Valnøtter lovprises som en av de sunneste nøttene man kan spise. Og det kan se ut som om påstanden er i ferd med å bekreftes. I hvert fall viser en studie gjort på mus, at det er stor helseeffekt. Resultatet ble publisert i tidsskriftet Journal of Medicinal Food.

Ikke bare omega-3

Paul Davis har lenge undersøkt hvilken effekt valnøtter kan ha. Han har også vist tidligere at valnøtter har en god effekt på prostatakreft, men inntil nå har han ikke visst hva som hadde den helsebringende effekten.

Det kunne være omega-3-fettsyrene, nøtteoljen eller nøtten i sin helhet. Dersom det var omega-3, ville det betydd at fordelene ikke er unike for valnøttene.

Derfor valgte forskeren å dele opp mus i tre grupper. Én fikk hele valnøtter, én fikk oljen fra valnøttene og én fikk en alternativ kilde til omega-3.

Resultatet viste at både hele valnøtter og oljen reduserte kolesterolet og sakket kreftutviklingen. Det skjedde derimot ikke hos musene som fikk den alternative kilden.

– Vi har vist at det ikke bare er omega-3-fettsyrene i seg selv. Det kan være en kombinasjon av omega-3 og annet innhold i oljen, men det begynner å bli klart at innenfor ernæring er det sjelden bare én ting som bidrar, det er alltid en kombinasjon av flere, sier Davis i en pressemelding.

Fortsatt i startfasen

Effekten kommer av et redusert nivå av et bestemt hormon i kroppen. Det ser ut til å bremse veksten av en kreftsvulst. 

Davis understreker at dette foreløpig bare er påvist hos mus. Slike resultater lar seg ikke bestandig overføre på mennesker. Forskerne har heller ikke kommet til bunns i hvilke faktorer som har den potensielle effekten.

Dersom man ønsker å oppleve de samme effektene som musene i studien opplevde, må man spise rundt 70 gram valnøtter daglig i 18 uker.

– Du må forstå at 70 gram valnøtter inneholder omtrent 482 kalorier. Det er ikke ubetydelig, men det er bedre enn å spise en porsjon med pommes frites, som ligger på 610 kalorier, påpeker forskeren.

Referanse:

Kim, H. Yokoyama, W. og Davis, P.A. TRAMP Prostate Tumor Growth Is Slowed by Walnut Diets Through Altered IGF-1 Levels, Energy Pathways, and Cholesterol Metabolism. Journal of Medicinal Food (2014)

De fleste har opplevd at en advarsel spretter opp på skjermen idet man klikker seg inn på en nettside. Og de aller fleste har på ett eller annet tidspunkt valgt å ignorere advarselen.

Selv om det som oftest går greit, hender det at noen er så uheldige at PCen beleires av et ondartet virus.

– Den beste måten for en hacker å få kontroll over datamaskinen din, er å få deg til å gjøre noe, sier Brock Kirwan på Brigham Young-universitetet i USA i en pressemelding.

Kirwan har undersøkt hvordan vi forholder oss til datasikkerhet. Resultatet ble nylig publisert i the Journal of the Association for Information Systems.

Røsket ut ledningen

I et praktisk forsøk fikk en gruppe studenter i oppgave å kategorisere bilder. Deltakerne bladde gjennom bildene på hver sin PC. Mens de bladde, dukket det tidvis opp advarsler om sikkerhetstrusler, noe de fleste deltakerne systematisk valgte å ignorere.

Plutselig dukket det opp en beskjed hvor det sto «si farvel til datamaskinen din» og en stoppeklokke som telte ned fra ti. Deltakerne reagerte med sjokk, noen ropte ut, andre rev ut ledningen eller skrudde raskt av maskinen.

– Mange av dem fikk helt hetta – du kunne høre dem lage lyder fra observasjonsrommene våre, sier Anthony Vance, en av forskerne bak forsøket.

– Mange skjønner ikke at de selv er det svakeste leddet i PC-sikkerheten sin, tilfører Kriwan.

Gjør som hjernen din sier

I forkant av forsøket svarte deltakerne på hvor opptatt de var av pc-sikkerhet. Hvilket de fleste naturlig nok var.

Så hvorfor sier de én ting, men gjør noe helt annet?

I tillegg til det praktiske forsøket, målte forskerne hjerneaktiviteten hos deltakerne for å se hvordan de reagerte på risikoer.

Det viste seg at hjerneaktiviteten kunne avsløre hvor store sikkerhetssjanser deltakeren var villig til å ta. – Vi oppdaget at hjernen gir en bedre pekepinn på hensyn til sikkerhet enn personens egen oppfatning, forteller Vance.

Referanse:

Vance, A. (et al) Using Measures of Risk Perception to Predict Information Security Behavior: Insights from Electroencephalography (EEG). Journal of the Association for Information Systems (2014)

«Jeg skjønner ingenting. Jeg vet aldri når denne overveldende trøttheten kommer. Plutselig er det som om jeg går tom for batteri. Men når jeg forteller det til andre så kan de si at det er da vanlig å være trøtt. Helsepersonell har heller ingen særlig forståelse for dette.»

Slik beskriver en person med Sjøgrens syndrom opplevelsen av unormal eller kronisk trøtthet, eller fatigue. En trøtthet som rammer brått og uventet, som for eksempel når du plutselig sovner over frokostbordet. 

Anne Marit Mengshoel, professor ved institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo, har sett på hvordan denne overveldende trøttheten arter seg for pasienter med Sjøgrens syndrom. Hun har først og fremst vært opptatt av hva de forteller om erfaringene sine med unormal trøtthet, og hvordan det påvirker hverdagslivet. 

– Treningskulturen er drevet for langt

Hun finner blant annet at mange av dem hun intervjuet, følte at de ikke ble tatt på alvor av helsepersonell. Generelt opplevde de liten forståelse for hvor utfordrende det er å leve med dette. Noen fikk beskjed «om å leve så godt som mulig». Andre følte at de ble stemplet som late. En ikke uvanlig oppfordring var å få på seg skoa og komme seg ut og trene.

– Jeg tror at den norske treningskulturen har drevet det for langt med et bilde av at fysisk aktivitet hjelper, nærmest uansett. Dette er en sykdom som varierer, det er dager der en er for syk til å trene. Pasientene har behov for at både helsepersonell og vanlige folk forstår og aksepterer at en kan behøve en liten time-out, og at dagsformen varierer, sier Mengshoel.

Ikke bare vanlig trøtt

Forskningsprosjektet er basert på kvalitative intervjuer med fem kvinner og fire menn mellom 27 og 67 år. 

Det finnes foreløpig lite kunnskap om konsekvensene for dem som rammes av denne unormale trøttheten, og noe godt norsk ord for det internasjonale «fatigue» finnes heller ikke. 

Mengshoel fant imiderltid at pasientene opplevde trøttheten som uforklarlig, og var dårlig informert om at den er noe som ofte følger med sykdommen. Da hun spurte om hvordan de fungerte i hverdagen, kom det derimot klart fram at dette ikke dreide seg om normal trøtthet.

– De fortalte om en form for uforutsigbar trøtthet som kunne variere fra den ene dagen til den andre. Av og til var den så sterk at de følte seg lammet, forteller Mengshoel.

Gjelder også andre pasientgrupper 

Innen revmatologien har forskerne vært mer opptatt av smerte enn trøtthet. 

Det har imidlertid vært forsket en del på unormal trøtthet i andre sykdomsgrupper de siste tjue årene, særlig blant kreftpasienter. Men sjelden har forskningen gått inn på hverdagslivet til pasientene, slik Mengshoel har gjort. 

– I en kvantitativ studie er det enkelt å si at «så og så mange har disse symptomene» uten å beskrive hva det innebærer. Styrken i kvalitative studier er at det kommer klart fram hvordan unormal trøtthet oppleves for dem som rammes, sier Johan K. Stanghelle, forskningsdirektør ved Sunnaas. 

Stanghelle har forsket på unormal trøtthet i forbindelse med flere sykdommer, spesielt i postpolio-syndrom. Han kjenner igjen beskrivelsene fra pasienter med Sjøgrens syndrom.

– Jeg tror ikke dette er spesifikt for Sjøgrens syndrom, men at studien gir en veldig god beskrivelse av fenomenet med unormal trøtthet som også pasienter med andre sykdommer kan kjenne seg igjen i.

Mellom 65 og 70 prosent av dem som har Sjøgrens syndrom, opplever fatigue, en andel Stanghelle mener ikke skiller seg særlig fra andre med kroniske sykdommer. Smerte og unormal trøtthet henger sammen. I undersøkelser blant pasienter med andre kroniske lidelser kommer det fram at de som rapporterer høyt på smerte, rapporterer tilsvarende høyt på trøtthet.

Lettere å avfeie 

Stanghelle tror det etterhvert har kommet en anerkjennelse i helsevesenet av at unormal trøtthet forekommer og følger med en del sykdommer, men ikke hva det innebærer.

– Det at det ikke finnes en klar forklaring på hvordan og hvorfor dette oppstår, og ingen medisiner eller annen konkret behandling, gjør det enklere å avfeie eller overse problemet. Jeg håper en studie som dette kan bidra til at helsevesenet får opp øynene for hvilke store konsekvenser det har for dem som rammes, sier Stanghelle.

Han etterlyser et større fokus på råd om hva pasientene skal gjøre når trøttheten rammer dem, og tilrettelegging på arbeidsplassen.

Mange ubesvarte spørsmål

Men hva kommer denne trøttheten av? Oppstår den på grunn av sykdommen i seg selv, eller er den en bivirkning av medisinene? Hva skjer egentlig i kroppen? Finnes det en eksklusiv trøtthet i hver sykdomsgruppe?

Her verserer det flere hypoteser. 

– Ved postpolio-syndrom, for eksempel, har forskerne vært opptatt av at trøtthetssenteret i hjernen angripes, som en del av selve infeksjonen. Men dette er ikke bekreftet, forteller Stanghelle.

Mengshoels studie har ikke gått inn på årsaksforhold som dette. Fortsatt vet ikke forskerne hva som fysisk skjer i kroppen. Men det de vet, er at unormal trøtthet skiller seg tydelig fra vanlig trøtthet, den fører til vedvarende mangel på energi og varierer på en ukontrollerbar og uforutsigbar måte.

Mengshoel håper å kunne involvere flere medisinske spesialiteter, som for eksempel hjerneforskning, i eventuelle fremtige prosjekter, for å se på hvordan fatigue beskrives og kan forklares i flere sykdomsgrupper.

Referanse:

Anne Marit Mengshoel, m.fl. Primary Sjögren’s Syndrome: Fatigue Is an Ever-Present, Fluctuating, and Uncontrollable Lack of Energy, Arthritis Care & Research, august 2014.

Sammendrag

Van Allen-beltene er en samling med ladete partikler som holdes på plass av jordas magnetfelt. I disse beltene er strålingen veldig sterk. De består av partikler som suser rundt jorda i enorme hastigheter.

Strålingsfeltene ble ikke påvist før romalderen begynte. I 1958 ble Explorer-satelittene brukt til å kartlegge deler av strålingsbeltene. Van Allen-beltene består av et indre og et ytre lag, med et klart skille mellom lagene.

Mellom det indre og ytre laget er det et område med ganske tomt rom. Et av de store spørsmålene knyttet til beltene, er hvorfor ikke strålingen også går igjennom dette tomrommet. Og hvorfor er det et så klart skille mellom beltene?

Beltene ligger såpass langt fra jorden at de vanligvis ikke påvirker satellitter eller romfartøy som går i bane rundt jorden, men de kan vokse eller krympe på grunn av stråling fra solen, og dermed skade satellitter som kommer innom beltene.

Men Apollo-astronautene som skulle til månen, måtte gjennom Van Allen-beltene. Astronautene var bare på en kort gjennomreise, så de slapp unna med en relativt liten strålingsdose.

Undersøker Van Allen-beltene

Strålingsbeltene blir nå undersøkt av to NASA-sonder, som passende heter «Van Allen Probes». Oppdraget deres er å avdekke mer kunnskap om strålingsbeltene, blant annet slik at satellitter kan reddes unna når beltene vokser og strålingene kan skade romindustrien, ifølge NASA.

Noe av denne strålingen består av ladete elektroner som flyr i enorme hastigheter, nesten opp mot lysets hastighet.

Målinger fra sondene viser at innsiden av det ytre laget har en klart definert barriere som stopper de superraske elektroner på veien ned mot jorda.

– Det er nesten som om elektronene treffer en glassvegg, sier Daniel Baker i en pressemelding. Baker er fysiker ved University of Boulder, Colorado, og hovedforfatter av artikkelen.

– Vi har observert et slags usynlig skjold som blokkerer elektronene. Det er et veldig merkelig fenomen.

Hvordan kan det forklares?

I artikkelen beskriver også forskerne hvordan et slikt skjold kan oppstå, og de utforsker flere forskjellige forklaringer, blant annet om menneskelig aktivitet kunne forårsake dette feltet.

Først tok de for seg jordas magnetfelt, for å se om magnetfeltet kunne påvirke strålingsbeltene. Magnetfeltet fanger og leder elektroner og protoner langs magnetlinjene mellom Nord- og Sørpolen.

De spekulerte også i om radiosignaler fra sendere på jorden kunne møte og spre elektronene fra strålingsbeltene, men verken magnetfeltet eller radiosignalene var nok til å forklare hvordan grensen mellom det ytre beltet og tomrommet kunne være så klart definert.

Forskerne mener den mest sannsynlige forklaringen er en sky av ladet gass som kalles plasmasfæren. Denne gasskyen kalles også den indre magnetosfæren. Den begynner cirka 1000 kilometer over jordoverflaten og går helt ut til det ytre Van Allen-beltet, som ligger cirka 13 500 kilometer fra jorda.

Partiklene i plasmasfæren møter partiklene i det ytre Van Allen-beltet, og kan forårsake en spredning av partiklene i Van Allen-beltet, noe som kan skape dette usynlige skjoldet. Bevegelsene til beltene og plasmasfæren kan forsterke denne effekten.

– Spredningen på grunn av plasmasfæren kan være sterk nok til å skape en vegg på innsiden av det ytre Van Allen-beltet, men en sterk solvind kan få grensen til plasmasfæren å bevege seg innover, sier Baker.

Dermed tror også forskerne at sterke solvinder kan få dette strålingskjoldet til å delvis bryte sammen, i hvert fall i korte perioder.

Referanse: 

Baker, m.fl: An impenetrable barrier to ultrarelativistic electrons in the Van Allen radiation belts. Nature. DOI: 10.1038/nature13956.

De permanent frosne viddene i Alaska, Canada, Grønland og Sibir er en av de store ukjente i klimaligningen. For hva er det som skjer når de frosne landskapene tiner opp?

Én ting er i hvert fall sikkert. Store mengder av drivhusgassen metan, som er 25 ganger kraftigere enn CO₂, blir sluppet ut.

Den samlede innflytelsen er imidlertid usikker. Våtområder tar nemlig opp betydelige mengder CO₂ fra atmosfæren.

Nå viser ny forskning at vi kan få et svar raskere enn tidligere antatt. Tundraene reagerer nemlig på klimaendringer i et rasende tempo.

– Forskningen vår viser at de arktiske økosystemene i Sibir reagerer svært raskt og uforutsigbart. Derfor er det også viktig at vi undersøker hva den samlede effekten blir, sier professor Bo Elberling fra Center for Permafrost (Cenperm) ved Københavns Universitet.

Han er en av forskerne som står bak den nye studien, som er publisert i tidsskriftet Nature Climate Change.

Underbygger andre studier

Torben Røjle Christensen forsker på metanutslipp som professor ved Lunds Universitet i Sverige. Christensen er ikke overrasket over de nye funnene:

– Studien er interessant. Den viser at klimaendringene varmer jorden raskt, slik at permafrosten smelter, og man får flere våtområder. Da slippes det ut metan, som kan påvirke klimaet. Det er interessant at disse prosessene gjør seg gjeldende i det store sibirske landskapet, sier Christensen.

Tundraen smelter på seks år

I den nye studien ryddet forskerne vegetasjonen fra et mindre område av den sibirske tundraen. Forsøkene ble foretatt i de tørre områdene som omgir våtområdene i Kytalik.

Ved å fjerne vegetasjonen endret forskerne på den andelen av sollys som treffer bakken. Jorden ble altså varmet opp litt raskere enn ellers.

Formålet var å se hvor raskt denne moderate endringen ville føre ting smelting og utslipp av metan.

Allerede etter seks år hadde området endret karakter. Det var blitt et våtområde, og store mengder metan ble sluppet ut. Forskerne var overrasket over hvor raskt det gikk.

– Dette viser at arktiske økosystemer kan reagere enormt raskt på selv små klimaendringer. Seks år er veldig lite i klimasammenheng, hvor vi ofte snakker om perspektiver på 20, 50 eller 100 år, sier Bo Elberling.

Usikkerhet omkring fremtiden

Elberling peker på at det fortsatt er uvisst om opptiningen vil ha en negativ eller positiv total effekt.

De nye våtområdene slipper ut metan, men tar også opp CO₂. Slik er det i hvert fall for stabile våtområder.

Men det er uvisst hva som skjer når hele landskaper smelter.

– Hele landskapssystemer, som rekker dypt ned i jorden, blir ustabile. Det skal vi undersøke nærmere, slik at klimamodellene kan bli mer nøyaktige, sier Elberling.

CO₂ viktigere

Torben Røjle Christensen påpeker at CO₂-utslippene er mye viktigere enn metan fra tundraen.

– Menneskeskapt CO₂ er fortsatt den viktigste faktoren. Vi må ikke trekke oppmerksomheten vekk fra det egentlige problemet, sier Christensen.

Bo Elberling er helt enig.

– Men det menneskeskapte bidraget er velkjent. Det måles, veies og rapporteres, mens Arktis er en ukjent i ligningen, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. 

Det er mange tradisjoner knyttet til julen, også i næringslivet. Bedrifter har gjerne gitt en julegave til de ansatte som en symbolsk påskjønnelse for innsatsen gjennom året.

Julegaven kan for eksempel være en krystallvase, lysestake, kjøkkenkniver, glass, pledd, klesplagg, håndkle, sekk og andre reklameartikler, gjerne utstyrt med organisasjons logo.

Men det kan også handle om nytelsesprodukter som vin, spekemat, røkelaks eller velassorterte matkurver.

Symbol på samfunnsansvar

Gjennom de siste årene har en rekke bedrifter valgt å gi bort firmajulegaven som støtte til en god sak i stedet for å gi den som en personlig gave til den enkelte ansatte. For bedriften har det vært ment som en måte å vise samfunnsansvar på.

Enkelte bedrifter har brukt pengene til å kjøpe utdanning i for barn i utviklingsland, en symbolsk geit eller støtte til konkrete prosjekter. Andre har brukt midlene til å gi pengestøtte til lokale, nasjonale eller internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Hva synes folk flest om dette? Hvis arbeidsgivere velger å dele ut julegaver, hvem bør de gå til?

– Dette er en enkel og konkret måte å måle nordmenns holdninger til samfunnsansvar på, sier forsker Caroline Dale Ditlev-Simonsen ved Handelshøyskolen BI.

Hvem skal få julegaven?

Ditlev-Simonsen har sammen med mastergradstudentene Christian Aa. Sætre og Markus Hepsø ved BI gjennomført en studie av hvem vi mener bør få julegaver fra arbeidsgiverne.

For å få svar på det, intervjuet TNS Gallup et utvalg på 1009 nordmenn over 18 år i november i år.

Mer enn seks av ti nordmenn synes de ansatte skal få julegaven om arbeidsgiver velger å gi bort julegaver. Til sammenligning svarer én av fire nordmenn at de ønsker at julegaven skal gå til en god sak. Bare sju prosent mener arbeidsgivere ikke bør gi julegaver i det hele tatt.

De som mener julegaven bør gis til de ansatte, ble spurt om hvilken sak de ville foretrekke, om arbeidsgiveren uansett bestemte seg for å gi gaven til en god sak. Mer enn halvparten av disse foretrekker da at gaven brukes til å støtte en lokal sak.

Blant de som i utgangspunktet mener gaven bør gå til en god sak, er det like mange som vil støtte internasjonale tiltak som lokale tiltak.

Forskjell på folk?

Er kvinner mer positive til at bedrifter bruker julegaven til å støtte opp en god sak enn menn? Gjør økt inntektsnivå folk mer tilbøyelige til å tilgodese andre? Vil høyere utdanning få folk til å tenker mer på andre når vi nærmer oss julestria?

– Vi finner ingen større sammenhenger mellom demografiske kjennetegn og hvem de synes julegaven bør gå til, sier Ditlev-Simonsen.

Det finnes altså i hovedsak to personlighetstyper: en egosentrisk og en ikke så egosentrisk. Den egosentriske vil ha gaven selv. Om denne ikke får den, bør den gis til det alternativet som er nærmest denne personen; noe lokalt.

Den andre personen, som det er færre av, er tilbøyelig til å tenke mer på andre, og vil at julegaven skal gå til en god sak. Denne personen har en større gaveradius og er mer åpen for at gaven gis til internasjonale tiltak.

Involver de ansatte

Det er vanlig at ledelsen i bedrifter tar avgjørelser om samfunnsansvar uten å involvere de ansatte i beslutningen. Det gjelder også beslutninger om julegaver, ifølge BI-forskeren.

– Ansatte ønsker å bli inkludert når det skal tas beslutninger om samfunnsansvar, understreker Ditlev-Simonsen.

Dersom ledelsen bestemmer seg for å bruke julegaven til å vise samfunnsansvar, vil det være en idé å gi de ansatte en mulighet til å være med på å bestemme hvilken sak gaven skal gå til.

– Det vil gi den ansatte en følelse av at det faktisk er hun (eller han) som gir gaven til en god sak, og ikke bare noe ledelsen gjør for dem, sier hun. Dermed kan julegaven bidra til både god selvfølelse og større arbeidstilhørighet.

Referanse:

Ditlev-Simonsen m.fl: «Hvem skal få julegaven?». Foreløpige resultater fra en pågående forskningsstudie ved Handelshøyskolen BI.

De store havstrømmene er viktige for klima og miljø over hele jorda. Men hvordan står det egentlig til med havstrømmene i en verden som bare blir varmere?

Satellitten GOCE, eller Gravity field and steady-state Ocean Circulation Explorer, har målt jordas tyngdefelt med ekstrem nøyaktighet for en ny modell av jordas geoide.

Den brukes til å gjøre helt presise høydemålinger, noe som er viktig ikke bare for å måle havnivået, men for mange andre typer forskning, samt konstruksjon, transport og flere andre felter sentrale i det moderne samfunnet.  

Nå er dataene fra GOCEs “andre” side, tyngdefeltsatellittens modell av farten til jordas havstrømmer, endelig ferdig.

Mer nøyaktig enn andre modeller

For å vurdere hvor nøyaktig den nye modellen av farten til havstrømmene er, trakk forskerne GOCEs geoide fra den gjennomsnittlige høyden på havet målt over 20 år ved hjelp av andre satellitter, inkludert ESAs store jordobservasjonssatellitt Envisat.

Dette viser hvor havnivået er høyere eller lavere enn gjennomsnittet, og brukes til å beregne utbredelsen og farten til havstrømmene. Det igjen kan sammenliknes med data fra målinger gjort med bøyer og skip i havet.

Resultatet av denne valideringsprosessen viser at GOCEs modell av farten på jordas havstrømmer er mer nøyaktig enn modeller basert på andre målinger av havstrømmene gjort fra rommet.

- Den nye modellen av havstrømmer basert på data fra GOCE og andre høydemålinger er helt sentral i å kunne forstå sirkulasjonen i havet bedre, sier Marie-Hélène Rio ved Institutt for atmosfæreforskning og klima i Italia.

Ifølge Rio vil bruken av den nye modellen i operasjonell overvåking av havet og i datasimulasjoner gi ny og verdifull innsikt i havets tilstand slik den er i dag og kan bli i fremtiden.

Smelting av Antarktis synes i jordas tyngdefelt

Disse resultatene er bare noen av dem som ble presentert på den femte forskningskonferansen om GOCE som ble holdt i UNESCOs hovedkvarter i Paris i forrige uke.

GOCEs nye kart over farten til havstrømmene er spesielt interessant for UNESCOs mellomstatlige oseanografiske kommisjon som støtter det internasjonale samarbeidet om, forskningen rundt, og forvaltningen av verdens hav og kystområder.

I løpet av konferansen ble det presentert mange nye forskningsresultater basert på GOCEs data, spesielt på målinger som ble gjort under satellittens forlengete oppdrag.

Da gikk GOCE lavere enn noen annen satellitt har gjort tidligere for å utføre enda mer nøyaktige målinger av jordas tyngdefelt og havstrømmer.

Etter flere år med planlegging og bygging ble den teknologisk svært avanserte satellitten skutt opp i mars 2009. Ombord var ny og innovativ teknologi fra hele Europa. En av dem som var med på å utforme og styre GOCE var norske Rune Floberghagen ved ESA.

I november 2010 var GOCEs opprinnelige oppdrag over, men siden tyngdefeltsmåleren fortsatt var ved god helse, ble oppdraget forlenget og forskerne tok sjansen på å la GOCE gå lavere enn noen gang før.

Men den 21. oktober 2013 var det slutt på drivstoffet og GOCEs oppdrag ble avsluttet. Den 11. november 2013 gikk GOCE ned i jordas atmosfære og brant opp.

Selv om GOCEs oppdrag er over, vil nye forskningsresultater fra tyngdefeltsatellittens målinger fortsette å komme også i årene fremover.

I september 2014 viste data fra GOCE at smeltingen av Vest-Antarktis er stor nok til å synes i jordas tyngdefelt.

Kombinert med målinger gjort av en annen av ESAs satellitter for forskning på jordas miljø, CryoSat, vil det gi ny kunnskap om hvordan jordas ismasser og polare strøk holder på å endres.

For mer om forskningen på jordas store systemer ved hjelp av satellitter, se også Terje Wahls blogg.

Tsjernobylsonen – et område som strekker seg ut i en radius på 30 kilometer fra atomkraftverket – er fortsatt folketomt 28 år etter ulykken.

Det betyr ikke at området er tomt for liv. Forskere kartlegger dyreaktivitet ved hjelp av kamerafeller, og nå har de fått bilder av en brunbjørn – over hundre år etter at dette dyret sist oppholdt seg der.

Et fristed for dyr

Sergey Gashchak er en del av TREE-prosjektet som har som mål å kartlegge nøyaktig hvor farlig radioaktivitet er for mennesker og dyr. Han har satt opp 40 kamerafeller i det 2600 kvadratkilometer store området, og har tidligere fått bilder av både gaupe og przewalskihest.

Forskere har i løpet av de siste årene sett tegn på at det kan ha kommet bjørn til området, men de var ikke sikre før de fikk bildebevis nå nylig.

– Vi jobber ut fra antagelsen om at sonen nå representerer et fristed fra mennesker for alle dyr som har muligheten til å komme seg dit, forklarer prosjektleder Mike Wood til BBC.

• Les også: Forsegler Tsjernobyl-kraftverk med giganthall

Området som ble evakuert etter atomulykken i april 1986, har vist seg å bli særdeles viktig for forskere som studerer hvilke konsekvenser radioaktive utslipp kan ha for dyreliv.

Foreløpig er de i en kartleggingsfase, men etter hvert har de planer om å utstyre utvalgte arter med GPS-sender og en innretning som måler radioaktivitet.

– Dette gir oss muligheten til å teste modellene våre for å forutsi strålingseksponering. I tillegg kan vi få veldig gode data på forholdet mellom strålingseksponering og konsekvensene av strålinga, sier Wood.

Redde bjørner

Zoolog Petter Bøckman sier til NRK.no at bjørnen i Europa er blitt utsatt for geværseleksjon, og derfor frykter mennesker.

– De bjørnene som lever i Europa i dag, er de som har stukket av hver eneste gang de har sett mennesker – resten er skinnfeller.

• Les også: Tsjernobyl-ulykka kan lesast av i årringar

Han forteller at bjørner som lever i Amerika er langt mindre folkesky enn sine europeiske artsfeller, i og med at indianernes pil og bue-jakt var mindre avskrekkende enn den kruttbaserte jakta på den andre sida av Atlanterhavet.

Bøckman forklarer at Tsjernobylsonen nå er blitt en ufrivillig park, et område som er blitt ubrukelig for mennesker.

– Det skal ikke mer til enn at menneskene holder fingrene av fatet i en liten stund, så kommer naturen og tar alt tilbake.