Været blir kaldere, det blir mørkere, og julen nærmer seg. Det er tid til å holde seg innendørs – og hygge seg. I mange stuer blir de mørke kveldene tilbrakt foran fjernsynet, supplert med chips og sjokolade.

Det har fått Birgitte Knudsen til tastaturet: «Hvis jeg spiser 100 gram sjokolade, hvor mye legger jeg på meg?» skriver hun i en e-post til Videnskab.dk.

Postdoktor Mads Rosenkilde Larsen, fra biomedisinsk institutt ved Københavns Universitet, svarer: 

– Hvis vi antar at Birgitte spiser 100 gram sjokolade én dag, skjer det ikke så mye. Kroppene våre kan håndtere svingninger i inntaket av kalorier. Problemet med vekten kommer først når Birgitte spiser sjokolade hver dag, forklarer Larsen, som forsker på trening og ernæring.

Kilovis med sjokolade

La oss anta at Birgitte spiser sjokolade hver kveld. Spørsmålet blir da hvor mye hun må spise for å legge på seg ett kilo.

Her må forskeren ta frem kalkulator og forskjellige tabeller.

Det viser seg at det er rundt 500 kalorier i 100 gram sjokolade (vi bruker enheten kalorier i stedet for kilokalorier, siden det er vanlig innen ernæringslæren). Larsen forteller at en tommelfingerregel er at det krever 12 000 ekstra kalorier å legge på seg ett kilo fett; det vil si 12 000 kalorier i tillegg til de 2000 et voksent menneske trenger daglig for å opprettholde vekten.

Birgitte må altså spise 2,4 kilo sjokolade for å legge på seg 1 kilo i fettmasse.

– Så mye kan man selvfølgelig ikke spise på en enkelt dag, men det er fullt mulig i løpet av en uke. Da har vi samtidig tatt med at hun bruker om lag ti prosent av energien fra sjokoladen på å spise og fordøye den, sier Larsen.

Må løpe 115 kilometer

Her har vi egentlig svaret på Birgittes spørsmål. Men før Mads Rosenkilde får lagt vekk kalkulatoren, ber vi ham om å reversere prosessen. Hva må Birgitte gjøre for å kvitte seg med den ene kiloen?

Ifølge Larsen må man forbrenne 9500 kalorier for å kvitte seg med én kilo fett.

Forskerens kalkulator og tabeller forteller oss at det tilsvarer at en gjennomsnittsperson løper 11 timer og 30 minutter med en gjennomsnittshastighet på 6 minutter per kilometer. Med andre ord må man løpe om lag 115 kilometer. 

Beregningene

Et voksent menneske bruker rundt 2,45 liter oksygen per minutt når han eller hun trener med en intensitet på 70 prosent, noe som tilsvarer å løpe i om lag 10 kilometer i timen. Vi forbrenner 4,8 kalorier per liter oksygen, altså 11,76 i minuttet med denne intensiteten.

I en kilo fett er det 9500 kalorier. Tar vi med en etterforbrenning på 15 prosent, kan vi nøye oss med å forbrenne 8075 kalorier.

Når vi forbrenner 11,76 kalorier i minuttet, krever det 687 minutters trening. Det er 11,5 timer. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det har nesten sikkert vært flytende vann på Mars. Roveren Curiosity har funnet spor etter et uttørket elveleie, samt et våtmarksområde eller en liten innsjø.

Men dette vannet rant sannsynligvis for milliarder av år siden, mens jorden vår bare var en livløs og brutal ung verden.

Kaldere sol

For så lenge siden var solsystemet veldig ulikt slik vi kjenner det i dag. Blant annet var sollyset ganske mye svakere enn det er i dag, og Mars ligger langt unna solen.

Svakere sollys og andre faktorer tilsier at Mars hadde et kaldt klima på denne tiden, for kaldt til at flytende vann kunne eksistere. Bare is kunne eksistert på Mars hvis dette stemte.

Det har dermed vært vanskelig å få bevisene for flytende vann til å stemme overens med klimamodellene på Mars, ifølge en ny studie publisert i Nature Geoscience.

Ifølge studien finnes det mange geologiske bevis for vann på Mars. Store nettverk av utgravde daler, forsenkninger hvor innsjøer hang sammen og kanaler har blitt funnet.

Vulkanutbrudd

Forskerne har laget en datamodell av atmosfæren på Mars, og testet forskjellige varianter av gassblandinger for å se hva slags temperatur det kunne ha vært på den røde planet.

Forskerne mener at modeller som bare tar hensyn til drivhusgasser som Vanndamp og store mengder CO2 ikke kan gi de høye temperaturene som trengs.

Men, hvis det var store vulkanutbrudd på Mars i denne perioden, kan det ha produsert store mengder svovelgasser som kan ha vært nok til å varme opp atmosfæren nok til å ha flytende vann, i hvert fall i et bånd rundt ekvator.

Forskerne ser for seg store vulkanutbrudd som har spydd ut lava og drivhusgasser som gjorde det mulig for atmosfæren å holde på varmen i flere tiår eller århundrer av gangen.

De peker også på at dette stemmer med indikasjoner på at vannstrømmene på Mars har vært forbigående fenomener, og forsvunnet etter en viss tid.

Tørre elvedaler

Et område på Mars med antatte elvedaler og innsjøbasseng har samme geologiske alder som tegn for massevis av vulkansk aktivitet på den røde planeten, da mengder av lava ble spydd ut av vulkanene.

Da kan temperaturen ha blitt varm nok til å smelte store mengder is, og skapt nye elver og innsjøer.

Mange utdødde vulkaner har blitt funnet på Mars. Olympus Mons er en av dem og er det høyeste fjellet i hele solsystemet. Det rager 22 kilometer opp fra overflaten, ganske mye høyere enn Mt. Everest på 8800 meter.

Referanse:

Halevy, Head III: Episodic warming of early Mars by punctuated volcanism (Sammendrag). Nature Geoscience. doi:10.1038/ngeo2293

I 1873 publiserer Andreas Backer, reservelege ved Rikshospitalet, en artikkel med følgende innledning:

“Det er saavidt jeg ved, første Gang, at denne Sygdom nævnes i Indberetningerne fra Rigshospitalet”

Den syke er en 24 år gammel gift kvinne fra landet, som har reist innover alene for å få bukt med problemet sitt. Hun tar opptil 12 morfin-injeksjoner daglig, og tyr til alkoholen om hun ikke får tak i annet.

Backer omtaler sykdommen som Morfinismus Chronicus.

Så vidt vi vet, er dette det første dokumenterte tilfelle av morfinavhengighet i Norge. I ettertid ble flere tilfeller av morfinavhengighet rapportert, både i Norge og internasjonalt. Allerede i 1883 leverer danske Knud Pontoppidan sin disputas: Den kroniske morfinisme.

Men narkomani ble ikke omtalt som en samfunnsproblem her til lands før langt ute på 1960-tallet. Så hvordan håndterte Norge narkotikamisbrukere før den tid?

Et av få gode virkemidler

Det var Hans Petter Schjønsby, pensjonert fylkeslege, som sporet opp tilfellet av den morfinavhengige kvinnen. Fenomenet var omtalt i tidsskriftet Norsk magasin for lægevidenskapen.

- Det er en klassisk historie som kan fortelles fra alle land der morfin er blitt tilgjengelig, sier Schjønsby til forskning.no.

Han kan fortelle at samtidens medisinske tidsskrifter sier lite om morfinavhengighet før 1870-tallet. Men oppmerksomheten ble mer og mer rettet mot fenomenet, etter hvert som flere tilfeller dukket opp både i Europa og Amerika.  

- Legene var litt sene med dette, fordi opium var et av få gode virkemidler legene hadde mot smerter, påpeker Schjønsby.

Medisinsk rus

Opium, opphavet til morfin, kan spores tilbake til antikken, og på 1500-tallet ble stoffet aktivt brukt som smertestillende i Europa. I Norge var det vanlig å bruke opium ofte blandet ut med alkohol og inntatt i form av dråper. 

I 1804 blir morfin isolert fra opium av den tyske farmasøyten Friedrich Sertürner. Etter at den medisinske sprøyten ble oppfunnet på midten av 1800-tallet, kunne man injisere morfinet rett inn i blodstrømmen. 

Det smertestillende stoffet, oppkalt etter den greske guden for drømmer, Morpheus, både lindrer smerte og gir en følelse av en intens euforisk tilstand. Morfin ble lenge markedsført som en vindundermedisin.

I den unge kvinnens tilfelle, noterer legen seg at morfin hadde blitt foreskrevet etter at hun hadde falt mens hun var gravid, og pådratt seg ryggsmerter. Senere hadde hun også mistet sitt andre barn kort tid etter fødselen, og hun led av det doktoren beskriver som “krampetilfælde af hysterisk form”.

Men for kvinnen ble smertelindringen og den intense euforiske tilstanden etterfulgt av en enda mer intens avhengighet. Kvinnen hadde til slutt angivelig brukt 70 skilling (spd) på morfin. Det tilsvarte to ganger årslønnen til en tjenestepike.

Men hvordan skulle hun behandles?

Selv i dag er det ingen som vet nøyaktig hvordan rusmisbruk ble behandlet før og rett etter århundreskiftet. Men det finnes noen spor etter ulike forsøk, blant annet ute på Nes ved Hamar og like utenfor Tønsberg.   

Sanatorium og kuranstalt

- Rundt 1890 begynte problemet å bli tatt mer på alvor. Da kom det flere forebyggende tiltak i tillegg til avvenningshjem for rusmisbruk, forteller Hans Petter Schjønsby.

Men samtidig vokste alkoholismen fram i rasende tempo. Derfor ble ulike anstalter opprettet for å hjelpe alkoholmisbrukere å bli kvitt avhengigheten. Noen av disse anstaltene tok også sikte på å hjelpe morfinister.

Blant annet opprettet forretningsmannen Peter Olearius Flood hjemmet Heimdal for alkoholister og morfinister. Eiendommen bestod av flere mål med skog og dyrket mark, og ble i sin tid anbefalt i Tidsskrift for praktisk medisin.

Ute på Nes ble sanatoriet Tandem opprettet av distriktslegen Johan Weiner Krohn Holm. Legen tok sikte på å behandle alkoholikere og morfinister. Blant annet skal kunstneren Christian Krohg og dikteren Gustav Fröding ha oppholdt seg der. Fröding bodde sammen med sin søster Mathilda, som var morfinavhengig.

Holms nøkkel til avvenning var avhold, friluft, snekkerarbeid og hagestell. Det skulle styrke pasientens moral og oppfordre til avhold etter at oppholdet var avsluttet. Men Holm understreket likevel at avholdet skulle opprettholdes først og fremst av pasientens egen vilje.

I løpet av 15 år, ble 163 pasienter behandlet, og ifølge Holm selv, ble omlag en tredjedel av disse kurert.

Leger og fintfolk

Heller ikke i Danmark er det gjort noen grundig forskning på stoffmisbruk før 1960-tallet. Likevel var det nettopp der psykiateren Knud Pontoppidan konstaterte som et problem i sin disputas Den Kroniske Morfinisme. Pontoppidan konkluderte blant annet med at morfinisme stort sett skjedde i de øvre klassene.

I Danmark ble trolig de fleste langvarige behandlingene av rusmisbruk gjennomført ved psykiatriske sykehus. Der bestod den vanligste behandlingen i en gradvis avvenning, hvor man etter ni måneder skulle være rusfri.

Men det var ikke bare fintfolk som ble avhengig av rusen – leger hadde en tendens til å forsyne seg fra eget medisinkabinett. Ifølge europeiske studier gjort i samtiden, var så mye som 40 prosent av innlagte misbrukere leger.

- Det er ingen tvil om at det var en klar overrepresentasjon av helsepersonale blant de avhengige. Morfin var tilgjengelig på apotek, og da er det klart at de som jobbet i helsesektoren også hadde lettere tilgang på stoffet, forteller Schjønsby.

Én måneds behandling

I dag er det fortsatt vanskelig å vite nøyaktig hvordan rusmisbrukere ble behandlet for avhengigheten sin. For Andreas Backers pasient, ble behandlingen i alle fall kort og tilsynelatende effektiv. 

Da kvinnen først ble innlagt, begynte hun etter kort tid å plages av frysninger, slapphet, hodepine, dårlig apetitt, høy puls og smerter.

Backer behandlet henne derfor med eter og kloral, som vanligvis ble brukt som beroligene midler. Etter bare åtte dager begynte formen å bli bedre og etter tre uker sov hun uten medisinske midler.

Til slutt kunne Backer etter én måned melde følgende: “Hennes befindende var da i det hele godt, utseendet livligt; hun glædede sig inderligt over at være afvænnet med morfinen og brændte av lyst til å komme hjem og stelle med sit hus og sin familie”.

Referanser:

Arkivverket. Folketelling 1900 for 0411 Nes Herred, Tandem Kuranstalt 

Backer, A. Morfinismus chronicus. Indberetning fra Rigshospitalets medicinske afdeling for aaret 1872. Norsk magazin for lægevidenskaben 1873; 27: 411 – 412

Braastad, O. H. Fra Jupiter til Nes – forfatteren Gustaf Frøding på Tandem 28.5 – 12.10.1894

Hamran, O. Noen linjer innenfor kurbehandlingen av alkoholister i Norge

Kragh, J.V. Narkomaniens glemte fortid 

Schiøtz, A. Rus og rusmiddelpolitikk i Norge: Et historisk tilbakeblikk 

Schjønsby, H.P Fra opiumsetere til morfinister – to historier fra 1800-tallet

Når det riksdekkende FM-båndet blir skrudd av i 2017, vil alle gammeldagse radioapparater i Norge slutte å fungere. Det vil gi den største innsamlingen av elektronikk noensinne. Et søppelberg på mellom 25 000 og 30 000 tonn avfall.

Samme veien går dagens mobiltelefoner, PC-er og nettbrett som oppgraderes fortere enn svint. De gamle modellene havner på dynga, og selv om vestlige land plukker ut noen materialer for gjenvinning, utgjør dette lite.

Å fjerne gammel elektronikk, kan også være arbeidskrevende. Kirurger setter daglig inn implantater med sensorer i kroppen vår – for å kunne måle alt fra blodtrykk og trykk i hjernen til hvordan et hofteimplantat fungerer. Noen uker senere må de foreta nye inngrep på pasienten for å fjerne elektronikken igjen.

Er i farta

Nå vil forskere ta grep. De vil finne fram til prosesser der elektronikk produseres slik at hele livssyklusen tas med og de forsvinner av seg selv.

I New Orleans i USA har forskere laget elektroniske kretser som de planter inn i operasjonssår til rotter. Såret sys igjen og elektronikken hjelper til i helbredelsesprosessen ved at strømmen i kretsene får sårene til å gro raskere.

Etter noen uker oppløses elektronikken av kroppsvæskene og man trenger ikke å åpne opp igjen for å fjerne den manuelt.

I Norge har forskere ved Sintef nå greid å lage elektronikk med magnesium som overfører energi. Disse blir borte i vann etter noen timer.

Utfordrende prosess

– Vi legger ikke skjul på at vi har kastet oss på resultatene fra forskningen i USA, sier Karsten Husby ved Sintef IKT.

– Der har de levert oppsiktsvekkende bidrag både til medisinsk bruk og til å løse søppelproblemet. Vi vil forsøke å finne andre måter å gjøre det samme på.

De elektroniske kretsene lages på en silisiumskive. Kretsene er ekstremt små og tynne, bare på noen titusendels millimeter, for at de skal kunne løse seg opp. Noen deler av kretsene lages i magnesium, andre i silisium, og atter andre lages i silisium med et tillegg av magnesium.

Men herfra og til målet, blir det mye å bryne seg på for forskerne. For i tillegg til at den kjempetynne kretsen er en utfordring i seg selv, trenger forskerne en duk å putte den på som skal fungere som en innpakning rundt kretsen.

Amerikanerne benytter silke som slik duk, men det vil ikke nordmennene. Silke framstilles nemlig i en prosess som inneholder stoffet litium, og dette stoffet vil de unngå på Mikro- og nanoteknologilaboratoriet i Oslo, der Sintef-forskerne arbeider.

– Litium er et teknisk problem for lab-en vår. Så vi vurderer alternativer – blant annet forskjellige plastmaterialer, sier seniorforsker Geir Uri Jensen.

Duken må skreddersys for en viss oppløsningstid. Kanskje skal den løses opp i løpet av en uke, kanskje først etter fire. Om pakken for eksempel skal ligge i sjøvann med sensorer som skal måle oljeutslipp, må duken være laget for å holde de ukene målingene skal skje.

– Når væsken utenfra trenger inn, begynner elektronikken å løses opp og jobben må være unnagjort, sier Husby.

Nanoforskerne bruker ulike etseprosesser for å få til alle lag i silisiumkretsene. Så må de gå inn og etse og løfte kretsen løs fra silisiumskiven for i etterkant å flytte den over på filmen.

– Dette går greit nok med sensorer i full størrelse, men med så tynne kretser som dette, blir det hasardiøst. Han skutter på seg: Er vinkelen en tanke feil, brekker det hele.

– Økovennlig elektronikk vil komme

Behovet for å få fjernet overflødig elektronikk, er utvilsomt der – for forbrukselektronikken øker. Det er nok å tenke på alt av billig elektronikk i barneleker som kastes etter et par år.

Husby understreker at de ikke lager noe produkt, men en demo som kan vise at en elektronikk-komponent kan ha egenskaper som gjør den nedbrytbar.

– Økovennlig elektronikk er et felt som utvilsomt vil komme for fullt – også i Norge. Og vi har absolutt tenkt oss å komme i mål, sier han.

1,83 kilo gull – Danmarks største gullskatt – ble i 1977 pløyd opp på en åker utenfor Tissø på Vest-Sjælland i Danmark. Skatten førte til at Nationalmuseet i Danmark begynte å lete med metalldetektorer i området. Men det var bare begynnelsen.

– Rundt 1990 begynte også amatørarkeologer å bruke metalldetektor lenger nord langs sjøsiden, og de begynte å finne smykker og våpendeler. Da våknet vi opp for alvor, sier Lars Jørgensen, som er professor ved Nationalmuseet.

Smykkene, våpnene og en del verktøy viste seg å være ofringer fra vikingtiden, og senere har man oppdaget at det ble gjort dyre- og menneskeofringer i området. Det var første gang man har funnet bevis for at beretningene om menneskeoffer hadde rot i virkeligheten.

Alt i alt viste området seg å være en av de største – og viktigste – bosetningene fra vikingtiden i hele Nord-Europa.

Best i Nord-Europa

Fra 1995 til 2003 ble det gravd ved Tissø hvert eneste år, og et overveldende funnmateriale veltet frem fra jorden. I dag graves det fortsatt sporadisk.

– Det er den flotteste vikingtidsbosetningen vi har i Nord-Europa. Det er flere årsaker til det, først og fremst at den er lett å grave ut, forteller Lars Jørgensen, som har arbeidet mye med Tissø-funnene.

Arkeologene har blant annet funnet: gull- og sølvskatter, smykker, våpen, verktøy, mynter, modeller og forskjellig former og avfall fra smykkeproduksjon.

Til sammen forteller de mer enn 12 000 gjenstandene en historie om en velstående gruppe som har bebodd området i omkring 500 år, fra 550 til 1050 e.Kr.

Ingenting slår imidlertid gullskatten som startet alt sammen. Selv i dag ville halsringen på 30 centimeter i diameter – bedre kjent som «Tissø-ringen» – være forbeholdt nokså velstående mennesker.

I vikingtiden har man nok måttet være adelig for å eie den ekstraordinære ringen, og arkeologene er overbevist om at Tissø har vært en kongelig residens. Bygningenes aristokratiske arkitektur bygger opp under den antagelsen.

Nytt lys over lignende funn

Det er særlig to ting som gjør Tissø-utgravingen til noe helt spesielt. Det ene er at arkeologene kunne følge en kongelig residens i en periode på hele 500 år.

– Det andre som er interessant, er at det er unormalt mange rituelle anlegg her, spesielt inne på Storgården, fortsetter han.

På områdets høyeste punkt fant arkeologene i 2011 et religiøst offersted. Her har beboerne spist rituelle måltider – og ofret smykker og menneskeknokler.

Det var første gang arkeologene med rimelig sikkerhet har påvist at de skriftlige overleveringene om menneskeofringer i vikingtiden holdt stikk. Det har kastet nemlig nytt lys over lignende funn andre steder i landet.

– Tidligere tvilte man på disse fortellingene – vi ville helst ikke tro at vikingene gjorde noe slikt. Men etter Tissø begynte vi å se på andre funn av menneskelevninger i vikinganlegg, forteller Jørgensen.

Ofret små barn

Dette førte blant annet til en gjenoppliving av en gammel teori om noen underlige anlegg – en form for brønner – ved Trelleborg, en av Danmarks seks ringborger.

Da brønnene ble gravd ut, på 1930-tallet, foreslo en av arkeologene at det kunne være offerbrønner, men teorien gikk i glemmeboken – helt til funnene fra Tissø gjorde den aktuell på ny.

I brønnene fant man levninger fra fem mennesker. Fire var helt små barn, i alderen fire til syv år.

Siste utvei

Lars Jørgensen forteller at vikingenes religion påvirket nesten alle aktiviteter i livet, både hverdagslige ting og når krigere forberedte seg til kamp.

Derfor ofret vikingene ofte smykker, våpen, verktøy og dyr for å oppnå gunst hos gudene. Men menneskeofringene har nok vært noe helt spesielt, konstaterer professoren:

– Det er jo det ultimate offeret, særlig når det er snakk om barn. Noe slikt gjør man bare når man skal gjenetablere helt ødelagte forbindelser til gudene.

Du kan lære mye mer om Tissø-gården og det enorme området der man kunne finne både aristokrater, soldater, pøbel og, ikke minst, rituelle offerskikker, i animasjonsvideoen øverst i artikkelen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Med en gang jeg så soppen, skjønte jeg at dette var noe nytt og fantastisk. Det var ekstra morsomt når jeg skar i soppen, og så den appelsingule fargen inni. Det er uvanlig hos denne typen sopp.

Det forteller Björn Nordén, som er soppforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Det var han som fant soppen, under en kartlegging av rødlistede løvtrær på Vestlandet.

Rødlista er en oversikt over arter som er vurdert å ha en risiko for å dø ut fra Norge. Disse artene kjennetegnes gjerne ved at de minker kraftig i antall eller er sjeldne.

– Det som er ekstra spesielt, er at denne nye arten kun vokser på den rødlistede almekullsoppen. Og almekullsoppen vokser igjen bare på det rødlistede treslaget alm, forklarer Nordén.

Den er med andre ord ikke så veldig rart at ingen har kommet over denne soppen før.

– Det er naturlig at også det nye funnet blir rødlista etter hvert, sier forskeren.

Foreløpig navnløs

Foreløpig har nykomlingen kun fått et latinsk navn – Chlorostroma vestlandicum.

Det er nemlig ikke slik at du kan slå deg løs og kalle opp en ny sopp etter deg selv – selv om du er oppdageren.

Her til lands er det Artsdatabanken som har ansvar for å gi en ny art navn – på både norsk og latin. Dette gjøres av en navnekomité, som består av folk med spisskompetanse innenfor de ulike artsgruppene.

Den nye soppen er det som kalles en kjernesopp. Ofte er disse soppene små, og storparten vokser på dødt plantemateriale. Andre lever på planter, og det finnes faktisk også noen som er parasitter på insekter.

– Arten vi har funnet nå er ganske stor til å være en kjernesopp, omtrent tre centimeter bred, forklarer soppforskeren.

Almeskogen trues av sykdom

Selv om Chlorostroma vestlandicum vokser på Almekullsoppen, ser det ikke ut til at sistnevnte tar skade av å ha en annen sopp så tett på. Den nye sopper er med andre ord ingen trussel mot sin rødlistede samboer. 

Dét er imidlertid en annen slags sopp, som etter hvert kan bli ødeleggende for artsmangfoldet i Vestlandsskogene.

For det er antagelig ikke helt tilfeldig at den kresne nykomlingen har funnet seg til rette akkurat på Vestlandet. I mange skoger der er nemlig alm den dominerende tresorten.

Trærne i vest er heller ikke rammet av almesyken, som er en soppinfeksjon som truer almetrær over hele verden.

I Norge er infeksjonen utbredt på både Østlandet og Sørlandet, og alle trær som rammes av sykdommen dør.

– I dag er Vestlandet en av de få stedene i Europa med mye gammel almeskog. Denne skogen er svært viktig, fordi den har stort biologisk mangfold og er levested for mange sjeldne og truete arter, forklarer soppforskeren.

– Jeg tror dessverre almesyken etter hvert vil komme også til Vestlandet.

Hvordan vet du at en art er ny?

Björn Nordén hadde trua på at dette var noe nytt – allerede første gang han kastet blikket på den svarte soppen med appelsingul kjerne.

Det er var likevel ingen snargjort affære å bli helt sikker på at han hadde oppdaget noe ingen hadde funnet før han.

– Det har vært en lang prosess. Vi brukte over to år på å være sikkert på at Chlorostroma vestlandicum ikke var beskrevet før, forklarer Nordén.

Det har likevel blitt mindre kronglete å oppdage en ny art enn det pleide å være. For bare noe år siden, var det nemlig krav om at nye artsbeskrivelser måtte skrives på latin.

– Nå holder det at vi skriver den på engelsk. Det er veldig deilig!

Vinterens overvåking av ulv i Norge og Sverige er i gang, og til tross for at snøen glimrer med sitt fravær over det meste av ulvens utbredelsesområde i Skandinavia, er det gjort flere funn siden oppstarten 1. oktober.

I Julussa-reviret er det sporet minst seks ulver på snø, og det er dermed bekreftet valpekull i reviret også i år.

I mai i år ble det også påvist et valpekull i grensereviret Rotna. Mye tyder også på at det er født et kull i Slettås-reviret, som i fjor var et grenserevir. Begge grenserevirene er i Hedmark på norsk side av riksgrensen.

– Vi er avhengig av snø og gode sporingsforhold for å få mer kunnskap om status i disse revirene og om forekomst av ulv ellers i landet, sier Morten Kjørstad, leder i Rovdata.

Det har vært knyttet mye interesse til om det i sommer er født nye ulvevalper i Østmarka ved Oslo. I så fall vil det være andre året på rad med yngling i området. Det er imidlertid fortsatt uklart om det er født valper i dette reviret i år.

Ulv i flere landsdeler

Innenfor forvaltningsområdet for ulv er det i oktober bekreftet ulv i Rakkestad kommune i Østfold, ved at det er påvist ulveskader på sau. Utenfor forvaltningsområdet er det så langt i vinter dokumentert enslig ulv på sporsnø i Ringsaker kommune, på Koppangkjølen i Stor-Elvdal kommune og i Åmot kommune (alle i Hedmark).

– I tillegg er en ung ulv fra Julussa-reviret som er radiomerket av forskningsprosjektet Skandulv, påvist med én GPS-posisjon lengst sør i Anarjokka Nasjonalpark i Finnmark, før den igjen vandret tilbake til Finland, sier Petter Wabakken, prosjektleder hos Høgskolen i Hedmark.

Det er også rapportert om ulveforekomst fra Pasvik (Finnmark), Øyer (Oppland), Førde (Sogn og Fjordane) og Sirdal (Vest-Agder).

Du kan bidra

Overvåkingen venter nå på at det skal legge seg mer snø på bakken, slik at det kan gjennomføres sporinger og samles inn genetisk materiale etter ulvene. Mer snø vil høyst sannsynlig føre til at flere gjør observasjoner av ulv, spor og andre sportegn.

Du kan enkelt delta i overvåkingen ved å melde fra om dine observasjoner på telefon til Statens naturoppsyn (SNO) eller ved å legge dem inn i rapporteringsløsningen Skandobs, via internett eller app på mobil.

Referanse:

Ulv i Norge pr. 15. november 2014. Foreløpige konklusjoner for vinteren 2014/2015. Rapport 1.

Oj, det ble litt av en avslutning på uken. Som nevnt i et par tidligere blogger her, så lå norsk deltakelse i den operasjonelle fasen av EUs jordobservasjonsprogram Copernicus, ikke inne i det opprinnelige forslaget til statsbudsjett som ble lagt fram i oktober. Dette var selvsagt en stor nedtur for de av oss som brukte mye av 2013 på å skrive en stor Copernicus-utredning som underlag for budsjettprosessen i Regjering og Storting. Og siden utgifter til satellitter vanligvis ikke er noe partier vinner stemmer på, så var vel mulighetene for at Copernicus skulle komme inn gjennom budsjettforhandlingene i Stortinget heller liten?

Men så skjedde altså mirakelet. Da de fire partiene signerte sin budsjettavtale fredag formiddag, så lå det faktisk penger til Copernicus-deltakelse der. Gjett om det ble jubel i romindustrien, på instituttene og på Norsk Romsenter. Så nå får vi brette opp armene og vise i praksis at dette vil gi både næring og nytte, slik utredningene har indikert.

http://www.tu.no/klima/2014/11/21/jubel-hos-norsk-romsenter-copernicus-stotten-reddet

2014 – det varmeste året hittil?

Etter at tallene for oktober måned er på plass, så er global temperatur for året så langt rekordhøy både hos NOAA og JMA. Hos NASA GISS ligger 2014 på andreplass bak 2010 (som fikk en sterk november og en meget svak desember). Oktober-tallene fra Hadley-senteret har ikke kommet enda, men også der vil vi få se en første- eller andreplass. Slik det ser ut i ENSO-området i Stillehavet nå, så vil jeg tro at alle de fire globale måleseriene ved bakkenivå kommer til å ende med 2014 øverst på varmetoppen.

Litt høyere opp i luftlagene er situasjonen noe annerledes. Værballongene har etter ti måneder 2014 på en tredjeplass. Samme plassering har den satellittbaserte temperaturmålingen i nedre troposfære fra UAH. Mens satellitt-algoritmen fra RSS “bare” har 2014 på syvendeplass så langt i nedre troposfære. 

Nå er det velkjent at satellitt-målingene er enda mer følsomme for ENSO-situasjonen enn hva bakkemålingene er. Det er derfor rimelig å anta at både UAH og RSS vil vise høyere verdier de neste 3-4 månedene. Vi får se. 

Hva måler egentlig satellittene?

Satellittene gjør ikke direkte målinger av temperaturen i troposfæren. Akkurat som en vanlig gradestokk egentlig måler noe annet (gradestokken relaterer lengden av kvikksølvsøylen til lufttemperatur gjennom fysiske likninger for termisk utvidelse), så er det egentlig mikrobølgeutstrålingen fra oksygen i atmosfæren som satellittene måler i dette tilfellet. Som ellers i fysikken, må man legge noen likninger og forutsetninger til grunn for å invertere fra målte strålingsverdier til troposfære-temperatur. I tillegg til at det skal gjøres “stafettvekslinger” fra satellitt til satellitt, og at satellittenes banehøyde og vinkel til sola kan variere.

UAH og RSS bruker to forskjellige algoritmer for å gjøre denne inverteringen til lokal og global temperatur, og begge algoritmene oppgraderes nå og da. De beregner dessuten over noe forskjellige områder (UAH går litt nærmere polene). Det er derfor ikke overraskende at de ikke gir eksakt like resultater, men det er selvsagt ikke tilfredsstillende dersom de begynner å avvike mye fra hverandre. Slik er forskjellen for dagens versjoner av UAH og RSS: 

Samlet sett har UAH og RSS temmelig lik trend siden disse satellittmålingene startet i 1979, men vi ser at de senere årene har UAH ligget noe høyere enn RSS, hvilket vi gjenkjenner fra resultalistene for global temperatur. Siste ord er ikke sagt når det gjelder algoritmer for temperatur i nedre troposfære, og det publiseres stadig vitenskapelige artikler om dette temaet. Det er også debatter gående om disse algoritmene på Roy Spencers blogg, der også norske debattanter har interessante innlegg. (Roy Spencer er en av forskerene som har utviklet UAH-algoritmen).  

I første omgang ser jeg med interesse fram mot hvordan UAH og RSS-verdiene vil respondere de nærmeste månedene.    Stillehavet synes å oppleve en liten El Ninjo, og nå er det på tide at satellittene får opp farten …

God cupfinale-helg.  

Det er brutale scener fra dyreriket, der fullvoksne hanner gyver løs på forsvarsløse unger, helt til de dør. Moren kan ikke annet enn å se på at ungen blir revet fra hverandre.

Alt fra husmus til løver dreper sine egne. Hos noen arter utgjør de voksne hannene en større risiko for ungene enn sykdommer og rovdyr.

Hvorfor dreper dyrefedre ungene til sin partner? For å sikre at hun konsentrerer seg om å bære fram hans eget avkom.

En ny studie foreslår at dette hos en del arter er et strategisk trekk fra hannens side. Når han tar over en flokk, vil han kvitte seg med andres unger og raskt gjøre hunnene klare til å føde hans.

Men hos mange pattedyr som kan få unger året rundt, kan fedrene aldri være sikre på om ungen er deres. Hunnen er notorisk utro, og hannen kan risikere at det er sin egen unge han kvester.

Dersom risikoen blir for stor, slutter han å drepe. Derfor sørger hunnene for å skape størst mulig forvirring, viser studien.

Maktkamp om sex

Den nye studien, gjort av britiske og franske forskere, tyder på at evolusjonen har ordnet opp i dette på en finurlig måte.

Forskerne gikk gjennom 260 pattedyrarter og fant at drap på avkom skjer særlig hos arter som lever i grupper der få hanner kjemper om makten over hunnene. Et godt eksempel er chacma-bavianer, som bor i Afrika.

Når en ny hannbavian skal ta over flokken, må han sørge for at hunnene raskest mulig blir drektige med hans barn. For kongeriket varer ikke evig. Snart kan en ny utenforstående hann utfordre ham, og maktkampen er i gang igjen.

Hunn har seg med flere

Men i kampens hete er det ikke godt å vite hvem som blir far til hvem. Sannsynligheten for at hun har fått unge med en annen enn vinneren er stor.

Hanner er promiskuøse for å spre genene sine mest mulig. Hans problem er at hunnen er det samme.

Det er hennes svar på ungedrapene, mener forskerne. Hunnen sørger for å pare seg med flest mulig for å minimere risikoen for at hannen dreper ungene etterpå. Han kan ikke ta sjansen på at de er hans egne.

Store testikler hjelper

Når mange får pare seg med samme hunn, er det hannen med den sterkeste spermen som vinner befruktningskaoset. Det har satt fart på spermproduksjonen hos noen arter, og hannene har fått stadig større testikler over generasjonene.

Men de store testiklene slår tilbake på dem selv. Når fokuset flyttes fra forspill til sædmengde, betyr det at hunnene har greid å lure hannene.

Hanner med store testikler dreper ikke unger, fant forskerne.

Sjimpanser dreper, det gjør ikke dvergsjimpanser. Sistnevnte har 15 prosent større testikler.

Markmus som ikke dreper unger har 50 prosent større testikler enn markmus som dreper.

Ikke alle dyr dreper unger

En del forskning har pekt på at drap på unger er et evolusjonært trekk som fører til at hunnen allierer seg med andre hunner eller knytter sterke bånd til én spesiell hann for å beskytte avkommet.

Men forskerne bak den nye studien mener det ikke er slik. Langt fra alle pattedyr dreper unger, og ungedrapene henger sammen med hvordan dyrene lever, hevder de.

Ungedrap er et strategisk trekk fra hannens side i grupper der få hanner har makten i kortere perioder. Men hunnenes strategi kan altså stanse drepingen.

Forskerne kaller det evolusjonens våpenkappløp mellom kjønnene.

Referanse:

Lukas, D., m.fl.: The evolution of infanticide by males in mammalian societies. Science, 13. november 2014.