Bifile kvinner har dårlig selvvurdert helse, mer kronisk sykdom og fysisk funksjonsnedsettelse, viser rapporten, som er utarbeidet av Uni Research Helse for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Selvmordstanker og selvmordsforsøk er også mer utbredt blant bifile kvinner. 19 prosent av bifile kvinner svarer at de har forsøkt å ta sitt eget liv, mens 12 prosent av lesbiske og 5 prosent av heterofile kvinner svarer det samme.

– Funnene viser tydelig at det trengs ekstra oppmerksomhet om bifile kvinners helse og livssituasjon, sier direktør Mari Trommald i Bufdir.

Tobakksbruk er også mer utbredt blant bifile og lesbiske kvinner. Bifile kvinner røyker mest, mens den høyeste andelen snusbrukere er blant de lesbiske kvinnene.

Studien baserer seg på data fra en spørreundersøkelse som omfatter 197 lesbiske kvinner, 405 bifile kvinner og 979 heterofile kvinner.

Nylig hadde Anne Lise Ryel i Kreftforeningen og Arvid Hallén i Forskningsrådet en kronikk i Aftenposten med tittelen «Livene vi ikke redder». Hovedbudskapet var at vi har mange registre i Norge som kan gi oss avgjørende kunnskap for å bedre folkehelsen både nasjonalt og globalt, men «at et stivbent regelverk i dag hindrer våre forskere i å få tilgang til denne verdifulle informasjonen».

I fjor kom Nordforsk med en rapport der et nordisk utvalg (NORIA-net) foreslår hva som kan gjøres for at registerforskning på tvers av landegrensene i Norden kan bli enklere og bedre. I rapporten «Joint Nordic Registers and Biobanks- A goldmine for health and welfare research» ble nettopp mulighetene vi har i de nordiske landene fremhevet, men at vi ikke utnytter potensialet. Tenk om vi også kan harmonisere de nordiske registrene med en befolkning på 26 millioner mennesker.

Selv om fordelene ved å bruke registrene er åpenbare, så er det avgjørende for alle som arbeider med registerdata til forskning at integriteten til enkeltindividene ivaretas. Det er også viktig for at befolkningen skal ha tillit til forskningen. Nå har vi lang erfaring i de nordiske landene for å sikre at personidentifiserbare data ikke kommer på avveie. Poenget er at forskere aldri trenger å se personidentifiserbare data, men at de har tilgang på data hvor det er gjort koblinger mellom registrene basert på unik personidentitet.

I rapporten fra Nordforsk argumenteres det for at de nordiske landene bør utvikle felles prosedyrer for å utveksle data på tvers av landegrensene. Med en ny felles EU-regulering (General Data Protection Regulation), som sannsynligvis kommer i år og som fortsatt vil gjøre det mulig å koble registre i forskningsprosjekter, blir det viktig at vi følger opp med en felles nordisk tilnærming til bruk av registre og biobanker. Slik kan vi legge til rette for flere nordiske forskningsprosjekter.

Videre argumenteres det for at vi bør få en felles forskningsetisk godkjennelse i Norden. I dag må det søkes om forskningsetisk godkjennelse i hvert av de nordiske landene før en felles studie kan gjennomføres.

Nordforsk-rapporten omtaler også rollen til de nasjonale statistikkorganisasjonene som Statistisk sentralbyrå i Norge. Disse byråene er sentrale for å kunne bruke data på tvers av landegrensene og det er derfor avgjørende at de tildeles en sentral rolle i arbeidet for å oppnå dette. Jeg synes at rapporten fra Nordforsk er både god og viktig, men det er kanskje ikke rart siden jeg har vært med i utvalget.

I kronikken til Ryel og Hallén viser de til hvordan Danmark har klart å legge til rette for vellykket registerforskning: «I Danmark er reguleringen av og tilgangen til registerdata mye enklere enn i Norge. Ved hjelp av denne informasjonen kan man følge et menneske gjennom livet, og gjennom generasjoner, slik at man også kan se på arvelighet.»Nå er det lagt til rette for flere og bedre helseregistre, inklusiv kvalitetsregistre, i Norge de siste årene som sannsynligvis vil gi økt forskningsaktivitet. I mars 2010 vedtok Stortinget opprettelsen av Nasjonalt register over hjerte- og karlidelser. Hovedformålet med registeret er å bidra til bedre kvalitet på helsehjelpen til personer med hjerte- og karsykdommer, og opplysningene kan også benyttes til helseforskning. Denne loven, og forskriften som kom i 2012, la blant annet grunnlaget for Norsk hjerteinfarktregister som jeg har skrevet om tidligere.

Vi kunne i fjor publisere de første nasjonale dataene fra Norsk hjerteinfarktregister. Tallene for 2013 viste at 30-dagersdødeligheten for de som var lagt inn på sykehus med et akutt hjerteinfarkt var 10 prosent. Det tyder på at norske pasienter får god behandling og det var positivt at overlevelsen etter hjerteinfarkt var lik i de fire helseregionene. Likevel viste resultatene at det finnes forskjeller i behandlingen mellom sykehusene og at kvaliteten kan bli enda bedre.

Det blir også viktig at vi nå kan koble data fra hjerteinfarktregisteret med andre registre. Hvordan påvirker for eksempel utdanning og inntekt mulighetene for å overleve et hjerteinfarkt? Den største utfordringen med Norsk hjerteinfarktregister er at sykehusene ikke kan se hverandres registreringer i løpet av pasientforløpet. Det øker muligheten for feilregistreringer og det er vanskeligere å koble sammen sykehusoppholdene på nasjonalt nivå. Moderne hjerteinfarktbehandling medfører at rundt 40 prosent av pasientene flyttes mellom sykehus i løpet av en innleggelse.

Norden har en helt unik mulighet til å utnytte registre for å fremme folkehelsen. Vi har unike personnummer, en oversiktlig helsetjeneste og mulighet til å følge befolkningen over tid. Derfor var det bra at Ryel og Hallén skrev om at vi bør gjøre en enda større innsats for å legge til rette for registerforskning.

De avsluttet kronikken slik: «vil vi åpne opp for en enkel, trygg og sikker bruk av våre verdifulle data til beste for oss alle, for bedre medisiner, bedre behandling, bedre helse? Svaret burde gi seg selv».

Jeg er i alle fall overbevist om at økt bruk av registre vil fremme folkehelsen.

Menneskets arvemasse består av tusenvis av gener. Hvert gen koder for en bestemt funksjon i kroppen, for eksempel om vi får brun eller blå farge i øynene.

På samme måte er det bestemte gener som styrer den naturlige celledelingen i kroppen, mens andre gener sørger for at celledelingen begrenses, slik at en gruppe celler ikke plutselig begynner å dele seg uhemmet.

Normalt har et menneske to kopier av hvert gen – en fra faren og en fra moren. Men endringer i arvemassen kan innebære at noen gener har mistet sin partner, mens andre kanskje opptrer i mer enn to eksemplarer.

Det kan ha betydning for utviklingen av genetiske sykdommer og kreft.

Ved hjelp av en analyse av genenes naturlige aktivitet i 77 840 prøver fra forskjellige vev og celletyper har forskere fra Groningen Universitet i Nederland, i samarbeid med danske forskere, utviklet en ny metode for å oppdage om man har for mange eller for få gener. Resultatene er publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics.

– Vi kan finne ut om en person har små endringer i genomet, forklarer postdoktor Tune Pers ved Broad Institute i Boston.

Han har samarbeidet med forskerne fra Nederland om kartleggingen av genenes naturlige aktiviteter.

Måling av oppskrifter

– Genene er en slags oppskriftsamling. Hvert gen er en oppskrift på et bestemt protein, forklarer Henrik Bjørn Nielsen, ph.d. ved Center for Biologisk Sekvensanalyse ved DTU. Han har ikke vært involvert i den nye studien.

Cellene bruker oppskriftene til å lage proteiner og andre biologiske molekyler. Da lager genet en kopi av seg selv – RNA.

Det er de såkalte ribosomene som leser av RNA-et og lager proteinet. Deretter utfører proteinet ulike funksjoner i cellen – for eksempel å danne det brune pigmentet i øyet eller å få cellene til å dele seg.

Ved å måle mengden av RNA i en blodprøve kan man få en idé om hvor aktivt et bestemt gen er. Hvis det er mye RNA fra et bestemt gen, kan det være et tegn på at denne personen har flere kopier av dette genet.

Det kan blant annet øke risikoen for kreft.

Naturlig variasjon i genenes arbeid

Mengden RNA i kroppen vil variere nokså mye, avhengig av når på dagen det er, hva man har spist, om man er sulten eller gravid eller trøtt, om man har løpt en tur og så videre.

Forskerne ved Groningen Universitet har brukt et enormt datasett for å kartlegge denne naturlige variasjonen.

– Vi kan identifisere om et gen har for høy eller for lav aktivitet fordi vi kjenner den naturlige variasjonen, forklarer Tune Pers.

Ifølge Pers er denne metoden både billigere og lettere å bruke enn tidligere metoder.

Det er Henrik Bjørn Nielsen fra DTU enig i, men med visse forbehold.

– Det er utrolig spennende grunnforskning. De fanger hele den naturlige variasjonen i genenes uttrykk og kan forutsi funksjoner for langt flere gener enn tidligere. Utviklingen innen DNA-sekvensering har imidlertid også kommet langt i det siste. Den nyeste teknologien til sekvensering er like god som dette og snart billigere, påpeker han.

Relevant for kreftforskning

Henrik Bjørn Nielsen mener imidlertid at det enorme datasettet kan gjøre det lettere å oppdage genfeil som kan føre til kreft.

Forskerne har nemlig brukt den nye metoden til å analysere 16 172 prøver fra menneskelige kreftsvulster. De har oppdaget flere genvariasjoner ved et bredt utsnitt av krefttyper – brystkreft, blærekreft, leukemi, prostatakreft med flere.

– Alle har genvariasjoner for mange eller for få kopier av bestemte gener. Når du vet hvilket gen som er overaktivt, og hvilket protein det koder for, får du nye muligheter for utvikling av medikamenter, forklarer Pers.

Forskerne har for eksempel ment at personer med brystkreft ofte har fem kopier av et bestemt gen.

– Dette arbeidet viser at det å integrere data på tvers av tusenvis av individer kan revolusjonere forståelsen av biologi og sykdom. Gjennombrudd som dette vil det være mange av i tiden som kommer, mener Pers.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

En fotballspiller gjennomfører mange sprinter i løpet av en kamp, i gjennomsnitt en spurt hvert 60.–90.sekund.

– Våre tester viser at spesifikk sprinttrening har stor effekt på spillernes fysiske prestasjon. Vi fant at en større treningsmengde med høy intensitet ga gode resultater, sier Shaher Shalfawi ved Norges idrettshøgskole.

Spillanalyser viser at spillerne spurter mellom en og elleve prosent av kampen. 40–45 prosent av alle mål scores etter en sprint. Derfor er spesifikk sprinttrening viktig:

– De to viktigste faktorene for suksess i fotball er spillernes taktiske og tekniske ferdigheter. Men uten gode sprintegenskaper og evne til effektiv retningsendring kommer ikke de taktiske og tekniske ferdighetene til sin rett, forteller han.

• Les også: Spurterne skiller klinten fra hveten i toppfotballen

I forrige uke disputerte Shalfawi over en doktoravhandling om fysisk trening av fotballspilleres anaerobe kapasitet. Anaerobt arbeid betyr at kroppen ikke klarer å frakte oksygen raskt nok til de aktiverte muskelcellene. Dermed jobber muskelen med oksygenunderskudd, slik for eksempel fotballspillere gjør når de spurter.

Friidrett på fotballbanen

Shalfawis arbeid bekrefter tidligere studier som viser at spesifikk trening er helt nødvendig for å utvikle utøvernes spesifikke egenskaper. Veileder for prosjektet, professor Eystein Enoksen, er friidrettstrener og ekspert på sprinttrening.

– En del fotballag trener sprint allerede, men vi kan absolutt anbefale flere til å lære mer av tradisjonell friidrettstrening, mener han.

Enoksen har lang fartstid som trener på internasjonalt nivå, og ble kåret til Årets trener i 2013.

– Helt klassiske elementer som aktivt fotsetting, rakt kneløft, høy kroppsstilling, god armbruk og bruk av kroppsfall fremover i akselerasjoner har vist seg svært nyttig for fotballspillere, forteller han.

Enoksens ekspertise viste seg verdifull for Shalfawi.

– Ttrenere som har god fagkunnskap på spesifikke områder, har stor påvirkning på resultatet. Et lag som har en fysisk trener med ekspertise på utvikling av for eksempel sprintkapasitet, vil øke sjansen for fremgang betydelig, sier den nyslåtte doktoren.

Vanskelig å forbedre formen i sesongen

I tillegg til å forske på utvikling av spillernes fysiske egenskaper, har Shalfawi sett på planlegging av forskjellig trening i forskjellige perioder.

Fotballsesongen varer i 30–31 uker. Når vi trekker fra hvileuker, sitter lagene igjen med 16–17 uker til oppkjøring mot sesongen. Denne knappe tiden må brukes godt. Spesifisert trening, progresjon, intensitet og mengde er avgjørende faktorer for at trening av anaerob kapasitet skal være vellykket, enten det er snakk om utvikling av hurtighet og evne til å endre retning raskt. Men totalbelastningen spillerne utsettes for har også stor betydning.

• Les også: Intense intervaller hver fjortende dag er nok

– Når vi kommer til sesongstart må spillerne være topptrente. Vi ser at det psykologiske og kroppslige stresset som spillerne utsettes for i løpet av sesongen, demper treningseffekten. Dessuten er det veldig krevende å forbedre formen til en spiller som allerede er i toppform, sier Shalfawi.

Trening i sesongen må derfor ta sikte på å opprettholde formen, ikke forbedre den, forklarer han. Og det kan være krevende. Spillerne skal være i like god form i siste kamp av sesongen som i første.

– Oppkjøringen er viktig. Først må treningen ha lavere intensitet og være relativt generell. Så må intensiteten økes og treningen gjøres mer spesifikk. Med riktig oppkjøring og nøye planlegging av den videre treningen, er det fullt mulig å nå formtopp i sesongstarten – og så opprettholde den gode formen gjennom hele sesongen, mener han.

Referanse:

Shalfawi: Anaerobic conditioning of soccer players: the evaluation of different anaerobic training methods on soccer player’s physical performance, doktorgradsavhandling, Norges idrettshøgskole, 2015.

Med hverdagen i harmoni, blir kanskje også natten bedre.

Det viser en amerikansk studie som hadde som mål å gi ansatte en bedre balanse mellom jobb og fritid.

Den var en såkalt intervensjonsstudie, der forskerne gikk inn på arbeidsplassen for å endre forholdene der.

De satte igang diskusjoner og rollespill om temaet. Forskerne forsøkte også å lære lederne å være familievennlige. De ansatte fikk i større grad styre arbeidstida selv, fokus ble på resultater framfor arbeidstid. De kunne jobbe når og hvor de ville.

Åtte minutter mer søvn

Etter den tre måneder lange intervensjonen, fikk de ansatte mer tid på øret.

De sov riktignok ikke mer enn én ekstra time i uka, eller åtte minutter hver natt. Men de mente selv at de i større grad fikk dekket sine søvnbehov, og oftere våknet uthvilte.

• Les også: Uro for dårlig søvn holder oss våkne

De var 474 ansatte i et firma som driver med informasjonsteknologi, de jobbet i snitt 45 timer i uka.

I tillegg til intervjuer der de fortalte om opplevelsen ett år etter at intervensjonen startet, ble søvnmønsteret deres overvåket gjennom en måler festet rundt håndleddet.

Fleksibilitet ga mindre stress

­Smarttelefoner med grenseløs jobbtilgang på fritida og bekymringer for jobb, det var blant årsakene de ansatte mente ga dem søvnproblemer i utgangspunktet. Tidligere studier har pekt på at det å bruke skjerm om kvelden kan gjøre at du sover dårligere, det blå lyset påvirker nok kroppen vår.

De ansatte så flere fordeler ved en mer fleksibel arbeidsdag, for eksempel å kunne sove lengre om morgenen ved å jobbe hjemmefra og slippe rushtid i trafikken.

En rekke andre studier har riktignok pekt på at det å være påkoblet jobb når som helst og hvor som helst ikke gagner de ansattes privatliv, nettopp fordi vi da ikke lenger klarer å skille mellom jobb og fritid.

Men her så fleksibiliteten altså ut til å hjelpe de ansatte.

Hjalp ikke mot søvnløshet

– Selv om intervensjonen ikke tok tak i søvn direkte, ga den fordeler for søvnen likevel, sier en av forskerne, Ryan Olson ved Oregon Health & Science University, i en pressemelding.

Søvnløshet kunne forskerne riktignok ikke hjelpe med. Kanskje lyktes de ikke i å redusere krysspresset fra familie og arbeid nok til at det monnet når det gjaldt alvorlige søvnproblemer, foreslår de.

Den nasjonale søvnforeningen i USA står bak tidsskriftet som studien er publisert i.

Referanse:

Ryan Olson, m.fl.: A workplace intervention improves sleep: Results from the randomized controlled Work, Family, and Health Study. Sleep Health, online 14. januar 2015.

Sekstenåringer som feilaktig syntes de var overvektige, hadde 40 prosent større risiko for å bli fete 12 år seinere enn ungdommer som følte seg normalvektige.

Risikoen var størst for gutter. Her var risikoprosenten hele 89 prosent, viser en studie fra Florida State University.

• Les også: Fett er stress

Forskerne hadde brukt data fra 6523 ungdommer som deltok i en stor amerikansk helseundersøkelse, National Longitudinal Study of Adolescent Health.

En stor andel av de som syntes de var fete uten å være det, endte altså opp med en kroppsmasseindeks (BMI) på 30 eller mer. BMI regnes ut fra forholdet mellom høyde og vekt. Grensen for overvekt går ved en BMI på 25, og for fedme ved 30.

Bekrefter norsk studie

En noe mindre, men ganske lik norsk studie kom til mange av de samme resultatene. Også her var det ungdommene med tilsvarende feil kroppsbilde som la på seg mest i voksen alder, målt i både BMI og midjemål.

Forskjellen mellom kjønnene var imidlertid ikke stor, slik som i den amerikanske undersøkelsen. Den var faktisk for liten til at forskerne si noe sikkert om den, selv om effekten syntes å være større for jenter enn for gutter.

I denne studien endte flere opp som overvektige og ikke fete, med en BMI mellom 25 og 30. Dette var en lavere vektøkning enn i USA.

Den norske studien hentet data fra den store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT),  som fulgte tenåringer fra 1995-97 til de var blitt unge voksne 11 år seinere.

Usunn slanking kan føre til overvekt

Hvorfor ender de unge opp med å oppfylle sin egen feiloppfatning? En amerikansk studie fra 2012 viser at de som føler seg fete, starter med usunne slankekurer, eller sulter seg, tar avføringsmidler eller kaster opp og overspiser.

En slik adferd i tenårene fører gjerne til vektøkning i overgangen fra ungdom til voksen alder, skriver de to forskerne Angelina Sutin og Antonio Terracciano i den nye studien.

• Les også: Syv myter om slanking

De som føler seg fete, kan også ha større problemer med å spise sunt. Andre studier har vist at de oftere er engstelige og deprimerte, og dermed trøstespiser, ifølge forskerne.

De kan også bli påvirket av diskriminerende holdninger mot overvektige og fete,  foreslår de videre. Slike holdninger kan faktisk virke like sterkt når de kommer fra den overvektige selv, skriver forskerne i studien.

Forskerne har også tidligere funnet en slik effekt av diskriminerende holdninger, men da på eldre over 50. Også andre studier bekrefter dette, ifølge fagartikkelen.

Færre, men hardere rammede gutter

Kjønnsforskjellen er også vanskelig å forklare. En annen og mindre spansk studie av sekstenåringer fra 2013 viste at det var flest jenter som feilaktig følte seg fete. Også den norske studien fra 2012 bekrefter dette.

Guttene hadde faktisk en tendens i motsatt retning. Flere gutter enn jenter følte seg normale, selv om de faktisk var fete.

• Les også: Slanking – også for menn

Men de guttene som feilaktig trodde de var fete, var altså hardest rammet av den selvoppfyllende profetien, som den amerikanske undersøkelsen klart viser, men som den norske studien bare marginalt bekrefter.

Sutin og Terraciano foreslår at jenter kanskje er mer oppmerksomme på vekten, og raskere gjør noe med det når de merker at vekten går opp. Men de understreker at de ikke vet svaret sikkert.

Forskerne mener at studien viser hvor viktig det er å forstå alle årsakene til fedme bedre, også de psykologiske.

Foreldrene viktige

Disse forskningsresultatene viser hvor viktig det er å følge trender for kroppsbildet til ungdom når økningen i fedme skal forebygges, mener Kirsti Kvaløy.

Kvaløy er forsker ved HUNT forskningssenter, Institutt for samfunnsmedisin på NTNU, og en av forfatterne til den norske HUNT-studien. 

–Foreldre bør i tillegg oppfordres til å se etter om barna utvikler et usunt og feilaktig kroppsbilde, slik at de på et tidligst mulig tidspunkt kan korrigere en slik utvikling, sier Kvaløy til forskning.no.

Lenker og referanser:

Pressemelding fra Association for Psychological Science

Angelina Sutin og Antonio Terracciano: Body Weight Misperception in Adolescence and Incident Obesity in Young Adulthood, Psychological Science (ennå ikke publisert), DOI: 10.1177/0956797614566319

Koenraad Cuypers mfl, “Being Normal Weight but Feeling Overweight in Adolescence May Affect Weight Development into Young Adulthood—An 11-Year Followup: The HUNT Study, Norway,” Journal of Obesity, vol. 2012, Article ID 601872, 8 pages, 2012. doi:10.1155/2012/601872

Ignacio Jáuregui-Lobera mfl: Weight Misperception, Self-Reported Physical Fitness, Dieting and Some Psychological Variables as Risk Factors for Eating Disorders, Nutrients, November 2013, 5(11) 4486-4502, doi:  10.3390/nu5114486 (Den spanske studien som er referert i teksten)

Stice E. mfl: Naturalistic weight-reduction efforts prospectively predict growth in relative weight and onset of obesity among female adolescents, Journal of consulting and clinical psychology, desember 1999, 67(6), 967-74, sammendrag, PMID:  10596518 (Den australske studien som er referert i teksten)

At det kan sitte langt inne for bestefar eller bestemor på 85 å bytte ut den gamle nokiaen som piper når man taster, har du kanskje vært vitne til.

Men dette trenger ikke handle om teknologimotstand hos den gamle, mener de svenske forskerne Åsa Larsson Ranada og Lars-Erik Hagberg fra Universitetet i Linköping. De intervjuet en gruppe gamle mennesker om hvordan de betrakter hjemmet sitt og tingene i det.

Forskerne fant at deltakerne i studien ikke hadde noe ønske om å holde seg oppdatert på den teknologiske fronten, eller å ha de nyeste modellene av telefoner.

De intervjuede personene sa at dette var av omtanke for familien. Familiemedlemmer er oftest de som rydder ut av hjemmet til den som har dødd. Mange nyinnkjøpte ting ville gjøre jobben vanskeligere, mente de gamle.

– Det handler altså ikke så mye om at eldre er motstandere av teknologi, men heller om et praktisk syn der nye innkjøp betyr enda flere byrder for slektningene, sier Hagberg i en pressemelding fra Linköping universitet, der både han og Ranada jobber.

Erstatter ikke ødelagte ting

De 13 deltakerne i studien var fra 72 til 92 år. I en slik studie gjør forskere dybdeintervjuer for å få mer kunnskap om en spesifikk problemstilling, som kan være vanskelig å belyse med en studie der for eksempel 500 mennesker svarer på et spørreskjema.

Svein Olav Daatland, som er forsker ved Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring, synes funnene er interessante.

- De er ikke så overraskende, og man skal være forsiktig med å generalisere fra studien fordi datamaterialet er så lite. Ellers virker studien troverdig, sier han til forskning.no.  

Det forskerne selv mener kommer tydeligst fram i intervjuene er at deltakerne generelt unngikk å kjøpe nye ting, også når gamle ting gikk i stykker. De mente at huset allerede var fylt opp med mer enn nok. Her så det ut til å være noen kjønnsforskjeller å spore.

- Menn overlater i litt større grad materielle ting til barna etter sin død, mens kvinner vil spare barna sine for dette, sier Hagberg i pressemeldingen.

Det finnes viktigere ting

Mange av funksjonene i dagens norske samfunn er basert på at man har internettilgang og smarttelefon. At mange eldre ikke vil ta i bruk ny teknologi, kan gjøre dem avhengig av andre, for eksempel når de skal bruke nettbank. 

Svein Olav Daatland tror teknologimotstanden blant eldre kan forklares med mer enn en motvilje mot å kjøpe nye ting.

- Det kan forklares ut fra et ønske om å ha kontroll – mange eldre føler at teknologien overmanner dem. I tillegg ser eldre på tingene i hjemmet som både kilder til identitet, verktøy og symboler. Smak og stil ble gjerne formet da de var midt i livet. Den eldre generasjonen er ikke smaks- og kjøpsledende, tvert imot.

- Generell aldringsteori sier at når folk når en høy alder, får materielle ting mindre verdi til forskjell fra de mer symbolske. For mange blir mer varige verdier, for eksempel åndelige verdier og relasjoner, viktigere enn materialisme.

For mange eldre blir tingene som bærer historie i seg viktigere enn nye og funksjonelle ting, ifølge Daatland. I dette ligger både styrke og svakhet, mener han.

- Styrke ved at det gir tilhørighet og identitet, svakhet ved at de eldre ikke følger med, ikke skaffer og lærer seg nye ting som kunne hjulpet dem, for eksempel smarttelefon.

Daatland påpeker at det er forskjeller eldre i mellom, på hvordan de forholder seg til gjenstander.

- For eksempel tar noen vare på mye gamle ting, mens andre kjøper dyre kunstverk. Det er generelt også noe forskjell på eldre i Norge når det gjelder å ta i bruk ny teknologi.

Kulturelle forskjeller

Roger André Søraa er forsker ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU. Det er også forskjell på hvordan eldre i ulike land tar til seg ny teknologi, ifølge ham.

- Jeg har funnet at eldre mennesker i Japan generelt er vennligere innstilt til ny teknologi enn eldre i Vesten. De er blant annet mer positivt innstilt til at roboter tar over deler av eldreomsorgen, sier han.

- Hvordan eldre tilpasser seg teknologi er avgjørende for å øke livskvaliteten deres. Dermed gir den svenske studien et godt bidrag til å øke forståelsen for dette, sier han.

Referanse:

Ranada, Å., Hagberg, J. All the things  I have – Handling one’s material room in old age. Journal of Aging Studies, desember 2014.

Overgangen fra livet som student til arbeidslivet som profesjonsutøver kan være tøff. Mange unge yrkesutøvere forteller at de ikke har bruk for teorien de lærte i utdanningen når de møter arbeidshverdagen.

Kan det først og fremst være akademia og ikke arbeidslivet som vurderer teoretisk kunnskap som verdifullt?

Alle som driver med yrkes- eller profesjonsutdanning spør hvordan vi kan få teori og praksis til å henge mer sammen. Ida Katrine Riksaasen Hatlevik har i sin doktorgradsavhandling sett på sammenhenger mellom læring på de ulike læringsarenaene i utdanningen, og kan nå gi oss noen av svarene.

Teori gir bedre mestring

– God teoretisk kunnskap fra utdanningen er en forutsetning for at studentene opplever at de vil mestre jobben sin, og at de opplever at utdanningen er meningsfull for det yrket de skal inn i, sier hun.

– Det er en nær sammenheng mellom studentenes rapportering om teoretisk innsikt, hvor trygge de er i profesjonsrollen og opplevelse av mestring av arbeidsoppgaver.

Så hva kan skolene gjøre for at studenter og elever skal forstå nytten av den teoretiske kunnskapen? Nøkkelen ligger i å legge til rette for en opplevelse av sammenheng i utdanningen.

– Opplevelse av sammenheng i utdanningen handler om at studentene oppfatter innholdet i utdanningen som forståelig, at studentene har tiltro til at de vil mestre de kravene som stilles, og at innholdet i utdanningen oppleves som meningsfylt, i betydningen relevant og nyttig for det yrkesfeltet utdanningen retter seg mot, sier Hatlevik.

Rollespill og simulering

– Dette kan for eksempel gjøres ved å bruke praktiske eksempler og problembasert læring i undervisningen, sier hun.

Rollespill, simulering og trening på enkeltelementer i forkant av praksisperioder kan bidra til å fremme at studentene opplever sammenheng mellom de ulike arenaene for læring.

Hun foreslår at når studentene er tilbake på skolebenken etter en praksisperiode kan faglærerne ta utgangspunkt i studentenes erfaringer og vise hvordan de kan bruke ulike teoretiske perspektiver til å reflektere over egne og andres erfaringer.

Hatlevik understreker at studentenes opplevelse av sammenheng i utdanningen blant annet henger sammen med egen studieinnsats.

– Lærerne må være tydelige på hva som kreves av studentene for å oppleve sammenheng mellom teori og yrkesutøvelse, sier hun.

Faglærer betyr mye

Datagrunnlaget i Hatleviks avhandling er hentet fra StudData, en database for studier av rekruttering til profesjoner, kvalifisering for profesjonell yrkesutøvelse og profesjonelles karrierer. Hun har tatt for seg de store profesjonsgruppene lærer, sykepleier og sosialarbeider. Både studenter, praksisveiledere og faglærere er med i undersøkelsen.

Studentene har blant annet blitt spurt om å vurdere hvor stor verdi teoriundervisningen har for framtidig yrkesutøvelse og om de mener at teoretisk kunnskap er en forutsetning for god yrkesutøvelse.

– Studentenes syn på teoretisk kunnskap som verdifullt eller ikke, påvirkes både av hvor stor vekt faglærerne og praksisveilederne legger på sammenheng mellom teori og praksis, og studentenes egen studieinnsats, sier Hatlevik.

Læringsarenaer

Hatlevik har funnet at opplevelsen av kvalitet på læringen på de ulike arenaene kan virke gjensidig forsterkende på hverandre. Det den enkelte har lært på en arena, for eksempel på skolebenken, har en med seg som utgangspunkt for videre læring på neste arena, for eksempel i praksis som lærer, sykepleier eller sosialarbeider.

– Med gjensidig forsterkende menes at når studenter vurderer kvaliteten på undervisningen som god, så er det fordi de opplever at de har utbytte av undervisningen, og at dette igjen øker sjansen for at de får mye ut av praksisopplæringen og vurderer denne som god, sier hun.

Utdanning og relevans

Det snakkes mye om relevans i forbindelse med profesjonsutdanninger og yrkesfag. Hva vil det egentlig si at en utdanning er relevant?

– En utdanning er relevant når den forbereder studentene på den profesjonsutøvelsen de senere skal ut i og gir et godt grunnlag for videre kompetanseutvikling i jobb, sier Hatlevik.

– Relevans er ingen iboende egenskap ved et kunnskapsinnhold, men er noe som skapes ved at kunnskapen brukes, sier hun.

Referanse: 

Ida Hatlevik. Meningsfulle sammenhenger. En studie av sammenhenger mellom læring på ulike arenaer og utvikling av ulike aspekter ved profesjonell kompetanse hos studenter i sykepleier-, lærer – og sosialarbeiderutdanningene. Doktorgradsavhandling, Høgskolen i Oslo og Akershus 2015. Sammendrag.