Etter å ha testet DNA fra over 80 000 personer kom en forskergruppe fra California opp med et overraskende sideresultat: Røykerne hadde mindre risiko for reisesyke.

Forskerne, som kommer fra den private bioteknologi-bedriften 23andMe, har ikke noen forklaring på sammenhengen. Therese Ovesen, professor ved øre/nese/hals-avdelingen ved Aarhus Universitet, har imidlertid et forslag:

– Når man røyker, blir nikotin tatt opp i hjernen via bestemte reseptorer. De befinner seg i samme område som balansesystemet, som blir påvirket ved reisesyke. Nikotin kan kanskje blokkere området, sier Ovesen.

Ovesens kollegaer har i noen år diskutert hvor man skulle se etter en mulig årsak til reisesyke. De nye resultatene tyder på at nikotinreseptorene kan være et utgangspunkt.

– Det er rett og slett en genistrek å undersøke forbindelsen mellom gener og reisesyke, sier hun.

Fisket etter gener

Forskere har lenge visst at arvelighet står for mellom 55 og 70 prosent av risikoen for reisesyke. De vet imidlertid ikke hvorfor det er slik.

– De spesifikke genene de har sett på, produserer bestemte proteiner. Det kan være en pekepinn mot en eventuell behandling, sier Therese Ovesen.

Forskerne undersøkte gener som så unormale ut hos folk som led av reisesyke. Slike gener produserte enten for mye eller for lite av et protein.

– Forskerne har vært ute på en fisketur. De har undersøkt et stort område og kommet fram til 35 gener som kan være relevante. Det er første skritt mot å finne en behandling, sier Ovesen.

Ser på de 35

Selv om forskergruppen kommer fra den private bedriften 23andMe, tviler ikke Ovesen på troverdigheten. Metoden og gjennomføringen er i orden, understreker hun.

– Jeg tror dette kan skape helt nye hypoteser som man kan arbeide videre med. Neste skritt burde være å konsentrere seg om de 35 genene. Man kan gjøre det gjennom en ny studie av personer som lider av alvorlig reisesyke, sier Ovesen.

Det ønsker nå Aarhus Universitet å gå i gang med.

Undersøkelsen er utgitt i Oxford Journals’ Human Molecular Genetics.

Referanse:

Bethann S. Hromatka mfl: Genetic variants associated with motion sickness point to roles for inner ear development, neurological processes, and glucose homeostasis, 23andMe, Inc., Mountain View, CA, USA, HMG Advance Access

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Hvert år legges over en halv million mennesker inn på sykehus med denguefeber, viser beregninger. Sykdommen gir utslett, høy feber, hodepiner og leddsmerter. Den er relativt vanlig i tropiske områder.

I hovedsak er det myggarten Aedes Aegypti som sprer denguefeber.

Tar livet av smittebærerne

På Florida Keys, kjeden av øyer som strekker seg sørover fra sørspissen av Florida, vil lokale myndigheter slippe ut genmodifisert mygg for å ta livet av smittebærerne.

Det britiske selskapet Oxitec har utviklet en genmodifisert variant av Aedes Aegypti. Myggen er testet av forskjellige forskningsinstitusjoner i flere forskjellige land, og nå vil Florida Keys Mosquito Control District slippe den ut som et eksperiment. Det amerikanske mattilsynet, FDA, skal ta stilling til om myggen er trygg nok til å slippes ut.

Ideen er å slippe ut millioner av genmodifiserte (GM-) hannmygg. De er tilført DNA som gjør at de dør raskere. Dette genet er dominant. Det betyr at når GM-hannmyggen parrer seg med en hunn av samme art, overføres genene til avkommet.

Dermed vil neste generasjon mygg dø før myggen blir voksen. Mange av de potensielle smittebærerne kommer til å dø ut før de rekker å smitte noen.

Resistente mot sprøytemidler

Vanligvis blir sykdomsbærende mygg fjernet med sprøytemidler. Men siden generasjon på generasjon av mygg er sprøytet med de samme kjemikaliene, har myggen utviklet resistens mot flere av disse midlene.

Mange steder i verden er det forsøkt å sette ut sterile hanninsekter. Appelsinfluer er et eksempel: Den legger egg i sitrusfrukter, og kan gjøre store skader på appelsinplantasjene. Når hannfluer som er utsatt for stråling og gjort sterile, settes ut i naturen, parer de seg med hunnene uten at eggene blir befruktet. Dermed dør de ut etter hvert, ifølge teorien.

Med Aedes Aegypti skal ikke denne metoden fungere spesielt godt. Den sterile myggen blir nemlig svekket, og dermed klarer den ikke å konkurrere med hannene ute i naturen om hunnenes gunst.

Fire av fem mygg er borte

I områder på Caymanøyene har GM-myggen ført til at det er blitt 80 prosent mindre mygg, ifølge artikkelen om forsøkene i Nature.

I USA begynner mygg å bli vanskelig å kontrollere. Derfor vurderer nå amerikanske myndigheter GM-myggen, forteller nyhetsbyrået AP.

I Florida smittes noen få mennesker med denguefeber hvert år. I et større utbrudd på Key West, den sørligste av øyene i Florida Keys, i 2009-10 ble rundt 90 personer smittet, ifølge helsedepartementet i Florida.

Underskriftskampanje

Men GM-myggen er omstridt. Nesten 150 000 mennesker har skrevet under på en kampanje mot myggslippet. De er først og fremst bekymret for eventuelle uforutsette konsekvenser.

Dessuten stiller Key West-innbyggerne spørsmål om det i det hele tatt er noen vits i eksperimentet, siden det ikke har vært noe denguefeber-utbrudd på flere år.

Likevel er flertallet av befolkningen positive til testen, skriver AP.

Farlig?

Spørsmålet er om myggslippet er farlig eller usikkert på noen måte. Myggen skal slippes fritt ut i naturen, i områder hvor det også bor mennesker.

– FDA har strenge krav. Slike organismer må gjennom en streng risikovurdering før de eventuelt slippes ut i naturen, sier Richard Meadow, førsteamanuensis ved NMBU og forsker ved Bioforsk, til forskning.no.

GM-arten kan ikke være i stand til å pare seg med andre arter ute i naturen. Alle genene som er endret, må også undersøkes nøye for å se om det kan ha noen uheldige effekter hvis de blir spredd – for eksempel hvis en fugl spiser en GM-mygg.

– De må ha et godt vitenskapelig grunnlag for å få det godkjent, og FDA er ikke akkurat interessert i å skape store problemer ved at det dukker opp utilsiktede konsekvenser i framtiden, sier Meadow.

Klarsignalet kommer kanskje i løpet av første halvår i år.

– Genial idé, men …

– I prinsippet er dette en genial idé hvis den fungerer, sier Meadow.

– Metoden er rettet mot én spesifikk art, sier han, og sammenligner med sprøytemidler: Kjemiske midler som spres over store områder, gjør skade på mye mer enn den arten man vil ramme.

– Uetisk

Men Meadow har én stor innvending mot selskapet som lager denne myggen.

De første feltstudiene som ble gjort, var nemlig på Caymanøyene i 2009-10. Caymanøyene er et britisk oversjøisk territorium. Det betyr at øyene riktignok er underlagt Storbritannia, men ikke har de samme restriksjonene som EU på å slippe ut levende, genetisk modifiserte organismer i naturen.

– Jeg stusser over framgangsmåten deres på Caymanøyene, sier Richard Meadow. Han mener det er uetisk hvis Oxitec bevisst har eksperimentert med GM-myggen på steder som ikke har de samme reguleringene som Europa og Nord-Amerika.

– Vi fulgte reglene

Oxitec avviser kritikken. – Dette er en gal framstilling av hvordan vi jobber, sier kommunikasjonsleder Chris Creese.

I en epost til forskning.no skriver hun at Oxitec ikke har gjort noe uetisk. Det var Caymanøyenes eget myggforskningsinstitutt, MRCU, som ville teste metoden der, og Oxitec sa ja til et samarbeid.

Ifølge forskningsartikkelen om eksperimentet ble det godkjent av landbruksdepartementet på Caymanøyene, og det ble gjort en risikoanalyse i forkant. Både de lokale lovene og den britiske lovgivningen ble fulgt, ifølge Oxitec. Modellen er den samme som selskapet har brukt i land som Panamà, Malaysia og Brasil, med tilsvarende resultater.

De understreker også at hvert selvstendige land er frie til å vedta sine egne biosikkerhetslover, og at de følger den internasjonale Cartagenaprotokollen, som regulerer transport og håndtering GM-organismer mellom land.

Biter ikke

Det er sluppet ut 70 millioner GM-mygg i forskjellige feltforsøk. Ifølge Oxitec er det aldri rapportert om negative effekter. Det er ikke noe ved myggen som kan gi negative helseeffekter, og ingenting som er giftig eller allergifremkallende, ifølge Chris Creese.

Det er hannmygg som slippes ut, mens det er bare hunnmyggen som biter. Likevel er det mulig at noe hunnmygg også blir med ut i naturen, skriver AP.

Nyhetsbyrået har snakket med forskere som mener at negative konsekvenser er veldig usannsynlig, selv om noe av det syntetiske DNA-et fra myggen kommer inn i blodet til folk. Men det er fortsatt mulig at fremmed DNA kan bli overført til mennesker, mener forskerne.

Oxitec håper på at FDA vil være ferdig med sin vurdering i løpet av året, kanskje allerede til våren. 

Referanser:

Florida Keys Project – Oxitec

Harris m. fl.: Successful suppression of a field mosquito population by sustained release of engineered male mosquitoes. Nature Biotechnology 2012, doi: 10.1038/nbt.2350

Reeves: Scientific Standards and the Regulation of Genetically Modified Insects. PLOS ONE, DOI: 10.1371/journal.pntd.0001502

I store og tilfeldige nettverk der mange mennesker bidrar, kan det plutselig oppstå enighet helt av seg selv.

Det kan skje uten at noen sentral aktør legger føringer og uten at noen har mer dominerende roller enn andre, ifølge en ny studie.

Et eksempel er hvordan navnetrendene idag oppstår, eller hvordan store ideologiske bevegelser har utgangspunkt i at folk treffes og kommuniserer på internett.

Den nye studien, der forskerne rekrutterte deltakere fra internett til et navnespill der de fikk belønning for å bli enige, tyder på at det er hvordan nettverkene er bygget opp, som avgjør om slike normer oppstår eller ikke. 

Først kaos, så orden

Forskerne fra University of Pennsylvania opprettet internettspillet The Name Game, og fikk med seg 24, så 48 og til slutt 96 deltakere fra hele verden til å være med. To og to skulle spille sammen, og hver av deltakerne skulle finne på et navn til en avbildet person. Hvis de ga det samme navnet, fikk de en liten pengesum i premie. Hvis de ikke valgte det samme navnet, mistet de istedet penger, men fikk se navnet som den andre hadde valgt.

Så lente forskerne seg tilbake og fulgte med på det som så skjedde. Ville de til slutt bli enige om ett enkelt navn? 

Først byttet deltakerne spillpartnere innenfor en liten gruppe på fire,som var satt sammen av de geografisk nærmeste naboene deres. I disse små gruppene ble det raskt enighet om et navn innad i gruppa, men naturlig nok ikke på tvers av grupper. Heller ikke i små grupper med fire tilfeldig deltakere fra hele nettverket, ble det orden i kaoset.

Det var først da deltakerne spilte med helt tilfeldige personer fra hele nettverket, og ikke begrenset seg til antallet fire, at alle plutselig ga personen på bildet det samme navnet, ifølge en pressemelding om funnene. På bare noen få runder av spillet hadde de blitt enige.

Enighet ut av ingenting

– Konsensus oppsto plutselig ut av ingenting, sier Damon Centola ved University of Pennsylvania.

– Først var det kaos. Alle sa forskjellige ting, og ingen klarte å samarbeide. Men plutselig så vi at personer som aldri hadde hatt kontakt med hverandre, brukte de samme ordene.

Se Damon Centola forklare hvordan de bygde opp spillet for å undersøke hvordan store grupper meninger kan samordne seg til én stemme:

Beregnet på forhånd

Resultatene fra studien stemmer overens med forskernes egen matematiske modell. På forhånd hadde de prøvd å forutse hvordan nettverkets struktur kunne komme til å påvirke hvordan deltakerne samordnet seg. Utregningene anslo at den tilfeldige sammensetningen av deltakerne ville legge best tilrette for at ett enkelt navn kunne vinne fram.

– Vi var sjokkerte over hvor nært opptil vår modell den menneskelige atferden lå, sier Centola i pressemeldingen.

Han mener at det går an å lære noe om kraften i sosiale nettverk på internett, gjennom denne studien.

Kapasiteten som disse nettverkene har til å få mange til å skifte mening, selv når ingen enkeltpersoner eller organisasjoner forfekter meningsskiftet, antyder at store og uforutsette skifter i felles holdninger og atferd kan bli mer vanlig i fremtiden, når flere og flere mennesker er på internett.

Referanse:

D. Centola, A. Baronchellic, The spontaneous emergence of conventions: An experimental study of cultural evolution. PNAS, 2. februar 2015.

Tung depresjon, ustabilitet, manglende energi og angst kan – men må ikke – være mer enn psykiske sykdommer. En gruppe italienske forskere anbefaler nå leger å være på vakt hvis vanlige medisiner mot de psykiske tilstandene ikke gir effekt. Kanskje brygger da pasienten på en alvorlig fysisk sykdom i tillegg.

Forskerne har gjennomgått tidligere studier, og funnet 21 studier som viser en slik kobling. Depresjon var det vanligste og sikreste varselet.

Kombinert med angst kan den varsle så vidt forskjellige sykdommer som lungekreft, Parkinsons sykdom og meningiom, altså svulst i hjernehinnen.

Samme symptomer, forskjellige forvarsler

Depresjon, angst, irritasjon, manglende appetitt og vekttap kan på sin side tyde på kreft i bukspyttkjertelen, og irritabel oppførsel kan også være forstadiet til magekreft, ifølge en av studiene som de italienske forskerne har tatt for seg.

Hjerteinfarkt kan innvarsles av dyp depresjon, sammen med angst og panikktilstander og til og med redsel for åpne plasser, agorafobi, viser en annen studie.

Kommende aids-syke kan plages av depresjon og nedstemthet. Det samme kan pasienter som seinere får multippel sklerose, eller Cushings syndrom. Dette er en sykdom som skyldes at binyrebarken produserer for mye av hormonet kortisol, oftest på grunn av en svulst.

Symptomene blir da seinere blant annet vektøkning med fedme rundt buken, nakken og ansiktet, tynne armer og bein etter muskelsvinn, samt tynn og tørr hud, svetting. De samme symptomene kan komme av langvarig behandling med kortisollignende stoffer for å dempe betennelser.

Mani kan varsle sjelden arvelig sykdom

Den maniske oppstemtheten som er motpolen til depresjon i bipolar lidelse, er mindre vanlig som forvarsel til fysiske sykdommer, viser studien.

Den kan likevel forekomme som et forvarsel til Wilsons sykdom. Dette er en arvelig stoffskiftesykdom som gir for store konsentrasjoner av kobber i kroppen. Dette fører seinere blant annet til leversykdom, muskestivhet, talevansker og en gyllenbrun ring rundt hornhinnen i øyet.

Viktig med helhetsvurdering

De psykiske symptomene kan også virke sammen med de fysiske og forverre tilstanden til pasienten, skriver forskerne i fagartikkelen.

De presiserer likevel at når en pasient kommer til legen med en depresjon eller en annen psykisk lidelse, bør legen vurdere hvordan pasienten reagerer på psykiske medisiner og den allmenne situasjonen for øvrig før det mistenkes at en fysisk sykdom også kan være i emning.

Referanse:

Cosci F., Fava G.A,  Sonino N: Mood and Anxiety Disorders as Early Manifestations of Medical Illness: A Systematic Review, Psychotherapy and Psychosomatics, Vol. 84, No. 1, 2015

Den regjeringsoppnevnte Produktivitetskommisjonen som nylig la frem sin rapport, mener at Norge bør satse mer på byene.

Ifølge forskere ved Norges Handelshøyskole (NHH), er personer i urbane områder i Norge generelt 16 prosent mer produktive enn personer bosatt utenfor urbane områder. Men dette tallet må justeres noe ned når man ta hensyn til at det kan være de mest produktive personene som bosetter seg i bysamfunn.

Det er altså ikke bare byen i seg selv som gjør folk mer produktive. Når forskerne bringer alder og utdanning inn i regnestykket, finner de at personer bosatt i norske byer er 13 prosent mer produktive enn om de samme personene bor på bygda.

Når forskerne i tillegg ser på enkeltpersoners evner, gjennom å sammenligne brødre der én har flyttet til byen og en har blitt igjen på bygda, faller byenes produktivtetsfordel til under ti prosent.

Det skjer altså en seleksjon mellom dem som bor i byer og dem som bor utenfor urbane strøk. Men en del av æren for produktiviteten i byene, kan byen selv ta.

– Vi ser klart at byer gjør folk mer produktive enn ikke-urbane strøk, slår professor Kjell G. Salvanes ved NHH fast.

Norge som laboratorium

Over halvparten av jordas befolkning bor nå i byer. I land som Kina skjer urbaniseringen i raskt tempo. Samfunnsforskere i mange land er opptatt av å finne svar på hvorfor folk i byer tilsynelatende er mer produktive enn folk på bygda.

Er det slik fordi bysamfunn er mer produktive? Eller er det heller et resultat av at de yngste, best utdannede og kanskje de smarteste – altså de antatt mest produktive personene – har flyttet til byen?

Norge er muligens det landet i verden som egner seg aller best som laboratorium for å undersøke nettopp dette. Det har forskergruppen i Bergen nå gjort.

Sen, men rask urbanisering

Norge var sent ute med å urbaniseres.

Det var først på 1960-tallet at norske kvinner og menn for alvor begynte å strømme fra bygda til byene. I Sverige skjedde det allerede på 1930-tallet. I Storbritannia skjedde urbaniseringen av landet før år 1900.

I Norge bor nå om lag 80 prosent av innbyggerne i urbane strøk. Omtrent som gjennomsnittet i den vestlige verden.

Denne sene, men raske urbaniseringen gjør Norge spesielt godt egnet til å studere effektene av urbanisering.

Gode norske befolkningsdata

– I Norge har vi i tillegg veldig gode befolkningsdata, sier Salvanes.

Dette setter forskerne bedre i stand til å svare på spørsmålet om personers produktivitet i by og bygd, enn forskerkolleger i andre land.

Forskerne har kunnet studere data for den norske befolkningen fra 1967 til 2010. De har kunnet koble data som viser hvem og hvor folk flytter, hvilken utdannelse de har og hvor mye de tjener.

Når forskerne har målt produktivitet, er det gjort med utgangspunkt i hvor mye arbeidsgivere er villige til å betale de ansatte i lønn.

Og produktivitetsfordelen ved å samle folk i norske bystrøk, framfor at de bor i Distrikts-Norge, faller altså med tre prosentpoeng når forskerne justerer for at slikt som høyere utdanning og lavere gjennomsnittsalder gir byene fordeler framfor bygdene.

By og bygd

Befolkningsdataene vi har i Norge har også satt NHH-forskerne i stand til å undersøke utviklingen over tid.

Forskerne i Bergen slår fast at de norske byenes produktivitetsfordel har falt fra 1960-tallet og fram mot i dag. Uten å justere for personkarakteristika, var denne fordelen over 25 prosent på slutten av 1960-tallet. I dag er den vesentlig lavere.

Forklaringen på dette er trolig først og fremst at på 1960- og 1970-tallet var forskjellen i alder og utdanning mellom folk i by og bygd mye større enn den er i dag.

Fordi relativt få norske kvinner deltok i arbeidslivet på 1960-tallet, har forskerne i denne studien bare undersøkt menn.

Flytter til seks byer

Store endringsprosesser i et land kan skje hurtig, uten at innbyggerne helt får med seg hva som foregår. Norge er altså et land som nå endres svært raskt.

– Arbeidsplassene spiller en helt sentral rolle i denne utviklingen. Arbeidsplasser bestemmer demografi og geografi, de bestemmer hvor folk bor, sier Salvanes.

– Distriktsbosettingen i Norge har i stor grad vært basert på råvareproduserende arbeidsplasser. Men de nye arbeidsplassene våre er kunnskapsbaserte. Disse arbeidsplassene ligger i dag i de aller største byene. De siste årene har dette tatt helt av. Folk samles nå i bare fem–seks av de store byene.

– Det er til Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger folk nå flytter. Og kanskje til Kristiansand, sier Salvanes.

Hele 80 prosent av befolkningsveksten i Norge de siste årene har skjedd i disse byene.

- Mislykket distriktspolitikk

– Dette betyr at mye av distriktspolitikken vår har vært mislykket, konstaterer økonomiprofessoren.

Han oppfordrer politikerne til å tenke nytt om distriktspolitikk. Fokus må vekk fra de minste småkommunene, mener han.

I stedet må mer krefter brukes på å sikre at de mellomstore byene våre også overlever, mener han, ikke bare storbyene.

– Vi bør heller være opptatt av å tenke på å opprettholde arbeidsplassene i regionbyer som Bodø, Ålesund og Lillehammer. Legger vi ikke forholdene bedre til rette for å skape arbeidsplasser også i disse regionbyene, så vil etter hvert svært mange nordmenn ende opp i Oslo og de fire til fem andre største byene.

Salvanes legger til at denne utviklingen ikke er særegen for Norge. Det samme har allerede skjedd over store deler av Europa.

– Det spesielle hos oss, er at dette skjer så sent. Derfor har vi nå mulighet til å gripe fatt i utfordringen med å sørge for at også regionbyene våre henger med i utviklingen.

Flere land har lover for å begrense belysning nattestid av hensyn til både folk og dyr. I Norge er lysforurensning et område som foreløpig har fått lite oppmerksomhet.

– Jeg er svært overrasket over hvor stor effekt lys kan ha på enkelte organismer. Både når det gjelder hvor forskjellige virkninger det kan ha, og hvor mange arter som kan påvirkes.

Det sier NINA-forsker Arne Follestad, og ramser opp eksempler på at dyr både blir drept og forstyrret av lyset. 

Han har på oppdrag fra Statens Vegvesen gått gjennom mye av forskningen på hvordan kunstig nattbelysning påvirker på naturmangfoldet. I forbindelse med bygging av E6 gjennom Åkersvika naturreservat i Stange kommune i Hedmark ønsket vegvesenet informasjon om de miljømessige konsekvensene av lyssetting.

I en ferske rapport trekker Follestad fram tallrike eksempler på forskningsresultater som viser hvordan alt fra encellede dyr til mennesker blir påvirket av lys.

Fanget av lyset

Du har sikkert opplevd at ett og annet insekt som har forvillet seg inn, svirrer rundt taklampa på kvelden. Også utendørs kan kunstige lyskilder virke som en felle for insekter. Mange trekkes for eksempel til utelamper og gatelys.

– I en middels stor by på størrelse med Kiel, blir flere hundre millioner insekter drept av gatelys i løpet av insektsesongen, forteller Follestad.

Fugler og flaggermus kan også bli fanget av kunstige lyskilder. Follestad forteller at belysningen på oljeplattformer for eksempel er et problem for fugler som skal krysse Nordsjøen. Å slukke lyset i noen minutter kan være alt som skal til for at de skal fly videre i stedet for å bruke opp reservene sine på å sirkle rundt plattformen.

Blir lurt av lys mot blanke overflater

Når lys treffer vannoverflater blir det polarisert. Når lyset blir polarisert, endres egenskapene til lyset. Minst 300 insektarter bruker dette for å orientere seg mot vann, der de finner mat, parer seg eller legger egg.

Lys som reflekteres fra asfalt eller andre kunstige flater er også polarisert, og ofte er dette et sterkere polarisert enn lys fra vannflater. Dermed kan for eksempel asfalterte veger nær vann bli en økologisk felle for mange insekter, fordi vegen bli mer tiltrekkende enn vannet for disse insektene. Dette kan føre til at en del insekter foretrekker å legge egg på en asfaltert bilvei i stedet for i vannet.

– Det kan tenkes at grovere, lysere typer asfalt eller betong kan redusere felle-effekten, men vi er ikke der enda at vi vet hva slags til tak som fungerer, sier Follestad.

Barriere for fiskevandring

Også under vann påvirker lysforurensningen dyrelivet. Laksefisk som skal vandre ut i havet beveger seg oftest om natten. Det samme gjør fisk som vender tilbake til elvene. Lys kan forstyrre vandringene og gjøre fisken mer utsatt for å bli spist.

– Hvis lyssetting av broer lyser opp vannoverflata, kan utvandrende fisk stoppe opp. For å forhindre dette, kan lyset dimmes ved lite trafikk om natta, eller skjermes slik at det ikke belyser vannflata, forklarer Follestad.

For eksempel er dette en relevant problemstilling for Åkersvika i Stange kommune, som er et viktig gyte- og oppvekstområde for innlandsfisken i Mjøsa.

All lysforurensning er imidlertid ikke nødvendigvis negativ.

Opplysning av strender kan for eksempel gjøre det lettere for en del vadefugler å beite på stranda i en større del av døgnet. Det bidrar også til at de ikke lokkes til å beite i mindre næringsrike områder enn de ellers ville gjort, eller at de bli mer utsatt for rovfugler.

Kunstig belysning gjør også at andre fugler kan beite lenger utover kvelden i skogen, men igjen risikerer de å bli mer usatte for rovfugler. Det er derfor ikke alltid lett å vite om totaleffekten for en enkelt art er positiv eller negativ.

Frosker blendet i flere timer

Lys kan virke svært forskjellig på ulike arter. Enkelte arter kan for eksempel bli helt satt ut i lang tid av ett eneste lysglimt.

– Frosker kan bli blendet i flere timer av korte lysglimt fra en forbipasserende bil, forteller Follestad.

Hos frosker skjer nemlig en kjemisk endring i fotopigmentene i øyet slik at de blir bleket. Et bleket fotopigment kan ikke reagere på lys igjen før det har fått tilbake sin opprinnelige kjemiske struktur. Det kan ta altså ta timevis.

Froskene kan også oppleve skiftende lysforhold naturlig, men de naturlige variasjonene er likevel små. 

– Effekten av lyset fra fullmånen er veldig lav sammenlignet med gatelys. Når det da er vist at forskjellen mellom nymåne og fullmåne kan være stor for noen arter, sier det seg selv at effekten av kunstig belysning kan bli voldsom.

Gjødselbilla navigerer etter Melkeveien

Ordet lysforurensning blir ofte brukt i forbindelse med at vi knapt ser stjernehimmelen lenger i tettbygde strøk. Noen forskningsfunn viser at dette kan være alvorlig nok i seg selv for enkelte dyr.

– Gjødselbiller for eksempel, kan faktisk orientere seg etter melkeveien. Når det er funnet én slik effekt hos én bille, noe tilfeldig, kan en lure på hvor mange andre arter som også bruker den, og som på grunn av kunstig belysning lys dermed blir dårligere til å navigere, sier Follestad.

– Skru av lyset i perioder

Det er likevel mulig å minske problemene. Det går for eksempel an å bruke andre typer lys, skjerme av eller til og med slå av lyset i perioder.

Det siste blir gjort på den nye Øresundbrua. På netter med lavt skydekke slås lyset av for å unngå at fugler kolliderer med brua.

Follestad forteller om armatur som skjermer slik at det ikke lyser i grøfta, men på veien, og om dimming av lyset når det ikke er bruk for det. Gatelysene kan for eksempel slås av når det ikke er biler på veien. Da får insekter som er fanget i lysstrålen muligheten til å fly sin veg, og nattaktive dyr kan bevege seg gjennom området uten å bli sett eller lurt til å kretse rundt lyskilden.

– Det er for eksempel ikke sikkert at veien over Åkersvika, der vi har undersøkt, trenger høye lyktestolper. Og hvis det bygges levegger mot støy, kan de kanskje lyssettes, forteller Follestad.

Slik er det mulig å ivareta både sikkerheten for trafikantene og dyrelivets behov for nattemørke.

Lite forskning i Norge

Kunnskapen om både effekter av lysforurensning og mulige tiltak er mangelfull. Follestad har for eksempel ikke funnet noe forskning på effekten av belysning vinterstid når det er snø.

Ett av de store problemene er at eksemplene er fra andre land, med andre arter enn i Norge.

– Det er svært lite norsk forskning på lysforurensning. Har vi oversett effekten av lysforurensning i en del forskning? spør Follestad.

I 2012 ga Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og tidligere Miljøverndepartementet ut veilederen Lys på stedet – utendørsbelysning i byer og tettsteder. Der blir de estetiske og sikkerhetsmessige effektene av belysning vektlagt.

Follestad håper nå at oppmerksomheten rettes mot andre sider ved den kunstig belysningen.

– En ny veileder bør revideres for å få med effekter på naturmangfoldet. Det er behov for å øke kunnskapen om bruk av lysteknologi og aktuelle avbøtende tiltak. Det kan få dobbelt positiv effekt å bytte ut noen lys, både å minske effekten på naturen og å spare energi, sier Follestad.

Helseeffekter

Den nye rapporten fra NINA har hatt fokus på økologiske effekter framfor helseeffekter. En rekke studier har imidlertid vist at lysforurensning kan ha negative helsemessige effekter for oss mennesker. Rapporten nevner blant annet studier som setter forekomst av kreft i sammenheng med både nattarbeid og kunstig belysning, koblet til dannelsen av melatonin – kroppens søvnhormon.

– Vi vet ingenting om det finnes tilsvarende effekter på dyr. Det ville være interessant om vi kunne dra vekselvirkninger på studier av effekter på mennesker og dyr, avslutter Follestad.

Referanse

Arne Follestad. Effekter av kunstig nattbelysning på naturmangfoldet. NINA Rapport 1081, 2014

I fjor gikk han i strupen på selvhjelpskulturen med boka Det er innover vi må gå. Med bakgrunn i kultur- og samfunnspsykologi, er førsteamanuensis Ole Jacob Madsen ved Universitetet i Oslo (UiO) en ivrig samfunnsdebattant med en skarp penn.

Før jul mottak han den formidlingsprisen ved Psykologisk institutt ved UiO.

Han forsker på økopsykologi, er opptatt av diagnostisering av psykiske lidelser– og selvhjelpskulturen. Men når barna er lagt om kvelden, slapper han av med reality-serier. Favoritten er MasterChef. Der står matlagingen i fokus og ikke kjendisene, mener Madsen, som er første forsker ut i forskning.nos nye spalte Under tellekanten.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Jeg er ikke utpreget glad i å reise. Og når jeg gjør det prøver jeg å gjenskape biblioteket mitt for å holde angsten behørig på avstand. Allerede som barn hamstret jeg Donald Pocket som jeg omhyggelig arkiverte og passet i en hylle i kabinen på båten vår. Jeg ble faktisk nylig kritisert for ikke å ha vært på noe lengre forskningsopphold av en spesialist på EU-søknader. Han så på CV-en min og mente det var et opplagt hull jeg burde tette.

- Hvis jeg må, vil jeg utelukkende gå for komfort; har foreløpig ikke noe funnsted eller bestemt arkiv å valfarte til. Så kanskje et sted med et klima som tillater at man kan ta et morgenbad hele året. Seychellene eller Zanzibar, kanskje?

Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?

– Mellom to onder blir jeg nødt til å si Farmen selv om jeg mistet interessen allerede etter den første sesongen. Jeg foretrekker min daglige dose reality i litt mer kunstige og hi-tech-omgivelser. For øyeblikket konsumerer jeg rått den storslåtte, matpornografiske produksjonen av Master Chef Australia på TLC. Forsker grand prix, som jeg har havnet midt inne i når jeg tilfeldigvis har skrudd på TV-en en lørdag ettermiddag opplever jeg derimot som direkte ubehagelig. Pute-TV de luxe! Det er noe med sparsommelige produksjonen og hvordan det fremtrer gjennom TV-ruta tror jeg. Virker amatørmessig, så man sitter med en vond forutanelse om at det hele kan kollapse hvert øyeblikk, noe vel deltagerne også gjør titt og ofte. Men sikkert annerledes å se det fra salen, hvor man kommer i stemning med et publikum.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Jeg liker begge deler, men de aller mest stimulerende øyeblikkene kommer nok i forskningen, der jeg en sjelden gang kan føle på en genuin inspirasjon, gjerne i forbindelse med skriving. Foreløpig har ikke det skjedd i undervisning, å få en forsamling til og le er liksom det beste jeg kan håpe på. Men jeg drømmer jo om å bli som filosof Arne Næss som visstnok kunne få nye ideer mitt under et foredrag og derfor dikterte studentene til å skrive det ned for ham så han ikke skulle glemme dem.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap

– Drømmespørsmål! Jeg har lekt med tanken før når jeg har sett på TVNorges 4-stjerners middag befolket av 1-stjerners «kjendiser» man ikke engang drar kjensel på. Føler det må være noen føringer selv om jeg er åpen for å reise i tid – gjestene mine må for eksempel ha levd samtidig, så det potensielt sett kunne ha skjedd.

- Uendelig mange konstellasjoner, men kanskje Freud, Jung og Nietzsche hadde vært et formidabelt selskap? Litt dårlig overlapp mellom Jung (1875–1961) og Nietzsche (1844–1900) aldersmessig kanskje. Hvis middagen hadde blitt avholdt engang på 1890–tallet var vel Nietzsche også i en vegetativ tilstand angivelig grunnet fremtredende syfilis. Han hadde blitt en ytterst taus gjest da som kanskje måtte ha hjelp til å spise, mens de to andre kunne ha kranglet om hva som feilet ham!

Faguttrykk du elsker?

– Tapsaversjon. Det klinger fint, og beskriver et fascinerende følelsesmessig fenomen som omhandler at vi føler et tap av noen kjent eller etablert dobbelt så sterkt som gleden av en tilsvarende gevinst av noe nytt. I en studie krevde gjennomsnittlig amerikanske studenter dobbelt så mye for å selge en kaffekopp med universitets emblem på som de hadde fått utdelt, mens de som ikke hadde fått kruset bare var villig til å kjøpe det for om lag halvparten av pengene. Tapsaversjon kan også være nyttig å kjenne til for å forstå irrasjonell menneskelig motstand mot endringer og følelsen av å ha krav på ting, for eksempel med tanke på de menneskeskapte klimaendringene som fordrer at vi gjør endringer i våre levesett.

Faguttrykk du hater?

– Prokrastinering, som betyr utsettelsesatferd. Det er noe menneskefiendtlig over det. Det opptrer også gjerne i kombinasjon med bekymringer av typen: «Prokrastinering koster samfunnet millioner av kroner i året..». Vekker forestillinger om et samfunn gjennomrasjonalisert av optimal effektivitet.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Dette vil sikkert oppfattes som direkte uhørt av noen, men jeg svarer nobelprisen. Dels i protest mot det kontinuerlige ekspertgnålet man utsettes for som foreldre av et samlet helseprofesjonskorps, mitt eget fag inkludert. Jeg er fornøyd så lenge jeg er en god nok pappa, så drømmer jeg heller om perfeksjonen i forskningen min isteden. Tror det uansett er sunnest for alle parter.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Opplagt! Cristin fungerer jo utmerket som en akademisk variant av skattelistene. Til stadighet tar jeg meg selv i å sjekke opp, og sammenligne meg selv med kollegers regnskap for inneværende år.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Er det noe å trakte etter da? I det kanskje aller mest berømte – Galileo Galeis oppdagelse av at jorda ikke var sentrum i universet – endte vel med at opphavsmannen havnet på kant med og ble dømt av Den katolske kirke? Det er kanskje ikke en representativ reaksjon? Eller forresten: Marie Curie som oppdaget radioaktivitet bukket vel under for det selv på grunn av vedvarende eksponering for stråling? Føler det er et mønster… Mens hvis jeg kan få lov å være tilskuer og ikke deltaker på trygg avstand til begivenheten, så kanskje bevitne første gang et menneske lykkes å fly?

Kvalitativ eller kvantiativ metode?

– Lett! Kvalitativ! Telle og måle får andre ta seg av. Jeg er nærmest forpliktet til å si det siden jeg nå engang tilhører den antikvariske delen av psykologien som fortsatt befatter seg med fenomen som mening og intensjonalitet.

Det er ikke så ofte en forskningssatellitt blir en politisk kasteball. Men den satellitten som Space-X sin Falcon-9 rakett sendte ut i verdensrommet onsdag kveld, var nettopp det – for lenge siden. 

Satellitten lyder nå det kryptiske navnet DSCOVR, og blir en operativt viktig romvær-satellitt som den amerikanske værvarslingen NOAA trenger for kontinuerlig måling av solvinden ute i Lagrange-punkt L1. Den nåværende solvind-satellitten ACE ble skutt opp allerede i 1997, og er nå langt forbi nominell pensjonsalder.

Men DSCOVR er altså en forkortelse for “Deep Space Climate Observatory”, og skal ikke bare stirre mot sola. Satellitten har også to instrumenter (fra NASA) som skal stirre i motsatt retning, altså mot Jorda. Fra Lagrangepunkt L1 vil satellitten hele tiden se Jordas solbelyste side. Det ene instrumentet skal måle nøyaktig hvor mye energi Jorda reflekterer og emitterer i retning sola. Og det andre instrumentet skal ta bilder (1000 x 1000 punkter) av Jordas dagside, på en rekke spektrale bølgelengder.

Det er ikke lite NASA-forskerne mener å kunne hente ut fra disse bildene:

“Expected data products include: total ozone column, aerosol index, aerosol optical thickness, aerosol height, cloud fraction, cloud height, surface albedo, vegetation index, Leaf Area Index and RGB colored image of the Earth’s sunlit surface.”  

Spennende! Hele spec’en for EPIC-instrumentet ser dere her:

http://www.nesdis.noaa.gov/DSCOVR/pdf/DSCOVR%20-%20EPIC%20Instrument%20Info%20Sheet.pdf

En gammel satellitt-historie

Hvorfor omtaler jeg satellitten som “GoreSat”? Jo, fordi DSCOVR i sin tid het “Triana”, og var den satellitten som daværende visepresident Al Gore ønsket skulle stå i Lagrangepunkt L1 for å måle Jordas albedo, og gi verden et felles, kontinuerlig oppdatert bilde av kloden og klimaet. Vi snakker tilbake på 1990-tallet. NASA satte i gang med å bygge satellitten. 

Som kjent tapte Al Gore i år 2000 kampen om å bli USAs neste president. Og da NASAs budsjetter ble gjennomgått av den påfølgende Bush-administrasjonen, kom Triana-prosjektet ikke heldig ut. Prosjektet ble kansellert, og satellitten ble satt på lager i 2001.

Utover på 2000-tallet ble romværvarsling viktig i USA, ikke minst for det amerikanske forsvaret. I erkjennelsen av at man ikke hadde planlagt noen operative etterfølgere for de eksperimentelle romvær-satellitten ACE (NASA) og SOHO (ESA/NASA), ga det amerikanske forsvaret i oppdrag å finne ut hvordan man raskest mulig kunne få på plass noe “brukbart” der ute i L1. NOAA og US Air Force fant sammen ut at det enkleste/raskeste/billigste ville være å be NASA pusse støvet av gamle Triana, og skyte den opp som en romværsatellitt. Som sagt, så gjort. I 2008 ble satellitten hentet ut fra lageret, og man begynte en omfattende oppussing og gjennomgang av instrumentering. Regningen for oppskytning tok US Air Force, og heldigvis fikk NASA lov til å beholde et par instrumenter for jordobservasjon.

Det gjenstår å se hvor imponert verden anno 2015 vil bli av bilder med “bare” 1000 x 1000 punkter av hele kloden vår. Men et artig supplement til satellitter i lavbane og geostasjonær bane blir det uansett. Og jeg tror klimaforskere fortsatt vil kunne hente mye nyttig info fra denne satellitten, dersom den får et langt liv i Lagrangepunkt L1.

Og dersom du ikke liker nattemørke eller mørketid, så er det bare å surfe verden rundt i dagslys med Deep Space Climate Observatory! I følge NASA skal det komme minst 6 bilder hvert døgn. I løpet av sommeren vil NASA offentliggjøre en link hvor man kan begynne å se bildene.