Antropocen kalles den geologiske tidsalderen, som kjennetegnes ved at mennesket er sterkest både fysisk, kjemisk og biologisk. Og den startet i 1945, ifølge en fersk studie i tidsskriftet The Anthropocene Review.

Selv om menneskeheten skulle dø ut, kommer sporene etter oss til å eksistere i millioner av år, påpeker forskerne. Og det er like etter andre verdenskrig at sporene blir massive.

Piler til værs

Da begynner verdens befolkning å øke raskt. Økonomiene vokser dramatisk, urbaniseringen tiltar, likeledes forbruket av vann og kunstgjødsel. Nye typer plast begynner å masseproduseres og spres over hele verden.

Samtidig øker CO2-innholdet i atmosfæren, mens forsuringen av havet øker dramatisk. I tillegg starter for alvor overfiske i havet, mens nedhøvlingen av regnskogene når kritiske nivåer.

Samtlige eksempler har til felles at utviklingskurvene plutselig peker rett til værs, etter tidligere å ha økt i et langt mer makelig tempo, et fenomen kjent som «den store akselerasjonen».

Det dramatiske skiftet har ført til at jordens økosystem i dag er sterkt påvirket eller styres helt av menneskenes produksjon og forbruk.

Passende grense

Egentlig er det rundt 1950 at denne utviklingen skyter fart. Men forskerne bak studien mener at den første atombombesprengningen 16. juli 1945 er en mer passende grense for den nye tidsalderen.

Med sprengingen spredte radioaktive isotoper seg over hele jordkloden. Disse kan i dag spores i sedimentære bergarter, som et håndfast spor som direkte kan tilbakeføres til menneskelig aktivitet.

Forskerne bak studien, med den australske geokjemikeren Will Steffen i spissen, sier selv at de er overrasket over å finne en så skarp og tydelig grense for antropocen.

Omstridt

Samtidig er den nye tidsalderen omstridt. Ifølge gjeldende klassifisering befinner vi oss fortsatt i tidsalderen holocen, som startet ved istidens slutt for drøyt 11 500 år siden.

Kritikere mener at det ikke finnes noen grunn til å endre på dette, men hevder derimot at det at mennesket begynte å dyrke jorden var en så gjennomgripende hendelse at hele holocen kan kalles for «menneskehetens tidsalder».

Andre forskere mener at antropocen startet allerede på 1750-tallet, samtidig med den industrielle revolusjonen.

Referanse:

Will Steffen m.fl., The trajectory of the Anthropocene: The Great Acceleration, The Antropocene Review 2015, doi: 10.1177/2053019614564785

Enten det er å lage middag eller det er et prosjekt på jobben – ofte forsøker vi å forutsi hvor lang tid det tar å gjøre ulike oppgaver. Men vi er ikke særlig flinke. Vi er overoptimistiske og skråsikre, og tar ofte feil.

Nå viser en ny doktorgrad at oppdragsgiver kan ha noe av skylden. Vi gir ofte ekstra urealistiske tidsberegninger hvis vi får signaler om hvor lang tid det vil ta å løse oppgaven. Og det er like ille i begge retninger, enten overslaget er for høyt eller for lavt. 

Påvirkes ubevisst

Om vi klarer å gi et realistisk svar, avgjøres i stor grad av hvordan spørsmålet stilles.

– Får vi anslag på hvor lang tid oppgaven vil ta, påvirker det svaret vi gir, sier sosialpsykolog Erik Løhre ved Simula forskningssenter til forskning.no.

Han avla nylig doktorgraden på temaet ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Uansett hvor urealistisk forslaget er, legger vi oss ubevisst opp mot dette.

– I verste tall kan irrelevante tidsoverslag føre til budsjettoverskridelser eller feilslåtte prosjekter, sier han.

Pass på når du bestiller håndverker

Dersom sjefen spør om du trenger en måned på et prosjekt, kan du risikere at du svarer bekreftende uten at du har belegg for det, og sjefen blir sur fordi du bruker lengre tid.

– Og hvis jeg skal hyre en håndverker til å pusse opp badet, så bør jeg ikke spørre om det tar omtrent en uke?

– Nettopp, risikoen kan da være stor for at du får en tidsoverskridelse, i motsetning til om du hadde spurt hvor lang tid det tar, uten å gi føringer, forklarer Løhre.

Ankereffekten

At folk ubevisst lar seg påvirke av irrelevante tall, er en velkjent psykologisk mekanisme, som er kjent som ankereffekten. Doktorgradsarbeidet til Løhre bekrefter at ankereffekten er høyst reell.

I en rekke forsøk ble dataingeniører bedt om å beregne hvor lang tid det ville ta dem å løse ulike oppgaver. 

Løhre fikk oppsiktsvekkende sprik i tidsoverslagene, avhengig av hvordan spørsmålet ble utformet overfor de 381 deltakere. Alle var profesjonelle programvareutviklere.

Oppga dobbelt så lang tid

I ett eksperiment ble ingeniørene gitt et tenkt prosjekt hvor de skulle utvikle et nettbasert, søkbart biblioteksystem.

Den ene gruppen ble spurt om de trodde det ville ta mindre enn ti timer. De svarte at de trodde det ville ta 30 timer.

Kontrollgruppen som ikke hadde fått noen føringer, anslo tidsbruken til å bli omtrent 60 timer. Altså dobbelt så lang tid.

– De som ikke fikk denne føringen på ti timer, var antakeligvis nærmere sannheten, forteller Løhre.

Les også: Sover mer når jobb og fritid ikke krasjer. 

Én eller seks måneder?

I et annet eksperiment skulle ingeniørene beregne hor lang tid det ville ta å utvikle en nettapplikasjon som skulle visualisere ulike typer informasjon på kart.

Ingeniørene ble delt i to grupper, som fikk spørsmålet stilt på ulike måter.

Første gruppe fikk spørsmål om hvor sannsynlig de trodde det var at oppgaven ville ta mindre enn tusen timer. Det tilsvarer omlag seks måneders arbeid. Nesten alle svarte bekreftende på det.

Deltakerne anslo i gjennomsnitt tidsbruken til 160 timer da de ble bedt om å spesifisere. Det tilsvarer omtrent fire arbeidsuker.

Les også:  Dårlig arbeidsmiljø kan gi hjerteproblemer. 

Trodde på kvarte tiden

Kontrollgruppen fikk et helt åpent spørsmål om hvor lang tid de trodde de måtte bruke på å lage samme program.

Her var gjennomsnittsanslaget at det mest sannsynlig ville ta 40 timer. Dette er altså bare en firedel av tidsbruken som den første gruppen oppga.

– Dette viser at de som fikk den såkalte ankerverdien oppgitt, trodde nødvendig tidsbruk var mye høyere enn den andre gruppen, sier Erik Løhre til forskning.no.

Forsinkelser

Det kan også bli mer forsinkelser på prosjekter hvis man prøver å legge føringer for tidsbruken.

– For oppdragsgivere og andre arbeidsgivere er det veldig lurt å unngå slike tall som er tatt ut av luften, når man gir et oppdrag, understreker Løhre.

Hvem som tjener eller taper på at ting tar kortere eller lengre tid enn antatt, avhenger selvsagt også av hvordan man avtaler betalingen ved overskridelser av tidsbruken. Og ikke minst av om man avtaler timepris eller fast pris for oppdraget.

Vi er tidsoptimister

Tidligere studier har vist at de fleste av oss er for optimistiske når vi skal anslå hvor raskt vi jobber. Vi tror ting er raskere unnagjort enn tiden det faktisk tar. Likevel er det ikke nødvendigvis lurt å bruke høye ankerverdier for å oppjustere tidsanslag.

– Det er sjelden lett å vite på forhånd hva som er et realistisk anslag, og hvis folk blir veldig sterkt påvirket av ankerverdien, kan de bomme i den andre retningen, sier Løhre.

I et forsøk som Løhres veileder Magne Jørgensen ved Simula har gjort, fikk han seks programvarefirmaer til å anslå tidsbruk først og utføre oppgaven etterpå. Det var stor variasjon mellom deltakerne både når det gjaldt hvor lang tid de beregnet det ville ta og faktisk tidsbruk.

Generelt har tidligere studier vist en sammenheng der de som anslår lengre tid, faktisk bruker lengre tid.

Les også: Handel farligere enn jordbruk

Kilde: 

Løhre, E., & Teigen, K. H. (2014). How fast can you (possibly) do it, or how long will it (certainly) take? Communicating uncertain estimates of performance time. Acta Psychologica, 148, 63-73. doi: 10.1016/j.actpsy.2014.01.005.

Sammendrag.

En ambulanse har kjørt ut til en liten vestafrikansk landsby. Fem voksne og to barn er syke. Familiene frykter at de har ebola. Derfor blir alle syv pasienter kjørt til nærmeste sykehus for å få en diagnose. Turen tar mange timer.

– Hvis noen av dem ikke hadde ebola, har de det ganske sikkert etter den turen, sier professor Anders Fomsgaard fra Statens Serum institut i Danmark.

Sammen med en gruppe europeiske toppforskere utvikler han en ebolatest som kan brukes i små landsbyer, uten adgang til elektrisitet.

Kunne ha forhindret mange dødsfall

Fomsgaard forteller at en slik test kunne ha forhindret svært mange dødsfall.

– Det er svært viktig å stille diagnosen raskt og presist, sier han.

Forskningsprosjektet har fått 32 millioner kroner i forskningsstøtte fra EU. Flere andre forskningsprosjekter har samme mål.

– De andre prosjektene er imidlertid, så vidt jeg vet, basert på at apparat som går på strøm, sier Fomsgaard.

DNA og enzymer avslører ebola

Når man skal undersøke en prøve fra en pasient, må prøven i dag transporteres til et laboratorium. Viruset er er imidlertid svært smittsomt og det er ofte langt dit.

Fomsgaards ide er å bruke en væske som dreper viruset, men bevarer genene. Deretter plasseres prøven i kontakt med bestemte enzymer og DNA-mønstre.

– Det lyser en bestemt farge hvis prøven inneholder et ebolavirus, forklarer Fomsgaard.

Kunne kommet tidligere

Ib Bygbjerg, som er professor i internasjonal helse ved Københavns Universitet, synes den nye testen høres ut som en svært god idé.

Det finnes lignende tester til både HIV, malaria og denguefeber, forteller han.

– Man kan spørre seg hvorfor dette ikke har skjedd tidligere. Det er nok fordi ebola, før dette utbruddet, ikke har skapt et stort nok marked, sier Bygbjerg.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

På 1970-tallet og 1980-tallet introduserte USA og Storbritannia kostholdsråd som fokuserte på fett:

Folk burde kutte ned på fete matvarer slik at toppen 30 prosent av kaloriene stammet fra fett. Andelen mettet fett, for eksempel fra melke- og kjøttprodukter, skulle ikke overstige 10 prosent.

Helsemyndighetene i Norge og mange andre land kom også med slike anbefalinger på denne tida.

Hensikten var å bekjempe et økende problem med hjerte- og karsykdommer i den vestlige verden. Og budskapet om mindre fett og mindre mettet fett har holdt stand nesten til i dag.  

Men hva var det vitenskapelige grunnlaget for å komme med disse anbefalingene? Spør et team av amerikanske og britiske forskere.

Nå svarer de selv:

Kostrådene – som ble introdusert for 220 millioner amerikanske og 56 millioner britiske borgere – manglet støtte i såkalte randomiserte kontrollerte studier – RCT-studier. Denne typen studie anses som den beste forskningsmetoden for å undersøke effekten av et tiltak.

Fantes bedre studier

Helsemyndighetenes anbefalinger om lite fett var ikke tatt ut av lufta. I forkant av anbefalingene hadde flere studier vist at grupper av folk som spiste mye fet mat, ofte hadde høyere forekomst av hjerte- og karsykdommer.

Problemet med slike undersøkelser er imidlertid at de sjelden kan si noe om årsak og virkning. Er det fettet som gir hjertesykdom? Eller har disse gruppene andre elementer i kosten eller levemiljøet som kan være årsaken – som mye sukker, stress og røyking eller lite grønnsaker og mosjon?

Da kan de omtalte RCT-studiene gi sikrere svar, mener Zoë Harcombe fra University of the West of Scotland og de andre forskerne som står bak den nye samlestudien.

I dette tilfellet er det snakk om undersøkelser hvor forskere har påvirket en gruppe mennesker til å spise sunnere fett eller mindre fett, for så å sammenligne dem med en tilsvarende gruppe som fortsatte å spise som vanlig.

Og det fantes også slike studier tilgjengelig på 1970-tallet, da kostholdsekspertene skisserte opp de velkjente fettrådene. Det er nettopp disse studiene Harcombe og co har gått igjennom.

– Skulle aldri blitt innført

Forskerne er ikke nådige i sin konklusjon:

Studiene viste ingen sammenheng mellom fett i kosten og antall dødsfall, hverken som følge av hjerte- og karsykdommer eller andre årsaker, skriver de.

Dette forskningsmaterialet var tilgjengelig for næringskomiteene den gangen. De burde ha tatt hensyn til resultatene, men gjorde det ikke, fortsetter forskerne og konkluderer:

– Studiene i denne forskningsoppsummeringen støtter ikke introduksjonen av anbefalingene om å redusere fett for å unngå hjertesykdom. Rådene trenger ikke bare en oppdatering, de skulle aldri ha blitt innført.

Fisk er ikke som piller

Men problemet er bare at også RCT-studier har mange svakheter innen ernæringsforskningen, mener Kjetil Retterstøl, professor i ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo og medlem av Nasjonalt råd for ernæring.

– Den typiske RCT-studien er en undersøkelse hvor du gir én gruppe en pille med en nøyaktig mengde av et virkestoff, og en annen gruppe en narrepille. Det er samme standard i alle land. Og vanligvis klarer man fint å ta en pille i fem år eller mer, som ofte er nødvendig for å måle effekten på såkalte harde endepunkter som hjerteinfarkt og slag.

– Men sånn er det ikke når du for eksempel forsker på virkningen av fisk.

– Det er krevende å forandre spisemønster på en standardisert måte over så lang tid. Derved blir «dosen» av behandlingen vanskelig å standardisere og feilmarginene blir store.

– At folk i Norge spiser mer fisk og tilbereder den annerledes enn i Tyskland, blir også et metodeproblem, fordi økt fiskeinntak kan slå ut forskjellig i de to landene. Og placebofisken, den finnes ikke.

I mange slike studier er rådene om kostendring dessuten opprinnelig gitt i forbindelse med at man studerer noe annet, for eksempel brystkreft, sier Retterstøl.

– Men så har man brukt disse dataene i etterkant til å se på hjertesykdommer. Da har man ikke akkurat studert en gruppe mennesker som typisk står i fare for å utvikle hjerte- og karsykdommer.

– Den sikkerheten som du får i en RTC-studie av en pille, kan du ikke få i ernæring. Det er ikke mulig.

Siden mange studier har store feilmarginer, advarer Retterstøl også mot å stole på samlestudier, til tross for at nettopp slike undersøkelser på andre forskningsfelter anses som sikrere enn enkeltstudier.

– Personlig er jeg veldig skeptisk til slike analyser innen ernæringsvitenskapen. Jeg har sett tilfeller der to samlestudier basert på mange av de samme studiene, gir stikk motsatt konklusjon, sier han.

Faglig uenighet

I en slik situasjon er det neimen ikke lett å finne ut hva vi vet og ikke vet om matens innvirkning på helsa, uansett hva slags undersøkelser og forskere det er snakk om.

Det er heller ingen tvil om at forskerne selv også er uenige, både om hvordan gamle og nye resultater skal tolkes. Det er også et faktum at retningslinjene for fett i kosten er blitt endret i det siste: Det er ikke lenger et mål å holde fettandelen til maksimum 30 prosent av kaloriinntaket.

– Ernæring og helse er så komplisert å studere at det kan være krevende å finne fram til den vitenskapelige sannheten, sier Retterstøl, som likevel mener at det kanskje kan virke som om uenigheten er større enn den er.

Ernæringsprofessoren mener det beste er å forholde seg til de store konsensusuttalelsene som er basert på mye innsamlet data av ulike typer.

– Man må stole på at ekspertgruppene som Verdens helseorganisasjon eller helsemyndighetene i Norge har plukket ut er kompetente, sier han.

Referanse:

Z. Harcombe, J. S. Baker, S. M. Cooper, B. Davies, N. Sculthorpe, J. J. DiNicolantonio, F. Grace, Evidence from randomised controlled trials did not support the introduction of dietary fat guidelines in 1977 and 1983: a systematic review and meta-analysis, Open Heart, februar 2015.

Biologer ved Universitetet i Oslo tar nå et krafttak for å finne sammenhengen mellom klimaendringer, rotteplagene og de mange voldsomme pestepidemiene gjennom historien. Kunnskapen kan brukes til å anslå når neste pestutbrudd kommer.

For pest er ikke bare noe som hørte middelalderen til. Årlig smittes vel 2000 mennesker av pest, de fleste på Madagaskar og i Kongo. Utenom Afrika finnes pest i ørkenen i Nord-Amerika og i store områder i Sentral-Asia, i et bredt belte fra Georgia via Kasakhstan til Kina.

• Les også: Slik dreper Svartedaudens bakterie fortsatt

I vår tidsregning er verden rammet av tre store og mange små pestepidemier. Den første store pandemien var den justinianske pesten på slutten av jernalderen. Den brøt ut på 500-tallet og varte i 200 år. Det neste ragnaroket var svartedauden på 1300-tallet, en pandemi som kom i stadig nye bølger og varte i 400 år.

Den tredje epidemien, som startet på slutten av 1800-tallet i Kina og nådde resten av verden via Hong Kong, varer fortsatt. I sommer døde en mann av pest i byen Yumen i den nordlige delen av Kina. 30 000 innbyggere ble isolert da deler av byen ble sperret av.

I november gikk pestalarmen på Madagaskar, både i provinsen og i hovedstaden Antananarivo.

Evolusjonen til pestbakterier

Det store spørsmålet er hvor pestbakterien stammer fra, om de tre pestene skyldes den samme bakterien og hvordan pestbakterien overlevde mellom utbruddene.

Noen mener at pestene i slutten av jernalderen og i middelalderen var to forskjellige sykdommer, men flere studier viser at det var den samme sykdommen.

– Overgangene mellom de tre pestbølgene er ikke helt klare. Det var dessuten overlapping mellom den andre og den tredje bølgen. Pest kan være helt borte i flere tiår og så plutselig komme tilbake, forteller professor Kjetill S. Jakobsen på Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES) ved Universitetet i Oslo (UiO).

• Les også: Gammel pest truer med comeback

Spørsmålet er under hvilke omstendigheter pesten blir pandemisk og hva som bestemmer hvor alvorlig epidemien blir.

– Det er fristende å spekulere på om økologien der pandemiene startet, har spilt en rolle for hvor ødeleggende de var. Ved å se på sammenhengen mellom klimatiske forhold og pestdynamikk, kan vi forstå de alvorlige pandemiene, både i fortid, nåtid og fremtid, forteller professor Nils Chr. Stenseth, leder av CEES-senteret.

Sjekker gamle skjeletter

Forståelsen av de tre pestpandemiene er blitt svært mye bedre de siste årene fordi forskerne nå kan bruke moderne, molekylære metoder. Det gjør det mulig å analysere DNA-rester av pestbakterier fra dem som døde av sykdommen.

Den italienske forskeren Barbari Bramanti på CEES studerer den evolusjonære utviklingen av pestbakteriene og sammenligner den genetiske koden til pestbakteriene i de første to pandemiene.

Svaret finner hun i tennene på gamle skjeletter.

Lymfeknutene til dem som ble rammet av pest, hovnet opp og ble til svarte byller. Her formerte bakteriene seg. Hos mange av ofrene havnet pestbakteriene i blodet og dermed i blodmargen i tennene.

I samarbeid med arkeologer samler Bramanti nå inn DNA-prøver fra tenner til 2700 pestofre fra Europa og Asia. Hun skal også sjekke tennene til norske ofre.

Hun borer noen millimeter inn i tennene og trekker ut hele DNA-innholdet fra blodmargen.

– DNA-restene er ofte fragmentert og ødelagt. Det er derfor en stor jobb å rekonstruere arvestoffet, sier Bramanti.

• Les også: Pestbakterien bak tidlig skrekkpandemi

Institutt for biovitenskap ved UiO åpner nå et helt nytt DNA-laboratorium som skal gjøre det enklere å analysere DNA-rester fra dødt materiale.

– Her vil det være mulig å analysere selv små mengder dødt DNA, forteller Bramanti.

Såfremt kvaliteten på arvematerialet er god nok, skal hun sammenligne det med referansegenomet til pestbakterien.

– Poenget vårt er å se på både evolusjonen og økologien til pestbakterien, sier Bramanti.

Rottesjekken

Det er usikkert hvordan svartedauden ble spredt. Svartrotter og brunrotter spredte smitte i den tredje pestbølgen. Selv om det ennå ikke finnes bevis for at ørkenrotter var smittespredere, viser det seg at ørkenrotten tåler smitten overraskende bra.

– De individuelle forskjellene er store, men mange individer tåler en absurd mengde med pestbakterier, forteller stipendiat Pernille Nilsson på CEES. Hun har undersøkt hvor mye ørkenrottene tåler.

Testen ble utført i et pestlaboratorium i Kina, ikke langt fra Yumen, som ble rammet av pest i fjor sommer. Forskerne sprøytet inn så mye pestbakterier i rottene at nesten halvparten døde. Da kunne de sammenligne genomet til de individene som overlevde, med genomet til dem som døde.

Nilsson leter med andre ord etter den genetiske forklaringen på hvorfor ørkenrotten har et så godt immunforsvar mot pestbakterien.

– Noen ganger dreper en enkelt bakterie en mus. Vanlige rotter tåler en innsprøytning på 10 000 bakterier. Ørkenrottene tåler 100 milliarder bakterier. Det er ti millioner ganger flere bakterier, påpeker Nilsson.

For å få en best mulig DNA-analyse av den enkelte ørkenrotten, er hun også nødt til å sammenligne den med det fullsekvenserte genomet til arten ørkenrotte. Arbeidet med å finne det fullsekvenserte genomet er formidabelt.

• Les også: Hvordan vet vi at svartedauden var forårsaket av pestbakterien?

Det tok ti år å finne det humane genomet. Da forskergruppen til Jakobsen fant torskens genom, tok selve DNA-sekvenseringen noen måneder, med et par år tungberegninger på DNA-dataene i etterkant.

Takket være dagens langt raskere laboratoriemaskiner og dataprogrammer, håper Nilsson å finne ørkenrottens fullsekvenserte genom på langt kortere tid. Inntil videre må hun forholde seg til det delsekvenserte genomet.

Kina har allerede ekstrahert og frysetørket DNA fra lever og milt hos tre ulike ørkenrotteindivider. UiO-forskere sjekket så kvaliteten på DNA-et før de bestemte seg for hvilket individ referansegenomet skulle hentes fra.

Genomet til ørkenrotten består av 2,4 milliarder basepar. Når genomet sekvenseres er det bare mulig å avlese hundre basepar om gangen. For å vite hvor i genomet de små genbitene finnes, må forskerne avlese dem en mengde ganger og kjøre enorme, statistiske beregninger for å kunne sette dem sammen i rett rekkefølge.

• Les også: Vil frikjenne rotta

Og hver gang de skal sammenligne genomet fra ett enkelt rotteindivid med det fullsekvenserte rottegenomet, trenger forskerne en uke på universitetets tungregnemaskin.

– Vi må finne de områdene i genomet som er en naturlig variasjon blant individer og de områdene i genomet som viser de spesifikke forskjellene mellom de rottene som overlever og dem som dør. Disse områdene i genomet er ennå ikke funnet, forteller Nilsson.

Forskerne har en idé om at beskyttelsen mot pest er relatert til et medfødt immunforsvar og at dette er arvelig.

– Akkurat hva det er, vet vi ikke ennå. Vi er på «genomisk fisketur» og vet ikke presist hva vi vil finne. Vi har likevel noen ideer om hvilke deler av immunforsvaret som kan være involvert.

CEES-forskerne oppdaget for noen år siden at torsken har et helt annet immunforsvar enn alle andre dyr.

– Det kan hende vi også får noen overraskelser om ørkenrottens immunforsvar, sier Nilsson.

Sammenheng med klima

Den nederlandske forskeren Boris Schmid på CEES undersøker sammenhengen mellom klimavariasjoner, bestanden av gnagere og pestutbrudd. Han kombinerer historiske tidsserier med pestdata hos mennesker og sammenhengen mellom klimaendringer og pestsyke gnagere.

Kina har dessuten tatt DNA-sekvenser av pestbakterien i 20–30 år. Det er da mulig å se hvordan pestbakterien evolusjonært har utviklet seg i løpet av denne tiden.

– Disse dataene gir oss en idé om hvordan pest og klima henger sammen, og de er viktige for å kunne forutsi neste pestutbrudd, forteller Schmid.

Forrige uke skrev forskning.no at Moods of Norway er blant over 75 bedrifter som får forskningsmidler for å finne veier til omstilling. 

Den kreative designerduoen skal forske på helt nye tekstilfibrer, for å integrere reflekser i moteklær. På motebransjens premisser.

Norge er jo et land med mørke store deler av året, både på dag- og kveldstid. Behovet for å bruke refleks i trafikkerte områder er derfor stort. Samtidig åpner refleks for helt nye typer klesdesign.

Standarder som ikke passer motebransjen

– Dagens refleksstandard er utformet for å gi maksimal synlighet av fritidsklær og arbeidstøy for det profesjonelle markedet. Disse standardene passer motebransjen dårlig og er kanskje den viktigste årsaken til at reflekser ikke er brukt i moteklær i dag, sier produktdesigner og forsker Tore Christian Storholmen i Sintef. Han skal lede prosjektet som har fått navnet Reflect your moods.

– Å bruke refleks reduserer risikoen for å bli skadd eller drept i fotgjengerulykker i mørket med 85 prosent. Til tross for det, bruker bare 25 prosent av fotgjengere i tettbygde strøk refleks, opplyser Storholmen. 

Refleks i vev, strikk og print

Prosjektet er slett ikke tatt ut av svarte natta. Ideen startet allerede i 2009 – og fram til 2013 har partnerne jobbet med et forprosjekt, der de blant annet har utviklet klesprototyper for å vise at ideen er realiserbar.

Konklusjonene er at det er store muligheter for å integrere refleks i både vev, strikk og print.

– Refleks åpner i tillegg for helt nye visuelle utrykk i bekledning, utrykk som først kommer til syne etter mørkets frembrudd og under lyssetting, sier produktdesigneren. Vi tror at mote, trafikksikkerhet og kanskje en dæsj humor er en bra kombinasjon.

Hos Sintef er flere forskningsmiljøer involvert i prosjektet. Både forskere som jobber med trafikksikkerhet og produksjonslinjer er med. I tillegg skal Sintef drive selve innovasjonsprosessen, og har derfor fått prosjektlederansvaret. Det svenske tekstilinstituttet Swerea IVF i Borås skal utvikle selve tråden som er basen i det hele.

Klassisk dress med sprøtt refleksmønster

Gründer Simen Staalnacke i Moods of Norway er svært entusiastisk over at de nå har fått støtte fra Forskningsrådet til å lage et helt nytt tekstilprodukt:

– Dette er et utrolig spennende prosjekt, og for oss er det helt nytt å jobbe med forsknings- og tekstil-miljøer. Sammen skal vi skape noe som ikke finnes i dag, nemlig vanlige klær med innebygget refleks. Det tror vi det er et marked for, sier Staalnacke.

For statistikken viser at det i dag er svært mange som ikke bruker refleks. Særlig i byene, hvor bare en av fire gjør som mora si sier. Kanskje fordi refleks ikke er ansett som kult eller stilig, og fordi refleks som er sydd på klær gjør at klærne blir stive, tjukke og klumpete.

– Nå skal vi skape refleks som ser ut som helt vanlig stoff, men som fungerer som refleks i mørket – det vil gi oss helt nye muligheter både når det gjelder funksjon og design, sier han entusiastisk.

Ideene Simen og designerne har, er mange, og som kanskje forventet – litt sprø:

– Vi kan for eksempel designe en klassisk dress om vil fungere helt fint i formelle jobb-møter, men som har et vilt mønster eller kanskje et humoristisk budskap som bare synes på bilder eller på dansegulvet på discoen. Hvor kult er ikke det? sier motegründeren.

Selv om prosjektet skal gå i tre år, har ikke gjengen i Mooods of Norway planer om å vente lenge med å prøve ut den nye teknologien:

– Vi kommer til å teste ut dette i markedet underveis. Da vil vi se hvordan forbrukerne responderer. Dette er også noe som vil fungere veldig bra i klær for barn også, for eksempel, og vi ser mange muligheter for både sko og sportstøy-kolleksjonene våre.

Dersom prosjektet lykkes i å utvikle reflekser innebygd i klær, kan dette gi større trafikksikkerhet og samtidig påvirke andre i klesbransjen til å gå i samme lysende retning, mener Staalnacke, som også har tanker om å ta ut patent på teknologien, slik at den kan bli en norsk eksportvare til andre klesprodusenter.