Hjertetransplantasjon er ofte det eneste alternativet for uhelbredelig hjertesyke i siste stadium. Men det kan være et kappløp med tiden. Begrenset tilgang på menneskelige donorer har fått forskere til å prøve transplantasjoner på tvers av arter.

De vil finne ut om såkalte xenotransplantasjoner kan bli et alternativ i framtiden. 

Gir håp

Nylig rapporterte amerikanske forskere at de har transplantert hjerter fra griser inn i bavianer. Dette er publisert i Journal og Thoracic and Cardiovascular Surgery.

Ifølge forskerne var overlevelsen blant bavianene betydelig, og de mener studien gir håp for krysstransplantasjoner i framtiden.

Bavianens immunsystem er relativt likt menneskets, ifølge en utredning fra Helse- og omsorgsdepartementet om xenotransplantasjon.

Genmanipulerte griser

Forskerne brukte hjerter fra grisunger som var blitt genmanipulert med menneskelignende gener i ulike varianter.

Bavianene ble så behandlet med en rekke ulike immunsvekkende medikamenter som skulle forhindre at de støtte det transplanterte hjertet fra seg. 

De delte bavianene inn i fire grupper avhengig av medikamentene bavianene fikk, og registrerte hvor lenge de overlevde med nytt hjerte.

Over ett år

Bavianene i den mest vellykkede gruppen levde i mer enn 200 dager.  Tre av dem levde fortsatt i beste velgående da studien ble publisert, og en av dem hadde levd i over ett år.

I en annen gruppe levde bavianene bare i tre uker etter operasjonen.

De åtte bavianene i en tredje gruppe overlevde i gjennomsnitt 70 dager. Den mest utholdende bavianen i denne gruppen levde i 236 dager, eller nesten åtte måneder.

Noen av disse fikk blodpropper, som førte til spontane blødninger.

Må forbedres kraftig

Hjertekirurg Einar Gude ved Oslo Universitetssykehus tok nylig doktorgraden på hjertetransplantasjon. Han mener resultatene i studien er altfor dårlig til at dette kan bli noe reelt alternativ.

Han understreker at han ikke kan nok om genetisk manipulering til å uttale seg konkret om dette eksperimentet.

– Men generelt må jeg si at og resultatene må forbedres kraftig, hvis dette skal bli et reelt alternativ, sier Gude til forskning.no.

I dag lever pasienter i 13 år etter hjertetransplantasjon med donorhjerter fra mennesker, ifølge Gude.

– I utgangspunktet har verden stått stille på dette punktet i mange år, og gjentatte forsøk på å krysstransplantere har vært mislykket, sier han.

Flere bør donere

Stiftelsen Organdonasjon synes ikke kryssdonasjon er veien å gå, og vil heller styrke tilgangen på menneskeorganer.

– Det er mye viktigere å sette inn mer innsats i å få flere til å donere sine organer til syke som venter i kø for å få nytt organ transplantert, sier daglig leder Hege Lundin Kuhle til forskning.no.

Hun påpeker at vi har kortere ventetid på organer i Norge enn i mange andre land, men mye kan gjøres for å øke transplantasjonsgraden.

Sier nei av usikkerhet

Det er de nærmeste pårørende som skal formidle om den døde tillater organdonasjon fra sin kropp.

– Mange sier nei, fordi man er usikker på hvordan den døende eller avdøde stilte seg til organdonasjon, sier Kuhle.

Mange leger synes også det er vanskelig å spørre, siden de pårørende er i en sårbar situasjon.

– Flere bør derfor snakke med sine nærmeste om de synes det er greit at legene bruker deres organer hvis man for eksempel skulle dø i en ulykke, sier hun.

Hun oppfordrer til å fylle ut donorkort, der man underskriver på at man har informert to av sine nærmeste pårørende om at man godkjenner organdonasjon. Dette får man på apotek. Man kan også laste ned et elektronisk donorkort i en app på mobilen.

Referanse:

Mohiuddin mfl: Genetically engineered pigs and target-specific immunomodulation provide significant graft survival and hope for clinical cardiac xenotransplantation, Journal og Thoracic and Cardiovascular Surgery, september 2014, doi: 10.1016/j.jtcvs.2014.06.002. Sammendrag

«Alle dyrene i skogen skal være venner. Ingen får lov til å spise hverandre». Dette er de to første paragrafene i en lov vedtatt like etter andre verdenskrig («Hakkebakkeloven», eller «HB-loven») som i korte trekk hadde som hensikt å begrense konsumpsjon av kjøtt og øke inntak av plantekost blant norske rovdyr. Loven har i store trekk virket etter sin hensikt. Konsumpsjon av kjøtt har falt betraktelig i norsk natur, hovedsakelig som følge av en sterk nedgang i bestandsstørrelsen av rovvilt.

Ulike arter har opplevd ulik grad av nedgang, men alle har vært nær eller faktisk utryddet. Mens den norske ulven ble utryddet på 1960-tallet, har bjørnestammen, med representanter som i sin tid ivret for HB-loven, så vidt holdt seg i live, på tross av en viss nedgang de senere år.

Jakt på ulv, jerv og gaupe, og også bjørn, har vært nødvendig for å gjennomføre forsettene i loven. Dette har bidratt til mindre konflikter mellom mus og andre smågnagere på den ene siden og rovdyr på den andre, noe som var en hovedmotivasjon bak loven. I 2014 kunne man melde at biomassen av sørnorske mus trolig er større enn biomassen til alle elg og rådyr i skogen til sammen.

Faktiske skader på husdyr kan enkelte steder være betydelig, men innmeldte erstatningskrav har sunket betraktelig de senere årene. Bare en forsvinnende liten andel av husdyr som slippes på utmark blir beviselig spist av rovdyr i Norge. Det er imidlertid uklart hvor stor andel av dagens innmeldt husdyrtap som skyldes hunden på gården (som ikke bor i skogen og som dermed ikke omfattes av HB-loven). Likevel, med en fortsatt nedgang i rovdyrstammen vil konflikten mellom mus/mennesker og rovdyr kunne finne en endelig løsning i nær fremtid.

Man kan imidlertid spørre om dette er hensiktsmessig. Mange mener at mus ødelegger et ellers koselig hytteliv med lort og musepest. De spiser opp matbeholdninger og griser til på en måte som undergraver intensjonene bak menneske-bjørn-mus samarbeidet. Elghorder løpende over mørke skogsveier er heller ikke noe man setter pris på. Tvert imot, det skaper misnøye, farefulle situasjoner og mange har argumentert for avvikling av HB-loven. Noen har snakket om straffeforfølgelse av bjørner som i sin tid støttet opp under lovproposisjonen.

Det er på mange måter ingen dum ide å la rovdyr jakte på syke og svake byttedyr og derigjennom gjøre økosystemer mer robuste. Evolusjonen av rovdyr de siste 50-60 millioner år har ikke egentlig bragt ulykke med seg. Det har snarere bragt levedyktige miljø med et mangfold av arter rundt omkring på kloden. En stor andel av verdens rovdyr er enten utryddet eller i ferd med å gå under. Dette har større konsekvenser for mange av verdens økosystemer enn mange liker å tenke på.

Gress- og bladsalatindustrien vil fortvile, men vi sier det likevel: tiden er moden for en økning av også den norske rovdyrstammen. Noen bør vurdere å avvikle Hakkebakkeloven.

Med hilsen,

Petter Pinnsvin & Mikkel Rev jr.

Eller for den saks skyld, hvorfor vinen skvalper høyere i glasset enn ølet.

Det handler nemlig om bobler, forklarer et team av franske og amerikanske forskere som har lekt seg med vann og oppvasksåpe på en svært strukturert og akademisk måte.

Såpebobler

Etter mange systematiske observasjoner av såpebobler i ett og flere lag, konkluderer de nå med at skum ser ut til å ha forbløffende god evne til å roe rørt vann.

Det er ikke så mye som skal til heller. Bare fem lag med bobler er nok til å redusere skvalpinga til en tidel. 

Forskerne tror effekten skyldes at friksjonen mellom boblene og kanten av glasset stjeler mye av energien i skvalpene.

Nå håper teamet at resultatene kan føre til at godt, gammeldags skum kan gjøre nytte, for eksempel ved å dempe farlig skvalping i tanker med flytende gass eller drivstoff.

Tanken ble til på bar

Men foreløpig er den nye kunnskapen kanskje mest nyttig som icebreaker mellom to fremmede på en bar for nerder.

Og jammen var det ikke i nettopp i skjæringspunktet mellom nerder og serveringssteder at ideen til undersøkelsen ble unnfanget, skal vi tro en pressemelding fra American Institute of Physics.

Emilie Dressaire, en av forskerne bak studien, begynte å gruble da hun fikk overlevert et fullt beger med kaffe latte på en Starbucks-kafé.

Og kollegaen Alban Sauret falt i sin tid i staver over et glass Guinness på en bar i Sør-Frankrike. Ølet skvalpet jo nesten ikke i det hele tatt under det tykke laget av skum! (Hikk.)

Hvem vet hvilken kunnskap vi kunne fått om vi bare hadde sendt forskere på byen oftere.

Referanse:

A. Sauret, F. Boulogne, J. Cappello, E. Dressaire & H. A. Stone, Damping of liquid sloshing by foams, Physics of Fluids, februar 2015, DOI: 10.1063/1.4907048.

Sammendrag

– En motiverende telefonsamtale fra helsepersonell kan gi bedre helse for eldre som bor hjemme og et godt alternativ til ressurskrevende hjemmebesøk, sier Kari Sundsli.

Hun har tatt doktorgraden på eldre menneskers evne til å ta vare på seg selv. En av hovedkonklusjonene hennes er at eldre menneskers mentale helse kan forbedres ved hjelp av telefonsamtaler med helsepersonell.

– Dermed kan telefonsamtalene erstatte omfattende forebyggende hjemmebesøk hos eldre, besøk som ofte tar store ressurser fra helsepersonell i kommunen, sier Sundsli.

Helsefremmende telefonsamtaler

I løpet av 19 uker gjennomførte 15 eldre hjemmeboende personer i alderen 75–93 år, fem 30 minutter lange telefonsamtaler med helsepersonell. En tilsvarende kontrollgruppe på 15 eldre hjemmeboende hadde ikke noen telefonoppfølging eller annen oppmerksomhet.

Telefonsamtalene dreide seg om daglige vaner og rutiner hos de eldre, om turgåing og andre aktiviteter, om mat og måltider, identitet, selvbilde og mening i livet.

– Samtalen var ingen pekefingersamtale eller undervisningssamtale, men dreide seg snarere om å minne om hvilke vaner og rutiner som er viktige for egen helse, sier Sundsli.

Funnene viste at kontrollgruppen fikk dårligere eller ingen endring i sin mentale helse, mens de 15 som samtalte med helsepersonell, fikk bedre mental helse. Mental helse er nøkkelen til egenomsorgsevnen blant eldre.

Konklusjonen er altså at telefonsamtaler med helsepersonell bidrar til bedring av eldres helse, eller «evne til egenomsorg» som forskeren kaller det.

• Les også: Medisinautomat gir håp om riktigere medisinbruk

– Det dreier seg om hvordan de klarer seg på egen hånd hjemme. Egenomsorg defineres som tiltak den enkelte gjør selv eller ved hjelp av andre for å opprettholde, gjenvinne eller øke egen helse og velvære.

1044 eldre hjemmeboende i alderen 65–95 år inngår i Sundslis studie. 83 prosent svarte at de klarer seg godt, mens 17 prosent svarte at de klarer seg mindre godt.

Egenomsorgsevne

De eldre i studien opplever selv at egenomsorg er å være i fysisk og mental aktivitet, være engasjert og bevisst om et sunt kosthold, ha sosial kontakt med familie, bruke sin kompetanse, være tilfreds og se positivt på framtiden og ha kontakt med helsevesenet etter behov.

Sundsli mener funnene viser at eldre er en ressurssterk gruppe mennesker som ved enkle og rimelige grep kan bo hjemme, holde seg friske og ha høy egenomsorgsevne.

For å opprettholde helse og egenomsorgsevne er det viktig å være fysisk og mentalt aktiv, være engasjert og til nytte, og være inkludert i et sosialt fellesskap.

– Det er viktig at helsevesenet og politikere blir oppmerksomme på ressursene eldre sitter inne med. Mange av informantene mine har kroniske sykdommer, men har likevel høy egenomsorgsevne. Jeg tror samfunnet kan vinne mye på å vektlegge ressursene og ikke sykdommen og manglene, sier Sundsli.

Det er ikke gjort tilsvarende studier om egenomsorg og eldre hjemmeboende i Norge tidligere.

– Med tanke på framtidens knapphet av helsepersonell vil frivillig innsats, blant annet fra de eldre selv, kunne være viktige bidragsytere, sier Sundsli.

Referanse:

Sundsli: Engasjement, kunnskap og autonomi – møte med en ny generasjon eldre fra urbane strøk: Studier om egenomsorg og helse, doktorgradsavhandling, NTNU 2015.

Oppgaven inkluderer til sammen fire studier og er en del av forskningsprosjektet Self-care and health among older home dwelling people in southern Norway, finansiert av Helse- og omsorgstjenesteprogrammet i Forskningsrådet.

«Hjemme så lenge som mulig» har i alle år vært det rådende idealet for eldreomsorgen. Men i praksis har kommunene prioritert institusjonsomsorgen, altså sykehjemmene.

Mens hjemmetjenester og omsorgsboliger baserer seg på at hjelpen skal komme dit de eldre bor, er sykehjem en institusjon som de eldre må flytte til for å få hjelp.  

Her skiller Norge seg fra Sverige og Danmark, som allerede i stor grad har erstattet aldershjem og sykehjem med eldreboliger og hjemmetjenester av ulike slag.

Dette kommer fram i en rapport som nylig er utgitt av NOVA med bidrag fra Statistisk sentralbyrå og Sintef.

Tre av fire kroner til sykehjem

Også Norge satser på eldreboliger; her til lands kaller vi det omsorgsboliger. Men ifølge forskerne statser vi altså ikke nok. Hovedproblemet med dagens norske omsorgsboliger er at det fortsatt jobber for få folk der, noe som gjør at de ikke kan erstatte sykehjemmene. 

– For eldre som trenger mye hjelp er noen få timer hjemmesykepleie ikke nok, sier forsker Svein Olav Daatland ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved HiOA. 

Han mener også at mangelen på bemanning i omsorgsboliger i Norge, gjør at folk unødig tidlig blir sluset inn i sykehjem. Og sykehjemmene tar fortsatt mesteparten av ressursene, forteller Daatland.

– Når nesten tre av fire kroner i eldreomsorgen går til sykehjemmene, blir det lite igjen til boliger og hjemmetjenester som kunne utsette eller erstatte institusjonsomsorg, sier han.

Skjer over hele verden

Å få færre folk på sykehjem ved å legge mer til rette for hjemmetjeneste og omsorgsboliger er en internasjonal trend. Men dette har blitt et kontroversielt spørsmål i Norge med tilhengere av sykehjem og omsorgsboliger i hver sine leire.

Handlingsplanen for eldreomsorgen la opp til at kommunene skulle satse mer på omsorgsboliger og hjemmetjenester. Likevel står den tradisjonelle institusjonsomsorgen fortsatt sterkt i eldreomsorgen, selv om den blir sett på som uaktuell og upassende for andre grupper.

Omsorgsboligene er mindre kjent, og mange er nok redde for at tilbudet ikke er godt nok – at det blir boliger uten omsorg, mener forskeren. Men i stedet for å styrke dette tilbudet fyller altså mange kommuner på med korte besøk fra hjemmesykepleiere på den ene sida og flere sykehjemsplasser på den andre.

– Dette er neppe en bærekraftig strategi for et aldrende samfunn, sier Daatland.

Få omsorgsboliger i de store byene

Motstanden mot endringer ser ut til å være størst i de store byene.

Her er det middels sykehjemsdekning, men svært få omsorgsboliger og dermed et lite samlet tilbud av omsorgsplasser.

Dette fører trolig til en høy etterspørsel etter sykehjem, i mangel av andre tilbud.

Bedre i mellomstore kommuner

Flertallet av kommunene har noenlunde like mange sykehjem som omsorgsboliger. De minste kommunene har mye av begge deler, fordi de har økonomi til det.

De største kommunene satser fortsatt nokså ensidig på sykehjem, og det er vanskelig å forstå hvorfor, ifølge forskerne bak rapporten.

Det er derimot de mellomstore kommunene med 2000 til 20 000 innbyggere, med knapp økonomi og mange eldre, som har en boligorientert eldreomsorg. De har mange omsorgsboliger, generøse hjemmetjenester og få sykehjemsplasser, men mange plasser for korttidsopphold.

Anslagsvis 10 til 15 prosent av kommunene har en slik profil.

Behov for mer kunnskap

Omsorgsboliger kan erstatte flere alders- og sykehjem, men har bare i få tilfeller god nok bemanning til at de faktisk kan gjøre det. Hjemmetjenestene som skal betjene omsorgsboligene, er ikke blitt flere, men tvert imot færre. De er også i større grad reservert for yngre brukere, kommer det frem i rapporten.

– Det bærekraftige svaret på denne utviklingen er neppe å prioritere sykehjemmene slik vi til nå har gjort, men å styrke de svake leddene i tiltakskjeden, nemlig hjemmetjenestene og omsorgsboligene, sier Svein Olav Daatland

Han understreker at dette får stå som en hypotese snarere enn en endelig konklusjon, fordi forskerne fortsatt mangler god nok informasjon om omsorgsplasser og beboernes ferd gjennom tjenestene.

De fleste får før eller siden behov for pleie eller omsorg, og de fleste vil i kortere eller lengre tid motta omsorgstjenester mot slutten av livet. 

Referanse

Svein Olav Daatland mfl: Boliggjøring av eldreomsorgen? Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Rapport 16/2014, ISBN 978-82-7894-529-2