– Ja, det er sant. Vi kaller det nedkjølingsskade, og det har i alle år vært en stor militær problemstilling, sier professor Knut Fredriksen, leder av forskningsgruppen Akuttmedisin og anestesiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet.

Han forteller at skaden oppstår på hender eller føtter, spesielt når det er vått, og temperaturen ligger på rundt fem grader.

– Slike kuldeskader kalles skyttergravsfot, forteller han.

Forekom i skyttergravene

Skyttergravsfot er noe som har plaget alt fra Napoleon sine soldater til dagens soldater i militærtjeneste. Tilstanden fikk spesielt mye oppmerksomhet ved 1.verdenskrig. Langt over 100.000 tilfeller ble registrert. Navnet skyttergravsfot oppsto fordi det i hovedsak var soldater som sto i dårlig drenerte skyttergraver, med vann til langt oppover beina i flere dager i strekk, som ble rammet.

Den gang så den militære ledelsen på dette som et symptom på dårlig moral. Lokale kommandanter ble også holdt ansvarlig for slike utbrudd, og de fikk dermed ordnet med bedre grøfteforhold, fotinspeksjoner, fotpleie og bedre sokker. Vanntett fottøy hjalp også på å forebygge kuldeskader i varmegrader. Ved andre verdenskrig ble det registrert 60.000 tilfeller.

Forsker på forekomsten i militæret

Professor James Mercer bekrefter at skyttergravsfot og lignende skade på hendene forekommer i militæret også i dag, og dette har blitt til et forskningsprosjekt mellom UiT, Universitetssykehuset Nord-Norge og Forsvarets Sanitet.

– Slike skader kan føre til ubehag resten av livet. Er man uheldig kan nervene bli skadet – personen blir mer kuldesensitiv og får lett smerter på skadestedet ved kuldeeksponering, forklarer Mercer.

Mercer og hans forskerteam har en teori som nå skal utprøves på soldater på Setermoen. Ved hjelp av et varmekamera skal de se om det går an å forutse hvem som er spesielt utsatt for å få nedkjølingsskade og den alvorligere frostskaden som gir iskrystaller i vevet og som kan ende med døde kroppsdeler og amputasjoner.

Frysepinner og varmepinner

– Jeg deler folk opp i to. Frysepinner, og mitt egetkomponerte ord: varmepinner. Frysepinner er de som nesten alltid er kalde på hendene, du har sikkert merket dem når du håndhilser på folk. Varmepinner er det motsatte. De har varme hender og føtter, og går sjelden med votter. De klarer stort sett å holde seg varme.

En av teorien som skal utforskes er følgende: Er frysepinner mer utsatt for å få nedkjølingsskade og frostskader?

Mercer har en mistanke, men for å finne det ut har forskerne tatt bilde med et varmekamera av hendene til soldatene som kommer til Setermoen for førstegangstjeneste. Soldatene gikk gjennom en liten kuldeeksponering av hendene, og ved hjelp av kameraet kunne forskerne se hendenes oppvarmingsmønster.

Rett etter vinterøvelsen i mars, Cold Respons, skal soldatene igjen fotograferes med varmekamera. Da skal forskerne se om noen har fått kuldeskader eller frostskader, og sammenligne resultatet med de første bildene som ble tatt.

– Jeg tror det er en fordel å være en varmepinne, noe som er en genetisk arvelig egenskap.

Nikotin øker sjansen for kuldeskader

Et annet dilemma forsvaret sliter med når det gjelder nedkjølingsskader på hender og føtter, er den økende bruken av snus. Mercer har nemlig gjort forskning som viser at nikotin, som vi finner store mengder av i snusen, gir dårlig blodsirkulasjon i hender.

– Varmekameraet kan kartlegge dette, og vi har bevist at kun noen minutter etter at en person tar seg en snus, blir hendene kalde. Med tanke på at flere og flere snuser, og gjerne i flere timer sammenhengende, så vil kanskje også risikoen for å få kuldeskader bli høyere. Snusende soldater ute på øvelse er ekstra utsatt, sier Mercer, og legger til at soldatenes nikotinbruk vil bli registrert i studien han gjør på Setermoen.

Normalt problem

Men det er ikke bare soldater som får skyttergravsfot. Mercer forteller at han har hatt pasienter som har fått skaden som følge av jobb eller utendørsidrett.

–  De som er mye ute og driver ski eller annen sport kan være utsatt, det samme er de som jobber i fiskeindustri og skogsindustri, jeg har også sett det hos folk som jobber på fryselagre.

Mercer forteller at unge mennesker vanligvis kommer seg raskere fra kuldeskade siden de har bedre blodsirkulasjon i hender og føtter enn eldre.

Kuldesymptomer

Når det gjelder de minste av oss, barnehagebarna, så må vi være ekstra varsomme. Det er kanskje ikke alle som tenker over at vi kan få kuldeskader i varmegrader, og unger er som kjent glade i å leke med vann – og de blir fort veldig våte når de leker ute.

– Barnehagebarn er utsatt fordi de har sart hud, og de minste klarer kanskje ikke å gi uttrykk for at de er kalde, sier Knut Fredriksen, som mener at dersom personalet og voksne følger med på barna, og ungene har gode klær og holder seg i aktivitet, så skal det mye til før de får alvorlige kuldeskader.

– Symptomer er fargeforandringer og smerter. Beste behandling er tørt klesskift og å komme seg inn i varmen, Er man ute, så er hud mot hud bra. Kalde føtter på magen, men ikke gni på skaden, råder han.

Forskerne er enige om en ting: Alder påvirker læringsevnen. Når det kommer til hvordan, er svarene imidlertid mer nølende.

En vanlig oppfatning er at hjernen etter hvert har mindre plastisitet – altså en dårligere evne til å lære nye ting.

• Les også: Hjernen lagrer i søvne

Men nå mener et team av amerikanske og taiwanske forskere at skoen kanskje trykker et annet sted i de aldrende hjernene: På stabiliteten.

Skal hjernen fungere bra, er det nemlig også viktig å passe på at nyttige minner blir sittende på plass, uten å bli overskrevet av ny, uvesentlig informasjon.  

- Læringsproblemer hos eldre individer kan skyldes en nedgang i stabiliteten, heller enn en reduksjon i plastisiteten, skriver Li-Hung Chang og kollegaene hans i siste nummer av Science.

Lærespill

Forskerne har undersøkt saken ved å trene og teste to grupper av forsøkspersoner i et læringsspill. Den ene gruppa bestod av ti eldre mellom 67 og 79 år, mens den andre hadde ti unge mellom 19 og 30.

Begge grupper spilte det samme spillet, som gikk ut på at deltagerne fikk se en serie bilder av bokstaver eller tall på en skjerm. Oppgaven var å rapportere tallene, ikke bokstavene.

• Les også: Trening kan gi eldre bedre hukommelse

Men i tillegg til tallene og bokstavene, hadde skjermbildene også en rekke prikker som beveget seg i bakgrunnen. Noen av flekkene fløt av sted i én spesiell retning, mens resten bare virret rundt. Dette var imidlertid irrelevant for oppgaven, og fungerte bare som bakgrunnsstøy.

Gruppene jobbet med denne oppgaven over en periode på ni dager. Og forskerne målte hvor mye flinkere deltagerne ble i løpet av denne tida.  

Lærte støy

Da viste det seg altså at alle lærte seg å bedre oppfatte tallene – altså den relevante delen av oppgaven. De eldre forbedret seg like mye som de unge.

- Ingen dokumentasjon som indikerer at eldre individer har problemer med plastisitet ble funnet, skriver forskerne.  

Men når det kom til støyen, var saken en annen. Deltagerne i eldre-gruppa la nemlig også oftere bedre merke til bevegelsesretningen til prikkene i bakgrunnen. De yngre deltagerne var mye flinkere til å ignorere flekkene.

Dårligere stabilitet

Dette får forskeren til å tro at eldre hjerner kanskje heller har problemer med å filtrere bort det den ikke trenger. Eller altså trøbbel med stabiliteten. Kanskje er det slik at de lærer for mye, og dermed lettere lagrer irrelevant informasjon over den relevante?

• Les også: Voksen hjerne kan vokse raskt

I så fall er utfordringa altså ikke å klare å lære nye ting, men å greie å ikke lære det som er uvesentlige.

Spørsmålet er selvfølgelig også hvorvidt den observerte oppførselen til eldre og yngre hjerner er likedan i det virkelige livet, der vi tar inn mange typer informasjon med flere sanser.

Referanse:

L. H. Chang, K. Shibata, G. J. Andersen, Y. Sasaki & T. Watanabe, Age Related Declines of Stability in Visual Perceptual Learning, Current Biology 24, 15. desember 2014.

Flere hundre tusen fotballspillere er nå i gang med vintertreningen. Det betyr at gressunderlaget blir skiftet ut med et kunstunderlag av gummi og syntetiske fibre.

Overgangen er imidlertid ikke helt friksjonsfri, og mange får vondt i beina og ryggen. En gammel korsbåndsskade eller meniskskade kan også gjøre et comeback.

For profesjonelle fotballspillere er dette et stort problem. Ny forskning viser imidlertid at det finnes en enkel løsning. Det forteller Søren Kaalund, som er lege for den danske fotballklubben AaB og for det danske landslaget.

– Fotballsko er laget av plast, så de er ikke støtabsorberende. Ved bruk av en støtabsorberende såle, vil overgangen bli smertefri for de fleste. Det har vi praktisert lenge i AaB, og nå har vi også fått det vist vitenskapelig, forteller Kaalund, som har sin egen ortopedkirurgiske klinikk i Ålborg.

Resultatet er publisert i tidsskriftene Journal of the American Podiatric Medical Association og Journal of Orthopaedic & Sports Physical Therapy.

Femdobling i antallet baner

Professor Peter Krustrup fra Københavns Universitet bekrefter at kunstgress fører til smerter. Krustrup synes den nye studien er veldig aktuell.

– I Danmark har antallet kunstgressbaner gått fra 45 til 210 på bare seks år. I elitemiljøene er det imidlertid en spesiell utfordring, sier Krustrup.

Det er ikke bare forskere og leger som vil unngå at spillerne opplever smerter i bein og rygg. Det samme gjelder trenerne. De opplever at spillerne ikke kan yte 100 prosent på treningen når det blir smerter muskler og ledd.

Derfor henvendte AaBs trenere seg til Søren Kaalund. Kaalund tok igjen kontakt med Pascal Madeleine fra Aalborg universitet.

– Når man går fra naturgress til kunstgress, er det mye kroppen må venne seg til. Spillestilen endrer seg fordi banen blir raskere. Vi ville undersøke om innleggssåler kunne hjelpe, sier Madeleine.

Fjernet smerter fullstendig

De to forskerne undersøkte 75 spillere fra AaBs ungdomsrekker.

En gruppe fikk innleggssåler i fotballskoene. De følte ikke mer smerte enn ved trening på naturgress. De som ikke fikk såler, opplevde problemer på grunn av overgangen.

– Det er en forholdsvis billig og enkel intervensjon. Det gjør at man unngår smertene, konstaterer Madeleine.

Smerter gir ikke skader

Peter Krustrup mener imidlertid det er for tidlig å anbefale støtabsorberende såler til alle.

– Mange spillere bare hadde lite smerter uansett hvilken såle de brukte. Det var også flere spillere som ikke gjennomførte studien fordi de ikke likte sålene. Men alt i alt er det spennende resultater det absolutt er verdt å følge opp, sier Krustrup.

Søren Kaalund og Pascal Madeleine slår dessuten fast at smertene ikke er mer enn ubehag, og at de ikke øker risikoen for skader å spille på kunstgress. Derfor ser de ingen grunn til å komme med generelle anbefalinger. 

Referanser:

P. Madeleine m.fl.: Pressure pain sensitivity changes after use of shock-absorbing insoles among young soccer players training on artificial turf: a randomized controlled trial, Journal of Orthopaedic # Sports Physical Therapy, DOI: 10.2519/jospt.2014.5117 (sammendrag)

S. Kaalund og P. Madeleine:Effects of shock-absorbing insoles during transition from natural grass to artificial turf in young soccer players a randomized controlled trial, Journal of the American Podiatric Medical Association, DOI: 10.7547/0003-0538-104.5.444 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Hvorfor er cellene i kroppen så små? Tidligere trodde forskerne at det var fordi de ellers ville blitt for store til at nødvendig næring kunne komme fram til alle deler av cellen.

I 2013 fant bioingeniørene Marina Feric og Cliff Brangwynne fra Princeton University det virkelige svaret: Hvis cellene blir for store, så vil cellekjerne og det andre innholdet bare samle seg nederst i bunnen.

Klofrosken med de store cellene

Derfor var cellene til den afrikanske klofrosken (Xenopus laevis) et mysterium. De var enorme. Hvis en menneskecelle er på størrelse med et hus, så vil en froskecelle være som en skyskraper på Manhattan, ifølge en nyhetsmelding fra American Society for Cell Biology.

De arrangerer en konferanse der froskeforskerne fra Princeton også viser hvordan de har løst klofroskens mysterium. De har studert eggceller fra frosken.

Proteingelé

Disse cellene har ikke en gang membraner inne i seg som kunne holdt delene på plass. Isteden er de fylt av en cellevæske som inneholder proteinet actin. Det kan danne store nettverk som holder cellevæsken sammen og gjør den tykkere under press, som en slags gelé.

Feric og Brangwynne plasserte magnetiske metalltråder inne i eggcellen og satte på et magnetfelt. Så undersøkte de hvor stor kraft geléen kunne motstå ettersom magnetfeltet ble kraftigere og kraftigere.

Til slutt sviktet nettverket av actin, og innholdet i cellen falt ned i bunnen. Dette kan tyde på at actinets mekaniske egenskaper er fint tilpasset for å motstå tyngdekreftene, men også for å være føyelige nok til at livsprosessene kan gå sin gang, ifølge nyhetsmeldingen.

Referanser:

Marina Feric & Clifford P. Brangwynne: A nuclear F-actin scaffold stabilizes ribonucleoprotein droplets against gravity in large cells, Nature Cell Biology 15,1253–1259 (2013) doi:10.1038/ncb2830

American Society for Cell Biology, 2014 Meeting

Blant de som ikke er så ivrig på ski, er det nok mange som synes det er like greit med en mild vinter uten snø.

Det er imidlertid dårlig nytt for vintergrønne vekster, slik som krekling, einer og røsslyng. I alle fall hvis gradestokken svinger både over og under nullpunktet.

– Vintergrønne planter er avhengig av å bli herdet på høsten for å tåle vinterkulden.

Det forklarer økolog og seniorforsker Jarle W. Bjerke, ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

– For at plantene skal oppnå tilstrekkelig kuldebeskyttelse, bør det bli gradvis kaldere i to til tre uker. Hvis herdingen ikke skjer, får bladene frostskader når det kommer kuldegrader. I verste fall kan hele planten dø.

Han legger til at dette også gjelder vekster som overvintrer med skudd over bakken – slik som blåbær.

– Blåbærlyngen feller bladene sine om høsten, men overvintrer med klorofyllholdige grønne stengler. Disse må også herdes for å tåle kulden, på lik linje med andre løvfellende trær og busker.

Plussgrader lurer plantene

Men plantene er ikke nødvendigvis trygge, selv om de har herdinga på stell når gradestokken kryper under null. Hvis det slår om til mildvær, kan nemlig plantene tro at våren er på vei.

– Det skal ikke mer til enn en tre dager med fem plussgrader, før plantene begynner å forberede seg til våren. Knoppene svulmer opp og herdingen forsvinner litt etter litt, forklarer Bjerke.

Det er som om noen vekker deg klokka halv tre på natta og sier at det er på tide å stå opp. Så kommer de ti minutter senere og sier: «Ha, ha – lurte deg! Klokka er ikke mer enn halv tre – bare gå og legg deg igjen.» Da kan det være vanskelig å falle i søvn igjen.

Heller ikke plantene klarer å sovne når kulden atter vender tilbake. De får nemlig ikke tilbake full herdighet, selv om det blir gradvis kaldere.

– Når plantene først har begynt med vårforberedelsene, går det bare en vei – det er mot sommeren, sier Bjerke.

Lite snø øker også faren for frostskader. Dersom et felt med lyng er godt dekket med snø, er de godt isolert mot kulde. Snølaget verner dessuten mot varmegradene, som lurer plantene til å tro at det er vår.

Vil nordområdene blir brunere?

Klimaendringer har gjort deler av Arktis til et grønnere sted. Det er fordi varmere vær har gitt en lengre vekstsesong og økt vekst av busker.

Ofte blir dette kalt «The greening of the Arctic» – altså en endring der vi gradvis får mer plantevekst i nordlige strøk. Dette gjelder imidlertid kun omtrent en tredel av nordområdene.

– De mildere delene av nordområdene som ligger lengre unna havisen har imidlertid ikke blitt grønnere.

– For eksempel viser satellittbilder at Nord-Skandinavia den siste tiden har hatt enkelte år med usedvanlig liten plantevekst, sier Bjerke.

Forskeren forklarer videre at årsaken til dette kan være økt hyppighet av ekstreme hendelser som skader eller tar livet av planter.

Disse ekstremhendelsene kan være alt fra flom, storm, mildvær om vinteren, kuldegrader sommerstid eller angrep fra sopp og skadedyr.

Bjerke baserer denne påstanden blant annet på studier han – og flere andre forskere – gjorde av ekstreme værhendelser fra høsten 2011 frem til høsten 2012.

– Høsten 2011 var uvanlig varm. Plantene hadde derfor ikke oppnådd tilstrekkelig herding da det plutselig slo om til vinter omkring jul, sier Bjerke.

Vinteren kom seint – men heftig – i form av stormen Dagmar. Det var dessuten veldig snaut med snø. Så da temperaturene begynte å svinge på etterjulsvinteren, fikk plantene problemer.

– På flere værstasjoner i både Nord-Norge og Nord-Sverige ble det målt temperaturer under 30 kuldegrader, med minus 42,8 grader som det kaldeste, forteller Bjerke.

– Så var det et brått væromslag, og noen dager senere var temperaturen oppe i 8 plussgrader.

Flere sjokksvingninger på rad gikk hardt ut over de vintergrønne plantene. For hver gang det ble varmegrader mistet de litt mer av vinterherdingen sin.

Det gikk med plantene slik det ville gått med deg, dersom du hadde sovna ute i kulda med shorts og T-skjorte. Mange planter døde og enda flere fikk frostskader.

Minus 8,5 grader i juni

Det stoppet heller ikke der. Etter en svingende vinter, kom en kjølig vår og sommer.

– Den kaldeste registrerte temperaturen var minus 8,5 grader i Salangen i Sør-Troms seint i juni. Dette førte blant annet til at store felt med bregner visnet ned, forteller Bjerke.

Han sier at det naturlige ville være å anta at det var den kjølige sommeren som hadde skylda for at plantene vokste dårlig i 2012.

– Våre undersøkelser viser imidlertid at planteveksten var minst i de områdene som var utsatt for andre ekstreme stresshendelser i løpet av vinteren og sommeren, sier Bjerke.

I tillegg til vinterskader og frostskader om sommeren, ble plantene i nord i 2012 utsatt for både flomskader og saltskader. På toppen av det hele kom angrep fra insekter og sopp som skader plantene – slik som bjørkemålere.

Flere utbrudd fra disse skadegjørerne er også knyttet til klimaendringer. Det er fordi flere arter trives lengre nord når klimaet blir mildere.

– Det tyder på at stresshendelser har mer å si for planteveksten enn gjennomsnittlig sommertemperatur.

En varm og lang sommer kan altså ikke alltid utlikne for skadene vekstene pådrar seg som følge av klimarelaterte stresshendelser.

Dystert frampek

Bjerke forklarer at skadene vegetasjonen pådro seg vinteren 2011/2012 har vært langdryge. 

– Nå har det gått over to år siden skadene oppstod, men enda er det overraskende lite gjenvekst.

Forskeren mener erfaringene fra dette ekstreme året kan gi oss et frampek på hvordan nordområdene vil bli påvirket av klimaendringene.

– Dette viser at ekstreme værepisoder kan ha mye mer å si for vegetasjonen enn generelle klimatendenser.

Han legger til at det antagelig vil bli mindre av vintergrønne planter og andre planter som overvintrer med skudd over bakken. I stedet kan det blir mer gress, urter og mose.

– Mange av disse plantene er imidlertid ømfintlig for kulde i vekstsesongen. Det vil det antagelig blir mer av fremover, etter hvert som spiringen starter tidligere. Så det er ikke åpenbart hvilke planter som vil komme best ut.

Han legger vekt på at det derfor er svært viktig å få på plass en bedre overvåkning av både uvanlige værhendelser og sopp og skaderdyrangrep.

– Det er nødvendig for å forstå dem samlede effekten av stresshendelsene.

Referanse:

Bjerke m.fl: Record-low primary productivity and high plant damage in the Nordic Arctic Region in 2012 caused by multiple weather events and pest outbreaks, Environmental Research Letters,  august 2014, doi: 10.1088/1748-9326/9/8/084006.

Som forsker er det prestisje når andre forskere viser til arbeidet ditt i sine artikler. Men det er lurt å være litt original når du skriver.

I forskningsverdenen er åndsverk et levebrød, og plagiat en synd.

Og selv om du ikke blir tatt i juks: Når du klipper og limer, kan det gå galt for karrieren. Jo mer du gjenbruker tekst fra andre artikler, desto sjeldnere blir du sitert av andre forskere. Det viser en ny studie i tidsskriftet PNAS.

Likevel forsyner en del forskere seg godt av andres verk.

Forskerne gikk gjennom 757 000 artikler fra hele verden, over en periode på 20 år. De var hentet fra databasen arXiv.org, som samler blant annet vitenskapelige artikler, avhandlinger og konferansebidrag innenfor fysikk, matematikk, informatikk og lignende felt.

Juks eller helt greit

De amerikanske forskerne har riktignok bare vist en sammenheng mellom gjenbruk av tekst og antallet siteringer. Det er ikke sikkert at det ene fører til det andre. De landene som har mye gjenbruk er nemlig ikke regnet som særlig viktige bidragsytere til den internasjonale forskningen på disse feltene. Noen har riktignok pekt på at antall siteringer ikke er et godt mål på kvalitet.

Mye tyder imidlertid på at man ikke akkurat hevder seg i toppen ved å bruke tekst om igjen. Også i land der forskerne i liten grad kopierer, fører mye gjenbruk i en forskningsartikkel til færre siteringer. Klipp og lim lønner seg altså ikke dersom du vil ha innflytelse i forskningsverdenen.

Det dreier seg ikke bare om plagiering. Studien skiller ikke mellom juks og helt vanlig gjenbruk av tekst med referanser, inkludert eget tidligere arbeid, som i mange tilfeller er ansett som greit.

Det kan dessuten variere mellom fagfelt og land hva som regnes som akseptabel gjenbruk. Det finnes ikke noen felles standarder for kopiering, men mange universiteter og tidsskrifter har regler.

Forskjeller mellom land

Studien viste at kopiering var vanligere i noen land enn andre. Forskerne i land som Bangladesh, Hviterussland, Bulgaria og Pakistan lånte tekst i stor grad.

15 prosent av artiklene fra disse landene besto av mer enn 20 prosent tekst hentet fra andre artikler.

Til sammenligning hadde under fem prosent av artiklene fra USA og Storbritannia så mye gjenbruk. Disse landene kommer for øvrig godt ut i internasjonale rangeringer over universiteter.

Dårligere akademisk infrastruktur og manglende opplæring i land med dårlig økonomi kan være én mulig årsak, foreslår forskerne.

Eller kanskje det skyldes en akademisk kultur som oppmuntrer kvantitet framfor kvalitet. Også norske forskere har uttrykt frustrasjon over at de blir belønnet etter antallet publiserte artikler.

Forfatterne viser også til problemet med Open Access-tidsskrifter der artikler ikke blir kontrollert av forskere, i noen tilfeller kan du til og med betale for å komme på trykk.

Selv om også de store, seriøse tidsskriftene i blant slipper gjennom falsk forskning.

Ikke hørt om plagiat

Hvorfor velger noen forskere å kopiere andre i stor grad?

Det handler nok like mye om manglende opplæring og ulike akademiske kulturer som bevisst juks, mener de amerikanske forskerne. De fleste oppgir kildene sine, de prøver ikke å skjule noe.

Spørreundersøkelser har vist at studenter i en del land aldri hadde hørt ordet «plagiat» før de ble spurt av forskerne. Mens studenter i Norge lærer å vise til andres forskning med egne ord, syntes studentene i disse landene at det var respektløst å omformulere andres verk.

Språk kan også være en faktor. Den nye studien viser at direkte kopi av tekstutdrag er vanligst i land der engelsk ikke er så utbredt. Kanskje forskerne er usikre på språket, og ikke ser poenget i å oversette bakgrunnsmateriale til eget språk, for deretter å oversette tilbake til engelsk i den ferdige artikkelen de skal publisere internasjonalt.

Merker artikler

Studien ser bare på om forskerne har kopiert fra andre vitenskapelige arbeider i databasen, ikke fra Wikipedia eller andre eksterne kilder. Den kartlagte kopivirksomheten kan med andre ord være toppen av isfjellet.

Nå har databasen begynt å merke artikler som inneholder store mengder gammel tekst, slik at leserne kan se at forskerne har brukt saksa flittig. Reaksjonene fra forskerne varierer fra å stille overse merkingen, til å blånekte for at de har kopiert.

Det gjenstår å se om merkingen kan få forskere til å endre praksis, eller om de bare blir bedre til å skjule sine synder.

Referanse:

Daniel T. Citron and Paul Ginsparg: Patterns of text reuse in a scientific corpus. PNAS, 8. desember 2014. Sammendrag.

Barn som blir født av kvinner som har brukt rusmidler under graviditet har ofte lavere fødselsvekt, kortere svangerskapslengde og mindre hodeomkrets enn andre nyfødte.

Babyene kan få sterke abstinenser som nyfødte, såkalt neonatalt abstinenssyndrom (NAS). Dette finner man hos barn født av mødre som har brukt for eksempel heroin under svangerskapet, og også hos barn av mødre som blir behandlet med metadon og subutex under graviditeten.

I Norge har det vært en økning i antall barn født med neonatalt abstinenssyndrom, fra 28 barn i 2000 til 77 i 2011.

– Nyfødte med NAS trenger intensiv behandling og må ofte ligge lenge på sykehus og behandles med morfin, som så nedtrappes etter en medisinsk plan, sier stipendiat Kristin Haabrekke ved Regionsenteret for barn og unges psykiske helse (RBUP).

Klare positive funn

Haabrekke har i sin doktorgrad sammenlignet to grupper av barn født av mødre med rusproblemer fra to ulike tidsperioder. De to gruppene er også sammenlignet med kontrollgrupper med barn av mødre som ikke har rusproblemer, slik at det til sammen er nesten to hundre deltakere i studien.

Den ene gruppen mottok ingen spesielt tilrettelagt behandling for sine rusproblemer under graviditeten fordi det på starten av 1990-tallet ikke fantes et slikt tilbud. Den andre gruppen mødre var innlagt på institusjon og avruset under graviditet i perioden mellom 2004 og 2008.

– Når vi sammenligner de to gruppene, ser vi at ingen av de barna som ble født av mødre som fikk hjelp til avrusning innenfor skjermede, trygge og profesjonelle rammer, ble født med neonatalt abstinenssyndrom, sier Haabrekke.

• Les også: – Avrusede mødre trenger bedre oppfølging

Det hadde derimot hele 77 prosent av barna til mødre som brukte rusmidler gjennom hele svangerskapet.

– I tillegg ser vi at 26 prosent av dem er premature, mot ingen av barna der mødrene hadde fått hjelp til å bli rusfrie i løpet av graviditeten, sier Haabrekke.

Hun beskriver det som klare positive funn, også i de tilfellene hvor mor sluttet sent i svangerskapet.

– Ja, dette er tydelige funn. Vi så også at barnas hodeomkrets var større og svangerskapet lenger hos barna til de kvinnene som fullførte avrusningsbehandlingen. Det indikerer bedre fostervekst og hjerneutvikling.

Tar igjen andre barn

Når hun sammenlignet utvalget med kontrollgruppene, viste det seg også at barna som var født av mødre som var avruset, ikke skilte seg ut på svangerskapslengde og hodeomkrets.

– De har altså tatt igjen de andre barna, forteller Haabrekke.

Hun sier videre at det lenge har vært debattert hvorvidt avrusing av gravide kan gi økt risiko for spontanabort, og at kvinnene kan utsette seg for overdoserisiko om de brått avbryter behandlingen og ruser seg. I Haabrekkes studie finnes det ingen holdepunkter for dette.

– Nei, jeg vil heller si tvert imot. Vi finner ingenting som indikerer at en slik nøye overvåket avrusning der kvinnen er innlagt på en institusjon, er farlig for fosteret eller kvinnen. Ingen av kvinnene avbrøt behandlingen selv om de fleste etter hvert var innlagt frivillig, sier hun.

Kan bruke tvang

Norsk lovverk er i en særstilling i verdenssammenheng ved at det finnes en paragraf som beskytter ufødte barn. Loven kom i 1996.

– Dette er en lov som gjør det mulig å legge gravide kvinner med rusproblemer inn på tvang hvis frivillige tiltak ikke har ført frem.

I Haabrekkes studie var åtte av kvinnene tvangsinnlagt. Behandlingen ble gitt blant annet ved Borgestadklinikken i Skien, Lade behandlingssenter i Trondheim, Familieenheten i Hov i Land og Bergen barne- og familiesenter.

Institusjonene er spesialiserte på rusbehandling og avrusing av gravide kvinner med rusproblemer, og tilbyr et omfattende behandlingsopplegg som tilpasses hver enkelt gravid. Kvinnene trenger – og får ofte omfattende hjelp på flere av livets områder.

– Behandlingene disse gravide kvinnene og ofte deres barn og partnere får, kan synes ressurskrevende på kort sikt.

– Men kostnadene bør sees i sammenheng med de kostnadene som er forbundet med å behandle de nyfødte barna som blir født med NAS og eventuelle medfølgende tilstander hos barna etter langvarig ruseksponering i svangerskapet, poengterer Haabrekke.

Referanse:

Haabrekke m.fl: The Perinatal Outcome of Children Born to Women With Substance Dependence Detoxified in Residential Treatment During Pregnancy, Journal of Addictive Diseases 2014, doi: 10.1080/10550887.2014.909698. Sammendrag

Av: Per Morten Sandset, overlege og forskningsleder ved Oslo universitetssykehus | Professor ved Universitetet i Oslo

Etter mange år som lege er jeg de siste årene kommet frem til at pasienter i større grad må tas med på beslutninger knyttet til utredning og behandling av egen sykdom.

Ensartet utredning og behandling

De siste årene er det i Norge og andre land utarbeidet retningslinjer for utredning, forebygging og behandling av mange ulike sykdommer.

Retningslinjene har den fordelen at de sikrer at pasienter får mer ensartet utredning og behandling uavhengig av bosted.

Ulempen er at de ofte gir mindre rom for individualisering avhengig av pasientens egne behov og preferanser.

Mangelfull dokumentasjon

Problemet med retningslinjer er at de ofte er basert på mangelfull dokumentasjon der effekt og bivirkninger og nytte-kostnad av behandlingen er uavklart. I utgangspunktet skal retningslinjer være basert på klinisk forskning, fortrinnsvis sammenliknende studier der et behandlingsalternativ blir sammenliknet med et annet.

I de beste studiene er pasientene utvalgt ved loddtrekning (kalles randomiserte studier) og verken pasient eller lege skal vite hvilket behandlingsalternativ pasienten er trukket ut til (kalles blinding). Dette utelukker at enkelte pasienter blir valgt til en bestemt behandling basert på en forestilling om en behandlingseffekt eller bivirkninger, eller tilbøyelighet til å observere en effekt av behandlingen i en behandlingsgruppe, slik at resultatene kan bli vridd i feil retning.

Dette er en vanlig problemstilling for studier som er basert på observasjon av en behandling i befolkningen, der enkelte pasienter har fått en type behandling, mens andre pasienter har fått en annen type uten at det er foretatt loddtrekning.

Selv om randomiserte, kliniske studier ofte gir klare svar på om en behandling har en ønsket effekt, kan bivirkningene være så plagsomme at mange pasienter likevel ikke vil ønske behandlingen, forutsatt at bivirkningene var kjent på forhånd. Dette er en vanlig problemstilling for kreftpasienter der behandlingen kan være livsforlengende, men samtidig medføre svært plagsomme bivirkninger med sterkt redusert livskvalitet.

Dette er årsaken til at dokumentasjon av livskvalitet er blitt en viktig og integrert del når det gjelder utprøving av nye behandlingsalternativer.

Legen velger for pasienten

Det er åpenbart at det er viktig at pasienten får slik informasjon i valg av behandling, men min erfaring er at det svært ofte er legen som foretar avveiningen på vegne av pasienten og ikke pasienten selv. Dessverre er det så langt lite forskning på hvordan pasientene velger, dersom de får informasjon om effekt og bivirkning av en behandling.

Pasientpreferanse er nå blitt en viktig del når det gjelder utarbeidelse av nye retningslinjer for utredning, forebygging og behandling av sykdom. Spesielt gjelder det når kvaliteten og styrken på den underliggende dokumentasjonen av behandlingen er dårlig.

Norsk selskap for trombose og hemostase publiserte for ett år siden de første nasjonale retningslinjene for forebygging og behandling av blodproppsykdom basert på ny retningslinjemetode, GRADE («The Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation»). Retningslinjene er web-baserte og tilpasset moderne presentasjonsverktøy som smarttelefoner og nettbrett

Sykdom hos gravide

Et felt der det generelt foreligger dårlig underliggende dokumentasjon er forebygging og behandling av sykdom hos gravide. Svangerskap medfører i gjennomsnitt 5-10 dobling av risikoen for blodpropp i bein (kalles dyp venetrombose) og i lunger (kalles lungeembolisme) sammenliknet med ikke-gravide kvinner.

Om lag 1 av 1000 gravide kvinner utvikler slik blodpropp som er en viktig årsak til sykelighet og dødelighet i svangerskapet.

Kvinner som tidligere har hatt blodpropp har ytterligere økt risiko, og det har så langt vært vanlig å anbefale forebyggende behandling med heparinsprøyter gitt i huden en gang daglig gjennom hele svangerskapet, selv om det foreligger svært liten dokumentasjon for nytten av slik behandling.

Ønsker daglig heparinsprøyte

I et samarbeid mellom Canada, Brasil, Finland, Norge, Spania og USA har vi undersøkt gravide kvinners preferanser for slik forebyggende behandling basert på informasjon om den individuelle risikoen for blodpropp.

Et flertall av kvinnene ønsket riktignok forebyggende heparinsprøyter i huden en gang daglig, men hele 2 av 5 gravide med antatt lavere risiko og 1 av 10 med antatt høy risiko ønsket ikke forebyggende behandling.

Resultatene fra studien vil bli presentert på møte i American Society of Hematology i San Francisco den 6.-9. desember 2014. Ansvarlig for den norske delen av studien er professorene Anne Flem Jacobsen og Per Morten Sandset.

Per Morten Sandset er spesialist i generell indremedisin og blodsykdommer. Forskningsinteressene er hovedsakelig knyttet til blodstansing (=hemostase) og blodpropp (=trombose). Mer om Sandset i Wikipedia

Med historiens første landing på komet, nye astronauter som jobber på romstasjonen, romfartøy som flyr selv til kjempelaboratoriet i rommet, en serie nye miljøsatellitter, et nytt satellittnavigasjonssystem, romsonder ved alle de innerste planetene i solsystemet, og en bærerakett som er verdens mest brukte, har europeisk romforskning og romindustri vist at de er helt i verdensklasse.

Det er derfor ikke rart at da de europeiske romministrene møttes i Luxemburg 2. desember 2014 ble de enige om å fortsette utforskingen av rommet, på romstasjonen, til månen og til Mars.

De europeiske ministrene som er ansvarlige for sine lands romaktiviteter møtes med jevne mellomrom for å diskutere de viktigste spørsmålene og budsjettene for rommet. Norge var representert ved Arne Benjaminsen, avdelingsdirektør i Nærings- og fiskeridepartementet.

Samarbeidet om romstasjonen fortsetter

Gjennom ESA er Europa og Norge en del av samarbeidet om den internasjonale romstasjonen, sammen med Canada, Japan, USA og Russland.

ESA har bidratt med blant annet forsyningsfartøyene ATV (Automated Transfer Vehicle) og laboratoriemodulen Columbus, samt astronauter, teknologi og forsyninger til utposten i rommet.

På møtet i Luxemburg ble de europeiske romministrene enige om å bruke 800 millioner euro til drift av romstasjonen frem til 2017.

Bo Andersen, administrerende direktør ved Norsk Romsenter, mener det betyr at operasjonssenteret CiRIS i Trondheim vil fortsette på samme nivå som i dag og at ASIM-eksperimentet, der Universitetet i Bergen er sentrale, er sikret finansiering.

ASIM skal blant annet undersøke spesielle lyn og gammaglimt i jordas atmosfære fra romstasjonen. Slike terrestriske gammaglimt er vanskelige å observere fra bakken.

Europeisk Mars-rover ruller videre

Også den europeiske roveren til ExoMars-prosjektet fikk en del av budsjettkaka og vil forhåpentligvis fullføres og lande på Mars i 2018.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) skal levere en radar til denne roveren som kan se ned i bakken for å lete etter is, vann og liv på vår røde naboplanet.

Det ble også bestemt at ESA skal gå videre med utviklingen av service-seksjonen til det amerikanske romfartøyet Orion, som skal frakte astronauter utenfor jordbane, til månen og en asteroide.

NASA sikter også på at en versjon av Orion med bomodul skal ta astronauter helt til Mars for en bemannet ferd i bane rundt vår røde naboplanet en gang på 2030-tallet. En landing av mennesker på vår røde naboplanet vil nok ikke skje før etter det.

En ny bærerakett

Sist, men ikke minst, vedtok romministrene også å starte utviklingen av en ny europeisk bærerakett, Ariane 6. Den skal ta over for Ariane 5, som i dag er verdens mest brukte og pålitelige bærerakett for oppskyting av satellitter, romsonder og annen teknologi.

Moderne samfunn blir bare mer og mer avhengig av installasjoner i rommet som kommunikasjons-, navigasjons- og værsatellitter. I fremtiden vil nok også observering av klima og miljø fra rommet bli viktigere og viktigere.

Den nye bæreraketten skal derfor sikre en fortsatt europeisk tilgang til rommet. Men Ariane 6 må bli billigere å produsere og drifte enn Ariane 5. For å gjøre det skal Vega, den europeiske bæreraketten for mindre nyttelaster, videreutvikles med et nytt førstetrinn.

Dette nye Vega-trinnet skal også bli startmotorer for Ariane 6, noe som vil holde driftskostnadene for begge bærerakettene nede. I alt er fire milliarder euro satt av til denne teknologiutviklingen.

Dette representerer også muligheter for norske bedrifter. Ifølge Norsk Romsenter har Norge gått inn i Ariane 6-programmet med et foreløpig lavt beløp.

Gjennom dette vil norsk industri være med i konkurransen om å levere teknologi til Ariane 6 og det nye Vega-trinnet. Flere norske bedrifter leverer teknologi til Ariane 5 i dag.

Du kan lese hele ministermøtets resolusjon om de europeiske aktivitetene i rommet her.