Forskerne bak den første omfattende undersøkelsen av babyrobotens effekt har publisert sine funn i tidsskriftet The Lancet.
– Vår studie viser at prevensjonsprogram som inkluderer en babysimulator, ikke minsker risikoen for at tenåringer blir gravide, sier Sally Brinkman ved University of Western Australia.
– Tvert imot er risikoen høyere, sammenlignet med tenåringer som ikke deltar i et slikt program, tilføyer hun.
Én helg
Den aktuelle undersøkelsen er gjennomført i Australia, men lignende programmer finnes i et 90-tall andre land, deriblant Sverige. Elever ved 57 australske skoler deltok i studien.
Drøyt 1200 jenter deltok i det såkalte virtuelle spedbarnsprogrammet, som går ut på at de i én helg må ta hånd om en dataprogrammert dukke som skal kreve samme behandling som en levende baby.
Kontrollgruppen besto av 1500 jenter andre jenter, som fikk en mer tradisjonell helse- og seksualundervisning, skriver Die Welle.
Fødte ekte babyer
Alle deltakerne var i alderen 13 til 15 år da studien startet, og forskerne fulgte dem til de fylte 20. Da hadde 8 prosent av jentene som hadde fått spesialundervisning, født minst ett barn. I kontrollgruppen var andelen 4 prosent.
Også andelen aborter var høyere hos dem som hadde tatt hånd om enrobotbaby – 9 prosent, sammenlignet med 6 prosent i kontrollgruppen.
Resultatet viser at investeringer i robotbabyer ikke er den mest effektive bruken av offentlige midler hvis målet er å redusere tenåringsgraviditeter, påpeker forskerne bak studien.
– Tenk deg at du kjører inn i tåke og dårlig veigrep. Idéen om at du plutselig tar kontroll over bilen når den er i ferd med å spinne – det er absurd, sier Martin Steinert til forskning.no.
Steinert er professor ved NTNU og leder forskergruppa TrollLabs. Gruppa forsker blant annet på teknologi i selvstyrte biler og skip.
– Hvis bilen er i en situasjon som den ikke kan håndtere, er det nesten ingen sannsynlighet for at du virkelig kan ta over, fortsetter han.
– Bare tenk på det! Hvor hardt skal du bremse? Du trenger et par sekunder, sier Steinert.
To sekunder i en kritisk situasjon ved høy fart – det er altfor mye. Ett tragisk eksempel er dødsulykken i Florida der en Tesla på autopilot kolliderte med en trailer.
Ulykken har vekket opp en viktig diskusjon om selvkjørende biler: Skal sjåføren fortsatt få være sjåfør eller er det for farlig? Skal sjåføren heller bli passasjer?
Tesla har valgt det første. Sjåføren må fortsatt holde hendene på rattet, advarer autopiloten.
Automatikken et hjelpemiddel – en slags utvidet cruisekontroll. Sjåføren trengs fortsatt.
Google har valgt motsatt. Deres selvstyrte bil har ikke ratt. Steinert støtter dette valget.
Autopilot på racerbanen
– Tenk på det! Er du i stand til å gjøre noe bedre enn datamaskinen? Trolig ikke, sier han.
Steinert kan gi eksempler fra tida på Stanford. Der har blant andre forskeren Chris Gerdes arbeidet i mange år med selvstyrte biler på rallybanen.
Alt i 2008 sladdet studentbilen P1 i tette sirkler på løst, grusete underlag.
– Den kontrollerer skrensingen. Det er utrolig. Det er ikke noe som mennesker kunne klart dette, sier Steinert.
Seinere har bilen Shelley – en ombygd Audi TT – vist at datamaskinen er en like god på racerbanen som den beste rallykjører.
Video fra Stanford University. Chris Gerdes forteller og viser opptak av studentbilen P1 og Shelley på racerbanen.
Tillitsfulle Tesla-eiere
Men publikums tillit vinnes ikke på racerbanen. Den vinnes i den kaotiske hverdagstrafikken.
Er denne tilliten på plass allerede? Videoer på internett kan tyde på det – i litt for stort monn.
Folk leser eller spiser eller sover bak rattet i sin Tesla på autopilot – hvis de da ikke har gitt seg helt over og flyttet til passasjersetet.
Vil ulykken i Florida gjøre folk mer forsiktige? Kanskje. Uansett – for hver dumdristig Tesla-eier finnes det mange engstelige passasjerer. Hvordan få dem til å sette seg inn i en bil uten sjåfør – uten ratt?
Steinert og kollegene hans arbeider med svaret. I 2014 og 2015 laget de en prototyp på en selvstyrt bil som viser hva den ser – og hva den har tenkt å gjøre.
Prosjektet var et samarbeid mellom TrollLabs på NTNU, Center for Design Research ved Stanford University og Renault.
Lidar og lyslist
Renaulten var utstyrt med en bred lyslist hele veien under og på sidene av dashbordet. Når en hindring dukket opp foran eller på siden av bilen, glødet lyslisten hvitt i samme retning.
– Den skulle ikke gi nøyaktig informasjon. Den skulle bare gjøre deg klar over at bilen ser noe, sier Steinert.
Video fra prosjektet som viser systemet i drift.
Hindringene ble oppdaget med Lidar-instrumenter. De virker som radar, men bruker lys istedenfor korte radiobølger.
Renaulten i forsøket hadde tre Lidarinstrumenter som dekket kjørefeltet framover og ga signaler til lyslisten. En fotgjenger i veien ble for eksempel en diffus lysflekk på lyslisten i retning av fotgjengeren.
Googles selvstyrte bil har et Lidarinstrument med hele 64 stråler. Det gir et mer detaljert bilde rundt hele bilen, men koster også mye mer. Tesla bruker ikke lidar, men vanlige kameraer for å holde oversikten.
Et vennlig rykk i fotplaten
Renaulten i forsøket hadde også en fotplate i pedalhøyde. Når autopiloten hadde oppdaget en hindring, løftet fotplaten seg ørlite.
– En menneskelig sjåfør ville løftet foten og holdt den over bremsepedalen for å være klar til å bremse. Fotplaten ga et vennlig lite rykk, som for å si: Hei, jeg er forberedt, forklarer Steinert.
Affektiv ingeniørkunst
Slike forsøk er eksempler på det Steinert og kollegene hans kaller affektiv ingeniørkunst. Maskiner må lære seg å tolke følelsene til mennesker og ta hensyn til dem.
Det er ikke lett å få til. Følelser er kaotiske. Hvordan skal bilen – eller andre maskiner for den saks skyld – vite om du er trygg eller redd?
Stephanie Balters har brukt bilsimulatoren ved Stanford University i forskningen. Her er hun bak rattet i simulatoren. (Foto: Stephanie Balters)
Puls, pupiller og svette
Artikkelen forklarer hvordan du kan måle følelsesreaksjoner på menneskekroppen. Sterke følelser øker for eksempel pulstakten og sperrer opp pupillene.
Sterke følelser får deg også til å svette mer. Svette leder elektrisk strøm. Derfor kan svetten måles som mindre elektrisk motstand i huden.
Skiller ikke mellom glede og sinne
Problemet er at de sterke følelsene kan være positive eller negative. Målingene skiller ikke mellom jublende glede og redsel.
De skiller heller ikke mellom følelser som skyldes trafikken eller noe du hører på nyhetene, for eksempel.
For å finne ut av denne forskjellen, har forskere fram til nå vært nødt til å intervjue forsøkspersonene etterpå.
Hjernen i infrarødt
Nå kan de også ta i bruk skanning av hjernen utenfra i infrarødt lys. Dette kalles nær-infrarød spektroskopi, NIRS.
– Hodeskallen er gjennomsiktig for de infrarøde strålene. Vi kan se blodgjennomstrømmingen i hjernen, sier Stephanie Balters til forskning.no.
Strålene trenger ikke dypere inn en to–tre centimeter, men kan kombineres med tradisjonelle EEG-målinger der elektroder festes til hjernen.
Med slike målinger kan dataprogrammer bygge opp modeller for å påvise følelser, ifølge artikkelen i Journal of Intelligent Manufacturing.
Øyebevegelser i bilsimulator
Nå kan også kameraer tilkoblet dataprogrammer som iMotions analysere øyebevegelser, ansiktsuttrykk og flere kroppssensorer for å tolke følelsene bedre.
iMotions brukes blant annet i Stanfords avanserte bilsimulator, der både Steinert og Balters har gjort forsøk.
Video fra iMotions viser hvordan programvaren brukes i Stanfords bilsimulator for å skaffe data om bilførerens reaksjoner.
Simulatoren lar forskerne prøve ut hvordan sjåføren takler dagens og morgendagens biler.
Sol gir også svette
Likevel – virkeligheten ute i kaotisk hverdagstrafikk er noe annet enn de kontrollerte forholdene i en simulator.
– I solskinn svetter du mer, sier Balters. Svette betyr altså ikke nødvendigvis sterke følelser.
På samme måte kan målinger vise rask puls fordi sjåføren beveger seg. Falske elektriske signaler fra andre muskler slår ut pulsmåleren.
Alle reagerer ulikt
Et annet problem er at resultater fra ett forsøk kan ikke sammenlignes med et annet.
– Folk oppfatter en situasjon veldig forskjellig. Ikke alle reagerer likt når de setter seg inn i en selvstyrt bil, sier Balters.
– Noen stoler på systemet. I simulatoren på Stanford var de passive. Andre var mer engasjerte, fortsetter hun.
Fortsatt på sjåførskole
På mange måter må den selvstyrte bilen vinne passasjerenes tillit – som en hvilken som helst annen sjåfør.
Men de selvstyrte bilene er fortsatt under opplæring. Det er fortsatt situasjoner der de ikke oppdager fare.
Det skjedde i ulykken med en Tesla i Florida. Den varslet aldri føreren om å ta over.
– Systemet som skulle unnvike kollisjon er programmert til å følge med på områder lavt nede foran bilen. Buen av traileren var derfor ikke mulig å oppdage for systemet, og føreren tok ikke over kontrollen, kommenterer Balters.
Når de selvstyrte bilene en gang i framtida faktisk klarer førerprøven i alle situasjoner – hvordan skal de vise passasjerene at de kan slappe av – selv om rattet er borte?
Det kan for eksempel skje med lyssignaler og vipping av fotplate – som i Renault-forsøket. Eller det kan skje ved at bilen snakker til passasjeren.
– Bilen må lære hvordan det enkelte menneske reagerer. Hvert menneske reagerer forskjellig. Det er ikke sensorene, men tolkningen av dem som er det vanskelige, sier Balters.
Bil og menneske
Menneskene må også være med på å bygge denne tilliten.
– Du må lære oppførselen til bilen. Du må bli vant til det. Mennesket må lære psykologien til bilen og bilen må lære psykologien og fysiologien – kroppsreaksjonene – til mennesket, sier Balters.
I snart tusen år har forelesninger vært den dominerende undervisningsformen i høyere utdanning. Midt i manesjen står foreleseren og går gjennom pensum for studentene som ikke alltid sitter der som tente lys.
Forelesninger er enkelt og behagelig for læreren og kostnadseffektivt for institusjonen. For studentene er det ikke en spesielt effektiv måte å lære på, mener Njål Foldnes, som er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.
– Studentens passive rolle hemmer læring og engasjement, sier han.
Gjennomgang av pensum når du er motivert
Foldnes, som blant annet foreleser i matematikk, har eksperimentert med en alternativ måte å undervise på som kalles «flipped classroom». Det oversettes gjerne med «omvendt undervisning».
Metoden innebærer at gjennomgangen av nytt materiale foregår med videoer som er skreddersydde til undervisningen. Videoene er tilgjengelige på Youtube. Gjennomgangen av pensum la tidligere beslag på mesteparten av undervisningstiden. Studentene kan med den nye metoden heller studere videoene når de er motiverte og konsentrerte.
Undervisningstiden kan i stedet brukes til å praktisere og reflektere rundt det nye stoffet som blir diskutert i videoene.
Delte klassen i to
Njål Foldnes delte en storklasse tilfeldig i to grupper. Den ene gruppen besto av 93 studenter som fikk tilgang til videoer og undervisningsøkter tirsdag ettermiddag. Den andre gruppen, kontrollgruppen, besto av 142 studenter som fulgte ordinære forelesninger hver tirsdag formiddag.
Ingen av de 142 studentene som fikk beskjed om å følge ordinære forelesninger, sa at de hadde lyst til å være med i gruppen som skulle gjennom det nye undervisningsopplegget.
Derimot var det flere av studentene i eksperimentgruppen som ønsket å bytte over til tradisjonelle forelesninger. Skepsisen forsvant etter et par undervisningsøkter med det nye opplegget. Eksperimentet ble derfor ikke forringet av «overløpere».
Foreleseren blir heller veileder
Studentene i eksperimentgruppen ble så delt inn i faste grupper med seks til åtte studenter som arbeidet sammen i undervisningsøktene. Gruppene ble satt sammen av studenter som ikke kjente hverandre fra før og som representerte ulike karakterer, alder og kjønn.
Gjennom semesteret løste hver gruppe en rekke oppgaver sammen. Studentene ble etter hvert trygge nok til å argumentere for sine synspunkter, til å hjelpe andre og også til å lytte på andres forslag. I undervisningsøkten løste studentene ulike matteoppgaver og engasjerte seg så i sin gruppe.
– I stedet for å forelese blir min rolle i undervisningen å veilede studentene, oppklare misforståelser og å motivere, sier Foldnes.
Lærte mer uten forelesninger
Begge gruppene, både de som fulgte ordinære forelesninger og de som deltok i det nye undervisningsopplegget, hadde til sammen 36 undervisningstimer. Foldnes testet matematikkferdighetene til studentene både før og etter undervisningsperioden.
Studentene i eksperimentgruppen oppnådde vesentlig bedre resultater enn studentene som fulgte tradisjonelle forelesninger. Foldnes kontrollerte for forskjeller i studentenes forkunnskaper.
Fire uker senere ble det avholdt eksamen. Læringseffekten var fortsatt til stede.
Nærmere tre av ti studenter (28 prosent) i eksperimentgruppen oppnådde toppkarakter, mens det tilsvarende tallet var 11 prosent for studentene som fulgte forelesninger.
Økt engasjement
– De positive resultatene skyldes sannsynligvis økt engasjement og mere aktive læringsformer, antar forskeren.
En annen positiv effekt er at studentene fikk erfaring med lagarbeid.
– De lærte å argumentere for tankene sine, og de lærte å lytte på andre. Det å kunne fungere i en gruppe sammen med andre er utvilsomt en viktig egenskap i videre studier og karriere, sier han.
Njål Foldnes er opptatt av at studenter lærer mer den tiden de er i undervisning.
– Høyere utdannelse har lenge vært besynderlig upåvirket av nye digitale teknologier slik som video. Det er det på tide å gjøre noe med.
Referanse:
Njål Foldnes: «The flipped classroom and cooperative learning: Evidence from a randomised experiment». Active Learning in Higher Education mars 2016, doi: 10.1177/1469787415616726. Sammendrag.
Men nå viser en studie fra University of North Texas at bruk av sosiale medier også kan ha motsatt effekt. Sjekke-appen Tinder kan gi brukere dårligere selvtillit og gjøre dem overdrevent opptatt av eget utseende, tyder studien på.
Halv million norske brukere
Forskerne tok med flest kvinnelige deltakere, for å finne ut hvordan kvinner takler å bli behandlet som et objekt og om selvtilliten deres ble påvirket. Studien tyder litt overraskende på at menn kan være minst like utsatt for å få svekket selvbilde av bruken, som kvinner.
Tinder er en mobil-app for single som skal gjøre det enklere å få kontakt. Den har 50 millioner aktive brukere. Bare i Norge bruker en halv million denne appen, ifølge forsker Berit Skog som forsker på sosiale medier ved NTNU.
Du kan velge og velges bort
Dating-tjenesten fungerer slik: Du får se bilder av kvinner eller menn som er i nærheten, avhengig av hvilket kjønn du foretrekker. Så kan du velge eller velge bort personer basert på hvordan de ser ut, ved å dra bildet til høyre eller venstre.
Hvis to brukere liker hverandres utseende, kan de begynne å kommunisere med hverandre.
I den nye studien ble 1050 kvinner og menn spurt om hva de syntes om sin egen kropp, hvor vel de følte seg psykisk og hvor populære de følte de var. Omtrent ti prosent av deltakerne brukte Tinder.
De ble også spurt om sin sosiale og kulturelle bakgrunn. Alle var studenter.
Brukere av begge kjønn rapporterte at de var mindre fornøyd med utseendet og kroppen sin enn ikke-brukere.
Resultatene ble presentert på den årlige konferansen for den amerikanske psykologforeningen.
– Brukerne av Tinder var gjennomgående mindre fornøyd med egen kropp og utseende, enn de som ikke brukte appen, forteller forsker Jessica Strübel ved Universitetet i Nord-Texas. (Foto: privat)
– Vi fant ut at både gutter og jenter som brukte Tinder aktivt følte mer skam over kroppen, sammenlignet med de som ikke brukte Tinder, sier forsker Jessica Strübel ved University of North Texas i en pressemelding.
Begge kjønn sammenlignet seg i større grad rent fysisk med andre, og var mer bevisst på egen kropp. De aksepterte også i større grad sosiale oppfatninger av skjønnhet, og stolte på medias informasjon om utseende og attraktivitet, sa Strübel.
Men bare mannlige Tinder-brukere rapporterte om dårligere selvtillit.
Psykolog Peder Kjøs har sett på studien og synes det er interessant at det er en forskjell mellom de som bruker Tinder og andre når det gjelder synet på egen kropp. Men spaltisten i VG og Klassekampen mener den har flere svakheter.
– Det er flere ting som ikke er besvart. Forskerne har bare målt deltakerne på ett tidspunkt. Dermed sier ikke studien noe om det er selve Tinder-bruken som svekker selvbildet, eller om det er de som er misfornøyd med kropp og utseende som bruker Tinder, forklarer han.
– Studien sier ingenting om det er Tinder-bruken som gjør at brukerne får negativt kroppsbilde eller om de som er opptatt av kropp og utseende i større grad bruker Tinder, sier psykolog Peder Kjøs. (Foto: privat)
Single kan ha svekket selvbilde
For det andre er ikke sivilstatusen til brukerne oppgitt.
– Vi kan vel gå ut fra at de fleste Tinderbrukerne er single, men vi vet ikke om den andre gruppen er single eller har kjærester. Man kan tenke seg at de som er single, generelt er mer usikker på sin egen kropp og utseende enn dem som er i et forhold, sier Kjøs.
– Vi kan heller ikke se bort fra at de som er opptatt av eget og andres utseende bruker Tinder, mens andre med andre interesser bruker andre metoder for å komme i kontakt med en mulig kjæreste, sier han.
Psykologen synes dette er spennende å få svar på i fremtidige studier av temaet.
Kritisk til seg selv og andre
Tinder-brukerne føler seg mer utskiftbare i sine sosiale forhold, viser studien. De er mer kritiske og skeptiske til hvordan de ser ut.
De tror dessuten at det alltid er noen bedre rundt hjørnet, selv om de tviler på sin egen sjekkeverdi, ifølge Strübel.
– Resultatet vårt tyder på at menn er minst like negativt påvirket av sosiale medier og får selvtilliten svekket, som kvinner.
En Tinder-bruker forskning.no har snakket med sier at Tinder ikke er spesielt kropps- og utseendefokusert sammenlignet med andre sosiale datingmedier.
– Men det er mye fokus på å se veltrent, fit og sporty ut, skriver hun i en epost til forskning.no.
Hun har brukt tjenesten i to år, og forteller at det kommer an på dagsformen om den påvirker selvtilliten hennes negativt eller positivt.
– Jeg blir nedstemt noen ganger, spesielt når det er mange useriøse henvendelser. Andre ganger blir jeg glad og synes det er spennende når jeg treffer på en gutt eller mann som virker oppegående, seriøs og reflektert. Det skjer også av og til.
Brukeren er singel, og vil være anonym.
Ifølge henne har hun støtt på like mange seriøse og useriøse menn på andre datingsider, som Match, Sukker og Møteplassen.
– Det gjelder å lese mellom linjene og kjenne på hvordan en person skriver meldingene for å luke ut de mest useriøse, er hennes råd.
Også forskerne selv understreker at det ikke nødvendigvis er Tinder som forårsaker dårlig kroppsbilde. Det kan like godt være at de som har lavere selvtillit fra før blir mer dratt mot å bruke denne formen for apper enn andre.
– Tinder-brukere oppgir at de er mindre fornøyd med ansiktet og kroppen sin, og de føler seg mindre verdt enn menn og kvinner som ikke bruker Tinder, ifølge Jessica Strübel ved University of North Texas.
Forskerne mener det trengs mer forskning særlig på langtidseffektene av sjekke-apper som Tinder.
Referanse:
“Love Me Tinder: Objectification and Psychosocial Well-Being,” Poster Session, 4. august, Exhibit Hall, Colorado Convention Center, Denver.
Så mye som hvert tredje besøk fra hjemmetjenesten i flere kommuner gjennomføres fordi folk har behov for hjelp til å ta medisinen sin.
Tenk om det gikk an å løse denne enkle oppgaven med en elektronisk pilleautomat – en dispenser – som forteller når brukeren skal ta pillene sine, i riktig rekkefølge og mengde. Da kunne hjemmehjelperen frigjøre tid til å gjøre andre oppgaver.
Den elektroniske pilleautomaten er en realitet. Det er eksempel på en ny tjeneste som utfordrer dagens praksis. Den kan løse oppgaven på en enklere og billigere måte, men krever at brukeren er med på leken, og selv gjør jobben.
Hvordan vil brukerne motta den elektroniske pilleautomaten? Hvordan sikre at de pårørende føler seg trygge på at det er god løsning? Hvilke forutsetninger må oppfylles for at den nye pilleautomaten erstatter dagens praksis?
Utfordrer dagens praksis
Ranvir S. Rai har i sitt doktorgradsprosjekt ved Handelshøyskolen BI studert hvilke faktorer som er viktige for at tjenester som bryter med dagens praksis, faktisk blir tatt i bruk og hvordan de blir tatt i bruk over tid.
Han er spesielt opptatt av fremveksten av nye tjenester som i utgangspunktet leverer «dårligere ytelse» enn eksisterende tjenester. Til gjengjeld er de nye løsningene enklere, billigere og mer brukervennlige. Hvis de etter hvert blir oppfattet som gode nok av folk flest, vil de kunne endre eksisterende praksis radikalt.
Denne typen nyskapninger kalles for disruptive innovasjoner; de utfordrer og noen ganger til og med utkonkurrerer eksisterende løsninger. Nyskapninger som Spotify og Netflix er eksempler på disruptive innovasjoner som har endret musikk- og mediebransjen radikalt. Innovasjoner som utfordrer eksisterende praksis, er på fremmarsj også i helse- og utdanningssektoren.
Rai har sett på to teknologibaserte tjenester som har tatt mål av seg å radikalt endre dagens praksis. Den ene innenfor helsesektoren: hjelpe brukere til å ta medisin med en elektronisk pilleautomat i stedet for hjemmehjelp. Den andre innenfor utdanning: introduksjon av en digital bokleser til erstatning for den tradisjonelle pensumboken.
Økt livskvalitet og penger spart
Helsestudien ble gjennomført i Sarpsborg kommune. Kommunen hadde bestemt seg for å prøve ut bruk av de elektroniske pilleautomatene i hjemmehjelpstjenesten. Den elektroniske pilledispenseren varsler brukeren om når hun skal ta sin neste pille.
Ranvir S. Rai. (Foto: Fredrik I. Christensen)
Rai fulgte introduksjonen av den elektroniske pilledispenseren hos rundt 20 brukere over en periode på to år. I tillegg til å observere hvordan løsningen ble tatt i bruk, gjorde han dybdeintervjuer og intervjuer i fokusgrupper.
Den nye løsningen ble tatt godt imot. Brukerne kunne ta pillene sine selv ved hjelp av den elektroniske pilledispenseren i stedet for hjelp fra hjemmehjelperen. Sarpsborg kommune har spart mye som følge av den nye løsningen. Samtidig har helsepersonellet fått mulighet til å bruke mer tid på brukere som har mer komplekse diagnoser.
Ved å sette brukerne i stand til å ta medisinen sin selv har flere av dem fått mulighet til å gjøre aktiviteter de ikke var i stand til tidligere.
– Den nye løsningen har for flere av brukerne vist seg å være en døråpner til økt livskvalitet, sier Ranvir S. Rai.
Må passe inn
En ny løsning vil ofte utfordre eksisterende praksis og dermed møte motstand. For å lykkes med å innføre nye teknologiske løsninger, er det avgjørende hvordan man introduserer den, ikke bare for brukeren, men også for pårørende og ansatte som tilbyr tjenesten.
I tillegg er det ifølge Rai viktig at den nye løsningen må fungere godt i den sammenhengen den skal brukes. Den må i tillegg harmonere med øvrig praksis.
– Nye tjenester kan ikke utvikles i vakuum. Før tjenesten utvikles, må en utvikle en inngående forståelse av eksisterende praksis og hvordan den nye tjenesten kan fungere sammen med andre oppgaver som skal gjøres, sier Rai.
Referanse:
Ranvir S. Rai. «Innovating in Practice: A Practice-Theoretical Exploration of Discontinuous Service Innovations». Doktoravhandling, Handelshøyskolen BI, august 2016. Sammendrag
Andelen eldre øker raskt, levealderen øker og stadig flere kommer til å trenge hjelp og helsetjenester hjemme. Blant annet til opptrening etter fall – eller forebyggende trening for å holde balansen og for å få bedre styrke til å greie ulike oppgaver på egenhånd.
«Stå med føtene saman, sving med armane – og køyr!». De som har levd noen år, vil huske TV-programmet «Trim for eldre». Mange godt voksne omkring i det ganske land sto i stuene sine og fulgte instruksjonene på TV-skjermen, akkompagnert av pianospill. Balansetrening og styrketrening, gjennomført på hjemmebane.
I dag bruker en del land videokommunikasjon i hverdagsrehabilitering. Det kan kalles et slags moderne «Trim for eldre», men som også tilpasser seg dine behov.
En studie av hverdagsrehabilitering som gjennomføres via videokommunikasjon, viser at eldre er relativt positive til slike tiltak. Utfordringen er å få kommuner og helsepersonell til å ta teknologien i bruk.
Skyper med barnebarna
– Mange eldre i dag er vant med å bruke Skype for å kommunisere med barnebarn som bor langt unna, og mange er vant med Ipad og touch-teknologi, sier førsteamanuensis Ralf Kirchhoff ved NTNU i Ålesund.
– Denne kunnskapen har overføringsverdi til den relativt enkle teknologien som kan brukes i hverdagsrehabilitering via videokommunikasjon. Det å bruke velkjent teknologi på denne måten er ennå et uutnyttet felt i Norge, sier han.
Australia, Storbritannia, Sverige og USA er eksempler på land som har kommet langt i å høste erfaringer med velferdsteknologi.
Kirchhoff har i samarbeid med universitetslektor Helen Berg gjort en undersøkelse basert på elleve empiriske studier. Den viser altså at eldre pasienter i hovedsak er fornøyde med å ta i bruk videokommunikasjon i opptrening hjemme.
Mye reisetid i grisgrendte strøk
Kirchhoff peker på at en av de største utfordringene for eldre som trenger rehabilitering i dag, er at de ofte må forholde seg til svært mange ulike personer.
Store avstander i et grisgrendt land som Norge byr også på problemer.
– Det går med mye tid på reising for spesialisert helsepersonell som skal assistere med rehabilitering hjemme. Med videokommunikasjon kan fysioterapeuten eller ergoterapeuten bruke tiden mer effektivt på oppfølging av hver enkelt pasient, i stedet for å bruke tid på å reise rundt til dem, sier Kirchhoff.
Gjennom videoteknologi kan fysioterapeuten eller ergoterapeuten gi opplæring og oppfølging til både pasienten selv og eventuelt opplæring og veiledning til hjemmehjelpstjenesten som bistår dem hjemme.
– Innføring av det man på fagspråket kaller telerehabilitering vil trolig gjøre det lettere å nå flere pasienter der de bor, særlig i lite befolkede områder. Primært kan ergo- og fysioterapeuter veilede pasienter og helsepersonell fra hjemmetjenesten ved bruk av video, i en toveiskommunikasjon, for å sikre at øvelser blir utført korrekt. Dermed øker også effekten av tjenesten, konkluderer Helen Berg.
Helsepersonell og kommuner er skeptiske
Studien viser altså at det ikke er de eldre som bremser innføring av teknologien. Men hos helsepersonell finnes en del skepsis. Kirchhoff tror det henger sammen med at teknologien ennå ikke er integrert i sykepleierutdanningene eller andre helseutdanninger i Norge.
Den aller største utfordringen står kommunene for.
– For kommunene er dette ukjent terreng, og mange er per i dag ganske uforberedt på å ta i bruk velferdsteknologi, sier Kirchhoff.
Han trekker fram flere grunner til dette. For eksempel må det bygges ny infrastruktur, noe som er krevende. Innføring av velferdsteknologi krever også langsiktig og koordinert planlegging, og ikke alle kommuner er så gode på det. Det kan ha sammenheng med manglende kompetanse, for eksempel hos de som bestiller og drifter helsetilbudet, eller så kan kommunestørrelse og kommunenes økonomiske handlingsrom virke hemmende.
Må ha et parallelt ikke-teknologisk tilbud
Selv om mange eldre er positive, er det også mange som synes den nye teknologien både er vanskelig og upersonlig.
– Hvis en kommune innfører en slik velferdsteknologibasert løsning, vil enkelte føle seg tvunget til å ta i bruk noe de ikke ønsker eller føler at de ikke behersker. Derfor er det viktig at en kommune som innfører det, også må ha et parallelt ikke-teknologibasert system, understreker Kirchhoff.
Dette er altså ikke en quick fix for alle, men en ny måte å tilby tjenester på, hvor målet er at tilbudet til de som trenger rehabilitering, blir bedre.
– Det skjer en del prøvevirksomhet knyttet til velferdsteknologi i norske kommuner, men det stopper som oftest opp etter utprøving. Det mangler koordinering for å samle erfaringene slik at man kan bruke dem for å gå videre på, sier Ralf Kirchhoff.
Forskerne mener at studien i så måte kan gi grunnlag for å planlegge, gjennomføre og prøve ut denne type velferdsteknologien mer systematisk og koordinert.
Skal du ta førerkortet eller vil du bare få bedre reaksjonsevne som bilfører? Da kan du spille action-spill på dataskjermen med god samvittighet.
En ny studie i Psychological Science tyder i hvert fall på det.
Har du en 18-åring som skal ta førerkort får du altså nå en grunn mindre til å klage på podens dataspilling i godstolen.
Bedrer sensomotoriske ferdigheter
Men ikke alle typer dataspill har effekt. De må være fartsfylt, viser studien. Mange videospill krever høy motorisk reaksjonsevne basert på vekslende visuelle inntrykk.
Bare det å spille action-dataspill i fem timer kan forbedre grunnleggende ferdigheter i sensomotorisk kontroll, ifølge studien.
– Det er slike ferdigheter vi bruker når vi for eksempel kjører bil, sier forsker Li Li ved New York University Shanghai i en pressemelding. Hun ledet studien.
Også tidligere studier har vist at noen former for videospill kan gi fordeler for spesifikke visuelle ferdigheter, som om du merker kontraster og reagerer motorisk på synsinntrykk.
Men det har vært forsket lite på om videospilling faktisk gir deg bedre kontroll. Sammen med et par kolleger ved Universitetet i Hong Kong gjorde forskeren Li en rekke forsøk med erfarne og uerfarne spillere.
Deltakerne ble så satt foran en skjerm som viste en smal vei med veikanter. De skulle styre et virtuelt kjøretøy langs veibanen, og holde bilen så nær midten av veibanen som mulig. Videospillet var også utstyrt med sidevind som påvirket retningen på kjøretøyet. De fikk tre forsøk som varte i 96 sekunder.
Hvor godt deltakerne klarte oppgaven, var koblet til hvor erfarne de var. Erfarne gamere viste større presisjon i å holde kjøretøyet på veibanen og hadde mindre avvik fra midten av banen, sammenlignet med deltakere med litt eller ingen dataerfaring.
De med erfaring hadde tidligere spilt action-spill minst fem timer i uken det siste halvåret.
Forskerne fant lignende resultater da de testet deltakerne på en annen oppgave, hvor deltakerne skulle bruke en joystick for å holde en prikk unna midten av skjermen.
For å finne ut om det var årsakssammenheng mellom action-spilling og motoriske ferdigheter, rekrutterte Li og kollegene også deltakere som ikke hadde erfaring med videospill i det hele tatt.
Noen dataspill har ikke effekt
De ble tilfeldig delt inn i to grupper, hvor den ene gruppen fikk øve seg på spillet det fartsfylte spillet bilspillet Mario Kart med rattkonsoll.
Den andre gruppen spilte Roller Coaster Tycoon III, og brukte mus og tastatur for å bygge en fornøyelsespark. Spillerne som hadde spilt det fartsfylte spillet, presterte langt bedre på prikk-testen enn den andre gruppen. De forbedret ferdighetene etter bare fem timers spill. Etter ti timer ble de enda bedre.
Kontrollgruppen viste ikke fremgang. Det tyder på at hvilken type spill man spiller, har ulike effekter. I hvertfall foran skjermen. Forskerne testet ikke deltakernes ferdigheter i virkelig bilkjøring ute i trafikken.
Men studien tyder altså på at fartsfylte dataspill kan være et kostnadseffektivt supplement.
Referanse:
Li Li mf: Playing Action Video Games Improves Visuomotor Control. Sammendrag. Psychological Science, 8. juli. 2016. 0956797616650300
Konsernsjef Sigve Brekke i Telenor lanserte de to konkrete initiativene på et arrangement under Arendalsuka onsdag morgen. Tanken er å bygge opp Norge som en digital gründernasjon.
Telenor samarbeider med NTNU, SINTEF og StartupLab om de såkalte Artificial Intelligence/AI- og Big Data-prosjektene.
Samtidig lanseres også et eget dedikert nettverk for eksperimentering med neste generasjons «tingenes internett» – Internet of Things/IoT i flere norske byer.
– Vi må bygge kritisk norsk kompetanse innen kunstig intelligens, og vi må gi norske gründere tilgang til ressursene de trenger. Bare på den måten kan vi sikre at vi lykkes med digital omstilling og at det skapes nye arbeidsplasser. Nystartede virksomheter spiller en sentral rolle i etableringen av nye arbeidsplasser, så dette bør være en spennende mulighet for alle som planlegger nye moderne kunnskapsbedrifter, sier konsernsjef Sigve Brekke.
Vi reiser med fly som aldri før. Haster til flyplassen, sjekker inn bagasjen og stiller oss i kø ved sikkerhetskontrollen.
De færreste reflekterer over jussen der vi venter på kontroll. Vi tenker heller på en halvtom brusflaske, eller en lebestift eller babymaten som er glemt i håndbagasjen. Med håp om at flyselskapene sikrer oss en bombefri reise, underkaster vi oss ulike typer kontroll.
Vi aksepterer at supermaskiner gjennomlyser kroppen og bagasjen, og vi oppfatter det som en naturlig del av reisen. Det det er sjelden vi tenker på at maskinen vi passerer gjennom har røntgenøye og ser alt vi har under klærne.
Men er det greit at en kroppsskanner avfotograferer oss og bildene blir lagret et sted? Hvor mye inngrep i privatlivet tåler vi, og hvor går grensen?
Bare litt naken
De store endringene i krav og forventninger til flysikkerhet kom etter de dramatiske terroraksjonene på 2000-tallet. Det ble utviklet nye teknologier til kontroll av passasjerer – såkalte skannere – for å avsløre forbudte gjenstander på kroppen eller i klærne.
Den første kroppsskanneren som var tatt i bruk i 2009 var en slags røntgenmaskin som viste bilde av passasjerenes nakne kropp gjennom klærne. Teknologien var basert på høyfrekventerte radiobølger som produserte detaljerte 2D eller 3D-bilder av kroppen.
Men etter noen rapporter om helseskader, skandaler og protester fra publikum ble disse erstattet med en mildere form for kroppsskanning, hvor ansiktet og intime soner er sladdet.
– Kroppsskannere av den gamle typen er ikke brukt i sikkerhetskontroll av passasjerer lengre. Det ble forbudt i EU i 2012, og i 2013 i USA. Grunnen til forbudet var personvern og helserisiko. Men nye typer skannere etableres, og antallet øker raskt, sier Olga Enerstvedt.
Hun har skrevet sin doktorgradsavhandling om sikkerhetskontroller ved flytrafikk, og undersøkte blant annet dets implikasjoner på personvern.
– Men utviklingen har ikke stoppet, og ny teknologi inntar flyplasser. En av dem er såkalte MMW-skannere, som står for millimeter wave og er basert på radiobølger uten å utsette passasjerer til skadelige stråler. Bildene presenteres i ulike former, avhengig av lovgivningen i det respektive landet.
Gir ikke full trygghet
De nye MMW maskinene har flere svakheter, til tross for bedre teknologi og mindre helserisiko . De klarer for eksempel ikke å skille mellom implantater og forbudte gjenstander, og de klarer ikke å viser gjenstander som er gjemt inn i kroppens hulrom. Dermed gir de både positive og negative falske resultater. De har vært en del alvorlige hendelser, hvor kroppsskanneren ikke hadde varslet.
I juli 2009 klarte en 23- år gammel nigeriansk mann å komme seg om bord med eksplosiver, til tross for at flyplassen på det tidspunktet hadde 15 kroppsskannere.
Fabrikanter av skanneren mente at maskinen ikke klarte å avsløre mannen fordi det eksplosive stoffet var i pulverform, og var gjemt i kroppens hulrom. Han ble til slutt overmannet og terroraksjonen ble avverget, men episoden viser en viss grad av upålitelighet ved bruk av MMW-maskiner.
100 prosent sikkerhet i flytrafikk blir aldri oppnådd, sier Olga Enerstvedt. (Foto: UiO)
– Andre typer mer effektive skannere, for eksempel basert pårøntgenstråler, er også blitt utviklet. Disse kan vise alle gjenstander i kroppen, også ting/eksplosiver som er svelget eller operert inn i kroppen gjennom rectum. Slike maskiner er imidlertid helsefarlige, og brukes bare i fengsler, diamantgruver eller for å gjennomlyse mistenkte personer.
– Men på grunn av høy stråledoser er det ikke aktuelt å bruke dem rutinemessig på flyplasser. På noen flyplasser brukes de til å ta bilder av utalgte personer for å avsløre narkotikasmugling, men ikke i vanlig passasjerkontroll, forteller Enerstvedt.
Med rett til privatliv
De nye maskinene er så godt som harmløse. Passasjerene er ikke utsatt for kreftrisiko og heller ikke for avslørende, kanskje pinlige bilder av kroppen. Eksplosiver og våpen blir oppdaget med stor sannsynlighet, og flyreisen blir tryggere.
Hva er så problemet? Hvorfor protester?
– Det å ta bilder av menneskekroppen er å trenge inn i en intim sfære av privatlivet. Opplevelesen av å bli tatt bilde av er svært ulik; jeg tenker på medlemmer av spesielle grupper, som f eks funksjonshemmede, kvinner, barn eller religiøse grupper kan ha en svært negative opplevelse, sier Enerstvedt.
– Som en illustrasjon kan jeg nevne en episode på flyplassen i Orlando, hvor kroppsskanneren oppdaget en avvik på en kvinnelig passasjer, nemlig et mannlig kjønnsorgan. Hun fikk beskjed om å «gå gjennom kroppsskanneren som en mann, ellers blir det problemer». Dette syntes hun var diskriminering og uverdig behandling.
Enerstvedt peker på et annet kontrovers: lagring av bilder.
– På den ene siden er det logisk at sikkerhetsmyndigheter vil lagre bilder. De ønsker å ha dem som bevis hvis noe skulle gå galt, og en terrorist skulle ha kommet om bord.
EUs lovgivning presiserer at når passasjeren har passert skanneren uten å ha blitt stoppet, skal ikke bildene oppbevares.
– Firmaer som lager skannere garanterer at bildene ikke kan lagres, men dette kan vi ikke være helt trygge på. Det vi ser i dag, er at flere tusen «nakenbilder» flyter rund om på nettet, selv om de gamle maskinene ikke skulle lagre dem.
– Spørsmålet er om de nye MMW-maskinene – til tross for sine svakheter – er bedre til å avsløre kriminelle og samtidig respektere passasjerens privatliv og verdighet.
Ny realitet
Når det gjelder bruken av kroppsskanning av flypassasjerer må flere faktorer vurderes, mener Enerstvedt.
– Teknisk kvalitet av maskiner, alternative tilbud til passasjerer som ikke ønsker kroppsskanning, klar og tydelig informasjon og streng beskyttelse av personopplysninger er noe av punktene som i følge rapporten bør vurderes før installeringen av kroppsskannere.
Men selv ved en fullkommen teknologi og lovgivning kan man ikke regne med full beskyttelse mot terror.
– Sikkerhetseksperter er enige om at teknologi aldri kan bli den eneste løsningen, bare en måte å reagere på. 100 prosent sikkerhet kan aldri bli oppnådd, sier Enerstvedt om fremtiden for sikkerhetsteknologi i luftfart.
Referanse:
Olga Mironenko Enerstvedt: Aviation security and protection of individuals: Technologies and legal principles. Doktoravhandling, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo, 2016.
