder seg ut. Det er øyeblikket som ikke kan beskrives med ord, forteller Lilleengen.

Høgskolen i Buskerud og Vestfold var den første institusjonen som fikk master i jordmorfag høsten 2012. HiOA er institusjon nummer to som får master i jordmorfag.

Paleontolog Jørn Harald Hurum forsker på fortidens livsformer. Sammen med sine kollegaer og frivillige, finner han nye biter til puslespillet for å avslørere fortidens dinosaurmysterier. 

– Vi må forstå framtiden, men for å forstå den, må vi studere fortiden. Vi har hatt tider der det har vært helt fantastisk å leve på jorden, men vi har også hatt katastrofer. Fossiler kan gi et hint og en forståelse for hvordan jorda fungerer gjennom tidene, sier Hurum. 

Årevis med hardt arbeid, både i felt på Svalbard og på laboratoriene, har gitt gode resultater for forskerne og for alle de engasjerte dinosaurentusiastene som har stilt opp frivillig. Teamet har oppdaget mange nye fossiler, der de fleste øglene ble beskrevet i 2012. Syv av de nyoppdagede sjøreptilene ble til og med oppkalt etter de frivillige i gruppen. 

– Forskerne får det de skal gjennom publiserte artikler, men alle de som står i bakgrunnen og som driver disse prosjektene, får ingenting. Jeg har derfor vært veldig bestemt på at de som har brukt mye tid på det her i flere år, skal få æren, forklarer Hurum. 

Forskernes formidlingsplattform

En video oppsummerer 10 år med forskning og utgravinger som har blitt gjennomført av Hurum. Men videoen har også en annen hensikt. 

Videoen er et samarbeid mellom Jørn Harald Hurum og Achim Reisdorf, en tysk paleontolog som i 2013 startet prosjektet Science Slam Sonic Explores (SSSE) sammen med produsenten Kurt Gluck i New York.

Ideen med SSSE er å lære forskere å formidle funnene sine på en underholdende måte, blant annet for å få et mangfoldig publikum. Formidlingen skjer gjennom nettet.

– Det sto litt fritt for disse produsentene da de lagde videoen, og de har gått et hakk videre og satt sammen tekstene med musikk.

– De har også tolket teksten min selv. De syntes at den siste konklusjonen om fossilene kan være en kommentar på hvordan verden kan bli som et resultat av de klimaendringene vi har i dag, avslutter Hurum.

En stor kartlegging viser at den globale forventede levealderen nå er 71,5 år. I 1990 var verdens gjennomsnittlige forventede levealder 65,3 år.

Gjennomsnittlig levealder for en norsk mann er på 79,5 år og for kvinner på 83,5 år I 2060 er hver femte innbygger i Norge minst 70 år gammel, ifølge SSB. 

Bak denne økningen finnes det mange faktorer. Medisinske framskritt sørger for at sykdommer som tuberkulose, kopper, lungebetennelse og tyfoidfeber er blitt mer kontrollerbare.

Samtidig har den økonomiske og sosiale utviklingen blitt forbedret. Færre sykdommer skyldes også bedre hygiene, ernærings- og boforhold. I tillegg har barnedødeligheten gått sterkt tilbake.

Årsaker som har økt dødelighet

Den globalt forventede levealderen i dag for kvinner har økt med 6,6 år og for menn med 5,8 år siden 1990. Det viser Global Burden of Disease Study 2013.

Den store mengden med data fra 188 land i verden, har også vist at enkelte dødsårsaker har en økt forekomst av dødelighet siden 1990:

• Leverkreft forårsaket av hepatitt C (økt med 125 prosent)
• Arteriell vibrasjon, som er alvorlige forstyrrelser i hjerterytmen (økt med 100 prosent)
• Lidelser av narkotikabruk (økt med 63 prosent)
• Kronisk nyresykdom (økt med 37 prosent)
• Sigdcelleanemi, en medfødt sykdom som forårsaker lav blodprosent (økt med 29 prosent)
• Diabetes (økt med 9 prosent)
• Kreft i bukspyttkjertelen (økt med 7 prosent)

HIV/AIDS fortsatt stor årsak for død i Afrika

I velferdsstatene har levealderen økt på grunn av at færre dødsfall etter kreft eller hjerte-og karsykdommer. Dødelighet av de fleste kreftformene har sunket ned med 15 prosent, og dødelighet av hjerte-og karsykdommer hat gått ned med 22 prosent siden 1990.

Men mens levealderen øker over store deler av verden, finnes det også unntak – det sørlige Afrika sør for Sahara.

Her har HIV/AIDS fjernet over 5 år med forventet levealder, og viruset er fortsatt den største årsaken til for tidlig død i 20 av 48 land.

I 2005 nådde dødeligheten som følge av viruset toppen, men har gått vesentlig ned. Allikevel er det omtrent fire og en halv ganger flere som dør av HIV/AIDS i dag enn for 23 år siden.

Til tross for dette har levealderen i Afrika og i andre I lavinntektsland generelt blitt forbedret. Blant annet på grunn av den raskt fallende dødeligheten av diaré, nedre luftveisinfeksjoner og av sykdommer mange nyfødte blir utsatt for i løpet av sin første levetid.

For eksempel har levealderen i landene Nepal, Rwanda, Etiopiam Maldivene, Niger, Øst-Timor og Iran, økt med mer enn 12 år for begge kjønn.

Referanse:

Global, regional, and national age–sex specific all-cause and cause-specific mortality for 240 causes of death, 1990–2013: a systematic analysis for the Global Burden of Disease Study 2013, The Lancet, 17. desember 2014, DOI: http://dx.doi.org/10.1016/S0140-6736(14)61682-2 (sammendrag)

Tidsskriftet Science kårar kvart år dei ti beste vitskaplege gjennombrota i året som gjekk. Vi har snakka med norske ekspertar om høgdepunkta for 2014:

På ein klar førsteplass tronar ESAs Rosetta-ferd og den historiske landinga på ein komet.

Etter ti års ferd gjennom rommet innhenta Rosetta-sonden i august i år kometen 67P/Tsjurjumov – Gerasimenko.

Bileta som sonden sende tilbake til jorda var spektakulære, men avslørte også at forma på kometen var mykje meir ujamn enn det forskarane hadde venta seg. I staden for å vere ein rund kosmisk snøball, minna kometen meir om ei badeand.

Spenninga var derfor ekstra stor då ESA for første gong i historia skulle forsøke å lande eit fartøy, Rosettas landingsfartøy Philae, på overflata av ein komet 12. november. Nervøsiteten steig ytterlegare då det like før landinga viste det seg at ein rakett som skulle hjelpe til med å halde Philae ned under landinga, ikkje lét seg starte opp. Harpunane som skulle gripe tak i kometoverflata viste seg å heller ikkje bli utløyst.

Trass vanskane lukkast landinga, og jubelen stod i taket hos ESA. Landingsfartøyet gjekk straks etter landinga i gang med vitskaplege undersøkingar av bakken og gassar på kometen, og lukkast også med å sende frå seg all informasjon før batteria vart utladd etter knappe 2,5 døgn på overflata. Dei første vitskaplege resultata har byrja å komme frå undersøkingane på kometen, men forskarane ventar seg mykje meir i året som kjem.

– Dette er eit resultat av at ESA har hatt vilje og mot til å gjere det tilsynelatande umoglege, seier direktør for Norsk Romsenter, Bo Andersen til NRK.no.

– No får vi vite i detalj korleis ein del av dei først skapte delane av vårt solsystem er bygd opp. Vi har fått vite at vatnet på jorda ikkje kjem frå ein komet av type 67P. No veit vi ikkje kvar vatnet kjem frå, om det er frå asteroidar eller frå ein annan type kometar om dei finst.

Andersen meiner landinga også har vist at ein no har teknologien til å lande på eit objekt som er på kollisjonskurs med jorda.

Uansett om Philae vaknar til live igjen eller ikkje etter kvart som kometen nærmar seg sola igjen i løpet av våren 2015, vil Rosetta halde fram med å levere spennande resultat frå komet 67P. Det vil ikkje overraske stort om Rosetta vil vere å finne på denne lista også neste år.

I tillegg har Science valt ut 9 andre gjennombrot, i uprioritert rekkefølge:

• På sporet av ei ungdomskjelde?

Gjennombrot frå fleire forskargrupper i 2014 gir håp om at vi kan sjå svært lyst på alderdommen. Forskarar fann at blod eller komponentar i blod frå yngre mus kan forynge musklar og hjerne hos gamle mus.

Ei av forskargruppene studerte eit stoff, GDF11, frå ungt museblod. Dei fann at dette stoffet kan auke muskelstyrke og uthald hos ei gammal mus, og også føre til vekst av hjerneceller. I eit anna funn forbetra blod og plasma stadsans hos gamle mus.

Professor Hilde Nilsen ved Universitetet i Oslo forskar på liknande prosessar i modellorganismar som rundormar og mus. Ho har tru på at slike prosessar har potensial til å kunne hindre funksjonstap hos menneske, som at vi mister førligheit, muskelstyrke og luktesans, samt evne til ny innlæring.

– Ved å tilføre komponentar frå unge til eldre individ, ser det ut til at ein på ein måte kan trykke på reset-knappen, slik at gen du har tapt uttrykk av i gamle individ, kan bli uttrykt igjen, fortel Nilsen.

– Eg har tru på at vi også kan utvikle syntetiske stoff som kan ha liknande effekt, vi har vist dette i rundormar og i mus, fortel ho.

Kliniske studiar der alzheimerpasientar har fått tilført blod frå yngre personar er alt i gang, melder Science.

• Overgangen frå dinosaur til fugl

I 2014 kom vi nærare å forstå den evolusjonære overgangen frå dinosaurar til fuglar, då fleire forskingsgrupper gjekk gjennom og samanlikna dinosaurfossil og tidlege fuglefossil.

Det forskarane fann var at dinosaurane som til sjuande og sist gav opphav til fuglar, over tid fekk mindre og smalare beinbygning.

Så snart grunnplanen for fuglekroppen var på plass, utvikla nye fugleartar seg i stort tempo. Dette skuldast sannsynlegvis at den vevre kroppen gjorde dei i stand til å finne mat og ly som større slektningar ikkje kunne utnytte.

• Robotsvermar som organiserer seg sjølv

I året som gjekk har fleire forskargrupper lukkast i å få flokkar av primitive robotar til å organisere seg sjølv. Blant anna viste forskarar ved Harvard University korleis ein flokk av 1024 robotindivid kunne samarbeide for å danne større mønster, berre ved å kommunisere med robotane rundt.

– Dette er eit tidleg og lite, men ganske viktig steg i robotteknologi, seier førsteamanuensis Øyvind Stavdahl ved institutt for teknisk kybernetikk ved NTNU.

– Drivkrafta for forskinga er å forstå korleis sjølvorganisering fungerer i naturen, for eksempel i ein maurkoloni eller celler i kroppen. Når vi forstår dette, då kan vi ta det i bruk i teknologien og skape nyttige og viktige resultat, trur han. Om det vil skje om seks månader eller seks år, er det ingen som veit, men det vil komme, seier han.

Ifølgje Stavdahl er det neste verkeleg store steget robotar som er bevisste, intelligente og kan gjere eigne vurderingar basert på innlært kunnskap og erfaringar. Men det gjennombrotet vil vi neppe finne på lista neste år heller.

• Hjerne-brikker

I år kom IBM med ei ny elektronisk brikke, TrueNorth, inspirert av hjernens måte å behandle informasjon på. Brikka har 5,4 milliardar transistorar og 256 millionar “synapsar” eller kontaktpunkt, og forskarane arbeider med å kople fleire slike brikker saman for å bygge endå meir komplekse nettverk.

– Dette er ein veldig spennande teknologi som det står att å sjå resultata av, seier førsteamanuensis Øyvind Stavdahl ved NTNU.

– Eg trur dei kan bety eit gjennombrot både for effektive berekningar i enkelte bruksområde, og for vår forståing av korleis eit avansert sentralnervesystem fungerer.

• Labdyrka insulinproduserande celler:

I over ti år har forskarar forsøkt å få stamceller til å omdanne seg til ein type celler i bukspyttkjertelen kalla beta-celler. Desse cellene kan sanse når blodsukkeret stig, og kan svare med å produsere insulin, som igjen stimulerer celler til å ta opp og bryte ned sukkeret.

I 2014 klarte to forskargrupper for første gong å dyrke beta-liknande celler i laboratoriet. I den eine studien dyrka forskarane fram heile 200 millionar celler, noko som skal vere nok til å kurere ein pasient.

• Les meir om studien her (ABC-nyheter)

• Indonesisk holemåleri kan vere like gamle som europeiske:

Eit arkeologisk gjennombrot i 2014 viser at tidlege menneske i Indonesia fann opp symbolsk kunst like tidleg som dei europeiske holemalar-kunstnarar, eller at det moderne mennesket alt var sofistikerte kunstnarar då dei vandra ut frå Afrika.

Datering tyder på at dei eldste handomrissa i ei hole på den indonesiske øya Sulawesi er minst 39 900 år, og at det eldste måleriet av eit dyr er minst 35 400 år.

• Endra minne hos mus

Forskarar er i ferd med å få grepet om hukommelse. I fjor klarte forskarar å plante falske minne i mus. I år gjekk forskarane endå lenger, og klarte å endre eit minne hos ei mus. Hann-mus som hadde opplevd å bli påført eit elektrisk sjokk i eit rom, vart lurt til å tru at dei hadde møtt venlege ho-mus der i staden.

Om musene I eksperimentet verkeleg opplevde levande falske minne, eller berre vage kjensler av frykt eller velvære, er vanskeleg å seie. Det er også langt fram til eventuell terapeutisk bruk på til dømes menneske med posttraumatisk sjokk.

• Mini-satellittane tok av

Ørsmå kubesatelittar, såkalla CubeSat, starta som ein vill ide hos to amerikanske professorar for om lag ti år sidan. Dei ti-tjue-tretti-centimeter store satellittane gjorde det oppnåeleg for elevar og studentar å sende små mini-Sputnikar ut i rommet. Ifølge tidsskriftet Science har kubesatellitane no tatt av, og begynner å gi ordentlege vitskaplege resultat, noko som kvalifiserer til ein plass blant dei ti største gjennombrota i 2014.

NTNU har jobba med kubesatellittar heilt sidan starten i 2001. Doktorgradsstudent og prosjektleiar Roger Birkeland ved NTNU Test Satellite synest det er kult og uventa at CubeSat er på Science si liste.

– Bruken av satellittane har eit enormt spenn, seier Birkeland, og nemner alt frå studiar av E.coli-bakterien i vektlaus tilstand til jordobservasjon, og uttesting av ny teknologi og nye idear. Det finst truleg rundt 300 CubeSat-prosjekt verda over akkurat no, fortel han.

Men først og fremst synest Birkeland at CubeSat er viktig for utdanning:

– Det mogleggjer at små grupper på universitet og høgskular kan lage sitt eige satellittmission med ein ganske stor sjanse for å faktisk lukkast, seier han.

• To nye bokstavar i det genetiske alfabetet

2014 var også året då DNA fekk to nye genetiske bokstavar. Hos alle artar, frå kakerlakkar til elefantar, blir den genetiske koden i DNA stava med hjelp av dei same fire genetiske bokstavane, G, C, A og T. Bokstavane står for dei fire basane guanin, cytosin, adenosin og thymin.

I år klarte forskarar å designe ein E.coli-bakterie der eit heilt nytt basepar, X og Y, var innført i tillegg.

Dei klarte også å få DNAets kopimaskin til å kopiere nokre av desse nye para. Dette er første gong forskarar har klart å få dette til i ein levande organisme. Per i dag kodar ikkje dei nye bokstavane for noko, men i prinsippet kan forskarane bruke dei for å lage nye protein.

De fleste vet at friluftsliv gir en generell helsegevinst. Nå viser en ny studie at bruk av naturen også kan være en effektiv strategi for å påvirke følelsene.

Det er snart jul, og du stresser og tenker på alt som må gjøres før julen ringes inn. Hva kan du gjøre for å få ned stressnivået?

Fra negativ til positiv

Ifølge en ny studie ved Høgskolen i Lillehammer og NTNU er det mulig å endre en stresset situasjon til en hyggelig opplevelse. For eksempel vil en skitur virke oppkvikkende, i motsetning til å ta en tur til byen.

Det mener miljøpsykolog Svein Åge Kjøs Johnsen. I sin doktorgradsavhandling har han forsket på bruk av naturen som en strategi for selvregulering.

Miljøpsykologien er todelt. Den ene delen handler om hvordan omgivelser virker på oss, følelsene våre og hvordan vi tenker.

Den andre delen går på miljøvern, og hvordan våre handlinger påvirker miljøet, som for eksempel om du kjøper miljøvennlig, sparer strøm eller tror på klimatrusselen.

Miljøpsykologisk forskning

- Det finnes allerede en del forskning på dette området, men i min forskning tar vi selvregulering tydeligere inn i forskningen, sier Kjøs Johnsen.

I studien har forskerne sett på om mennesker bruker naturen for å regulere følelseslivet, og om det har noen virkning.

Videre har de sett på om det går an å tenke bruk av naturen som en strategi for å regulere følelser – det forskerne kaller emosjonsregulering, i tillegg til de mange andre grunnene til at vi oppsøker naturomgivelser.

Alt du gjør for å grue deg mindre

Emosjon- og selvregulering er et begrep som sier noe om hva mennesker gjør for å tilpasse seg varierende forhold og situasjoner.

For eksempel vil man kanskje etter en stressende dag bare se litt på TV for å hente seg inn igjen. Eller hvis du gruer deg til julegaveinnkjøpene, velger du heller å gå en tur med hunden for å glemme det. Dette er da en reguleringsstrategi.

Alt du gjør for å grue deg mer eller mindre, som å trøstespise sjokolade, er en reguleringsstrategi.

Naturen påvirker tanker og følelser

Miljøpsykologisk forskning viser at det å befinne seg i naturomgivelser kan ha en gunstig innvirkning på tenkning, konsentrasjonsevne og på følelser.

En studie viser blant annet at om du for eksempel har sett en skremmende film, kan en tur i naturen bidra til at du raskere henter deg inn igjen.

Flere studier viser at etter at vi har konsentrert oss en stund, så kan det å være ute i naturen gjøre at vi raskere henter oss inn igjen enn en tur i byomgivelser.

Det kan altså gjøre tenkningen mer effektiv.

I tillegg rapporterer folk ofte en høyere grad av positive følelser etter de har vært ute i naturen. Som oftest er det i disse studiene snakk om grønne omgivelser med et synlig vann eller lignende.

Disse funnene tyder på at naturomgivelser og friluftsliv kan brukes som en type emosjonell støtte, eller følelsesregulering. 

Feltstudie

Som en del av forskningsprosjektet gjorde Kjøs Johnsen en feltstudie hvor folk på tur i fjellheimen ble bedt om å svare på spørreskjema.

Han fant at de som rapporterte å bruke naturen til å regulere følelser også rapporterte at de opplevde en del av de restituerende virkningene av naturen.

Han gjennomførte også en eksperimentell studie hvor han brukte bilder av natur, men her var resultatene noe mer tvetydige.

Det var en virkning på positive følelser, men denne så ut til å avta etterhvert.

- I hovedsak tyder forskningen på at mange oppsøker naturen for å regulere følelsene og at dette kan ha den virkningen som folk sannsynligvis er ute etter, konkluderer Kjøs Johnsen.

Må tenke på naturen som en del av dagliglivet

Det er mulig å tenke seg at naturomgivelser kan spille en rolle i å forebygge psykisk helse, ifølge Kjøs Johnsen.

Mer bruk av naturen er nok en sunnere strategi enn mange andre strategier folk velger for å justere følelsene sine med, som for eksempel rusmisbruk.

Referanse:

Svein Åge Kjøs Johnsen. Using the Natural Environment for Emotion Regulation, Conceptual and Empirical Explorations. Doktoravhandling ved Høgskolen i Lillehammer og NTNU, oktober 2014.