Ikke alle flytter til byen fordi det er trendy og attraktivt. Byens innbyggere har mange forskjellige hverdagsliv, behov og ønsker, ifølge Heidi Bergsli.

Hun har sammenlignet byutviklingen i Fjordbyen i Oslo med prosjektet Euromediterranée i Marseille. Den franske lovgivningen regulerer byutviklingen mer enn i Norge. Det gjelder også boligmarkedet. Prosjektene i Marseille har dessuten mer offentlig styring, og resultatet blir et større sosialt og kulturelt mangfold enn i Fjordbyen, som er preget av at markedet har fått mye friere tøyler. 

– Fjordbyen legger ikke til rette for det sosiale mangfoldet. Om de kommunale målene og visjonene for Fjordbyen ble fulgt opp, ville utviklingen også treffe en større del av lokalbefolkningen, sier Bergsli.

Hun er tilknyttet Sosialforsk og Institutt for sosialfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

- Stenger folk ute

Et viktig mål for Fjordbyen er å åpne opp mellom fjorden og byen til glede for hele Oslos befolkning.

Bergsli mener byutviklingspolitikken i for stor grad er innrettet mot å skape attraktivitet for de med penger, turister og ledende næringer.

Hun er i ferd med å avslutte doktorgradsavhandlingen sin, der hun har intervjuet eksperter, byråkrater, politikere og folk i kultursektoren i begge byene. I tillegg har hun studert plan- og strategidokumenter, og observert utviklingen og bruken av byutviklingsområdene, samt deltatt på politiske møter og folkemøter.

– Byutviklingen som brer om seg langs sjøsiden, tar lite hensyn til sosialt og kulturelt mangfold, mener hun.

Selv om Bjørvika virker åpen og tilgjengelig for folk flest, så mener forskeren at symbolske barrierer i design og arkitektur er effektive i å skape skiller mellom hvem som inviteres inn eller ei.

Akkurat som Tjuvholmen, planlegges Bjørvika med eksklusivt design, og bydelen kan fort bli et område med dyre butikker, som også virker ekskluderende. Bergsli mener at offentlige myndigheter har et ansvar for å tilrettelegge for flere varierte tilbud i Fjordbyen.

– Som for eksempel et kulturhus for og med barn og ungdom. Vi burde få flere gratis småskalatilbud, i tillegg til restauranter og kafeer som treffer ulike aldre og lommebøker, sier hun.

Høye boligpriser

Bergsli stiller også spørsmål til boligpolitikken i Fjordbyen. Hun viser til at boligprisene i Fjordbyen er så høye at det blir en forholdsvis ensidig befolkning.

Bystyret vedtok at fem til ti prosent av boligene i Fjordbyen skulle være rimelige utleieboliger.

– Men tomtene er for dyre. Her har ikke bystyret satt makt bak kravet, sier hun.

– For Oslo generelt burde vi ta tilbake den sosiale boligpolitikken. Det bør ikke være slik at kjøpekraften alene bestemmer hvem som har rett til å bo i byen, mener hun.

Bydeler mister attraksjoner

Hun har også studert hvordan kultur og byutvikling kobles i dagens bypolitikk. Den innebærer å flytte store kulturinstitusjoner, slik som Munch-museet og Deichmanske bibliotek, fra andre bydeler i Oslo til signalbygg i Fjordbyen.

På den måten satser kommunen pengene i Bjørvika, mens andre bydeler mister kulturattraksjoner, uten at det er bestemt hva som skal skje med de forlatte bygningene.

Utviklingen er en del av en turiststrategi. De store kulturattraksjonene samles på ett fat, som Operaen, Munch-museet, Astrup Fearnley, nye Deichmanske og Nasjonalmuseet. Lett tilgjengelig, perfekt servert til turistene som ikke har tid og anledning til å vandre i Oslos bydeler.

– Noe går tapt når kulturtilbud flyttes fra et lokalmiljø ned til Fjordbyen, hvor kulturopplevelsene vil ligge på rekke og rad. Når du besøker Munch-museet på Tøyen, er det på et sted som har mye forskjellig å by på, sier Bergsli.

Hun er redd for at det rufsete og rotete i byen forsvinner. Mangfoldet. Overraskelsene.

– Dette mener jeg er viktige aspekter ved byen. Med dagens byutvikling strømlinjeformes byen gjennom et design som ikke vitner om kreativitet, men heller om å følge trender for hva attraktivitet skal være og for hvem.

- Ikke plass til industriarbeidere og håndverkere

Som en konsekvens av Oslos ønske om å tiltrekke seg de høyt utdannede og den såkalte kreative klasse, frykter Bergsli at det vil bli mangel på folk med yrkeskompetanse i byen. 

– Oslos politikere ønsker å tiltrekke de høyt utdannede kunnskapsarbeiderne og de kreative arbeiderne. Men et bysamfunn trenger mennesker som har ulike former for utdanning og kvalifikasjoner, sier Bergsli.

– Når det i flere sentrale fora fremmes at det er de høyt utdannende som har den største verdien for Oslo, bygger det en identitet for Oslo som mange ikke vil kjenne seg igjen i. Og siden alle føringene om at den kreative kunnskapsbyen må utvikles for å skape konkurransedyktighet, får yrkesfag lav status.

– Kanskje mangler ungdom incentiver og rollemodeller som kan motivere dem til å velge denne retningen, sier hun. 

Høyere utdanningsnivå

I Norge går annenhver elev i videregående opplæring på en yrkesfaglig linje, men i Oslo er det snart bare hver fjerde som velger en yrkesutdanning. Og andelen synker, ifølge tall fra Utdanningsetaten i Oslo kommune.

I 2008 søkte 37 prosent av Oslo-elevene seg til yrkesfaglige linjer. I år gjorde 28 prosent det samme. 

Bergsli får støtte av førstelektor Halvor Spetalen, som forsker og underviser på yrkesfaglærerutdanningen ved HiOA.

– Det er ikke uventet at færre søker yrkesfag i Oslo enn landsgjennomsnittet. Dette har noe med det generelle utdanningsnivået og strukturen i nærings- og arbeidslivet i Oslo-regionen å gjøre, sier han.

I et relativt todelt arbeidsmarked er det på den ene siden et stort innslag av ufaglært arbeidskraft i servicenæringene. På den andre siden er det et stort innslag av attraktive jobber i privat og offentlig sektor med krav om høyere utdanning. I et slik marked oppleves yrkesutdanning som mindre nødvendig for å kapre attraktive jobber, forklarer Spetalen.

En slik struktur betyr at rollemodellene til svært mange ungdommer i Osloregionen har et høyere utdanningsnivå enn i områder der over halvparten av ungdomskullet søker seg til yrkesfaglige utdanningsprogrammer.

Spetalen mener at dette, sammen med at yrkesfagene generelt har lavere status enn studiespesialisering, påvirker ungdommers valg av utdanningsprogram i Oslo. 

Referanser:

Heidi Bergsli. Doktorgradsarbeid i Storbyprogrammet ved Høgskolen i Oslo og Akershus. 

Heidi Bergsli. Kulturledet byutvikling i Oslo og Marseille. Arkitektnytt. Vol. 10.2010.

Både kosthold og kroppsstørrelse holder seg i stor grad stabilt gjennom de første sju leveårene hos norske barn.

Det viser to studier som har sett på betydningen av stabilitet i matvaner og kroppsstørrelse i barneårene. Gener påvirker overvekt og fedme i barneårene, men miljøet rundt barna betyr også mye. 

– Flere tidligere studier viser at foreldrenes overvekt er en viktig risikofaktor for overvekt hos barnet. Dette så vi også i våre analyser. Særlig er mors overvekt av stor betydning, sier Anne Lene Kristiansen.

Hun er postdoktor ved Avdeling for ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO).

Å få til et sunt kosthold tidlig, er viktig, viser studien. Særlig for barn av foreldre med overvekt og fedme.

Stabile matvaner i barneårene

Statistikken, basert på spørreskjemasvar fra over 9000 mødre, taler et tydelig språk: Det skjer få endringer i kostholdet hos norske barn de første sju leveårene.

– Barn som allerede fra halvannet års alder spiser lite frukt og grønnsaker, er i stor grad de som også spiser lite frukt og grønnsaker ved sju års alder, sier Mona Bjelland, også hun postdoktor ved Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO.

– Et tilsvarende mønster ser vi for brus og saft med sukker. De som drikker mest ved halvannet års alder, er også de som drikker mest ved sju års alder, sier Bjelland.

• Les også: Hvem skal få oss til å spise sunnere?

Resultatene er tydelig knyttet til sosiale forskjeller. Barn av mødre med lav utdannelse spiser sjeldnere frukt og grønnsaker og drikker oftere brus og saft med sukker.

Men det er ikke sukkerbrus og saft som er problemet, for norske barn drikker lite av sånt de første årene.

Den største utfordringen ligger i å øke barnas inntak av frukt og grønnsaker.

Kroppsstørrelse

Det er ikke bare kostholdet som holder seg stabilt de første sju leveårene. Kristiansen så på kroppsstørrelsen hos barn ved fødsel og deretter ved ett, tre og sju år, og ser at også denne holder seg stabil.

Det er første gang vi får tall på kroppsstørrelsen til norske barn over tid. 

– Funnene bekrefter at norske forhold kan sammenlignes med internasjonale, sier Kristiansen.

• Les også. Slik endrer vi på usunne matvaner

Resultatene er også viktige sett i sammenheng med Bjellands funn:

– Vi vet at et kosthold med lite frukt og grønnsaker, kombinert med et daglig inntak av sukkerrike drikker over tid, kan øke risikoen for å utvikle overvekt og fedme, sier Bjelland.

– Derfor er det viktig med forebyggende og helsefremmende tiltak.

Kosthold i barnehagen

De to forskerne jobber i dag sammen i et prosjekt som de håper kan bidra til å løse noen av de viktige utfordringer de ser i kostholdet til små barn

– Barnehagene har et stort potensiale i det å være en viktig arena for å fremme et sunt kosthold blant små barn, slik at sunne vaner etableres tidlig, sier Kristiansen.

• Les også: Hjernen kan trenes til å like sunn mat

– Barnehagen kan også bidra til å utjevne de sosiale forskjellene vi ser i kostholdet til små barn i dag, i og med at et stort flertall av barn under skolealder går i barnehagen, legger Bjelland til.

Studien skal foregå blant barnehagebarn i Vestfold fra 2015 til 2017. Målet er å finne frem til effektive og kunnskapsbaserte tiltak som øker inntaket av grønnsaker blant barna.

Referanser:

Kristiansen m.fl: Tracking of body size from birth to 7 years of age and factors associated with maintenance of a high body size from birth to 7 years of age  – the Norwegian Mother and Child Cohort study (MoBa), Public Health Nutrition, november 2014, doi: 10.1017/S1368980014002419. Sammendrag

Bjelland m.fl: Changes and tracking of fruit, vegetables and sugar-sweetened beverages intake from 18 months to 7 years in the Norwegian Mother and Child Cohort Study, BMC Public Health, august 2013, doi: 10.1186/1471-2458-13-793.

To små griser leker rundt føttene på mastergradsstudent og trener Anastasija Popova i et laboratorium ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) på Adamstuen i Oslo.

En av dem løper umiddelbart til et avlukke i laboratoriet. Her vet grisen at det venter godsaker hvis de trykker på en bryter, etter at et lydsignal er spilt av.

Grisene Åse og Olga er midt i et intensivt treningsprogram, og er med i et pilotforsøk på NMBU.  Pilotforsøket skal legge grunnlaget for en måte å måle hvordan grisene har det, og hvilket humør de er i.

Forskerne er blant annet interessert i å se hvordan grisen reagerer på lyden. Dette kan kanskje avsløre grisens indre liv: Har den det bra?

Om grisen har det bra eller ikke, kan kanskje ha noe å si for et viktig dyreveldferdsproblem, nemlig halebiting.

Se video av treningen fra pilotforsøket under. I første omgang tester bare forskerne ut hvordan grisene skal trenes, hovedforsøket med mange flere griser skal begynne til neste år.

Dette er del av et stort forskningsprosjekt som kalles FareWellDock, som har ambisjonen om å finne tiltak mot halebiting, slik at europeiske bønder i flere land skal slutte å amputere grisehaler. Forskningsprosjektet foregår i mange europeiske land, hvor Norge også deltar.

Halekupering skjer ikke i blant annet Norge, Sverige eller Finland.

Halebiting

Halebiting er et av de største velferdsproblemene i dagens svineproduksjon, skriver Animalia i en brosjyre om halebiting.

Halebiting er ganske enkelt når en gris biter en annen gris hardt i halen, i verste fall kan halen bites helt av.  Dette er naturlig nok smertefullt for grisen, og kan koste bransjen dyrt.

Dette er såkalt unormal atferd, og ville griser i naturen vil ikke bite hverandre i halen på denne måten. Dermed er dette et problem som har oppstått med industrialisert landbruk.

Grisen vil kanskje få åpne sår på halen, som igjen blir infisert. Infeksjonen kan spre seg til for eksempel skjelett, blod eller lunger, og i noen tilfeller kan ikke grisen bli til mat på grunn av infeksjonene.

Rundt 30 000 griser, ca. 2 prosent av alle som skal slaktes i året i Norge, må undersøkes på grunn av halebiting. Et lite antall av disse har såpass mye infeksjoner at de må fjernes fra produksjonen.

Sannsynligvis er det også flere tilfeller, siden grisene som er hardest rammet blir avlivet på gårdene før de sendes til slakting.

Kupering

For å få en viss kontroll over halebitingen, er det vanlig å kupere grisenes haler. Det vil si å amputere av en del av grisens hale. Da får grisen en liten halestump som kan være svært øm og sår, som gjør grisen mer oppmerksom og var for sin egen hale.

Dette blir gjort i de fleste land i Europa, bortsett fra Norge, Sverige og Finland.

­– Det er egentlig ikke lov i EU, men hvis du kan dokumentere at halebiting er et problem, og har satt i gang andre tiltak for å få slutt på det, kan du kupere  hvis det er behov, sier Bente Fredriksen, spesialveterinær i Animalia.

– Vi ser allikevel at det gjøres rutinemessig i mange europeiske land.

Prosentandelen med griser med halesår i Europa er omtrent lik som i Norge, selv om de kuperer haler.

– Norge og Sverige er i en særstilling i Europa når det kommer til grisens dyrevelferd.

– Hvis en hadde sluttet med halekupering i Europa, og ikke gjort noe med grisenes miljø ville de nok hatt mer halebiting, sier Fredriksen.

Hvordan grisen har det i dagliglivet er en risikofaktor for halebiting.

Hva ligger bak?

– Det er svært komplekst, og det er mange faktorer som sannsynligvis forårsaker halebiting, sier Janicke Nordgreen, forsker ved Animal Welfare Research Group, NMBU, og FareWellDock i Norge.

Det nye forskningsprosjektet leter etter årsakene til halebiting. Det finnes allerede mange anbefalinger for hvordan bønder skal motvirke halebiting, som å gjøre grisebingen mer interessant for grisene.

Griser har en naturlig tendens til å rote rundt i jorda og lete etter mat, så halm eller noe som kan aktivisere grisen blir anbefalt som tiltak. Grisene bør også ha nok plass til å spise og drikke, og det bør ikke være for mange griser på et tett område.

Hvis de ikke har dårlig tilgang på aktiviteter, lever grisene i et såkalt fattig miljø, som er en risikofaktor for halebiting.

– Det kan også være at noen griser får smaken på blod, og vil fortsette å bite andre, forteller Andrew Janczak, prosjektleder for FareWellDock ved NMBU.

Janczak og Nordgreen forteller også om griser som plutselig biter, uten noen tilsynelatende grunn. Disse grisene bør fjernes fra de andre med en gang.

Fôrmengde og –type og ventilasjon i bingen kan også spille en rolle for halebitingen.

Mange av de potensielle årsakene skal undersøkes av andre forskergrupper i andre land som også er med i prosjektet.

Griser kan også lide av sykdommer, for eksempel luftveisinfeksjoner.

– Sykdom ser ut til å være en risikofaktor, sier Janicke Nordgreen.

Sykdom kan kanskje gjøre grisen gretten og dårlig, noe som kan føre til at den blir offer for halebiting, eller begynner å bite selv.

Deprimerte griser

– Hvis grisen er litt smådårlig kan det påvirke grisens humør, og endre hvordan de samhandler med de andre grisene. Det kan være at dette øker sjansene for at de blir halebitere, sier Nordgreen.

– Hvis grisen er på sitt dårligste vil den kanskje trekke seg unna og være enda mindre responsiv til de andre grisene. Dette kan være en risiko for å bli offer.

Janicke Nordgreen og prosjektleder Andrew Janczak ved NMBU skal prøve å undersøke denne hypotetiske sammenhengen mellom sykdom og halebiting.

Er glasset halvfullt eller halvtomt for grisen?

I en serie forsøk skal grisenes humør og sosiale oppførsel undersøkes. Noen av grisene i forsøket skal gis en kortvarig infeksjon som vil aktivere immunsystemet, og gjøre grisen akutt syk.

– Etter seks timer er grisen frisk igjen, forteller Nordgreen.

For å se om grisens humør blir påvirket av sykdommen, trenger forskerne en eller annen måte å måle grisens indre liv.

Her kommer pilotforsøkene med grisene Åse og Olga inn, hvor selve metoden testes ut.

Grisene i forsøket skal etter hvert lære seg å skille mellom to forskjellige lyder. Den ene lyden signaliserer at grisen skal trykke på en bryter, og bli belønnet med én godbit.

Den andre lyden forteller grisen at den skal trykke på en annen bryter, og få fem godbiter.

Deretter skal det spilles en blandingslyd av disse to signalene for grisen. Spørsmålet er: Hvordan kommer grisen til å tolke lyden?

Vil grisen forstå lyden som at den skal få én godbit, eller flere godbiter? Hvis den er deprimert, kan det tenkes at den tolker lyden som at den bare skal få én godbit. Hvis den er mer lys til sinns, kan grisen tenke at den vil få flere godbiter.

– Dette kan kanskje si noe om hvordan grisene ser på livet, sier Nordgreen.

Humørsvigninger

I andre forsøk som også er en del av studien skal blodverdier og immunforsvaret også overvåkes for å se hva slags stoffer i blodet som er mest sentrale for at grisen endrer oppførsel, som følge av infeksjonen.

De 16 grisene som skal være med i neste del av forsøket skal  bo i par, hvor forskerne skal observere hvordan de forholder seg til hverandre. Parene kan for eksempel bestå av en frisk gris og en syk gris.

Forskerne tror ikke de kommer til å observere direkte halebiting, men håper på å kunne identifisere faktorer som kan lede til den dårlige oppførselen.

Pilotforsøket med Åse og Olga er først og fremst en måte å teste hvordan de skal trene opp grisene, og de virkelige forsøkene begynner til neste år. Prosjektet vil være ferdig i 2016.

Referanser:

FareWellDocks hjemmesider

Om Halebiting – Animalia

Kjøttets tilstand 2014

Kjøttets tilstand 2013

Mora til klovnefisken Nemo vert ete av ein Barracuda. Foreldra til Tarzan vert drepne av ein leopard. Dyr og menneske blir skutt og drepne i filmane Bambi og Peter Pan. Folk blir dolka i klassikarane Skjønnheten og udyret og Den lille havfruen.

Eksempla er mange, og born blir heilt klart eksponert for meir død enn foreldre som ser på dramafilmar, ifølge forskarar frå Canada og Storbritannia.

Dei fann at hovudpersonar i teiknefilm døyr tidlegare enn viktige karakterar i dramafilmar for vaksne.

- Animerte filmar for barn er fulle av mord og kaos, heller enn å vere ufarlege og milde alternativ til skrekk- eller dramafilmar, seier studieforfattarane Ian Colman og James Kirkbride, i ei pressemelding.

Dei fann at born som ser animert film oftare vert eksponert for drap, som inneber slag, våpenskot og dyr som angrip.

Studien er publisert i British Medical Journal.

Dobbel sjanse for død

Dei seier at død og vald kan verke ganske traumatisk på barna, og at påverkinga kan verke intens og vare lenge.

Forskarane har undersøkt 45 populære teiknefilmar heilt frå Snøkvit anno 1937, til fjorårets Frost. I tillegg har dei sett på 90 populære dramafilmar meint for vaksne publikumarar. Her inngjekk mellom anna Pulp Fiction, The Black Swan, The Exorcism og The Departed.

Dei fann at hovedkarakterane blant dei 45 animerte filmane har over dobbel så stor sjans for å døy, samanlikna med dei 90 vaksenfilmane. Dei luka vekk filmar der leiker, robotar og køyrety var hovudpersonar.

To tredelar av barnefilmane eksponerte død, medan berre 45 av dei 90 vaksenfilmane innehaldt dette. 

- Dropp starten av Nemo

Hovudpersonar, venner og familiemedlem av hovudpersonar, hovudskurkar eller nemesisar blir kategorisert som viktige personar.

Vel å merke er her nokre svakheiter. Mellom anna har ikkje forskarane studert alvorligheitsgrad og realisme hjå drapa i filmane. Dei har heller ikkje teke med drap og død som kan ha funne stad utanfor filmens handling.

For å nemne det så vert Nemo sin mor ete og drepen fire minutt, og tre sekund, inn i filmen Oppdrag Nemo. Forskarane anbefalar difor føresette å spole forbi dei første fem minutta dersom barn skal sjå filmen. Eller så kan mor eller far sitte ved sida av barna som ynskjer å sjå teiknefilmen.

Referanse:

Colman, Ian mfl: CARTOONS KILL: casualties in animated recreational theater in an objective observational new study of kids’ introduction to loss of life. The British Medical Journal (16. desember 2014). DOI: http://dx.doi.org/10.1136/bmj.g7184

En liten løk har blitt bevart i et bronseskrin fra 700-tallet. Funnet er gjort på Bornholm og forteller oss mer om hvordan forfedrene våre oppfattet verden.

På Bornholm har arkeologer nå funnet den eldste bevart løken i Danmark. Den er 1300 år gammel og stammer dermed fra like før vikingtiden.

Funnet ble gjort under en utgraving ved Nørre Sandegaard, en gravplass fra yngre germansk jernalder. Løken lå sammen med et garnnøste i et lite bronseskrin som en kvinne hadde fått med seg i graven.

– Det er ikke en hel løk, bare skallet. Bronse inneholder nemlig kobbersalter, og de er ganske giftige, så sopp og bakterier har ikke klart å bryte det ned, forteller Peter Steen Henriksen, som er arkeobotaniker ved Nationalmuseet i Danmark.

Løk blitt oversett

Skrinet ble funnet for 30 år siden, men det er først nå forskerne har undersøkt innholdet nærmere.

– I forbindelse med nye utgravinger i området kom jeg i prat med en av arkeologene. Han kom på at han hadde dette skrinet liggende, og at ingen hadde sett nærmere på innholdet, forteller Henriksen.

Løken er nokså medtatt. Men forskerne kan konstatere at den tilhører en av tre slag villøk: skogsløk, villøk eller sandløk.

– Dette er ikke en dyrket løk. Den har vokst naturlig. Det vet vi fordi vi har sammenlignet den med moderne planter, sier Henriksen.

Skulle stagge onde ånder

Det store spørsmålet er hvorfor kvinnen tok med seg løken i graven.

– Det kan ha vært en slags møllkule. Men vi tror ikke det, sier Henriksen.

– Vi kjenner jo folketroen om at man kan drive vekk det onde – vampyrer – vekk med hvitløk. Og den forestillingen kan ha dype røtter i fortiden. Så kanskje løken har blitt brukt til det.

Arkeolog Mette Marie Hald forteller om bruk av løk fra jernalderen i Sverige.

Ved boplasser finnes det mange viltvoksende løk, noe som tyder på at de ble brukt av mennesker.

– Løk var viktig for å gi smak til maten, men har også hatt en rituell og magisk funksjon, sier Hald.

Hun er overbevist om at løk skulle avverge sykdom og ondskap. Det lille bronseskrinet derfor sannsynligvis en amulett.

– Løken, med sin kraftige lukt og smak, skulle sannsynligvis skremme onde ånder, sier Hald.

Nå vet vi når løk ble brukt

Den lille løken bidrar med kunnskap om hvordan forfedrene våre levde.

For når vi skal rekonstruere hverdagen så langt tilbake tid, har vi ikke pålitelige skriftlige kilder. Vi har bare sagaene og det arkeologene graver frem av jorda.

– Nå vet vi også at vi skal se nøye på andre bronseskrin, sier Peter Steen Henriksen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det er en kjent sak at julenissen, ifølge julemyten, leverer gaver over hele verden ved hjelp av hjelpsomme reinsdyr som trekker sleden hans med julegaver.

I det virkelige liv er imidlertid ikke historien like enkel, og villreinen møter barrierer som stenger for nødvendige trekkruter til beite og kalvingsområder. 

Avbrøt trekket

På Hardangervidda skaper spesielt trafikken hindringer for villreinen rundt juletider. Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) har i flere år overvåket villreinen på vidda med såkalte GPS-halsbånd, og målet er å studere hvordan Riksvei 7 påvirker Norges og Europas største villreinstamme.

For noen år siden oppsto det problemer for villreinen på selveste julekvelden.

– Vi fulgte tre ulike villreinflokker som nærmet seg Rv7 på julekvelden i 2004, og de oppførte seg slik reinsdyr ofte gjør i møte med veier. De avbrøt trekket og dyrene gikk en annen vei, sier Olav Strand, forsker i NINA.

Resultatet samsvarer med øvrige GPS-data fra forskningsprosjektet. Rv7 har i likhet med andre veier en negativ effekt på villreinen og fungerer som en barriere i et ellers sammenhengende fjellandskap.

Villreinen tilbakelegger store avstander på trekkruter for å komme fram til viktige kalvings- og beiteområder, men vei, jernbane, hyttebygging og lignende fører til at rutene blir oppstykket og leveområdene mindre.

Ofte stengt om vinteren

En metode som så langt har vært praktisert er å stenge veien midlertidig når flokker med reinsdyr nærmer seg og forsøker å passere. Villreinens bruk av nærområdene til Rv7 har siden 2003 blitt overvåket i et samarbeid mellom Statens vegvesen, Vegdirektoratet og Miljødirektoratet. I fjor vinter ble veien stengt av hensyn til villrein, da en flokk på cirka 1500 dyr var på trekk nordover.

– Ordningen med midlertidig stenging av Rv7 av hensyn til villrein er nå under evaluering og vi anbefaler at den videreføres, sier Strand. Han understreker samtidig at den vanskelig kan ses på som en god og framtidsrettet ordning.

Løsning i tunneler?

Det er ikke uvanlig at veien over Hardangervidda er midlertidig stengt om vinteren. Forrige vinter førte vanskelige værforhold til at veien var stengt eller hadde kolonnekjøring i 27 prosent av tiden mellom 1. november og 1. mai.

Forskerne påpeker derfor at en mulig løsning kan være å bygge tunneler, som vil virke positivt for både villreiner og bilister.

– Ved bygging av tunneler på utsatte plasser vil biltrafikken kunne kjøre over Hardangervidda i større grad enn i dag, samtidig som villreinflokkene får fritt leide mot nord, sier Strand.

Juletrafikken har forkjørsrett

I mellomtiden vil reinsdyrene fortsette å møte barrierer i fjellområdet, og spesielt ved juletider.

– I disse dager er det på nytt observert en større villreinflokk ved veien. Veien vil imidlertid ikke bli stengt av hensyn til reinsdyr i forbindelse med jul og nyttårshelgen, da denne perioden er unntatt for stenging av hensyn til juletrafikken, avslutter Strand.

Hvor mange julekort sendte du i år? Sjansen er stor for at det ikke er mange. Men hvor mange har du ønsket god jul – på en eller annen måte? Over Facebook, Twitter og så videre? Sjansen er stor for at tallet ligger i området rundt 150.

Sjansen er også stor for at omtrent halvparten av disse personene ikke er blant dine nærmeste venner – for så mange har du ikke – og heller ikke blant dine bekjente, men snarere er perifere grandtanter og deres like.

Antropologer og evolusjonsbiologer har argumentert for dette en stund nå, og de har også gitt det et navn: Dunbars tall – antallet venner og bekjente et menneske har, antallet stabile sosiale relasjoner. Ikke alle har 150 stykker, noen mange flere, andre adskillig færre – men snittet ligger altså rundt disse 150. Hvorfor?

Vennskap og flokk

Det har å gjøre med flere faktorer; med vår sosiale livsform, praktiske omstendigheter og intelligens.  Og det har flere pussige, noen vil si morsomme konsekvenser.

Den mest interessante går under navnet ”vennskap”.

Vi har altså en krets av 150 mennesker som vi forholder oss til. Sånn cirka halvparten av disse er slekta, tjukkeste sådan – alltid der, alltid til å stole på. I tykt og tynt. Bare bikkja di er bedre. Det er kanskje derfor vi sørger for at tante Gertrud og onkel Ludvig får sine julekort – selv om vi knapt har sett dem på fire år?

Slekta er imidlertid ikke alltid dem du i dagliglivet ville kalle ”dine nærmeste”.

For å komme oss videre, tror jeg vi skal gå rett på dette merkelige fenomenet ”vennskap”.

Ikke uventet; mennesket er ikke alene om å knytte vennskapsbånd. De fleste dyr forholder seg til hverandre, til og med høns holder orden på naboen. Det er imidlertid bare de aller mest intelligente dyrene som holder seg med ekte venner. Blant disse, finner vi menneskeaper og andre intelligente primater, elefanter, hvaler, hester, kameler, ulver og hunder.

Mange dyr lever i flokk, men det er ikke tilfeldig at alle de ovenfor nevnte lever i mer avanserte flokker, i stabile sosiale grupper. Generelt gir en flokk beskyttelse, både for fisker, fugler, antiloper og mennesker. Men en flokk antiloper er egentlig bare en mengde dyr som løper og beiter sammen. En flokk mennesker har en komplisert indre struktur.

Akkurat som en hønseflokk, har også menneskene ledere og rangorden – noen er ubestridte enere, omsvermede, bejublede.  Andre står nederst, alene. En sårbar posisjon. I motsetning til hakkekyllinger, er vi mennesker i stand til å gjøre noe med dette. Er vi lure nok, kan vi hjelpe oss selv ved å danne allianser, knytte vennskap.

Venner er altså gode å ha. Du er sårbar alene, men sammen med vennene dine er du sterk: De gir deg trygghet, de gir deg status, de hjelper deg når du trenger det – og selvfølgelig er de morsomme å være sammen med.

Men tenker du etter, er ikke alle venner like meget så. Vi har noen få bestevenner, og deretter rangerer du folk i lag på lag utover – mer og mer perifere venner, helt til du går over til å kalle dem bekjente.

Det samme gjelder for så vidt også for hester og sjimpanser. Og ulver. Uavhengig av hvilken art vi snakker om, pleier den indre krets å bestå av cirka fem individer, det neste laget 10 og deretter en gruppe på cirka 35 mer perifere. Omtrent her stanser en dyreflokk, og, påstår forskerne, flokker av nå utdødde, tidligere menneskearter. En flokk antiloper kan inneholde uhorvelig mange individer, for ikke å snakke om en sildestim, men flokker som er organisert sosialt avansert er nødt til å være mye mindre. Hjernekapasiteten strekker rett og slett ikke til. Det er for mye å holde orden på.

Husker 1500 navn

Vi moderne Homo sapiens har imidlertid klart å sprenge disse grensene, og har innført to nye nivåer.

I det vi passerer 50, som ofte er antallet individer i en lokal familiegruppe, må vi forholde oss til individer vi vet en del om, men ellers ikke bruker veldig mye tid på. Likevel har vi et forhold til dem. Vi stopper og slår av en prat, nikker når vi passerer dem i korridoren, signaliserer at vi anerkjenner deres eksistens. De er «bekjente».

Vi har nå nådd Dunbars tall, antallet stabile sosiale forhold vi er i stand til å holde ved like – og det varierer fra cirka 100 til 250, med 150 som et typisk tall. Halvparten av dem er slekta – tjukkeste og tynneste, resten plukker du selv. Det er et antall forskerne stadig finner igjen når de spør og studerer folk – og det pussige er at de mener å finne det igjen også i en rekke andre sammenhenger – som i militære enheter, nomadisk stammer, selvforsynte landsbyer og så videre.

Det finnes ett lag utenpå her igjen – med en størrelse på cirka 1500. Dette er nær grensen av hvor mange navn et menneske er i stand til å huske. Men våre sosiale relasjoner stanser opp lenger før vi kommer dit. Forklaringen kommer straks.

Kompliserte sosiale forhold

Vi har nå plantet en løk – skall på skall av relasjoner. Hvert lag har sin funksjon. Du kan stole på de nærmeste for personlig beskyttelse og hjelp, mens de større gruppene for eksempel sikrer deg mat, og hele stammen sikrer deg beskyttelse, for eksempel mot rovdyr eller fiender.

En slik sosial struktur fordrer intelligens. Antilopen trenger kanskje å vite hvilket individ det står ved siden av, et menneske må vite mye mer. Vi må kjenne hele stammens struktur. Hvem er venn med hvem? Hvem er uvenner? Hvis jeg utfordrer ham, hvem andre kommer ham til unnsetning? Hvor sterk er han – sosialt? Hvor sterk er hans vennegjeng, i forhold til min?

Et stort og komplisert nettverk av sosiale relasjoner, med andre ord. Du skal ha en god hjerne for å kjenne det ut og inn. Dermed ser vi en sammenheng mellom vår hjernekapasitet, og antallet sosiale forhold vi kan dyrke. Det finnes en grense. (Og glem alle Facebook-vennene dine – de er ikke ekte.)

Det som er viktig, er altså antallet og kompleksiteten av sosiale relasjoner, ikke antallet individer i seg selv. Flokk har noe med hjerne å gjøre.

Venner tar tid

Det er imidlertid ikke bare hjernekapasiteten som bestemmer størrelsen på sosiale flokker. Her kommer vi nok en gang tilbake til vennskapet. Og til et annet tricky fenomen: Tid. Vennskap må holdes ved like, de er ikke som slektskap. Bruttern kommer alltid og hjelper deg. Uansett! Du har kanskje ikke sett ham på et år – han er like fullt broren din. Dere er forpliktet overfor hverandre gjennom en saus av ubrytelige genetiske og sosiale kontrakter.

Vennskap er skjørere. Noen er venner for livet, andre kommer og går. Kaller du en mann din venn hvis han ikke stiller opp når du trenger ham? Er hun en venn hvis hun ikke har ringt deg på et år? To år? Eller en måned? Forskere har hevdet at hvis du holder deg unna en venn i ett år, reduserer det kvaliteten på vennskapet med en tredjedel.

Dermed, nok en gang, tid.

Og tid er en begrenset ressurs.

Aper. Du ser alltid sjimpansene sitte og plukke og stelle på hverandre. Det er ikke tilfeldig hvem de velger å betjene. De bedriver vedlikehold. De koser og klør vennene sine, ikke tilfeldig forbipasserende. En grunn er at kløing holder relasjonene varme, en annen er at kløingen forbruker tid – som jo er en begrenset ressurs.

Gode venner krever en times daglig omsorg. Sjimpanser lever i tropene, og har ingen kunstig belysning. De har dermed tolv timer til disposisjon. Og de skal finne mat, spise den, ta seg av unger, ha sex.  Antallet venner begrenser seg selv.

Sosial kapital

Vi kan tenke på den tid vi setter av til å ta vare på slekt og venner som vår sosiale kapital – en gitt sum vi har til rådighet, og kan fordele på venner og bekjente. Forskere har målt, og funnet at cirka 40 prosent av denne sosiale tiden bruker vi på våre fem næreste – som hver dermed får cirka 8 prosent av vår tid. De neste 20 prosent bruker vi på de neste 10 – i vår innerste sirkel av 15. Disse får da 2 prosent av vår sosiale kapital. De 35 neste av våre innerste 50 blir deretter begunstiget med 0,4 prosent hver av vår dyrebare sosiale tid. Og de 100 neste får deretter en mengde tid, tilsvarende at vi sees sånn cirka en gang i året.

Prosentene holder for flere arter, men når det gjelder antallet, kan vi mennesker gjøre det bedre enn de andre. Vi har jo den bedre hjernen, den som gjør oss i stand til å holde orden på et nettverk av relasjoner, og i tillegg har vi en annen vesentlig evolusjonær nyvinning: språk. Språk sparer tid.  Vi trenger ikke lenger å sitte oppå hverandre mens vi dyrker vennskap, og vi trenger ikke lenger dyrke ett av gangen. Vi kan småprate, le og vitse – være venn med – tre eller fem eller kanskje enda flere – samtidig. Vi kan gjøre det på avstand, til og med over avstand i tid. Vi har jo som sagt denne glimrende hjernen.

Så – er du et normalt menneske, har du sendt julehilsener til et sted mellom 100 og 250 mennesker – på Facebook, epost og så videre og så videre. En sjimpanse eller en neandertaler ville ha hilst til 50, kanskje? Sjøl har jeg sendt null – vet ikke helt hva det gjør meg til …

Her om dagen la Ivar Berg ut juleevangeliet på gammalnorsk (Luk 2, 1-20) på Facebook-profilen sin. Ivar er postdoktor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU og ein av høvesvis få foskarrekruttar til faget norrøn filologi her til lands. Glad som eg er i det gamle språket vårt (meir om det nedanfor – mykje meir!), tykte eg teksten kunne få nå litt vidare ut. Julaftan 2009 la eg ut ein bloggtekst med juleevangeliet på elvdalsk, med opplesing av Lena Willemark, og dette får bli ei slags oppfølgjing av det – opplesing vert det rett nok dårleg med. 

Teksten Ivar la ut, er teken frå Gamalnorsk homiliebok, utgåve etter Gustav Indrebø, side 38, og i følgje han sjølv «varsamt normalisert». Slik «lyd» det (samanlikn med Indrebøs «original» her):

Augustus konungr sende boðorð um allan hæim at láta ríta manntal í hverri borg, at hann vissi hvé mykinn skatt hann skyldi hæimta ór hverjo heraðe.

En sjá rítning hófsk fyrst af Syrlandsjarle, þæim er Cyrinus hét, ok fór þá hverr til síns heraðs. 

Ðá fór Josef ór Galilea í borg Davið þá er Betlehem hæitir með festarkono sinni Marie, því at þau váro ór kyni Davið. 

En er þau váro þar, þá fyldosk dagar Marie ok bar hon son sinn frumgetenn ok vafðe hon hann í ræifum ok lagðe hann í eto, því at eigi var rúm í gestaskála. 

En hirðar váro í því heraðe ok heldo náttvǫko yfir hjorð sinni. 

Engil guðs stóð hjá þæim ok skæin mykit ljós yfir þá ok ræddosk þæir. 

En engillenn mǽlte við þá: Eigi skolo þér ræðask, því at ek boða yðr mykinn fagnað þann er vera mǫn ǫllum lyð, því at í dag er borenn grǿðare hæims Kristr drottenn í borg Davið. 

En þat er yðr at marke at þér munuð finna barn vaft í ræifum ok lagt í eto. 

Ðá gerðesk fjolðe engla með þessom æinum engle, ok lovaðo aller guð ok mælto: Dyrð sé guði á himnum ok á jorðu friðr monnum er gott vilja. 

En er englar hurfu frá þæim, þá mælto hirðar með sér: Fǫrum vér allt í Betlehem ok sjám orð þat er gorzk hefir ok drotenn syndi oss.

Ðá fóro þæir skyndilega ok funno Josef ok Maria ok barn í eto lagt. 

En er þæir sá, þá kendo þæir orð þat er þæim var sagt ok undraðosk allir er þessor tíðende høyrðo er hirðarner sǫgðu. 

En Maria varðvæite oll orð þessor í hjarta sínu. 

En hirðar hurfu aptr ok lofaðo guð í ollum lutum þæim er þeir hǫfðu sétt eða høyrt. 

Dette er verkeleg gammal norsk og ikkje det normaliserte norrønt vi vanlegvis møter og som i større grad reflekterer gammalislandsk enn gammalnorsk. Det tydelegaste teiknet på dette er endingsvokalane -o og -e istadenfor -u og -i. I første vers har vi til dømes hverjo heraðe mot det gammalislandske hverju heraði, dativ eintal av ‘kvart herad’. I diskusjonen etter Ivar sitt innlegg går det elles fram at gammalnorsk har den ubrotne forma eta ‘stall’ (i teksten i dativ eto) der islandsk har jata. (Om du lurer på kva ‘brytning’ og ‘ubroten form’ er, kan du lesa meir her.)

Eg sa innleiingsvis at eg er glad i det gamle språket, og lat meg nytta høvet til å gjera nærmare greie for mitt forhold til norrønt – sjølv om det sjølvsagt er totalt irrelevant for presentasjonen av juleevangeliet. Eg tok nordisk som første fag då eg byrja på Universitetet i Bergen hausten 1987. Etter at eg hadde innsett at det var uhøveleg å ta italiensk grunnfag, gjekk eg rundt på dei andre språkinstitutta og bad om råd. På Nordisk institutt vart eg vist inn på kontoret til ein professor som spurde meg kvifor eg kunne tenkja meg å ta nordisk grunnfag. Eg svarte at eg hadde ei særleg interesse for norrønt og dialektar. Professoren tykte det var eit godt utgangspunkt, og eg byrja på faget. På eksamensfesten eit knapt år seinare fortalde denne professoren meg at han nesten hadde falt av stolen då eg hadde oppgitt norrønt og dialektar som motivasjon for å studera nordisk – han var langt meir vand med at studentane var drivne av interesse for litteratur. Vedkommande heitte Magnus Rindal, den gong professor i norrøn filologi ved UiB og seinare det same ved UiO.  

Magnus var rett nok ikkje læraren min i norrønt. Eg hadde Bjarne Fidjestøl gjennom to semester, og eg trur aldri eg har hatt ein betre lærar på universitetet. Eg såg alltid fram til timane hans. Seinare forlet eg nordiskfaget til fordel for allmennlingvistikken som eg har hovudfag i frå 1994 med oppgåva The syntactic source and semantic reflexes of the Definiteness Effect, der eg samanlikna bestemtheitsrestriksjonen i presenteringssetningar i norsk og finsk (og engelsk). Då hadde eg i heile 1993 studert ved Helsingfors universitet, mogleggjort av eit stipend under kulturavtalen mellom Noreg og Finland.

Men skjebnen skulle føra meg nærmare norrønt att. Medan eg avslutta hovudfaget, sendte eg inn nye søknader om kulturavtalestipend, denne gongen både til Finland og til Island. Bjarne Fidjestøl skreiv tilråding til meg til islandssøknaden. Eg vart innstilt til begge, og no måtte eg velja: Skulle eg følgja det fennistiske eller det nordiske sporet? Det vart Island på meg: Studieåret 1994/1995 var eg sagaøya og lærte meg islandsk samtidig som eg la grunnlaget for vidare forsking på komparativ nordisk syntaks.

Nokon norrønforskar vart eg rett nok ikkje av opphaldet på Island. Det var heller aldri meininga. Men ved at eg lærte meg islandsk, fekk eg eit heilt anna forhold til det gamle språket rett og slett ved at eg mykje lettare kan lesa norrøne tekstar og ved at eg fekk meir operative grammatikkunnskapar. Og då eg i januar i år vart tilsett som professor i nordisk språkvitskap ved UiT, fekk eg god bruk for denne kunnskapen. UiTs professor i norrøn filologi, Endre Mørck, var ute i forskingspermisjon, og det var då naturleg at oppgåva med å undervisa innføringsemnet i eldre språk og språkutvikling falt på meg. Og det tykte eg var berre kjekt! No fekk eg altså undervisa i det emnet som i utgangspunktet hadde ført meg til nordiskfaget. Ringen var slutta!

Endre Mørck er framleis ute i forskingspermisjon og skal vera det heile 2015 (heldiggrisen!), og eg skal igjen undervisa innføringsemnet i eldre språk kommande vårsemester (helddiggrisen!). Eg har alt byrja å gle meg! Og sjølv om dette stykkjet eigentleg handlar om gammalnorsk, vel eg å avslutta med ei helsing på moderne islandsk:

Ég óska ykkur öllum gleðilegra jóla og farsæls nýs árs!

«Hvis du er snill i hele år, så kommer nissen med gaver!» Slike utsagn er godt ment, men blir det brukt som middel i barneoppdragelsen, kan du gjøre barna en bjørnetjeneste.

Foreldre som belønner barna med gaver som ledd i oppdragelsen, kan gi dem utfordringer senere. Personer som hadde opplevd dette i barndommen, ble mer materielt innstilt da de ble voksne, med alt det kan medføre av negative konsekvenser.

Det viser en ny studie fra University of Missouri og Illinois University i Chicago.

Belønning av skoleresultater

Forskerne ville finne ut om hendelser i barndommen og foreldrenes oppdragelsesmetoder kunne forklare hva slags forbrukeradferd personene fikk i voksen alder. Det var særlig tre strategier som førte til mer materialisme, fant forskerne ut:

• Å belønne barn med gaver når de har oppnådd noe, som å gjøre det bra på fotballaget eller oppnå beste karakter på skolen.
• Å gi gaver som en måte å vise hengivenhet.
• Å straffe barn ved å ta fra dem eiendeler, som eksempel favorittleken eller et videospill.

Når foreldre bruker materielle goder som middel for å oppnå en ønsket oppførsel, vil det påvirke hvilke holdninger barna får som voksne overfor seg selv og andre.

Måler suksess i antall ting

Disse personene målte i større grad enn andre både egen og andres suksess i livet ut fra hvor mange materielle goder man har, og hvor høy kvalitet det er på tingene.

De trodde også at de ville bli mer attraktive overfor andre hvis de anskaffet seg visse eiendeler.

Deltagerne som hadde opplevd at foreldrene både hadde gitt dem materielle belønninger og materiell straff i barndommen, beundret i større grad personer med dyre eiendeler.

Avvisning og materialisme

Også andre former for oppførsel fra foreldrenes side så ut til å være koplet til en mer materialistisk holdning som voksen.

Forskerne fant for eksempel en sammenheng mellom dem som hadde opplevd avvisning og materialisme.

De som følte at foreldrene enten ikke hadde hatt tid til dem eller var skuffet over dem i barndommen, hadde økt sannsynlighet for å bli materialistiske.

700 voksne spurt

Studien er basert på intervjuer med mer enn 700 voksne personer.  Deltagerne ble bedt om å rapportere om en rekke situasjoner de hadde opplevd som barn, og hvilke former for belønning og straff de hadde fått i løpet av barndommen.

De ble også spurt om hvilket forhold de hadde til sine foreldre, og hvilke holdninger de har i dag.

Bruker ting til å definere seg selv

- Mange foreldre har en tendens til å gi sine barn materielle belønninger, uten at de er klar over hvilke følger det kan få, sier professor i markedsføring, sier Marsha Richins ved Trulaske College of Business ved Universitetet i Missouri.

Hun mener en forklaring på sammenhengen kan være at barn som får slike belønninger, blir mer tilbøyelig til å bruke eiendeler for å definere og forbedre seg selv.

- Barn som blir belønnet materielle ting, vil fortsette å belønne seg selv med materielle goder i større grad enn andre når de blir voksne. Dette er et kjennetegn ved det å ha en materialistisk innstilling, sier hun i en pressemelding.

Forskerne mener at dette gir grunn til bekymring både på personlig plan og med tanke på miljøet. Materialisme er en belastning for miljøet på grunn av overforbruk og sløsing av varer. 

• Les også: Er spelekonsollen ei skadeleg julegåve?

Føler mindre velvære

Flere tidligere studier har vist at en materialistisk holdning kan føre til flere problemer.

De som er materialistiske oppgir også i større grad enn andre at de har et lavere trivselsnivå.

Materialistiske personer har også mye høyere risiko for å begynne med gambling og pådra seg økonomiske problemer. De har til og med større risiko for samlivsproblemer.

- Det finnes også forskning som viser at materialisme henger sammen med depresjon, angst og lav selvtillit, tilføyer professor Ellen Kathrine Nyhus ved Universitetet i Agder.

Hun viser til flere studier som har påvist slike sammenhenger.

• Les også: Slik roser du barn riktig

Lær dem takknemlighet

Studien har Richins utført i samarbeid med Lan Chaplin, førsteamanuensis i markedsføring ved Illinois University i Chicago.

- Det er greit å ønske å kjøpe ting til barna, men husk å oppmuntre dem til å være takknemlig for alle mennesker og ting de har i sine liv, sier Chaplin.

Hver gang barna uttrykker  takknemlighet, blir de mer bevisst på hvor heldige de er, noe som baner vei for dem til å være mer sjenerøse og mindre materialistiske. Det barna virkelig trenger er din tid og oppmerksomhet, sier Richins. 

Ifølge forskeren kan man dempe materialistiske holdninger ved å lære barna takknemlighet og gavmildhet. 

Referanse:

Marsha Richins og Lan Chaplin: Material Parenting: How the Use of Goods in Parenting Fosters Materialism in the Next Generation. Journal of Consumers Research. Aprilutgaven 2015