Nattarbeid kommer sjeldent heldig ut av forskning på feltet. Tretthet, hodepine og søvnforstyrrelser har blitt trukket fram i noen studier.

Andre studier har vist en sammenheng mellom noen krefttyper og nattarbeid.

Forskere har tidligere mistenkt at nattarbeid kan øke risikoen for fedme. En ny studie prøver å avdekke mekanismene bak denne sammenhengen, og hvordan nattarbeid faktisk kan føre til vektøkning.

I forsøkene fant de at nattarbeidere brukte mindre energi gjennom våkenettene enn vanlige dagarbeidere gjør om dagen. De viser til tidligere forskning som sier at natt- og dagarbeidere spiser stort sett like mye, og får dermed i seg bortimot lik mengde kalorier.

Det betyr at nattarbeiderne kanskje bruker mindre av energien de tar til seg, sammenlignet med dagarbeidere, noe som kan føre til vektøkning og fedme.

• Les også: Skal finne ut om sykepleiere får dårlig helse av skiftarbeid

Simulert nattarbeid

Forskerne satt opp et eksperiment for å undersøke effektene av nattarbeid.

14 forsøkspersoner skulle utføre nattarbeid over 6 dager. De skulle leve på en normal måte, med en normal diett. Samtidig ble de nøye overvåket av forskerne, som målte blant annet hormonnivåer og totalt energibruk, både forbundet med inntak og fordøyelse av mat og fysisk aktivitet.

Den første natten gikk økte nattarbeidernes energibruk, og de forbrant mer energi enn de ville gjort til vanlig. Forskerne tror dette har å gjøre med at personene måtte holde seg våkne gjennom natten for å justere døgnrytmen.

Etter hvert som nettene gikk, forbrant de mindre og mindre energi. Etter noen netter forbrant de mindre energi enn en vanlig dagarbeider.

Forskerne målte også energibruk mens forsøkspersonene sov på dagene. Da falt energibruken med 12-16 prosent i forhold til den forventede energibruken.

Hormonene hang ikke med

Forskerne overvåket også flere forskjellig hormoner hos forsøkspersonene, blant annet søvnhormonet melatonin.

Selv om forsøkspersonen endret døgnrytme fra å være våken på dagen til å være våken på natten, hang ikke melatonin-nivåene med.

Når kroppen vil at man skal være våken, er melatonin-nivåene lave. På kvelden og natten blir melatonin-nivåene høye, som forårsaker døsighet og søvn.

Gjennom hele perioden hadde forsøkspersonene normale melatoninnivåer, på tross av at de hadde snudd døgnet. Melatonin-nivåene var høye mens de var våkne om natten, og nivåene var lave mens de sov om dagen. Forsøkspersonene sov også dårlig gjennom forsøket.

Hormoner som styrer sult og matlyst ble også forstyrret i forsøket, og forsøkspersonene opplevde mindre sult i løpet av nattskiftene.

Metabolismeforstyrrelser

Forskerne tror dermed at metabolismen kan bli forstyrret av å snu døgnet, og effekten av matkaloriene blir dermed annerledes når man spiser på tider man ellers ville sovet.

Selv om energibruken gikk ned på natten, var det snakk om små marginer. Forskerne tror allikevel at det er nok til at folk kan legge på seg, hvis effekten varer over lang tid og mange arbeidsnetter. De spekulerer også i om nattarbeidere er mindre fysisk aktive i løpet av skiftet.

• Les også: Kveldslys forstyrrer søvnhormon

Flere av disse hormonene, som melatonin, kan også spille en rolle i kroppens stoffskifte.

Samtidig påpeker også forskerne noen svakheter i studien. De hadde ingen kontrollgruppe som de kunne sammenligne med, og det trengs mer forskning for å kunne etablere akkurat hvorfor energibruken blir lavere på natten.

Referanse:

Andrew W. McHill m. fl.: Impact of circadian misalignment on energy metabolism during simulated nightshift work. PNAS

Like før timen starter, er alt som det skal i 7C på Eiksmarka skole. Noen prater, andre kaster viskelær. Et par gutter slåss.

Men én ting er annerledes. Det er en forsker i klasserommet. Hun snakker ikke, men setter opp et kamera. Dumper ned i en stol og tar fram notatblokka.

Så kommer læreren inn, og timen begynner.

Inn i hodet

Tuva Bjørkvold heter forskeren, og hun er nå i klasserommet for å finne ut hva en Nysgjerrigper egentlig er. 

Nysgjerrigper er samlebetegnelsen for forskningsrådets tiltak for å få barn og unge interessert i forskning og kanskje ønske å bli forskere. Blant annet arrangeres det konkurranser, og skolene kan bruke noe som heter nysgjerrigpermetoden som en del av undervisningen.

Nå skal altså en ekte forsker forske på hvordan elevene i klasse 7C på Eiksmarka skole jobber med forskningsprosjektet sitt. Hver dag i tre uker er hun i klasserommet og ser hvordan klassen finner ut av ting. Foran hver time setter hun opp et kamera i klasserommet, og gir tre elever et kamera til å ha på hodet. Læreren får en mikrofon, og Bjørkvold selv sitter helt bakerst i et hjørne og noterer alt som skjer – stort og smått.

Men hva vil hun egentlig finne ut?

 – Jeg vil vite hva som foregår i hodene på elever som jobber med Nysgjerrigpermetoden, forklarer hun. – Hva de tenker, hvordan de jobber, og hvordan de kommer fram til løsninger. Jeg vil rett og slett komme inn i hodene deres og få tak i tankene.

Ut og hente opplysninger

Måten hun gjør dette på, er å filme alt som foregår i klasserommet. Men hun kan ikke gå rundt med kamera. Da vil hun forstyrre elevene i arbeidet, og ikke få det hun er ute etter.

– Jeg må bli usynlig, forteller hun. – Elevene må tørre å si hva de vil, og ikke være redde for å gjøre feil. Jeg skal bare se hva de gjør, ikke vurdere dem.

Elevene trives godt med å være forsøkskaniner.

– Først var det litt annerledes og rart, men nå legger vi ikke merke til det mer, forteller Peder og Mia.

I dag var Peder en av dem som hadde et kamera på hodet.

– Jeg glemmer etter hvert at jeg har det på. Også at Tuva er her, sier han.

Hun sier nemlig ingenting og gjør ingenting. Hun er ikke en slags lærer nummer to.

De første dagene ble elevene litt forstyrret av kameraene. 

– De første to eller tre dager må jeg nesten se bort fra. Da var det mange som vinket til kamera og var veldig bevisste på at de ble filmet, sier Bjørkvold.

Men etter hvert glemte de at hun var i klasserommet. 

Spør elevene etterpå

Mens elever jobber med forskningsprosjektet sitt, følger forskeren årvåkent med på alt de gjør. Hun noterer alt det hun mener er interessant, og hva elevene holder på med for hvert minutt som går. Når timen er ferdig, ser hun på hva som var mest interessant, for eksempel en diskusjon. Hun går tilbake til det som nettopp ble filmet og finner fram til denne diskusjonen. Så viser hun det til elevene og intervjuer dem.

– Da spør jeg dem hva som skjedde, hva de tenkte og hvorfor de gjorde som de gjorde, sier hun.

Men hun er ikke ferdig når timen er over.

– På slutten skanner jeg alt elevene har skrevet, men da er jeg bare halvveis ferdig. Da må hun nemlig laste over alle filmene, registrere dem og skrive logg over hva som skjedde.

– Så gjør jeg mine feltnotater, sier hun. Hvilke tanker hun gjør seg og hva hun syns er interessant. 

Når alt er klart til neste dag, er dagen endelig over. 

Tre års arbeid

Alle som har jobbet med et Nysgjerrigper-prosjekt vet at forskning tar tid. Forskerne skal finne problemstilling og hypoteser, samle data, analysere og fortelle det til andre. Men en forsker som Bjørkvold bruker enda lengre tid.

– Jeg har planlagt feltarbeidet i ett år. Men så kommer det til å ta meg tre år å analysere det jeg samler inn på disse tre ukene, sier hun og ler.

Når hun etter tre uker er ferdig med datainnsamlingen må hun kode alt materialet.

– Da merker jeg for eksempel filmene med «her er det skriving» og «her var det ikke skriving», eller «her var det elevene som fant ut at de ville skrive» og «her var det læreren», forklarer hun.

– Jeg vil prøve å finne et system. Er det elevene eller læreren som bestemmer?

Dette er nemlig én av hypotesene som skal forklare Bjørkvolds problemstilling: Elevene velger selv å skrive når de jobber med Nysgjerrigpermetoden. Læreren hjelper til, men bestemmer ikke hva elevene skal forske på eller hvordan de skal gå frem.

Fortell det videre

Tuva synes det er kjempegøy å forske på elever. Like gøy synes hun det er å fortelle hva hun har funnet ut. Mange elever kjenner til Nysgjerrigper, men ikke så mange av dem som utdanner lærere gjør det, forteller hun.

- Nysgjerrigper er unikt i verden, så forskningen min er også spennende for utlandet. Det er ingen andre land i verden som har en kunnskapskonkurranse hvor hele klasser jobber.

For å vise til andre land at elever i Norge jobber på denne måten, skal hun skrive en del på engelsk.

– Jeg vil gjerne fortelle at dette er en måte for å lære å forske, men også for å lese og skrive.

Med øynene våre kan vi enkelt beskrive ting rundt oss. Det samme gjelder også for ørene og munnen. Men med luktesansen er det annerledes, og selv vanlige lukter som banan eller kokos kan være vanskelig å beskrive og kjenne igjen.

I en ny studie fra blant annet Stockholms universitet har forskere undersøkt sammenhengen mellom språk og lukt.

De tok bilder av hjernene til folk som skulle prøve å knytte ord vekselvis til enten lukter eller bilder. Det viste seg at de brukte helt ulike steder i hjernen når de skulle avgjøre om ord passet med en lukt, enn når utgangspunktet var et bilde.

- Disse funnene kan hjelpe oss til å forstå hvorfor det er så vanskelig å gjenkjenne lukter, sier Jonas Olofsson, forsker i psykologi ved Stockholms universitet.

• Se også: Hjernen forventer lukt

Først ord, så lukt

Deltakerne fikk først enten et bilde eller en lukt. Deretter fikk de et ord som noen ganger passet med det første sanseinntrykket, andre ganger ikke.

Det viste seg at de brukte lengre tid og svarte oftere feil i de testsituasjonene som begynte med en lukt.

Tidligere forskning har vist at når vi blir presentert for et bilde av for eksempel en rose, etterfulgt av ordet sitron, blir språkdelen av hjernen vår aktivert.

Når forskerne i denne studien vekslet mellom å vise forsøkspersonene et bilde og en lukt, så de at hjernen ble aktivert på forskjellige steder avhengig av om det var et bilde eller en lukt som skulle passe til ordet. 

Vi vet fra før at folk har større problemer med å beskrive lukt enn for eksempel synsinntrykk, men dette er første gang forskere kan vise hvordan vi bruker forskjellige deler av hjernen for dette.

Funnene er publisert i Journal of Neuroscience, og forskerne mener resultatene kan være nyttige i utviklingen av dufttester for demente.

Hvorfor lukt er så vanskelig

Det finnes mange teorier om hvorfor det er så vanskelig for oss mennesker å beskrive lukt. Én teori er at luktesansen evolusjonsmessig er veldig gammel, og kanskje ikke ment for å bli brukt i en så sosial levemåte vi lever i nå.

- Nyere deler av menneskehjernen er nemlig i stor grad tilpasset våre sosiale liv, sier Lasse Pihlstrøm, som er lege og forsker i nevrologi.

- Vi kommuniserer med bevegelser og lyder, men kan jo ikke kommunisere med lukt på samme måte.

En annen teori er at språkområdet i hjernen har mye lettere tilgang til bearbeidet informasjon fra øynene våre enn fra nesen vår. Det er fordi den informasjonen som kommer fra øynene har vært gjennom flere ledd i hjernen, som gjør det lettere for oss å sette ord på den.

- Når det gjelder lukt kommer informasjonen mye fortere fram, noe som betyr at den ikke blir særlig bearbeidet. 

Pihlstrøm forteller også hvordan et synsinntrykk kan plukkes fra hverandre til helt grunnleggende komponenter som farger, kontraster og linjer, mens lukt i større grad kommer som helstøpte sanseinntrykk, som kanskje ikke kan deles opp på samme måte.

- Men det har vært hevdet at mennesket kan identifisere en billion unike lukter, sier han.

• Se også: Menn og kvinners ulike sanser

Stammesamfunn beskriver lukt mer avansert

Det folk som er mye bedre til å beskrive lukt enn oss her i Norden. I regnskogen ved grensen mellom Thailand og Malaysia lever et stammesamfunn som er spesielt gode på å beskrive lukt.

I regnskogen kan det være kritisk å kunne gjenkjenne lukt og beskrive den for andre. Giftige og spiselige planter kan ligne hverandre, men lukte forskjellig. Lukt har altså stor betydning for kulturen.

Forskere har funnet at jahai-folket kan beskrive lukt svært avansert, med begreper som presist betegner ulike deler av ulike lukter.

Pihlstrøm forteller om et eksperiment gjort tidligere i år av forskere fra universitetene i Nijmegen og Lund, der beskrivelser av farger og lukter hos jahai-folket og amerikanere ble sammenlignet.

Da amerikanske forsøkspersoner ble presentert for lukter som kanel, sjokolade eller løk, var beskrivelsene lange, upresise og sprikende. Deltakerne fra jahai-stammen karakteriserte derimot luktene på en presis, abstrakt måte, som faktisk varierte lite fra person til person. Og dette på tross av at mange av luktene var ukjente for dem på forhånd.

- Jahai-folket ser ut til å kunne isolere grunnleggende egenskaper ved lukt, like enkelt som vi knytter farger til ting vi ser, sier Pihlstrøm.

Øve på lukt

Men hva har de som ikke vi har? Og hva kommer først, ordene eller sanseopplevelsene?

Pihlstrøm mener at en mulighet kan være at den sentrale plassen lukt har i jahai-kulturen, som gjør at evnen til å tolke sanseinntrykk fra nesen og å sette ord på dem blir øvd opp tidlig og utviklet til et høyere nivå.

- Kanskje virkeliggjør de på denne måten et potensial vi alle er født med, men få realiserer fordi andre sanseinntrykk er viktigere å snakke om i vår hverdag, sier Philstrøm.

• Se også: Hva skjer når man øver opp luktesansen?

Kan lukt si noe om Alzheimers?

Evnen til å kjenne igjen lukt er en av de tingene som blir svekket i de tidlige stadiene av Alzheimers.

Forskerne bak studien i Stockholm mener at den kan bidra til å hjelpe arbeidet med å diagnostisere personer med Alzheimers og demens. 

- Nå som vi vet mer om hvilke områder av hjernen som gjenkjenner lukter, kan vi lage bedre tester for de som er utsatt for demens, sier Jonas Olofsson.

Lassse Pihlstrøm i Oslo er imidlertid mer skeptisk.

- Jeg skal ikke utelukke at studien kan bidra til at lukttester blir mer populære og kanskje spesifikt mer interessante for forskere i Alzheimer-feltet. Det er likevel et problem at det finnes mange andre årsaker også til dårlig luktesans.

- Jeg tror denne studien er mest interessant fordi den lærer oss noe grunnleggende om samspillet mellom sansning og språk i hjernen – hos friske mennesker, avslutter Pihlstrøm.

• Se også: Hjernen sladrer om helsa

Referanse:

Jonas K. Olofsson m.fl.: A Designated Odor–Language Integration System in the Human Brain. The Journal of Neuroscience, November 2014; doi: 10.1523/JNEUROSCI.2247-14.2014

Desentralisert sykepleierutdanning gir personer, som av ulike grunner ikke kan eller vil flytte til et studiested, mulighet til å ta en utdanning på hjemstedet.

Dette har vært praktisert i flere år i Norge, og mytene om studieformen har vært mange.

– Man har visst lite og ment mye om desentraliserte studier, sier Jeanette Huemer, universitetslektor ved Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT i Hammerfest.

Etter å ha blitt kontaktet av fylkeslegen i Finnmark, som lurte på hvor det ble av dem som tok desentralisert sykepleierutdanning, begynte hun og kollegaene Liss Eriksen og Gudrun Nilsen, å nøste i trådene.

Det de fant ut var oppsiktsvekkende.

Bor fortsatt i småkommunene

Etter å ha studert nesten 200 studenter i tre kull fra Finnmark, fant de nemlig ut at 92,5 prosent av sykepleierne hadde tatt seg jobb i fylket etter endt utdanning, og at de fortsatt var i jobb der 3–5 år etter endt utdanning. Mange tok også videreutdanning.

– Et desentralisert studium gir studentene opplæring i å jobbe på egenhånd, konkluderer Eriksen.

Hun berømmer også kommunene som støtter de som ønsker å ta utdanning. Flere småkommuner ga studentene penger i utdanningsløpet mot at de skulle komme tilbake og jobbe når de var ferdig utdannet. Det var ikke snakk om store pengesummer, men nok til at folk følte en tilhørighet.

– Det viser seg at der folk får sin første jobb, der blir de. Desentralisert utdanning gir rekruttering og stabilisering av helsepersonell i distriktet, konkluderer Eriksen.

Et av landets store utfordringer er nettopp å få nok kvalifisert helsepersonell i utkantstrøk, men det viser seg at de som studerer i sine hjemkommuner blir der over tid.

Knuser myter

Men det finnes mange myter om at desentralisert sykepleierutdanning er et B-studium med eldre studenter som får dårligere karakterer. Men er det sant?

– Det viser seg at desentralisert sykepleieutdanning har samme kvalitet som den som gis på campus, sier Gudrun Nilsen.

Hun er veldig fornøyd med at utdanningen, som baserer seg mye på IKT, altså undervisning over internett, har like god kvalitet som den ordinære sykepleierutdanningen man finner på selve universitetet.

– De som tok studiet på et studiested hadde snittkarakter på 2.6. Mens de som tok desentralisert hadde 2.7, så dette er absolutt ikke en B-utdanning, konkluderer hun.

Aldersmessig viser det seg at de som tar desentralisert sykepleierutdanning kun er 0,8 år eldre enn sine sentraliserte medstudenter.

– Man snakker mye om slike utdanninger, men man har forsket lite på effekten. Vår studie viser at dette lønner seg for distriktet, sier Huemer.

Ormehull og svarte hull, tidsreiser og tidsdilatasjon – Interstellar inneholder nok av kompliserte elementer som potensielt kan plukkes fra hverandre av folk med peiling.

Kort fortalt: I nær fremtid er verden i ferd med å sulte, vi er midt i en økologisk apokalypse. Menneskeheten må finne seg en ny plass å bo, og vender nødvendigvis blikket ut mot verdensrommet.

– To typer sci-fi

Hensikten med denne artikkelen er uansett ikke å plukke noe som helst fra hverandre, bare å se på hva som er virkelig og ikke. Interstellar later ikke som om den er basert på en sann historie, men den ber likevel til en viss grad om å bli tatt på alvor rent vitenskapelig.

Vi lar filmpolitimann Birger Vestmo forklare:

– Det finnes egentlig to typer science fiction. På den ene siden finner du filmer som er ren fantasy, som Star Wars-serien, der romskip flyr som fly med luft under vingene og lager lyd i verdensrommets vakuum. På den andre, filmer som bygger på kjent vitenskap, slik som Gravity og Interstellar.

• Les Birger Vestmos anmeldelse av Interstellar

Han presiserer at det er få, om noen, sci-fi-filmer som påberoper seg å være en eksakt spådom om hvordan framtiden vil arte seg, men at flere filmskapere bruker anerkjente teorier til å fortelle underholdende historier.

– Kombinasjon av velkjent fysikk og nonsens

Christopher Nolan lener seg utvilsomt på flere anerkjente teorier i Interstellar, derfor kan det være greit å ta en titt på hva som stemmer og hva som er kunstnerisk frihet.

Dermed sendte vi astrofysiker Jostein Riiser Kristiansen på kino, og han kom fornøyd tilbake.

– Jeg likte filmen godt. Det var mye vitenskap som var ute å kjøre, men så ga den heller ikke inntrykk av å være en BBC-dokumentar, sier han til NRK.no.

• Les også: Hvorfor kommer de ikke?

Han sier at vitenskapen i filmen inneholder en kombinasjon av velkjent og godt forstått fysikk, og fysikk som er fullstendig nonsens.

– Men det morsomste var kanskje den spekulative fysikken som befant seg midt imellom disse ytterpunktene, blant annet ormehullene.

Hvis du leser videre må du være forberedt på at det kan komme en og annen spoiler, men vi skal prøve å ikke avsløre for mye. Slutten holder vi oss langt unna.

Ormehull

Å komme seg til en annen galakse enn vår egen tar tid – for lang tid. Interstellar løser dette ved hjelp av den potensielle intergalaktiske snarveien ormehull. Du flyr inn i hullet, vips – du er i en annen galakse.

– Ormehull er aldri observert, og vi har heller ingen klare indikasjoner på at de eksisterer. Imidlertid er det ingenting i Einsteins generelle relativitetsteori som sier at ormehull ikke kan eksistere, og de faller dermed inn i kategorien spekulativ fysikk som det er artig å drodle rundt, sier Kristiansen.

Relativitetsteorien sier at tid og rom er fletta sammen i noe som kalles tidrommet. Dette tidrommet kan bøye og krumme seg, disse krumningene er det vi opplever som tyngdekrefter.

• Les også: Lever vi i et multivers?

Kristiansen sammenligner tidrommet med en pannekake. Markerer du to punkter på pannekaka når den ligger flatt vil et bitte lite dyr måtte bruke tid og krefter på å gå fra det ene punktet til det andre.

Hvis du bretter pannekaka sånn at de to punktene møtes og stikker en liten sugerørbit gjennom, kan dyret derimot komme seg fra A til B på et blunk. Et ormehull er altså en snarvei gjennom tidrommet – man bretter tidrommet og lager en tunnel fra ett sted til et annet.

– Vi er i dag langt unna å kunne lage ormehulltunneler gjennom tidrommet. Ikke vet vi hvordan vi skal lage dem, langt mindre hvordan de skal holdes stabile, men hvem vet, kanskje en gang i framtiden.

Svarte hull

Svarte hull er mystiske, spennende og helt réelle. Til forskjell fra ormehull vet vi også en hel del om dem, noe som gjør at filmskapere må holde tunga rett i munnen hvis de vil overbevise kinogående astrofysikere. Kristiansen er mest fornøyd med den visuelle delen av fremstillinga.

– Her synes jeg filmen er på sitt aller vakreste, det å se lyset bøye seg rundt det roterende svarte hullet Gargantum. Her har det nok blitt satt mye ressurser inn på å få fysikken så riktig som mulig.

• Les: Nytt molekylfunn tyder på at livet oppstod i det ytre rom

Kip Thorne, en særdeles anerkjent fysiker som Nolan brukte som vitenskapskonsulent, sier tilWired at dette er den første Hollywood-filmen som viser fram et sort hull som det faktisk ser ut.

– Dette er første gang ei framstilling av et svart hull har starta med Einsteins teori om generell relativitet.

Se Christopher Nolan og Kip Thorne fortelle om vitenskapen i Interstellar:

Selv om Kristiansen er begeistra for det visuelle er han ikke like imponert over alle aspektene ved det svarte hullets tilstedeværelse.

– Det er et mysterium for meg hvordan de kan klare finne beboelige planeter i umiddelbar nærhet av svarte hull.

Vi ser aldri noen stjerne som skal gi lys og varme til disse planetene, men det er mulig den er der uten å vises på skjermen. Alternativet er at det svarte hullets akkresjonsskive, den lysende ringen rundt hullet, som sørger for lys.

– En akkresjonsskive rundt et svart hull vil sende ut det aller meste av strålingen som gamma- og røntgenstråling. Hvis mengden synlig lys er stor nok til å gi dagslys, må mengden røntgen- og gammastråling være helt sinnssyk. Og det er ikke noe ålreit for folk og romskip.

• Mashable: Why scientists are in a love-hate relationship with ‘Interstellar’

Kristiansen sier at forholdene rundt det svarte hullet, med enorme tidevannskrefter, kollisjoner og heftig stråling fra innfallende materie antagelig ville vært ødeleggende for planetene.

– Grepet med tilstedeværelsen av det enorme svarte hullet i umiddelbar nærhet av planetene blir litt krampaktig, og er kanskje det astronomiske flaueste elementet i filmen.

Tidsdilatasjon

Konseptet med at tiden kan gå saktere for noen enn for andre, såkalt tidsdilatasjon, kan virke som er forankra i fiction-delen av science fiction.

Uten å avslører for mye: Gjengen som befinner seg i nærheten av et sort hull må takle problemer knytta til det at tida går mye saktere for dem enn den gjør på Jorda.

– Dette er ikke bare teoretisk mulig, det er en effekt som er målt og som vi må forholde oss til, forklarer Kristiansen.

Bakgrunnen er Einsteins relativitetsteori som forteller oss at en klokke som befinner seg langt ned i et tyngdefelt vil tikke langsommere enn en klokke som befinner seg langt oppe i tyngdefeltet. Et sort hull har en enorm tyngdekraft, noe som gjør at klokker i nærheten påvirkes tilsvarende.

• Space.com: Infografikk om Interstellar

– Her på jorda er effekten umerkelig liten, men likevel såpass stor at den blant annet må tas hensyn til når vi bruker GPS-satellitter til å bestemme nøyaktige posisjoner på jorda.

Tidsdilatasjon er ikke så vanskelig å forstå som det kanskje høres ut som, men for at denne artikkelen ikke skal bli slitsomt lang foreslår vi at du leser Kollokvium-artikkelen Kristiansen skrev om akkurat dette for noen år siden.

– Mitt favorittsitat fra filmen, hvis jeg ikke husker feil, er «I’m not afraid of space. I’m a physicist. I’m afraid of time». Tid er rart.

Lurt av roterende hull

Phil Plait, mannen bak den populære astrobloggen Bad Astronomy, gikk først hardt ut mot Interstellars vitenskap. Han mente at en tidsdilatasjon så voldsom som den som beskrives i filmen ville fordra at planeten lå så nært det svarte hullets hendelseshorisont at den ikke ville kunne gå i en stabil bane.

Han hadde hatt et poeng, hadde det ikke vært for at Gargantua er et roterende supermassivt sort hull.

Etter å ha gått en ekstra runde med utregninger krøyp han til korset og innrømma at Kip Thorne og Cristopher Nolan hadde sitt på det tørre.

– Etter å ha regna på det ser jeg at det finnes en stabil bane rundt et roterende supermassivt svart hull som kan skape denne graden av tidsdilatasjon, skriver han.

Selv om filmskaperne kanskje ikke kan arresteres på akkurat dette, rører Plait likevel ved filmens mest problematiske område sånn rent vitenskapelig.

– De fleste grove feilene er relatert til det svarte hullet. De andre feilene og unøyaktighetene er mindre viktige, som for eksempel hvordan utskytingsrampa er konstruert, og misbruk av Newtons tredje lov mot slutten av filmen, sier Kristiansen.

– Jeg sleit mer med Gravity, som har en historie som i utgangspunktet er mer realistisk.

Trenger du flere godkjennelser fra astrofagfolk før du bestemmer deg for om dette er noe du skal bruke tid på? På onsdagens Rosetta-landingsvake på Norsk Romsenter ble det snakk om Interstellar.

Det kom fram at romfartsguru Erik Tandberg, mannen som kommenterte månelandinga, nylig hadde vært på kino. Han likte filmen.

Hjertesvikt innebærer at hjertet får problemer med å pumpe blod rundt i kroppen. De rammede blir raskere utmattet, både fysisk og mentalt, og får redusert levetid.

En ny studie, utgitt i tidsskriftet Journal of the American College of Cardiology: Heart Failure, viser at kosttilskuddet koenzym Q10, som er tilgjengelig på apoteker, kan være til hjelp.

Pasientene som fikk Q10 hver dag i to år, hadde langt færre symptomer og komplikasjoner. Dessuten døde 42 prosent færre.

– Vi har lenge visst at Q10 kunne hjelpe mange hjertepasienter. Men dette resultatet er veldig positivt, sier Svend Aage Mortensen, forskende overlege ved Rigshospitalets Hjertecenter i Danmark. Han har ledet arbeidet med den nye studien.

Bør bli standardbehandling

Mortensen mener at Q10 nå bør bli standardbehandling for hjertepasientene.

Også Kristian Thygesen – som ikke har bidratt i undersøkelsen – er optimistisk.

– Resultatet peker mot en mulig behandling. Så det er absolutt gode nyheter. Men resultatet må bekreftes med en større studie hvis stoffet Q10 skal bli en del av de internasjonale retningslinjene, mener Thygesen, som er professor ved Institut for Klinisk Medicin ved Aarhus Universitet og Hjerteavdelingen ved Aarhus Universitetssykehus.

Hjelper svake hjerteceller

Forskergruppen, med Svend Aage Mortensen i spissen, undersøkte 420 pasienter med moderat til alvorlig hjertesvikt. Den ene gruppen av forsøkspersoner mottok 100 milligram koenzym Q10 tre ganger daglig. Den andre gruppen fikk en juksepille. Alle fikk tilskuddet som tillegg til sine vanlige medisiner.

Resultatene var:

• 42 prosent færre dødsfall.
• 43 prosent færre komplikasjoner og symptomer.
• Tilskuddet så ikke ut til å gi noen bivirkninger.

Mangler energi

Q10 øker energiomsetningen i hjertecellene, mener Mortensen.

– Vi danner Q10 i cellene våre, men innholdet er lavt i hjertemuskelen til pasienter med hjertesvikt. Det gjør at hjertene mangler energi til å utføre det arbeidet de skal. Ved å tilføre stoffet, hjelpes cellene på vei, sier Mortensen.

Det er en god forklaring av resultatet, mener Kristian Thygesen.

– Teoretisk sett gir det god mening. Vi vet at Q10 er viktig for cellene. Hvis de ikke kan produsere nok selv, er det logisk at det kan hjelpe med et tilskudd, sier Kristian Thygesen.

Nye retningslinjer

Mortensen mener man bør gjøre Q10 til standardbehandling.

– Andre studier har ført til nye retningslinjer, selv om de har vært mindre, sier han.

Problemet er at Q10 ikke kan patenteres, slik at det ikke er noe stort farmasøytisk selskap til å sponse store studier.

– Det er dyrt å gjennomføre studier med flere tusen forsøkspersoner. Det mangler samtidig kommersiell interesse, sier Mortensen.

På tross av størrelsen er det et imponerende stykke arbeid, mener Kristian Thygesen.

– De har jobbet hardt i åtte år for å rekruttere nok forsøksdeltakere. Det må man ha respekt for. Men stoffet er dyrt, så man bør være ganske sikker før man anbefaler folk å kjøpe det, sier han.

Kan kjøpe Q10 selv

De to legene mener at hjertepasienter gjerne kan investere i Q10 selv. Det er imidlertid en mulighet for at de kaster bort pengene sine, mener Kristian Thygesen.

– Det er ikke noen bivirkninger. Men det er dyrt med 300 milligram om dagen. Dessuten skal det gå lang tid før man ser en effekt, sier Thygesen.

Svend Aage Mortensen har selv anbefalt pasientene sine å ta Q10, og han mener det får effekt etter én til tre måneder.

– Pasienter bør oppsøke sin egen lege før de kjøper dette stoffet. Andre medisiner kan påvirke mengden man trenger. Men personlig anbefaler jeg det, spesielt når man får statiner, som senker det naturlige nivået av Q10, avslutter Mortensen. 

Referanse:

Svend A. Mortensen m. fl.: The Effect of Coenzyme Q10 on Morbidity and Mortality in Chronic Heart Failure, Journal of the American College of Cardiology: Heart Failure(2014), DOI:10.1016/j.jchf.2014.06.008 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

På lørdag gikk Philae inn i en dyp dvale. Det var ikke nok sol på stedet den tilslutt falt til ro, i skyggen av en klippe hvor Philae ikke lengre hadde tilgang på livgivende solstråler.

Dette var ikke det planlagte landingsstedet. Da Philae skulle lande, spratt den tre ganger før den stoppet opp på et ukjent sted.

Etter å ha saumfart bildene fra Rosetta, mener Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) nå å ha observert Philae midt under det første luftige hoppet etter at den traff  kometen.

Store svev

Philae hadde en dramatisk og saktegående landing på kometen. Etter syv timers reise fra Rosetta, traff Philae overflaten på kometen rundt klokken 16:30 GMT.

Harpunene som skulle sikre at Philae satt fast på overflaten fungerte ikke som de skulle. Dermed spratt den av gårde og svevde videre.

Philae hadde en hastighet på 38 cm i sekundet, og kom seg rundt en kilometer av gårde før den traff bakken igjen.

Dermed kom det et nytt lite hopp, og farten falt til 3 cm i sekundet. Syv minutter senere landet Philae for godt, og kunne begynne med vitenskapelige prøver.

Etter en time og femti minutter var den nede på overflaten.

Bilder av svevet

Selv om Philae fikk sendt av gårde måleresultater og bilder fra landingsstedet, har ESA enda ikke klart å finne romfartøyet på overflaten til 67P/Churyumov–Gerasimenko.

 I anmiasjonen under kan du se det første lille glimtet av Philae.

(Det første bildet viser overflaten før landing. Inne i den røde ringen kan du se støvskyen som Philae  kastet opp. Det siste bildet viser Philae og det forskerne tror er skyggen på kometen. Foto:  ESA/Rosetta/NAVCAM; pre-processed by Mikel Catania)

På bildene kan du se Philaes første møte med kometen, innenfor den planlagte landingssonen. Da sonden traff overflaten, kastet den ut en liten støvsky som kan sees i bilde nr. 2.

Nå har bildene blitt grundig analysert, og ESA-ingeniører mener at bildet viser Rosetta midt i det luftige svevet. Et par bitte små lyse piksler skal være Philae, som også har en mørk skygge under seg. 

Selv om Philaes endelige landingssted ikke er funnet enda, har ESA identifisert det første glimtet av sonden på kometens overflate.

Uansett ligger Philae nå i dvale etter å ha gått tom for strøm, og ESA-ingeniørene håper at Philae kanskje vil få nok sollys på seg til å starte opp igjen, etter hvert som kometen kommer nærmere og nærmere solen.

I dag markeres verdens prematurdag. I den forbindelse har et forskerteam undersøkt statistikken for dødelighet forbundet med for tidlig fødsel.

Av 6,3 millioner dødsfall blant barn under fem år, anslår forskerne at over én million av disse dødsfallene kan knyttes til komplikasjoner ved prematur fødsel.

Funnene er publisert i det medisinske tidsskriftet The Lancet.

Ebola trekker opp tallene

Flere av landene som ligger i verdenstoppen for dødelighet som følge av komplikasjonene ligger i Vest-Afrika, hvor ebola rammer hardest. Men land som India, Pakistan og Kina ligger også tett på toppen av lista.

India, med over 300 000 slike dødsfall hvert år, ligger også i verdenstoppen.

Men listen over prosentdelen av antall dødsfall blant barn under fem år hvor dødfallene er direkte knyttet til prematur fødsel, forteller en annen historie. Der ligger land som Makedonia, Slovenia og Danmark i toppen.

Liten og skjør

- Vi må alltid huske at det er en årsak til at fødselen starter for tidlig. Det er ikke alltid vi vet hva årsaken er. Det finnes en del risikoer blant mødre som lever under dårlige sosioøkonomiske kår eller selv har en grunnsykdom, sier Britt Nakstad.

Nakstad jobber som lege ved barn- og ungdomsklinikken ved Akershus sykehus, er professor og er leder i Norsk Perinatalmedisinsk forening. Hun understreker hvor skjørt et prematurt barn er, særlig de som fødes etter bare 23-24 uker.

- Når barna blir født, har de ikke ferdigutviklete organer som hjerne og lunger. Veksten må fortsette når barnet skal puste selv og fordøye maten som gis. Det er snakk om et følsomt barn som blir tatt ut av vanlige vekstvilkår, forteller hun.

Flere født for tidlig

Den nye studien viser at dødstallene blant småbarn mellom 2000 og 2013, har sunket fra 76 til 46 dødsfall per tusen fødte barn. Mye på grunn av bedre behandling av lungebetennelser, diaré, meslinger og HIV. Det tilsvarer en nedgang på nesten fire prosent årlig.

Men blant barn født for tidlig i samme periode, har dødeligheten gått ned med to prosent i året. I tillegg øker antallet barn som blir født for tidlig. Ifølge forskerne bak rapporten kan det forklares med at bevilgninger har gått til andre tiltak, som vaksinering og medisiner mot sykdom.

- Det er en epidemi av prematur- og nyfødt-dødsfall som representerer en av de største utfordringer innenfor helse i det 21. århundre. To tredjedeler av disse dødsfallene kunne vært forhindret uten intensiv behandling, sier Andres de Francisco, i en pressemelding.

De Fransisco driver en av organisasjonene som har bidratt til forskningsrapporten.

Lave tall i Norge

Mellom fem og syv prosent av de som fødes i Norge, fødes for tidlig. Og selv om dødeligheten blant tidligfødte barn har gått ned i her til lands, finnes det fortsatt utfordringer.

Ifølge Folkehelseinstituttet dør ett av ti barn født etter 29 uker, mens 13 av 1000 barn født ved 36 uker, dør.

- Vi har blitt flinkere til å behandle disse barna, og man skulle forvente at overlevelsesraten for de på rundt 24 uker skulle blitt bedre, men det fødes stadig flere, så raten holder seg likt, forklarer Britt Nakstad.

- Men det finnes en grense hvor mennesker ikke lenger kan hjelpe til, noen er dessverre for lite utviklet, avslutter hun.

Referanse:

Black, R.E. (et.al) Global, regional, and national causes of child mortality in 2000—13, with projections to inform post-2015 priorities: an updated systematic analysis. The Lancet (2014)

Nylig raste debatten om fjerning av boplikten. Om den er nødvendig, er et politisk spørsmål. Om den virker er derimot et spørsmål for forskningen.

Boplikten kommer i to utgaver: i landbruket og i forbindelse med helårsboliger. Boplikt i landbruket betyr at en som kjøper en landbrukseiendom som er større enn 100 dekar og mer enn 25 dekar dyrka mark, har personlig boplikt i 5 år fra kjøpsdato. Etterpå kan eieren selv velge hvor han eller hun vil bo, uten at det har konsekvenser for eierforholdet.

Kommunene kan ikke velge bort denne boplikten, men de kan gi midlertidig fritak inntil 5 år. Helt unntaksvis og i enkelttilfeller kan kommunene frafalle boplikt – for eksempel dersom den nye eieren bor på en gård i nabolaget. Hovedbegrunnelsen for boplikten er: «å opprettholde hensynet til bosettingen på eiendommen».

Det er boplikten i landbruket som er tema her.

Blir de boende etter pliktårene?

Østlandsforskning og Høgskolen i Hedmark gjennomførte i 2008 en undersøkelse om hvordan boplikten virker for deltids- og heltidsbønder i Hedmark.

De sentrale spørsmål i undersøkelsen var: Hva er betydningen av de pålagte 5 årene? Hvor mange blir boende selv etter at boplikten er «sonet»? Blir de som «overlever» den pålagte tiden, oftere boende på gården enn de som søker om fritak? Gir boplikten lys i vinduene?

Vi fikk inn 742 svar fra eiere av landbrukseiendommer. De var trukket tilfeldig fra 8790 aktive landbrukseiendommer i Hedmark med mer enn 30 dekar jordbruksareal. Det var få små eiendommer blant svarene, men ellers er utvalget representativt.

Gjennomsnittlig alder ved overtakelse har økt med 0,34 år per år siden 1950 og nærmer seg nå 40 år. Blant eiere som bor fast på bruket, jobber 65 prosent også i et annet yrke.

84 prosent av de som svarte, bor fast på bruket. Av disse bodde 12 prosent fordi de måtte «avtjene» sin boplikt, mens resten – 72 prosent – var boende etter at de er ferdig med boplikten.

De aller fleste søker ikke fritak

86 prosent av eierne hadde aldri søkt om fritak, og de har altså bodd på bruket siden overtakelsen. 10 prosent har søkt om midlertidig fritak, mens 4 prosent har søkt om at boplikten frafalles i sin helhet. Andelen vokste i perioden 1970 til 1995, men har så avtatt til disse 14 prosentene. Søknad om fritak er hyppigere på små bruk (mindre enn 30 dekar), enn de større.

Det er alltid en risiko for at eieren flytter igjen etter at boplikten er gjennomført. Her fant vi interessant nok et signifikant skille mellom eiere som har søkt fritak på boplikt og de som ikke har gjort det: 90 prosent av de som aldri har søkt fritak, har en botid på over 40 år.

De som først søkte fritak, deretter flytter til gården og så flytter igjen, har ofte kort botid. Søknad om fritak fra boplikten kan slik sett brukes som en indikator på at eierne vil ha kort botid etter at boplikten er innfridd.

Boplikten virker

Som en kan forvente spiller inntekten fra bruket en stor rolle i om eieren blir boende. Det er også avgjørende om eieren selv driver jorden eller ikke. Faktorer som kjønn, alder, utdanning, investeringsnivå i våningshus, samt røtter ser ut til å ha liten effekt på om eieren blir boende.

Videre viser svarene i undersøkelsen at jorda drives gjennom utleie eller utlån, uansett om eier bor på bruket eller ikke, og uavhengig av botid.

Hvis ordningen med boplikt skal måles etter om det fører til at eieren bor på bruket, er den etter vår mening effektiv.

De eierne som beslutter å flytte dit under bopliktregimet – uavhengig av om de velger å drive jorda selv eller ikke – blir bofaste i stor grad. Basert på historiske tall, er det nitti prosent sannsynlighet for at en eier som bor på bruket, vil ha en botid på over 40 år.

Det lyser i oppussede vinduer

Det er få eiere som har søkt om fritak, og enda færre har søkt om varig fritak fra å bo på gården. Dette kan være fordi markedet tilpasser seg bopliktregimet. De som kjøper er folk som har planlagt bosituasjonen, heller enn at det er aktører med kun ønske om å investere.  

Materialet vårt viser videre at bopliktordningen bidrar positivt til vedlikehold av landbrukseiendommer. Våningshusene blir vedlikeholdt og oppgradert vesentlig mer hos eiere som bor på bruket enn blant eierne som ikke bor der. Det lyser altså i oppussede vinduer.

Vi fant ikke stor motstand mot bopliktordningen blant de som deltok i undersøkelsen Det betyr ikke at motstand ikke finnes.

Vi har for eksempel ikke undersøkt om det ville vært flere eller færre som ville bodd på landbrukseiendommene sine dersom bopliktordningen ikke hadde eksistert. Til det spørsmålet kreves andre data enn det vi har samlet inn her. Vi har heller ikke sett på kostnadene ved boplikten – både for private og det offentlige.

Ei heller har vi vurdert spørsmålet om boplikten er forholdsmessig og rettferdig – for eksempel det å pålegge noen typer eiendommer betingelser som innskrenker personlig friheten til eierne. Det finnes flere perspektiver av på denne ordningen, men de hører hjemme i en annen diskusjon.

Nylig raste debatten om fjerning av boplikten. Om den er nødvendig, er et politisk spørsmål. Om den virker er derimot et spørsmål for forskningen.

Boplikten kommer i to utgaver: i landbruket og i forbindelse med helårsboliger. Boplikt i landbruket betyr at en som kjøper en landbrukseiendom som er større enn 100 dekar og mer enn 25 dekar dyrka mark, har personlig boplikt i 5 år fra kjøpsdato. Etterpå kan eieren selv velge hvor han eller hun vil bo, uten at det har konsekvenser for eierforholdet.

Kommunene kan ikke velge bort denne boplikten, men de kan gi midlertidig fritak inntil 5 år. Helt unntaksvis og i enkelttilfeller kan kommunene frafalle boplikt – for eksempel dersom den nye eieren bor på en gård i nabolaget. Hovedbegrunnelsen for boplikten er: «å opprettholde hensynet til bosettingen på eiendommen».

Det er boplikten i landbruket som er tema her.

Blir de boende etter pliktårene?

Østlandsforskning og Høgskolen i Hedmark gjennomførte i 2008 en undersøkelse om hvordan boplikten virker for deltids- og heltidsbønder i Hedmark.

De sentrale spørsmål i undersøkelsen var: Hva er betydningen av de pålagte 5 årene? Hvor mange blir boende selv etter at boplikten er «sonet»? Blir de som «overlever» den pålagte tiden, oftere boende på gården enn de som søker om fritak? Gir boplikten lys i vinduene?

Vi fikk inn 742 svar fra eiere av landbrukseiendommer. De var trukket tilfeldig fra 8790 aktive landbrukseiendommer i Hedmark med mer enn 30 dekar jordbruksareal. Det var få små eiendommer blant svarene, men ellers er utvalget representativt.

Gjennomsnittlig alder ved overtakelse har økt med 0,34 år per år siden 1950 og nærmer seg nå 40 år. Blant eiere som bor fast på bruket, jobber 65 prosent også i et annet yrke.

84 prosent av de som svarte, bor fast på bruket. Av disse bodde 12 prosent fordi de måtte «avtjene» sin boplikt, mens resten – 72 prosent – var boende etter at de er ferdig med boplikten.

De aller fleste søker ikke fritak

86 prosent av eierne hadde aldri søkt om fritak, og de har altså bodd på bruket siden overtakelsen. 10 prosent har søkt om midlertidig fritak, mens 4 prosent har søkt om at boplikten frafalles i sin helhet. Andelen vokste i perioden 1970 til 1995, men har så avtatt til disse 14 prosentene. Søknad om fritak er hyppigere på små bruk (mindre enn 30 dekar), enn de større.

Det er alltid en risiko for at eieren flytter igjen etter at boplikten er gjennomført. Her fant vi interessant nok et signifikant skille mellom eiere som har søkt fritak på boplikt og de som ikke har gjort det: 90 prosent av de som aldri har søkt fritak, har en botid på over 40 år.

De som først søkte fritak, deretter flytter til gården og så flytter igjen, har ofte kort botid. Søknad om fritak fra boplikten kan slik sett brukes som en indikator på at eierne vil ha kort botid etter at boplikten er innfridd.

Boplikten virker

Som en kan forvente spiller inntekten fra bruket en stor rolle i om eieren blir boende. Det er også avgjørende om eieren selv driver jorden eller ikke. Faktorer som kjønn, alder, utdanning, investeringsnivå i våningshus, samt røtter ser ut til å ha liten effekt på om eieren blir boende.

Videre viser svarene i undersøkelsen at jorda drives gjennom utleie eller utlån, uansett om eier bor på bruket eller ikke, og uavhengig av botid.

Hvis ordningen med boplikt skal måles etter om det fører til at eieren bor på bruket, er den etter vår mening effektiv.

De eierne som beslutter å flytte dit under bopliktregimet – uavhengig av om de velger å drive jorda selv eller ikke – blir bofaste i stor grad. Basert på historiske tall, er det nitti prosent sannsynlighet for at en eier som bor på bruket, vil ha en botid på over 40 år.

Det lyser i oppussede vinduer

Det er få eiere som har søkt om fritak, og enda færre har søkt om varig fritak fra å bo på gården. Dette kan være fordi markedet tilpasser seg bopliktregimet. De som kjøper er folk som har planlagt bosituasjonen, heller enn at det er aktører med kun ønske om å investere.  

Materialet vårt viser videre at bopliktordningen bidrar positivt til vedlikehold av landbrukseiendommer. Våningshusene blir vedlikeholdt og oppgradert vesentlig mer hos eiere som bor på bruket enn blant eierne som ikke bor der. Det lyser altså i oppussede vinduer.

Vi fant ikke stor motstand mot bopliktordningen blant de som deltok i undersøkelsen Det betyr ikke at motstand ikke finnes.

Vi har for eksempel ikke undersøkt om det ville vært flere eller færre som ville bodd på landbrukseiendommene sine dersom bopliktordningen ikke hadde eksistert. Til det spørsmålet kreves andre data enn det vi har samlet inn her. Vi har heller ikke sett på kostnadene ved boplikten – både for private og det offentlige.

Ei heller har vi vurdert spørsmålet om boplikten er forholdsmessig og rettferdig – for eksempel det å pålegge noen typer eiendommer betingelser som innskrenker personlig friheten til eierne. Det finnes flere perspektiver av på denne ordningen, men de hører hjemme i en annen diskusjon.