Ekteparet og deres mentor og medprisvinner John O’Keefe presenterte hittil upubliserte funn om gitterceller og stedsans foran en fullsatt sal i Aula Medica ved Karolinska Institutet i Stockholm søndag.

Med bilder, illustrasjoner og humoristiske innslag ble det fargerike forelesninger. May-Britt viste også fram en musikkvideo NTNU-kollegene hadde laget for anledningen.

Hoppende rotte

May-Britt innledet sitt foredrag med å vise en video som ifølge henne viser hvordan man gjør det umulige mulig. Ei mus med en kjeks i munnen hoppet og hoppet for å komme seg opp på en hylle, men forgjeves.

– En vanlig dag på laben, sa May-Britt til latter fra en fullsatt sal. Etter mye om og men klarte musa til slutt å finne en måte å få både seg selv og kjeksen opp på hyllen.

Gitter-sammenligning

Også Edvard viste fram sin humoristiske side i sitt foredrag. Han sammenlignet mønstrene til gittercellene, som ligner et fengselsgitter, med designen til Aula Medica.

– Det viser at nobelkomiteen har tenkt til å bli her lenge, sa han.

Edvard, som viste bilder av mentorer og forskere som har inspirert ham og May-Britt, forklarte også blant annet om hvordan gittercellene de har vunnet nobelprisen for, danner nye mønstre, eller «kart», i rottehjernen når rottene flyttes mellom ulike rom.

Room service

Ekteparet øvde natten før foredragene så hardt og lenge at de ifølge døtrene ikke engang hadde tid til å spise frokost. Ailin Marlene (19) og Isabel Maria Moser (23) satt med sommerfugler i magen mens foreldrene holdt foredrag på scenen.

– De har jobbet så hardt for det her. Jeg gleder meg nesten til det her er over så mamma og pappa kan slappe av. De bestilte bare room service i dag morges, sa Ailin Marlene til NTB før forelesningen.

– Fantastisk

Rundt 50 kolleger fra NTNU i Trondheim var på plass i salen. Flere hadde reist på eget initiativ og leid en stor buss for å komme seg rundt i Stockholm. I kjole og dress fulgte de spent med foredragene.

Salen brøt på ny ut i latter da de reiste seg, på May-Britts kommando, for å imitere de ulike lydene gitterceller lager.

– Det er så stort og fantastisk og gøy. De har jobbet veldig mye med dette her, sier Charlotte Alme, som også er førsteforfatter på ekteparets nye forskningsartikkel, til NTB.

Den største dagen

Foredragene er den delen av programmet som Moser har sett mest fram til i sin lange Nobel-uke. Noen av funnene ekteparet presenterte under foredragene, vil bli publisert i en ny forskningsartikkel mandag.

– Alle tre er fantastiske vitenskapsmenn. Som May-Britt sa i går, det er denne dagen hun har gledet seg mest til, sier Klas Kärre i Karolinska institutets nobelforsamling til NTB.

Etter foredragene søndag føk ekteparet videre på fest med sine kolleger. Onsdag mottar de den gjeve prisen.

Forskerne sammenlignet helsen til kvinner med personalansvar på jobben, med helsen til kvinner uten slikt ansvar.  De fant at kvinner med slikt ansvar har betydelig flere symptomer på depresjon.

Studien er utført ved Universitetet i Texas, Austin, og blir publisert i desemberutgaven av Journal of Health and Social Behavior.

Sunnere menn

Kriteriene var om kvinnene hadde ansvar for å ansette, si opp og bestemme lønnen til medarbeidere på arbeidsplassen. Mens kvinner som hadde jobb med slikt personalansvar, altså hadde flere langt flere symptomer på depresjon, var bidet det stikk motsatte for menn. Menn med personalansvar hadde færre depresjonssymptomer enn andre menn.

Studien omfattet 1500 kvinner og 1300 menn mellom 54 og 65 år, som var utdannet på videregående skoler i Wisconsin.

Alt er bedre, unntatt den psykiske helsen

Det som er slående, er at kvinner i lederposisjoner har kjennetegn som i utgangspunktet er helsefremmende, påpeker forskerne bak studien.

– De har mer utdanning, høyere lønn, yrker med høy prestisje, høyere jobbtilfredshet isolert sett og mer selvbestemmelse enn kvinner uten lederjobb, sier universitetslektor Tetyana Pudrovska i en pressemelding. Hun ledet studien, som hun har gjort i samarbeid med Amelia Karraker ved Iowa State University.

 – Likevel har de dårligere psykisk helse enn kvinner uten personalansvar på jobben, sier hun.

Riktignok hadde kvinner uten autoritet på jobben i gjennomsnitt også flere depresjonssymptomer enn menn, men her var forskjellen mindre.

Så hvorfor fører lederjobber til økte depresjonssymptomer hos kvinner, mens menn får reduserte symptomer?

Motstand fra kolleger

Tidligere forskning antyder at kvinner i maktposisjoner må håndtere mellommenneskelige spenninger, negativt sosialt samspill, negative stereotypier, fordommer og sosial isolasjon, i tillegg til motstand fra kolleger, underordnede og overordnede, sier Pudrovska.

– Kvinner i lederposisjoner ses på som at de mangler den blir vurdert til å mangle den selvsikkerheten og tryggheten som kjennetegner sterke ledere. Men når disse kvinnene viser slike karaktertrekk, blir de negativt bedømt for å være lite feminine. Dette bidrar til kronisk stress, mener hun.

På den andre siden må menn i lederposisjoner generelt håndtere færre stressfaktorer fordi de ikke trenger å håndtere den motstanden og de negative stereotypiene som kvinner ofte må hanskes med.

Vanskeligere oppgaver

Førsteamanuensis Laura E. Mercer Traavik ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI bekrefter funnene langt på vei.

 – Teoretisk kan kvinner ha det vanskeligere fordi kvinner ofte møter mer motstand, diskriminering, rolleoverbelastning og stereotyper, sier hun, og mener at de også ofte gir vanskeligere lederoppgaver.

Menn i lederposisjon er i samsvar med forventet status, og mannlig lederskap er akseptert som normativt og legitimt, ifølge Pudrovska.

Dette øker menns makt og effektivitet som ledere og reduserer konflikter på arbeidsplassen, forklarer hun.

Forskeren mener studien viser at vi fortsatt bør ha fokus på å unngå kjønnsdiskriminering, fiendtlighet og fordommer mot kvinnelige ledere for å redusere kvinners psykologiske belastning i høystatusjobber.

Kilde:

Tetyana Pudrovska, Amelia Karraker, Gender, Job Authority, and Depression, Journal of Health and Social Behavior, desember 2014, doi: 10.1177/0022146514555223

Sammendrag

Minecraft, Facebook, Flickr, Pinterest og andre digitale medier sluker en større og større del av barnas fritid.

De bruker så mye tid på å oppdatere profiler, laste opp bilder, spille og chatte at evnene til å dele informasjon og skape elektronisk innhold bør bli testet på skolen på lik linje med det å lese og regne, argumenterer forskere.

– I barnas fritid skjer det en masse læring som har løsrevet seg fra boken, og som ikke blir evaluert på skolen, sier Christian Kobbernagel, som er adjunkt ved Roskilde Universitet. 

PISA-testene evaluerer bare de klassiske disiplinene, mener han. 

– I dag kommuniserer barna på tvers av kloden, publiserer innhold og lager filmer til sosiale medier. Vi bør revurdere skolens evalueringsform slik at den avspeiler utviklingen. Ellers står vi i fare for å overse viktige kompetansene.

Mest på nettet

Kobbernagel har nettopp publisert en undersøkelse om danske barns bruk av digitale medier i det internasjonale tidsskriftet Learning, Media and Technology.

Undersøkelsen viser at barn og unge mellom 13 og 23 år bruker mye tid på digitale medier, og spesielt  tenåringer med en annen etnisk bakgrunn enn dansk skiller seg ut: De chatter mer, skriver flere e-poster og leser mer på internett, i bøker, blader og aviser.

Samtidig klarer de seg dårligere i PISA-testens leseprøve.

– Vi kan se at disse barna leser mer på fritiden og er veldig aktive internettbrukere. De søker informasjon, og de bruker kommunikasjonsmedier, særlig sosiale medier, sier Kobbernagel.

Digitale evner blir oversett

Det er et paradoks at elevene med en annen bakgrunn gjør det dårlig på leseprøven.

– Det kan kanskje skyldes at de ikke blir evaluert riktig. PISA-testen burde evaluere læringen fra digitale medier. Det kunne for eksempel være å podcaste et essay på nettet, å forstå digitale symboler og skape filmer, bilder, lyder og tekst, sier Kobbernagel.

Pedagogikk og evalueringssystem bør avspeile samfunnsutviklingen, argumenterer han.

– Chat og spill er tidsfordriv

Forskernes kritikk preller imidlertid av på formannen for PISA-konsortiet, professor Niels Egelund.

Det barna lærer av å chatte, spille og oppdatere profiler, kan ikke brukes til så mye, mener han:

– Spill og chat er tidsfordriv. I PISA er vi interessert i om barna lærer noe nytt og kan bruke kompetansen sin. Vi tester det man trenger for videre utdanning. Da hjelper det ikke å være god i dataspill, sier han.

Digital kommunikasjon er fremtiden

Lesing og problemløsing avgjør suksess i utdanningssystemet, mener PISA-sjefen.

Det overbeviser imidlertid ikke Christian Kobbernagel.

– Når barn arbeider med digitalt innhold, lærer de noe om uttrykksformene som vil bli viktigere i fremtiden. Uansett om vi vil eller ikke, blir kommunikasjon mer og mer basert på skjermer og video. Pedagogikk og evaluering bør avspeile den utviklingen, sier han.

Dataspill kan brukes i undervisningen

Christian Kobbernagel får støtte fra førsteamanuensis Thorkild Hanghøj, som forsker på spillbasert læring ved Aalborg Universitet.

Hanghøj arbeider med et prosjekt for de minste barna i skolen. De skal bruke det populære dataspillet Minecraft i danskundervisningen.

– Det er ikke tvil om at barna får noe ut av spill når lærerne bruker det aktivt i undervisningen. Hvis barna bare sitter og spiller eller chatter, er det selvfølgelig meningsløst, men når lærerne får skapt en faglig ramme omkring det, blir det annerledes. Dataspill kan være mer enn et tidsfordriv, sier Hanghøj.

Lærer om eventyr med Minecraft

Hanghøj forsøker å bruke Minecraft i danskundervisningen. Når elevene skal lære om eventyr, kan de for eksempel bygge pannekakehuset fra eventyret om Hans og Grete i Minecraft.

Deretter kan læreren be barna om å reflektere over og fortelle om det de har bygget.

– Barn i Danmark bruker veldig mye fritid på dataspill. De ser også på videoklipp som andre barn har lastet opp på YouTube, hvor de forteller om hva de opplever i Minecraft, sier Hanghøj.

– Den kunnskapen kan man bruke i undervisningen. For eksempel kan man få barna til å planlegge, argumentere for, føre dagbok over, formidle og reflektere over det de har bygget i Minecraft. Ved å arbeide med Minecraft i undervisningen anerkjenner man den kunnskapen og erfaringen barn har fra fritiden sin.

Brukes til mye

Nylig kom resultatene fra en internasjonal undersøkelse av barns kompetanse knyttet til data og informasjon (ICILS).

Barn i 20 forskjellige land ble spurt om hvordan de bruker digitale medier.

Danske elever ligger over gjennomsnittet i bruk av Internett til informasjonssøk og enkle sosiale medier. Til gjengjeld ligger de under gjennomsnittet når det kommer til å skrive og kommentere blogginnlegg eller utarbeide hjemmesider.

– Mange tror danske barn er veldig avanserte i bruken av datamaskiner. Undersøkelsen viser at de hovedsakelig bruker dem til å spille, oppdatere profiler og laste opp bilder, sier Jeppe Bundsgaard, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitet. 

– Testene er allerede digitale

PISA-testen tar allerede høyde for at barn og unge bruker digitale medier, sier PISA-sjef Niels Egelund:

– Vi har allerede gått vekk papirbaserte tester: Allerede i 2009 laget vi en onlinetest, hvor vi undersøkte kompetanser i bruk av digitale læremidler, sier Egelund.

– Fra 2015 kjører vi utelukkende elektroniske tester. Da skal barna arbeide i et univers som ligner det de bruker når de er på nettet i fritiden, fortsetter han.

Barna skal klikke seg frem til den informasjonen de trenger, søke på ord og chatte med imaginære mottakere. Men selv om testen er elektronisk i form, er det fortsatt de klassiske disiplinene som lesning, skriving og matematikk den evaluerer.

Det skyldes at det fortsatt er disse ferdighetene barna trenger i sin videre utdanning, sier Egelund. 

Referanse:

Kirsten Drotnera og Christian Kobbernagel: Toppling hierarchies? Media and information literacies, ethnicity, and performative media practices, Learning, Media and Technology, 2014, DOI:10.1080/17439884.2014.964255

Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Om du slit med å kome deg inn på kinosalen med det største lerretet til ei filmpremiere, treng du ikkje fortvile meir. Tyske forskarar har kome fram til at skjermstorleiken ikkje har noko å seie, så lenge miljøet rundt deg er optimalt for filmtitten.

Så lenge omgjevnadene er stimulerande nok, held det med ein vanleg dataskjerm for å skape ei intens kino-aktig oppleving.

Merka knapt forskjell

Det fann dei ut, forskarane på psykologisk institutt ved Johannes Gutenberg-universitetet (JGU) i Mainz. Etter at dei hadde observert 300 forsøkspersonar, konkluderte dei med at vinkelen du ser ein film frå, ikkje har noko vesentleg å seie for filmopplevinga.

Visuelle signal speler ei større rolle for å trekkje sjåarar inn i ein film. Då forskarane gav dataskjermen kjenneteikn frå ein kinosal, merka forsøkspersonane knapt forskjell mellom det og ein vanleg kino med stor skjerm. Sjølv skjermen på ein mobiltelefon gjorde det relativt godt i eit kinomiljø.

– Du byrjar å undre deg på kvifor folk held fram med å vitje kinoen no som dei kan sjå alt heime, seier Andreas Baranowski ved JGU. Derfor fann han ut at han skulle undersøke om det var rommet og storleiken på skjermen som skapte ei anna og betre filmoppleving.

Imitert kino med modelleire-publikum

Forsøkspersona fekk sjå ti minutt frå filmen Gullivers reiser i tre ulike miljø. Nokre av dei gjekk på kino. Ei anna gruppe såg på dataskjermen. Gruppe tre satt framfor ein miniatyrkino, med ein skjerm på 30 X 53 cm, imiterte seterekkjer med små figurar i modelleire, tepper og gardiner, alt for å skape «kinostemning». Den siste gruppa måtte klare seg med ein kinomodell der skjermen vart vist på ein mobiltelefonskjerm.

Resultata tydar på at jo større skjermen er, jo meir lèt sjåarane seg trekkje inn i handlinga. Men sjølv om resultata var best på den ekte kinoen, var ikkje miniatyrkinoen med dataskjermen langt etter, og den var i sin tur berre litt framfor modellen med mobilskjerm.

– Vi trur at effekten av skjermstorleiken er overvurdert. Den er ikkje statistisk signifikant, samanfattar Baranowski i ei pressemelding. Det som var signifikant, var forskjellen i effekt mellom miniatyrkinoen og den berre dataskjermen – noko som får psykologane til å konkludere med at omgjevnadane spelar ei avgjerande rolle.

Referanse:

Andreas M Baranowski, Heiko Hecht, The big picture: Effects of surround on immersion and size perception, Perception 2014. doi:10.1068/p7663.

Samandrag

Et distriktspsykiatrisk senter (DPS) er et desentralisert tilbud til pasienter som sliter psykisk. Sentrene, som samarbeider blant annet med fastlegene, har de de spesialiserte sykehusfunksjonene i ryggen.

Etter fastlegenes vurdering har DPS-ene god kompetanse og utvikler seg i positiv retning. De vurderer likevel sentrenes respons på henvisninger som dårligere enn tidligere, blant annet hvorvidt sentrene tar henvisende leges vurderinger på alvor og i hvilken grad de avviser henviste pasienter.

Dette er blant resultatene fra en spørreundersøkelse om samarbeidserfaringer med distriktspsykiatriske sentre (DPS) som Kunnskapssenteret har gjennomført blant landets fastleger. Resultatene fra årets undersøkelse er sammenlignet med svarene fra tre tidligere undersøkelser.

Går langsomt fremover

Resultatene tyder på at det har vært en positiv utvikling på nasjonalt nivå, men også at denne utviklingen går sakte.

– I store trekk, og på nasjonalt nivå, tyder resultatene på at de distriktspsykiatriske sentrene er inne i en positiv utvikling, men det går langsomt, sier seniorforsker Ingeborg Strømseng Sjetne i Kunnskapssenteret.

– På ett viktig område, henvisninger, får sentrene dårligere skår enn i de tre tidligere undersøkelsene. Dette viser seg særlig i Helse Sør-Øst, sier Sjetne.

Det gjelder blant annet hvorvidt de distriktspsykiatriske sentrene tar fastlegens vurderinger på alvor og i hvilken grad de avviser henviste pasienter.

Skårer best på kompetanse

Alle landets fastleger ble invitert til å svare på 23 spørsmål knyttet til sitt distriktspsykiatriske senter – i alt 77 sentre. Årets resultater er sammenlignet med tilsvarende resultater fra undersøkelsene i 2006, 2008 og 2011.

Fastlegene vurderer sentrenes kompetanse høyest med en skår på 57,2 på en skala fra 0 til 100.

Siden 2006 har fastlegene gjennom disse undersøkelsene gitt DPS-ene en gradvis høyere skår på alle områder, men altså ikke på de spørsmålene som er knyttet til henvisninger.

Antyder geografiske forskjeller

Fastlegene i Midt-Norge har gitt de mest positive vurderingene. Deres vurderinger er bedre enn gjennomsnittet på seks av de syv områdene. I den motsatte enden er Helse Sør-Øst og Helse Nord, der fastlegene har gitt en lavere skår enn gjennomsnittet på fire av syv indekser.

Generelt viser svarene at det er rom for forbedringer i denne delen av helsetjenesten, ettersom noen sentre skårer bra, andre mindre bra.

– Dette antyder at det kan være geografiske forskjeller i tilbudet til befolkningen. Samtidig innebærer denne variasjonen at mange enheter har etablert gode løsninger som kan tas i bruk flere steder i kvalitetsforbedringshensikt, sier Sjetne.

Referanse:

Sjetne & Holmboe: Fastlegers vurdering av distriktspsykiatriske sentre. Resultater i 2014 og utvikling over tid. PasOpp-rapport – Kvalitetsmåling nr. 4 – 2014, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

De fleste har en favorittfarge. En favorittfarge pleier man som regel å beholde som favoritt over lengre tid, og den påvirker ofte kjøpevanene våre. Vi pleier også å lære oss selv hvilke farger vi liker utifra hva vi assosierer dem med.

Vi lærer å like farger fra vi er små

Vi blir lært opp til å like farger. Alle fargene vi omgås som små, har noe å si for hva vi senere i livet vil assosiere fargen med. Spedbarn får ofte blå eller rosa klær hvis de er gutt eller jente. Som skrevet tidligere virker også kulturen vi er født inn i på fargene vi foretrekker. Mange faktorer spiller inn.

Fargepreferanser ligger dypt i underbevisstheten

Vi unngår de fargene vi misliker, og tiltrekkes av de fargene vi liker, ofte ubevisst. Alt dette vet butikkjeder, og formen og fargene på et produkt blir ofte brukt som lokkemiddel. Hva som er populært av farger, endrer seg over tid, og kjedene må en og annen gang bytte utseende på produktene sine for å virke mer moderne, og for å følge forbruksmønsteret til kjøperne.

Blå er verdens mest populære farge

Spørreundersøkelser viser at blå er verdens mest populære farge. Grunnene til dette er som regel at havet og himmelen er blå, og vi må huske at over to tredeler av jorda er hav. Fargen blå er i tillegg sjelden forbundet med noe vondt. Rødt kan for eksempel symbolisere kjærlighet, men også blod og vold. Man kan også si at blå er en «avslappende» farge, som verken er for intens eller tiltrekker oppmerksomhet. Fargen rødt blir ofte brukt motsatt.

«Din blå er ikke min blå»

Å være fargeblind vil si å være blind for en fargetype, og ikke nødvendigvis se alt grått, selv om det er en sjelden form for fargeblindhet. De mest utbredte diagnosene er protanopi (øyet klarer ikke se rødfarger), deuteranopi (øyet klarer ikke se grønnfarger) og tritanopia (øyet klarer ikke se blåfarger).

Fordi synet er noe man har for seg selv, tar det ofte tid før fargeblinde personer oppdager at synet de har ikke er felles med alle andre. Fargeblinde kan derimot assosiere farger på samme måte, og de har også en favorittfarge. Hvis man spør fargeblinde om å sette navn på fargene til et bilde, vil de oppgi de korrekte navnene på fargene. Navnene er de samme, men den fargeblindes gul er ikke den samme gulfargen som folk med normalt syn vil se. Antageligvis har også fargeblinde favorittfarger knyttet til det vi ser mest av, som for eksempel blåfargen på himmelen og i havet.

Abstrakte ting kan også assosieres med farger

Mange typer humør, adferd og kroppsspråk er knyttet til farger. Svart er en streng farge, og kan for eksempel symbolisere makt. Hvit, som er svarts kontrastfarge, er derimot en mindre anstrengt farge. Rød er som nevnt også en streng farge, mens kontrastfargen blå er det motsatte. Å si at en person «er grønn» vi si at han eller hun er nybegynner, mens å si at en person er «rød i ansiktet» vil som regel være det samme som å si at personen er sint.

Farger har forskjellige bølgelengder

Alle former for lys har en bølgelengde, altså en avstand mellom hver «lysbølge». De formene for lys vi kan se, kaller vi for «det synlige spektret». Rød er den fargen vi ser med lengst bølgebredde, mens nest etter fiolett er blå den fargen med kortest bølgelengde. Det er likevel vanskelig å si om dette har noen form for påvirkning om hvordan vi oppfatter fargene, ettersom det er vanskelig å finne noe forskning som underbygger den påstanden.

Selv om blått er mer populært enn rødt, finner vi rødt steder der blått ikke er like utbredt. Et eksempel er hvor hyppig fargene rødt og blått forekommer i flagg. 74 % av alle verdens flagg har rødfarge, mens 50 % av alle flagg har blåfarge.

Kilder og nevneverdige artikler om emnet:

• Pie Chart: Humanity’s Favorite Colors, LiveScience
• http://no.wikipedia.org/wiki/Fargeblindhet
• http://en.wikipedia.org/wiki/Color_psychology#Attracting_attention
• http://www.color-blindness.com/2009/03/17/color-blindness-seen-by-colorb…
• http://www.livescience.com/21275-color-red-blue-scientists.html
• http://www.colormatters.com/blue
• http://www.fotw.us/flags/faq2.html#popcolour

– Det har vært gøy, men vi ser alle fram til foredragene i morgen. Det er slik vi overlever – med forskning! smiler May-Britt Moser.

Sammen med mentor og medprisvinner John O’Keefe holdt hun og Edvard Moser pressekonferanse på Nobel Forum på Karolinska Institutet i Stockholm lørdag.

Lidenskap

En lattermild trio svarte på spørsmål fra pressen og en stor gruppe studenter fra hele verden. Både kinesiske og australske studenter hadde tatt turen til Sverige, og ba om råd fra nobelprisvinnerne i medisin for hvordan også de kan vinne prisen en dag.

– Lidenskap. Dere må like det dere gjør, ikke gjør ting dere ikke liker, sier Edvard.

– Hvis dere jobber for å vinne nobelprisen, kommer dere nok ikke til å gjøre det, utdyper han.

Tett program

Moser landet i Stockholm torsdag og siden har det gått i ett. Fredag var de gjester på Skavlan, lørdag fikk de signere hver sin stol på Nobelmuseet – noe som er blitt tradisjon for nobelprisvinnerne i Stockholm.

Ved navnene skrev de små hilsener. «Looking for crystals in the brain» skrev Edvard. «Passion for mysteries» skrev May-Britt. «Still finding my way», skrev ekteparets mentor John O’Keefe.

Ekteparet donerte også en lekerotte til museet. Den heter Sofia, opplyste May-Britt.

Onsdag mottar de tre Nobelprisen i medisin for oppdagelsen av hjernens gitterceller og hvordan cellene bidrar til vår stedsans.