Hver vinter herjer diareen i norske fjøs. Kyr hoster, får feber og mindre matlyst, blir dårlige i magen og er i generelt laber form.

De er rammet av det svært smittsomme bovint coronavirus (BCoV), eller kudiaréviruset, som veterinær Veslemøy Sunniva Oma kaller det.

– Sykdommen kan være alvorlig for kyrene, særlig kalver, likevel har det vært lite fokus på hvordan vi kan unngå smitte, sier Oma.

Doktorgradsstipendiaten ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) forsker på hvordan kudiaréviruset kan smitte via mennesker.

Alvorlig sykdom

Viruset går også ut over bøndene, for de økonomiske konsekvensene kan bli store når kyr produserer mindre melk og kalver vokser saktere eller trenger mer mat for å vokse.

Mange har hatt mistanke om at det kan være bonden selv, eller veterinæren, som sørger for at kyr fra ulike gårder smitter hverandre.

Hvordan det skjer, og hvor lenge mennesker er smittebærere, er det imidlertid forsket lite på.

Oma gikk grundig til verks – helt inn i nesa på forsøkspersonene.

Hun fant at viruset kan være inni nesa vår i inntil seks timer.

– En halvtime etter kontakt med en syk ku har du en god del virus i nesa. Venter du noen timer med å besøke neste fjøs, kan du kanskje unngå å smitte noen, sier Oma.

Smitter ikke mennesker

Viruset biter ikke på mennesker, men de av oss som er i kontakt med kyr kan altså bære det med oss.

Oma har ikke testet om viruset i nesa er smittsomt, bare at det finnes der inne.

Hun hadde allerede en mistanke om at viruset kunne finnes i menneskeneser, for det er vanlig å ta neseprøver av ku for å sjekke om de har viruset.

Viruset tar nok bolig i nesa når vi puster inn bittesmå partikler fra lufta i fjøset. Likevel er det mer sannsynlig at vi overfører viruset ved direkte kontakt gjennom klær eller støvler, enn at vi puster ut viruset på kyrene, tror Oma.

Sjekker klokker og støvler

Også lungebetennelse blir et stadig større problem i fjøsene.

Omas kollega Thea Blystad Klem ved NMBU ser på smittekildene til viruset Bovint respiratorisk syncytialvirus (BRSV).

Dette viruset setter seg i lungene, og kan gi alvorlige følger. Mens diareen sjelden er dødelig, fører luftveisinfeksjonen oftere til at dyr dør.

Foreløpig har postdoktoren gjort et pilotprosjekt på to hostende, snørrete kyr. Hun fant at det er virus i kuas nese i hele 12 dager.

– Det er mye lenger enn andre studier har vist. Det må bonden, veterinæren og de på nabogården ta hensyn til, sier Klem.

Hun mener vi vet for lite om hva som er de viktigste måtene å overføre smitte på. Hygiene er viktig. Men hun har ikke tro på vanntette skott mellom fjøsene. Selv om alle som besøker et fjøs er pålagt å skifte klær og vaske hender på vei ut, kan viruset fort feste seg under støvlene eller på en klokke.

Det er urealistisk at bønder og veterinærer dusjer kroppen og desinfiserer alt utstyr hver gang de har vært innom, hevder Klem.

– Derfor er det viktigste å finne ut hvor det er størst konsentrasjon av virus, slik at man kan være ekstra nøye med den gjenstanden, sier hun.

For å finne ut hvor viruset trives best, har Klem og Oma testet både klokker, støvler og stetoskop – som veterinærer bruker på sykebesøk. Men disse prøvene har de ikke analysert ferdig ennå.

Mystisk utbredelse

Det er flere mysterier knyttet til de to virusene.

Smitten sprer seg nemlig svært ujevnt i landet.

Da stipendiat Ingrid Toftaker ved NMBU sammenlignet prøver av antistoffer i melken som ble levert på tank til meieriet, fant hun oppsiktsvekkende store geografiske forskjeller.

Nesten alle besetninger på Nordmøre er smittet. Nesten ingen i Sogn.

Toftaker er i samme forskergruppe som Oma og Klem. Mens de to sistnevnte undersøker forekomsten av selve viruset, er Toftaker epidemiolog og jakter på risikofaktorer for smitte.

Forskningen hennes er ikke ulik en detektivjobb.

Toftaker forsøker nå å finne ut hvorfor noen storfebesetninger blir smittet. Og vel så viktig: Hvorfor blir andre besetninger ikke smittet?

Mye virus på Nordmøre

I dag kan veterinærene greit finne ut om kuene i et fjøs har antistoffer mot BRSV eller BCoV. De tar ganske enkelt prøver av tankmelken fra gården når den kommer til meieriet. Dersom det er antistoffer i melken, betyr det at dyr i besetningen har hatt en infeksjon med det aktuelle viruset.

Da Toftaker fikk hjelp av Tine til å kartlegge utbredelsen av antistoffer mot de to virusene i fjøsene i de to fylkene Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, ble hun i stand til å lage to kart.

Disse kartene ga klar beskjed: Mens de to virusene var lite utbredt blant annet langs Sognefjorden, var de mye utbredt ved kysten på Nordmøre. Finner man det ene viruset, finner man ofte også det andre.

– Hvor mange besetninger som har antistoffer mot virusene varierer mye geografisk, forteller Toftaker.

I noen områder hadde 80 prosent av storfebesetningene antistoffer mot virus. I andre områder var nesten ingen smittet.

– I alle områdene hvor mange av besetningene har antistoffer, så er det nesten alltid noen som ikke har det. Noen bønder klarer altså å holde smitten unna fjøsene sine, selv med mye smitte i nærheten.

Analyserer data om dyrene

Dette forteller oss hvor viktig det er å finne ut hvordan virussykdommene smitter fra fjøs til fjøs, mener Toftaker.

– Det er viktig å huske på at BRSV og BCoV er lett å få inn i fjøset. Det er også forholdsvis lett å bli kvitt disse virusene. Smittebildet skifter derfor fort, sier hun.

Mange forskere får stadig større datamengder de kan bruke i sin forskning.

Epidemiologer som forsker på dyrehelse har i dag ikke bare kunnskap om utbredelse av smitte. De har også databaser som forteller dem hvor mange dyr det er i hvert fjøs, hvor lang avstand det er mellom besetningene, hvor mye melk som produseres, hva slags rase kuene tilhører, og hvem som selger og kjøper dyr.

Avstand mellom dyr er viktig

– Når vi sammenligner disse dataene, så ser vi at større besetninger lettere blir smittet enn mindre besetninger. Det tror vi rett og slett kan skyldes at det er mer trafikk inn og ut av disse større fjøsene. At fjøset er stort med mange dyr, behøver altså ikke å være en avgjørende faktor i seg selv, sier Toftaker.

– At det tilsynelatende er svært viktig hvor tett storfebesetningene ligger, mener jeg er veldig interessant. At smitteutbredelsen varierer så mye fra område til område i den delen av landet jeg har undersøkt, mener jeg at også kan være avgjørende kunnskap.

Kjøper seg smitte

– Salg og kjøp av dyr mellom besetninger er antakelig også en viktig smittekilde, særlig når det gjelder smitte over større avstander, sier Toftaker.

Det har vært varierende kontroll av BRSV og BCoV ved kjøp og salg. For det første mangler bøndene en samlet oversikt over smittede dyr. Ikke alle dyr med virus har symptomer.

– Dessuten har det i perioder vært så få dyr til salgs at bøndene ikke kan være så kritiske som de ønsker og bør, forklarer Toftakers forskerkollega Thea Blystad Klem.

Bøndene må ta de dyrene de kan få.

Det er også et problem at dyr fra ulike gårder fraktes på samme bil når de skal selges. Slik smitter de hverandre.

Gjennom Helsetjenesten for storfe, som Toftaker samarbeidet med da hun analyserte prøver av melken, skal alle gårder i landet som har hatt kuviruset BRSV merkes.

Tanken bak bekjempelsesprogrammet er at bønder som har hatt smitten i sitt fjøs bare skal kunne selge til andre smittede gårder.

Svartelisting av gårder?

Vil det føre til at noen bønder kommer dårligere ut enn andre, dersom de bare kan kjøpe ku som tidligere har vært syk? Etter en skikkelig runde influensa kommer melkekyrne kanskje aldri opp på samme produksjonsnivå igjen.

– Nei, det tror jeg ikke, sier Thea Blystad Klem.

– Det er ikke alle kyr som blir like syke, eller får langvarige konsekvenser av å være syke. Og det er fortsatt viktig å kreve papirer på god helse når man skal kjøpe.

I tillegg til et sentralt kuregister, kan den nye kunnskapen om smittespredning bli nyttig.

– Når vi får vite mer om hvor lenge en ku er potensielt smittsom, kan vi også gi tydeligere råd om hvor lenge bøndene bør vente med kjøp og salg av storfe, sier Klem.

Hver vinter herjer diareen i norske fjøs. Kyr hoster, får feber og mindre matlyst, blir dårlige i magen og er i generelt laber form.

De er rammet av det svært smittsomme bovint coronavirus (BCoV), eller kudiaréviruset, som veterinær Veslemøy Sunniva Oma kaller det.

– Sykdommen kan være alvorlig for kyrene, særlig kalver, likevel har det vært lite fokus på hvordan vi kan unngå smitte, sier Oma.

Doktorgradsstipendiaten ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) forsker på hvordan kudiaréviruset kan smitte via mennesker.

Alvorlig sykdom

Viruset går også ut over bøndene, for de økonomiske konsekvensene kan bli store når kyr produserer mindre melk og kalver vokser saktere eller trenger mer mat for å vokse.

Mange har hatt mistanke om at det kan være bonden selv, eller veterinæren, som sørger for at kyr fra ulike gårder smitter hverandre.

Hvordan det skjer, og hvor lenge mennesker er smittebærere, er det imidlertid forsket lite på.

Oma gikk grundig til verks – helt inn i nesa på forsøkspersonene.

Hun fant at viruset kan være inni nesa vår i inntil seks timer.

– En halvtime etter kontakt med en syk ku har du en god del virus i nesa. Venter du noen timer med å besøke neste fjøs, kan du kanskje unngå å smitte noen, sier Oma.

Smitter ikke mennesker

Viruset biter ikke på mennesker, men de av oss som er i kontakt med kyr kan altså bære det med oss.

Oma har ikke testet om viruset i nesa er smittsomt, bare at det finnes der inne.

Hun hadde allerede en mistanke om at viruset kunne finnes i menneskeneser, for det er vanlig å ta neseprøver av ku for å sjekke om de har viruset.

Viruset tar nok bolig i nesa når vi puster inn bittesmå partikler fra lufta i fjøset. Likevel er det mer sannsynlig at vi overfører viruset ved direkte kontakt gjennom klær eller støvler, enn at vi puster ut viruset på kyrene, tror Oma.

Sjekker klokker og støvler

Også lungebetennelse blir et stadig større problem i fjøsene.

Omas kollega Thea Blystad Klem ved NMBU ser på smittekildene til viruset Bovint respiratorisk syncytialvirus (BRSV).

Dette viruset setter seg i lungene, og kan gi alvorlige følger. Mens diareen sjelden er dødelig, fører luftveisinfeksjonen oftere til at dyr dør.

Foreløpig har postdoktoren gjort et pilotprosjekt på to hostende, snørrete kyr. Hun fant at det er virus i kuas nese i hele 12 dager.

– Det er mye lenger enn andre studier har vist. Det må bonden, veterinæren og de på nabogården ta hensyn til, sier Klem.

Hun mener vi vet for lite om hva som er de viktigste måtene å overføre smitte på. Hygiene er viktig. Men hun har ikke tro på vanntette skott mellom fjøsene. Selv om alle som besøker et fjøs er pålagt å skifte klær og vaske hender på vei ut, kan viruset fort feste seg under støvlene eller på en klokke.

Det er urealistisk at bønder og veterinærer dusjer kroppen og desinfiserer alt utstyr hver gang de har vært innom, hevder Klem.

– Derfor er det viktigste å finne ut hvor det er størst konsentrasjon av virus, slik at man kan være ekstra nøye med den gjenstanden, sier hun.

For å finne ut hvor viruset trives best, har Klem og Oma testet både klokker, støvler og stetoskop – som veterinærer bruker på sykebesøk. Men disse prøvene har de ikke analysert ferdig ennå.

Mystisk utbredelse

Det er flere mysterier knyttet til de to virusene.

Smitten sprer seg nemlig svært ujevnt i landet.

Da stipendiat Ingrid Toftaker ved NMBU sammenlignet prøver av antistoffer i melken som ble levert på tank til meieriet, fant hun oppsiktsvekkende store geografiske forskjeller.

Nesten alle besetninger på Nordmøre er smittet. Nesten ingen i Sogn.

Toftaker er i samme forskergruppe som Oma og Klem. Mens de to sistnevnte undersøker forekomsten av selve viruset, er Toftaker epidemiolog og jakter på risikofaktorer for smitte.

Forskningen hennes er ikke ulik en detektivjobb.

Toftaker forsøker nå å finne ut hvorfor noen storfebesetninger blir smittet. Og vel så viktig: Hvorfor blir andre besetninger ikke smittet?

Mye virus på Nordmøre

I dag kan veterinærene greit finne ut om kuene i et fjøs har antistoffer mot BRSV eller BCoV. De tar ganske enkelt prøver av tankmelken fra gården når den kommer til meieriet. Dersom det er antistoffer i melken, betyr det at dyr i besetningen har hatt en infeksjon med det aktuelle viruset.

Da Toftaker fikk hjelp av Tine til å kartlegge utbredelsen av antistoffer mot de to virusene i fjøsene i de to fylkene Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, ble hun i stand til å lage to kart.

Disse kartene ga klar beskjed: Mens de to virusene var lite utbredt blant annet langs Sognefjorden, var de mye utbredt ved kysten på Nordmøre. Finner man det ene viruset, finner man ofte også det andre.

– Hvor mange besetninger som har antistoffer mot virusene varierer mye geografisk, forteller Toftaker.

I noen områder hadde 80 prosent av storfebesetningene antistoffer mot virus. I andre områder var nesten ingen smittet.

– I alle områdene hvor mange av besetningene har antistoffer, så er det nesten alltid noen som ikke har det. Noen bønder klarer altså å holde smitten unna fjøsene sine, selv med mye smitte i nærheten.

Analyserer data om dyrene

Dette forteller oss hvor viktig det er å finne ut hvordan virussykdommene smitter fra fjøs til fjøs, mener Toftaker.

– Det er viktig å huske på at BRSV og BCoV er lett å få inn i fjøset. Det er også forholdsvis lett å bli kvitt disse virusene. Smittebildet skifter derfor fort, sier hun.

Mange forskere får stadig større datamengder de kan bruke i sin forskning.

Epidemiologer som forsker på dyrehelse har i dag ikke bare kunnskap om utbredelse av smitte. De har også databaser som forteller dem hvor mange dyr det er i hvert fjøs, hvor lang avstand det er mellom besetningene, hvor mye melk som produseres, hva slags rase kuene tilhører, og hvem som selger og kjøper dyr.

Avstand mellom dyr er viktig

– Når vi sammenligner disse dataene, så ser vi at større besetninger lettere blir smittet enn mindre besetninger. Det tror vi rett og slett kan skyldes at det er mer trafikk inn og ut av disse større fjøsene. At fjøset er stort med mange dyr, behøver altså ikke å være en avgjørende faktor i seg selv, sier Toftaker.

– At det tilsynelatende er svært viktig hvor tett storfebesetningene ligger, mener jeg er veldig interessant. At smitteutbredelsen varierer så mye fra område til område i den delen av landet jeg har undersøkt, mener jeg at også kan være avgjørende kunnskap.

Kjøper seg smitte

– Salg og kjøp av dyr mellom besetninger er antakelig også en viktig smittekilde, særlig når det gjelder smitte over større avstander, sier Toftaker.

Det har vært varierende kontroll av BRSV og BCoV ved kjøp og salg. For det første mangler bøndene en samlet oversikt over smittede dyr. Ikke alle dyr med virus har symptomer.

– Dessuten har det i perioder vært så få dyr til salgs at bøndene ikke kan være så kritiske som de ønsker og bør, forklarer Toftakers forskerkollega Thea Blystad Klem.

Bøndene må ta de dyrene de kan få.

Det er også et problem at dyr fra ulike gårder fraktes på samme bil når de skal selges. Slik smitter de hverandre.

Gjennom Helsetjenesten for storfe, som Toftaker samarbeidet med da hun analyserte prøver av melken, skal alle gårder i landet som har hatt kuviruset BRSV merkes.

Tanken bak bekjempelsesprogrammet er at bønder som har hatt smitten i sitt fjøs bare skal kunne selge til andre smittede gårder.

Svartelisting av gårder?

Vil det føre til at noen bønder kommer dårligere ut enn andre, dersom de bare kan kjøpe ku som tidligere har vært syk? Etter en skikkelig runde influensa kommer melkekyrne kanskje aldri opp på samme produksjonsnivå igjen.

– Nei, det tror jeg ikke, sier Thea Blystad Klem.

– Det er ikke alle kyr som blir like syke, eller får langvarige konsekvenser av å være syke. Og det er fortsatt viktig å kreve papirer på god helse når man skal kjøpe.

I tillegg til et sentralt kuregister, kan den nye kunnskapen om smittespredning bli nyttig.

– Når vi får vite mer om hvor lenge en ku er potensielt smittsom, kan vi også gi tydeligere råd om hvor lenge bøndene bør vente med kjøp og salg av storfe, sier Klem.

Rødfargede flekker på snøen er noe vi kan oppleve i høyfjellet og i polare strøk. Mang en skigåer har klødd seg i hodet og lurt på hva den røde fargen skyldes.

Svaret er ​– den mikroskopiske, encellede grønnalgen Chlamydomonas nivalis.

Chlamydomonas nivalis har grønt klorofyll som andre grønnalger, men i tillegg inneholder den karotenoidet astaxanthin, som har rød farge. Man tror at høy lysintensitet på snøoverflaten og nitrogenmangel gir akkumulering av stoffet. 

Astaxanthin er for øvrig årsaken til den rødoransje fargen hos krepsdyr, og det gir rosa farge til kjøttet hos laks og ørret, som spiser krepsdyr.

Snøalge er næring for blant annet innsekter og spretthaler, som i sin tur bidrar videre i næringsnettet.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art

Ribe er den eldste byen i Skandinavia. Det har vært kjent i flere tiår. En ny studie tyder nå på at Ribe ble til en by allerede i begynnelsen av 700-tallet.

– Ribe er det stedet urbaniseringen starter i Skandinavia. Hvis det skjedde allerede på begynnelsen av 700-tallet, var det før vikingtiden, noe som er viktig for vår forståelse av perioden, mener postdoktor Sarah Croix fra Aarhus Universitet.

Forskningsleder Søren Sindbæk fra Aarhus Universitet mener at studien får stor betydning: – Studien viser at den modellen man har hatt i 30 år, rett og slett ikke holder.

Også den norske professoren Dagfinn Skre mener studien er viktig. I 2007 kom han fram til at Ribe først ble en by omkring år 780. Men den nye artikkelen er svært overbevisende, forteller han.

– Det er et viktig resultat. Det vil imidlertid kreve flere utgravinger å slå det fast, mener professoren, som arbeider ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Den nye studien er publisert i European Journal of Archeology.

Hva er en by?

I vikingtiden foregikk all viktig handel via sjøveien.

Ribe lå strategisk til på Danmarks vestkyst, ikke langt fra Vesterhavet. Det var en handelsplass helt fra begynnelsen av 700-tallet – men var den også en by?

Det er en diskusjon som har versert blant arkeologer siden 1970-tallet, forteller Sarah Croix.

– Man har tenkt at det må ha vært sesongbetont, et sted som ble besøkt en gang i året. Å tenke at det kan ha vært by – altså en permanent bosetning – helt fra starten er litt revolusjonerende. Men det fant jeg klare tegn på.

Flere tegn på permanent bosetning

Kan man bevise at det har bodd mange mennesker året rundt i et område som har vært sterkt preget av handel, vil de fleste arkeologer godta at det har vært snakk om en by.

Sarah Croix har gjennomgått data fra en utgraving som ble foretatt på Sct Nicolajgade, midt på Ribes markedsplass, i perioden 1985–86. En liten, men detaljert utgraving som tidligere bare har vært gjennom foreløpige analyser.

Ifølge Croix er det flere tegn som peker på permanent bosetning:

Jorden har blitt jevnet ut – altså gjort jevn og stabil – med blokker av gresstorv. Det har vært et stort arbeid.

Det er funnet redskaper for tekstilarbeid, blant annet vevevekter. Altså har det vært kvinner blant beboerne.

Det ble funnet fragmenter av «kvernsteiner», som ble brukt til å male korn. Steinene ser ut til å ha vært i daglig bruk.

Solid konstruksjon

Det viktigste elementet i analysene er imidlertid et helt hus. Det ligger dessverre for det meste utenfor utgravingsområdet. Derfor har man ikke klart å finne noe ildsted.

Croix mener imidlertid at huset har vært minst seks meter langt, med et gulv av hardtrampet leire og vegger av flettede greiner. Konstruksjonen minner om helårshus fra steder som Kaupang (Norge) og Birka (Sverige), samt flere steder i England.

– Sarah Croix viser at huset er bygget mer solid enn vi har trodd. Det tyder på permanent bosetning, sier Dagfinn Skre.

Trenger flere utgravinger

Men det skal selvfølgelig mer til enn ett enkelt hus for å overbevise skeptiske arkeologer. Derfor har Croix vært på jakt etter tegn på andre, lignende anlegg.

Hun har lett etter grøfter og stolpehull – og funnet tegn på at helårshuset neppe var det eneste av sitt slag. Det kreves ytterligere utgravinger for å konkludere, forteller Croix.

En utgraving av resten av huset vil kunne gi svar på om det faktisk var et ildsted der. Det er en usikkerhet ved studien, mener Dagfinn Skre.

Starten på vikingtiden ligger fast

Vikingtiden blir ofte definert som den perioden da Skandinavia ble urbanisert. Sarah Croix vil imidlertid ikke si man skal endre på startpunktet på vikingtiden.

– Urbaniseringsprosessen i Skandinavia er et viktig aspekt av vikingtiden, og en bedre forståelse av denne prosessen kan lede oss til å nyansere synet vårt på perioden. Men definisjonen av perioden er mer komplisert enn som så, sier hun.

Hun får støtte fra arkeolog Claus Feveile fra Østfyns Museer, som selv har forsket på Ribe:

– Det er veldig vanskelig å definere en periode. Det er et kunstig grense som vi legger ned over fortiden.

Referanse:

Permanency in Early Medieval Emporia: Reassessing Ribe, Journal of European Archeology (2014), DOI: 10.1179/1461957114Y.0000000078 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Skjønt oppdaget og oppdaget, fru Blom. Oddsen er vel at en og annen lokal innbygger har observert noen av disse krypene kravle over noe vissent løv i øyekroken. Men vitenskapen har ikke visst om dem før nå.

Sant og si var bare en eneste art av billeslekta Trigonopterus tidligere fanget av forskere i disse områdene, som omfattet både Java, Bali og flere av de små Sundaøyene i Indonesia.

Men i løpet av de siste åra har et team av tyske og indonesiske forskere lett i skogbunnen, på flere ulike steder i disse områdene. Og resultatet er altså intet mindre enn 98 nye arter i Trigonopterus-slekta.

Ulike kjønnsorganer

For et utrent øye er det ikke lett å se forskjell på mange av de nye artene. Men forskerne mener likevel at det er snakk om ulike arter. De har også brukt DNA-kartlegging av deler av arvematerialet til de små insektene for å gjøre det lettere å skille artene fra hverandre.

I de fleste tilfellene mener forskerne at de fant greie skiller mellom billeartene, for eksempel i utformingen på kjønnsorganene. Dersom insektene er for forskjellige til å pare seg med hverandre, kan de jo heller ikke høre til samme art.

Er du interessert, kan du faktisk se alle billartene – og penisene deres – nederst i den fritt tilgjengelige forskningsartikkelen i Zookeys.

I noen få tilfeller måtte imidlertid flere undersøkelser til før forskerne kunne konkludere med at det var snakk om to arter og ikke individuelle variasjoner innen samme arten.

Kan forsvinne igjen

Det var ikke slik at de nyoppdagede artene levde på alle stedene forskerne undersøkte. Tvert imot så mange av billetypene ut til å finnes bare i begrensede områder: Én art i en fjellside her, og en annen i en flekk av lavlandsskog der.

Det betyr at vi slett ikke kan være sikre på at tallet på Trigonopterus-arter kommer til å holde seg på 99 så lenge, mener forskerne.

Små, begrensede populasjoner er nemlig temmelig sårbare overfor endringer og ulykker.

Vulkaner og turister

Flere av artene lever i sidene på aktive vulkaner. Ett uheldig utbrudd – og mesteparten av leveområdet kan være svidd av, skriver forskerne i tidsskriftet Zookeys.

I tillegg er mange av områdene på Bali, Java og Sundaøyene tett befolket, og noen av innbyggerne kan nok være fristet til å lage åkrer av noe av det fruktbare landet som en del av skogen står på.

Ikke minst er øyene yndede mål for turister som vil ut i naturen. Og det kan for eksempel øke risikoen for at en uheldig kastet sneip eller gnistene fra et leirbål skal starte skogbrann.

Forskerne konkluderer temmelig klart:

- Med nesten hvert område av gjenstående urskog som ødelegges, så mister vi noen flere arter – med eller uten navn.

Referanse:

A. Riedel, R. Tänzler, M. Balke, C. Rahmadi, Y. R. Suhardjono, Ninety-eight new species of Trigonopterus weevils from Sundaland and the Lesser Sunda Islands, Zookeys, 22. desember 2014. doi: 10.3897/zookeys.467.8206

Arbeidsminister Robert Eriksson ønsker å øke pensjonsalderen til 72 år i første omgang og deretter til 75 år. En slik endring vil påvirke rekrutteringen av nye professorer ved universitetene og vil kunne gi negative konsekvenser for unge forskere som satser på en akademisk karriere.

Mange av professorene ved universitetene arbeider i dag til de er 70 år og ikke få har et ønske om å fortsette den akademiske karrieren etter dette. I mange tilfeller samsvarer dette med et ønske fra arbeidsgiver om at professorene fortsatt bør ha en tilknytning til universitetet og forskningsmiljøet.

Vi har derfor mange professorer som fortsetter med en tilknytning etter 70 år og får posisjonen professor emeritus/emerita. Vedkommende hever pensjon, men har kontorplass og infrastruktur ved universitetet og fortsetter å bidra med forsknings- og undervisningsaktivitet. I noen tilfeller blir også personen lønnet i en gitt prosentdel. Professorstillingen derimot blir fristilt og en ny person får muligheten til å få en permanent posisjon ved universitetet.

Fast vitenskapelige ansatte i Norge har et sterkt stillingsvern. Det er sjeldne unntak at en professor blir sagt opp fra et universitet. Vi husker Nedkvitne-saken ved Universitetet i Oslo hvor det endte med oppsigelse, men den påfølgende rettsaken viste hvor mye som skal til for å si opp en professor. Det ligger innebakt i en fast vitenskapelig stilling en akademisk frihet og mulighet til stor faglig selvstendighet i forhold til arbeidsgiver. Dette er en del av en langvarig universitetstradisjon.

William Osler argumenterte sterkt for aldersgrense på 60 år for professorer da han i 1905 sluttet som sjeflege ved Johns Hopkins medical school. Det var for å slippe til unge og produktive vitenskapelige ansatte. Etter hvert innførte amerikanske universitet og colleges aldersgrense. I 1986 klarte de å beholde aldersgrense da det ble et generelt forbud mot dette i et tillegg til Age Discrimination in Employment Act. Argumentet var igjen å sikre god rekruttering av unge og ikke minst sikre posisjoner for kvinner og minoriteter. Kongressen lot likevel unntaket gå ut på dato 31. desember 1993.

Opphevingen av aldersgrensen for professorer i USA medførte en økende andel professorer over 70 år. Det medførte naturligvis også en nedgang i faste stillinger for yngre forskere. Universitetene i USA har også redusert antallet fast vitenskapelige stillinger totalt de siste årene. Noen mener at den stadige økende andelen eldre professorer også bidrar til de økonomiske utfordringene ved mange universitet.

Det er ingen tvil om at mange av professorene våre er en stor og viktig ressurs for universitetene også etter oppnådd aldersgrense. Deres motivasjon til å fortsette med forskning og undervisning har medført at noen har blitt mer produktive som pensjonister enn som ordinære arbeidstakere fordi forpliktelsene til for eksempel administrative oppgaver har blitt mindre. Derfor har vi stor glede av dagens muligheter til fortsatt tilknytning og nyte godt av bidragene fra de mest erfarne og ofte mest kompetente vitenskapelige ansatte ved fakultetet.

Jeg er likevel skeptisk til å øke pensjonsalderen. Jeg tror at erfaringene fra andre land har vist at det kan gå ut over rekrutteringen til faste stillinger for unge lovende forskere. I USA er det stadig en diskusjon om at aldersgrense bør gjeninnføres. Jeg tror også at økt pensjonsalder vil gi endrede arbeidsvilkår for professorer i 60-årene. Det er ingen tvil om at vi tidvis har gitt professorer på slutten av karrieren noe mer tilpassede arbeidsoppgaver som for eksempel mindre undervisning, men slike tilpasninger kan bli vanskeligere hvis en stadig økende andel av de vitenskapelige ansatte blir i 70-årene.

Vi har ved fakultetet vårt vært liberale i å ansette nye professorer 1-2 år før stillingene har blitt ledige for å sikre en god overgang for virksomheten. En økt pensjonsalder vil dermed bidra til å binde stillingsprioriteringene i flere år fremover siden vi ikke har forutsatt en økt pensjonsalder.

Selvfølgelig vil vi kunne håndtere en økt pensjonsalder, men jeg skulle gjerne sett at vi fikk en nærmere diskusjon om hva det vil innebære for de unge forskerne våre, før vi gjør endringene. I USA fikk universitetene et unntak i begynnelsen og vi bør i alle fall se på pensjonsalderen i en samlet vurdering av hvordan ulike stillingsgrupper håndteres på universitetene og om en slik endring vil bety endret stillingsvern på sikt.

Noen synes den er ekkel, fiskerne elsker den og den er i hvert fall viktig for bonden. Forskere ved Bioforsk har funnet mye spennende når de har gravd i jorda og sett etter meitemark de siste årene.

– Vi har blant annet sett på innholdet av plantenæring i avføringa fra meitemark og sammenliknet det med jord på samme dyp og samme sted, forteller forsker Reidun Pommeresche ved Bioforsk Økologisk.

I avføringen, som på fagspråket kalles kast, fant forskerne høyere innhold av viktig plantenæring, både nitrogen, fosfor og kalium, enn i jorda rundt.

Stormeitemark spiser mest planterester på overflaten, og det høye næringsinnholdet i avføringen er ikke overraskende.

Gråmeitemark, som er den vanligste arten i norsk dyrka jord, spiser helst jord med omdannet plantemateriale, som husdyrgjødsel og nedpløyde planterester.

– Derfor forventet vi ikke så næringsrik gjødsel fra gråmeitemarken, sier Pommeresche.

– Dette viser at også i norsk pløyd jord som domineres av gråmeitemark, kan meitemarkskit være en viktig naturlig kilde til plantenæring, sier hun.

Holder på vannet

Det er ikke bare som gjødselprodusent at meitemarken kan være viktig. Med klimaendringer og økende ekstremvær er det viktig at nedbøren kan trekke raskt ned i bakken, slik at jorda ikke renner ut i bekker og hav. God jordstruktur er også viktig for å holde på vann og næringsstoffer.

– Med den mengden meitemark vi fant i våre jorder, kan hele 22 kilo med jord per kvadratmeter ha gått gjennom markmagen i løpet av en sesong.

Dette tilsvarer 22 tonn med jord per dekar, eller vekten av tre store traktorer.

– Etter at jorda har vært gjennom en meitemarkmage er organisk materiale og jord blandet på en unik måte og jorda har fått en god grynstruktur, sier forskeren.

God struktur på jorda dannes i et samspill mellom planterøtter, mikroorganismer og meitemark. En jordklump med god grynstruktur og med kuleforma aggregat holder mye bedre på vannet. Jord med god struktur og mye jordliv vil kunne fungere som en svamp når det regner. Og vannet i slik jord vil komme plantene til gode i lengre tørkeperioder.

Ulike oppgaver

I Norge har vi flere ulike arter meitemark som alle er nyttige på sitt vis. For eksempel er gråmeitemark vår viktigeste jordspiser som «pløyer» og løsner matjordlaget.

De dype permanente gangene som stormeitemarken lager, er veldig viktige for å drenere luft og vann ned i jorda. Er jorda pakket, vokser mer enn halvparten av planterøttene i meitemarkganger.

Alle meitemarkene kan jobbe ute i jorda under svært fuktige forhold, og noen er aktive ved temperaturer helt ned mot tre varmegrader.

Levende matjord

Fylkesagronom Øystein Haugerud i Buskerud, leder prosjektet «Levende Matjord». Han mener at erkjennelsen om at jordlivet er viktig for matproduksjonen, ikke har vært tilstrekkelig til stede i landbruket, rådgivinga eller i forskning og utdanning på svært mange år.

– De siste 20–30 årene har det vært lite eller ingen satsing på dette, sier Haugerud.

Han mener matjorda har blitt sett på som et ståsted for planter og at den har blitt behandlet deretter.

– Matjorda er en levende organisme som deg og meg og har sin produktive tålegrense, sier han.

– Degraderer vi det levende livet i jorda, både i forhold til antall arter, biologisk mangfold og balansen mellom artene, vil vi få problemer på sikt.

Haugerud mener at en del av årsaken til den vedvarende avlingsnedgangen i for eksempel grovfôr, kan skyldes lite liv og biologisk mangfold i jorda.

Humusregnskap

Haugerud er glad for at gardbrukerne i enkelte områder i Buskerud har tatt initiativet til å lage et regnskap for humus og organisk materiale i området de driver i. Da kan en se hvordan jorda utvikler seg over tid.

Humus er sentralt i oppbygginga av jordstruktur, og har stor betydning for å gjøre jorda egnet for plantevekst.

Humus kan absorbere vann tilsvarende 80–90 prosent av sin egen vekt, og betyr mye for å hindre uttørring på tørkesvak jord.

– Dårlig jordstruktur og manglende jordliv er en av årsakene til at mye jord i verden går ut av produksjon, sier Haugerud.

Både Haugerud og Pommeresche mener vi vet altfor lite om humusdannelse og det viktige livet i jorda. Kunnskap om jordliv kan bli avgjørende for matproduksjonen i framtida, tror de.

FN har annonsert 2015 som Det internasjonale jordåret. Dette håper Haugerud og Pommeresche medfører masse aktiviteter knyttet til jord, både i Norge og i hele verden.

Norge har tredoblet importen av poteter de siste fem årene. Salget av norske poteter har stupt med over 30 prosent.

Årsaken er i stor grad at forbrukerne vil ha poteter som ser pene ut, og som ikke er for store. Bama og Gartnerhallen innførte derfor strengere sorteringskrav i høst. Det betyr at poteter som ikke holder mål når det gjelder utseende, ikke vil bli solgt i butikkene.

Dette utløste en rekke protester blant forbrukere og bønder, blant annet gjennom Facebook-gruppen «Stygge poteter – ja takk».

Målet for norsk potetproduksjon er at 80 prosent av potetene som blir solgt i 2077 skal være norske.

Hvorfor er norske poteter så stygge?

Feil på poteten kan ha fysiske årsaker, men også skyldes bakterier og sopp som fører til alt fra fullstendig råtne poteter til poteter med mindre delikat utseende.

I 2009 og 2010 sjekket forskere norske poteter for mulige skallsykdommer. Og de fant soppsykdommen sølvskurv i alle partier. Blæreskurv, vorteskurv og svartprikk ble funnet i 70-80 prosent av prøvene. Bakteriesykdommen flatskurv var til stede i over halvparten av potetpartiene.

– Klimaforskjeller er en av hovedårsakene til at disse soppene er mer utbredt på norsk potet enn på utenlandske. Samtidig bruker vi mindre kjemiske midler i produksjonen, sier prosjektleder Arne Hermansen, Bioforsk.

Sopp mot sopp

Et nordisk forskersamarbeid prøver nå å løse problemene med den svært utbredte sølvskurvsoppen. Sykdommen angriper poteten etter at den er høstet og gir overflateskader som av skjemmende sølvaktige flekker.

Den kan også gjøre at poteten ser skitten ut, og at den tørker ut under lagring.

– Vi har testet ut flere såkalte biokontrollagenter for å hindre utvikling av potetsykdommer under lagring. En av disse, en sopp, ser veldig lovende ut, sier May Bente Brurberg ved Bioforsk.

Soppen er tidligere godkjent for bruk mot andre skadeorganismer, og avgir ingen giftstoffer så langt forskerne kjenner til.

– Foreløpige analyser av genuttrykk hos potetknoller som har blitt behandlet med soppen og smittet med sølvskurv, tyder på at den blant annet trigger plantens naturlige forsvarsrespons. Vi er svært spent på resultatene fra dette forsøket, sier Brurberg.

Ren og blank

Poteter har vært en viktig del av norsk kosthold i 250 år. Rotknollen har de siste årene fått et ufortjent dårlig rykte. Forskere skal prøve å øke norske poteters konkurransekraft.

– Norske poteter taper i konkurransen mot importpoteter blant annet fordi forbrukeren foretrekker mindre poteter som koker fortere og er enklere å tilberede på andre måter, forklarer Eldrid Lein Molteberg, også fra Bioforsk.

– Dessuten er kvaliteten på skallet blitt viktigere. Forbrukeren krever at poteten ser delikat ut – med skallet på.

Forskerne definerer skallkvaliteten gjennom hvor godt skallet sitter, mengde skurv, farge og blankhet. Målet er at poteten skal se penest mulig ut når den tas opp av jorden om høsten og deretter behandles og lagres slik at den holder seg godt.

I fjor startet en serie med feltforsøk med sortene Asterix og Mandel for å finne flere svar på hvordan jordkvalitet og klima påvirker utseendet på poteten.

– Resultatene fra fjorårets feltforsøk viste stor variasjon i skallkvalitet innenfor hver jordart, og vi kan foreløpig ikke si at en jordart gir penere poteter enn andre. Lettleire ga generelt noe mer melne poteter enn silt og sand.  Resultatene fra årets feltforsøk vil være klare i mars, sier Molteberg.

Bakterien kan ha sovnet for over tusen år siden – for å bli vekket til live en dag du står og lager mat.

Vekker du bakterien som kanskje sovnet mens Harald Hårfagre var konge i Norge, får du trøbbel.

Resultatet kan bli kvalme, oppkast, magesmerter og diaré.

To gode råd

Matforskere ved NMBU Veterinærhøgskolen har to gode råd:

• Har du laget ris eller pasta og får noe til overs som du vil spare til neste dag for å varme opp igjen? Vær forsiktig! Lar du maten bli stående i romtemperatur til neste dag, kan bakterier som gir matforgiftning ha våknet og formert seg. Og obs! De kan da ha dannet giftige stoffer som ikke blir borte ved neste oppvarming. Løsning: La først maten kjølne og dampe av seg. Sett så maten raskt i kjøleskapet.

• Pass på temperaturen i kjøleskapet ditt. Den skal være 4 grader eller kaldere. Er du usikker, kjøp et lite termometer som du legger i kjøleskapet.

Tåler det meste

– Sporedannende bakterier er fellesbetegnelsen på en gruppe veldig fascinerende bakterier, forteller matforsker Hilde Mellegård.

– Disse bakteriene er i stand til å gå inn i en sporetilstand der de kan sove i tusener av år, helt uten å ta til seg næring eller vann.

Bakteriesporene kan tåle tørke, stråling, kraftige desinfeksjonsmidler og antibiotika. Og du kan koke dem. Alt sammen uten at de dør.

Sammen med kollegene Marina Aspholm og Lotte S. Arnesen forsøker Mellegård nå å finne svar på hva det er som gjør at disse bakteriene er så ekstremt overlevelsesdyktige.

Og hva er det som plutselig får dem til å våkne på kjøkkenet ditt?

Overlever dessverre koking

De færreste er trolig klar over hvor farlige det kan være å spise pasta eller ris som først er kokt – og deretter lagret over lengre tid ved romtemperatur

Her er forklaringen: Ris og pasta inneholder relativt store mengder bakteriesporer som overlever kokingen. Når disse sporene spirer og vokser ut, danner enkelte bakterier et varmestabilt giftstoff (toksin).

Setter du produktene i kjøleskap – eller i alle fall under 6-8 °C – er du trygg.

Bacillus cereus, Bacillus subtilis, Bacillus licheniformis og Bacillus pumilus er de latinske navnene på fire av disse farlige skapningene.

Tornerose-bakteriene kan vi for enkelhets skyld kalle dem.

Oppdaget av nordmann

Det var den norske veterinæren Steinar Hauge, som senere ble professor på Veterinærhøgskolen, som i 1947 fastslo at Bacillus cereus kunne være årsaken til diaré.

I 1997 klarte japanske forskere å fastslå strukturen på giftstoffet som disse bakteriene er i stand til å danne. Samme år ble det første dødsfallet beskrevet. Det var en 17 år gamme gutt fra Sveits som spiste pasta som hadde stått lagret flere dager på kjøkkenbenken, og som ble forgiftet selv om han hadde varmet opp produktet før han spiste det.

Nå forsto man også hvorfor toksinet tåler temperaturer på hele 120 °C og pH-verdier fra 2-12. Det siste forklarer hvorfor magesyren vår ikke klarer å gjøre kål på giften.

For noen år siden var det ikke helt uvanlig at gjester ble alvorlig syke etter å ha spist ris på Kina-restauranter. I dag kan du regne med at alle i restaurantbransjen som lager mye ris, vet at den ikke må lagres ved romtemperatur utover noen timer.

Men i private husholdninger er dette langt mindre kjent.

Sporedannende bakterier

Botulisme-bakterien (Clostridium botulinium) har du kanskje hørt om. Den finnes i jord og kan gjøre blant annet rakfisk til skummel mat. Kanskje har du også hørt at du ikke bør gi honning til barn under ett år, på grunn av den samme bakterien.

Lar du melka stå til over holdbarhetsdatoen så den tykner og blir sur, så er det som regel også sporedannende bakterier som står bak.

Matindustrien er veldig klar over problemene med disse sporedannende bakteriene, som finnes over alt rundt oss. Ved institusjoner som sykehjem og barnehager, der mange kan bli syke, må man også passe seg for sporene.

Men du må også tenke på dette ved matlaging hjemme på kjøkkenet ditt.

Sporedannende bakterier finner du nemlig i produkter som pasta og ris. To produkter du trolig har stående hjemme i kjøkkenskapet.

Hvorfor våkner de?

Men hva i all verden er det som gjør at disse bakteriene kan sove seg gjennom Tornerose-søvnen sin i så fryktelig mange år, for en dag bare å våkne og skape trøbbel?

Finner forskerne i Oslo et godt svar på dette, kan de gjøre det lettere å sikre trygg matbehandling.

­– En ting vi vet er at disse bakteriene danner sporer når de opplever at forholdene rundt dem ikke er gode, forteller Marina Aspholm.

– Og vi ser at en av mekanismene som gjør at bakteriene våkner kanskje så lenge som tusen år senere, i all hovedsak er lik i ulike sporedannende bakterier. Det handler om reseptorer hos bakteriesporene som varsler de om at det er på tide å våkne, sier kollega Hilde Mellegård.

– Nå er øyeblikket kommet hvor de skal bli til noe.

Forskningen de to driver er både grunnforskning og anvendt forskning, som utfyller og drar nytte av hverandre.

Høytrykksbehandling er en ny metode

Matindustrien lager stadig mer ferdigmat. Mat du enkelt skal kunne varme opp. Industrien er selvfølgelig redd for å selge deg mat du kan bli syk av.

En metode som har vist seg effektiv for å ta knekken på Tornerose-bakteriene, er å varme opp maten til en temperatur som man ser får dem til å begynne å våkne fra søvnen. Deretter senker man temperaturen en stund, for å lure bakteriene til å bli ordentlig våkne. Før man varmer opp maten akkurat så mye at bakteriene dør. De våkne bakteriene tåler nemlig ikke å bli oppvarmet.

Nok en metode som kommer er høytrykksbehandling.

– Høytrykksbehandling er veldig i vinden nå. Høyt trykk er nemlig også en måte å få bakteriene til å våkne på, mens en påfølgende varmebehandling dreper de våkne bakteriene.

– Dette kan være en mer skånsom matbehandling. Den kan gjøre at mer av næringsstoffene i maten beholdes og at maten smaker bedre.

Høytrykksbehandling er ennå ikke tatt i bruk rutinemessig av matindustrien i Norge. Men kjøper du for eksempel spansk serranoskinke, er den trolig behandlet slik.

– I forbrukssamfunnet er kunden konge. Men når kunden blir misfornøyd, kan makten gi seg farlige uttrykk, sier Nicklas Salomonson på Högskolan i Borås.

Spyttes og dyttes

Han har forsket på negativ kundeoppførsel i svensk kollektivtrafikk og hvilke strategier som de ansatte bruker for å møte vanskelige og potensielt farlige kunder. Mange fortalte om trusler, trakassering og vold.

«Et vanlig eksempel i dag er jo at du blir spyttet i ansiktet. Det er vel passasjerene som kjenner seg dårlig behandlet fordi de må gjøre opp for seg. Så svarer de med å spytte noen i ansiktet (…) og det er ganske vanlig å bli dyttet.»

Sitatet kommer fra en 29 år gammel konduktør som Salomonson har intervjuet. Arbeidsmiljøproblemet er stort, konstaterer han.

Tar av navneskiltet

– Dette blir slitsomt i lengden, og innebærer økt stress for personalet. Det finnes dem som forteller at de tar av seg navneskiltet av frykt for å bli forfulgt hjem etter jobb, forteller Salomonson i en pressemelding.

– Spesielt bemerkelsesverdig er det at så mange av hendelsene som de intervjuede forteller om, handler om «vanlige» passasjerer, det vil si der oppførselen ikke skyldes alkohol, narkotika eller åpenbare personlighetsforstyrrelser, sier han.

Det finnes mange måter å reagere på slike kunder på. Noen velger å overse truende kunder. Andre satser på en mer autoritær linje.

– Det kan fungere iblant, men det kan også hisse opp stemningen og få motsatt effekt av den ønskede, sier Nicklas Salomonson.

Vanskelig å møte alles behov

Trusler, vold og trakassering i kollektivtrafikken har vært kjent i lang tid. Men hvorfor akkurat her? Ifølge Salomonson er en av grunnene at en storskalaløsning som massetransport av mennesker gjør det vanskelig å møte individuelle krav. Det er uunngåelig at dette kolliderer med forestillingen om at «kunden har alltid rett». Kunder som er vant til å diskutere seg frem til løsninger for eksempel i butikken, finner ikke samme mulighet på bussen eller toget til å påvirke sin egen situasjon.

– Bransjer med tekniske systemer i stor skala og komplekse reguleringer er eksempler der kunden ikke i like høy grad kan regne med tilpasninger på indivinivå. Det gjør at man som kunde kan føle seg maktesløs og derfor begynne å protestere. Enkelte går da over grensen, fastslår den svenske forskeren.

Likt i Norge

Førstesekretær Dag-Einar Sivertsen i Norsk Transportarbeiderforbund konstaterer at de nordiske landene er temmelig like på dette området.

– Årsakene kan være veldig sammensatte. Men det vi ofte opplever er at det skyldes rus eller psykisk sykdom. Det som skjedde på Valdresekspressen i fjor, er et godt eksempel på hvordan det kan ende med katastrofe, sier Sivertsen.

Han har sittet i en arbeidsgruppe som har sett på tiltak for å redusere risikoen for ran og vold i kollektivtransporten.

Kontantfritt

– Selskapene har relativt gode rutiner. Mantraet er at du skal prøve å trekke deg unna situasjonen, men i mange tilfeller klarer du ikke det, og da må du begrense skaden så langt det lar seg gjøre, sier Dag-Einar Sivertsen.

Han ønsker seg å få inn mer om håndtering av truende situasjoner i opplæringen av yrkessjåfører. – Samtidig er det en balansegang: Vi ønsker ikke å gi inntrykk av at yrket er utrygt og at det er et problem å være yrkesutøver i kollektivtrafikken, sier han.

Kontantfri kollektivtrafikk er sannsynligvis det tiltaket som kan få bort flest trusler. – I hvert fall fra dem som planlegger å true for å få penger. Men det tar ikke hele bildet, og virker ikke mot blind vold fra den som ikke liker trynet ditt eller er forbannet for ett eller annet, sier Sivertsen i Transportarbeiderforbundet.

Referanse:

Nicklas Salomonson og Markus Fellesson: Tricks and tactics used against troublesome travelers – Frontline staff’s experiences from Swedish buses and trains, Transportation Business & Management 2014, doi: 10.1016/j.rtbm.2014.04.002

Sammendrag