Norge har siden 1800-tallet gått en lang vei mot et mer likestilt samfunn. Men når et barn kommer inn i forholdet mellom en kvinne og en mann, har det fremdeles andre konsekvenser for kvinnen, ifølge en ny doktorgrad ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

 – Likestillingen er til stede fordi både menn og kvinner jobber. Men vi ser at menn har hovedansvaret for å forsørge familien, mens kvinner tar den største omsorgsrollen, sier forsker Eirin Pedersen.

I fire år har hun studert menns og kvinners holdninger til barn, omsorg og arbeid. Sammen med en gruppe forskere intervjuet hun 90 kvinner og menn i Trondheim og Oslo, både med og uten barn.

Og resultatene viser: Selv om kvinner og menn har de samme rettighetene i samfunnet, skaper barnefødsler en arbeidsforskyvning i hjemmet, og kvinner lemper på kravene til en spennende jobb.

Bare kvinner vurderte jobbytte

– Både i arbeiderklassen og øvre middelklasse snakket folk om at det kunne være nødvendig å bytte jobb etter at de hadde fått barn. Men dette var det i størst grad kvinner som følte på, ikke menn, sier Pedersen.

Med arbeiderklasse sikter forskerne til folk uten særlig utdanning utover videregående skole. Øvre middelklasse brukes om folk som har studert og gått inn i jobber med høy sosial status, for eksempel leger eller arkitekter.

• Les også: Kvinner velger bort høy lønn

– Mange kvinner i arbeiderklassen jobbet skift, og det måtte de slutte med når de fikk barn. En del valgte også å gå ned i stillingsprosent, for å bli mer fleksible, sier Pedersen.

Kvinner i øvre middelklasse hadde gjerne fleksibel arbeidstid i utgangspunktet, men det ble forventet at de skulle gi tilbake til arbeidsgiver når det krevdes.

– Den type forventninger og krav ble slitsomt. Derfor valgte flere av disse kvinnene å bytte ut interessante, litt utflytende jobber med jobber som har mer avgrenset arbeidstid. Jobbyttet skjedde rett før eller etter at de fikk barn.

Arbeidslivet sakker akterut

Tidligere forskning viser at samboere uten barn har en likestilt fordeling av arbeidsoppgaver hjemme. Når paret får barn, forskyves en større del av hjemmearbeidet over på kvinner.

Ifølge Pedersen henger denne forskyvningen sammen med arbeidsmarkedets dynamikker. For mens den norske velferdsstaten legger godt til rette for et familieliv, er kombinasjonen av barn og arbeid fremdeles et individuelt ansvar.

– Det var ingen av kvinnene som nevnte at arbeidsgiver ville tilpasse seg deres nye situasjon. Det var alltid kvinnene som måtte lempe på sine krav. Her ligger nok bøygen i likestillingsprosjektet, tror Pedersen.

For mange, både i arbeiderklassen og øvre middelklasse, innebar skiftet en overgang til mindre spennende jobber. For eksempel jobbet én av kvinnene som kokk. Hun var lidenskapelig opptatt av jobben sin. Før hun ble mor, jobbet hun kveldstid på en restaurant. Som mor gikk hun over til å ta morgenskiftet, som var langt mer rutinepreget.

– De fleste opplever det bare som en helt nødvendig og selvfølgelig tilpasning. Men det er interessant at arbeidslivet sakker akterut i likestillingsprosessen. Idet en kvinne bestemmer seg for å få barn, havner hun litt i etterkant.

Pedersen legger til at det man ser i Norge, likevel bare er en brøkdel av det man ser i et land som Italia. Der har man formell likestilling i rettigheter, mens det fullstendig mangler i familien.

Kan forklare ulikheter i arbeidslivet

De fleste norske kvinnene så jobbytte som uproblematisk. Det fantes jobber å bytte til. Pedersen kan derfor ikke si at situasjonen i Norge er ugunstig, men hun mener at det kan forklare en del ulikheter i arbeidslivet.

– Selv om kvinner har høyere utdannelse enn menn, har menn fremdeles høyere posisjoner og tjener mer. I legestanden er det for eksempel menn som tar høystatusjobbene, selv om de fleste medisinstudenter er kvinner.

– Det er ikke lett å være en 25 år gammel kvinne og velge bort et liv med barn fordi du vil bli hjernekirurg, særlig ikke i et samfunn der det å få barn blir sett på som veien til det gode liv, sier Pedersen.

Familielivet er best

At det eksisterer en kollektiv forestilling om at familielivet er det beste, er et annet funn i studien. Barn blir sett på som svært verdifulle, og å vektlegge de økonomiske utgiftene de innebærer, blir sett på som en nedvurdering av barna.

Det finnes en kollektiv oppfatning av at barn er noe man bør ha, og det er også klare oppfatninger om når du bør få dem, ifølge Pedersen. 

– En 23 år gamle kvinne som fikk barn alene, sa at det i hennes liv ikke innebar status å få barn. Da refererte hun til en norm som alle er klar over: Kvinner skal få barn når de er mellom 28 og 35 år.

– Hvis man er en kvinne i begynnelsen av 30-åra og ikke har partner eller barn, kan hun regne med å få mange spørsmål. Menn kan fremdeles være 35 år og attraktive, sier Pedersen.

Sist fredag var det fest igjen ved Det medisinske fakultet NTNU. Forskningsrådet annonserte at CIUS (Center for Innovative Ultrasound Solutions for health care, maritime, and oil & gas industries) ble tildelt status som Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI). I alt fem av sentrene som fikk status som SFI i denne omgangen ledes fra NTNU og NTNU er partner i 14 av totalt 17 nye sentre.

CIUS har som mål å etablere et verdensledende senter for forskning og innovasjon innenfor ultralydbasert bildebehandling innen de tre sektorene helse, maritim, og olje og gass. Jeg er utrolig stolt over at satsingen skal ledes fra Det medisinske fakultet, men vi har også mange gode samarbeidspartnere utenfor NTNU som Universitetet i Oslo, SINTEF, Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Helse Midt-Norge, St. Olavs Hospital, GE Vingmed Ultrasound AS, Kongsberg Maritime (Subsea) og Statoil Petroleum AS. Innen medisinsk bildediagnostikk er også MR og PET inkludert.

Senterleder er professor Asta Håberg og arbeidsgruppen som ledet arbeidet med søknaden bestod i tillegg av professor Hans Torp, professor Lasse Løvstakken (nestleder), direktør Svein-Erik Måsøy, førsteamanuensis Bjørn Olav Haugen, professor Olav Haraldseth og instituttleder/professor Toril Nagelhus Hernes. Fem av disse er tilknyttet Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk.

Det er ikke uten grunn at jeg nevner enkeltpersoner. Det er hardt arbeid av mange gjennom flere år som har lagt grunnlaget for et slikt senter. Ultralydvirksomheten ved fakultetet startet som et tett samarbeid mellom leger på sykehuset og ingeniører på NTH på 1970-tallet. Mange har hørt om samarbeidet mellom hjertelegen Liv Hatle og sivilingeniøren Bjørn Angelsen. Dette samarbeidet ble også grunnlaget for selskapet GE Vingmed Ultrasound AS i Horten og har resultert i nærmere 100 doktorgrader i Trondheim. I dag ledes den teknologiske ultralydforskningen på fakultetet av professor Hans Torp.

Det er likevel en MR-forsker, professor Olav Haraldseth, som la det viktigste grunnlaget for at vi klarte å etablere det første senteret innen forskningsdrevet innovasjon, MI Lab, i 2007, noe som har vært utgangspunktet for CIUS. MI Lab har hatt en klar visjon om å bidra til en mer kostnadseffektiv helsetjeneste og bedre pasientbehandling gjennom nye og bedre bildediagnostiske metoder innen ultralyd, MR og bildeveiledet behandling. Det har også vært et mål å bidra til et fortsatt norsk næringsliv på områdene. Evalueringene tyder på at MI Lab er i ferd med å fullføre oppdraget sitt på en tilfredsstillende måte.

Hvis vi skal sikre fortsatt innovasjon og verdiskapning innen bildediagnostikk er det behov for en kombinasjon av satsing på langsiktig forskning og et nært samarbeid mellom forskningsmiljøer og industribedrifter. Slik har MI Lab vært viktig for at blant annet GE Vingmed Ultrasound AS har beholdt posisjonen som et verdensledende selskap innen ultralydavbildning. GE Vingmed Ultrasound AS har i dag rundt 200 ansatte og inntekter på 1,2 milliarder kroner.

Jeg synes også at det er viktig å påpeke at et slikt senter bidrar til å gi næringslivet topp kompetanse gjennom utdanning av nye kandidater. Blant de som arbeider med forskning og utvikling i GE Vingmed Ultrasound AS har en fjerdedel en doktorgrad og over halvparten en mastergrad. Det viser at forskningsmiljøene gjennom slike sentre både bidrar med grunnleggende forskning som utgangspunkt for videre innovasjon og verdiskaping, og utdanning av industriens fremtidige nøkkelpersonell.

Vi hadde mange spennende samtaler i tiden fram til søknadsfristen for SFI-sentrene. Hadde vi en sjanse på å få et nytt senter? Hvilken profil skulle vi velge? Hvem burde være senterleder? Hvilke industrisamarbeidspartnere skulle vi satse på? for å nevne noen av spørsmålene som opptok oss.

Etter mange overveielser valgte vi denne gangen å satse mer ensidig på ultralyd og involvere selskaper og kompetansemiljøer som også arbeider innen andre sektorer. Den grunnleggende ultralydteknologien og forståelsen av denne er nemlig overførbar mellom ulike sektorer og derfor kunne vi kombinere helse, maritim, og olje og gass i samme søknad.

Vi har hatt et stort team med forskere som har samarbeidet i MI Lab. I årsrapporten for 2013 er mer enn 100 personer nevnt som arbeider i tilknytning til senteret. Det illustrerer at suksessen til MI Lab ligger i innsatsen til mange dedikerte forskere. De har alle bidratt til grunnlaget for CIUS.

Så viste tildelingen på fredag at vi må ha tenkt mye rett i forbindelse med søknaden til et nytt SFI- senter. Jeg er overbevist om at CIUS vil bidra til fortsatt innovasjon og verdiskaping som er viktig for et fortsatt bærekraftig næringsliv på området. I en blogg blir bare noen få nevnt, men hele teamet som har arbeidet med søknaden fortjener både gratulasjoner og takk. Jeg gleder meg til å følge CIUS!

Alle knølhvaler i verden har et mønster på halen sin som er unikt. Det finnes ikke to knølhvaler i verden som er helt lik hverandre.

Disse ”fingeravtrykkene” kan forskerne bruke til kartlegge hvalenes bevegelser i verdenshavene.

Ikke noe annet pattedyr på jorda vandrer lenger enn knølhvalen. Opptil 25 000 kilometer kan den forflytte seg på et år.

Knølhvalens unike halemønster har gitt naturforskeren og fotografen Fredrik Broms i Tromsø ideen om å be om hjelp fra andre som har tatt bilder av knølhvaler. Mange gjør nemlig det, enten på egenhånd eller som deltagere på hvalsafarier.

Bilder kan sendes til hvalobservasjoner@akvaplan.niva.no. Husk å oppgi hvor og når bildet ble tatt.

Samarbeid med National Geographic

Broms og forskerkolleger i Tromsø samarbeider med og har fått støtte fra National Geographic om å bygge et internasjonalt nettsted med informasjon og oversikt over knølhvaler som blir observert i norske farvann.

Bildene fra Norge skal sammenlignes med over 8000 andre knølhvalbilder fra hele verden, samlet i en database i USA siden 1970-tallet. Her skal du kunne følge ”din” knølhval fra sted til sted. Tar du bilde av en hval, skal du også kunne se hvor den har blitt observert tidligere.

Folk hjelper forskerne

– Å kartlegge knølhvalvandringer ved hjelp av halefinne-fotografier er allerede en godt etablert teknikk i USA, forteller Broms. Denne teknikken har bidratt til at bestanden av knølhval i Nord-vest atlanteren nå er en av de best studerte hval-populasjonene i verden.

Slik fotoidentifikasjon hvor vanlige folk bidrar med bilder, har vist seg veldig effektiv i forskningen. Disse bidragene til forskningen gjør det nemlig mulig for forskerne å la et prosjekt få inn data over mye lengre tid.

– Ved studier av langtlevende pattedyr som knølhval er dette nødvendig, sier Broms.

Knølhvalene i den vestlige delen av Atlanterhavet – utenfor Canada, USA og Karibia – er i dag nokså godt kartlagt. Forskerne vet mye om disse hvalenes vandring fra nordlige til tropiske farvann om høsten, og vandringen tilbake om våren.

– Men hvalene her på vår side av Atlanterhavet vet vi langt mindre om.

Vet lite om norske hvaler

Grunnen til det er blant annet at våre ”norske” knølhvaler holder til i Barentshavet og rundt Svalbard om sommeren.

I disse farvannene er det rett og slett svært få mennesker som ser disse enorme dyrene. Vitenskapelig kartlegging av store havområdene er dessuten svært resurskrevende.

Vanligvis svømmer knølhvalene direkte fra Barentshavet og ned til Karibia om vinteren. Det gjør også at få mennesker får øye på dem dem.  

Nå er det blitt mulig

Men nå svømmer knølhvalene i stedet inn til kysten av Troms senhøstes på vei sørover. Det har hvalene gjort de siste tre-fire årene, etter at de oppdaget enorme sildestimer i fjordene rett utenfor Tromsø.

Dermed har vi plutselig fått disse store dyrene helt innpå oss.

Hvalene blir værende her i over to måneder mens de mesker seg med sild.

– Dette gir oss en unik mulighet å kartlegge den ellers lite kjente nord-østlige delen av knølhval-bestanden i Nord-Atlanteren, konstaterer Broms.

Forskeren som fant på noe nytt

Fredrik Broms har tidligere mest jobbet med dyreplankton. For noen år siden ble han syk og kunne ikke drive med dette forskningsarbeidet lenger.

Men så dukket altså hundrevis av knølhvaler opp på yttersida av Kvaløya utenfor Tromsø. Da sto det verken forskere, forskningsprosjekter eller forskningspenger klare til å gripe den unike muligheten.

Da stilte Fredrik Broms seg i spissen for knølhvalforskningen.

– Jeg så en unik forskningsmulighet som ingen andre hadde mulighet til å kaste seg rundt og gå løs på, forteller han til forskning.no

Et unikt fenomen

– Knølhvalene i Barentshavet flytter seg på jakt etter mat. Om sommeren er det enormt mye mat i havet rundt Svalbard. Nå senhøstes og et stykke ut over vinteren har knølhvalene funnet ut at de kan fråtse i sild her utenfor Tromsø.

– At de kommer innom her og blir fra senhøstes til langt ut på vinteren, er et helt nytt fenomen. Dette skjer i et omfang ingen nålevende mennesker har vært vitne til før.

Fredrik Broms har så langt telt 453 ulike individer av den 30-40 tonn tunge hvalarten i fjordene rett utenfor Tromsø.

Kjenner igjen enkeltdyr

Turene ut i fjordene utenfor Tromsø tar Broms enten i en båt han får leie eller i en båt som brukes i forbindelse med et annet forskningsprosjekt i Tromsø.

– Flere og flere av individene her kjenner jeg nå igjen fra år til år, takket være fingeravtrykkene på halen.

­– Men vi vet fremdeles lite om hvor knølhvalene tar veien herfra etter nyttår.

Til nå har man trodd at stort sett alle knølhvalene fra Barentshavet drar videre til farvannene i Karibia, utenfor Mellom-Amerika.

– Men vi har en mistanke om at knølhvalens vandring er betydelig mer komplisert. Nå er nemlig «norske» hvaler blitt gjenfunnet en rekke ulike steder, både i nord og i sør, i øst og i vest.

Send hvalbilder til forskerne

Send bilder av knølhval til Fredrik Broms, så kan han slå fast om denne hvalen har vært her før. Epostadressen er hvalobservasjoner@akvaplan.niva.no

Bildet ditt kan også på lengre sikt sammenlignes med bilder tatt av andre hvalfotografer rundt om i verden og gi ny kunnskap om et enormt pattedyr vi fortsatt vet veldig lite om.

Lufttørkere, som det finnes flust av på offentlige toaletter, tørker ikke bare hendene i blåsen. De sprer også en drøss med potensielt helseskadelige bakterier rundt i luften.

Det er 27 ganger flere bakterier i luften rundt lufttørkeren enn ved bruk av tørkepapir, ifølge ny studie fra Leeds Universitet i England.

I luftprøver tatt en og to meter unna tørkemaskinene, fant forskerne laktosebasiller. Disse bakteriene er ikke helsefarlige, men det at de spres i luften ved lufttørking, stadfester at skumlere bakterier også kan spres på samme måte.

Det var fremdeles bakterier i luften ved tørkemaskinene 15 minutter etter at testpersonene hadde tørket hender som var tildekt av laktosebasiller.

God hygiene er svaret

Mark Wilcox, professor ved School of Medicine og leder for forskningsteamet, påpeker at de nye funnene gir innsikt i hvordan bakterier blir spredd, og for hvor stor faren er for å bli syk.

- Neste gang du tørker hendene dine i tørkemaskin på offentlig toalett, sprer du muligens bakterier helt uten å vite det, sier Wilcox i en pressemelding.

Forskerne smurte inn hender til 60 testpersoner med laktosebasiller. De tok så 120 stikkprøver i luften nær lufttørkerne. De tok i tillegg separate tester med hender dekket med maling, for å undersøke spredningen av dråper. Dråpetesten viste at spredningen var verst ved bruk av lufttørrerne, framfor tørkepapir.

Nina Kristine Sorknes, seniorrådgiver ved Norsk folkehelseinstitutt, sier til forskning.no at det ikke er entydig hvilket tørkealternativ som er best. Noen studier viser bedre effekt med håndpapir enn lufttørkere, mens andre studier viser motsatt resultat. 

En annen studie, også fra Storbritannia, viser at papir best fjerner bakteriene. Bare halvparten så mange bakterier fantes på hendene etterpå, sammenlignet med å ikke tørke seg i det hele tatt.

Kraftig blås sprer sykdom

De britiske forskerne i den nye studien mener at lufttørkere er uegnet for bruk i helsevesenet. Der bør desinfisering av hendene være førstevalget.

Sorknes peker på at helsetjenesten anbefaler tørkepapir fremfor tørkemaskiner, fordi det tar for lang tid å få hendene skikkelig tørre og fordi den kraftige luftstrømmen kan blåse støv rundt, som også kan inneholde sykdomsfremmkallende mikroorganismer.

- I helsesektoren er det godt nok med håndpapir, så der anbefaler jeg ikke tørkemaskinene. Jeg vil fortrinnsvis anbefale engangspapir av god kvalitet. Skal du få folk til å vaske og tørke seg skikkelig, må det være tilgang på skikkelig såpe og håndpapirer, sier Sorknes til forskning.no.

Ikke overrasket 

Sorknes er ikke overrasket over at lufttørkere kan spre bakterier.

- De blåser ganske kraftig på hendene. Avhengig av om hendene er tilstrekkelig rengjort, kan man tenke seg at sykdomsfremkallende mikroorganismer kan spres på samme måten som det den engelske studien viser, sier Sorknes. 

- Dessverre vet vi at hender ofte ikke rengjøres tilstrekkelig, enten ved at man ikke benytter tilstrekkelig med såpe og ikke bruker tilstrekkelig med tid. Men fleste bakteriene og mikroorgansimene er ikke farlige, sier Sorknes.

En annen viktig faktor er ifølge Sorknes renhold og vedlikehold av disse lufttørrerne.

Sorknes viser til retningslinjene fra Verdens helseorganisasjon, WHO, som slår fast at man ved bruk av lufttørkere trenger mer tid for at hendene skal bli tørre. De påpeker også at lufttørrerekan spre aerosoler, partikler som kan inneholde sykdomsfremkallende mikroorganismer. 

Sorknes ønsker mer dokumentasjon på effekten som ble vist i det britiske forsøket.

- Bruk tørkepapir

Bjørg Marit Andersen, professor og tidligere smittevernoverlege ved Oslo Universitetssykehus, sier at mikrobespredningen som kommer fra tørkemaskiner er vel kjent. Hun sier også at det beste er å bruke tørkepapir.

- En bør fortrekke toalett der det er engangstørkehåndklær. Jeg vet ikke om noe norsk sykehus som har lufttørkere. Hygienepleiere har vært ivrige på å lære bort skikkelig håndhygiene, og særlig på steder det finnes en god del smitte, sier Andersen til forskning.no.

Andersen vil anbefale alle offentlige institusjoner, restauranter og hotell å bruke engangspapir, og sier at tørkepapir stort sett er i bruk på disse stedene.

Hun legger til at det skal utrolig mye til før man blir smittet av mikrobene i offentlige toaletter.

Gode råd trenger ikke være dyre

Svært mange av oss slurver med håndvasken. Seniorrådgiver Sorknes sier at god håndhygiene kan forebygge sykdom som diaré og omgangssyke. 

- Du må sørge for å ha tilstrekkelig med såpe, gjerne to til tre milliliter. Så må du vaske hendene grundig i 30 til 40 sekunder. Spriten dreper bakteriene på hendene umiddelbart ved hånddesinfeksjon på 20 til 30 sekunder. Håndspriten inneholder også glyserol, og dette er et godt alternativ til håndhygiene om vinteren, sier Sorknes.

- Etter å ha vært på toalettet bør du primært gå for håndvask, sier hun videre.

Sorknes understreker at man skal velge enten håndvask eller hånddesinfeksjon, og ikke begge deler.

Også professor Andersen har et råd for god hygiene.

- Tørkepapiret har dobbel nytte. Man unngår mye spredning av mikrofiber i lufta, samtidig som at man kan bruke papiret på vannkrana for å unngå å forurense hendene igjen, sier hun.

Referanse:

Best, E. L. m.fl: Microbiological comparison of hand-drying methods: the potential for contamination of the environment, user, and bystander. The Journal of Hospital Infection, 2014. (sammendrag)

Ifølge en ny studie har barn av eldre mødre økt risiko for genetiske sykdommer som diabetes, blindhet, sklerose, hjertesykdommer, demens og forskjellige former for nervesykdommer.

– Dette er en viktig oppdagelse. Det gir oss også en bedre forståelse av hvorfor disse sykdommene oppstår, slik at vi kan utvikle bedre medisiner, forteller Rasmus Nielsen, professor ved Københavns Universitet, og University of California, Berkeley.

Kraftverk i cellene

De fleste genetiske sykdommer oppstår på grunn av skadelige mutasjoner i DNAet i cellene våre. Det kan føre til cystisk fibrose, Huntingtons, sigdcelleanemi og forskjellige former for kreft.

Det finnes imidlertid også DNA i mitokondriene, cellenes kraftverk, som hver celle har omkring 200 av. Dette arvemateriale er langt mindre.

Likevel kan skadelige mutasjoner her føre til genetiske sykdommer.

Mutasjoner i ubefruktede egg

Forskerne har undersøkt om morens alder påvirker mengden mutasjoner i det mitokondrielle DNAet til barna.

De undersøkte DNAet fra 39 mødre og barna deres.

Ut fra forskjellen i arvemateriale kunne forskerne regne ut hvor mange mutasjoner som hadde oppstått i morens ubefruktede egg.

– Jo eldre en kvinne er, jo flere mutasjoner har det oppstått i eggene hennes. Derfor øker risikoen for genetiske sykdommer.

– Det er litt overraskende, for forskere har trodd at mutasjoner i DNA først og fremst oppstår under celledeling. Men det kan altså skje i egget, forklarer Nielsen.

Kan ikke reparere

Årsaken til at det akkumuleres mutasjoner i eggene, er ifølge Nielsen også at mitokondriene ikke har de samme mekanismene til å reparere DNA-et som cellekjernen.

Hvis reparasjonen ikke blir utført korrekt, kan det oppstå en mutasjon.

Forsker Claus Desler fra Senter for sunn aldring ved Københavns Universitet forsker også på mitokondriene.

Desler mener at den nye studien er veldig interessant, og ser en annen mulig vinkling på hvordan resultatet kan tolkes:

– Man kan forestille seg at kroppen kvitter seg med de eggene som har fått for mange skadelige mutasjoner. Det kan kanskje være en del av forklaringen på at eldre kvinner mister fruktbarheten,  og det kan belyse årsakene til eldre kvinners manglende fertilitet, sier Desler.

Flaskehals øker risiko for sykdommer

Den nye forskningen kan også forklare hvordan barn kan få genetiske sykdommer som moren ikke har.

Forskerne oppdaget at moren bare viderebringer den genetiske informasjonen fra 30 til 35 av omkring 200 mitokondrier i hver celle. Det kan øke risikoen for genetiske sykdommer.

Hvis moren har mutasjoner i ti mitokondrier, er det antagelig ikke nok til at en genetisk sykdom kommer til uttrykk. Da er det for mange friske og velfungerende mitokondrier.

Men hvis man er uheldig med utvalget, kan alle de ti bli gitt videre til barnet. Da kan en tredjedel av barnets mitokondrier være skadet.

– Denne genetiske flaskehalsen kan være med på å øke risikoen for arvelige sykdommer. Hvis vi kan undersøke mengden mutasjoner hos moren, kan vi bruke dette til å anslå risikoen for sykdommer, forklarer Nielsen.

Løser gammelt mysterium

Claus Desler fra Københavns Universitet mener at denne flaskehalsen kan svare på en evolusjonær gåte forskere har strevd med i årevis: Hvorfor har ikke DNAet i mitokondriene blitt helt ødelagt av mutasjoner over tusenvis eller millioner av år.

Dette arvestoffet er nemlig ikke en blanding fra mor og far, som vi kjenner prosessen fra kjerne-DNA. Det innebærer at mutasjoner burde bli akkumulert fra generasjon til generasjon. Slik er det imidlertid ikke.

– Det kan flaskehalsen forklare. Eggcellen kan ødelegge seg selv hvis mitokondriene ikke fungerer skikkelig, sier Desler.

Vi må kartlegge begge typene DNA

Ifølge Rasmus Nielsen er den nye studien et skritt på veien til mer omfattende screeninger for genetiske sykdommer.

I dag bruker man nesten utelukkende kjerne-DNA. Nielsen spår at vi innen 20 år helt rutinemessig vil bruke det mitokondrielle DNA også.

– Da vil vi kunne gi bedre råd til foreldre om risikoen for at barna får arvelige sykdommer, sier Nielsen. 

Referanse:

Boris Rebolledo-Jaramillo m.fl.:Maternal age effect and severe germ-line bottleneck in the inheritance of human mitochondrial DNA, PNAS (2014), DOI: 10.1073/pnas.1409328111 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I en polsk gravlund har seks graver vakt oppsikt. Kroppene ble begravd engang på 17- eller 18-hundretallet, og det er tilsynelatende ingenting som skiller gravene fra hundrevis av andre.

Men disse seks menneskene ble begravd med sigder over halsen eller med store steiner på strupen.

Ritualene skulle forhindre at de stod opp fra de døde.

Polske myter

I Polen ble mennesket på den tiden regnet som en todelt skapning som bestod av kropp og sjel. Når man døde, ble sjelen separert fra kroppen, og levde videre på jorda. Selv om de aller fleste sjelene var harmløse, ble noen sjeler ansett som potensielt farlige.

Folk som hadde et uvanlig utseende, tok selvmord, ble født utenfor ekteskap, skulle utføre heksekraft eller som stod på utsiden av samfunnet, ble sett på som særlig urene sjeler. 

Begrepet vampyr, betyr i polsk sammenheng et lik fra en av disse sjelene, som blir gjenopplivet for å gjøre skade på andre mennesker.

Sigdene som ble plassert over halsen på de potensielle vampyrene, skulle ødelegge kroppen, slik at den ikke lenger kunne gjenoppstå.

Outsidere

Ritualene var på den tiden vanlig praksis i den polske byen Drawsko Pomorskie, hvor gravene ble åpnet. Tanken bak var å forhindre at de døde ble til vampyrer. Men hvorfor ble akkurat disse seks menneskene gravlagt slik?

På grunn av veldokumentert masseinnvandring til Polen på tiden da de seks ble gravlagt, har det tidligere blitt antatt at de gravlagte var innvandrere. Mest sannsynlig fordi de var outsidere, noe som gjorde byens innbyggere mistenksomme.

For å komme til bunns dette mysteriet, undersøkte arkeologer jekslene hos både de påståtte vampyrene og 60 andre individer. Funnene deres ble nylig publisert i tidsskriftet PLOS ONE.

Funnene tydet på at menneskene faktisk var lokale innbyggere. Dermed røk teorien om at det var en innvandrerstatus som forårsaket begravelsesritene.

Kolera-utbrudd

Hva som kunne gi en person status som potensiell vampyr, er vanskelig å finne svar på blant flere hundre år gamle beinrester. Men spor etter en utstrakt kolera-epidemi i samtiden, kan peke mot en mulig forklaring.

Forskerne bak studien av gravene, spekulerer i om dette kan ha vært tidlige dødsfall av epidemien. Sykdommen og dødsfallet, ifølge lokal overtro, gjøre en person til en uren sjel, som igjen kunne føre til personens oppstandelse fra de døde.

- Mennesker fra middelalderens ettertid forstod ikke hvordan sykdom spredte seg. Derfor ble kolera og dødsfallene sykdommen forårsaket, forklart med det overnaturlige – i dette tilfelle vampyrer, sier Lesley Gregoricka, som har studert skjelettene, i en pressemelding.

Men fordi kolera virker raskt, er det vanskelig å påvise om menneskene i de seks gravene faktisk var smittet, og teorien blir derfor nærmest ren gjetning.

Referanse:

Gregoricka LA, Betsinger TK, Scott AB, Polcyn M (2014) Apotropaic Practices and the Undead: A Biogeochemical Assessment of Deviant Burials in Post-Medieval Poland. PLoS ONE

Den omtales gjerne som selveste indrefileten i byen, den gamle verftstomta i Tromsø. Planene for området har versert i kommunen i årevis og skulle svare på voksesmertene i Tromsø. 

Men selv om arkitekttegningene ligger klare og frister med både sjøutsikt, grøntområder og bryggeleiligheter, så er ikke alle brikkene på plass.

Dette er et typisk eksempel på det Torill Nyseth kaller flytende planlegging, både i positiv og negativ forstand.

Nyseth er professor ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging på UiT, og har publisert en vitenskapelig artikkel om flytende planlegging. Artikkelen har vakt interesse langt utover landets grenser. 

- Utfordringene i Tromsø er ikke spesielt annerledes enn i andre deler av verden hvor byer vokser fort. Det kan for eksempel være problemer med å få lagt til rette for nok boliger, eller å se hva byen er best tjent med – kjøpesenter utenfor sentrum eller et aktivt sentrum. Men i Tromsø har utfordringene vært veldig synlige og de har blitt jobbet mye med, sier hun.

En balansekunst

Det hele startet på midten av 1990-tallet, da kommunen startet arbeidet med en ny sentrumsplan. 

Men byplanlegging er komplekst, det må tas mange hensyn.

- Det kan for eksempel være at sterke næringsinteresser utfordrer behovet for grøntarealer, effektiv transport, ønsket om å ivareta en byfasade og verneverdige bygg, Men det kan også handle om å ha et overordnet miljøperspektiv og å se byutvikling som tilrettelegging for god folkehelse, forteller Nyseth.

- De som planlegger forsøker å tenke langsiktig, men samtidig blir rammefaktorene forandret hele tiden ved at det stadig dukker opp nye prosjekter med nye aktører. Og politikerne har ofte kun et fireårsperspektiv i det de gjør, sier Nyseth.

Det hele blir en flytende prosess, med stadig nye og kompliserende brikker, som skal finne sin plass.  

- Å ivareta hensynet til fleksibilitet, håndtere mange aktører med ulike interesser og samtidig ha hendene på rattet i planprosessen er en vanskelig balansekunst, sier Nyseth. 

Havari og ny start

Offentlig planlegging blir enda mer komplisert når stadig mer planlegging utføres av offentlige aksjeselskaper eller private virksomheter. Da får ikke offentligheten innsikt i prosessene før prosjektene er i ferd med å bli satt ut i livet, og politikerne er kun med på å godkjenne sluttresultatet.

- Den flytende planleggingen blir lukket og markedsstyrt, og hvem sitter da med ansvaret for å kvalitetssikre prosessene eller for sluttresultatet om prosjektet havarerer? spør Nyseth.

I Tromsø havarerte prosjektet som skulle sette fart på sentrumsutviklingen, noe Nyseth bruker som eksempel i sin egen forskning. 

Samtidig påpeker hun at havariet også utløste kreative og inkluderende prosesser.

- I ni år hadde kommunen jobbet med en sentrumsplan, og da politikerne avviste den, ble det rom for nytenking, kreativitet og en demokratisering av planarbeidet, sier hun.

Kommunen la til rette for en mer demokratisk planprosess hvor folk flest og interessegrupper ble invitert inn i arbeidet gjennom seminarer, folkemøter og byvandringer. Også næringsaktører meldte seg på, og det hele ble til Byutviklingens år i 2005-2006. 

Internasjonal interesse 

Artikkelen til Nyseth har til nå blitt lastet ned over 2000 ganger, oftest i USA, India, England, Kina og Australia. Forskeren selv har aldri opplevd maken, og har ingen fullgod forklaring på den store interessen. 

- Jeg vet ikke hvem som har lest den, men jeg ser jo at den blir lastet ned i områder rundt om i verden hvor det er sterk vekst og press i byområdene. Uansett er det kjekt at den jobben vi gjør med samfunnsplanlegging, blir lagt merke til verden over, sier professoren. 

Referanse: 

Torill Nyseth. Fluid Planning: A Meaningless Concept or a Rational Response to Uncertainty in Urban Planning? Kap. 2 i Advances in Spatial Planning. 2012. DOI: 10.5772/35098

I skyggen av suksessen til innvandringsmotstanderne Sverigedemokratene, var det også en annen gruppe som klarte seg svært godt ved det siste valget i Sverige.

Feministisk Initiativ (Fi), med Gudrun Schyman i spissen, fikk plass i EU-parlamentet. Det manglet også bare noen få stemmer på at Fi skulle få plass i den svenske Riksdagen. Framgangen var stor siden forrige valg.

Økende engasjement i Norge

I Norge har vi også sett et økende engasjement for feminisme i 2014.

Da regjeringen ville røre ved abortloven, ble det full samling. Over 10 00 gikk i 8. mars-toget i Oslo i år. Høyre har satt ned et likestillingsutvalg, og Regjeringen arbeider nå med en stortingsmelding om likestilling.

Feminisme er trendy også utenfor Skandinavia.

2014 ble året da en rekke internasjonale toppolitikere tok på seg T-skjorter der det står ”This is what a feminist looks like”.

2014 er også året da det blir en toppnyhet at den konservative britiske statsministeren ikke ville erklære seg som feminist og ta på seg den samme T-skjorta.

Hvorfor Sverige og ikke Norge?

Men til tross for at feminismen står på dagsordenen hjemme og ute, så fins det foreløpig ingen motsats til partiet Feministisk Initiativ her i Norge.

Og hvorfor får et feministisk parti suksess i Sverige, mens debatten om å danne et slikt parti har vært så godt som fraværende her i Norge?

Dette ble grundig diskutert da svenske og norske forskere og politikere møttes i Oslo denne uka.

Konklusjonene er at det fins noen viktige forskjeller mellom Norge og Sverige.

Til tross for at vi er to land som står hverandre nær og hvor mange tenker likt, så tenker og snakker vi ganske ulikt om likestillingsspørsmål.

Ingen svenske statsministere

I Norge har vi kvinnelig statsminister, finansminister, LO-leder og NHO-leder. Og mange av partilederne våre er kvinner.

Sverige har ennå til gode å ha en kvinne i statsministerstolen. Da de svenske sosialdemokratenes kanskje mest kjente kvinnelige leder gjennom tidene, Mona Sahlin, tapte valget som leder for ”sossarna” i 2010, mente hun at kjønn var en årsak til at viktige svenske medier hadde vendt seg mot henne.

Er det sannsynlig at noe lignende ville kunne skjedd i Norge?

Norske politikere følger ikke med

Tall tyder på at likestilling som ideal støttes av mange. Men blant stortingspolitikerne våre er ikke temaet så viktig.

I en undersøkelse svarer 79 prosent av velgerne at de ønsker mer likestilling. Men bare 55 prosent av representantene på Stortinget sier at det bør legges til rette for mer likestilling.

SV er det eneste partiet på Stortinget hvor alle politikerne sier at dette er viktig. Bare halvparten av de spurte stortingspolitikerne i Arbeiderpartiet mener man bør gå videre med likestillingen, i Høyre mener 8 prosent det samme, og i Fremskrittspartiet ingen.

Det fortalte Mari Teigen, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning.

En skarpere tone

Samfunnsforskeren mener likevel at tonen i den svenske likestillingsdebatten er langt skarpere enn vi er vant med her hjemme.

– Svensk likestillingsdebatt er annerledes enn norsk. Det blir brukt ord og begreper, og det serveres analyser av undertrykking og diskriminering, som er den norske likestillingsdebatten helt fremmed, sier hun.

I Norge mener vi at likestillingen sakte, men sikkert blir bygd opp, og at vi er på vei. I Sverige handler likestillingsspørsmål mer om at det er mangel på likestilling, mener Teigen.

To helt forskjellige forklaringer

Sammen med sin svenske kollega Lena Wägnerud ved Göteborgs universitet har Teigen undersøkt norske og svenske eliters oppslutning om likestilling.

«Hvorfor dominerer menn i topposisjoner i samfunnet?»

Det var ett av flere spørsmål forskerne spurte et bredt felt av toppledere i norsk og svensk samfunnsliv.

Svarene de fikk ble svært forskjellige. Svenske kvinner og norske menn utgjør ytterpunktene.

I Norge vektlegger vi kvinners valg

Svenske kvinner på elitenivå i det svenske samfunnet, mener at mangel på likestilling skyldes at kvinner blir diskriminert og ekskludert. De ser på fraværet av kvinner i toppstillinger i Sverige, som et uttrykk for at kvinner blir diskriminert og stengt ute fra uformelle nettverk.

Norske menn i topplederstillinger mener derimot ikke at det er diskriminering som er årsak til fraværet av kvinnelige toppledere. De mener at fraværet først og fremst kommer av at kvinner ikke søker seg til slike posisjoner.

Svenske menn på elitenivå peker mye oftere enn de norske, på at mannsdominans på toppen kommer av at kvinner blir diskriminert og utestengt fra nettverk. De norske kvinnene er ganske enige i dette. Men altså ikke de norske mennene.

– I Norge blir mangel på likestilling sett på som kvinnenes eget valg.

– I Sverige er likestillingsdebatten mer opptatt av å forklare strukturelt hvorfor kvinner ikke kommer seg til topplederstillinger, mener Teigen.

Ikke personfokus i svensk politikk

Når Sverige ennå ikke har hatt noen kvinnelig statsminister, er en viktig forklaring at kvinnelige svenske politikere er blitt stengt ute fra uformelle nettverk, mener statsviter Jenny Madestam ved Stockholms universitet.

– I svensk politikk har organisasjonene vært viktigst, ikke enkeltindividene. Sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen har dominert politikken, og disse organisasjonene er preget av nettverk, kontakter, møter og kongresser. Personene som er på disse treffene, jobber seg sakte, men sikkert opp i organisasjonene. Menn har i større grad hatt mulighet til å gjøre det enn kvinner.

Schyman – et politisk fenomen

I svensk politikk har ofte personspørsmål blitt tonet ned. Men et klart skifte har skjedd. Noe partilederen for Feministisk Initiativ, Gudrun Schyman skal ha mye av æren for, mener Madestrøm.

– Det er vanskelig å skille partiet Fi sin framgang fra Gudrun Schyman selv. Hun er veldig populær blant velgerne og er nærmest å betrakte som et politisk fenomen.

Schyman har lang erfaring fra politikken. Hun var lenge leder for Vänsterpartiet og er kanskje den mest uortodokse politikeren i nabolandet. I 2003 sammenliknet hun det svenske samfunnet med Talibans Afghanistan. Og i 2010 satte hun fyr på 100 000 kroner for å illustrere lønnsforskjellen mellom menn og kvinner.

Da hun var med på å starte partiet Feministisk Initiativ i 2005, var ikke timingen så god for partiet. Men i mellomtiden har partiet rukket å bygge seg opp som organisasjon.

Om Norge skal få et tilsvarende parti som Fi, kreves det timing, organisering og lederskap. At alt dette skal skje på samme tid, er nok ikke så sannsynlig, mener Madestrøm.

Mange av settefiskanleggene i Chile har slitt med høy dødelighet på fisken. Årsaken var en kombinasjon av giftig aluminium og kobber.

Forhøyet kobberkonsentrasjon er også en utfordring for en del norske settefiskanlegg.

– Kobber skader fiskegjellene og hindrer blant annet fiskens utskilling av ammoniakk, sier Åse Åtland, forskningsleder ved seksjon for akvakultur i Niva.

Nå har forskere ved Norsk Institutt for vannforskning (Niva), i samarbeid med Universitetet i Valparaiso i Chile, funnet løsningen på problemet.

Giftstøt

Giften som ble observert i Chile kom i pulser, det vil si støtvise doser med gift. I Chile erfarte næringen at støtene ofte kom samtidig med vulkansk aktivitet. I Norge er kobber naturlig forekommende i berggrunnen, og kan komme støtvis etter perioder med mye nedbør.

– For best mulig å etterligne situasjonen i settefiskanleggene i Chile i 2008, ga vi fisken tre kortvarige pulser på 2–3 dager med forhøyet konsentrasjon av kobber og aluminium, forklarer Åtland.

Laksen ble utsatt for dette på tidlige livsstadier, fra rogn til startfôringsstadiet. Det viste seg at selv kortvarige eksponeringer ga flere døde fisk. 

Gode resultater

For å løse dette problemet, tester forskerne to alternative metoder for vannbehandling: Filtrering av vannet gjennom knust marmor og dosering av flytende natriumsilikat.

Natriumsilikat er kommersielt tilgjengelig i flytende form og brukes mye i oppdrettsnæringen i Norge. At silikat virker mot giftig aluminium har vært kjent en stund, men nå er det mulig for næringen å bruke i praksis.

– Begge metodene ga gode resultater, og reduserte dødeligheten til samme lave nivå som fiskene i kontrollgruppen uten metalltilsetning, sier Åtland.

Hun påpeker at behandlingen med knust marmor ga enda lavere dødelighet enn hos kontrollgruppen.

Trygghet for næringen

Studiens resultater viser at fiskeoppdrettere som allerede doserer silikat, har en viss trygghet for at det – i tillegg til å avgifte aluminium – også virker mot giftig kobber, og kombinasjonen av disse metallene.

– For dem som sliter med dette på rognstadiet, ser vi at bruk av knust marmorfilter virker aller best. Denne metoden kan være det beste valget siden det er snakk om noe mindre vannmengder på dette stadiet i produksjonen, avslutter Åtland.

Referanse:

Pessot m.fl:  Water treatment with crushed marble or sodium silicate mitigates combined copper and aluminium toxicity for the early life stages of Atlantic salmon (Salmo salar L.), Aquacultural Engineering Volume 60, May 2014, Pages 77–83, doi:10.1016/j.aquaeng.2014.04.001.

- Tidligere var det ofte et problem at de ikke fikk tak i fastlegen på telefon, noen sa de følte seg som “masedamer”. Nå kan de skrive en e-melding og oppgaven er gjort, sier Line Melby, sosiolog ved Universitetet i Oslo og Sintef. 

Hun har deltatt i et forskningsprosjekt som har sett på betydningen e-meldingene har for informasjonsstrømmen mellom hjemmesykepleien, fastleger og sykehus. 

E-meldingene sendes kryptert via Norsk helsenett mellom forskjellige aktører i helsetjenesten, for eksempel fra en sykepleier til en fastlege. De omtales gjerne som PLO-meldinger, en forkortelse for pleie -og omsorg. 

Ikke god nok kommunikasjon

For den yngre generasjonen er telefaxen en museumsgjenstand. Men rundt omkring på landets sykehus, legekontor og hjemmetjenester står det fortsatt telefaxer som spyr ut papir til ansattes og Helsedirektoratets store fortvilelse.

I 2008 kom direktoratet med Nasjonalt meldingsløft der målsetningen var at e-meldinger skal erstatte papirbasert informasjonsflyt. Dette skulle føre til bedre og mer effektiv kommunikasjon.

- Helsearbeidere har lenge vært frustrerte fordi helsevesenet er så fragmentert og spesialisert. Kommunikasjonen innad i helsevesenet har ikke vært god nok, sier Ragnhild Hellesø, førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn, Universitet i Oslo. Hun har ledet forskningen på e-meldinger i hjemmesykepleien. 

Samhandlingsreformen som trådte i kraft i 2012 har gitt mer midler og ansvar til helsetilbudet i kommunene. Samtidig har det vært forsket relativt lite på hjemmesykepleien.

- Hjemmesykepleien har fått mer ansvar og tyngre oppgaver de siste ti årene, og de mottar stadig sykere pasienter. Men da vi startet med dette i 2010, var det forsket lite på hjemmetjenestens informasjonsbehov. Hvordan kan vi utvikle gode tjenester når vi ikke vet noe om forholdene fra før av, spør Hellesø. 

Alt fra medisiner til timebestilling

Per september 2014 har 386 kommuner tatt i bruk eller lagt til rette for elektroniske meldinger. Dette dekker 95 prosent av befolkningen.

En fastlege som ble intervjuet i undersøkelsen, forklarte bruken av meldingene slik:

«Ofte kan det være medisinbestillinger. Det kan være meldinger om helseproblemer, det kan være spørsmål om bivirkninger av medisiner, eller forverring av sykdomstilstander, nye sykdomstilstander. Også sånne enkle forespørsler om å få komme til time».

Enklere og mer kommunikasjon

Tre kommuner var med i studien, og et stort utvalg helsepersonell og administrativt ansatte ble intervjuet. Forskerne har vært spesielt opptatt av hvilken betydning bruk av informasjonsteknologi har hatt for kvaliteten og nøyaktigheten på informasjonen som utveksles.

Ifølge forskerne har innføringen av e-meldinger gjort kommunikasjonen enklere, den har økt og bidratt til automatisk dokumentasjon. 

- E-meldingene fyller et udekket behov for kommunikasjon. Tidligere var kommunikasjonen mer muntlig, enten gjennom telefon eller ansikt til ansikt. Informasjonen ble mer unøyaktig, sier Line Melby.

E-meldingene erstatter likevel ikke tidligere kommunikasjonsmåter. Telefon er for eksempel nødvendig i hastetilfeller.

- Det er ekstra spennende at prosjektet har vært ute i kommunene akkurat idet den nye praksisen blir etablert, og ikke i etterkant, sier Maren Sogstad, leder ved Senter for omsorgsforskning, Østlandet.

Hun synes det har kommet fram nyttig kunnskap om kommunikasjon i helsesektoren. Funnene er interessante for kommuner som enda ikke har implementert systemet. 

- Det er viktig å få bedre innsikt både i hva som var utfordringene tidligere, og hva som fortsatt er det, og se hvordan teknologiske løsninger gir nye og bedre praksiser, sier Sogstad.

Reduserer feil i behandlingen

I tillegg til intervjuene har Melby og Hellesø vært med hjemmesykepleien ut på 97 hjemmebesøk. Hjemmesykepleierne fortalte at de følte de ble tatt mer på alvor, og at e-meldingene bidrar til bedre tilgjengelighet og kvalitet i kommunikasjonen.

De skriftlige meldingene gir også rom for refleksjon og betenkningstid. Både leger og sykepleiere mente det reduserte feil i behandlingen og omsorgen.

- E-meldingene blir en del av pasientjournalen. Dette skaper en kunnskapsbygging om pasienten, som øker pasientsikkerheten, sier Ragnhild Hellesø.

Startproblemer

Men det blir ikke bare dansing på roser selv om e-meldingene er innført.  

En sykepleier ved et sykehus hadde dette å si om e-meldingene:

«Så ser jeg jo de tekniske delene som jeg synes man kan forbedre. Det tar for eksempel for lang tid å få opp PLO-meny, og det tar for mange klikk å komme gjennom, liksom.» 

Noen syntes det var forvirrende både å forholde seg til telefon, papir og e-meldinger. Andre har sagt at de savner den personlige kontakten.

Ifølge Melby er det fortsatt en stund igjen før samhandlingen mellom sykehus og hjemmesykepleien blir god nok, her var det en del frustrasjon.

Organisasjonskultur og rutiner påvirker erfaringene med e-meldinger.

- Forskjellene vi fant, var mest knyttet til arbeidsplass. Ansatte på samme hjemmetjeneste mente mye av det samme, og motivasjonen fra ledelsen er svært viktig, sier Line Melby.

Et stort spørsmål som fortsatt er ubesvart, er hvilken erfaring pasientene har med e-meldingene. Det håper Hellesø og Melby å få forske videre på.

- Bruken av elektroniske meldinger er et godt eksempel på hvordan tilsynelatende små endringer får store betydninger for fag, organisering og samarbeid, avslutter Hellesø.

Referanse: 

Ragnhild Hellesø, mfl: Bridging the information gap in patient transition. Universitetet i Oslo, 2014. Om prosjektet

Line Melby og Ragnhild Hellesø: Introducing electronic messaging in Norwegian healthcare: Unintended consequences for interprofessional collaboration. International Journal of Medical Informatics 2014. Sammendrag.