Siden midten av 1950-tallet har den vært pakket ned og stuet vekk. Maskinen kalles en differensialanalysator, og var en av verdens største og mest avanserte mekaniske regnemaskiner da den sto ferdig i 1938.

Akslinger og hjul

I mellomkrigstiden og gjennom andre verdenskrig skjedde det store vitenskapelige framskritt, blant annet på grunn av nye, avanserte og kompliserte verktøy som forskere hadde tilgang til. Blant dem: differensialanalysatorene og andre proto-datamaskiner.

Viktig teori og forskning rundt atomets potensial ble utført i denne perioden. Dessuten ble det gjort store nyvinninger i aerodynamikk og mange andre felt.

Selve maskinen besto av et innfløkt system med akslinger, skiver og tannhjul. Den dekket over 20 kvadratmeter i et rom på Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Teoretisk astrofysikk dreier seg nesten bare om avansert matematikk, og kunne derfor ha stor nytte av regnehjelp.

Maskinen ble for eksempel brukt til å utforske planetenes baner i solsystemet, eller formulere matematikk som kunne brukes i jakten på universets opprinnelse.

Maskinen er fundamentalt forskjellig fra datamaskinene slik vi kjenner dem i dag, men den kan sees på som en forløper.

• Les også: Fra ingen datamaskin til datamaskin

Se utregningen i aksjon

I motsetning til våre datamaskiner, som er svært fleksible og fyller enormt mange roller og funksjoner, var dette en svært spesialisert regnemaskin.  Og mens utregninger foregår dypt inne i hjertet på en digital maskin med usynlige strømmer av nuller og enere, kunne du faktisk se utregningene skje mens den mekaniske differensialanalysatoren gikk.

Resultatene av utregningene ble gjerne representert som forskjellige kurver og grafer, og kunne bli tegnet ut av blyanter, holdt av mekaniske armer som var koblet til resten av maskineriet.

Dette var enormt innfløkte og kompliserte maskiner. I videoen under kan du se en mer avansert differensialanalysator som sto ferdig i 1947 ved University of California, Los Angeles (UCLA).

Mekaniske vidundere

Men hvordan fungerte denne tallknusende regnemaskinen?

Se for deg en god, gammeldags klokke. Inne i en mekanisk klokke er det et presisjonsurverk med tannhjul i forskjellig størrelse. Størrelsen og farten på tannhjulene er det som sørger for at viserne beveger seg akkurat passe fort. Så lenge klokken tikker, vil de mekaniske delene sørge for at viserne viser nøyaktige sekunder, minutter og timer.

– Hvis du vil gjøre klokken mer avansert, for eksempel å legge til en skive som viser månefaser eller år, må du koble inn nye sett med tannhjul som representerer denne variabelen, forteller historiker Ola Nordal ved NTNU, som også har skrevet bok om norsk datahistorie.

Differensialanalysatoren fungerer prinsipielt på samme måte. Forskjellige fysiske deler, som roterende skiver, kuler og akslinger, representerer deler av en matematisk ligning. Når forskerne skulle bruke maskinen til å løse regnestykket, måtte de riktige delene settes opp, og maskinen klargjøres for en spesiell ligning.

Dette var en omfattende og nitid prosess, og klargjøring for en komplisert ligning kunne ta opptil en hel uke.

Dermed blir dette en form for programmering av differensialanalysatoren, selv om det kanskje er riktigere å si at maskinen kunne konfigureres for å løse forskjellige ligninger.

Tidevann og prosjektilbaner

Differensialanalysatoren, eller Oslo-analysatoren, som den også ble kalt, ble brukt til å simulere forskjellige sammenhenger ute i den virkelige verden.

– Et eksempel på et slikt system er flukten til granat som skytes ut av en kanon, forteller historiker Ola Nordal.

– For å treffe riktig, også kalt den optimale prosjektilbanen, må du ta hensyn til blant annet vindforhold, vekten på prosjektilet og lengden på løpet. Du må regne ut hvor mye krutt du skal bruke og hvor mange grader kanonen skal tippes.

Under andre verdenskrig ble en differensialanalysator for eksempel brukt til å lage kanontabeller, som viste nettopp hvordan kanonen skulle stilles for å oppnå ønsket rekkevidde.

Et annet eksempel er tidevannsbevegelser, hvor man tar hensyn til alle faktorene som påvirker tidevannet, og dermed kan lage et pålitelig varsel om når det blir flo eller fjære.

Da Oslo-analysatoren var ferdig i 1938, kunne man plotte inn opptil 12 forskjellige variabler eller ledd i ligningen. Maskinen fungerte ved at den løste en ligning, som så ble integrert inn i neste ligning, som så ble integrert inn i neste ligning, og så videre.

Dette var mer enn noen annen differensialanalysator i verden på denne tiden, og Oslo-analysatoren var dermed svært avansert da den sto ferdig.

– Det fantastiske med Oslo-analysatoren var at den var så presis.  Den kunne holde på nøyaktigheten over veldig mange ledd, sier Nordal.

Nytt liv på Teknisk museum?

Maskinen ble pakket ned for mange tiår siden, og nå står maskinen på verkstedet på Teknisk museum i Oslo, etter lenge å ha ligget i kjelleren på Institutt for teoretisk astrofysikk.

– Først må vi finne ut av hvilke deler vi faktisk har, og om vi eventuelt mangler noe, sier Joel Boaz, avdelingsleder ved Teknisk Museum.

I løpet av 2015 skal det undersøkes om det faktisk kan være mulig å få maskinen til å fungere igjen, i sammenheng med en planlagt, ny datautstilling på museet.

Noen deler av differensialanalysatoren har stått til utstilling på museet siden 1950-tallet.

– Vi skal også gå gjennom gamle arkiver, for å se om det finnes noen gode tekniske tegninger av maskinen. Vi håper at vi finner nok til at vi kan sette den opp, og kanskje ta den i bruk.

Se video av hvordan maskinen ser ut i dag, på verkstedet ved Teknisk Museum:

Svein Rosseland

Det var ikke gitt at lille Norge skulle huse en av verdens mest avanserte regnemaskiner på 1930-tallet, og det virker som om maskinen først og fremst var Svein Rosselands fortjeneste.

Han var professor i astronomi ved Institutt for teoretisk astrofysikk (ITA), og var svært opptatt av at ITA skulle være en moderne og viktig forskningsinstitusjon. Ved hjelp av store pengesummer fra den filantropiske Rockefeller-stiftelsen i USA, fikk Rosseland bygget et nytt instituttbygg som sto ferdig i 1934. Bygget heter fortsatt Svein Rosselands hus.

I likhet med mange andre matematikere på denne tiden, var også Rosseland interessert i de store mulighetene som lå i mekaniske regnemaskiner, som gjorde det mulig å løse svært kompliserte og uhåndterlige ligninger på mye kortere tid.

Rosseland forsket mye på partikkelfysikk og verdensrommets fysikk, ifølge Per A. Holsts artikkel «Svein Rosseland and the Oslo Analyzer». Den sto i Annals of the History of Computing, IEEE, i 1996, og beskriver hvordan differensialanalysatoren havnet i Oslo.

Massachusetts Institute of Technology

Den første moderne differensialanalysatoren ble satt opp, og delvis oppfunnet, av Vannevar Bush, forsker og ingeniør ved prestisjeuniversitetet Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA. Bush bygde sin maskin mellom 1927 og 1931.

Maskinen fikk fort mange bruksområder, og ble blant annet brukt til å undersøke hvordan man leverte strøm gjennom lange kraftledninger.

Svein Rosseland besøkte Bush-analysatoren for første gang i 1933, med tanke på å skaffe en egen til ITA. Det fantes ingen nøyaktige og komplette tegninger av maskinen, så den norske delegasjonen brukte tre måneder på å studere maskinen i detalj.

Rosseland fikk flere ideer til forbedringer, og reiste tilbake til Norge og satte i gang prosjektet, også ved hjelp av penger fra Rockefeller-stiftelsen.

Etter mange forsinkelser og problemer endte et norsk selskap opp med å lage de fleste av delene til maskinen, og begynte å konstruere differensialanalysatoren i 1937.

Gjemte deler fra tyskerne

Maskinen kom fort i bruk. Forskere fra mange forskjellige land kom for å bruke Oslo-analysatoren, blant annet belgiske og amerikanske astrofysikere.

Rosseland så på analysatoren som en internasjonal ressurs, og noe som kunne komme hele Vitenskaps-Europa til gode, ifølge artikkelen av Per A. Holst.

Men det var trøbbel i gjære i Europa.

Da tyskerne invaderte Norge i 1940, var Rosseland bekymret for at maskinen skulle bli brukt til krigerske formål. Som det allerede er nevnt, kunne maskinen også være nyttig i bruk og utviklingen av våpen.

Rosseland fjernet noen av maskinens viktigste deler og la dem i forseglede pakker. Delene ble begravd i hagen bak instituttet.

Maskinen ble satt sammen igjen i 1946, og var i bruk fram til 1954.

• Les kronikk om Alan Turing: Gåta Alan Turing

Meccano

Inspirert av analysatoren til Vannevar Bush og instruksjonene til Rosseland, var det flere universiteter som fikk oppført sine egne differensialanalysatorer gjennom 1930- og 1940-tallet.

Noen universiteter bygde også differensialanalysatorer av leketøy: Metall-byggesettet Meccano. Disse maskinene var mye billigere å sette opp enn større varianter, som i den Oslo, og entusiaster fortsetter å bygge Meccano-analysatorer den dag i dag.

Slutten på differensialanalysatorene

Selv om disse maskinene var verdens kraftigste regnemaskiner i en periode, hadde de noen åpenbare svakheter. De var kompliserte og tungvinne når de skulle klargjøres for eksperimenter.

Siden maskinene også hadde massevis av bevegelige deler, var de utsatt for slitasje og mekaniske feil, noe som igjen kunne gjøre resultatene unøyaktige.

Forskjellige teknologier eksisterte også parallelt med hverandre. Den amerikanske datamaskinen Eniac (Electronic Numerical Intergrator And Computer) sto ferdig i 1946, og regnes som den første, elektroniske, digitale og programmerbare datamaskinen.

Denne maskinen er en mye nærmere slektning av dagens PCer enn differensialanalysatorene, selv om utseendet og teknologien er dramatisk forskjellig.

Disse datamaskinene kunne etter hvert gjøre de samme oppgavene som differensialanalysatorene, både raskere og mer nøyaktig. De hadde også mange, mange flere bruksområder.

– Elektroniske analogdatamaskiner fortsatte å konkurrere med digitalmaskinene helt ut på 1970-tallet. Disse maskinene tok lang tid å sette opp, men de løste store problemer veldig fort når de først var i gang, sier Nordal.

Elektroniske og digitale datamaskiner tok snart førersetet i datamaskinutviklingen, og de mekaniske regnemaskinene ble foreldet.

Referanser: 

Per Holst: Svein Rosseland and the Oslo Analyzer, IEEE Annals of the History of Computing, Vol. 18, No. 4, 1996, s.16-26. Sammendrag.

Vannevar Bush – Wikipedia

Macnee: An Electronic Differential Analyzer, Research Laboratory of Electronics Massachusetts Institute of Technology, 1948

Kneskader, tretthetsbrudd, seneskader, ryggplager, skuldersmerter og muskeloverbelastninger. 

Listen med idrettsskader blant toppidrettsutøvere er lang – og for de fleste smertefull. Skadene går ut over både trening og prestasjon. 

– De fleste former for toppidrett er en stor belastning for kroppen. Så stor at de fleste utøverne faktisk har vondt et eller annet sted til enhver tid, sier idrettsskadeforsker Ben Clarsen.

Den 20. januar forsvarte han sin doktorgrad ved Norges idrettshøgskole. Sammen med forskerkollegene har han utviklet et system der toppidrettsutøvere enkelt kan registrere om de har vondt noe sted, og om de må stå over treninger.

Tidligere har dette vært prisgitt samtaler mellom trener og utøver, noe som ikke nødvendigvis er like effektivt.

Det viser seg nemlig at den nye metoden fanger opp omtrent ti ganger så mange belastningsskader som tradisjonelle kartleggingsmetoder.

Egen registreringsapp

I prosjektet deltok 313 utøvere fra fem ulike idretter – langrenn, sykling, håndball, innebandy og volleyball – i tillegg til 142 kandidater til den norske troppen til OL og Paralympics i London i 2012.

En av utøverne som har vært med, er Eivind Henriksen, 24 år gammel OL- og EM-deltaker med norsk rekord i sleggekast.

Forsøket fungerer slik at han, og resten av den norske landslagstroppen i friidrett, får tilsendt et elektronisk spørreskjema ukentlig.

Har du ingen skade eller sykdom, krysser du av på at du deltar for fullt i trening og at du ikke har noen reduksjon i prestasjon. Hvis du krysser av for at du ikke deltar for fullt eller har en reduksjon, må du krysse av for hvor du har skade eller sykdom, og også om du har vært i kontakt med medisinsk apparat.

For å gjøre det enda enklere for utøverne, har Senter for idrettsskadeforskning ved NIH utviklet en app der de kan registrere dagsform og deltakelse på trening.

Kommer nærmere skadene

Idrettsfysioterapeut Maren Stjernen leder friidrettslandslagets medisinske team. Hun følger opp Eivind Henriksen og mer enn 30 andre landslagsutøverne så tett som mulig. 

– De aller fleste utøverne rapporterer ved hjelp av systemet annenhver uke. Når appen blir lansert, håper jeg vi kommer opp i svarprosent på hundre, sier hun.

Stjernen forteller at det ikke hadde vært mulig å følge opp hver enkelt så detaljert manuelt – det tar rett og slett for lang tid å ringe rundt til hver og en.

– Systemet gir oss god oversikt over hvilke skader som oppstår, hvor og når de inntreffer og hvordan de har utviklet seg. Rapporteringen erstatter ikke den kontakten jeg har med utøverne, men gir meg mulighet til å følge dem opp mer effektivt, forklarer Stjernen.

Systemet er nå allerede i bruk i Sverige, Sveits, Nederland, Australia og Island.

Ulike skadekulturer

Forskere på Senter for idrettsskadeforskning har jobbet mye med skadereduksjon de siste årene. Blant annet har Grethe Myklebust ledet et prosjekt som har ført til at omfanget av akutte skader på fremre korsbånd i kvinnehåndball ble redusert med 50 prosent.

Nå håper Clarsen og kollegene å oppnå like god effekt gjennom registrering og forebygging av belastningsskader. Belastningsskader er sjelden like alvorlige som akutte skader, men omfanget er mye, mye større. I noen idretter trener og konkurrerer så mange som halvparten av utøverne med smerter som følge av belastningsskader.

– Lav terskel er essensielt for at dette skal fungere. Det er stor forskjell på kulturen i forskjellige idretter. Noen er vant til å rapportere mye, mens andre ikke er vant til å prioritere det. Vi ser at denne måten å registrere skader på faktisk fungerer for alle. Til og med innenfor de idrettene der vi har hatt problemer med å gjennomføre forskning tidligere, forteller Clarsen.

En grunn til dette kan selvsagt være at utøverne umiddelbart ser nytteverdien av arbeidet for seg selv, tror Maren Stjernen.

– I tillegg til at vi får mye nyttig informasjon, lærer utøverne mye. De blir mer bevisst sin egen belastning og sine egne skader. Sammen kan vi gjøre grep for å forebygge eller behandle skader bedre. Oppdager vi skaden på et tidlig stadium, kan vi forhindre at den blir alvorlig og sørge for at den ikke blir et langvarig problem, forklarer hun.

Dette er sleggekaster Henriksen enig i.

– Noen utøvere føler kanskje at det å rapportere om skader ikke virker direkte inn på prestasjonen. Men jeg tror at en bedre oversikt over skadene kan iverksette skadeforebyggende trening, sier han.

Sleggekast er en av de snillere kastidrettene hva angår skader, men utøverne kan for eksempel få plager i rygg og knær av tung styrketrening. Selv har Henriksen stort sett erfart akutte plager, blant annet har han operert et korsbånd, men de store belastningsskadene har uteblitt så langt.

– Jeg har alltid vært veldig bevisst min egen belastning. Det kan være grunnen til at jeg har slitt lite med belastningsskader, sier 24-åringen.

Knærne mest utsatt

I forskernes kartlegging av ulike idretter i Norge, kom det frem at knærne er den  mest utsatte kroppsdelen. Også da forskerne så på ungdomsfotball, var knærne mest utsatt.

– Kneplager er også mest vanlig på friidrettslandslaget, i tillegg til tretthetsbrudd, seneskader og muskeloverbelastninger, rapporterer Stjernen.

– For å finne ut hvorfor det er slik, mener jeg vi må se disse tallene sammen med målinger av utøvernes belastning.

Ben Clarsen er enig og konkluderer:

– Belastningsskader er et for stort problem i mange idretter. Derfor må vi jobbe mer med forebygging. Neste steg blir å avdekke risikofaktorer og gjennomføre studier av forebyggingstiltak.

Les mer om prosjektet

Referanse: 

Clarsen, Benjamin (2015): Overuse injuries in sport: development, validation and application of a new surveillance method

Når voksne mobbes, er det enda alvorligere enn antatt. Det viser ny forskning publisert i Journal of Occupational and Environmental Medicine.

– Studien vår viser at mobbing kan føre til depresjon, sier Maria Gullander, som er forsker ved Københavns Universitet.

Poul Videbech, professor i psykiatri ved Aarhus Universitet, er enig:

– Det er et interessant og viktig resultat. Man vet at mobbing påvirker selvtillit og selvfølelse. Det kan utløse en depresjon eller gjøre den mer alvorlig, sier han.

Grundig studie

Forskningsprosjektet er det største og mest grundige som er gjort om dette emnet. 5485 lønnstakere har svart på spørreskjema tre ganger, med to og et halvt års mellomrom.

De fikk spørsmål om mobbing og om depresjon.

I tillegg har forskerne undersøkt 1481 av deltakerne, for å avgjøre om de hadde en depresjon.

Intervjuene er gjennomført med såkalte SCAN-intervjuer, en metode som er utviklet av Verdens helseorganisasjon (WHO).

Om lag halvparten av de 1481 var valgt ut fordi de både hadde blitt mobbet og rapporterte symptomer på depresjon og/eller angst. Den andre halvparten var tilfeldig utvalgt.

Personer som ikke tidligere har opplevd depresjon, har ni ganger større risiko for å bli rammet hvis de blir mobbet.

For sterkt til å virke troverdig

– Utfordringen vår er at resultatet er så sterkt at det virker utroverdig, sier hovedforfatter Maria Gullander.

Spørsmålet er om det er mobbingen som fører til depresjon eller omvendt. Depressive symptomer kan føre til negative relasjoner, forklarer Gullander.

Ifølge Poul Videbech viser forskningen av mobbing ikke kan aksepteres.

– Det er ikke umulig at de som blir mobbet, har vært mer sårbare. Men vi kan ikke ha et arbeidsmarked hvor man blir mobbet fordi man er litt psykisk sårbar, påpeker han.

Mobbekultur gir ikke depresjon

Forskerne har også undersøkt om risikoen stiger hvis det er mye mobbing på arbeidsplassen. Her er svaret ganske entydig nei.

– Vi vet at dette er veldig alvorlig. Når vi fører tilsyn, ser vi ofte konflikter som har utviklet seg til å bli mobbing. Bedriftene skal være flinkere til å løse konflikter tidlig. Ellers risikerer vi at det utvikler seg til mobbing, sier Tom Hansen fra det danske arbeidstilsynet.

Referanse:

Maria Gullander mfl: Exposure to Workplace Bullying and Risk of Depression, Journal of Occupational and Environmental Medicine (2014), DOI: 10.1097/JOM.0000000000000339 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det hele handlet i utgangspunktet ikke om overvekt.

Det dreide seg derimot om en svært gjenstridig infeksjon av Clostridium difficile, en liten kjeltring av en bakterie som kan gi kraftig diaré etter bruk av antibiotika.

I noen tilfeller er det vanskelig å få bukt med infeksjonen, og tilstanden kan i verste fall bli livstruende.

I de siste åra har transplantasjon av avføring seilt opp som en lovende mulighet til å kurere de som er alvorligst rammet. Ideen er at bakteriefloraen fra den friske donoren skal overta tarmen og rette opp ubalansen som C. difficile har stelt i stand.

Og det var altså i forbindelse med en slik kur at en mulig bivirkning av behandlinga dukket opp.

Fikk fedme

Den amerikanske kvinnen, som hadde en stabil vekt og BMI på 26, fikk i 2011 overført tarmbakterier fra datteren sin. Datteren var frisk, men overvektig.  

Etter behandlinga ble kvinnen kvitt infeksjonen og diareen. Men det skjedde altså noe med vekta. I løpet av et år og fire måneder gikk kvinnen opp 15 kilo, og hadde nå en BMI på 33.

Og vekta fortsatte å øke, til tross for at hun fikk hjelp av helsepersonell til å ta i bruk et program med slankekost og mer trening. Tre år etter behandlinga var BMI-en oppe i 34,5, og hun har til nå ikke klart å gå ned.

Bakterieflora kan spille en rolle

Så hva betyr dette?

Det kan være et hint om at donorer av avføring bør være normalvektige, mener forskerne Neha Alang og Colleen R. Kelly, som har beskrevet kvinnens historie i det nye tidsskriftet Open Forum Infectious Diseases.

Det finnes også tidligere studier som peker mot at bakteriefloraen kan spille en rolle for vekta.

En dansk undersøkelse antyder for eksempel at sammensetningen av tarmbakterier kan forutsi om du har risiko for både fedme og sykdommer som diabetes 2 og hjerte- og karsykdommer. 

Tykke mus ble slanke

Dessuten finnes det en rekke dyrestudier som peker i samme retning. I 2006 viste for eksempel forskerne Peter Turnbough og Jeff Gordon at mus kunne gjøres tynnere eller fetere, alt etter hva slags tarmflora de fikk.

I 2013 gjorde de samme forskerne et eksperiment hvor tykke mus ble slanke da de ble smittet med slankebakterier. 

To norske forskere spekulerer på om noen typer bakterier kan gjøre oss fetere ved å forgifte oss. 

Det er altså ikke utenkelig at datterens bakterier kan ha vært noe av årsaken til begge kvinnenes fedme.

Fedmen kan ha helt andre årsaker

På den annen side er det viktig å huske at et slikt enkelttilfelle ikke kan si noe sikkert om noen ting.

Mange andre faktorer kan ha påvirket kvinnens vekt: Antibiotikakurene for å bekjempe C. difficile-infeksjonen, gener, aldring og stress i forbindelse med sykdommen, for å nevne noen.

Fedmeforsker Jøran Hjelmesæth fra Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold understreket dessuten i forbindelse med en tidligere sak at årsakene til fedme er kompliserte.

Tarmbakterier kan spille en rolle, men er etter all sannsynlighet ikke hele historien.

Det vi uansett kan konkludere med, er nok at vi trenger flere svar, både på spørsmål rundt sikkerheten av transplantasjoner av tarmbakterier og rundt årsakene til fedme.

Referanse:

N. Alang & C. R. Kelly, Weight Gain After Fecal Microbiota Transplantation, Open Forum Infectious Diseases, februar 2015.

A. A. Weil & E. L. Hohmann, Fecal Microbiota Transplant: Benefits and Risks, Open Forum Infectious Diseases, februar 2015.

Rusfrihet eller behandling først. Deretter bolig. Dette har tradisjonelt vært kravet til bostedsløse med et rusproblem eller psykisk sykdom. De må bli rusfrie eller ta i mot behandling før de bli hjulpet med å få et fast tak over hodet.

Men dette har ikke fungert.

Det har lenge vært en bekymring for at antallet bostedsløse ikke har gått ned i Norge. En kartlegging som Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) gjorde i 2012 viste at det er 6200 personer som ikke har et fast sted å bo her i landet. Det er bare en liten nedgang siden forrige kartlegging i 2008.

Disse menneskene, som ofte er svært syke, bor på sofaen hos kjente, de bor i hybelhus eller de benytter kommunenes natt- og kriseplasser.

Bolig skal komme først

Det er tid for å tenke nytt.

Dette har tolv kommuner i Norge for alvor tatt inn over seg.  De har selv tatt initiativet til å lære seg mer om en metode som har vært prøvd ut i USA og store deler av Europa, kalt Housing First.

Det sentrale i den amerikanske modellen er at bolig er så avgjørende for å skape stabilitet i menneskers liv at den må komme aller først, uavhengig av om personen er motivert for å endre livsstil. Dessuten skal de bostedsløse selv velge hvor de vil bo, og dermed også hvor de ikke vil bo. Leilighetene er spredt rundt i ordinære bomiljøer, og klienten skal følges opp så lenge det er behov for det.

Drammen, Mandal, Trondheim, Bergen, Stord, Moss, Bærum, Elverum, Fredrikstad, Ringsaker, Sandefjord og Sandnes. Mange av disse kommunene har besøkt steder i verden som har prøvd ut modellen. Inspirert av hva de har sett, har de  startet opp sine egne prosjekter.

Store kommunale forskjeller

Nå har Fafo satt i gang en evaluering av disse prosjektene. Husbanken finansierer evalueringen. Første delrapport er nå klar.

Rapporten viser at det er store kommunale forskjeller i hvordan prosjektene drives.

Erfaringene fra USA tilsier at denne modellen lykkes bedre enn mye annet boligsosialt arbeid, forteller forsker Mette I. Snertingdal. Hun leder arbeidet med å evaluere hvordan dette fungerer i Norge.

– Norge er ikke New York. For eksempel er det i USA frivillige organisasjoner som driver prosjektene, i Norge er det kommunene. I Norge blir ikke deltakerne plukket rett opp fra gaten og inn i egen leilighet. De fleste er kjente i systemet og har allerede en form for ytelse.

I tillegg er det mangel på egnede boliger i mange norske kommuner, noe som gjør det vanskelig å kopiere det amerikanske prosjektet. Det er derfor ikke alle kommuner som kan gi de bostedsløse stor grad av valgfrihet.

En forutsetning for å kunne være med i Housing First-prosjektene er at man kan bruke 30 prosent av inntekten sin til husleie. De fleste av de som er med på prosjektene i norske kommuner, har sosialstønad, uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger.

Tett oppfølging et suksesskriterium

En viktig del av Housing First-modellen er at et tverrfaglig oppfølgingsteam skal følge opp klienten nøye. Målet er at den bostedsløse skal klare seg selv etter hvert.

Ingen av de norske kommunene har et fullverdig ACT-team – det vil si en gruppe som driver aktivt oppsøkende behandling. De norske gruppene mangler psykiater og lege. De fleste teamene har derimot sosionom, vernepleier, sykepleier og miljøterapeut.

– Kommunene har ikke så mye erfaring med prosjektene ennå, men et av suksesskriteriene ser ut til å være at det finnes et tverrfaglig team i kommunene som jobber tett på deltakerne og «loser» dem til rett hjelp og behandling, sier Snertingdal.

Trondheim har lyktes

Trondheim er i dag en av de kommunene som har lyktes best med Housing First, mener Snertingdal.

I byen er det for eksempel registrert 20-30 personer som har hyppige innleggelser i psykisk helsevern på grunn av akutte personlighetsforstyrrelser, oftest utløst av rusmidler. Kjennetegnet ved disse pasientene er at de har en ustabil boligsituasjon.

De hjemløse i Trondheim har vanligvis stått helt bakerst i en lang boligkø. Nå får de gå på visning og velge mellom flere fine leiligheter.

– Dette gir dem en stolthet og en større ansvarsfølelse i forhold til å ta vare på boligen, mener forskeren.

Les også: Rusmisbrukere vil ut av dårlig selskap

Føler de har vunnet gullbilletten

Hvordan Housing First har fungert for de bostedsløse selv, er det foreløpig for tidlig å si noe om, sier. Det er tema for neste rapport, som kommer om et år. Men forskeren har allerede besøk noen av dem som har fått bolig og intervjuet dem om erfaringene sine.

En av dem Snertingdal har besøkt, er en eldre heroinist som har mange år i fengsel bak seg. Han har flyttet fra sted til sted. Nå har han vært på visning og har kunnet velge seg en fin leilighet i et helt normalt og rolig borettslag.

– Å se at denne mannen, som har levd lange perioder uten permanent bolig, nå har kjøpt seg pynteputer og pyntegjenstander og har tømt askebegeret, er rett og slett veldig rørende. De bostedsløse føler at de har vunnet gullbilletten når de har blitt med i dette prosjektet, sier hun.

Les også: Trygg bolig gir mindre rus

Snertingdal mener at dette er et prosjekt som kanskje ikke passer for alle bostedsløse.

– Kanskje passer det bedre for eldre heroinister enn for de yngste og mest utagerende rusmisbrukerne. Men det er noe vi skal finne mer ut av det neste året.  sier Snertingdal.

– Katten er en spennende dyreart med mange egenskaper som ikke er så godt kjent, sier professor Bjarne O. Braastad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Han er en av Norges fremste eksperter på katters atferd og velferd. Her gir han noen smakebiter på noen av kattens egenskaper.

Katten kan høre mus snakke sammen

Hvis katten din stirrer tilsynelatende uten mål og mening på veggen, kan det hende den hører en samtale mellom mus inne i veggen. Smågnagere kommuniserer med ultralyd som katten kan høre. Katter hører lyder på opptil 50–60 kHz (kilohertz), som er langt over det mennesket kan oppfatte. Også kattemor og kattungene kommuniserer med ultralyd.

Katten kan drepe slanger

Slanger og ormer er ikke kattemat, men katten dreper dem hvis de utgjør en trussel for kattungene. Katten vet at hoggorm er farlig, og den bruker list og hurtighet for å få has på trusselen. Hoggormer er farligst når de er sammenkveilet. Derfor får katten hoggormen til å angripe seg. Katten er hurtigere og smetter unna. Ormen ligger utstrakt og litt forsvarsløs idet katten biter seg fast bak hodet på den. Katter kan drepe betydelig større ormer og slanger enn hoggorm.

Et mjau er mer enn mjau

Et mjau består av lydkomponentene m-i-a-u, og hvilken bokstav katten legger trykk på forteller ganske mye. Trykk på m-lyden eller «mrrr»-lyd, som også er et mjau, brukes for å oppnå kontakt, og betyr «hei». Trykk på i-lyden forteller at katten er fysisk stresset eller har smerte. Trykk på a-lyden betyr «jeg vil», og er en kravlyd som brukes flittig av hannkatter i paringstiden. Hvis katten ikke får det som den vil, legger den i frustrasjon etter hvert mest trykk på u-lyden i mjauet.

Halvsøsken i samme kull

En litt over gjennomsnittlig løssluppen hunnkatt kan få et kull hvor ungene har både to og tre forskjellige fedre. Grunnen er at hunnkatter har indusert ovulasjon, som betyr at eggløsningen kommer som en følge av paringen. Når hunnkatten parer seg på nytt, kanskje noen timer etter første paring, skjer det en ny eggløsning. Ofte parer hunkatten seg flere ganger med én og samme hannkatt.

Hannkatter kan også være gode fedre

Selv om hannkatten ikke deltar direkte i omsorgen for kattungene, kan det hende at han bidrar med å fange mat. I hvert fall hvis han tror at kattungene er sine. Et annet eksempel på ansvarsfølelse er en hannkatt som tok affære og bar kattungene inn i huset og til kjøkkenet da kattemor døde.

Det er mulig å dressere en katt

Hvis katten er motivert, kan man bruke klikkertrening akkurat som på hund. Klikket forbinder dyret med belønning, i form av godbit eller tilgang til en leke. Etter hvert reagerer katten på klikket i seg selv. Kattens nysgjerrighet stimulerer til læring, men det vil nok ta litt tid før katten skjønner meningen. En hund er opptatt av å gjøre oss mennesker til lags, men en katt ser ikke på det som sin oppgave. Så hvis katten ikke gidder, så gidder den ikke.

Hund og katt misforstår hverandre

Hund og katt har forskjellige kommunikasjonssignaler. Det kan føre til misforståelser, spesielt halesignalene. En hund som logrer er glad, fornøyd og vil ha kontakt. En katt som vifter med halen, vil være i fred. Kattens vifting er en advarsel om at den kan bite eller klore hvis den ikke får være i fred. En hund som inviterer til lek, kan derfor få seg en overraskelse. Katt og hund som bor sammen, lærer etter hvert hvordan signalene fungerer.

Snu på maten

Duftstoffene fra maten er viktig for katten. Når maten har stått en stund i matfatet blir det en hinne på den, og den avgir ikke lenger fristende duftstoffer. Ved å snu maten eller røre i den med en skje, vil positive og fristende lukter komme frem igjen.

Mennesket blir kattens lydige tjener

Når eieren går bort til katten og sier «nei» i en mild tone fordi katten klorer på godstolen i stua, vil katten erfare at dette er en utmerket måte å få kontakt med eieren på. Når katten vil ha oppmerksomhet er det bare å klore på stolen. Det virker hver gang, og atferden blir stadig forsterket.

Katten stammer fra afrikansk villkatt

Katten stammer fra Felis silvestris libyca, som er afrikansk villkatt. Den afrikanske villkatten er så tam at bongofolket i Sør-Sudan fanger den og holder den som kjæledyr. Europeisk villkatt er derimot ekstremt vill og umulig å temme. Villkatter og tamkatter er så like at de er samme dyreart, og får levedyktige avkom når de krysses. Flere nye katteraser er laget ved å krysse huskatt og ville kattevarianter.

– Prosjektet «Girl Power» er mer enn ren forskning. Det skal hjelpe unge jenter i Tanzania til større økonomisk uavhengighet, sier professor Bertil Tungodden ved The Choice Lab ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Tungodden og kollegaene hans har i prosjektet med seg flere forskere fra Tanzania.

– I land som Tanzania er jentene i en veldig sårbar situasjon i ungdomsårene. De gifter seg og får barn i svært ung alder. Det gjør dem utsatt for komplikasjoner knyttet til fødsler og seksuelt overførbare sykdommer, og gir dem lite muligheter til å ta selvstendige valg, sier Tungodden.

• Les også: Norske melkegeiter har blitt gull verdt i Tanzania

Prosjekter som utelukkende tilbyr informasjon om helse- og familieplanlegging, har vist seg å ha relativt liten effekt på jenters liv i fattige land.

Derfor fokuserer Girl Power-prosjektet på opplæring og trening.

– Vi har designet to treningsmoduler, én med fokus på helse og én med fokus på økonomisk selvstendighet, der de læres opp i hvordan de kan starte sin egen bedrift. Målet er at opplæringen skal gi jentene flere valgmuligheter og større kontroll over eget liv, sier Tungodden.

Unik kunnskap

Høsten 2014 var 3600 skolejenter på landsbygda i Tanzania med på et felteksperiment. Noen skoler ble kurset, andre ble satt i kontrollgrupper.

Forskerne har hatt to oppfølgingsstudier der de samlet inn selvrapporterte data. Nå har Kavlifondet, som støtter forskning og humanitært arbeid, gitt forskningsprosjektet 800 000 kroner.

• Les også: Norsk naivitet kom i veien for bistand

– Det betyr at vi som forskere kan få mulighet til gjennomføre en medisinsk oppfølging for å teste forekomsten av seksuelt overførbare sykdommer og graviditeter. Det vil gi unik kunnskap om virkningen av denne typen opplæringen, sier Tungodden.

Trenger forskning i humanitært arbeid

De gjennomførte oppfølgingsstudiene har allerede vist positive effekter av prosjektet, mener NHH-forskeren.

Choice Lab-gruppen har funnet endrede holdninger til likestilling blant jentene, de har fått mer kunnskap, mer langsiktige planer og større optimisme.

– På lang sikt vil vi at denne typen trening i større grad skal inn i skolen i land som Tanzania. På kort tid har andre frivillige organisasjoner tatt i bruk kunnskapen fra prosjektet, sier Bertil Tungodden.

• Les også: Afrikanske forskere med bånd til Norge

Daglig leder Inger Elise Iversen i Kavlifondet håper resultatene vil kunne brukes også i andre prosjekter i andre land.

– Vi er opptatt av å dele kompetansen. Det er nettopp forskning som ofte mangler i slike humanitære prosjekter. Men her undersøker de at det faktisk fungerer, og evaluerer arbeidet på en skikkelig måte, sier Iversen.

Holmestrand, februar 2015: En vegbru på E18 kollapser som følge av kvikkleireskred. I skredgropen ligger en bulldoser; hvorvidt den er medvirkende årsak til skredet gjenstår å se. Lange utredninger gjenstår før man får svar på alle spørsmål, og arbeidet for å rydde opp vil uten tvil bli krevende.

Denne nesten-katastrofen aktualiserer et tema som artikkelforfatterne har fulgt på nært hold gjennom mange år, gjennom geoteknisk prosjektering og arbeid med skredsikring.

Her er noen ferske eksempler:

Kattmarka, Nord-Trøndelag 2009: Sprengning for et vegprosjekt utløser et kvikkleireskred i Kattmarka. Et titall hus og hytter går på sjøen.
Lyngen, Troms 2010: Masser dumpes i sjøkanten og utløser et kvikkleireskred som tar med seg flere bolighus og fylkesvegen.
Gjerdrum, Akershus 2012: Skred løsner i en kvikkleireskråning. Lagerbygget nedenfor skråningen smadres av skredet. Bolighuset på toppen av skråningen totalskades.
Statland, Nord-Trøndelag 2014: Et undersjøisk skred løsner i et område hvor fylling er lagt ut. Skredet forårsaker en flodbølge som smadrer flere bygninger.
Hobøl, Østfold 2014: Grunnbrudd i et massedeponi fører til uttapping av en kvikkleirelomme. Kvikkleire strømmer over vegen, bilister unngår så vidt å feies i elva.

- Ubegripelig hell at ingen liv er tapt

Felles for hendelsene er at de – med foreløpig forbehold for vegbrua i Holmestrand – skyldes menneskelig aktivitet. Et annet fellestrekk er at ingen menneskeliv har gått tapt, noe som må kalles et nesten ubegripelig hell.

Skredet på Gjerdrum skjedde for eksempel en søndag morgen, og ingen ansatte var på jobb da arbeidsplassen ble fylt med leire fra gulv til tak. 

Flere av hendelsene hadde potensiale til å bli store katastrofer, særlig brukollapsen og skredene i Lyngen, Kattmarka og Gjerdrum. Tidspunkt på døgnet, små marginer og rene tilfeldigheter gjorde at skadene kun var materielle.

Enkelte store kvikkleireskred har vært naturlig utløst, som på Byneset i 2012, men de fleste større hendelser de siste tiårene er utløst av menneskelig aktivitet. 

Frykter “the big one”

I 2013 arrangerte DSB et nasjonalt risikoseminar om kvikkleireskred, konkretisert ved et tenkt tilfelle i Trondheim. Det publiserte scenariet ga store avisoppslag i Trondheim, ikke så uventet, når verstefallsscenariet var et skred som raserte Bakklandet, blokkerte Nidelva, strømmet forbi Nidarosdomen og inn i Midtbyen, og med mange døde og skadde.

Noen vil mene at slike scenarier er så overdrevet at de ikke tjener noen hensikt. 

Imidlertid kunne flere av eksemplene over fått mye større konsekvenser, og vi har også i nyere tid hatt dødsfall som følge av kvikkleireskred. Finneidfjordskredet i 1996 krevde for eksempel fire menneskeliv.

Blant folk som arbeider med skred og geoteknikk, er det en reell frykt for “the big one”: Et stort skred i tett befolket område, på ugunstig tidspunkt og uten heldige omstendigheter, kan få alvorligere konsekvenser enn de allerede nevnte tilfellene

Et stykke igjen

Man må likevel ikke la frykten ta overhånd. Bevissthet og kunnskap om kvikkleire hos byggherrer, kommuner og statlige myndigheter, og ikke minst geoteknikere, har økt betydelig de senere årene.

Likevel er det et stykke igjen. Sikringsarbeid skjer både i statlig, kommunal og privat regi. Lovverket er også etter hvert godt utviklet som verktøy.

Kommisjonsrapporten etter Kattmarkaskredet pekte på at lover og regelverk “i grove trekk tilfredsstiller de nødvendige kravene til saksbehandling ved plan og byggearbeider”. Kravene innebærer at ikke bare lokale skråninger vurderes, men også sideterreng hvor skred kan løsne.

Er kravene til sikkerhet gode nok?

I kvikkleireområder kan relativt små uønskede hendelser i verste fall føre til store skred, selv i skråninger som er riktig prosjektert. Kanskje må vi derfor spørre:

Er kravene til sikkerhet gode nok for å hindre store katastrofer i kvikkleireområder? Og tas det tilstrekkelig hensyn til risiko på en bred front i eksisterende krav? 

En gjennomgang ut fra risikotenkning kan medføre at designfilosofien for spesielt viktig infrastruktur revurderes og eventuelt må endres. Potensielle uønskede hendelser bør kartlegges, og den aktuelle infrastrukturens robusthet må vurderes i forhold til de kartlagte uønskede hendelsene. Er konsekvensene, og dermed risikoen, akseptabel?

Vurderingene er aktuelle for veger på grunn av brukollapsen, men perspektivet bør være bredere.

For enkelte typer infrastruktur, som sykehus og beredskapsinstitusjoner, krever Plan- og bygningsloven at disse ikke skal være skredutsatt.

Dette kunne loven ha krevd veger også, men i virkelighetens verden vil vi da få problemer med å bygge veger i dette landet. I sentrale strøk på Østlandet og Trøndelag må veger nødvendigvis krysse områder med krevende grunnforhold, og særlig bruer ligger vanligvis ved skråninger, og dermed i skredutsatt terreng.

Ulike risikotiltak

I klassisk risikotenkning kan vi redusere risiko ved enten å hindre at den uønskede hendelsen skal skje, eller ved å begrense konsekvenser dersom hendelsen skulle inntreffe.

En nødvendig strategi for å forhindre uønskede hendelser er å øke kunnskapen om kvikkleireskredfare hos entreprenører, gravemaskinførere og grunneiere.

Kontroll på arealer rundt kritisk infrastruktur, som foreslått av samferdselsministeren, kan være fornuftig, men det gir ikke nødvendigvis nok beskyttelse.

Kvikkleiresoner kan ha stor utstrekning, og skred kan starte langt unna det som skal beskyttes.

Begrensning av konsekvenser kan eksempelvis gjøres ved at kritiske strukturer isoleres fra omliggende skredfarlig terreng. Dette kan gjøres med ved grunnforsterking, slik at de ikke blir tatt med i eventuelle skred, eller ved å bygge fundamenter så solide at de holder selv om et stort skred løsner. 

Mer krevende og kostbart

Hvis vi skal redusere risiko ved å øke sikkerhetskravene, vil dette medføre mer krevende og kostbare løsninger enn vi har i dag. I mange tilfeller vil det imidlertid være mulig å redusere risikoen betydelig ved en slik tilnærming, og god planlegging og trasévurderinger vil også bidra.

Flaks varer ikke evig. Dette kan være rett tidspunkt for å vurdere et bredere risikoperspektiv enn det som har vært vanlig.