Med den sveitsiske piloten André Borschberg ved spakene, tok solflyet av østover fra Abu Dhabi mandag morgen. Han og landsmannen Bertrand Piccard skal bytte på å fly Solar Impulse 2 rundt jorda de neste fem månedene.

Prosjektets mål er å fronte nytten av fornybar energi, og de to oppfinnerne og flygerne skal etter planen presentere sine erfaringer på klimakonferansen i Paris i desember.

17 000 solceller

Mandagens avgang fra Al-Bateen flyplass i Emiratene er et resultat av parets forskning og testing gjennom 13 år.

– Dette prosjektet er en menneskelig utfordring, sa Borschberg før avreise søndag.

Solflyet hans har bare ett sete og veier ikke mer enn en stor bil, men vingespennet er like bredt som hos et stort passasjerjetfly. Vingene er dekket av 17 000 solcellepaneler som forsyner fire propeller med strøm.

Flyet er ventet å lande i Oman senere mandag, før pilotene fortsetter den 35 000 kilometer lange reisen.

Ren framtid

På ferden rundt jorda skal Solar Impulse etter planen innom blant annet India, Kina, Hawaii og New York, før det krysser Atlanteren og vender tilbake til Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Totalt er det planlagt tolv mellomlandinger fram til Jorda er rundet en gang på sensommeren – uten at en eneste dråpe drivstoff er brent.

– Vi ønsker å dele vår visjon om en ren framtid, sier Piccard.

– Klimaendringene er en fantastisk mulighet til å bringe nye, grønne teknologier som sparer energi, berger planetens naturressurser, gir inntjening, skaper jobber og opprettholder vekst på markedet, tilføyer han.

På den lengste strekningen skal en av de to sveitserne tilbakelegge 8500 kilometer på fem dager over Stillehavet, mellom Nanjing i Kina og Hawaii.

Yoga

Borschberg og Piccard har sagt at de akter å benytte seg av selvhypnose og yoga for å holde ut de lange soloflygningene og ekstreme temperaturforandringene. Maskinen kan fly på autopilot, og flygerne har trent på å kunne sove i 20-minuttersøkter for så å våkne opplagt.

I et kontrollsenter i Monaco sitter 65 meteorologer, flygeledere og ingeniører og holder oppsyn med prosjektet. Dersom det skulle dukke opp et problem mens piloten sover, vil bakkemannskapet kunne vekke ham.

Borschberg og Piccards idé ble latterliggjort av flybransjen da den først ble lansert. I 2013 brukte sveitserne drøyt to måneder på å krysse det amerikanske kontinentet med en tidligere modell av Solar Impulse.

Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) og Forskningsrådet lyser ut midler for å øke utveksling og utenlandserfaring for forskere og studenter på alle stadier i karrieren. Dette skal føre til at vi får flere norske, verdensledende miljøer innen høyere utdanning, forskning og innovasjon. Søknadsfristen er 27. mai.

Internasjonale partnerskap for fremragende utdanning og forskning (INTPART) er et nyopprettet, internasjonalt partnerskapsprogram. Programmet skal stimulere til langsiktig faglig samarbeid for forskere og studenter i åtte prioriterte land utenfor Europa: Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika og USA.

– Vi inviterer nå aktuelle fagmiljøer til å søke om midler til treårige partnerskap. Maksimum støtte er satt til 1,5 millioner kroner årlig. Det er ingen faglige begrensninger. Dette er et sterkt og raust insentiv for faglig kvalitetsutvikling, sier SIU-direktør Alf Rasmussen.

Vil øke antallet internasjonale partnerskap

Forskningsrådets direktør, Arvid Hallén, mener at INTPART kan bli et nyttig virkemiddel for å etablere og styrke kontakten mellom norske og internasjonale forskningsmiljøer.

‒ Jeg har tro på dette programmet. For å utvikle flere verdensledende miljøer må norske forskere komme seg ut, og vi må få flere utenlandske forskere hit. Disse midlene vil kunne gå til å dekke seminarutgifter, sommerkurs og utvekslingsopphold, men også til langsiktige forskningsprosjekter og utvikling av felles studieprogram og grader for å utvikle varige bånd mellom fremragende institusjoner.

‒ Det unike er at vi nå slår sammen flere typer finansiering til en samlet pott for å stimulere til internasjonale partnerskap. På denne måten ønsker vi å få frem bærekraftige og spenstige institusjonssamarbeid, som gjerne kan bygge på flere forskningstema. Vi vil finansiere en helhetlig portefølje av sterke partnerskap, sier Hallén.

Tar sikte på årlige utlysninger

INTPART er en direkte oppfølging av regjeringens satsing på å utvikle flere verdensledende fagmiljøer i Norge. Midlene kommer fra Kunnskapsdepartementet, men programmet er utviklet og skal driftes av Norges forskningsråd og Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) i samarbeid.

Det er en uttalt målsetning at partnerskapsprogrammet også skal bidra til å styrke koblingen mellom forskning og høyere utdanning i det internasjonale samarbeidet.

Denne første utlysningen retter seg mot institusjoner og fagmiljøer som leder eller deltar i senterordninger, slik som Senter for fremragende forskning, Forskningssentre for miljøvennlig energi, Senter for fremragende utdanning, Senter for forskningsdrevet innovasjon og næringsklynger på NCE- og GCE-nivå.

Det tas sikte på årlige utlysninger. Senere utlysningene kan rettes mot andre målgrupper og ha annen prosjektstørrelse. Det vil også forekomme spesielle prioriteringer knyttet til land og/eller tematiske områder, i tillegg til de generelle kravene om høyere utdannings- og forskningssamarbeid. Erfaringer fra denne første utlysningen vil bli tatt med inn i den videre utviklingen av INTPART.

Les mer:

INPART hos Forskningsrådet. Søknadsfrist er 27. mai.

Vitaminet K2 har vist seg å være viktig for benbygningen vår og kan beskytte mot benskjørhet. En annen mulig effekt er at K2 hindrer åreforkalkning, selv om det ikke er like godt dokumentert.

Nå har forskere ved matforskningsinstituttet Nofima undersøkt hvorvidt innholdet av vitamin K2 varierer mellom raser og muskler hos storfe. Resultatene viser at det er mer K2 i lårkjøtt, eller bankekjøtt, enn i indrefilet. Det er også mer av vitaminet i kjøttet fra rasen Jersey sammenliknet med Norsk Rødt Fe (NRF).

Vitamin K er et fettløselig vitamin, og mens K1 først og fremst finnes i planter, finnes K2 i animalske produkter som kjøtt, lever og ost.

Vitamin K i norsk kosthold

Det har vært antydet at den høye forekomsten av benskjørhet i Norge kan knyttes til lavt inntak av vitamin K.

– I Norge er kjøtt en viktig kilde til inntaket av vitamin K, fordi biotilgjengeligheten er høy, sier seniorforsker Bente Kirkhus i Nofima. Biotilgjengelighet vil si hvordan forskjellige næringsstoffer tas opp i kroppens celler og i tarmen.

I USA anbefaler myndighetene et daglig inntak på cirka 100 mikrogram vitamin K. I Norge og EU finnes ingen vitamin K-anbefalinger per i dag. Ifølge forskerne vil et normalt kosthold dekke behovet for vitamin K.

K2 produseres også av bakterier vi har naturlig i tarmen, og denne produksjonen dekker deler av behovet.

Dyrenes aktivitet øker mengden K2

Forskerne har studert tre muskler fra storferasene Jersey og Norsk Rødt Fe (NRF). NRF er den mest vanlige rasen i Norge, mens Jersey ble valgt fordi den er kjent for det møre kjøttet sitt.

Forsøkene startet da dyrene var én til to måneder gamle og varte frem til de ble slaktet etter 18 til 24 måneder. I løpet av forsøksperioden fikk alle dyrene likt fôr. De gikk på beite på Jæren om sommeren, i vinterhalvåret fikk de grovfôr og en liten andel kraftfôr, som ikke var beriket med vitamin K.

– Vi har sett at musklene som var mest i bevegelse, inneholdt mest K2. Det var mest K2 i bankekjøttet, fulgt av ytrefilet, minst var det i indrefilet. Men alle de tre musklene og begge rasene er gode K2-bidragsytere, påpeker forsker Rune Rødbotten i Nofima.

Han legger til at det ikke var noen sammenheng mellom mengde fett i muskelen og andelen K2, og heller ikke mellom dyrets alder og K2.

Referanse

Rune Rødbotten m.fl: Vitamin K2 in different bovine muscles and breeds. Meat Science. 2014. Doi:10.1016/j.meatsci.2014.01.005

Av og til smaker gulrøtter som om de skulle vært sprøytet med white spirit. Det er de nok ikke. 

Den er nok snarere stresset. 

– Gulrot produserer nemlig bitterstoffer som respons på stress, forklarer Randi Seljåsen.

Hun tok doktorgraden på gulrot og stress på matforskningsinstituttet Nofima. De siste tolv årene har hun arbeidet hos Bioforsk på Landvik i Grimstad, der hun fortsatt forsker på gulrot.

Støtdemping i vaskeanlegg

En av synderne heter etylen. Lagrer du gulrot sammen med epler eller annen frukt, blir de bitre fordi frukten gir fra seg etylen. Men gulrøttene produserer også etylen selv når de ikke blir pent behandlet:

– Hvis de får sår i overflaten, kan det bli produsert etylen, og hvis de får hard håndtering, forteller Seljåsen.

De siste årene har bransjen blitt mye flinkere til å behandle gulrøttene pent.

De fleste vaskeanlegg har i dag gode støtdempere og falldempere, rask avkjøling etter stress og lav temperatur i vaske- og pakkeanlegget. Rask avkjøling struper disse prosessene.

– For gulrot er det også veldig viktig at den får tilstrekkelig med oksygen i emballasjen, slik at cellene ikke blir kvalt og utvikler emmen smak på vei til forbrukerne. Dette har ført til at næringen i dag har høyt fokus på at emballasje til gulrot må slippe inn nok oksygen, sier gulrotforskeren.

Det kan for eksempel gjøres gjennom ørsmå hull i plasten.

Best i beger

Den beste gulroten selges i beger, ifølge forsknings- og utviklingssjef Nina Heiberg i Gartnerhallen. 

«Beger» er bransjens navn på plastkurven gulrøttene ligger i, og det hele pakkes inn i en gjennomsiktig plastpose.

 – Forbrukerne liker ikke dobbeltemballasje. Men begeret har en misjon, og du vil jevnt over oppleve at begergulrot er den beste, sier Heiberg.

Begeret skal bidra til at smaken holder seg mye bedre fordi den beskytter mot slag og annen påvirkning utenfra.

Norsk gulrot nesten hele året

Også bonden merker seg at gulrotemballasjen har blitt bedre. 

– Tidligere kunne gulrot ta smak av plasten i posten, sier Jens Kase, og forteller om nye plastblandinger som sørger for at gulroten beholder den smaken den skal ha.

Bonden fra Rygge dyrker gulrot for Gartnerhallen. 

Han er opptatt av å håndtere gulrøttene pent og holde temperaturen lav. På den måten er det også mulig å lagre den slik at butikkene kan tilby norsk gulrot nesten hele året. Sesongen utvides hele tiden, og nå er det bare tre uker hver forsommer at det må importeres gulrot.

I riktig jord

Men det holder ikke med god behandling hvis ikke gulroten dyrkes i riktig jord.

– Vi har prøvesmakt samme sort gulrot fra forskjellige steder på Toten og Minnesund, og det var voldsomt store forskjeller, forteller forsker Mette Goul Thomsen hos Bioforsk.

Hun har arbeidet med å finne ut hvilken sort som gir den beste smaken når den dyrkes på et bestemt sted.

– Det er vanskelig å finne et konkret svar, fordi det er så mange faktorer som virker inn, sier Thomsen, og peker for eksempel på at gulrot vanligvis smaker søtere når den høstes sent.

Foreløpig har arbeidet med å finne riktig sort til riktig sted blant annet ført til utviklingen av knaskegulrøtter. Men de fleste resultatene er så ferske at de ikke har gitt seg utslag i nye produkter i butikkene ennå.

Sykdom neste

– Det har vært en veldig positiv utvikling både på sorter, kvalitet og holdbarhet. Det neste nå må bli at vi må jobbe mer med lagringssykdommer, mener produktsjef Espen Gultvedt i Bama.

– Når hele partier går ut på grunn av sykdommer, går det jo først og fremst ut over økonomien til produsentene. Derfor må de bli bedre til å forebygge og håndtere lagersykdommer, mener han.

Arne Asphjell var noen måneder gammel da han fikk kikhoste i 1946. Barna ble ikke vaksinert mot kikhoste på den tida. Sykdommen som angriper luftveiene, var noe nesten alle måtte gjennom. De nysgjerrige nabobarna som ville komme på besøk til den nye babyen, tok antakelig med seg hosten til huset der Arne bodde.

Selv om de fleste fikk kikhoste, var det ikke alle barn som kom helskinnet ut av den. Sykdommen kan være særlig alvorlig for de aller minste. De kraftige hosteanfallene kan føre til pustevansker og i verste fall dødsfall. Under en epidemi i 1949 døde 80 barn.

For Arne var det nære på. Han ble svært syk.

Sendt opp i fly

Flere uortodokse metoder ble prøvd ut. Lille Arne ble sendt opp i fly sammen med andre syke barn, i håp om at høyden skulle ha gunstig virkning. Flyturer mot kikhoste ble også brukt i Sverige og England i denne perioden.

Men ingenting så ut til å hjelpe. På et tidspunkt var han så dårlig at moren fikk panikk.

– Jeg hostet så jeg mistet pusten, jeg var blå i ansiktet. Moren min har fortalt at hun la meg i armene til faren min og sa: «Nå dør han», sier Arne Asphjell.

– Men det gikk heldigvis bra.

Legen begynte på dødsattesten

Det var ikke mindre dramatisk for Odd Karlsen. Han hadde ikke rukket å få vaksinen som var innført i barnevaksinasjonsprogrammet året før. Odd var bare seks uker gammel da han fikk kikhosten i 1953.

Hjemme hadde den voldsomme hosten ført til at Odd lå livløs i armene til foreldrene.

Legen som kom på hjemmebesøk, skal ha satt seg ned for å skrive dødsattesten. Det var ikke håp for gutten.

– Han sa at det ikke var noe mer å gjøre, at faren min bare kunne legge fra seg ungen, sier Odd Karlsen.

Men moren tok saken i egne hender. Hun holdt Odd opp-ned og fikk ut noe slim. Så hev den vesle skrotten etter pusten og vendte tilbake til livet.

«Jeg ga meg ikke,» har moren fortalt ham. Det er Odd Karlsen glad for i dag.

Alvorlig syk også i dag

Kikhoste kan være alvorlig også i våre dager, selv om behandlingen er blitt bedre.

«Da min datter var tre uker gammel, fikk hun kikhoste. Hun var veldig syk og lå i respirator i en uke. Den første natta på sykehuset hadde hun over 50 anfall. Et anfall var så kraftig at hun hadde hjerte- og pustestans,» skrev en mor i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2004.

Spedbarn dør fortsatt av kikhoste i Norge, men det skjer svært sjelden i dag. De siste dødsfallene som ble meldt, var ett i 2003 og ett i 2004. De var begge barn under tre måneder som ikke hadde rukket å bli vaksinerte. Er man vaksinert, kan man få en mildere variant av sykdommen.

• Les også: Fem til ti barn døde av meslinger hvert år

Vi er langt unna tilstandene på 1940-tallet, men det er mange som får kikhoste i Norge i dag. Etter flere år med få tilfeller, blusset sykdommen opp igjen fra rundt 1997. Kikhoste er svært smittsomt, og vaksinen de aller fleste barn får, varer ikke så lenge. Etter noen år er det på tide å ta en ny dose. Det er det mange voksne som ikke gjør.

Vil at voksne skal vaksineres

Helsemyndighetene vil at alle skal friske opp vaksinene sine hvert tiende år. Det er for å beskytte både seg selv og de aller minste barna, som kan bli så hardt rammet. Babyer er utsatte før de får vaksinen tre måneder gamle. Derfor er det viktig at befolkningen ellers er vaksinert.

Kikhoste er farligst for de minste barna, men også større barn og voksne kan bli langvarig syke, opplyser overlege Margrethe Greve-Isdahl ved Folkehelseinstituttet.

– Hvis man ikke lar seg vaksinere, kan man risikere å bli alvorlig syk, i verste fall kan det føre til dødsfall. Du kan også risikere å smitte sårbare og uvaksinerte, sier Greve-Isdahl.

• Les også: Poliorammet refser vaksinemotstandere

Fordi kikhoste igjen har blitt et helseproblem i Norge, har myndighetene innført flere runder med vaksiner for barn og unge. I 2006 kom en ny dose i 2. klasse på barneskolen, noe som har ført til at færre barn i den aldersgruppa blir smittet. Men det er også mange ungdommer som får kikhoste, derfor blir det siden forrige skoleår gitt vaksine til elever det siste året på ungdomsskolen.

– I tillegg holder vi på å evaluere om rådene våre er gode nok for å beskytte de aller yngste barna, eller om vi må endre våre anbefalinger, sier Greve-Isdahl.

Velger vaksiner

Arne Asphjell har en omfattende sykdomshistorie, i likhet med mange andre født før barnevaksinasjonsprogrammet kom. I oppveksten var han gjennom både kusma og meslinger, i tillegg til kikhoste.

Han tenker egentlig at han vil ta færrest mulig vaksiner, men har vaksinert sine egne barn og seg selv i tråd med anbefalingene.

– Dette må folk få bestemme selv, sier Asphjell.

Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Oslo, Tone Tellevik Dahl, vil derimot vurdere å gjøre vaksiner obligatoriske, ifølge Aftenposten.

Odd Karlsen, som også var døden nær av kikhoste, er på sin side klar på at det er uforsvarlig av foreldre ikke å vaksinere barna sine:

– Det forstår jeg ikke. Det er helt idiotisk, sier han.

– Jeg tror jeg har undersøkt rundt tre millioner bilder av fisk, sier Shale Rosen, postdoktor ved Havforskningsinstituttet, og ler.

Han leder arbeidet med å utvikle en fotoboks som tar bilde av fisken mens den er på vei gjennom trålen. All fisken som går inn i trålen, må også gå gjennom fotoboksen, som heter Deep Vision.

Rosen sitter og ser gjennom bildene fra siste test i et improvisert kontor på forskningsfartøyet G.O. Sars. Nå foregår det forskning på bærekraftige fangstmetoder utenfor kysten av Troms og Finnmark.

– Det er stort sett torsk, men det dukker opp en annen art en gang iblant, sier Rosen.

– For eksempel uer.                           

– Mer nøyaktig fiskemengde

En av Norges aller største næringer dreier seg om å hente fisk opp fra sjøen. Fiskerne får utdelt en fiskekvote, som er basert på anslag over hvor mye fisk det er i havet.

Anslagene over hvor mye fisk som finnes i sjøen, er svært viktige for fiskenæringen og fiskebestandene. Hvis fiskekvoten er for stor, kan det bli tatt opp for mye fisk, slik at det går ut over bestanden. Kvoten bør heller ikke være for liten, siden fiskerne gjerne vil ta opp så mye de kan.

– Deep Vision kan være et nyttig verktøy for å få mer nøyaktige målinger av fiskemengde, sier John Willy Valdemarsen, forsker ved Havforskningsinstituttet og toktleder om bord på G.O. Sars. Han er også leder for Crisp – forskningssenter for miljøvennlig fangst.

Fotoboksen

Selve systemet har vært under utvikling i flere år, og består av en kasse som står mellom trålen og oppsamlingsposen hvor den fangede fisken havner. Inne i denne kassen er det et kamerasystem med blitzer, som tar bilder av all fisk som passerer gjennom boksen.

Deep Vision har et stereoskopisk kamera, som består av to kameraer som står ved siden av hverandre, omtrent som et par menneskeøyne. Dette gir dybde i bildene og gjør det lettere å vurdere fiskens størrelse.

Ute i havet utenfor Nord-Norge testes den nyeste varianten av Deep Vision. Alle mulige funksjoner ved boksen må testes ut og undersøkes. Teknikken må fungere, og utformingen på boksen må være god nok til at den lett kan slepes og hales inn og ut av fiskebåten.

Fiskeliv på forskjellige dybder

Forskjellige fiskearter lever på forskjellige dybder i havet. Dette er en utfordring for forskere som vil undersøke nøyaktige bestander og fiskemengder. Vitenskapelige prøver av fisk og sjødyr tas ofte med trål fordi det er en effektiv måte å fange fisken på.

Når trålen settes ut, beveger den seg ned fra grunt vann, og dypere og dypere ned i havet. Når trålen trekkes opp, må den hales opp fra dypet. Dermed trekker trålen med seg mange forskjellige arter fra forskjellige lag i havet.

– Du får en pose med fangst, uten å vite nøyaktig hvor fisken befant seg da den ble fanget, sier Valdemarsen.

Hvor er torsken?

Her kommer Deep Vision inn. Boksen kan trekkes på forskjellige vanndybder, og ta bilde av de forskjellige fiskeartene som lever for eksempel på 100 meters dyp. Denne informasjonen kan være svært interessant sammen med bilder fra ekkoloddet, som blant annet brukes til å finne store fiskestimer eller måle fiskemengde.

Et signal sendes gjennom vannet, treffer en eller mange fisk og blir reflektert tilbake til sensorer på båten. Dermed dukker det opp fiskeekko på skjermene i båten. Dette kan kanskje si noe om hvor stor fisken er eller hvilken art som sendte fra seg ekkoet, men informasjonen er usikker.

For eksempel er det mange fisker som kan dukke opp mellom 0 og 300 meter under havoverflaten, men hvor er torsken og hvor stor er den?

Her kan Deep Vision for eksempel brukes til å ta prøver i forskjellige vanndybder. Prøvene kan brukes til å få bedre oversikt over hvor fisken faktisk befinner seg, og hvilke arter som lever sammen i små økosystemer i vannlagene i havet.

– Hvis du bare bruker ekkolodd, så får du ikke denne informasjonen, sier Valdemarsen.

Død fisk

Noen ganger må forskningsfartøy kaste en del tonn med fisk. Forskningsfartøy kan ikke selge fisken videre, men de har lov til å kaste fangst over bord, i motsetning til fiskebåter.

– For eksempel da vi skulle undersøke makrellbestanden, ble det kastet 150–200 tonn med fisk gjennom hele toktet. Båtene har ikke kapasitet til å håndtere fiskemengdene, forteller Valdemarsen.

– Men vi prøver å kaste så lite som mulig.

En av tankene bak Deep Vision er at forskere kan ta bilde av fisken som lever på forskjellige havdyp, uten å måtte ta fisken opp. Da er trålposen åpen, så fisken går rett gjennom hele trålen.

– Ideen er at man kan gjøre disse undersøkelsene uten å måtte drepe fisken, sier Shale Rosen.

Ikke helt i mål

Deep Vision testes ut, og ikke alt er klart for daglig bruk.

– Det er enda en vei å gå før det blir et nyttig forskningsverktøy, sier John Willy Valdemarsen.

Dette er først og fremst på grunn av datasystemene som skal analysere alle bildene som kommer ut av boksen mens den er nede i havet. Det blir tatt fem bilder i sekundet, og hvis trålen er ute i to timer, blir det 36 000 bildepar som må analyseres.

­– Målet er at art og størrelse blir automatisk bestemt, men det er ikke helt på plass ennå, sier Shale Rosen.

Colaboks i fotoboks

Det har også ført til at Rosen har sett på enormt mange bilder av forskjellige fisk, sjødyr, colabokser og alt annet som har gått igjennom Deep Vision. Nå er arbeidet lettere, siden analyseprogrammene klarer å luke vekk alle bildene som ikke viser fisk.

– Jeg har brukt noen måneder på å kikke gjennom bildene, sier han.

– Dette er veldig tidkrevende, og det må bli automatisert før det kan tas i bruk, sier Valdemarsen.

Prøver under vann

John Willy Valdemarsen nevner også at forskerne har behov for å ta representative prøver av fisken som blir undersøkt, for å for eksempel bedømme hvor gamle de er eller kikke på mageinnholdet.

– Men da trenger vi bare 100–200 fisk, ikke mange tonn.

Dette kan løses med en luke nede i boksen, som sluser noen uheldige fisk inn i en prøvebeholder. Rosen forteller at dette er under utvikling.

Rosen forteller også at de håper å lage en kommersiell variant av Deep Vision, ved siden av en forskningsutgave.

– Den kan for eksempel brukes på en trål, hvor man kan skille mellom store og små fisk. Fiskere vil helst ha store torsk og kan dermed følge med på hva slags fisk som går inn i trålen.

Referanser

Crisp – Havforskningsinstituttet

Underwood MJ mfl: Deep Vision: An In-Trawl Stereo Camera Makes a Step Forward in Monitoring the Pelagic Community. PLoS ONE, 2014. doi:10.1371/journal.pone.0112304

Rosen, Shale mfl: DeepVision in-trawl imaging: Sampling the water column in four dimensions. Fisheries Research, November 2013. doi:10.1016/j.fishres.2013.08.002. Sammendrag

Bisfenol A (BPA) er et industriframstilt kjemisk stoff som blant annet finnes i matbokser, leker, vannkokere og ulike former for emballasje. Stoffet kan vandre fra beholderen og over i innholdet – for eksempel mat, drikke eller hudkrem – og derfra videre til miljø, dyr og mennesker.

EUs mattrygghetsorgan EFSA gikk i januar ut med en ny risikovurdering, der tolererbart daglig inntak av bisfenol A ble satt ned fra 50 til 4 mikrogram per kilo kroppsvekt. 

• Les også: Fremdeles uenige om bisfenol A

Prøver hentet fra reker, fisk og vann viser at det å innskrenke bruken av det hormonforstyrrende kjemikaliet bisfenol A åpner for bruk av andre typer bisfenoler.

Mange typer bisfenoler

– At EFSA nå setter ned grenseverdien for bisfenol A så mye, forteller oss også at de er blitt langt mer kritiske til bruken av stoffet, sier seniorforsker Martin Schlabach ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).

– Det vi nå venter på, er å se hva som vil skje med retningslinjene for de andre bisfenoltypene som finnes.

Schlabach og hans kollega, seniorforsker Pawel Rostkowski, analyserte i 2013 en rekke ulike prøver fra kyst- og ferskvannsmiljøer. Der lette de etter både bisfenol A og slektningene bisfenol AF, B, F, S, og BP.

Enkle løsninger

I prøvene, som ble hentet fra blant annet slam og avløpsvann fra vannrenseanlegg, sigevann fra avfallsdeponier, sedimenter fra Oslofjorden og Mjøsa, reker fra Oslofjorden og abbor fra Mjøsa, fant forskerne et vidt spekter av bisfenoler.

Bisfenol A forekom i flest prøver og i størst mengde, men bisfenol F var også tilstede i forholdsvis høye nivåer flere steder. Årsaken til dette er enkel:

– Når myndighetene strammer inn på bruken av bisfenol A, begynner industrien å lete etter enkle måter å erstatte det på, forklarer Schlabach.

 – Vi ser at bisfenol S allerede er i ferd med å ta over for bisfenol A i produksjon av termisk papir i kvitteringsruller. Videre kan bisfenol F og bisfenol B muligens erstatte bisfenol A i ting laget av epoksyharpiks og polykarbonat – for eksempel epoksylakk og plastbestikk.

• Les også: Farlig kjemikalie i kvitteringer

De ulike bisfenoltypene har strukturelle likheter, de oppfører seg på omtrent samme måte.

– Det betyr at produsentene slipper å bruke masse penger på å bytte ut produksjonsutstyret sitt når én bisfenoltype blir regulert. Dessverre betyr det også at de muligens viderefører de samme negative helseeffektene, sier Schlabach.

Har du sagt A, må du også si…

EFSAs rapport konkluderer med at bisfenol A ikke er til skade for mennesker dersom det daglige inntaket holder seg under den anbefalte grensen på 4 mikrogram per kilo kroppsvekt.

– Vi vet at bisfenol A virker hormonforstyrrende, forklarer Rostkowski.

– Det vil si at stoffet kan påvirke hormonbalansen i mennesker og dyr, og skade utvikling og vekst. Det vi dessverre ikke vet nok om, er hvordan de andre bisfenolene påvirker mennesker og miljø, men foreløpige undersøkelser viser at bisfenol F og bisfenol S kan ha tilsvarende effekter. 

• Les også: Miljøgift i plast svekker sexlyst

De to forskerne har heller ikke noe godt svar på hvordan effekten blir når du «legger sammen» to eller flere ulike typer bisfenoler.

Det de frykter, er at man ikke bare får en såkalt additiv effekt, at stoffenes effekt dobler seg, men at bisfenoler kan fungere synergistisk. Det vil si at stoffene sammen gir en sterkere negativ effekt enn de hadde gjort hver for seg – at to pluss to kan bli fem.

Bisfenoler til hverdags

Per i dag finnes det bare retningslinjer for bruk av bisfenol A i ulike husholdnings- og industriprodukter. De andre bisfenoltypene er ennå ikke fullstendig kartlagt og regulert. I følge dagens regelverk betyr dette at produsenter kan erstatte bisfenol A med andre bisfenoler i sine varer, merke dem som «BPA-frie», og selge produktene fram til eventuelle andre bisfenoler blir erklært uegnede eller farlige.

– Vi har per i dag ikke tilstrekkelige økotoksikologiske data for alle bisfenolene som nå er i bruk, og det betyr at vi heller ikke kjenner de potensielle risikoene, forklarer Rostkowski.

– Det er derfor ønskelig at det finansieres en forskningsaktivitet der alle bisfenoltypene vurderes i forhold til både menneskelig helse og miljø.

• Les også: Bisfenol A kan skade nyfødte hjerner

Inntil videre må vi altså gå ut fra at bisfenol A «med venner» er en del av vår hverdag, men hva kan forskerne anbefale for dem som ønsker å begrense det daglige inntaket?

– Tenk enkelt: Bruk metall og glass der du kan, sier Schlabach.

Referanse:

Kevin Thomas & Martin Schlabach: Screening program 2013 – New bisphenols, organic peroxides, fluorinated siloxanes, organic UV filters and selected PBT substances (pdf), rapport M-176, Miljødirektoratet 2014.

Takket være historikerne vet vi i dag en del om hvordan overklassen levde for både hundre og fem hundre år siden. Men vår egen overklasse er vi ikke like interessert i, ifølge Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås.

Sist helg publiserte Aftenposten Åmås’ liste over de ti norske tabuene. Her finner vi både ensomheten, fattigdommen, den naturlige nakenheten og den frivillige barnløsheten. Temaer vi kan nikke vedkjennende til. Men så dukker det opp en liten raring: Den nye økonomiske overklassen.

Ikke de rikeste, men de nest rikeste blant oss, ifølge Åmås. Denne stadig voksende delen av befolkningen som tjener 5 til 25 millioner kroner i året og akkumulerer betydelige formuer.

Men det Åmås ikke går nærmere inn på, er hvorfor dette er et tabu. Hvorfor dette er så vanskelig å ta i og reflektere rundt?

La oss derfor fortsette å grave der Åmås setter punktum.

Utfordrer likhetsidealet

Poenget er at den nye overklassen utfordrer det norske likhetsidealet. Det at vi har en voksende andel rike, forkludrer selve bildet av Norge som et samfunn der alle har like muligheter. For hva om den private rikdommen hadde vært vekslet inn i goder som fellesskapet kunne dratt nytte av?

Det er vanskelig å kritisere de andres rikdom og forbruksvaner. Vi vil jo ikke bli beskyldt for ikke å unne dem både pengene, fremgangen og suksessen.

Men hva vet vi egentlig om dem, vi som ikke kjenner dem?

Ikke så mye. Og det er noe av problemet. Det er rett og slett for lite kunnskap om elitene i Norge.

Shoppingområdet rundt Stortinget har blitt et mekka for internasjonale luksusmerker som Luis Vuitton, Bottega Veneta, Gucci, Saint Laurent, Balenciaga, Stella McCartney, Mulberry, Hermés og Marc by Marc Jacobs. Luksussenteret Eger åpnet i 2009 og har utvidet flere ganger. Paula von Wachenfeldt, universitetslektor ved Centrum for motevitenskap ved Stockholms Universitet og bidragsyter i det nye fagtidsskriftet Luxury, sier i et intervju med DN i 2014 at hun ser fremveksten av en ny kjøpegruppe i nord, som er mindre flaue over forbruket sitt. (Foto: Scanpix, Stian Lysberg Solum)

Opptatt av lavstatusgrupper

Det har sjelden blitt stilt spørsmål ved faktiske ressursforskjeller i Norge. I jantelovens navn har eliten stort sett visst at de ikke skal stikke seg frem eller bli for høye på pæra. Slik unngår de nemlig at det blir rettet negativ oppmerksomhet mot egne privilegier.

Resultatet er at samfunnets privilegerte har fått leve sine liv mer eller mindre frikoblet fra journalistenes og forskernes kritiske blikk. Presseoppslag om de rike handler som regel mer om beundring av store pengebinger, overdådige fester og hyllester av god smak enn å avdekke skjevheter og skjulte maktstrukturer.

Samfunnsforskerne på sin side har tradisjonelt vært mest interessert i de svake gruppene i samfunnet: arbeiderklassen, minoriteter, fattige og ulike subkulturer. Bare tenk hvor mange timer med feltarbeid som er tilbakelagt i Groruddalen. Men vi har ikke klart å fange godt nok opp det som rører seg på toppen av samfunnspyramiden. 

Vi mangler for eksempel en bredere innsikt i hvordan de rike lever og forbruker, hva slags holdninger de har og hva de tenker om sin egen rikdom. Kanskje det er på tide å vende forskerblikket mot Holmenkollen?

Gylne ghettoer

Når det er sagt, så finnes det ferske eksempler på at forskere har begynt å klatre oppover samfunnsstigen. Her trengs det likevel stadig nytt påfyll, fordi trendene skifter så raskt. 

Et viktig bidrag er likevel boken Elite og klasse i et egalitært samfunn som kom ut i fjor. Her får vi vite at det finnes en elite av næringslivsledere som skiller seg fra den økonomiske overklassen ved at de også er store eiere. Vi får bekreftet at den norske formues- og eiereliten i økende grad reproduseres gjennom arv og at arv har blitt en stadig viktigere vei til rikdom. Slik den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty har vist at er tilfelle i resten av verden.  

I boken refereres også en annen studie, som viser at overklassen og øvre middelklasse i Oslo i stadig større grad klumper seg sammen. Forskerne avblåser ghettotilstander blant de fattige, og mener vi heller bør rette søkelyset mot de gylne ghettoene i Holmenkollen, på Bygdøy, Kjelsås, Nordberg og deler av Nordstrand.

Årsaken til at dette skjer, mener de, er et deregulert boligmarked, der inntektselitens økende økonomiske forsprang bidrar til at de kan velge fra øverste hylle.

Og konsekvensene – ja, de kan for eksempel leses ut fra Ung i Oslo-undersøkelsen. Der får vi vite at ungdommene generelt holder seg mer hjemme og sjelden eller aldri møter ungdom på tvers av byens vest- og østkant. 

Spesielt optimistiske for integreringen er det ikke, og det forsterker bare de stereotype oppfatningene folk fra øst og vest måtte ha om hverandre. 

Mer opptatt av eliteforskere

Det er imidlertid ikke bare enkelt å begynne å forske på folk på samfunnstoppen.

For det første er det lite informasjon å hente om dem fra offentlige databaser. De er også ofte for få til å komme med i kvantitative spørreundersøkelser, som ofte bare omfatter tusen til noen få tusen personer.

Et annet problem er at de rike sjelden eller aldri vil stille opp.

For noen år siden spurte sosiolog Katrine Fangen om ikke «den tilsynelatende likheten mellom middelklasseforskerne og overklassen er en årsak til at det for forskerne er mer eksotisk og interessant å forske nedover».

Jeg tror at mange av dagens samfunnsforskere har vært med på bratte nok klassereiser til å anse overklassen som eksotisk nok for et feltstudium.

En kanskje større barriere er det å fortelle høyt at du skal vie forskerkarrieren din til noe som ikke er utpekt som et samfunnsproblem. Det er for eksempel mer heltemodig å si at du skal tilbringe uker og måneder blant tiggere og rusmisbrukere enn blant lysekroner og italiensk design på Oslo vest.

Et større problem er nok at det er vanskelig å få forskningsmidler. Så lenge myndighetene har bestemt at utfordringene i samfunnet er rus, kriminalitet, overgrep og psykiske lidelser, så vil også forskningen rettes nedover.

Forskningsrådets programområder er i sin tur avhengige av bevilgninger fra departementene, og slik det ser ut nå, kan det virke som om det er viktigere å dyrke frem eliteforskere enn å forske på eliten.

Satire fra Ullevål Hageby

Fritt Ord-direktøren Knut Olav Åmås etterlyser uansett økt offentlig oppmerksomhet og refleksjon om rikdom.

Aftenposten bidro forsåvidt med det da den i en artikkelserie i 2013 spurte hva rikdommen gjør med oss. Problemet var bare at spørsmålet ble stilt generelt. Vi ble alle dratt inn i et slags stort rikt «vi», som om vi alle lever i en gyllen ghetto. Det handler om å se forbi Michael Kors-veskene, som har blitt allemannseie, og se etter forskjellene som utgjør en viktig forskjell.

Andre som har pirket i rikdomstabuet, er NRKs satireserie Kampen for tilværelsen.

Serien henter inspirasjon fra Christian Krohgs kjente maleri med samme navn, som skildret datidens største tabu, nemlig fattigdommen. Nå blir vi imidlertid tatt med inn bak de tunge eikedørene til kultureliten i Ullevål Hageby, der vi får ta del i de mer eller mindre absurde hverdagssituasjonene de tilsynelatende mest vellykkede blant oss, strir med. Kontrasten er enorm til de østeuropeiske fremmedarbeiderne som blir hyret inn når hekken skal flyttes 30 centimeter for å slippe til mer lys, eller for å sørge for at badet nok en gang har den tidsriktige finishen.

De dumme og kjedelige

Satire der altså. Men de få kvalitative studiene som finnes om den norske eliten, viser at virkeligheten kanskje ikke er så annerledes.

I en fersk studie av 13 familier som lever tett på den globale finanskapitalen, møter vi mødre som har hoppet av en jus- eller finanskarriere for å være hjemme og gjøre barna rustet for den beinharde globale konkurransen. Vi møter familier som nøye har valgt ut det rette nabolaget for seg og sine nærmeste, og der en eksepsjonelt høy levestandard er helt normal.

En annen undersøkelse blant 46 personer i oljebyen Stavanger gir et ganske oppsiktsvekkende vitnesbyrd om hvilke holdninger folk fra overklassen og øvre middelklasse har – både til seg selv og andre.

Som når «Lucas», advokat i 30-årene, blir spurt om hva slags mennesker han liker å omgås:

«Intelligente folk, rett og slett. Folk må være interessante og underholdende. Gud, så mye kjedelig folk det er rundt omkring. (…) Når jeg er på middagsselskaper, for eksempel, så passer jeg veldig på hvor jeg setter meg, nettopp fordi jeg ikke vil kjedes i hjel. Eller fordi jeg synes folk er dumme i hodet. Og blir jeg utsatt for dumhet, da har jeg lav terskel for å gå vekk. Jeg vil være rundt folk som er smarte og kunnskapsrike.»

Her spares det ikke på karakteristikker om de andre. Men som et av intervjuobjektene erkjenner:

«Jeg er glad dette intervjuet er anonymt».

En privatsak?

Graver vi dypt nok i den kultursosiologiske litteraturen, får vi altså små glimt av hva som rører seg på samfunnstoppene.

Mer opp i dagen er det når for eksempel kronprinsparet velger å ta barna ut fra den offentlige skolen for å starte på privatskole. Men ofte blir disse debattene tatt ned, med henvisning til at dette er et privat anliggende. En privatsak som vi andre ikke trenger å bry oss med. For vi er vel ikke smålige?

Jeg tror imidlertid det er viktig å få opp flere slike debatter. Det kan kjennes både vondt, vanskelig og klamt. Men bare slik kan vi få opp en diskusjon om hva slags samfunn vi ønsker oss i fremtiden. Og da må også forskerne og ikke minst de som sitter på pengesekken komme tydeligere på banen.

Hvis vi da ikke skal overlate til fremtidens historikere å tolke vår samtids overklasse?

Referanser:

Helene Aarseth. Næringslivselitens familiekulturer i det moderne Norge. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2014. 

Olav Korsnes, mfl. (red.) Elite og klasse i et egalitært samfunn. Universitetsforlaget, Oslo 2014. 

Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning. I 2014 var det for første gang flere kvinner enn menn som tok doktorgraden i Norge. Men til tross for dette, er det også her til lands færre kvinnelige førsteamanuensiser og professorer enn mannlige.

Dessuten er det lettere å bli toppforsker for menn.

Kvinner er også i flertall blant de deltidsansatte i akademia, og har mer undervisningsansvar. 

Midlertidige stillinger og grenseløs arbeidstid rammer kvinner hardere. Flere kvinner enn menn klarer ikke seigpiningen med å gå flere år i uvisshet i midlertidige ansettelser. De forsvinner heller ut fra akademia, ifølge en tidligere kartlegging som bladet Forskerforum har gjort.

Mangler uformelle nettverk

Nå har en amerikansk gruppe av bedriftsledere og akademiske ledere lansert en syvpunktsplan for å få bukt med ubalansen. Blant punktene er fleksibelt barnepass, midler til å ansette ekstra hjelp, interne likestillingsplaner og nye databaser over kvinner i medisin og ingeniørfag.

– Det er flott at man ønsker å ta kjønnsubalansen i forskningsverdenen på alvor, men jeg mener nok at dette er tiltak som befinner seg på overflatenivå, sier forskningssjef Cathrine Egeland ved Arbeidsforskningsinstiuttet til forskning.no.

– Det største problemet med akademia er den flytende tidskulturen, som rammer kvinner hardere, sier hun.

Menn får raskere faste stillinger ved universitetene enn kvinnelige forskere. Dette kan skyldes at menn i større grad er med i uformelle nettverk med eldre, mannlige professorer, som gjør det lettere for dem å få faste stillinger i akademia, ifølge britisk forskning.

– Kvinner mangler i større grad disse uformelle nettverkene, sier Egeland.

Grenseløs arbeidstid

Forskningen hennes peker i retning av at kjønnsubalansen skyldes grenseløsheten og den manglende reguleringen av arbeidstiden og arbeidsvilkårene. 

– Akademia har en annen, mer flytende tidskultur enn resten av arbeidslivet, og kjønnsubalansen er trolig blant annet en konsekvens av dette, sier Egeland. Ifølge henne er kvinner ved norske universiteter og høyskoler i større grad enn menn nødt til å gjøre arbeidsoppgavene sine i arbeidstiden. Mennene ser ut til å være friere til å jobbe utover kveldene, selv om de har familie.

– Dette gir kvinner andre konkurransebetingelser enn menn. For å gjøre karriere i akademia må man posisjonere seg, sier hun, og drar opp publisering som eksempel.

– Undervisning bør veie mer

Det gjør ikke saken enklere at kvinner oftere har stillinger med mer undervisning. 

– Skal man oppnå bedre kjønnsbalanse blant for eksempel professorene, tror jeg heller at man burde se på om ikke nettopp undervisning burde veie mer når det er snakk om opprykk, foreslår Egeland. 

Siteres sjeldnere

Ubalansen mellom kjønnene viser seg også i antall kvinner som er invitert til å holde foredrag på konferanser, andelen av tilskudd som blir gitt til kvinnelige forskere, og mer slitasje hos kvinner på alle trinn i karrierestigen.

Kvinnelige forskere siteres også mindre enn menn, viser en tidligere kanadiske studie. Det kan komme av at det er færre eldre, kvinnelige forskere. Studien viser at menn dominerer i siteringer av andre forskere i de aller fleste land i verden. 

Kilde:

Kristin A. Smith mfl: Seven Actionable Strategies for Advancing Women in Science, Engineering, and Medicine. Cell Stem Cell. 5. mars. Sammendrag.

Den daglige bruken har økt betydelig i USA de siste ti årene. Godt voksne kvinner som ikke er hvite og tjener lite, er mest skeptiske til rusmiddelet.

Det er faktisk dobbelt så mange amerikanske kvinner som menn som ser på bruk av cannabis som risikabelt. Kvinner over 50 frykter stoffet aller mest, viser en ny studie.

Også ungdom i Norge endrer holdning

De som er minst skeptiske, er mellom 12 og 25 år. De mest liberale har oftere videregående skole eller høyere utdanning og kommer oftere fra familier med god økonomi.

Willy Pedersen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, er ikke overrasket. Han vil snart publisere en studie som viser at holdningene til cannabis er i ferd med å endre seg blant unge med utdanning, også i Norge.

Nordmenn har tradisjonelt hatt langt mer restriktive holdninger til cannabis enn amerikanerne.

Mens cannabis er en vanlig del av det amerikanske ordskiftet og ofte blir framstilt positivt i filmer og bøker, er stoffet mer knyttet til utenforskap og subkulturer i Norge.

Første studien som beskriver endring

Den amerikanske studien er den første som beskriver endringen i holdningen til cannabis i USA over tid. Forskerne har spurt rundt 615 000 mennesker hva de mener om stoffet.

Undersøkelsen viser at holdningen har endret seg betydelig i perioden 2002 til 2012.

I 2002 mente 51 prosent av de spurte at det var forbundet med stor risiko å bruke cannabis regelmessig. I 2012 hadde andelen sunket til 40 prosent. «Regelmessig bruk» ble definert som én eller to ganger i uken.

Mer legalisering i USA de siste årene

Fra 2008 er det stadig flere amerikanske delstater som har legalisert cannabis til medisinsk bruk. I dag er det 23 delstater som tillater hasj og marihuana til slikt bruk. Tre delstater har avkriminalisert stoffet helt.

Cannabis kan blant annet brukes mot kvalme hos pasienter som får cellegiftbehandling. Mange pasienter med alvorlige psykiske lidelser tyr også til rusmidlet for å dempe symptomer.

Forskerne mener at mer liberale holdninger kan henger sammen med liberaliseringen.

En studie fra Australia viser at en liberalisering av cannabis har ført til at unge prøver cannabis tidligere. Anne Line Bretteville-Jensen ved Statens institutt for rusmiddelforskning sa i en kommenter til forskning.no i 2014 at hun mener det samme vil skje i Norge om vi avkriminaliserer bruken. 

– Ikke overraskende

Rusforsker Willy Pedersen er ikke overrasket over funnene i den amerikanske undersøkelsen. 

– Vi har sett over en tid at det er en jevnt økende tilslutning til legalisering av cannabis i USA. Ikke bare til medisinsk bruk, men også til rekreerende bruk.

Pedersen tror dette er første skritt på veien mot en legalisering av stoffet i USA.

– Folk gjør stadig flere erfaringer med cannabis, og stoffet løftes mye mer inn i den amerikanske samfunnsdebatten. I dag karakteriseres cannabis i liten grad som narkotika i USA.

Ikke så farlig

Og den unge, velutdannede befolkningen er i stor grad i samsvar med forskningen, mener Pedersen.

– Cannabis er langt ned på listen over de farlige rusmidlene. Det er enighet blant de fleste forskere om at stoffet relativt sett ikke har så store skadevirkninger, mener Pedersen.

En oppsummering av forskning på helseskadelige konsekvenser av cannabisbruk fra 2014, viser at avhengighet, lærevansker og psykiske lidelser er blant de negative effektene av å bruke cannabis. I følge denne studien øker cannabisbruk blant annet risikoen for alvorlige ulykker og psykiske lidelser som schizofreni.

– Unge har et mer realistisk bilde av stoffet

Gjennomgående har den norske befolkningen oppfattet illegale stoffer som mye mer farlig enn legale stoffer. Stoffer som er underlagt reseptplikt, ligger et sted midt på treet.

– Den velutdannede, hvite delen av befolkningen med relativt høy inntekt går foran når det gjelder holdninger til cannabis, ifølge Pedersen. – De har et mer realistisk bilde av skadevirkningene enn resten av befolkningen. 

Referanse: 

Lauren R. Paced mfl: Perceived risk of regular cannabis use in the United States from 2002 to 2012: Differences by sex, age, and race/ethnicity, Drug and Alcohol Dependence, februar 2015, Sammendrag