Bruken av e-sigaretter er økende, men det er foreløpig lite norsk forskning på temaet. I en ny rapport har forsker Rikke Tokle ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) intervjuet brukere av e-sigaretter, deltatt på «dampetreff» og observert norske nettsteder for e-røykere.

– E-sigarettene virker å være et vellykket røykesubstitutt fordi de både adresserer den fysiske avhengigheten til nikotin og den psykologiske avhengigheten til handlingen og røykeritualet. Damping blir en måte å beholde røykevanen på uten røyken, sier Tokle.

Mange av dem hun intervjuet oppgir at de har mål om å dampe nikotinfritt og at de aktivt trapper ned på nikotinstyrken med mål om total nikotinfrihet.

Et skadereduserende alternativ til tobakk

– For røykere kan e-sigarettene være et skadereduserende alternativ til tobakkssigaretter fordi de får i seg nikotinen uten å utsettes for tjære og mange av de skadelige gassene som utløses under forbrenning av tobakk, forteller Tokle.

• Les også: Er e-sigaretter helseskadelige?

Brukernes motiver for å bruke e-sigaretter er nært knyttet til røykekarriere og avhengighet. Røykeslutt framstår som hovedmotivasjonen for bruk av e-sigaretter. E-sigarettene synes å være helt avgjørende for at mange av dem er røykfrie i dag. Helseaspektet er den primære årsaken til ønsket om røykeslutt.

Brukes av ulike grupper

Rapporten indikerer at bruk av e-sigaretter har fått fotfeste i ulike grupper av røykere. For dagligrøykerne inngår damping som en viktig og integrert del av dagen. De damper i situasjoner hvor de tidligere har røykt.

– Av-og-til-røykerne forteller oftere om dobbeltbruk og situasjonsavhengig bruk, hvor e-sigarettene anvendes for gøy, som opposisjon, eller er motivert av praktiske årsaker, sier Tokle.

Anvendeligheten ser også ut til å påvirke bruksmønster ved at det kan dampes på flere og nye steder, som inne på utested, arbeidsplassen, serveringsteder, lesesal, eller foran tv. Dette ser ut til å øke bruksfrekvensen i forhold til konvensjonelle sigaretter.

• Les også: E-sigaretter – farlige eller livreddende?

Røykerne er den primære målgruppen for e-sigarettene ifølge informantene i denne studien, noe som underbygges ved at samtlige selv har en vært røykere. Tokle deler brukerne inn i tre grupper:

– Den første gruppen er de som bruker e-sigaretter til røykeslutt og for å opprettholde røykfrihet. Dette er brukergruppen som ser ut til å inkludere majoriteten av damperne i dag.

– Aktivister og engasjerte entusiaster kan omtales som en egen gruppe. Damperne som kan knyttes til denne gruppen kjennetegnes av entusiasmen for e-sigarettene.

– En tredje gruppe er «trendsetterne». E-sigarettene framstår her i større grad som et valgt tilbehør enn som et røykesubstitutt. Nyhetsverdien og framtidselementet til e-sigarettene omtales som positivt.

Misnøye med dagens regelverk

Mange av e-sigarettbrukerne er misfornøyde med dagens regelverk og myndighetenes håndtering av e-sigaretter. De synes å være særlig oppgitte over dagens markedssituasjon og forbudet mot salg av nikotinholdig e-juice fra norske forhandlere, som flere sier rammer de svakeste og mest avhengige røykerne. Flere mener netthandel kan ekskludere eldre.

• Les også: - Uetisk å forby e-sigaretten

– Informantene etterlyser i stedet regulering og standarder for økt produktsikkerhet. Samtidig uttrykker informantene, særlig de engasjerte, frykt for overregulering som kan medføre innsnevret produktvariasjon, høyere pris og standardiserte produkter med liten appell blant røykere, sier Tokle.

Det er delte meninger om hvor e-sigaretter bør distribueres. Forslagene spenner fra apotek og vinmonopol til utesteder, kiosker og dagligvareforhandlere. Det er enighet blant informantene om at det bør være 18-års aldersgrense for kjøp av både e-sigaretter og e-juice.

Referanse:

Tokle: Elektroniske sigaretter – bruksmønster, brukergrupper og brukerkultur, SIRUS-rapport 5/2014.

Forskerne har sett på om lag 50 000 dødsfall i Oslo gjennom 10 år, og sammenholdt tidspunktet for dødsfallene med dager der Oslo-luften er dårligst.

– Vi har dokumentert at det er høyere dødelighet i hovedstaden etter dager med høy forurensning. sier Pål Rosland, sjefingeniør i Statens vegvesen, til VG.

Dødeligheten er høyest tre til fem dager etter at forurensningen når sine toppnivåer, ifølge en rapport fra forskere ved Folkehelseinstituttet, Statens vegvesen og medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo.

– Funnene i undersøkelsen er alvorlige, fordi det angår så mange, kanskje opptil 100.000 mennesker som bor i de mest berørte områder i Oslo, sier han.

Luftforurensningen er høyest på målestasjonene på Smestad, i Bygdøy allé og Hjortnes på Oslo vest – og på Alnabru og Manglerud på østkanten.

Svevestøv og utslipp av nitrogendioksid, NO2, er de mest alvorlige kildene til helseskadelig luftforurensing.

– Innenfor fem dager etter høy forurensning i nærmiljøet, økte dødeligheten markant. Risikoen var høyest etter høye nivåer av svevestøv, sier Rosland.

For oss på Jorden ser en kvasar ut som en stjerne. Selv gjennom kraftige teleskoper ser den ikke ut som noe mer spennende enn en lysende prikk.

I virkeligheten er kvasarer stråling fra den voldsomme aktiviteten rundt et supermassivt sort hull i en fjern galakse.

Kvasarene ligger så langt unna Jorden og vårt solsystem at det er plass til mye mellom oss og dem. Det kan for eksempel være en hel samling med galakser, også kalt galaksehop. En slik hop med hundrevis av galakser på samme sted i universet, gir opphav til et tyngdefelt som til og med kan påvirke lyset.

Hvis kvasaren, galaksehopen og jordkloden står på en noenlunde rett linje i forhold til hverandre, kan vi på Jorden se flere adskilte kopier av den samme kvasaren.

Dette er en optisk illusjon som kalles gravitasjonslinsing. Illusjonen blir skapt av det gigantiske tyngdefeltet til galaksehopen, som fungerer som en linse for lysstrålene når de passerer i nærheten.

Hvis du ser på et stearinlys gjennom stetten til et vinglass kan du se en lignende effekt selv. Med riktig opplinjering kan du se flere bilder av stearinlyset der glasset krummer seg i stetten.

Vi ser altså ikke kvasaren eller stearinlyset der de egentlig er, men et varierende antall til dels forvrengte kopier av den på litt ulike posisjoner i området rundt.

Håkon Dahle har i en årrekke forsket på gravitasjonslinsing ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo. Nå har han og kollegaene oppdaget et særdeles uvanlig fenomen: seks kopier av en og samme kvasar.

- Dette er første gang noen har observert seks bilder av den samme kvasaren linset av en galaksehop, forteller Dahle.

- Først trodde vi at vi hadde tre bilder, kanskje fire, men så dukket det plutselig opp to bilder til, som troll i eske.

Lyset avslører kvasaren

Siden bildene av kvasaren i utgangspunktet ser ut som vanlige stjerner, må astronomene undersøke nøye hvert av objektene de har mistanke til.

Nærmere undersøkelser av de ulike bølgelengdene til lyset som sendes ut, kan skille bilder av kvasaren fra stjerner som tilfeldigvis befinner seg i nærheten.

Både stjerner og kvasarer sender ut lys som har en hel rekke med forskjellige bølgelengder. I synlig lys tilsvarer de ulike fargene forskjellig bølgelengde på lyset. Blått lys svarer for eksempel til en bølgelengde omtrent mellom 450 og 500 nanometer. Rødt lys ligger på mellom 620 og 700 nanometer.

Vi har ikke egne fargenavn på lys ved absolutt alle bølgelengder. Fargene glir over hverandre i et kontinuerlig spektrum, som i en regnbue.

Hvis man undersøker lysspekteret til en kvasar og til en stjerne vil man se klare forskjeller. For eksempel vil man for en kvasar se ekstra mye lys i et bredt område rundt noen spesifikke bølgelengder, såkalte emisjonslinjer. Dette blir altså en avslørende signatur som forteller astronomene at en gitt lysende prikk ikke er en vanlig stjerne, men en kvasar.

- Det første vi fikk bekreftet var at de tre sterkeste lyspunktene på bildene våre faktisk er tre bilder av den samme kvasaren, forteller Dahle.

I tillegg så forskerne en svak lyskilde i nærheten av de tre, som de mistenkte kunne være et fjerde bilde av den samme kvasaren. For å få dette bekreftet, trengte de en ny undersøkelse av lysspekteret.

Strategi og litt flaks

Undersøkelsen av lysspekteret som avslører kvasarsignaturen er litt mer innviklet enn å se på et fotografi.

Astronomene må velge seg et ganske smalt område i bildet der de kan få informasjon om spekteret når observasjonen tas.

Det er viktig å velge en strategisk plassering av denne smale spalten, og noen ganger spiller også en god porsjon flaks en rolle.

Den spalten Dahle og kollegaene hans valgte ut, dekket selvsagt det objektet de ville undersøke, men strakte seg også lenger ut både over og under objektene. Astronomene satt i kontrollrommet til Nordisk Optisk Teleskop på Kanariøyen La Palma da de fikk seg en overraskelse.

De kunne straks bekrefte at objektet de mistenkte for å være et fjerde kvasarbilde faktisk hadde den karakteristiske kvasarsignaturen, som de hadde håpet. Imidlertid oppdaget de at den smale stripen de hadde valgt, tilfeldigvis inneholdt enda et bilde av kvasaren i samme slengen.

- Oppdagelsen av dette femte bildet av kvasaren skjedde uvanlig nok i sanntid mens vi satt i kontrollrommet og fikk resultatene inn fra teleskopet, forteller Dahle. – Det var veldig spennende!

Kvasarsignaturen kom fra et objekt som de i utgangspunktet ikke hadde mistenkt for å være et kvasarbilde. På fotografiet kan dette kvasarbildet sees som en flekk som er smurt sammen med en av galaksene i hopen, derfor er det vanskelig å få øye på.

- Men plutselig oppdaget vi her en svak topp i samme bølgelengdeområde i spekteret som for de andre kvasarbildene, forteller Dahle.

- Hadde vi plassert spalten for disse undersøkelsene i en annen retning, ville vi aldri ha oppdaget dette bildet av kvasaren, fortsetter han.

Det femte bildet var funnet.

Galaksehopens hemmeligheter

Det sjette, og hittil siste, bildet av kvasaren ble oppdaget på bakgrunn av en matematisk modell av galaksehopen som fungerer som gravitasjonslinse.

Modeller av galaksehoper lages på datamaskiner på bakgrunn av fysiske teorier, matematiske ligninger og erfaringsbasert kunnskap om hvordan massen fordeler seg i en hop. Modellen som Dahle brukte, kan også ta imot informasjon om posisjonen til kvasarbildene for dette spesifikke systemet. Basert på denne informasjonen kan modellen brukes til å forutsi hvor mange gravitasjonslinsete bilder dette systemet mest sannsynlig produserer.

Forskerne matet modellen med informasjon om de fem kjente bildene. Resultatet ble at modellen forutsa eksistensen av et svakt, sjette bilde. Tilfeldigvis hadde astronomene det datamaterialet de trengte for å undersøke også dette området nærmere. Og ganske riktig: de fant antydninger til det sjette bildet der modellen hadde forutsagt at de burde finne det.

Videre observasjoner ved Nordisk Optisk Teleskop har vist at kvasaren varierer merkbart i lysstyrke. Lyset fra de seks forskjellige bildene av kvasaren bruker forskjellig tid på å komme frem til oss. Astronomer kan dermed se variasjonen i lysstyrke med ulik tidsforskjell i alle kvasarbildene. Modellen av galaksehopen forutsier en tidsforskjell mellom bildene på mellom 112 og 1368 dager, som vist på bildet.

Alltid et oddetall kopier

Historien er ennå ikke over. Det er nemlig en matematisk teori som sier at det alltid vil finnes et odde antall bilder av et gravitasjonslinset objekt. Dette betyr at det et eller annet sted må finnes et veldig svakt, syvende bilde av kvasaren.

Dahle og kollegaene hans fikk nylig tildelt observasjonstid med selveste romteleskopet Hubble for å undersøke systemet bedre. Nå jobber astronomene med analyse av Hubble-bildene.

Hubble-teleskopet tar bilder fra utenfor Jordens forstyrrende atmosfære, og bildene blir derfor skarpere enn fra teleskoper på Jorden.

- På Hubble-bildene er det sjette bildet av kvasaren klart synlig, forteller Dahle.

Det syvende bildet er imidlertid fortsatt godt gjemt.

- Det er ikke sikkert vi noen gang vil klare å se det syvende bildet, men de nye observasjonene gjør at vi kan studere både den linsete kvasaren og galaksehopen som fungerer som linse, på enda bedre måter. 

Noen personer er orientert mot å mestre, andre er opptatt av resultater. Dette kommer an på hvilken disposisjon personen har. Rekkefølgen i søskenflokken kan ha betydning for hvilken orientering barna får.

- Ifølge flere tidigere studier kan barn bli mestringsorienterte eller prestasjonsorientert, avhengig av om de er førstefødte barn i familien eller født som nummer to eller tre i en søskenflokk, sa Christina Nerstad ved Handelshøyskolen BI på et seminar nylig.

Barn nummer to har en tendens til å bli mer prestasjonsorientert – altså til å bry seg mer om resultater.

Kan påvirkes

Barn kan også påvirkes til å bli mer prestasjonsorientert eller mestringsorientert av miljøet, ifølge flere studier av den amerikanske forskeren og utviklingspsykologen Carol Dweck ved Stanford Universitet i USA.

I videoen får barna ros enten for at de er smarte, eller for at de gjør en god innsats. Dette påvirker hvor vanskelige oppgaver de velger senere. 

Gir lettere opp

Man kan forme barn til å bli mer prestasjonsorientert, ved å rose dem for hvor smarte de er. Eller ved å fokusere på oppnådde skoleresultater, i stedet for deres innsats.

- Noen foreldre gir kanskje premier for karakterer, sier postdoktor Christina Nerstad. Men dette kan ha sin pris.

For barn med prestasjonsorientering gir lettere opp når de møter på vansker, viser studier av blant andre Dweck.

De barna som hadde blitt rost for å være smarte da de løste enkle oppgaver, valgte i mindre grad å fortsette til vanskeligere oppgaver. 

Overdreven ros kan også ha motsatt effekt på barn med lav selvfølelse, viser tidligere studie.

Redd for å feile

- Barn som hadde blitt rost for at de var smarte, unngikk i større grad utfordringer enn andre. Grunnen var trolig at de var redde for å feile, og dermed risikerte å avkrefte oppfatningen av at de var smartere enn andre, sier Nerstad.

I videoen blir barna spurt om hvorfor de valgte å fortsette med lette oppgaver etter å ha slitt litt med vanskelige. 

- Jeg tror ikke jeg er særlig god på akkurat dette, svarte et av barna som var blitt rost for at han var smart. 

Overdreven ros kan ha motsatt effekt på svake elever, viser en annen studie fra 2014. 

Bedre å rose innsats

Mestringsorientering hos barn kan føre til bedre prestasjoner, for eksempel på skolen.

- Barn som fikk ros for innsatsen de gjorde, tok derimot flere utfordringer. De hadde et ønske om å utvikle seg videre og lære av de nye utfordringene.

Derfor er det viktig å oppmuntre til innsats og samarbeid, fremfor et ensidig fokus på å fremheve vinnere og tapere , mener Nerstad, og satte dette i sammenheng med sin forskning på ulike bedriftskulturer på et seminar ved Handelshøyskolen BI nylig.

- Mestringsklima på jobben fører til økt innsats og større vilje hos de ansatte til å gå løs på utfordrende oppgaver, enn i typisk prestasjonspregede bedrifter, sier Nerstad. Hun har gjennomført flere studier i Norge og Slovenia på temaet. 

- Å mestre handler om å lære å lære, sier Nerstad. 

Referanser: 

Eleanor Rourke, Carol Dweck m. fl.: Brain points: a growth mindset incentive structure boosts persistence in an educational game. ACM Digital Library. 2014.

Dweck, Carol S.; Leggett, Ellen L.: A social-cognitive approach to motivation and personality. Psychological Review, Vol 95(2), Apr 1988, 256-273.

– Vi vet at det er mange kvinner som av ulike årsaker ikke regelmessig deltar i Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft, sier overlege og forsker Mari Nygård ved Kreftregisteret. 

Femti prosent av alle livmorhalskrefttilfeller i Norge oppstår blant de 20 prosent av kvinnene som ikke lar seg screene som anbefalt. 

Helsemyndighetene anbefaler at kvinner mellom 25 og 69 år gjennomgår en gynekologisk undersøkelse for å ta en celleprøve av livmorhalsen hvert tredje år. Celleprøven innebærer underlivsundersøkelse hos fastlege eller gynekolog, til sammen 16 ganger i løpet av livet dersom prøvesvarene er normale. 

Spørsmålet er om et tilbud om hjemmetesting kan få opp deltakelsen og dermed oppdage og behandle flere alvorlige forstadier som kan utvikle seg til livmorhalskreft. 

Større deltakelse med hjemmetest

800 kvinner i Oslo har allerede fått tilbud om hjemmetesting gjennom et forprosjekt. Resultatene er lovende.

Deltakere i prosjektet var kvinner som ikke har møtt til celleprøve de siste årene. I tillegg til vanlig andregangs påminnelsesbrev fikk kvinnene tilbud om å ta prøven selv hjemme og sende den i post til laboratorier for HPV-testing.

Det var klart bedre deltakelse blant kvinnene som fikk tilsendt hjemmetest enn hos dem som ikke fikk tilbudet.

– Prøver som ble tatt av kvinnene selv hadde høy kvalitet og egnet seg til screeningundersøkelse. Dette betyr at vi kan ta en screeningtest på en korrekt måte i sitt eget hjem, sier Nygård.

Enkel og lite ubehagelig

Tilbakemeldingene fra kvinnene var positive. Prøvetaking var enkelt og lite ubehagelig. Flertallet kunne tenke seg å anbefale slik prøvetaking til andre kvinner.

– Livmorhalskreftscreening forebygger flere hundre krefttilfeller årlig i Norge, konstaterer Nygård.

Men det krever blant annet at enhver kvinne går til regelmessige gynekologiske undersøkelser gjennom 35 år av livet. Ny kunnskap om livmorhalskreft og teknologiske nyvinninger de siste årene har potensiale til å revolusjonere måten vi screener på.

Bekreftes fra naboland

Resultatene fra forprosjektet i Oslo er tilsvarende som for studier gjennomført i våre naboland. Både i Sverige, Finland og Nederland har studier vist til en økning i deltakelse gjennom bruk av selvtester.

De gode erfaringene følges opp av Faglig nasjonal rådgivingsgruppe for Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft. Resultatene tilsier at det kan være aktuelt å innføre prøvetaking hjemme blant dem som ikke møter opp regelmessig.

Også kostnadsmessige vurderinger må tas med for å avgjøre hvilken teknologi som er hensiktsmessig å benytte i fremtiden. Testutstyret bør være akseptabelt for kvinnen, men også lett håndterbart av medisinsk personell som gjennomfører HPV-analyse ved laboratoriene og for dem som koordinerer et screeningprogram.

Sist, men ikke minst, må testen være pålitelig og valid, teste for det den skal teste for og identifisere de kvinnene som skal følges opp videre. Er testen like god eller helst bedre enn eksisterende testmetoder? Dette vil oppfølgingsstudien, SESAM-studien, undersøke nærmere.

Omlag 70 dør hvert år

På verdensbasis er livmorhalskreft den tredje mest vanlige kreftformen. Omtrent 500 000 nye tilfeller oppstår og 275 000 kvinner dør hvert år.

I Norge, hvor vi har hatt et vellykket screeningprogram siden 1995, får omtrent 300 kvinner livmorhalskreft og omtrent 70 dør hvert år. Livmorhalskreft er den tredje mest vanlige kreftformen blant yngre kvinner mellom 25 og 49 år. I overkant av 3000 kvinner behandles hvert år med fjerning av livmortappen for forstadier til livmorhalskreft.

Infeksjon med humant papillomavirus (HPV) er en nødvendig årsaksfaktor for utvikling av livmorhalskreft. Viruset smitter hovedsakelig ved samleie og er en svært vanlig infeksjon. Hos de aller fleste går en slik infeksjon over av seg selv, men omtrent 10 prosent utvikler en vedvarende HPV-infeksjon. Omtrent én prosent av alle kvinner vil få livmorhalskreft i løpet av livet.

Færre møter til masseundersøkelse

Forstadier til kreft og kreft diagnostiseres ved hjelp av celleprøver tatt fra livmorhalsen. Dersom Kreftregisteret ikke har mottatt melding om celleprøve, sendes påminnelsesbrev til kvinnen.

De senere årene har det imidlertid vært en nedgang i oppmøtefrekvensen, særlig blant de yngre kvinnene. Omtrent fire av ti kvinnene mellom 25 og 29 år følger ikke anbefalingene om å ta celleprøve hvert tredje år.

Manglende oppmøte kan skyldes blant annet sosioøkonomiske forhold, liten kunnskap om programmet og nytteverdien av det, eller generell skepsis til å møte til gynekologisk undersøkelse. Kreftregisteret ønsker derfor å få erfaringer ved å tilby en enkel hjemmetest som kan avsløre om kvinner er HPV- smittet.

Forekomsten av livmorhalskreft er redusert med i underkant av 40 prosent de siste 50 årene. Dette skyldes primært at vi har effektiv screening mot sykdommen i Norge.

Kreftregisteret og Kreftforeningen ser derfor med bekymring på at fire av ti yngre kvinner ikke følger anbefalingene fra Masseundersøkelsen, og at det er observert en økning på rundt 30 prosent i antall tilfeller av livmorhalskreft blant kvinner under 40 år de siste årene. Det er derfor behov for kunnskap om andre metoder.

Referanser

Andreassen, T, Vogt, C. Screening for livmorhalskreft i endring. 134:1122 – 3, 2014, doi: 10.4045/tidsskr.14.0240

Bais AG, et al. Human papillomavirus testing on self-sampled cervicovaginal brushes: an effective alternative to protect nonresponders in cervical screening programs. Int J Cancer, 2007;120(7):1505-10.

Bosgraaf, R. P.,m.fl. Comparative performance of novel self-sampling methods in detecting high-risk human papillomavirus in 30,130 women not attending cervical screening. Int J Cancer 2014.

Virtanen A, m.fl. Self-sample HPV Tests As an Intervention for Nonattendees of Cervical Cancer Screening in Finland: a Randomized Trial. Cancer Epidemiol Biomarkers Prev 2011.

Wikstrom I, m.fl. Self-sampling and HPV testing or ordinary Pap-smear in women not regularly attending screening: a randomised study. Br J Cancer 2011;105(3):337-9.

Livet i de gamle trærne lever sakte. Nå risikerer det å måtte stå til ansvar for svært omfattende hugst på 1500- og 1600-tallet.

Stipendiat Hanne Eik Pilskog fra universitetet i Ås har i to år gått rundt og undersøkt hulrommene i gamle eiketrær i Agder og rundt Larvik.

Hun er opptatt av et fenomen biologene de siste årene er blitt oppmerksomme på.

De kaller det utdøingsgjeld.

Utdøingsgjeld betyr at noe som har skjedd i fortiden, gjør at arter eller populasjoner er dømt til å dø ut.

Utdøingsgjeld fra 1500- og 1600-tallet

Når disse artene ikke kan overleve på lang sikt, skyldes det at de ikke har fått tid til å respondere på endringer og dermed ikke er i balanse med omgivelsene. En slik endring handler ofte om tap av steder de helst vil leve.

For noen arter kan gjelden altså være fra flere hundre år tilbake.

Gjelden kan kun betales ved at artene dør ut.

Eikeskogene dekket en gang store deler av Sør-Norge. Men på 1500- og 1600-tallet ble mengder av norske eiketrær hugget for å bli til skip både i Norge og lenger sør i Europa hvor eik var svært etterspurt.

Eik fra Sør-Norge gjorde det også mulig å bygge det som den gang var en av verdens største byer – Amsterdam – ute på våtmark.

Få eiker tilbake

I dag har vi et sted mellom 5000 og 80 000 hule eiketrær igjen i Norge. Det eksakte tallet er vanskelig å si, fordi disse gjenværende trærne står så spredt.

Eiker blir svært gamle og noen av dem kan være tusen år.

Eikene som ikke ble hugd i tidsrommet fra 1500- til 1800-tallet finner du i dag gjerne på små koller eller i sørvendte skråninger, på steder hvor det var vanskelig å hugge dem.

Andre står store og staselige ute i kulturlandskapet.

1500 arter avhengige av gammel eik

– Når eik blir gammel utvikles en rekke mikrohabitater som ikke er til stede i yngre eiker, forklarer Hanne Eik Pilskog.

– Disse mikrohabitatene lages av slikt som døde greiner, grov bark, hulrom med vedmuld og ulike stadier av råte. At eiker kan bli store og gamle, gjør at nesten tusen forskjellige insektarter er avhengige av eiketrær.

I tillegg bebos hule eiker av et par hundre sopper og lavarter.

Mange av disse til sammen om lag 1500 dyrene og soppene er helt avhengige av slike hule trær og kan ikke bo andre steder. 

Tester hypotesen om utdøingsgjelden

– Hypotesen vår er altså at mye av livet i de hule norske eiketrærne ikke har rukket å betale utdøingsgjelden sin ennå, forteller Eik Pilskog.

Leveområdene til hulrom-artene er skrumpet kraftig inn siden 1600-tallet. Likevel kan mye av livet som i hundrevis av år har levd inne i disse gamle løvtrærne, ha klart å overleve til nå.

– VI frykter at disse artene kommer til å dø ut. De har bare ikke rukket å gjøre det ennå.

For å teste denne hypotesen gjør Eik Pilskog noe interessant.

Hun undersøker eiketrær langs kysten og eiketrær i innlandet – hver for seg. Det var nemlig eiketrærne langs kysten som ble hugd først, mens trærne lenger inn fra kysten i Sør-Norge fikk stå i 100 eller 200 år lenger.

I utgangspunktet kan vi anta at hulrommene i eikene nærmest kysten, der det er varmest og klimaet er best for trærne og insektene som bebor dem, vil ha størst artsrikdom.

Men finner stipendiaten det motsatte, altså at de gamle hulrom-eikene lenger inn landet har størst artsmangfold, så kan det være en bekreftelse på hypotesen om at livet i gammeleikene står i gjeld, og at arter kan forventes å fortsette å dø ut, selv om ingen flere eiker hugges rundt dem.

Vet lite om livet i eikene

– Jeg er spesielt opptatt av billene som bor i de hule eikene, forteller Eik Pilskog.

En hulromsart som var antatt utdødd er eremittbillen. Den ble helt overraskende gjenfunnet i noen få hule trær på en kirkegård i Tønsberg i 2009.

Nå anses eremittbillen som kritisk truet og den er fredet.

Eremittbillen er ett eksempel på et insekt stipendiaten tror kan ha utdøingsgjeld. Den kan være borte om noen år, hvis vi ikke er heldige.

Stipendiaten forteller at vi generelt vet lite om livet i de gamle norske eiketrærne.

– Noe vi vet, er at det er stor forskjell fra tre til tre. Noen trær har mange arter, andre har færre.

Du kan hjelpe eiketrærne

– Et problem for livet i de gjenværende gamle norske eiketrærne, er at det er blitt så lang vei mellom dem, forteller Eik Pilskog.

– Når det blir mange kilometer mellom hver hul eik, blir det vanskelige for en bille å spre seg fra tre til tre. En stor bille som eremittbillen beveger seg sjelden mer enn 200 meter. Det gjør det nesten umulig for den å spre seg.

Du kan hjelpe de gamle eiketrærne – og det truede livet inni dem.

Den største trusselen mot disse trærne er de mange, tilsynelatende små, endringene vi gjør år for år i landskapet rundt oss. Eller det vi ikke gjør.

Når de gamle eikene forsvinner, erstattes de for sjelden av nye gammeleiker. De er det nemlig for få av.

Eier du selv en gammel eik eller kjenner noen som gjør det, så tenk på at eika bør beskyttes når veier og hus skal bygges, eller når rør og ledninger skal graves ned i bakken.

Norge holder på å gro igjen med trær. Det er tre ganger så mye trær i Norge nå som før krigen. Slik vokser det også opp stadig mer gran og annen vegetasjon rundt de gamle eikene, som skaper skygge og medfører at eikene dør tidligere.

Holder vi denne vegetasjonen unna, så beskytter vi eikene.

Døde greiner og råtten ved er helt naturlig for gamle eiker og ikke et tegn på at treet er sykt. Fortell gjerne eiere av gamle eiketrær det.

Ofte er det ikke nødvendig å beskjære greiner på gamle trær. Men om det er fare for at råtne greiner skal dette i hodet på noen eller at kronen bør lettes for at treet ikke skal falle over ende, så bør man bruke fagfolk.  

Her finner du en brosjyre fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus som forteller om hvordan du kan hjelpe til med å ta vare på gamle eiker.

Gamle trær i Sverige

Sverige er et av de landene i Europa der det fortsatt finnes nokså mange store, gamle eiker igjen.

Det skyldes at svenskekongene forbød hugging av de verdifulle trærne.

Men når forbudet ble opphevet på 1800-tallet, ble det hugget mange trær. Delvis som en folkelig protest mot adelskapet og kirken.

Likevel finnes det fortsatt en god del gamle trær tilbake i Sverige, spesielt på det som har vært adelsgods og kirkeeiendommer.

Et prosjekt den svenske forskeren Nicklas Jansson ved Linköpings universitet har gjennomført, gikk ut på å henge opp kasser med falske hulrom utenpå slike gamle eiker. Inni disse kassene la forskeren gammel tremasse og annet som simulerte de ekte hulrommene.

– Dette ble en suksess. Hele 70 prosent av livet i de opprinnelige hulrommene bosatte seg i disse kassene. Prosjektet har nå holdt på i 10 år.

– Det hadde vært spennende å prøve det samme her i Norge, sier forskeren ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.

- Et slikt marked ville vært mer styringsdyktig og langt mer klimavennlig enn dagens individuelle tilnærming. Et fellesmarked for gass og elektrisitet ville vært både effektivt og økonomisk gunstig, sier Kacper Szulecki, postdoktor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Målet med en fellespolitikk burde ifølge Szulecki være å endre det europeiske energisystemet i retning av bærekraft og best mulig styring av kostnadene, uten å fortsette avhengigheten av fossile brensler.

- I tillegg må EU anerkjenne logikken i at investeringer på kort sikt kan gi langsiktige gevinster, sier han.

Fremgangsmåte – ikke bare mål

Statsviteeren mener at EU har mye å tjene på å samle seg om en felles framgangsmåte og ikke bare felles mål.

- Det vil være lettere å minimere CO2-utslippene i Europa med en felles plattform, med mulighet for å dyrke landenes særegne energiressurser. Solenergi er tingen i Spania, men ikke nødvendigvis i Finland. Det gir lite mening at alle landene skal prøve å nå de samme målene når de har så ulikt utgangspunkt, og ikke minst fordi det er de totale utslippene som teller, sier han.

Studien viser også at energisikkerheten hadde blitt bedre med et felles marked, med klima og miljø innbakt i sikkerhetsbegrepet. I teorien kunne Europa blitt selvforsynt med energi innen 2050, ifølge Szulecki.

- Det ville selvsagt krevd dyre investeringer i oppstartsfasen, men på sikt ville det lønt seg å satse på fornybar energi, også i et sikkerhetsperspektiv. Det er vanskelig for politikerne å ta en slik avgjørelse, særlig fordi det er så utfordrende å forutse framtidens priser for fornybar energi.

Fem kardinalsynder i energipolitikken

I studien identifiserer Szulecki og kollega Kirsten Westphal fem kardinalsynder som preger den europeiske energipolitikken:

• Spenning mellom nasjonal suverenitet og en handlekraftig fellespolitikk.
• En navlebeskuende politisk orientering. Energipolitikk forstås som et nasjonalt anliggende, og ikke som en global utfordring.
• Store skillelinjer i det interne energimarkedet i EU.
• Uklar definisjon av energisikkerhet. Viktigst er tilgang på nok energi fra pålitelige kilder. Sikkerhet er et viktig argument for en energitransformasjon.
• Betydningen av bærekraft er satt på sidelinjen, det forsinker overgangen til et lavkarbonsamfunn.

Tilsammen hindrer disse utfordringene EU i å føre en slagkraftig og effektiv energi- og klimapolitikk, ifølge forskerne.

Nytt bilde globalt

Fundamentale endringer i det internasjonale energisystemet påvirker også det politiske handlingsrommet til politikere og byråkrater i Brussel.

USA har nå en enorm produksjon av skiferolje- og gass, og er dermed blitt langt mindre avhengig av import. Det fører i sin tur til nedgang i oljeprisen.

Konflikten mellom Russland og Europa om Ukraina påvirker leveringssikkerheten. Dette er endringer EU ikke har klart å respondere på, ifølge forskerne, og dermed går unionens energipolitikk en usikker tid i møte.

Mister ledertrøya

En konsekvens av EUs svake styringsmakt på energifeltet blir at de mister sin tradisjonelle, internasjonale lederrolle.

EU er i dag den største importøren av energi. De er dobbelt så store som USA og fem ganger større enn Kina. Likevel er det nå de to supermaktene som hevder seg på den internasjonale scenen for bærekraftig energi.

Nylig vedtok USA og Kina sammen konkrete mål om utslippsreduksjoner. Når verden samles for å sikre en ny klimaavtale i Paris neste år, blir det sannsynligvis ikke EU som driver fram en løsning.

- Det er nok Kina og USA som kommer til å avgjøre om det faktisk blir en konkret avtale. Kanskje mener flere statsledere i unionen at EU har gjort nok, og at det er naturlig at andre land viser veien videre, sier Szulecki.

Bærekraft på sidelinjen

Etter finanskrisen og skifergassrevolusjonen i USA, har EU-kommisjonen lagt stadig større vekt på pris framfor bærekraft og sikkerhet, ifølge Szulecki.

- Satsing på fornybar energi og energieffektivisering kunne sikret både grønn vekst og økt forsyningssikkerheten til Europa. Men om EU klarer å legge om til en helhetlig energipolitikk vil kun tiden vise, sier han.

Referanse: 

Kacper Szulecki og Kirsten Westphal. The cardinal sins of European energy policy: Nongovernance in an Uncertain global landscape. Global Policy, 2014. 

Helt siden kvanteteorienes fødsel har forskerne hatt store problemer med å regne ut hvordan enkelte atomer oppfører seg i forhold til hverandre.

Forskerne har kunnet lage teoretiske beregninger, men det har vært vanskelig å overføre det til den virkelige verden.

Nå har danske forskere løst dette problemet. De kan nå regne ut hvordan transport av informasjon fra atom til atom kan optimeres. Det er en av forutsetningene for at man en dag skal kunne lage kvantedatamaskiner.

– Problemet har vært å beregne når atomene gjør det ene eller det andre i den virkelige verden. Vi har kunnet beregne det i teorien, men når vi gjennomfører eksperimentelle forsøk, går det galt. Det problemet har vi endelig løst, forteller en av forfatterne bak studien, førsteamanuensis Nikolaj Thomas Zinner fra institutt for fysikk og astronomi ved Aarhus Universitet.

Problemet stammer fra 1930-tallet, like etter kvantemekanikkens fødsel, og den nye løsningen er offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Communications.

Magnetisk mysterium

Anders S. Sørensen, som er professor i teoretisk kvanteoptikk ved Niels Bohr Institutet, har ikke deltatt i den nye studien, men synes at den er veldig interessant.

– Det gjør at vi kan regne på noe vi ikke har klart før. Det løser et vanskelig problem, sier Sørensen.

Det forskerne har funnet ut, er best forklart med et eksempel:

Forestill deg en lang rekke atomer som sitter som perler på en snor.

Hvert av dem har et såkalt magnetisk moment, det vil si en magnetisk retning eller «spinn» som enten peker opp eller ned. Det er en grunnleggende egenskap som mange atomer har.

Atomenes samlede magnetiske moment avgjør om materialet er magnetisk eller ikke. Hvis alle peker i samme retning, er materialet magnetisk. Om det er like mange som peker opp og ned, er det ikke magnetisk.

Dermed kan én jernklump være magnetisk, mens en annen ikke er det. Det er atomenes samlede spinn som avgjør.

En perfekt verden

Om atomenes magnetiske moment peker opp eller ned, avgjøres blant annet av de andre atomene i nærheten.

Ta eksempelet med den lange perlerekken av atomer igjen. Her avgjør hvert atoms påvirkning av hverandre hvordan naboatomenes spinn ser ut.

Det kan for eksempel være at hvis et atom har spinn oppover, har naboen til venstre spinn nedover. Og her kommer forskernes problem inn i bildet.

Hittil har forskere kunnet beregne hvordan hele rekken ville se ut man snudde momentet på ett atomene fra for eksempel opp til ned. De har kunnet regne ut hvordan informasjonen om det ene atomet ville bre seg til alle andre atomer.

Å regne ut dette var en stor bedrift, utført av nobelprisvinner Hans Bethe, en av kvantemekanikkens «grand old men».

Problemet er at det bare fungerer i en ideell verden, når atomene sitter på en pen rekke, og hvor omgivelsene ikke har noen betydning.

Det er først med nye danske formelen det blir mulig å ta med omgivelsene i beregningen.

– Vi kan nå regne på hvordan atomenes magnetiske moment er avhengig av hverandre i et atomlandskap. Vi tar med de lokale betingelsene eller «landskapet» for hvert atom. Atomene kan sitte litt oppe eller litt nede eller er litt nærmere atomet til høyre. Alt det er med i modellen vår, sier Nikolaj Thomas Zinner.

Kan optimere kvantedatamaskiner

Det interessante er at forskere forholdsvis lett kan endre på landskapet eksperimentelt, det vil si at de kan endre på de fysiske rammene omkring atomene.

Det innebærer at forskerne nå kan regne på hvordan et atomlandskap for eksempel skal se ut for å få atomene til å oppføre seg på spesifikke måter.

Kanskje de vil at alle momentene peke i én retning, eller optimere overføringen av informasjonen fra den ene enden av landskapet til den andre.

– Det er slike man må kunne gjøre for å lage en kvantedatamaskin. Man ønsker å konstruere kvantemekaniske systemer hvor informasjonen om atomenes magnetiske moment brer seg raskt og forutsigbart til andre atomer og til slutt ender ved en eller annen form for mottaker. Formelen vår viser hvordan man kan optimere prosessen, sier Nikolaj Thomas Zinner.

Anders S. Sørensen peker på at det vil ta tid før denne forskningen får praktiske konsekvenser.

– Men på lang sikt kan det hjelpe oss til å forstå hvordan materialer i naturen er bygget opp, og det kan hjelpe oss med å designe nye materialer i fremtiden, sier Sørensen. 

Referanse:

A. G. Volosniev m.fl.:Strongly interacting confined quantum systems in one dimension, Nature Communication (2014), DOI: 10.1038/ncomms6300 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I Sør-Korea er FN-møtet om biologisk mangfold nylig avsluttet. Representanter fra over 190 land var samlet for å diskutere en handlingsplan for å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2020.

Rapporten som ligger til grunn for diskusjonene – ”Global Biodiversity Outlook 4”- sier at vi på flere områder har nok kunnskap til å sette i verk tiltak. Samtidig framhever rapporten at vi på mange felter trenger mer kunnskap om naturen og om de verdier den gir oss.

Kunnskapen må ut til folket

Deler av den kunnskapen som FN-rapporten etterlyser finnes faktisk allerede, men den er dessverre i for stor grad gjemt bort hos forskningsmiljøene, og dermed ikke tilgjengelig for annen bruk. Dette er en utfordring som må løses, slik at kunnskapen i større grad kommer samfunnet til nytte.   

Det er på høy tid at norske myndigheter stiller større og mer spesifikke krav til forskningsmiljøene om åpen deling av data, slik at samfunnet får åpen tilgang til kunnskapen om naturmangfoldet som vi har betalt for over skatteseddelen.

Gjennom årtier har forskningsmiljøer og andre fagmiljøer samlet informasjon om arter og naturtyper, arbeider som i stor grad har vært finansiert av det offentlige. Dette er verdifull kunnskap som samfunnet trenger, men svært ofte ikke får tilgang til fordi den blir liggende «i forskernes skuffer» eller bare når ut til en smal krets. Staten bør nå ta grep slik at denne kunnskapen kan nå ut til og tas i bruk av alle, og da er åpen deling av data den eneste veien å gå.

75 millioner på sperret konto

I Norge er det vedtatt at vi skal ha en kunnskapsbasert forvaltning av naturen. God og oppdatert kunnskap om naturmangfoldet er en forutsetning for dette. Artsdatabanken har som oppgave å hjelpe fagmiljøene med å gjøre kunnskapen de sitter på tilgjengelig for samfunnet. Gjennom dette arbeidet har vi de siste årene, og i samarbeid med de som produserer dataene, bidratt til at 18 millioner data om funn av arter fra 34 forskjellige institusjoner og organisasjoner nå kan brukes fritt av alle. Dette er et viktig fremskritt, men Artsdatabanken ser ingen grunn til å slå seg til ro med det. Vi vet nemlig at potensialet for å gjøre langt flere data tilgjengelige er svært stort i Norge.

De største datamengdene finnes hos universitetsmuseene som har samlet slik informasjon i over 200 år. Andre aktører sitter også på betydelige mengder viktige data. Spesielt gjelder dette forskningsinstitutter, universitetene, forvaltningsinstitusjoner, samt en rekke konsulentselskaper og andre private aktører.

Et forsiktig estimat viser at det i Norge finnes minimum 75 millioner data på funn av arter som ikke er tilgjengelige pr. i dag. I tillegg kommer store mengder utilgjengelig informasjon om naturtyper og økosystemer samt lange tidsserier om utviklingstendenser i naturen. Med andre ord: Mange titalls millioner data ligger i dag på det vi kan kalle «sperret konto». Sånn kan vi ikke ha det!

Ingen krav, ingen vilje

Hvorfor har det blitt slik? Årsakene er flere. En studie gjort av Norges forskningsråd viser at dette bare delvis skyldes mangel på vilje hos forskningsmiljøene.

Den viktigste årsaken er etter vår mening at staten som oppdragsgiver ikke har stilt spesifikke nok krav om å få tilgang til dataene den selv har finansiert. Store datasett finnes lagret hos oppdragstakerne, men det har vært lite fokus på å hente dem ut, legge til rette å åpne for deling av dataene.

Åpenhet og demokrati

En slik praksis var kanskje forståelig tidligere, før informasjonsteknologien gjorde sitt inntog og gjorde deling av store datamengder mulig. I dag gir det derimot ingen mening. Det er på sin plass å stille spørsmål om hvorfor denne praksisen ikke er fullt og helt forlatt for lenge siden.

Etter vår mening bør det innføres et krav om åpen datadeling for alle data som innhentes med finansiering fra det offentlige. Dette innebærer at data er gjort tilgjengelige, for eksempel over internett, og også gitt et format som gjør at alle kan bruke dem. Åpne data kan du stort sett bruke til hvilke formål du vil, så lenge opphavsperson eller institusjon krediteres. De siste årene er det utviklet både internasjonale og nasjonale retningslinjer og lisenser for hvordan data kan deles åpent.

Når offentlig finansierte data deles åpent, føres kunnskapen tilbake til samfunnet. Dataene kan gjenbrukes av forvaltningen, forskere, næringslivet, journalister, politikere eller andre – gjerne på nye kreative måter. Dette legger blant annet til rette for økt verdiskapning, slik at vi får mer igjen for pengene som er investert.

Åpne data er også bra for demokratiet fordi det gir allmennheten mulighet til å se og etterprøve de dataene som forvaltningens beslutninger bygger på.

Bedre utnyttelse av norsk forskning

Også for forskningsmiljøene innebærer åpen datadeling store muligheter. Her hjemme er det er et viktig skritt i riktig retning at Norges forskningsråd nå for første gang har vedtatt en policy for åpen tilgang til offentlig finansierte forskningsdata. Dette er et viktig og riktig skritt i retning av et system som er mer effektivt til å utnytte de store datamengdene som samles inn i norsk forskning. Åpenhet og kunnskapsdeling er en forutsetning for utvikling av all forskning, og tilgang til data styrker kvaliteten og driver forskningen framover.

Det er også verdt å merke seg at Kommunal- og moderniseringsdepartementet nylig har sendt på høring forslag til endringer i offentlighetsloven som vil underbygge utviklingen i retning åpen deling av offentlig finansierte data.

På globalt nivå pågår et omfattende arbeid for å gjøre data om biologisk mangfold åpent tilgjengelig for hele det internasjonale samfunnet. Norge er en aktiv deltager i dette arbeidet. Her hjemme bør arbeidet med åpen datadeling følges opp enda sterkere med retningslinjer og krav fra statens side, og det bør etableres nasjonale infrastrukturer som sikrer åpen datatilgang for alle brukere.

Enkelt sagt: Offentlig finansierte data om arter og naturtyper er et umistelig fellesgode.

Det var flott, som nordmann og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi hvor May-Britt og Edvard Moser er medlemmer, å være tilstede ved nobelseremonien i Stockholm 10. desember.

Dagen etter, på vei hjem via Arlanda, fant jeg morgenens utgave av Svenska Dagbladet med May-Britt og Edvard på førstesiden samt et stort bilde av May-Britt og den svenske kongen et par sider inn i avisa.

Det er nesten som om man skulle tro at toppforskere får samme oppmerksomhet som toppidrettsutøvere.

De viktige funnene

La meg først sammenfatte hvorfor disse fremragende forskerne fikk Nobel-prisen.

Omkring 1970 fant John O’Keefe «stedceller» i hjernen: nerveceller som aktives når individet er på et bestemt sted, mens andre nerveceller er aktive når individet er på et annet sted. May-Britt og Edvard Moser fant senere de såkalte «gittercellene»: nerveceller som er aktive når individet er på ulike steder, og som tilsammen danner et trekantnett. Dette ligger til grunn for stedsansen – og, når alt kommer til alt, hukommelse om hvor man var og hva som hendte der og da.

Disse cellene ligger i den delen av hjernen som kalles hippocampus. At denne delen av hjernen danner et «kognitivt kart» vakte stor oppmerksomhet, fordi det ga innblikk i hvordan kognitive prosesser foregår. Kognitive prosesser er det som har med erkjennelse, oppfatning og tenkning å gjøre.

Moser-paret bestemte seg tidlig for å utforske dette videre og var på et forskningsopphold ved O’Keefe’s laboratorium i London for å lære av ham. John O’Keefe hadde nemlig utviklet teknikker som kunne besvare de faglige spørsmål Moser-paret hadde. John O’Keefe på sin side ble sterkt inspirert av Moser-paret og deres arbeid.

Bakgrunn fra psykologi

Det er verdt å merke seg at alle de tre medisinprisvinnerne har bakgrunn fra psykologifaget. Hvorfor gikk den først norske nobelpris i medisin og fysiologi til noen som i utgangspunktet er utdannet psykologer? Jeg tror ikke det er tilfeldig: det er grunn til å tro at psykologer har gode spørsmål som kan belyses gjennom moderne teknikker.

Spørsmålene er alltid viktigere enn de tekniske metodene!

Det gjensidige stimulerende forholdet mellom det yngre Moser-paret og den noe eldre O’Keefe er også verdt å merke seg. Yngre forskeres tilnærming til vitenskapelige spørsmål kombinert med lang erfaring er gull verdt – i dette tilfellet bokstavelig talt.  

Nobelprisen i kjemi

Stephan Hell var sammen med Eric Betzig og William E. Moerner en av tre nobelprisvinnere i kjemi i Stockholm i år. Tidligere i år ble Hell sammen med blant annet John O’Keefe tildelt Kavliprisen som deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi. Begge disse ble, som Kavli-prisvinnere, også utnevnt til medlemmer av vårt akademi.

Nanovitenskap er arbeid med noe som er svært lite. «Nano» er et prefiks som sammen med navnet på en enhet betyr en milliarddel, det vil si 10 opphøyd i minus 9, av den opprinnelige. En stor utfordring innen nanovitenskap er at det som studeres er så lite at vi vanligvis ikke kan «se» det, selv med de kraftigste mikroskopene av den vanlige typen.

Det å kunne se er viktig for å oppdage, forstå og så gjøre bruk av det vi lærer.

Å «se» det ingen har sett før

Vi ønsker alltid å se med større presisjon og oppdage ukjente fenomener. Naturen setter imidlertid en begrensning for oppløsningen til de vanlige lysmikroskopene. Det er fordi lyset er bølger, og lenge trodde vi derfor det var umulig å se noe som var mindre enn den grensen vanlig lys satte. Synlig lys har en nedre bølgelengde på ca. 380 nanometer. Årets Kavliprisvinnere har uavhengig av hverandre utviklet metoder som lar oss «se» ting med vanlig lys som ingen har sett før.

Deres forskning åpner dermed for en videreutvikling av nye avbildningsteknikker. Disse oppdagelsene er viktig for videre fremskritt i alle deler av nanovitenskapen. Ikke bare har denne teknikken gjort det mulig å avbilde noe som er langt mindre enn optiske bølgelengder: den har gjort optisk nanoskopi til et viktig verktøy for biovitenskap, fordi biologiske prosesser i levende celler kan observeres med oppløsning på nanonivå.

Prisene er viktige

Hvorfor er slike priser, med de tilhørende seremoniene og mediedekningen, viktige? Jo, fordi vitenskap – den fremragende, solide og nysgjerrighetsdrevene forskningen – er viktig for oss alle.

Som Fred Kavli selv har sagt: «Alt vi er avhengige av i dagens samfunn er et resultat av grunnleggende forskning» – og dermed er det viktig at alle, det være seg beslutningstagere og politikere og den vanlige dame og mann i gata, blir minnet om nettopp det.

Det blir de i forbindelse med Nobel- og Kavliprisene, for å nevne noe.

NTNUs suksess

Det skjer mye positivt innen norsk forskningspolitikk, og mer penger bevilges til den fremragende, nysgjerrighetsdrevene forskningen. NTNU har vist at satsningen de har gjort på Moser-paret har gitt resultater. Aller viktigst er det at de gjennom støtte fra sin egen institusjon har fått mulighet til å gjøre god, nysgjerrighetsdreven forskning, som har gitt grunnleggende innsikt i hvordan hjernen fungerer.

Denne innsikten kommer til anvendelse for eksempel i arbeidet med de ulike alderdomssykdommene som svekker hjernens funksjonsdyktighet.

La oss håpe andre norske universiteter kan lære av NTNU. Dessverre synes flere av våre andre store universiteter å ha langt igjen før de evner å satse på samme måte. De norske universitetene har gjennom interne omprioriteringer mulighet til det, til tross for hva enkelte rektorer hevder.

Spørsmålet nå er imidlertid: evner de å gjøre det NTNU har klart?

Også publisert i Aftenposten Viten 12.12. 2014