Roboten som utforsker overflaten av Mars, Curiosity, har gjort en ny oppdagelse. Den har undersøkt det såkalte Gale-krateret, som forskerne lenge har ment kan ha inneholdt vann. Undersøkelsene viser at det i krateret er avleiringer etter vann.

Avleiringene kan spores tilbake til en gang for om lag 2,8 milliarder år siden, og vannet kan ha vært til stede i en million år eller mer.

Det er fortsatt uklart om Mars alltid har hatt vann, eller om vannet har kommet og gått.

En av teoriene går på at Mars bare har vært våt i kortvarige perioder, etter vulkansk aktivitet eller påvirkninger fra asteroider.

Curiosity har vært på Mars siden 5. august 2012.

Som en hyllest til Curiosity har geobiolog Jeffrey Marlow og komponist Austin Wintory laget denne videoen:

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Det er en liten katastrofe at dette ikke har større fokus, for foreldres fødselsdepresjoner kan påvirke spedbarnets utvikling.

Det sier professor i psykologi, Catharina E. A. Wang, ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT – Norges arktiske universitet.

Forskning viser nemlig at hjernen til en nyfødt baby er avhengig av at omsorgsgiver er emosjonelt tilgjengelig og kan hjelpe barnet å regulere atferdstilstander og emosjoner for å utvikle seg optimalt.

Men en deprimert mor har ofte problemer med å være emosjonelt tilgjengelig for barnet sitt. Hun klarer ikke lese barnet, tolke signalene og gi den oppmerksomheten babyen trenger. Dette kan føre til at babyen blir urolig eller tilbaketrukket, og ikke får en god tilknytning til forelderen.

Økt risiko for psykososiale vansker

Kunnskapen om betydningen av trygg tilknytning mellom mor og barn har vi hatt lenge, men nyere hjerneforskning har demonstrert hvordan fravær av omsorg i sped- og småbarnsalder kan virke uheldig inn på barnets kognitive utvikling.

– Forskning viser at barn av deprimerte mødre har en økt risiko for å oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet, angst og depresjon, sier Wang.

• Les også: Sjømat kan forebygge fødselsdepresjon

Dette poengterer også forsker Inger Pauline Landsem ved Universitetssykehuset Nord-Norge, som har forsket på viktigheten med å etablere et godt samspill med babyen allerede fra fødselen.

– Dårlig tilknytning til den nyfødte kan påvirke samspillet mellom barn og foreldre gjennom hele barndommen og ha en negativ innvirkning på barnets følelsesmessige, sosiale og atferdsmessige utvikling, skriver hun i en kronikk i Aftenposten.

En fersk rapport fra Storbritannia dokumenterer de store kostandene knyttet til denne målgruppen. Tidlige forebyggende tiltak ovenfor forelde og barn vil gi både helsemessig og samfunnsøkonomisk stor gevinst.

– Dessverre foreligger det per i dag få tiltak for foreldre som opplever fødselsdepresjon, og mange opplever at det er svært vanskelig å få hjelp, sier Wang.

Må plukke ut vordende mødre i faresonen

Hun mener det er viktig å komme tidlig inn og tilby hjelp til foreldre som sliter med psykisk helseplager i forbindelse med svangerskap og fødsel. 

– Vi har derfor satt i gang et forskningsprosjekt hvor vi ønsker å undersøke hvilke faktorer som kan forutsi fødselsdepresjon, samt prøve ut effekten av samspillsfremmende intervensjoner ovenfor foreldre-baby, sier Wang.

Skjult kvinneproblem

I dag sliter opp mot 15 prosent av norske nybakte mødre med depresjon, og tendensen synes å være økende. En av årsakene kan, ifølge Wang, være den økende individualiseringen i samfunnet.

– Liggetiden på sykehuset går ned. Nybakte foreldre føler seg ofte overlatt til seg selv, samtidig som samfunnet har et stort fokus på at man skal være flink, selvstendig, ammende og glad. Tilgjengeligheten av sosiale nettverk er også redusert og mange unge par er etablert langt unna familien, sier hun.

Wang forteller at mødre også preges av sosiale medier der alle fremstiller seg selv som lykkelige, noe som er smertefullt for dem som ikke føler at de takler barseltiden.

– For mange er temaet vanskelig å snakke om. Det er skamfullt å si at man sliter med å glede seg over babyen sin.

Viltkameraene du nå kan kjøpe for en rimelig penge i sportsbutikken, kan også brukes av forskere i jakten på utrydningstruede rovdyr.

I Himalaya lever snøleoparden i 3000 til 5000 meters høyde.

Norske og pakistanske forskere har sammen fått fram ny kunnskap om det skye dyret. Forskningen foregikk lengst nord i Pakistan, i grenseområdene mot Kina, Afghanistan og India.

Se de unike bildene av hvordan snøleoparden i Karakorum-fjellene nord i Pakistan nærmer seg viltkameraet. (Bilder fra forskningsprosjektet)

Færre enn 5000 ville snøleoparder kan være tilbake. I Pakistan dreper det store kattedyret husdyr. Og mennesker dreper snøleoparden.

Sammen med pakistanske viltvoktere og viltforskere har forskeren fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås brukt viltkameraer til å gi oss ny kunnskap om katten med den fantastiske pelsen og de digre labbene.

Rovdyr-debatt som i Norge

I Pakistan bor det mange mennesker. Men i de høytliggende områdene i nord er det fortsatt både brunbjørn, ulv og gaupe.

– I denne delen av Himalaya finnes mange av de samme rovdyrartene som i Norge. Men det finnes også rovdyr vi ikke har, som snøleoparden, palasskatten og fjellrøyskatten. 

– Når jeg snakker med folk i Pakistan, forstår jeg at de har et forhold til rovdyrene som ligner det nordmenn har. De elsker dem eller hater dem.

Richard Bischof er opprinnelig tysk-ungarer og nå rovdyrforsker ved universitetet i Ås.

Selv om dyrene er forskningsfeltet hans, synes han også det er interessant å høre om hvordan mennesker i helt forskjellige deler av verden ser på disse dyrene.

– Mønsteret i Pakistan er som i Norge. Folk i byer vil beskytte rovdyrene, mange folk på bygda ser på dem som en trussel.

Bischof har hatt et veldig godt samarbeide med pakistanske viltforvaltere.

Forskeren ved NMBU forteller om pakistanske fagfolk med stor interesse for økologi og bevaringsbiologi. Han synes det er flott å kunne samarbeide med dyktige folk i et land vi stort sett bare hører om som et sted med konflikter og krig. Ås-forskeren roser også samarbeidet han har hatt med pakistanske Snow Leopard Foundation og det arbeidet de utfører for truede rovdyr.

De store rovdyra

Også i Himalaya spiller de store kjøttende rovdyrene en viktig rolle i økosystemet.

– Derfor er det viktig å prøve å forstå dem, sier Bischof.

Men disse dyrene har vært vanskelige å studere. En årsak er selvfølgelig at de er så sjeldne. En annen årsak er at de lever over veldig store områder. I tillegg er rovpattedyrene svært dyktige til å unngå oss mennesker.

– Dessuten byr det på store utfordringer å drive forskning i fjellområder i Himalaya. Mange steder finnes det verken veier eller annen infrastruktur.

Skånsom metode

Nå handler mye innenfor viltforskning om å bruke det som kalles ikke-invasive metoder. Det vil si at forskerne vil studere de ville dyrene uten å måtte skyte dem med bedøvelsespil og sånn fange dem. Vil du for eksempel sette en GPS-sender på et stort rovdyr, må du det.

– Viltkameraer passer veldig bra til denne typen forskning. Enda bedre resultater kan vi få om vi kombinerer dette med DNA-prøver fra for eksempel avføring som dyra har etterlatt seg.

– Begge deler er nå blitt et hovedverktøy for mange viltforskere, forteller Bischof.

Spenning hver gang

Viltkameraene plasserte forskerne på i alt 461 steder i fjellene i Nord-Pakistan.

De lot dem stå ute mellom 10 dager og en måned. Duft-lokkemidler ble noen steder brukt for å trekke rovdyrene mot kameraene.

– Moroa begynte for alvor da vi kunne laste kamerabildene over på en PC og da vi fikk svar på DNA-prøvene. Sånn fikk vi mengder med informasjon, sier en begeistret forsker.

I alt 17 000 bilder av 11 forskjellige rovdyr tok viltkameraene som ble brukt i dette prosjektet.

Flere forskningsartikler er på vei fra denne forskningen i Pakistan.

Forskerne har kartlagt hvor de ulike rovviltartene finnes og hvor de ikke finnes. De har funnet ut at snøleoparden åpenbart foretrekker visse landskapstyper framfor andre, og at den derfor bare bruker deler av det mulige territoriet sitt.

Kamerabildene gjør det også mulig å kjenne igjen enkeltdyr og følge dem fra sted til sted. Slik kan det bli mulig å anslå hvor mange individer det finnes av en art.

Denne forskningen er en del av et prosjekt finansiert med Fri prosjektstøtte (FRIPRO) fra Norges forskningsråd. I andre deler av det samme prosjektet har forskere brukt ikke-invasive metoder til å studere brunbjørn i Norge.

Referanser:

Bischof, R., Ali, H., Kabir, M., Hameed, S. and Nawaz, M. A.: Being the underdog: an elusive small carnivore uses space with prey and time without enemies, Journal of Zoology 293, januar 2014

Bischof, R., Hameed, S., Ali, H., Kabir, M., Younas, M., Shah, K. A., Din, J. U., Nawaz, M. A.: Using time-to-event analysis to complement hierarchical methods when assessing determinants of photographic detectability during camera trapping. Methods in Ecology and Evolution, 5/2014

Du finner linker til flere publikasjoner fra denne forskningen her hos Forskningsrådet.

Droner er fjernstyrte, ubemannede fartøy som finnes i mange utgaver, for eksempel som ubemannede helikoptre, fly eller multirotorluftfartøy.

Forskere ved Sintef har nylig levert en rapport til de tre etatene, der de kartlegger erfaringer og anvendelser av droneteknologi rettet mot naturfarer og infrastruktur.

Kan droner for eksempel brukes til å detektere jordbevegelser, eller sjekke hvordan faunaen endrer seg etter en regulering?

– I utgangspunktet ønsker vi å se på naturhendelser som flom og skred i forhold til vei, bane og bebyggelse, opplyser Bjørn Kristoffer Dolva i Statens Vegvesen.

Han leder prosjektet NIFS (Naturfare, Infrastruktur, Flom og Skred) der NVE, Statens Vegvesen og Jernbaneverket samarbeider.

– Dette er relativ ny teknologi, og vi hadde behov for å få en status på området.

Overvåking uten menneskelig risiko

Fram til nå har droner blitt lite brukt til denne form for inspeksjoner. Det er mest eiendomsmeklere som har benyttet teknologien til å skaffe seg gode oversiktsbilder over hus og tomter i forbindelse med kjøp og salg.

I tillegg brukes droner blant annet innen anleggsbransjen for å få oversikt over masseuttak.

• Les også: Droner kan gi bedre skogbruk i bratt terreng

Men IKT-forskerne Aksel Transeth og Esten Ingar Grøtli ved Sintef, forteller at teknologien kan benyttes til mer enn dette:

– Hålogaland Kraft gjør en del inspeksjoner av kraftlinjer ved hjelp av droner, og teknologien kan også brukes til å inspisere bruer og tunneler som ellers medfører klatring eller bruk av lift for å kunne inspisere.

– Ikke bare kan dronene brukes til å granske selve brua, men utvides til for eksempel å undersøke støttemurer plassert mot vann. Droner vil være ideelle alle steder der arbeidere gjerne må drive risikofylt klatring for å skaffe seg et overblikk, dette gjelder også offshore, sier Grøtli.

Fotografere forløp og utvikling

Transeth forteller om mulighetene som teknologien åpner for. Man kan bruke kamera på dronen, fotografere mange ganger med overlapp på bildene, og så sette de sammen.

Da vil man for eksempel kunne skaffe seg 3D-modeller som kan gi nyttig informasjon – med en nøyaktighet ned på et par centimeter.

– Det er også mulig å koble radar og laser til en drone. Laseren vil være god på avstandsmåling og vil også penetrere vegetasjon – noe ikke et vanlig kamera gjør. Det vil stoppes av løvverk og granbar, sier Grøtli.

– Radar kan brukes i mørke, i tåke eller annet dårlig vær, og er blant annet nyttig i beregning av snømengder. Kartlegging av snøforhold-brukes igjen for å kunne beregne flom til våren.

Riktig tidspunkt

De to forskerne mener at timingen til de tre etatene er god. Droneteknologien er mer moden enn før, det skjer stadig mer uttesting, og det åpner seg muligheter med tilgang på bilder og data som man ikke har hatt tidligere.

– Vi ser at når det gjelder infrastruktur, er det få repeterende oppdrag og at bildene gjerne blir tatt i etterkant av en hendelse. Det positive ved automatisering og bruk av droner på et tidlig stadium, er at man kan sammenligne med tidligere målinger, sier Grøtli.

• Les også: Kameradroner på full fart inn i journalistikken

Han opplyser at det britiske selskapet Cyber Hawk, nå har landet en avtale med Network Rail i Storbritannia om droneinspeksjon av landets jernbanelinjer.

Over nyttår vil Jernbaneverket, NVE og Statens Vegvesen diskutere innholdet i rapporten.

Lyngen i Troms er ikke bare et eldorado for skikjørere. I mange år har dette området hatt mange aktive sauebønder. Et resultat av dette er merkevarer som Lyngenlam, Alpelam og Gourmet Lyngen.

Lammekjøttet fra Lyngen omtales i reklamen som «godbiter fra vårt beiteparadis» og «delikatesser», beitene beskrives som «friskt gress og ren havluft», «unike beiter» og «det beste matfat et beitedyr kan få» og bildene prydes av friske, frodige, grønne beiter i bratt terreng.

De nye vegetasjonskartene som er utarbeidet av Norsk institutt for skog og landskap, viser at det er en grunn til at sauene, og ikke bare alpinistene, trives i de stupbratte fjellsidene i Lyngen.

Et vegetasjonskart viser mangfoldet av ulike vegetasjonstyper i et område.

Kartlegging av vegetasjonen

- Det er den næringsrike berggrunnen i Lyngsalpene som gir de frodige fjellsidene den spesielt gode kvaliteten som beite, forteller Finn-Arne Haugen, vegetasjonskartlegger og leder for Skog og landskaps kontor i Tromsø.

Et vegetasjonskart viser hvilke grupper av planter som vokser på ulike steder, noe som gir en god indikasjon på beitekvaliteten i et område.

Som en av få kommuner i landet har Lyngen fått laget vegetasjonskart for hele kommunen. Kommunen tok initiativ til kartleggingen i 2005. Siden 2006 har beitegranskere fra Norsk institutt for skog og landskap i Tromsø saumfart vel 400 kvadratkilometer for å fastsette kvaliteten på utmarksbeitet i de arealene kommunen anser som interessant for husdyrbeite.

Lyngens beiter på topp i Norge

Frodig vegetasjon er et godt utgangspunkt for gode beiter. I tillegg påvirker også beitedyra, blant annet gjennom langvarig beiting og gjødsling. Dette kultiverer vegetasjonen og fremmer beitekvalitetene.

Slike arealer er det mye av i Lyngen.

- God kvalitet på beitene og jevnt beitetrykk fremmer veksten av gode beiteplanter og bidrar dermed til at dyra vokser mer og får høyere slaktevekt. Derfor er det så viktig at dyra bruker de mest produktive områdene. Skrinn vegetasjon gir dårlige beiter og mye lavere vekst. Det er ikke god økonomi for bonden, påpeker Haugen.

Det er kjent fra tidligere kartlegginger at Troms er i Norgestoppen når det gjelder beitekvalitet i utmark.

Bedre utmarksbeite enn landssnittet

Resultatet fra vegetasjonskartleggingen er oppløftende for kommunens omkring 40 sauebønder. Beitene i de bratte lyngsalpene viser seg ifølge forskerne å være så gode som reklamen gir uttrykk for.

Vel 20 prosent av utmarka i Lyngen har det som beitegranskerne anser som «Svært høg beitekvalitet». Dette er omtrent som gjennomsnittet for Troms fylke, men langt over landsgjennomsnittet.

- Det er mange steder i Troms med svært produktive beiter, og høye fjell er spesielt gunstig, slik som i Lyngen. De høye fjellene gir dyra tilgang til friskt plantemateriale gjennom store deler av sommeren fordi de følger snøsmeltinga oppover i høyden og eter nye planter etter hvert som de gror opp. Unge planter smaker mer og har større næringsinnhold, så det er en viktig faktor for god tilvekst sier Haugen.

Å bygge en merkevare

Mathuset Eide Handel har Tromsøs største ferskvareavdeling, og helt siden 1953 har de solgt lokale råvarer. Kjøpmann Baard Even Pettersen forteller at merkevaren Alpelam er resultatet av ti års samarbeid med Brødrene Larsens Gårdsdrift i Lyngen.

- Det tar lang tid å bygge opp en slik merkevare, men vi har hele tiden ment at Alpelam fra Lyngen er helt i særklasse når det gjelder kvalitet, sier Pettersen.

De fire brødrene i Lyngen står for avl og innsanking, mens slakteren står for skjæring og videreforedling.

- Nå før jul er det pinnekjøttet som er populært, og vi merker en sterk etterspørsel etter slike lokale merkevarer. Vi selger mest til kunder i Troms, men vi har kunder både fra Nordland og Finnmark, forteller han.

Gjengroing en utfordring

I 2013 var det litt under 12 000 sau på utmarksbeite i Lyngen kommune. Men det er plass til flere dyr, om bare beitene utnyttes bedre.

- Våre beregninger viser at selv om sauebøndene i Lyngen utnytter om lag 70 prosent av de gode beitene, så er det plass til minst 5000 til 6000 flere sau på utmarksbeite, forteller Finn-Arne Haugen.

- Dette forutsetter imidlertid at vi gjennom samarbeid og planlegging sprer dyra og utnytter de beste områdene med ledig kapasitet. Her vil beitekartene være et veldig godt hjelpemiddel.

En virkelig stor og iøynefallende utfordring er gjengroing av gamle slåtte- og beitevoller. Det er de rikeste og beste beitemarkene som gror raskest igjen når driftsformene endres eller bruk legges ned. Gamle gjerder og uheldig grensedragninger av landbrukseiendom fører til at slike arealer i stor grad ikke lengre utnyttes som beite når bruk legges ned.

Blir et krasj

- Dette er en ressurs som ikke utnyttes fullt ut i dag. Beitene er rett og slett ikke tilgjengelige for dem som driver aktivt, forteller Haugen.

Utfordringen er at areal- og eiendomsstrukturen ikke henger sammen med utviklingen i landbruket, noe som hindrer næringsutvikling og effektiv utnyttelse av de grønne ressursene.

- Dette er virkelig et stort problem. Dagens driftsformer møter gårsdagens eiendomsstruktur, og da blir det krasj, påpeker Haugen.

- Det er mange grunner til Lyngens suksess, og kanskje kan noe overføres til andre kommuner og beitelag – både i Troms og i andre fylker. En ting er i alle fall sikkert: Suksess krever samarbeid og god planlegging, avslutter Haugen.

Referanse:

F-A Haugen og Bjørklund, P.K. Vegetasjon og utmarksbeite i Lyngen kommune. Skog og landskap rapport 15/2014

– Hvis jeg skal huske noe, husker jeg i bilder. Jeg har for eksempel et tydelig bilde av klasserommet på barneskolen og jeg kan tegne opp barndomshjemmet mitt, rommet og hvor møblene var plassert, sier Figenschou.

Øystein Figenschou (27) er ferdigutdannet komponist ved Norges Musikkhøgskole. I løpet av sine 17 år som aktiv musikkentusiast, har han prøvd seg på alle slags instrumenter: Da han var ti år begynte han å spille piano, fire år senere var gitarspillingen satt i gang, og som 16-åring gikk nysgjerrigheten over til den formfulle kontrabassen og fiolinen.

– Men så var det ingen flere instrumenter å kjøpe, ler han. 

Nå som komponistutdanningen er i boks, har han fått seg et nytt mål på agendaen ­– medisinstudiet ved Universitet i Oslo til våren.

For han betyr dette mer å lære og mer å huske. Men kan det være lettere for en musiker å begi seg ut på flere studieferder enn det er for andre?

Bilder eller ord

En titt på hjernen til profesjonelle musikere har gitt amerikanske forskere ved University of Texas i Arlington en nærmere forståelse for hvorfor musikkompetanse kan gi fordeler for langtidshukommelsen.  

De nye resultatene ble nylig presentert på en hjerneforskningskonferanse i Washington, D.C.

Forskerne testet hjerneaktiviteten til 14 musikere og 15 ikke-musikere med flere metoder.

Dette gjorde de for å finne ut hvorvidt det lå forskjeller i langtidshukommelsens aktivitet når det kom til verbale og billedlige oppgaver. Tidligere forskning har nemlig vist at musikere behandler tekster litt raskere enn de som ikke driver med musikk.

Det har også blitt antydet at arbeidshukommelsen, som er ansvarlig for forståelse, læring og tenking, er bedre utviklet hos denne delen av befolkningen, slik at mer varig hukommelse kan finne sted på en lettere måte.  

For å teste hvordan hukommelsen fungerte, har deltakerne i studien blitt bedt om å velge enten et billedlig eller verbalt element av mange andre lignende elementer. I slutten av studien skulle hver deltaker vurdere om tingen har vært studert tidligere eller ikke.

Forskerne fant ut at de musikerne som hadde spilt klassisk musikk i mer enn 15 år, fikk bedre resultater enn ikke-musikerne når det kom til arbeidshukommelsen. Langtidshukommelsen var bedre når det kom til å huske bilder, enn tekst over en lengre tidsperiode.

Notene utvikler det visuelle minnet

Karsten Specht, professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved Universitet i Bergen, har forsket på hjerneavbildning, språk persepsjon og musikk persepsjon.

Han forteller at musikk er en sterk stimulus som påvirker mange sentre i hjernen.

Musikk kan blant annet koble sammen visuell hukommelse, akustisk hukommelse, følelser og bevegelser. Utøving av musikk krever i tillegg evnen til å kunne synkronisere med andre musikere. 

– Profesjonelle musikere har ofte sterke koblinger i hjernen. Dette gjelder spesielt arcuate fasciculus som kobler sammen temporallappen med isselappen og frontallappen, hjernehalvdelene som er lokalisert øverst i hjernen. Arcuate fasciculus er i tillegg mer symmetrisk utviklet. Hos umusikalske mennesker er den ellers sterkere utviklet på den venstre siden. De har også et større corpus callosum, et tykt bånd av nervefiber som binder hjernehalvdelene sammen, forteller Specht.

Ifølge den nye studien kan Spechts forklaring bli bekreftet.

Under studien la forskerne merke til at fromtallappen i hjernen til musikerne, var mellom 300 og 500 millisekunder raskere enn hos ikke-musikerne. I isselappen, som er viktig for tolking av sanseinformasjon, oppmerksomhet og hukommelse, var signalene 400-800 millisekunder raskere enn hos de som ikke drev med musikk.

Mer fettlag i hjernen

Den økte informasjonsflyten kan ifølge Karsten Specht også delvis forklares med at profesjonelle musikere har et litt tykkere fettlag i hjernen.

Forskerne antar i tillegg at det økte volumet i enkelte strukturer og fiberforbindelser ikke er medfødt, men skyldes flittig øving fra ung alder, spesielt fra 6–7-årsalderen. 

– Derfor er musikere ofte bedre i kognitive tester når de skal bruke arbeidshukommelsen. Årsaken til at musikere er flinkere i visuell langtidshukommelse, kan være på grunn av den treningseffekten de får av å huske partiturer, fordi også de inneholder billedlig informasjon, antyder han om studien som har blitt gjort.

Morten Halle, førsteamanuensis ved Fagseksjon for improvisert musikk, jazz og folkemusikk ved Norges Musikkhøgskole, tror at den gode visuelle langtidshukommelsen kan skyldes musikerens kobling av de visuelle notene med lydbildet og det fysiske som ligger i selve musikkutøvelsen.

– Dette kan sammenlignes med folk som henvender seg av ulike husketeknikker ved å koble verbal informasjon med visuelle forestillinger for å huske bedre. For eksempel kan en tenke seg at en går en tur og møter ulike gjenstander, dyr eller mennesker. Dette kan forårsake lettere assosiasjoner til det en skal huske, sier Halle.

Visuelle bilder hjelper å huske

For Øystein Figenschou er det vanligvis ikke vanskelig å lære seg nytt stoff. Det han har lyst til å lære – blir værende.  

– Jeg ser for meg at hukommelsen kan sammenlignes med dette eksempelet: Man er ute i skogen en vinterdag. Man går opp et skispor og når man går det skisporet igjen, så er det mye lettere å gå samme ruta. Jo flere ganger du går, jo lettere blir det. Og slik er det også med hukommelsen. 

Så legger han til:

– Hvis jeg leser en tekst, prøver jeg å koble den til noe visuelt. Da klarer jeg å huske den bedre, for da har jeg klart å bruke flere deler av hjernen. Altså ikke bare språksenteret, men også synsenteret. På denne måten tar jeg i bruk flere deler av hjernen som går opp det samme skisporet flere ganger, forteller Figenschou.

For han kan noen ting bli værende i hukommelsen selv uten repetisjon, men det avgjøres av hvor mye han kan assosiere stoffet med. 

– Jeg prøver å lage meg bilder og oversikter. Hvis jeg tegner opp, sier og skriver det, vil det være lettere å kunne hente det frem igjen senere. Ved å lære seg så mye noter og stykker, trener man opp hukommelsen. Dette gjør det definitivt lettere å lære andre ting senere, forsikrer Figenschou.

Imens håper de amerikanske forskerne på å teste flere musikere og styrke sine funn.

Referanse:

Informasjonen er hentet fra pressemeldingen ved University of Texas Arligton: “Musicians show advantages in long-term memory, UT Arlington research says”, 18. november 2014

I dag kan du velge mellom minst ti ulike måter å gå på ski.

Teknikkene er endret. Utstyret er endret. Og kanskje aller mest har pengebruken endret seg.

En aktuell og viktig friluftstrend er sportifiseringen av naturen, mener friluftsforskeren Peter Fredman.

Nå kommer trailrunning

Birkebeineren, triathlon, kajakkrace. Naturen er gjort om til en idrettsarena. Stadig flere konkurranser foregår ute i naturen.

Fredman forteller at trailrunning er en aktivitet som kommer sterkt i Sverige. Da er det trolig bare et tidsspørsmål når det blir populært også i Norge.

Er du fotturist i fjellet, kommer du trolig til å støte på stadig flere som løper fra hytte-til-hytte, og som plager de andre gjestene med at de har gjort unna tre dagsmarsjer på en dag.

Trolig møter du noen av dem i fjellet allerede nå til sommeren.

Ikke lenger opptatt av stedet

Samtidig er fokuset vårt både ved skiløping, løping og andre friluftsaktiviteter i ferd med å flytte seg, mener Peter Fredman.

Friluftsforskeren ser at vi blir mindre opptatt av stedet hvor vi driver aktiviteten. I stedet fokuserer vi nå på selve aktiviteten.

– Dette er en dramatisk endring.

­– Den har ført til at mange av dem som driver friluftsliv oppsøker flere ulike plasser i naturen. Dette er plasser som passer til den mer spesialiserte bruken av for eksempel ski.

­– Denne trenden ser jeg både i Norge og i Sverige, forteller svensken som er forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.

– Vi reiser nå mye mer rundt for å drive friluftsliv. Flere nordmenn drar til utlandet. Og flere utlendinger kommer til Norge for friluftsaktiviteter.

Dette er en fordel for reiselivet, men det er et problem for miljøet.

Utfordrer sikkerheten

Peter Fredman er også opptatt av hvordan de nye måtene vi driver friluftsliv kan utfordre sikkerheten.

– Folk oppsøker oftere steder hvor de ikke har vært før og omgivelser de ikke kjenner. Det kan føre til at flere skader seg eller dør.

– Dette er en av flere faktorer som igjen bidrar til økt kommersialisering av friluftslivet. Mange kjøper nytt og dyrere utstyr for å føle seg sikrere, og for å oppleve at de antakelig gjør ting riktig.

– Langt flere blir med på turer organisert av private arrangører.

Når flere av oss bor urbant og har liten erfaring med naturutfordringer, blir vi flere som kjøper tjenester koblet til friluftsliv.

Bruker mye penger

Mange tenker fortsatt på friluftsliv som enkelt og billig.

– I dag er friluftsliv tvert imot blitt noe en hel del mennesker er villige til å bruke mye penger på.

– Det handler om utstyr, det handler om reiser og overnatting. Og det handler om treretters middag når du kommer fram til ei hytte som holder restaurantstandard.

Svenske tall forteller at det i nabolandet brukes over 100 milliarder kroner på friluftsliv hvert år. Gjennomsnittssvensken spanderer 12 000 kroner i året på friluftsaktiviteter.

Det er neppe dristig å tippe at gjennomsnittsnordmannen bruker enda mer.

Samtidig ser friluftsforskerne at det tradisjonelle friluftslivet lever videre.

– Dette tradisjonelle og ofte nokså rimelige friluftslivet forsvinner ikke. Her er tallene i stedet stabile. Mange går tur til fots eller på ski, slik man gjorde før. De bruker naturen slik de alltid har gjort.

Flere trender samtidig

Fredman forteller at friluftslivet vårt nå er preget av mange parallelle trender samtidig.

En viktig trend er at flere vil oppleve eventyr. Gjør nye ting på andre plasser.

• Les også: Feriereiser til eksotiske og fjerne mål er ikke bra for miljøet

En annen trend er at flere søker mot tilrettelagte miljøer. Klatring innendørs har lenge vært populært. I Tyskland finnes det allerede et titalls skibakker under tak og flere kommer. I Sverige er det bygd innendørs skitunneler og det er bare et tidsspørsmål når dette også kommer til Norge.

Friluftslivet blir også mer diversifisert. Før gjorde alle stort sett det samme ute i naturen. Nå gjør folk langt mer ulike ting.

Og fortsatt finnes de som kan tenke seg å bo i telt en uke i strekk.

– I et større perspektiv handler alt dette både om urbanisering, globalisering, teknologiutvikling og at folk har fått bedre råd.