Nå er det under to uker til May-Britt og Edvard Moser setter seg på flyet for å dra til Stockholm og nobeluken. Der blir de mottatt som verdensstjerner.

Alle nobelprisvinnerne får limousin med en egen sjåfør, suite på femstjerners Grand Hôtel Stockholm og en personlig assistent til disposisjon under hele nobeluken som er fra 6. til 13. desember. Assistenten skal passe på prisvinnerne i tykt og tynt, sørge for at den stramme tidsplanen holdes og være tilstede ved alle de offisielle arrangementene. Assistenten er også livvakt, og ingen kommer i nærheten av prisvinnerne uten at assistenten er informert.

Har kjøpt flere kjoler

Kleskodene er svært formelle, og May-Britt Moser har gått til innkjøp av flere kjoler. På noen av tilstelningene skal kjolen være fotsid, mens i andre sammenhenger skal kjolen være knekort. Kleskodene blir også en stor overgang for Edvard Moser som til daglig ses i t-skjorte og joggesko. Han må stille korrekt antrukket i både mørk dress og livkjole under nobeluken.

Kjøres med politieskorte

Nobelprisutdelingen skjer onsdag 10. desember. Da stenges Stockholm bysentrum som ved statsbesøk. Prisvinnerne hentes utenfor hotellet i hver sin svarte limousin, og kjøres med politieskorte ned til Stockholm Concert Hall.

Men før den høytidelige utdelingen har ekteparet Moser allerede vært gjennom over ti tilstelninger med offisielle middager og treff. De har også holdt nobelforelesningen i medisin eller fysiologi.

Nobelprisutdelingen er nemlig langt mer enn en kveld i galla hvor det utdeles en medalje. Det er en hel uke proppfull med offisielle treff.

Svært uvanlig avslutning

Mye av tiden før avreise brukes på forberedelser til nobelforelesningen. Ekteparet Moser synes det er svært prestisjefylt å skulle holde en slik forelesning, og har planene klare for en svært uvanlig avslutning som foreløpig er hemmelig.

De er også i gang med å lage skissene til en biografi etter bestilling fra The Nobel Foundation.

Nobelforelesningen skal foregå søndag 7. desember kl. 13.00. Den kan du se live på ntnu.no og gemini.no.

Les resten av saken på Gemini.no.

– Det du gjorde tidlig i livet har en betydning senere, sier lege Eivind Bjerkaas.

Hans doktorgrad kan endelig dokumentere at røyking gir økt risiko for brystkreft, og at det er ungdomsrøykingen, tobakkinntaket før første graviditet, som er spesielt farlig.

– Man har ikke trodd at røyking var farlig med tanke på brystkreft, men det er det. At det i tillegg er spesielt farlig for unge damer, er ikke godt kjent og derfor oppsiktsvekkende.

Umodne pupper

Et kvinnebryst ses nemlig på som umodent helt frem til det skal amme sitt første barn. I perioden fra første menstruasjon til første fødsel, er kvinnebrystet spesielt sårbart mot giftstoffene som er i røyk.

– I mikroskop kan man se at cellene i kvinnebrystet har en høy aktivitet helt frem til første amming. Brystet er under utvikling, celledelingen går fort, og hvis man da utsetter seg for giftstoffer, kan ting fort gå galt, forteller Bjerkaas som disputerte ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT i oktober.

I og med at kvinner i dag gjerne venter til de er i midten av 30-årene med å få sitt første barn, er perioden med umodne bryst spesielt lang.

Forsket på 300 000 kvinner

– I motsetning til lungekreft, der du reduserer kreftrisikoen så snart du velger å stumpe røyken, ser det ut til at ungdommens synder henger ved livet ut når det kommer til brystkreft, forklarer stipendiaten.

Han har fulgt 300 000 kvinner siden 1970-tallet, og sammenlignet blant annet de som røyket før første graviditet med de som aldri røyket. Resultatet er klart. De som røyket hadde 15 prosent større sjanse for å få brystkreft senere i livet.

– 15 prosent høres kanskje ikke så mye ut, men med tanke på at brystkreft er av den vanligste krefttypen for kvinner, med 3000 nye diagnoser årlig, så betyr dette ganske mye, mener Bjerkaas.

Større risiko for å dø av brystkreft

Han sier det er interessant at man nå kan se en sammenheng mellom røyking og brystkreft. Tidligere har man assosiert røyking med kreftfare i alle andre organer, som blære, lunge og tykktarm.

Etter å ha studert de 300 000 kvinnene fra 1974 til 2003,  har Eivind Bjerkaas i tillegg sett at de som røyker har en økt risiko for å dø av brystkreft.

– Samtidig ser vi at de som røyker etter at de har fått sitt første barn ikke har økt risiko for brystkreft, forteller han.

Frem til år 2000 røyket 30 prosent av norske kvinner. I dag er tallet på under 15 prosent, og kun 10 prosent av ungdomsjentene røyker. Vinden har snudd i Norge, men også i vesten generelt.

– I resten av verden har røyking hatt en oppgang, så tobakk er fortsatt et globalt helseproblem, forteller Bjerkaas.

Anbefaler mange barn

Tromsølegen har også sett på faktorer som beskytter mot brystkreft, og kan fortelle at å få barn tidlig er bra – å få mange barn er spesielt positivt med tanke på brystkreft. Årsaken er det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Brystvevet er under konstant påvirkning av kvinnelige kjønnshormoner, og østrogenet spiller en viktig rolle i utvikling av brystkreft.

– Er man gravid er man mindre eksponert for østrogen, og jo flere graviditeter, jo mindre utsatt er du. Får du menstruasjon tidlig, og kommer i sen overgangsalder, er det uheldig, avslutter Bjerkaas.

Dermed kaster de seg inn i en debatt som nylig har blusset opp blant klimaforskere. 

Enkelte forskere tar nemlig nå til orde for å fjerne hele det etter hvert så velkjente togradersmålet fra FNs årlige klimaforhandlinger. Spesielt har en kommentarartikkel i tidsskriftet Nature vakt oppsikt.

Budskapet til forfatterne David G. Victor og Charles F. Kennel er at togradersmålet er enkelt og visjonært, men at det enkle nå må vike for det realistiske.

– Togradersmålet er som et boliglån uten nedbetalingsplan. Du vet at det skal betales, men det er ingen krav til når og hvor fort det skal skje, kommenterer Steffen Kallbekken, direktør for CICEP Senter for internasjonal klima- og energipolitikk og forsker ved CICERO.

Kallbekken forklarer at problemet med langsiktige mål er at det blir lettere å utsette tiltak, og at det blir nærmest et definisjonsspørsmål hvorvidt et land er i rute med utslippskuttene. Vi kan alltid si at det kommer større kutt senere, uten at vi er mer konkrete på hva det innebærer. 

Lenge skeptisk

– Jeg har vært skeptisk til dette målet lenge. Det er praktisk talt umulig å nå og det sier ingenting om når kuttene skal skje eller hva som forventes av kutt på kort sikt.

Kallbekken snur seg mot dataskjermen bak seg og peker på den siste setningen i sammendraget av en artikkel han var med på å skrive i 2005:

«I lys av usikkerhetene knyttet til klimafølsomhet vil et langsiktig mål (…) gi begrenset veiledning for behovene for utslippskutt på kort sikt.»

Uoppnåelig og upraktisk

I tillegg er togradersmålet upraktisk, fordi det ikke sier noe konkret om hva myndigheter bør eller må gjøre.

Victor og Kennel peker i Nature-artikkelen på at internasjonale politiske mål er mer effektive hvis de oversettes til konkrete handlinger. Som eksempel trekker de fram FNs tusenårsmål, som er brutt ned til åtte mål, 21 delmål og 60 konkrete og målbare indikatorer. Dette gjør det lettere for myndigheter og organisasjoner å vite hva som er målene for suksess, og dermed også hva de må gjøre for å komme dit, argumenterer forskerne.

Konklusjonen til Victor og Kennel er at ett mål og én indikator for klimaendringer ikke holder. Istedet trengs det et sett av indikatorer som måler de forskjellige påkjenningene som menneskene utsetter klimaet for, og som viser hvilke konsekvenser disse påkjenningene har.

Victor og Kennel peker på atmosfærisk konsentrasjon av klimagasser som én sentral indikator, og de foreslår at verden enes om mål for gjennomsnittlig klimagasskonsentrasjon i 2030 eller 2050. Dette målet må så oversettes til konkrete tiltak for kutt i utslipp. Tallene og tiltakene oppdateres jevnlig, slik at de forskjellige landene fortløpende kan se hvordan de ligger an.

«Politikere må komme seg videre fra togradersmålet, og forskere må hjelpe dem med å forstå hvorfor og hva som skal erstatte det», skriver de.

Omstridt mål

Togradersmålet handler om en tokning av hvilken risiko som er forbundet med temperaturendringer. 

Målet ble formulert av EU i 1996 og baserte seg på utslippsscenarioene i den andre hovedrapporten fra FNs klimapanel. Det kan imidlertid spores enda lenger tilbake. Både andre og tredje hovedrapport fra Klimapanelet indikerte at to graders oppvarming kan utgjøre en grense, og at dersom denne grensen passeres, kan det bli en kraftig økning i ekstremvær og setter flere sårbare økosystemer i fare.

Ingen av rapportene hadde imidlertid konkrete anbefalinger for en grense for temperaturendring. 

Det vitenskapelige grunnlaget for å angi et konkret tippepunkt for når temperaturøkningen blir farlig, er omdiskutert.

“Politikere har behandlet det som et vitenskapelig funn, mens forskere har behandlet det som politikk», skriver Carlo og Julia Jaeger i artikkelen Three views of two degrees. De skriver videre at målet ble til «nærmest ved en tilfeldighet».

Like fullt vant målet om å «begrense oppvarmingen til to grader over førindustrielt nivå» veien til topps i klimaforhandlingene. Først til The Copenhagen Accord i 2009 og deretter til klimaavtalen i Cancun i 2010.

– Det var EU og de små øystatene som jobbet for å få formuleringen på plass. Små øystater ønsket opprinnelig en grense på 1,5 grader, basert på hva de anså som en grense for hvilke klimaendringer nasjonene deres kunne tåle. EUs posisjon var to grader, basert på en vurdering av funnene til Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), sier Kallbekken. 

Finnes ikke i klimarapportene

FNs klimapanel tar ikke stilling til togradersmålet. Ifølge Klimapanelets femte hovedrapport finnes det ingen objektiv temperaturgrense for når farlige klimaendringer inntreffer. Det heter at klimaendringer vil ha forskjellige konsekvenser avhengig av geografi og sektor.

Noen klimaendringer vil komme med én gang, mens andre vil komme senere, endringer kan være både positive og negative, og de kan skje med forskjellig hastighet.

Det er derfor ikke mulig å definere én enkelt kritisk grense uten å legge subjektive vurderinger til grunn, og uten antagelser omkring hvordan dagens og framtidens økonomiske fordeler og ulemper skal beregnes. I kapittelet om langsiktige klimamål skriver panelet at det ikke har til hensikt å argumentere verken for eller mot noen temperaturgrenser, og heller ikke bedømme den politiske eller økonomiske gjennomførbarheten av slike mål.

- Problemet ligger hos vitenskapen

– Ingen av rapportene til FNs klimapanel forsvarer eller argumenterer eksplisitt for en konkret temperaturgrense, sier Glen Peters, forsker ved CICERO.

– Samtidig finnes det figurer i for eksempel den femte hovedrapporten som kan leses som om de fleste alvorlige klimaendringene starter ved rundt to graders oppvarming.

Han viser til en mye brukt figur (se nedenfor), med søyler som går fra hvitt via gult og rødt til lilla. Lilla er veldig høy risiko, hvitt er nøytral.

– Ifølge figurteksten reflekterer de forskjellige risikonivåene vurderingene til forfatterne av det aktuelle kapittelet. Det betyr altså at en annen gruppe forskere kunne ha kommet fram til andre risikonivåer, sier Peters.

Han mener togradersmålet illustrerer noe av utfordringen ved å kommunisere forskning der usikkerhet og risiko er viktige faktorer. Å sette mål er i seg selv ikke en uting.

– Jeg synes det er greit at politikere setter en grense på for eksempel to graders oppvarming. De kan si at de ikke vet nøyaktig hvor stor risiko som er forbundet med for eksempel 1,8 eller 2,7 graders oppvarming, men at de ser endringene i klimaet og setter to grader som en grense de er komfortable med. Så kan de regne ut den mest økonomiske måten å nå det målet på. Problemet er når vi ønsker at vitenskapen skal dokumentere at for eksempel 2,7 er så eller så mye verre enn 1,8 graders oppvarming. Å si dette nøyaktig inkluderer for store usikkerheter, og det vil innebære skjønnsmessige vurderinger, sier Peters.

Folket må bestemme

– Hva som er farlige klimaendringer, avhenger av hvem du er og hvor du bor, sier Erlend A. T. Hermansen, doktorgradsstipendiat ved CICERO.

Hermansen forsker på hvordan vitenskapelig kunnskap brukes i politiske beslutninger. Han peker på at enhver avgjørelse omkring risikovurderinger, som for eksempel togradersmålet, vil ha et subjektivt preg. Nettopp derfor er det viktig at slike risikovurderinger er et resultat av åpne og demokratiske prosesser.

Om forslaget til Victor og Kennel om å bryte togradersmålet opp i flere biter og målbare indikatorer sier Hermansen at det ikke løser noe av det som var det opprinnelige problemet med målet: At det er et mål satt av eksperter og politikere i delvis lukkede rom.

– Oppgaven til forskere og eksperter er å tilby forskningsbasert kunnskap, men de kan ikke alene være de som definerer hva som er farlige klimaendringer. I et demokrati er dette offentlighetens oppgave. Folket må være med på å bestemme det, sier Hermansen. 

– Det er stor usikkerhet knyttet til konsekvensene av temperaturendringer. Hvilken risiko et samfunn er villig til å løpe, er en avgjørelse samfunnet bør ta selv. Og samfunnet består av mer enn forskere og eksperter. Hvis  debatten om risiko åpnes opp og inkluderer både forskere, politikere, politikkutformere, næringsliv, miljøorganisasjoner og lekfolk, kan det faktisk styrke forskningens posisjon og troverdighet, sier Hermansen.

Åpne prosesser vinner

Hermansen viser til episoden hvor flere e-postkontoer ved Universitetet i East Anglia ble hacket, og tusenvis av e-poster ble spredd på internett.

I disse e-postene var det grupper som mente å finne diskrediterende informasjon om klimaforskningen generelt og om FNs klimapanel spesielt. I Storbritannia, USA og Tyskland ble det gjennomført tiltak for å undersøke påstander om for eksempel forskningsjuks. Undersøkelsene i alle tre land frikjente klimaforskerne, men måten det skjedde på var forskjellig.

– Land har forskjellige tradisjoner for hvordan slike saker håndteres. I USA og Storbritannia fikk eksperter oppgaven med å vurdere klimaforskningen og FNs klimapanels konklusjoner, mens man i Tyskland fulgte opp en nasjonal tradisjon med en bredere og mer åpen prosess som involverer flere aktører, sier Hermansen.

Resultatet ble at klimaforskningens omdømme fikk en mindre knekk i Tyskland enn i Storbritannia og USA.

– Forskning tyder på at dette henger sammen med dypere tradisjoner for hvordan de ulike landene validerer vitenskapelig kunnskap for politikkutforming, sier Hermansen.

Vanskelig å fjerne

Togradersmålet er altså et mål satt av politikere for politikere. Når vi snakker om å fjerne det, så må det nødvendigvis bli fra en politisk arena, slik som klimaforhandlingene. Er det en god idé?

– Togradersmålet er et kollektivt mål, hvor alle har ansvar. Og når alle har ansvar, har ingen ansvar, sier professor Jon Hovi ved Universitetet i Oslo og CICERO.

Han har forsket på hva som skal til for å få til en effektiv klimaavtale. Han er enig med Victor og Kennel i at det kan være en god idé å dele opp det langsiktige målet i flere kortsiktige.

– Med flere delmål kan forhandlingene deles opp i mindre forhandlinger. Det vil da stå mindre på spill i hver forhandling, og dermed vil det også være lettere å komme fram til en form for konstruktiv enighet, sier Hovi.

Men selv om mindre står på spill i hvert delmål, betyr ikke dét at det vil være lettere å komme fram til en effektiv klimaavtale, påpeker han. Fortsatt vil det mangle incentiver for partene til å følge opp sin del av avtalen. Derfor vil det være noen «gratispassasjerer» i enhver avtale, land som jobber hardt for å unngå å redusere egne utslipp.

– Å komme fram til en avtale er ikke nødvendigvis så vanskelig – problemet er å komme fram til en effektiv avtale, sier Hovi. Togradersmålet er han åpen for å fjerne. – Hvorfor beholde et mål som uansett ikke kan nås? spør han.

– Togradersmålet er et leirbål

Selv om Kallbekken tidlig var skeptisk til et togradersmål, er han nå tilsvarende skeptisk til å forkaste det uten videre.

– Skal togradersmålet fjernes fra klimaforhandlingene, må alle være enige om det, på grunn av konsensusprinsippet i FNs klimakonvensjon. Det kommer ikke til å skje. Det er lagt ned betydelig politisk kapital i målet om å begrense oppvarmingen til to grader. Skulle man nå gå bort fra dette, ville det føre til protester fra blant annet de mest sårbare landene, som opprinnelig ønsket et enda lavere mål, sier Kallbekken.

Så hvis togradersmålet er noe vi må leve med, selv om det er uoppnåelig, tilfeldig satt og ifølge Klimapanelet mangler vitenskapelig dekning som tippepunkt, har det likevel en verdi?

– Det er enkelt og forståelig, og det gir klimaforhandlingene en viss retning. Uten en felles målestokk for hvor vi skal ende opp på sikt, er det vanskelig å si noe om hvorvidt samlede utslippskutt er tilstrekkelig store, eller om et lands foreslåtte bidrag er rettferdige. Ulempen er at togradersmålet er som et målebånd laget av gummistrikk – det er tøyelig. Konklusjonen min blir likevel at selv om det var en dårlig idé å innføre togradersmålet i utgangspunktet, så er det en enda dårligere idé å fjerne målet nå, sier Kallbekken.

Erlend A. T. Hermansen  understreker at mål er nyttige, enten de kan nås eller ikke:

– Mål fungerer som leirbål vi samles rundt. Det er et felles punkt, som ser litt forskjellig ut avhengig av hvor du sitter og hvor langt unna du befinner deg, men det gir et felles utgangspunkt for diskusjon. Det får i gang debatter, og det er i disse debattene løsningene oppstår, sier Hermansen.

Rendezvous i Paris

Ifølge Carlo og Julia Jaeger har togradersmålet verdi i kraft av å være en velkjent knagg i klimadebatten, et såkalt focal point: Tenk deg at en gruppe mennesker som ikke kjenner hverandre, får beskjed om at de vil få en koffert med tusenlapper dersom de møtes neste torsdag i Paris. Da er sjansen stor for at de samles under Eiffeltårnet, skriver de. 

Togradersmålet er i dag et slik samlingspunkt i klimadebatten. Det både er og oppfattes for øyeblikket som en oppfordring til handling, uten at det trenger å bety at det ikke dukker opp nye mål og samlingspunkter i framtiden.

– Nå er et godt tidspunkt for å forbedre målene, skriver Victor og Kennel i sin Nature-kommentar.

De peker på at mulighetsvinduet åpnes denne høsten og lukkes igjen når partene til FNs klimakonvensjon pakker koffertene og, etter en kjapp stopp i Lima, møtes igjen i desember 2015. Da skal de etter planen meisle ut en ny klimaavtale.

I Paris.

Referanser:

David G. Victor og Charles F. Kennel. Climate policy: Ditch the 2 °C warming goal. Nature, 1. oktober 2014. 

Carlo og Julia Jaeger. Three views of two degrees. Reg Environ Change, 2011/11. DOI 10.1007/s10113-010-0190-9

‒ Vold i nære relasjoner handler ikke bare om et vanskelig liv hjemme, sier Kjersti Alsaker, forsker ved Høgskolen i Bergen.

‒ Det har også en stor innvirkning på arbeidslivet. Likevel er dette ikke noe vi snakker mye om.

Sammen med tre forskerkollegaer fra Universitetet i Bergen har Alsaker undersøkt hvorfor vold i nære relasjoner kan gjøre lønnsarbeid vanskelig.

Den ferske studien er publisert i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning, og viser at voldsutsatte kvinner ofte blir nektet å gå på jobb av partnerne sine. De blir holdt våkne om natten og har store konsentrasjonsproblemer. De sliter også med å komme seg på jobb i tide om morgenen.

‒ Vi vet at kvinner som blir utsatt for vold er sjeldnere i arbeid enn andre kvinner, sier Alsaker.

‒ Nå vet vi også litt mer om hvorfor.

Får ikke gå på jobb

Forskerne har undersøkt forholdene både blant kvinner som har søkt hjelp for vold ved krisesenter, politi, overgrepsmottak, familiekontor og Alternativ til vold, men også i den generelle befolkningen.

Blant kvinnene som hadde oppsøkt hjelpeinstanser, viser svarene at det å ha en voldelig partner har en enorm innflytelse på jobbprestasjonen. Bare 45 prosent av dem er i arbeid, og de sliter med å gjøre en god jobb.  

Nesten halvparten har opplevd å bli nektet å gå på jobb eller søke jobb. Mennene er ofte sjalu når kvinnene er på jobb, og nekter dem å delta i sosiale aktiviteter på jobb.

Halvparten av kvinnene har vært redde for partneren, eller ekspartneren, når de har reist til og fra jobb. Og de har vært redde for at han vil oppsøke dem på jobben.

Nesten 70 prosent har kommet for sent eller gått for tidlig fra jobb på grunn av hjemmesituasjonen, nesten 80 prosent har blitt holdt våkne om natten, og nesten alle kvinnene har hatt problemer med å konsentrere seg på jobb på grunn av partner.

Parnter påvirker normalt ikke jobben

Voldsutsatte kvinnene som ikke var rekruttert via hjelpeinstanser, var ikke like påvirket i arbeidslivet av å ha en voldelig partner. Men også for disse kvinnene ble arbeidsinnsatsen betydelig påvirket.

‒ Vel så viktig her er tallene over hvor sjelden dette forekommer i ikke-voldelige forhold, sier Alsaker.

Ikke-voldelige par lager ikke betydelige problemer for hverandres arbeidsliv.

‒ Man kan kanskje tro at noe av dette er vanlig i forhold generelt. Å komme seint på jobb på grunn av en partner for eksempel. Men det er det altså ikke.

Skam og likestilling

I forkant av spørreundersøkelsen gjorde forskerne kvalitative intervjuer med 17 kvinner som var i arbeid og som opplevde vold i en nær relasjon. Et tema som kom tydelig frem, og som ikke er fremtredende i den internasjonale forskningen på temaet, var følelsen av skam. 

Dette funnet ble bekreftet i den større spørreundersøkelsen, der 74 prosent av kvinnene som har søkt hjelp, skammer seg over at de ikke fungerer på jobben på grunn av partneren. 19 prosent av de voldsutsatte kvinnene som ikke hadde søkt hjelp, opplever også skam, mot 1 prosent av dem som ikke er i voldelige forhold.

‒ Vi lurer på om det kan handle om at vi lever i et land der likestilling er viktig. Det forventes at folk kan være i jobb, og de fleste er jo det uten problemer. Når du da ikke klarer å bryte ut av en voldelig relasjon, og ikke klarer å være en god arbeidstaker, så skammer du deg, sier Alsaker.

Tillatelse til kvinnestudie  

Forskerne har fått tillatelse fra Regional etisk komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk til å bare inkludere kvinner i studien.

Forskning viser at også menn blir utsatt for partnervold. Alsaker påpeker at det også burde vært gjort en studie på menn om dette temaet, men at det i denne sammenhengen ikke fantes ressurser. 

‒ Studien måtte vært så utrolig mye større om vi skulle inkludert menn, det hadde vi ikke kapasitet eller ressurser til. Og generelt så utgjør også menn en mye mindre andel av dem som utsettes for vold i nære relasjoner, sier Alsaker.  

‒ Men det burde absolutt vært gjort en studie på menn. Særlig når det gjelder effekten av psykisk vold, som er det menn oftest blir utsatt for, legger hun til.

Voldsutsatte kvinner i sykefraværstatistikken

Studien har ikke tall på hvor høyt fravær de voldsutsatte kvinnene har fra jobb. Men det fremkommer tydelig at mye av fraværet til disse kvinnene er ufrivillig.

‒ Hvordan spiller dette inn i debatten om kjønnsforskjeller i sykefravær?

‒ Det er forholdsvis mange kvinner som opplever vold i nære relasjoner, så dette er en av flere årsaker til kjønnsforskjeller i sykefravær. Da Vista Analyse beregnet samfunnsøkonomiske kostnader av vold i nære relasjoner i 2012, var konklusjonen at tapt arbeid var den største kostnaden for samfunnet. Det er ikke nødvendigvis nok bevissthet og kunnskap om dette blant arbeidsgivere, NAV og i helseapparatet.

I tillegg til å bidra til sykefraværsstatistikken, vil en del av de voldsutsatte kvinnene også finnes igjen i tall på uføretrygdede, påpeker Alsaker.

‒ Det er viktig at arbeidsgivere vet at det å ha mye fravær fra jobb og å være mye ukonsentrert kan henge sammen med partnervold. Det er mulig å komme på sporet av dette og ta det opp ved for eksempel å spørre om det er noen problemer i forhold til hjemme og jobben. Om hvorfor kvinnen må gå tidlig for å hente barn hver dag, hvorfor mannen ikke kan bidra. 

Viktigheten av å jobbe  

En studie fra USA har vist at kvinners inntekt er den faktoren som best kan forutsi om kvinner klarer å bryte ut av et voldelig forhold.

Alsaker trekker også frem arbeidets betydning for livskvaliteten.

‒ All forskning viser at arbeid er viktig, for folk flest.

‒ Det er viktig at vi klarer å ta vare på disse kvinnene, som har fungert dårlig på jobben i en periode, og hjelper dem å fungere godt igjen. Erfaringen av den dårlige jobbutførelsen kan ellers forfølge dem videre. Arbeidsgivere må være klar over at dette er noe kvinner kan oppleve, og at de da har behov for hjelp, sier Alsaker.

Referanse: 

Kjersti Alsaker, m.fl. Vold i parforhold kan gjøre lønnsarbeid vanskelig. Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 3-4, 2014. Sammendrag.

Siri Thoresen og Ole Kristian Hjemdal. Vold og voldtekt i Norge: En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. NKVTS, Rapport 1, 2014. 

Det verste er sanden og varmen. Å åpne vinduet eller ikke er et valg mellom heteslag og støvlunge.

I flere dager kjemper rallykjørerne seg gjennom 5600 km på Elfenbenskystens trange og støvete veier og krysser elver på hånddrevne ferger. Gradestokken i bilen viser 60 grader.

Rally Cote d’Ivoire, eller Rally Elfenbenskysten, er et nervepirrende, brutalt løp gjennom krevende terreng som bare ti av de 60 kjørerne klarte å fullføre. For innbyggerne langs veien og tilskuerne hjemme foran TV-ene har løpet vært et av årets høydepunkter.

Dette var i 1979. Den gang var bilsporten, som Petter Solberg har gjort populært i Norge, mye mer et eventyr enn den er idag.

Rally har gått fra å være en nisjesport for spesielt interesserte til å være en kommersiell happening med mer enn 600 millioner TV-tilskuere hvert år. Rallysporten er blitt større og proffere, men også flatere, mener mange fans. De lengter tilbake til gamle dager tider da det var mer fokus på selve sporten og dens kvaliteter enn på spektakulære markedsføringsstunts og sponsor-arrangementer.

Men man kan ikke drive sport uten penger. Så hvordan skal man kunne vokse økonomisk, tiltrekke nye tilhengere og samtidig bevare sportens egenart?

Historie som salgsargument

I sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo forklarer Hans Erik Næss hvorfor nostalgiske fans kan være en like naturlig inspirasjon for utviklingen av rallysporten som velbetalte markedsføringseksperter.

– Skal sporten øke sin popularitet, må den ta sin egen historie mer på alvor, sier Næss.

– Istedenfor å tilpasse rallysporten til en kommersiell markedsføringslogikk, bør man heller satse på det som gjorde rallysporten populær til å begynne med. Man bør bruke rallysportens historie som salgsargument, sier sosiologen.

Næss, som selv har vært rallyfan siden oppveksten, dro blant annet til Argentina, Finland og Monte Carlo for å prate med fans og oppleve verdensmesterskapsløpene i rally (WRC) sammen med dem.

Det var der ute, sammen med tilhengerne, at han lærte hvor viktig historien er i rally. Minnene om store løp og berømte fighter holder rallyfellesskapet sammen.

– Fans er uenige om mye. Men uansett om de er mot eller for kommersialisering, så mener alle at sporten ikke kommer til å overleve hvis man ikke bevarer sportens egenart – det som gjorde sporten populær og unik til å begynne med, sier han.

Positiv nostalgi

Det som alle har til felles er at de er drevet av det han kaller positiv nostalgi:

– Det var ingen jeg snakket med som ikke nevnte fortiden for å diskutere rallyens problemer i dag. Mange holder interessen oppe av en idé om at alt en gang vil bli som det burde være, forteller han.

Dette gjelder også fans som kjenner fortiden bare gjennom historier, som norske Bruno:

«Jeg har lest og sett mye om rallyløpene på 1980-tallet. Det er mye gøy på dagens rallyarrangementer, men jeg føler jeg har gått glipp av the real fun», fortalte han og trakk fram brølende Audier og flammekastende Peugeoy 205-er som stormet gjennom trange fjellveier. Den gang var biler monstre og menn var menn,» sa Bruno.

Denne nostalgien er en gave for sporten, understreker forskeren:

– Nostalgien viser at folk bryr seg. Det internasjonale bilsportforbundet FIA bør anerkjenne dens betydning og bruke det beste ved fortiden til å skape en bedre framtid for rallysporten. For mange er nostalgien en positiv inspirasjon til å forbedre mesterskapet.

– Man bruker historiens opp- og nedturer til å strekke seg mot det beste og prøve å unngå det verste.

En måte å få tak i denne nostalgien er å invitere fans til å stemme på hvilket løp de gjerne vil ha mer i kalenderen.

– Enkelte løp, for eksempel Safari-rallyet, er ikke lenger en del av VM, selv om mange vil ha det tilbake på kalenderen. Dette er bare ett eksempel på at løpene som mange fans vil se igjen er historisk betinget. I tilfellet med Safari-rallyet er det mange grunner som gjør at det er vanskelig, men det er ikke umulig, sier han.

Kritisk til strømlinjeforming

Historien ser derimot ikke å spille en stor rolle for de ansvarlige i FIA som organiserer verdensmesterskapsløpene.

– For å vinne den harde kampen om oppmerksomhet blant tilskuere og sponsorer har de prøvd å tilpasse rallysporten til en kommersiell logikk. Løpene ble arrangert i et medievennlig Red Bull-format, en blanding av litt rockekonsert, litt fornøyelsespark og litt sport – standardkonseptet man bruker nå til dags for å hype stort sett alle store sportsarrangementer, sier Næss.

Istedenfor å ivareta de unike særegenheter på de enkelte steder rallyene holdes, valgte man å strømlinjeforme sporten for å gjøre den mindre kompleks og mer helhetlig.

– Kravene for å kunne arrangere et rallyløp innenfor WRC – også i forhold til sikkerhet og publikumskontroll – er omfattende og en viktig grunn til at to av de tøffeste og mest spektakulære løpene – Safari-rallyet og Rally Elfenbenskysten – ikke lenger kunne være del av verdensmesterskapet.

Slike tiltak forsurer ikke bare holdningen hos tilhengerne. De er også lite effektive med hensyn til markedsføringen av sporten, mener forskeren.

Alejandro, en rallytilhenger som sosiologen møtte i Argentina og reiste sammen med, begrunner det slik:

«Hvis man strømlinjeformer alle disse løpene etter en bestemt kommersiell form, så vil det ikke være så mye mangfold som man kan bruke til å reklamere for. I historiske og journalistiske inntrykk fra Argentina eller Finland så er det nettopp det geografisk og kulturelt unike ved de ulike stedene som fremheves. Mangfoldet er også salgsargumentet til serien overfor TV-kanalene.»

Alejandro understreket at man bør på serien som helhet og ikke bare på hvert enkelt løp isolert. Det dreier seg om mangfold både når det gjelder tilskuere, og alle de lokale skikkene som finnes på hvert enkelt sted.

Rallyfeber

Løpet i Argentina er et av de stedene der rallysportens tradisjoner fortsatt lever i beste velgående.

– Der har man etapper langt inne i fjellene hvor folk møter opp i titusenvis og dermed hyller måten man arrangerer løpet på. Det er kanskje det mest tydelige eksempel på at noen av sportens grunnverdier fortsatt er veldig viktige, sier Næss.

Slik løpene er lagt opp der, må man komme i god tid i forveien og gå et stykke innover i skogen eller langt utenfor og så tar det litt tid før noe skjer.

I Argentina korter man ned ventetida med å prate med alle og enhver, man griller mat og drikker og koser seg, så er det action i en time eller to og så går man hjem etterpå, og dette gjør man i allslags vær. Og hvis man får folk til å innse at det faktisk kan være en gøyal opplevelse, da har man lagt grunnlaget for det Alejandro kaller rallyfeber:

«Rallyfeber er det viktigste for å få nye folk til å bli interessert i sporten: det er som å kunne stå ute eller være ute i naturen og vente i lang tid på at noe skulle skje, og så nyte øyeblikket når det først skjer noe.»

Bakgrunn:

Hans Erik Næss disputerer 28. november ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, med avhandlingen The promotional value of motorsport culture. A sociological invstigation of the FIA World Rally Championship.

Den danske fotballspilleren Lasse Vibe ble toppscorer i Sverige med en svært god statistikk på 23 mål på 30 kamper. Han har også suksess på det danske landslaget.

Vibe mener selv nøkkelen til suksessen er en helt spesiell teknikk han bruker til å narre hjernen.

– Mange vil sikkert le. Men tidligere var det slik jeg ble kraftig påvirket av en dårlig trening, der jeg brant mange sjanser. Men i steden for å forlate banen med en dårlig følelse, legger jeg nå 20 baller 3 meter fra mål og dundrer inn alle sammen. Dermed lurer jeg hjernen min til å tro at det har vært en god trening, sier Vibe til den danske avisen BT.

– Jeg tenker: Det var utrolig bra. Jeg scoret 20 mål. Underbevisstheten min tror jeg har gjort det bra på trening, og alle de brente sjansene blir glemt. Det lyder dumt, men det har gitt meg selvtillit og følelsen av å være skarp foran mål.

Tro gir suksess

– Forventningene til egen kunnskap betyr mye for prestasjonene våre, sier Bobby Zachariae, professor i helsepsykologi ved Aarhus Universitetssykehus og Aarhus Universitet.

– Ambisjonene øker og bekymringene forsvinner. Det gjør oss mindre sårbare når ting ikke går som de skal.

Professor Reinhard Stelter er enig.

– Troen på egne evner øker sjansene for suksess, både på kort og lang sikt. Det skaper en drivkraft og gjør at vi ikke gir oss på veien mot målet, sier Stelter, som arbeider ved Institutt for idrett og ernæring ved Københavns Universitet.

Hjernen er best uten bekymringer

Når vi er bekymret – for om vi klarer oss på jobben eller scorer nok mål på fotballbanen – øker mengden av stresshormonet kortisol i kroppen. Det gjør at vi presterer svakere, forklarer Dan Bang, stipendiat i eksperimentell psykologi ved University of Oxford og Aarhus Universitet.

– Hormonnivåene påvirker hjernen og de mentale prestasjonene våre. Mer stresshormoner i kroppen påvirker de analytiske evnene våre negativt, og gjør at vi tar forhastede beslutninger. Samtidig svekker det evnen vår til å lære av tilbakemeldinger og kritikk fra omgivelsene, sier Bang.

Mannlig hormon gir egne evner

Troen på egne evner øker nivået av det mannlige kjønnshormonet, testosteron, og senker nivået av stresshormoner. Og det har en positiv virkning på prestasjonene våre.

– Mer testosteron er forbundet med økt oppmerksomhet og gjør at man treffer bedre og raskere beslutninger. Det kan man se hos både idrettsfolk og børsmeglere. Det gjør også at man tar mer sjanser, men bare nok til at det fremmer prestasjonene, sier Bang.

Menn har mer testosteron i kroppen, men det betyr ikke nødvendigvis at de presterer bedre.

– Testosteron spiller en rolle hos begge kjønn. Kvinner blir påvirket av lavere mengder, sier Dan Bang.

Lur deg selv til mer testosteron

Du kan faktisk øke produksjonen av testosteron bare ved å uttrykke selvtillit med kroppsspråket, forklarer Bang.

– Ved å stille seg opp på en måte som uttrykker stor selvtillit, kan du heve nivået av testosteron i kroppen. Samtidig senkes mengden kortisol, og det har positive virkninger på prestasjonene. Det gjelder for både menn og kvinner. Så det er slett ikke utenkelig at Lasse Vibe kan narre seg selv til å skape gode prestasjoner, sier Bang.

Også Bobby Zachariae mener Lasse Vibe er inne på noe med metoden sin.

– Vi kan bygge opp troen på egne evner på flere måter. Når vi ser at personer vi identifiserer oss med, lykkes med noe, øker det tiltroen til egne evner. Det hjelper også å forestille seg at vi lykkes selv, sier Bobby Zachariae.

Det gjelder imidlertid å være realistisk og stille de rette kravene til seg selv, påpeker Stelter.

– Dette avhenger av hvilke utfordringene man blir gitt eller gir seg selv. For vanskelige oppgaver kan ødelegge selvtilliten, sier Stelter.

Andres ros er avgjørende

Troen på egen kompetanse er samtidig avhengig av tilbakemelding fra andre, mener Stelter.

– Hvis vi ikke får ros og anerkjennelse, mister vi troen på oss selv. Støttende tilbakemeldinger er viktig for å bygge opp et positivt selvbilde, sier han.

Bobby Zachariae er enig. Faktisk kan andres forventninger bidra positivt i en kreftbehandling.

– Når legen er fokusert på å gi pasienten konstruktiv tilbakemelding, håndterer pasienten behandlingen bedre psykisk og fysisk, viser forskning. Andres meninger påvirker oss, sier Zachariae. 

Her kan du se en TED-talk hvor en forsker forteller hvordan våre egne kroppsholdinger påvirker hvordan vi oppfatter oss selv: 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Den nye ferietrenden er å reise til et sted langt bort – og ofte langt inn i naturen. Gjerne uten mobildekning.

Mange slike reiser gir seg ut for å være i pakt med naturen.

Men slik mange av disse turene organiseres i dag, er det nok bare imaget som er i pakt med naturen, mener Stefan Gössling og Carlo Aall.

Gössling er professor ved Lunds universitet i Sverige og forskningskoordinator på reiseliv ved Vestlandsforskning. Carlo Aall er professor ved Aarhus Universitet i Danmark og forskningsleder på klima ved Vestlandsforskning. Begge har vært med på å arrangere en internasjonal forskerkonferanse om opplevelsesturisme i Sogndal denne uka.

Mange vil til uberørt natur

Selv om det fortsatt er den daffe sydenturismen som får flest folk opp i fly til utlandet, så har interessen for opplevelsesturisme tatt helt av.

Stadig flere flyr til et land på den andre siden av jordkloden for å se et helt unikt naturfenomen, for så å reise hjem igjen etter et par dager. Leser du avisenes reisereportasjer, så forstår du fort at det er med en slik ferie du kan imponere vennene dine.

Opplevelsesturisme handler om ofte om natur. Helst uberørt natur.

Men for miljøet er det bedre om du drar med et fullpakket charterfly til Kanariøyene, enn om du drar med et halvfullt fly på eventyr til den andre siden av jorda. For deretter å bli med inn i jungelen i baksetet på en bensinpesende firehjuling.  

Ikke håndklærne som betyr noe

Motivasjonen for opplevelsesturismen er ofte å komme bort fra den urbane livsstilen. Mange av oss drømmer nettopp om å kunne legge bort mobilen og nyte flott natur. Det er mange positive verdier som uttrykkes gjennom denne typen turisme, mener de to forskerne.

Problemet er bare at vi ofte må reise veldig langt – og gjerne med den minst miljøvennlige formen for transport – for å få den maksimalt unike ferieopplevelsen.

I dag handler miljøvennlighet på ferie ofte om å bruke samme håndkle to dager på rad.

– Reiselivsnæringen, også den delen som driver med opplevelsesturisme, må bry seg mer om hvordan folk kommer seg på ferie, ikke hvor ofte håndklærne blir vasket når de er der, mener Carlo Aall.

Professoren er redd det ligger en konflikt i dette. En konflikt de det gjelder i reiselivsnæringen ikke tør å ta i.

Norge satser på feil turister

Det er ikke bare norske turister som i større grad reiser til andre siden av jorden når de skal på ferie.

Stadig flere mennesker i land langt borte vil se et av verdens mest eksotiske land: Norge.

Antallet kinesere som kommer til Norge har gått rett til værs. Nå setter reiselivsnæringen støtet inn mot land som India og Brasil.

Norske reiseoperatører satser altså mye på turister som reiser fra den andre siden av jordkloden.

Men det er sårbart å bygge opp en norsk reiselivsnæring som er så avhengig av å svi av fossilt brennstoff, mener Gössling.

Både han og kollega Aall er bekymret over fotavtrykkene de langveisfarende turistene setter fra seg.

Må tenke nytt

Hvis norsk opplevelsesturisme skal være bærekraftig i framtiden, må reiseoperatørene som får turister hit, tenke nytt.

– Alle studier som er gjort mot de nye markedene, viser at dette er sårbart. Kineserne er svært sensitive for prisøkning. De kan forsvinne like fort som de kommer, sier Gössling.

– Hvis man studerer nøye hvor mye penger disse turistene legger igjen i Norge per døgn, da forsvinner fordelen med dem.

Gössling mener det finnes andre markeder der ute, som den norske reiselivsbransjen i dag undervurderer.

Bedre å satse på nærturisme

Professoren ved Lunds universitet viser til forskning på turister som kommer til Sverige. Den viser at det er bedre å satse på turister som kommer fra våre naboland, enn de som kommer langveis fra.

En tilsvarende undersøkelse er nå i gang i Norge.

– Undersøkelsen i Sverige viste at turister fra land som for eksempel Nederland, vil være her lenger når de først kommer. Nederlenderne blir heller ikke skremt av prisnivået, sier Gössling.

– Det finnes mange former for opplevelsesreiser. Stadig flere av dagens feriereiser går med halvtomme rutefly langt vekk. Fra Nederland kan du ta toget til et norsk fjell. I stedet for å bli flydd med helikopter inn til avsidesliggende fjell, kan du i Norge spenne på deg skiene på togstasjonen og selv rusle inn i fjellheimen. Slik turisme er ikke særlig energikrevende.

Norge har potensialet

Både Aall og Gössling mener at Norge har et unikt potensiale for annerledes opplevelsesturisme.

Selv om landet vårt er i ferd med å gro igjen, finnes det fortsatt mange steder med et levende kulturlandskap.

– Naturturisme må ikke absolutt handle om uberørt natur, om det ville og det øde.

– Mange turister synes det er fantastisk å vandre inn i en dal på Vestlandet og komme gående inn i et kulturlandskap som er i bruk. Et sted der de kan se at eplene blir plukket og sauene blir til mat, mener Aall.

Gössling peker på at den gjennomsnittlige europeer i dag knapt vet hvordan maten vi spiser, blir produsert.

– Derfor er noe av det mest positive ved opplevelsesturisme, at flere kan få tilbake grunnleggende kunnskap om hvordan maten blir til. Dette er det fortsatt mulig å oppleve i Norge.

Opplevelsesnæringen må ta en pause

Paradokset med det naturnære og det miljøskadelige i opplevelsesturismen ble også tatt opp av næringen selv under konferansen i Sogndal.

Chris Doyle er Europa-direktør for Adventure Travel Trade Association, som er den internasjonale sammenslutningen av opplevelsesturistbedrifter. Han tok i sitt  foredrag  til orde for at opplevelsesnæringen må ta en pause og stille seg spørsmålet om hvordan de skal løse opp paradokset mellom det naturnære og miljøskadelige.

– Han utfordret Norge til å bli verdens første land som sier nei til masseturisme og heller legge all vekt på å utvikle en ny form for lokalsamfunnsbasert og miljøvennlig opplevelsesturisme, forteller Carlo Aall.

Men vi vil se mer på kort tid

Ufortrødent av den gryende miljøbekymringen, er det stadig flere nordmenn med velfylte lommebøker som betaler mye for å dra på reiser der alt er organisert av andre. Opplevelser er viktigst. Mange eksotiske steder står på listen over ting de skal gjøre i livet.

Dette merker turoperatøren Hvitserk, som lever av nettopp disse turistene.

– Jeg vet ikke hva som er totalmarkedet for disse reisene. Men vår erfaring er at folk elsker opplevelsesreiser. Og de er villige til å betale for å slippe å organisere turen selv, forteller daglig leder av Hvitserk, Trygve Sunde Kolderup.

Han forteller at omsetningen til Hvitserk er fordoblet på fire år. Og det til tross for at de har fått mange flere konkurrenter i samme periode.

Hvitserk var lenge mange norske arbeidsgiveres store skrekk. De tok viktige medarbeidere bort fra sine kontorer og på lange reiser til øde steder uten mobildekning – gjerne et par ganger i året. 

Men lange opplevelsesreiser har ikke denne type turister tid til lenger. Nå satser Hvitserk på kortere turer.

Skal du gå inn til foten av Mont Everest eller på ski over Grønland, bør du helst sette av litt tid. Men nå vil folk fort vekk og fort hjem igjen. I dag varer Hvitserk sine mest populære turer bare en eller to uker.

– En av våre aller mest populære turer heter Destinasjon ukjent. Da betaler du mellom 25 000 og 30 000 kroner, møter opp på Gardemoen på avreisedagen og aner ikke hvor du skal tilbringe de neste ti dagene, forteller Sunde Kolderup.

Døden er ikke pen.

Bare kort tid etter at et dyr trekker sitt siste sukk, begynner bakteriene i kroppen å formere seg og bryte ned den tidligere verten sin. Og i denne prosessen blir det ikke bare fullt av potensielt farlige mikroorganismer inne i kadaveret.

Idet bakteriene bryter ned kroppen, lager de også giftige stoffer som samler seg i den døde kroppen.

I tillegg er det ofte vanskelig for interesserte dyr å få hull på huden til kadaveret. De må kanskje vente til det råtner litt mer. Eller prøve seg igjennom åpningene som faktisk finnes fra før. Kondorer – amerikanske gribber – tar ikke fem øre for å bruke bakdøra.

Dermed blir fuglene fort forurenset – både utvendig og innvendig – av hele spekteret av svineri, fra anthrax til botulin.

Så hvorfor jumper kondorene likevel tilfredse omkring i kadaverkosten sin, lykkelig slitende i slintrer og gravende i gugge, uten så mye som et snev av uggen magefølelse?

Flere bakterier i ansiktet enn i tarmen

Nå har Michael Roggenbuck fra Universitetet i København og hans danske og amerikanske kollegaer forsøkt å finne ut mer, ved å undersøke hvilke bakterier kalkunkondorer og svartkondorer har på og i kroppen.

Undersøkelsene viste at disse amerikanske gribbene faktisk hadde betydelig færre bakteriegrupper i tarmen enn på ansiktshuden, stikk motsatt av hva som er vanlig for andre dyr som er undersøkt.

Mens prøver fra ansiktet inneholdt 528 ulike grupper av bakterier, fantes det bare 76 forskjellige grupper i endetarmen. Hvor ble det av resten på veien?

Forskerne tror fuglene må ha et ekstremt bakteriefiendtlig miljø i tarmen, som tar knekken på brorparten av bakteriene fra det infiserte matfatet. Antageligvis er det snakk om et syrebad uten like.

Men selv om det meste dør på ferden igjennom kondorenes fordøyelseskanal, er det ikke akkurat snille greier som kommer ut i andre enden.

Venner med de slemme?

Prøvene viste at åtseleternes endetarmer blant annet inneholdt store mengder Clostridia, en bakterie som kan gi voldsom matforgiftning hos mennesker og høns, og som med jevne mellomrom fører til dødelige epidemier blant ville fugler.

Nå lurer forskerne på hvor nært og koselig forholdet mellom kondorene og deres skumle tarmbakterier egentlig er. Har fuglene bare lært seg å overleve uhumskhetene? Eller får de noe mer ut av leieboerne sine?

Oddsen er at de farlige bakteriene faktisk hjelper kondorene med å bryte ned den allerede råtnende kosten, så fuglekroppen kan ta opp enda flere næringsstoffer fra den, tror forskerne.

Men foreløpig har vi for lite kunnskap om kondorene og deres mikrokompanjonger til å si noe sikkert.

Dermed ligger altså denne fristende hvite flekken på forskningskartet vid åpen for flere undersøkelser. For forskningsteam som tilfeldigvis sitter inne med et lager av hansker, hjelmer, gaffatape og beskyttelsesdrakter med overtrykk.  

Referanse:

Michael Roggenbuck, et al., The microbiome of New World vultures, Nature Communications, 25. november 2014.

I de senere åra har flere undersøkelser pekt mot at det finnes en sammenheng mellom bruken av det smertestillende og febernedsettende midlet paracetamol hos gravide og spedbarn, og barnas risiko for å utvikle astma.

Mange bruker nettopp dette medikamentet når de selv eller ungene er forkjølte. Derfor er det blitt stilt spørsmål ved om man bør endre anbefalingene rundt bruken av Paracet, Pinex og andre medisiner som inneholder stoffet.

Nå antyder imidlertid en ny gjennomgang av forskningen at det er svært uklart om paracetamol faktisk påvirker utvikling av astma, eller om den observerte sammenhengen egentlig skyldes luftveisinfeksjoner.

Luftveisinfeksjoner er en risikofaktor

Problemet er nemlig at luftveisinfeksjoner hos mor og barn i seg selv er risikofaktorer for utvikling av astma. Og det er jo ofte nettopp i forbindelse med slike forkjølelser at vi bruker paracetamol. Så hva er da årsaken til en eventuell økning i risikoen for astma?

En gruppe australske forskere har nå gjort en systematisk gjennomgang av relevante studier på både gravides og småbarns bruk av paracetamol.

Men de klare svarene lar vente på seg.

Vet fortsatt for lite

Det viste seg at bare én av studiene på mors bruk av paracetamol under svangerskapet hadde tatt hensyn til den mulige påvirkningen av luftveisinfeksjoner. Så selv om bruk av midlet så ut til å henge sammen med økt risiko for astma, er det umulig å si om dette skyldes medisinen eller infeksjonene.

Økende bruk av paracetamol til barn så også ut til å henge sammen med økende risiko for astma, men her ble sammenhengen nesten borte da luftveisinfeksjoner ble tatt med i regnestykket.

Dermed er det ikke sannsynlig at bruk av paracetamol er en viktig risikofaktor for utvikling av astma hos barn, skriver forskerne i British Medical Journal.

De konkluderer med at vi fortsatt har for lite dokumentasjon til å endre retningslinjene rundt bruken av paracetamol til små barn.

Observasjonsstudier

Mangel på sikker kunnskap er en gjennomgangstone i den nye artikkelen:

Undersøkelsene som er gjort og vurdert spriker både når det gjelder metoder og resultater. Bare 11 av nesten 1200 mulig relevante studier ble tatt med i den endelige vurderinga.

Forskerne advarer dessuten mot at også deres egne resultater bare bygger på observasjonsstudier – altså kartlegginger av menneskers livsstil og sykdommer. Slike studier kan brukes til å finne faktorer som varierer i takt, men de sier ofte lite om hva som fører til hva

Skulle man finne sikre svar på spørsmålet, måtte forskere sette opp eksperimenter der noen barn fikk narrepiller og noen fikk paracetamol igjennom barneåras forkjølelser. Men et slikt forsøk ville neppe fått godkjenning i en etisk komité.

Dermed kan det ta lang tid før paracetamol blir verken frikjent eller dømt for medvirkning til økt astmarisiko.

Referanse:

M. Cheelo, C. J. Lodge, S. C. Dharmage, J. A. Simpson, M. Matheson, J. Heinrich, A. J. Lowe, Paracetamol exposure in pregnancy and early childhood and development of childhood asthma: a systematic review and meta-analysis, BMJ Archives of Disease in Childhood, november 2014.

– Vi har dykket her regelmessig i 25 år, og har bare sett den tre ganger, sier Bruce Robinson, formann i Monterey Bay Aquarium Research Institute, til San Jose Mercury News.

Hannen lever på hunnen

Med det store gapet og “fiskestanga” i pannen kan dyphavsmarulken enkelt lokke til seg et bytte.

Hannen er liten i forhold til hunnen og har kun ett formål i livet, å finne seg en make.

Han biter seg fast i kroppen hennes og lever som en parasitt som aldri vil slippe taket. Kroppen hennes gir ham mat, oksygen og de nødvendige hormonene for å overleve.

– Hvis hannen ikke finner en hunn, drukner den, sier Ted Pietsch, professor ved University of Washington og ekspert på dyphavsbreiflabb.

Forskere fra Monterey Bay Aquarium var ute med en miniubåt i Monterey Bay da de fikk øye på den rare skapningen. Den befant seg på 600 meters dyp, men ifølge ekspertene oppholder den seg vanligvis enda lenger ned.

– Videoen forteller oss mye om hvordan den beveger, svømmer og orienterer seg i forhold til tyngdekraften, sier Pietsch.

• Les også: Fikk sjelden månefisk i garnet

Gruppen dyphavsmarulker finnes også i norske farvann, og lever her på mer enn 300 meters dyp.

Skal forske på fisken

Dykkerne fikk også fanget dyphavsmarulken. Robinson skal bruke den til å undersøke om arten vil overleve hvis det blir større temperaturendringer i Monterey Bay.

– Man kan se at temperaturen sakte, men sikkert stiger, sannsynligvis på grunn av global oppvarming. Dersom den fortsetter å stige og mengden av oksygen fortsetter å synke, kommer ting til å forandre seg. Jeg er usikker på om arten vil overleve, sier Robinson.

• Les også: Fikk hval på julebesøk

Hans team med forskere har laget et instrument som skal kartlegge hvordan fisken oppfører seg, når temperaturen endrer seg. Først måler de mengden oksygen i et lukket område med luft eller vann, med dyret i, og overvåker deretter endringene i oksygennivået over tid.

– Dyr som lever på havdypet er vant til at oksygennivået er lavt, men jeg er bekymret for at grensen er nådd, sier Brad Seibel, assisterende professor i marinbiologi ved Universitetet i Rhode Island.