Du står i Drøbak og ser utover fjorden. Lystbåter trekker skumstriper over småskavlene.

Så tar du fram mobilen og holder den opp mot vannlinja. På skjermen glir et annet, større skip inn i synsfeltet – en tysk krysser i Admiral Hipper-klassen – Blücher.

Du snur deg mot høyre. Skjermbildet følger med. Nå ser du Oscarsborg. Du er over 65 år tilbake i tida. Svarte røykskyer stiger opp. Kanonene på festningen gir ild.

Det gjør også professor Gunnar Liestøl. Han leder arbeidet med å lage denne og andre apper på Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

• Les også: Velg din virkelighet

Humaniora kan skape uttrykk

Men Liestøl fyrer ikke av bredsider. Snarere griper han brannfakkelen som forskning.nos redaktør Nina Kristiansen tente i en kommentar i januar 2012: Hvorfor kan ikke forskere innen humaniora vise til oppsiktsvekkende eller gjennombrytende forskning?

Liestøl brenner for å vise at humaniora er mer enn passiv analyse, mer enn tolkninger og etterpåklokskap. Humaniora kan også brukes aktivt. Humaniora kan også skape uttrykk.

• Les også: Virtuelt besøk i det nye Nasjonalmuseet

Fryser handlingen

Han holder mobilen med appen opp for meg. Noen knappetrykk, og vi zoomer inn på det tyske krigsskipet. Så stanser tiden. Handlingen fryses.

Jeg peker på kanonene og får vite at de har en rekkevidde på 33,5 kilometer – mer enn nok til å treffe Oscarsborg.

Hva har dette med humaniora å gjøre?

App-utvikling med litteraturviter

– Da vi laget denne prototypen, tok vi i bruk teorier av den franske litteraturviteren Gérard Genette, forteller Liestøl.

Genette utviklet en beskrivelse av hvordan fortellinger er bygget opp. Han brukte romanen På sporet av den tapte tid av Marcel Proust til å formulere en rekke fortellergrep.

Genettes teorier var narratologi – verktøy for å analysere hvordan fortellinger er bygget opp.

– Vi snur Genette trill rundt. Vi bruker ikke kategoriene hans til å analysere fortellinger i ettertid. Vi bruker dem som konstruksjonsregler for nye fortellerformer, sier Liestøl.

Fort og sakte film

Ett av begrepene til Genette er varighet. Hvor lang tid går handlingen over og hvor lang tid tar det å beskrive den?

– Mange års utvikling kan skildres på få setninger som leses i løpet av sekunder. Motsatt kan et øyeblikk strekkes ut over en hel roman. Det blir som fort film og sakte film, sier Liestøl.

Dilemma på kino

Dette fortellergrepet utnyttes i Blücher-appen for å løse et vanlig dilemma når kunnskap skal formidles – motsetningen mellom sekvens og aksess.

– Du sitter på kino, og får fortalt en spennende historie. Historien er sekvens. På ett punkt i historien tenker du: Nå skulle jeg gjerne hatt tilgang til mer om det som skjer. Det er aksess, eksemplifiserer Liestøl.

– Du flipper opp mobilen og blar fram Wikipedia. Før du er ferdig med å lese, har du gått glipp av fortsettelsen. Der er motsetningen mellom sekvens og aksess, fortelling og fordyping, fortsetter han.

Alt skjer fort i starten

De første ti minuttene skjer det mye. Blücher beskytes og torpederes. Hvordan skal brukeren rekke å få med seg alt?

Her kommer Genette til hjelp. Skjermbildet som Liestøl holder opp for meg – med nærbildet av Blücher – er det ene ytterpunktet i skalaen mellom langsom film og fort film. Handlingen er frosset.

– Slik kan du få aksess. Du får vite det du vil om Blücher uten å være redd for å miste sekvens, altså det som skjer videre, sier Liestøl.

Dødtid

Det som skjer videre, krever det motsatte grepet fra skalaen til Genette – fort film.

– Skipet driver innover fjorden en time, uten at annet skjer enn slukkeforsøk fra mannskapet, forteller Liestøl.

– Etter denne timen har brannen nådd ammunisjonslageret. Det eksploderer. Igjen går en halvtime, før båten synker, fortsetter han.

Å kalle dette for dødtid er kanskje respektløst for ofrene som fulgte med Blücher ned. På den andre siden – fortellingen vil lide hvis ikke tiden trykkes sammen til et kortere forløp.

Retorikk i nye former

Liestøl er langt fra den første som har snudd teori til handling i humaniora. Tradisjonen er gammel. Den går helt tilbake til antikkens Hellas.

Universalgeniet Aristoteles utviklet retorikken – læren om argumentasjon og overtalelse – over 300 år før vår tidsregning.

To hundre år seinere brukte romeren Cicero retorikken for å forme disse teoriene videre og omsette dem i politikk.

I videste forstand arbeider også Liestøl og kollegene hans med retorikk. Mye har skjedd med disse teoriene siden Ciceros tid.

– I renessansen tas retorikken i bruk av malere, komponister, skulptører og arkitekter, forteller Liestøl.

Den amerikanske filosofen Richard McKeon ville utvikle retorikken slik at den kunne ta i bruk den nye teknologien som vokste fram på nittenhundretallet – radio, fjernsyn, datamaskiner.

– McKeon mente at retorikken utvikler seg hele tiden. Vi tar i bruk retoriske metoder i ny teknologi, og den nye teknologien lærer oss nye retoriske grep. Påvirkningen går begge veier, sier Liestøl.

Video fra SitsimLab demonstrerer hvordan appen fra Forum Romanum virker.

Forum Romanum

Denne prosessen er han og kollegene i forskergruppa SitsimLab midt oppe i. Blücherappen er bare en av flere lignende apper de har laget. Flere av dem kan lastes ned både for Apples mobiler med iOS og Android-telefoner.

En app lar deg gå rundt i Forum Romanum i Roma og se hvordan bygningene stod fram i all sin prakt for rundt 2000 år siden.

• Les også: Den usynlige byen blir synlig

Vindu mot fortida

En annen er et vindu mot fortida til Phalasarna, en gammel gresk havneby på nordvestkysten av Kreta. Her kan du vandre mellom ruiner og oppleve havnen 330 år før vår tidsregning.

Du ser skip som vugger på vannet der det nå er tørt land. Du ser festningsverk som skulle beskytte mot Aleksander den store.

Videoen fra SitsimLab viser appen fra den gamle havnebyen Phalasarna på Kreta.

– Appene er blant annet utviklet med et verktøy som kalles Unity. Phalasarna-appen er nå finalist i Unity Awards, en stor internasjonal konkurranse. Vinneren kåres 22. september, forteller Liestøl.

– Dette er humanistisk informerte eksperimenter med media. Appene er resultater av innovasjon fra et humanistisk utgangspunkt, fortsetter han.

– Vi ønsker å samle tilsvarende krefter innen humaniora til slikt utviklingsarbeid. Dette er muligheter som hittil er dårlig utnyttet i humanistisk forskning, sier Liestøl.

Lenke:

SitsimLab

Hvordan er det å bo i et hus som lager sin egen energi og ikke fører til utslipp av CO2?

Svaret har du mulighet til å få hvis du melder deg til forsøkene så snart som mulig. Men du må være villig til å flytte til Trondheim, i alle fall for de 25 dagene hvert opphold varer.

1. oktober står nemlig eksperimenthuset ZEB Living Lab klart til innflytting på NTNUs område på Gløshaugen. Huset er bygget av The Research Centre for Zero Emission Buildings – ZEB ved NTNU og SINTEF.

Unge og eldre

­– Vi søker seks grupper, hver på mellom to og fire mennesker uten hund som skal bo i huset sammen. Grupper på to behøver ikke å være samboere, sier Ruth Woods til forskning.no.

Woods er en av forskerne ved ZEB, tilknyttet NTNU og SINTEF, som skal finne ut hvordan folk opplever å bo i et slikt hus. Derfor vil hun ha forskjellige slags folk, unge og eldre, tilpasningsdyktige og vanemennesker.

De som tar utfordringen, vil bo med stil. Huset er i tre, og møblene er innebygget og tilpasset interiøret. Hvitevarer finnes i huset.

– Du trenger bare å ta med PC og annet du trenger for din personlige livsstil, sier Woods.

Perfekt inneklima

En boligannonse for ZEB Living Lab kunne lyde omtrent slik:

Fra en rullestolvennlig rampe kommer du opp på den sydvendte terrassen. En romslig entré åpner mot hundre kvadratmeter boligareal, en gjennomgående stue med vinduer mot syd og nord og tilstøtende kjøkken.

Fra nordfløyen av stuen kommer du videre til to soverom og bad med toalett. Den nyeste og mest avanserte teknologi sørger for et perfekt inneklima.

Så langt boligannonsen. Hva betyr dette med avansert teknologi?

Bruker helst hyllevare

Solceller, solfanger, varmepumpe og en vrimmel av måleinstrumenter skal sørge for at huset leverer nok fornybar energi til eget forbruk.

Siden dette er et forsøkshus, inneholder det mange flere måleinstrumenter enn i en vanlig bolig.

Lysmålere, temperaturmålere, vindmålere og trykkmålere skal hjelpe forskerne å finne de beste løsningene for oppvarming og ventilasjon.

Konstruktørene har likevel prøvd å unngå kostbart spesialutstyr. De bruker helst samme typer instrumenter som kan brukes i en tilsvarende bolig for vanlig bruk.

Stålkontroll på strømmen

På de to skråtakene ligger solcellene som leverer elektrisk strøm. Strømforbruket måles for hver enkelt ledningskurs og for felles utstyr som ventilasjonsvifter og pumper. Her skal energien måles i detalj, fra kilowattime til kilowattime.

Skulle solcellene gi for lite strøm, kan huset hente mer fra strømnettet. På den andre siden: Hvis solcellene gir for mye strøm, kan overskuddet leveres tilbake til nettet.

Her er ingen elektriske ovner. Den eneste elektriske oppvarmingen i huset er til hvitevarene: komfyr og oppvaskmaskin på kjøkkenet og vaskemaskin og tørketrommel på badet.

Dessuten kan varmtvannstanken varmes elektrisk når behovet er størst, men ikke normalt.

Lagrer varme i vanntank

Denne varmtvannstanken gir ikke bare deilige dusjer. Varmtvannstanken er et varmelager for hele bygningen.

Den leverer vannbåren varme til gulv i alle rom, til radiator i stua og til oppvarming av ventilasjonslufta.

Varme fra sol og jord

Varmen til varmtvannstanken hentes dels fra sola, dels fra jorda. Sola varmer opp frostvæske som sirkulerer i rør på sydveggen. Frostvæsken avgir denne solvarmen videre til varmtvannstanken.

Varme fra jorda hentes opp med en varmepumpe. Jorda under huset fungerer nemlig også som et varmelager.

Om sommeren varmes jorda opp. Varmepumpa sender varme fra huset gjennom rør med væske ned i bakken.

Om vinteren går prosessen i revers. Den lagrede sommervarmen hentes da opp igjen av varmepumpa og varmer opp vannet i varmtvannstanken.

Denne videoen fra forskning.no viser hvordan en varmepumpe og et varmelager i bakken kan gi energi til hus:

Huset med de mange målere

Hvis huset skal være selvforsynt med energi, gjelder det å ikke sløse med varmen. Det sørger huset selv for.

Det er godt isolert, har minimalt med luftlekkasjer og reguleres automatisk med informasjon fra de mange måleinstrumentene.

Varmestrømmene i rørene inn og ut av varmtvannstanken holdes styr på. Temperaturen måles i alle rom, noen steder i fem forskjellige høyder.

Temperaturen måles også utvendig på sydsiden og nordsiden av huset og på solcellepanelene på taket.

Varmelager i taket

I taket sitter også et varmelager. Det er laget av et materiale som kalles PCM – Phase Change Materials eller faseforandringsmaterialer.

På varme dager går varmen inn i PCM-materialet. PCM tar opp varmeenergien ved å smelte fra fast til flytende form – en faseforandring – uten å bli varmere.

Slik kan store mengder energi lagres i PCM-materialet. Når været blir kaldere, og huset trenger oppvarming, størkner PCM tilbake til fast stoff. Da avgir PCM varmen igjen.

Kald luft inn – varm luft inne – kald luft ut

Ventilasjonssystemet er et kapittel for seg. Normalt brukes det som kalles balansert ventilasjon med en varmegjenvinner.

Det betyr at kald luft utenfra varmes opp når den kommer inn og avkjøles før den går ut igjen. Slik mister huset minst mulig varme gjennom ventilasjonen.

Ventilasjonsluften kan også varmes opp ved hjelp av varmepumpen, strøm fra solcellene eller nettet hvis det er nødvendig.

Selvåpnende vindu

Noen ganger er det varmt nok utenfor til at det går an å åpne vinduene. Det vil si: Vinduene åpner seg selv.

Også dette blir automatisk styrt. CO2-nivået fra ånden til beboerne måles. Hvis nivået blir for høyt, og det ikke er for kaldt ute, åpnes vinduene med elektriske motorer.

• Les også: Klimanøytral bydel

Selvstyrt hus

Slik automatikk kan bli uvant for beboerne. Vil de like at huset styrer seg selv på denne måten?

– Noen liker å sove med åpent vindu. Andre er vant til peis. Vi vil intervjue folk før og etter oppholdet og finne ut hva oppholdet har gjort med vaner og holdninger, sier Ruth Woods.

Lenker og referanse:

Vil du bo i et laboratorium? Nettside fra SINTEF med praktisk informasjon for de som vil søke om å bruke huset.

Luca Finocchiaro m.fl.: The ZEB Living Lab: a multi-purpose experimental facility, Gent Expert Meeting, April 14-16th 2014, Ghent University – Belgium, nettside med lenke til pdf av studie og powerpoint-lysbilder.

The Research Centre for Zero Emission Buildings – nettsider på engelsk.

ZEB-konferansen I Trondheim, 16. September 2015.

Det gir høy status å reise mye og langt. Mange misunner forretningsfolk som stadig er på farten til andre verdensdeler. Feriebilder får mange likes på sosiale medier.

Denne glamoriseringen av reising gir et skjevt fokus, mener britiske og svenske forskere. Og da sikter de ikke til de miljømessige konsekvensene. 

Reising kan ha store personlige skadevirkninger som blir oversett og ignorert, ifølge studien som nylig ble publisert i tidsskriftet Environment and Planning.

Fysiske, psykiske og sosiale kostnader

Stefan Gössling, professor ved Universitetet i Lund og Linnaeus Universitet i Sverige, har gjennomgått tidligere forskning på konsekvenser av reising sammen med Scott A. Cohen ved britiske University of Surrey.

Reising definerer stadig mer av vår sosiale identitet. Vi må reise for å skaffe oss sosial kapital. Dette overskygger de mørkere sidene ved å reise mye, innleder forskerne i studien. 

– Hyppige reiser har negative konsekvenser både fysiologisk, psykologisk, følelsesmessig og sosialt, påpeker Gössling.

Han er professor i bærekraftig reiseliv og er også tilknyttet Vestlandsforskning i Norge.

Men foreleser Tor Geir Kvinen ved Handelshøyskolen BI er kritisk til studien og mener den er ubalansert.

Opplevelser gir varige minner

– Folk bruker stadig mer tid og penger på opplevelser, og noe av årsaken er nok at det gir varige minner. Lykkeforskning har jo også vist at opplevelser gjør oss lykkeligere enn å kjøpe materielle ting, innvender Kvinen overfor forskning. no.

Flere studier har vist at vi blir lykkeligere av å kjøpe feriereiser og andre opplevelser.

Kvinen forsker på opplevelsesøkonomi og har har jobbet 15 år som høyskolelektor ved Handelshøyskolen BI. Nå er han doktorgradstipendiat ved Aalborg Universitet i Danmark.

Han synes det er bra at forskere lager kritiske studier som setter søkelys på positive effekter av reising, som motvekt til nye livsstiler.

– Men det virker som forskerne har laget en hypotese som er negativ til mye reising, og så funnet studier som bekrefter dette. Jeg synes studien mangler en balansert tilnærming, fordi den stigmatiserer reising uten å ta med noen av de positive effektene, sier han.

Svekker immunforsvar og hukommelse

I den nye samlestudien til Gössling og Cohen trekker de fram en rekke tidligere resultater som viser reisingens negative sider. Blant annet forstyrrer jetlag kroppens døgnrytme og kan føre til tretthet, vansker med å sovne og problemer med fordøyelsen.

• Les også: Medisin mot jetlag

Mye jetlag kan også påvirke gener knyttet til aldring og immunforsvar og øke risikoen for hjerneslag eller hjerteinfarkt.

Kronisk jetlag kan også påvirke konsentrasjon og tenkeevne og gi svekket hukommelse.

Dette er påvist i en studie av kabinansatte som omtales i den nye samlestudien.

Blodpropp og stråling

Flytrafikken øker også risikoen for blodpropp i bena til passasjerene. De utsettes i tillegg for bakterier fra medpassasjerer, skriver Cohen og Gössling.

• Les også: Strømper beskytter mot blodpropp

De som flyr langt og ofte er også utsatt for store mengder stråling. En studie som trekkes fram viser at kommersielle flygere er mer eksponert for dette enn arbeidere ved atomkraftverk.

Forretningsfolk som reiser mye har også færre muligheter til å spise sunt. Mens de er underveis spiser de mer usunt enn når de er hjemme, på grunn av liten tilgang på sunn mat på flyplassene.

Stress og tretthet

Reising har også psykologisk og følelsesmessig påvirkning på oss, skriver de to forskerne. Det kan være stressende å forberede ordninger hjemme før man reiser. Forretningsreiser fører heller ikke til redusert arbeidsmengde, og arbeidoppgaver kan hope seg opp mens du er borte.

Flyforsinkelser kan gi tidspress, og det kan være stressende å finne frem i nye miljøer og kulturer.

Går ut over familien

Forhold til familie og venner kan også bli skadet av overdreven reising.

En studie som omtales i samlestudien viser at barns atferd kan bli forverret når en av foreldene er borte i lange perioder på forretningsreiser.

Annen forskning viser at hyppige turer kan skape ubalanse i hvem som tar husarbeid og barnepass. Siden menn utgjør flertallet av forretningsreisende, skaper fraværet flere byrder for kvinner.

Og på toppen av det hele bruker mennene mye tid til avslapping og tid med familien, når de endelig er hjemme mellom reisene. Mye fravær kan dermed svekke vennskap og andre sosiale nettverk, skriver forskerne i samlestudien.

Vet ikke hvor grensen går

–  Hvor mye må man reise før de negative konsekvensene oppstår?

–  Det vet vi ikke helt, men de fleste studiene som finnes, gjelder de som reiser mye gjennom jobben. De færreste reiser mer enn en gang i måned i fritiden, sier Stefan Gössling til forskning.no.

Han er nå i ferd med å undersøke nettopp hvor mye man kan reise før det utløser helseskadelige effekter og sosiale problemer, forteller han. 

– Vi har et samabeid med et medisinsk institutt for å undersøke nettopp dette, sier han.

Ser ikke positive effekter

 – Dere har ikke sett etter positive effekter av det å reise mye?

 – Jeg kan ikke se hvilke positive effekter det skulle være. Mener du for eksempel økt selvbevissthet, erfaring fra andre kulturer? spør Gössling, og svarer:

– Så vidt jeg kan se finnes det bare påstander om at disse effektene finnes, men ingen spesifikk forskning som viser en slik sammenheng. Det er også vanskelig å måle slike effekter, påpeker han. 

Det vi kan diskutere er den økte sosiale kapitalen man kan få av å reise. Men her bør man være bevisst på at den medaljen har to sider, om du skal få økt sosial kapital av å reise må noen andre få en lavere status, sier Gössling til forskning.no. 

Negative effekter kan spre seg

Hittil har bare en liten elite reist mye. De har høy inntekt, bor bra og reiser langt. Bare tre prosent av svenske innbyggere foretar en fjerdedel av svenskers totale mengde av internasjonale turer.

Bare fem prosent av Frankrikes befolkning sto for halvparten av samlet distanse for alle franske innbyggere.

Men siden hyppig reising nå blir stadig mer vanlig, kan de negative effektene begynne å spre seg til større deler av befolkningen, frykter forskerne.

Det glamorøse fokuset på mye reisevirksomhet er en barriere mot å endre adferd, mener de.

Gössling håper fokus på forskning som påviser reisingens negative konsekvenser vil endre holdninger og føre til at mange reiser mindre. 

Kilde: 

S. Cohen, S.Gössling: A darker side of hypermobility. Environment and Planning. 2015, volume 47. doi:10.1177/0308518X15597124

Scenen er en klisjé: Sjøfolk i en livbåt på andre uka, med bare noen skvetter skittent vann å drikke i bunnen av vanntanken.

I det siste er fiksjonen også blitt grusom virkelighet for tusener av båtflyktninger.

Problemet kan forstørres til global målestokk: Kontinentene er livbåter på verdenshavene. Ferskvannet er i ferd med å ta slutt. I alle fall det rene ferskvannet.

• Les også: Vannmangel verre enn antatt

Drikkevann blir forurenset. Bakken pumpes tom for grunnvann. Regnet uteblir. Vannmangel er i ferd med å bli ett av menneskehetens store problemer.

Men hvorfor kunne ikke sjøfolkene i fortellingen stikke hodet over ripa og slurpe i seg havvann?

Salt i blodet

Havvann er om lag fire ganger saltere enn vannet inni kroppen. Drikker du saltvann, så vil denne sterke saltblandingen trekke vann ut av cellene. De tørker ut. Hvorfor skjer dette?

Hvis du drikker saltvann, blir blodet på utsiden av celleveggen saltere enn væsken inni cellene.

Celleveggen er som et slags tynt filter – en membran. Denne membranen kan slippe gjennom vann, men ikke salt.

Cellene tørker ut

Fysikkens lover sier da: Vannet vil presse seg fra innsiden av cellene og ut gjennom celleveggen for å tynne ut den sterkere saltblandingen i blodet.

Dette presset kalles osmotisk trykk. Cellene tømmes for vann. De tørker ut.

Hvorfor fortelle alt dette? Fordi det som skjer i mange anlegg der saltvann blir til ferskvann, er det omvendte av det som skjer i kroppen.  Nøkkelordet er osmose.

Omvendt osmose

I Carlsbad i California bygges nå det største avsaltingsanlegget på den vestlige halvkule. Området er i vannkrise. Vannstanden i den kunstige innsjøen Lake Mead er rekordlav. Skogbranner herjer.

I avsaltingsanlegget skal osmosen kjøres i revers. På den ene siden av membranen er vann fra det salte Stillehavet. På den andre siden er ferskvann.

Osmosen vil gjerne suge ferskvannet gjennom membranen ut i saltvannet. Men sterke pumper suger i motsatt retning. Saltet blir igjen på saltvannssiden, mens ferskvannet siver gjennom filteret og inn i vanntankene.

Video fra TV-stasjonen KPBS viser byggingen av Carlsbad-anlegget.

Enormt undertrykk

Disse pumpene må virkelig jobbe. De må suge med et trykk som er over femti ganger sterkere enn lufttrykket på jordas overflate.

Dette går ikke av seg selv. Pumpene krever energi. Energi fører til forurensning og koster penger. Derfor blir det forurensende og dyrt å lage ferskvann fra sjøvann.

Vanneksportøren Israel

Likevel har flere land allerede begynt å avsalte sjøvann i stor skala. Fremst ligger Israel. Rundt halvparten av alt ferskvann som landet bruker, kommer fra slike anlegg.

Israel kan til og med eksportere vann og hjelpe sine naboland med å bygge avsaltingsanlegg. Dermed kan strid om svinnende vannkilder bli til fredelig samarbeid, håper en israelsk forsker som er intervjuet av Environment & Energy Publishing.

Avsaltet framtid

Også Australia satser stort på avsalting av sjøvann. Grunnen er den samme som for California: Den verste tørken i nyere tid, kalt tusenårstørken.

• Les også: Rent vann med nanoteknologi

Mange andre land følger opp. I 2013 fosset halvannen gang så mye avsaltet ferskvann ut av verdens avsaltingsanlegg som fem år tidligere, ifølge en artikkel på nettstedet Global Water Intelligence.

– Hvis ikke folk blir bedre til å spare på vannet, har avsaltingsindustrien virkelig en sterk framtid, sier redaktøren for dette nettstedet i samme artikkel.

Slik gjenvinner Israel avløpsvann og avsalter havvann. Video fra den amerikanske allmennkringkasteren PBS.

Kutt energien

Om framtida kan man si at den kommer ganske av seg selv. Det samme gjelder ikke den lyse framtida til avsaltingsindustrien. Her må det jobbes for å møte tekniske utfordringer.

Den første og største utfordringen er energiforbruket. Det er heldigvis på vei nedover. Hvorfor? Fordi membranmetoden med omvendt osmose, den som er forklart lenger oppe, har lavere energiforbruk enn metoden som først var i bruk, nemlig fordampning.

Fordampning i Midtøsten

Fordampningsanleggene er variasjoner over et enkelt tema: Varm opp saltvannet, samle opp vanndampen og kjøl den ned til ferskvann.

I praksis kan dette gjøres på mer finurlige måter. Du kan for eksempel senke trykket i saltvannstanken. Dermed koker det ved lavere temperatur. Dette kan skje i flere trinn og flere tanker, med stadig lavere temperatur og trykk.

Slike metoder har vært brukt mye i Midtøsten. De oljerike gulfstatene har jo også nok energi å drive anleggene med.

Kutt priser

Nå overtar omvendt osmose mer og mer. Metodene forbedres. Energiforbruket synker, men er fortsatt et troll med to hoder som må nedkjempes for at avsaltingsindustrien virkelig skal gjøre seg fet.

Det første hodet er prisen for energi. Avsaltet ferskvann blir dyrt. Verdensledende Israel er i ferd med å kappe prisen – og dette hodet på trollet.

Deres avsaltede vann koster rundt 0,4 dollar eller 3,4 kroner per tusen liter, levert fra avsaltingsverket.

Kan konkurrere

Til sammenligning: Vannavgiftene i vannrike Norge ligger på rundt 16 kroner for tusen liter, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå, men varierer mye fra kommune til kommune.

Tallene er ikke direkte sammenlignbare. I norske vannavgifter inngår også andre utgifter, for eksempel fordeling av vannet gjennom vannledninger.

Likevel viser de at avsaltet vann kan konkurrere på pris. Vanlige forbrukere i Israel betaler rundt 18 kroner tusen literen, ifølge en artikkel i avisa Haaretz fra 2014.

Prisnivået ellers er riktignok litt lavere i Israel enn i Norge, men halvparten av vannet til denne prisen kommer altså fra avsaltingsanlegg.

Slik virker avsaltning med omvendt osmose. Animasjonsfilm fra DVSMarketing.

Fornybar avsalting

Energitrollet har også et annet hode: forurensning. Energiproduksjon lager klimagasser. Hvordan hindre at hver liter vann i springen også spruter karbondioksid ut i lufta?

Gulfstatene gir ett av svarene: fornybar energi. Fra å være olje- og gassbrennende miljøverstinger satser de på energikilden de også har mye av – sol.

Saudi-Arabia bygger nå verdens største omvendt osmoseanlegg drevet med elektrisk strøm fra solceller.

Den fornybare løsningen for avsaltingsanlegg vil ellers være den samme som for energiproduksjon ellers. Vindenergi og varme fra jorda – geotermisk energi – egner seg spesielt godt, ifølge en rapport fra, International Renewable Energy Agency.

Verdens største soldrevne avsaltningsanlegg bygges i Saudi-Arabia. Video fra EWT-World Company.

Kjernekraft

Avsaltingsanlegg kan også drives med strøm fra kjernekraft. Både Japan og India lager ferskvann på denne måten.

Da kan både strøm og oppvarmet kjølevann utnyttes i kombinerte anlegg med omvendt osmose og fordampning.

Manetfiltre

Selv om energitrollet blir nedkjempet, lurer andre problemer under vannskorpa for avsaltingen, bokstavelig talt.

Saltvannet som suges inn i anleggene, er ikke rent. Det inneholder alle slags livsformer.

Noen livsformer, som maneter, er kanskje først og fremst et problem for avsaltingsanleggene. Det nye store soldrevne anlegget i Saudi-Arabia har egne manetfiltre ved vanninntakene.

Suger fisk

Verre er det når egg, yngel og voksne fisk, for ikke å si sjøfugler og seler suges inn mot en uskjønn død i omvendt osmose.

Kjernekraftverk og andre varmekraftverk har de samme problemene når de skal hente kjølevann fra sjøen. De har også erfaringene og teknologien som kan løse problemet.

Løsningen kan for eksempel være filtre, regulering av vannstrømmen gjennom pumpene, mange mindre inntak istedenfor ett stort inntak og inntak begravet under grus og sand på havbunnen.

Uspiselig saltsuppe

I andre enden av prosessen spyr anlegget ut det som blir igjen når ferskvannet er hentet ut – en sterk saltsuppe. Den er uspiselig, også for miljøet.

I tillegg til salt inneholder den sterke konsentrasjoner av andre stoffer som finnes naturlig i sjøvann – mangan, bly og jod, og dessuten rester av utslipp fra mennesker, for eksempel nitrater.

Selve avsaltingen bidrar også med forurensende stoffer – blant annet tungmetaller og kobber – som skal hindre at rør og filtre tettes igjen av organiske stoffer.

Denne usmakelige saltsuppa bør ikke tilbake til havet uten videre. Der vil den synke ned og gjøre skade på bunnlivet.

Resirkulert vann

Den kan begraves på land eller fylles i dammer hvor vannet fordamper og bare de faste stoffene ligger igjen. Den kan også fortynnes før den slippes tilbake ut i havet. Uansett må avsalting fortsatt tas med en miljøklype salt.

Kan disse miljøproblemene løses? Svaret er: Gjør det samme som med avfall for øvrig! Resirkulér!

Alt ferskvann må ikke hentes rett fra havet. Avfallsvann kan renses igjen med de samme metodene som brukes til å avsalte havvann.

Istedenfor havvann kan også brakkvann fra innlandskilder brukes. Slikt vann egner seg enda bedre for omvendt osmose fordi det inneholder mindre salt enn havvann og derfor krever mindre energi å rense.

Nye metoder

Det ligger også flere andre, eksperimentelle teknologier og dupper i vannskorpen.

• Les også: Renere vann for fattige land

En slik metode er det omvendte av omvendt osmose, altså rett og slett osmose. Fra saltvannet trekkes ferskvannet gjennom et filter mot en enda sterkere oppløsning.

Hva er da poenget? Svaret er at denne enda sterkere oppløsningen kan fjernes lettere i neste trinn.

Slik virker osmoseanlegget, kalt forward osmosis. Videoen fra firmaet Oasys har markedsføringspreg, men forklarer metoden greit.

Andre metoder går ut på å varme havvannet direkte med sola eller – helt motsatt – fryse ferskvannet ut av saltvannet, slynge det gjennom sentrifuger, presse det gjennom nanorør eller elektriske felt og utsette det for sjokkbølger.

Uansett – utviklingen vil fortsatt skyte fart. Det amerikanske konsulentselskapet Lux Research spådde i 2009 at markedet for avsalting vil tredobles fram mot 2020.

Lenker og referanser:

Israel is creating a water surplus using desalination, E&E Publishing, 7. februar 2014

Over and Drought: Why the End of Israel’s Water Shortage Is a Secret, Haaretz, 24. Januar 2014

The Carlsbad Desalination Project

Al Khafji Solar Saline Water Reverse Osmosis (Solar SWRO) Desalination Plant, Saudi Arabia, water-technology.net

Nuclear Desalination, World Nuclear Association, oppdatert august 2015

Desalination, With a Grain of Salt: A California Perspective, Pacific Institute, 2006

Water Desalination Using Renewable Energy, International Renewable Energy Agency, 2012 (pdf)

Å være genforsker betyr ikke at du tror at alt kan forklares med DNA og gener. Tvert imot. 

Ved å bruke Marti Bjørgen som eksempel påpeker Simen Rød Sandve i sin blogg at de genetiske variantene hennes bare forklarer en liten del av hennes nær perfekte balanse mellom styrke, hurtighet og kondisjon. «Resten har andre forklaringer som oppvekstmiljø, trening, geografi, trening og mer trening» , skriver. 

Sandve har vært med på å kartlegge både hvetens og laksens genomer. Nå jobber han med å forstå hvilke av laksens gener som er viktige for tilpasningene til norske elver – såkalt Aquagenome – og hvilke gener som påvirker laksens evne til å lage sunt omega-3, eller GenoSysFat.

Men hva mener han og holder han på med sånn ellers?

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Canada. Først en tur til vestkysten for å fiske stillehavslaks og se grizzlybjørner i aksjon i elva. Deretter skulle jeg dratt på road-trip til østkysten for å samle inn litt atlantisk laks til prosjektet vårt.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Hadde valget vært mellom Jakten på kjærligheten eller Forsker grand prix hadde bonderomantikken truffet nerden i meg. Ingenting er som en time med klønete sjekking i et fjøs. Så da er vel svaret Forsker grand prix.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Akkurat nå har forskningen en liten ledelse på undervisning i morsomhetsgrad. Vi har flere spennende prosjekter på gang, for eksempel har vi akkurat startet opp et stort prosjekt for å lære mer om hvordan genetikk og ernæring påvirker laksens evne til å produsere sunne omega-3 fettsyrer.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap? 

– Hvorfor te? Jeg vil heller invitere dem til en halvliter hveteøl på en pub og kanskje litt laksesashimi. For å ha balanse i gruppa ville jeg satset på både levende og døde, med fokus på genetikk og evolusjon. Høy kjendisfaktor på de døde er også en selvfølge. Darwin eller Mendel. Prest på pub er sikkert gøy, men Darwin har utrolig mange skrøner fra alle sjøreisene sine. Trur Darwin hadde fått invitasjonen.

– Av de levende ville jeg invitert Joseph Thornton, en veldig kreativ professor som har gjort mye spennende evolusjonsforskning ved å gjenopplive utdødde gener i laboratoriet. Tror Darwin hadde likt hans eksperimenter. Sistemann rundt bordet må bli Svante Pääbo, mannen bak det meste av forskningen på neandertalernes genom og på våre – altså Homo sapiens’ – seksuelle eskapader med denne utdødde arten. Sånt blir det bra smalltalk av etter et par pils.

Faguttrykk du elsker og hater?

– Greier ikke helt å ha så sterke følelser for faguttrykk. Men det er mye teit som skrives om genetikk. For eksempel synes jeg uttrykket «genet for ditt og for datt» ofte blir brukt på en uheldig måte når genetikk populariseres.

– Det finnes for eksempel ingen gener for voldelig atferd eller for kreft. Men noen ganger får gener som har som oppgave å kontrollere celledeling, en mutasjon som gjør at de ikke virker optimalt. Det kan det bli kreft av.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Jeg er en pragmatiker. Har innsett at jeg nok aldri blir nobelprisvinner, så derfor har jeg satset hardt på papparollen. Man må spille på sine styrker.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Ja, selvfølgelig. Det finnes vel noe positivt å si om det meste. Det er udelt positivt at det er fokus på å publisere forskningsresultater. Det er dette som driver et fagfelt fremover. Men det er også problemer med tellekantsystemet slik det fungerer i dag. Jaget etter publikasjonspoeng kan gå på bekostning av kvalitet og etikk, og det er ikke noen tvil om at ulike forskningsfelt har ulik grad av handicap i det store tellekantspillet.

– I 2014 var vi for eksempel med på tre Science-artikler om hvetegenomet, der vi ledet to av studiene. Moderne genomforskning krever større samarbeider med mange medforfattere fra ulike institusjoner. Tre artikler i Science gav 2,3 publikasjonspoeng og den nette sum av 48 000 kroner i instituttkassa. Til sammenlikning så utløser tre lite nyskapende artikler der alle forfatterne er fra samme institutt 63 000 kroner. Doktorgrader, som blir monografier, utløser åtte publikasjonspoeng og 170 000 kroner til instituttet. Dette henger ikke helt på greip.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av? 

– Det hadde vært kult å være en av grunnleggerne av kvantemekanikken. Jeg leser en veldig bra populærvitenskapelig bok om kvantemekanikk for tiden, The Quantum Universe: Everything that can happen does happen. Skjønner nesten ingenting av boka, men er likevel utrolig fascinert.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Har du forsøkt å intervjue et DNA-molekyl. Ikke akkurat spennende greier. Kvalitativ tekstanalyse blir også et ganske håpløst prosjekt når teksten består av 3,2 milliarder med A’er, T’er, C’er, og G’er. Det jeg driver mest med kan man kanskje beskrive som en kvantitativ form av tekstanalyse: jeg studerer hvordan ulike sekvenser av A-T-G-C har blitt konservert eller endret i ulike arter over millioner av år. 

– Ikke bare kan behandlingen gi disse blinde synet tilbake, men pasientene med denne type blindhet kan også få slippe å leve med betydelige smerter, sier øyelege og førsteamanuensis Tor Paaske Utheim ved Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO).

I over ti år har han forsket på hvordan visse typer blindhet kan kureres ved å dyrke stamceller fra vev som blir hentet fra forskjellige steder på kroppen. Det dyrkede vevet transplanteres til det skadde øyet, og den blinde kan få synet tilbake.

De siste årene har satsingen ligget på bruken av munnceller til å dyrke nye stamceller, i tillegg til å gjøre forholdene for lagring og transport av behandlingen best mulig.

Når stamcellene svikter

At celler hentet ut fra munnslimhinnen kan gi synet tilbake, var ansett som umulig for vel ti år siden. I dag stadfester resultater behandlingsmetodens potensial:

– 20 kliniske studier fra ulike land har så langt vist gode resultater, forteller Utheim, som også leder en forskningsgruppe ved Avdeling for medisinsk biokjemi ved Oslo Universitetssykehus.

Han presiserer at dette per i dag bare gjelder en gruppe sykdommer som skyldes stamcellesvikt i hornhinnen.

Det er pasienter med øyeplager fra såkalt limbal stamcellesvikt som har grunn til å være håpefulle til Utheim og hans kolleger. Denne lidelsen kan for eksempel komme av UV-stråling, etseskader utløst av kjemikaliebruk, kraftige infeksjoner eller ulike sykdommer, blant dem noen som er arvelige.

Hvor mange som er rammet av limbal stamcellesvikt verden over, er usikkert. Men i India anslås det at det dreier seg om cirka 1,5 millioner. Det som derimot er sikkert, er at lidelsen oftest rammer befolkningen i utviklingsland.

Ødelagt syn og sterke smerter

Stamcellene, som befinner seg i ytterkanten av øyets hornhinne, skal hjelpe overflaten til hornhinnen med å holde seg jevn og klar.

– Ved limbal stamcellesvikt er stamcellene blitt skadet. Det gjør at de ikke kan fornye hornhinnens ytterste lag. I stedet vokser andre celler inn over hornhinnen, som er øyets vindu, og gjør at den kan bli helt eller delvis tildekket, forklarer Utheim. – Dette forklarer redusert syn eller blindhet.

Noen plages også av sterke smerter. Én pasients beskrivelse, da han ble intervjuet av NRK om limbal stamcellesvikt for noen år siden, var: – Jeg vet ikke hva som er verst: smertene, eller å miste synet.

Når stamcellene ikke fungerer, kan det oppstå sår i hornhinnen som blotter nervefibrene.

– Siden antallet nervefibre er langt høyere i hornhinnen enn for eksempel i huden, er det ikke overraskende at noen pasienter opplever sterke smerter, utdyper Utheim.

Hverken mirakel eller magi

Det var derfor et gjennombrudd på behandlingsfeltet for rundt ti år siden, da japanske forskere viste at celler fra munnslimhinnen kunne erstatte celler fra øyet, i behandling av limbal stamcellesvikt. Siden slutten av 1990-tallet har det eksistert en kur med bruk av dyrkede stamceller, men da forutsatt at pasienten fremdeles hadde ett friskt øye som man kunne hente celler fra.

Behandlingen ble senere utviklet til at man kunne høste celler fra en slektning eller avdød person. Samtidig involverte det bruk av sterke immundempende medikamenter som kunne gi alvorlige bivirkninger for pasientene.

Milepælen på forskningsfeltet kom da det ble mulig å bruke egne celler til å behandle blindhet på begge øynene – uten bruk av immundempende medikamenter i etterkant. Forskningen tok sannsynligvis denne retningen fordi det er likheter mellom munnslimhinnen og øyets overflate.

Til nå har pasienter vært avhengig av å være i nærheten av dyrkingslaboratorier og klinikker for å bli behandlet med denne metoden. Det er ikke funnet noen prosedyre for å lagre cellene som hentes ut fra munnslimhinnen, slik at de kan bli oppbevart og transportert på en enkel måte.

Det har igjen gjort behandlingen nær sagt utilgjengelig for mange av de pasientene som trenger den mest, nemlig pasienter i utviklingsland. Dette kan imidlertid være i ferd med å endre seg.

Forsker på bedre lagringsforhold

Det er her forskergruppa til Utheim står nå. De jobber for å kunne spre behandlingen til pasienter i et mye større geografisk område enn tidligere.

– I dag dyrkes munnhuleceller for behandling av blindhet i noen få spesialiserte sentre i verden. Ved å forske på de best mulige betingelsene for å lagre og transportere det dyrkede vevet, vil vi kunne gjøre behandlingsmetoden tilgjengelig på verdensbasis og ikke bare nær dyrkningssentrene, forteller doktorgradsstipendiat Rakibul Islam ved Det odontologiske fakultet ved UiO.

I doktorgradsprosjektet har Islam gjort funn som gjør denne måten å behandle blindhet på tilgjengelig for klinikker over hele verden. I tillegg kan funnene hans bidra til å forbedre behandlingsresultatene.

– Ved å lagre det dyrkede vevet i en liten lukket beholder i en uke, økes fleksibiliteten til behandlingsmetoden betraktelig. Det gjør det lettere å planlegge operasjonen og åpner for kvalitetssikring gjennom mikrobiologisk testing av vevet før transplantasjon, forklarer Islam.

Han har blant annet funnet ut hvilke temperaturer man aller helst bør lagre de cellene som blir hentet ut fra munnhulen ved, etter dyrkning.

En kunne kanskje tenke seg at 37 grader er det som bevarer cellenes levedyktighet best. Men forsøkene hans viste at de dyrkede stamcellene beholder de vesentlige egenskapene best mellom 12 og 16 grader.

Ulik cellekvalitet i munnhulen

Under et forskningsopphold ved Harvard testet Islam også hvilke områder av munnhulen som er best egnet for bruk innen regenerativ medisin, forskningen på å erstatte – regenerere – vev eller organer, ofte ved dyrking av stamceller. Han begrunner med et eksempel:

– Når vi brenner oss på varm kaffe noen steder i munnen, så leges det så raskt at vi har glemt det den neste morgenen. Det er fordi munnslimhinnen har celler som formerer seg svært raskt. Vi ønsket å undersøke om det var regionale forskjeller i munnhulen som vi kunne dra nytte av i behandling av limbal stamcellesvikt, forteller han.

– Funnene viser at beliggenheten i munnhulen gir påfallende store utslag i kvaliteten på det dyrkede vevet, fortsetter stipendiaten. Resultatene fra denne studien er ikke publisert ennå.

En forflytningsvennlig teknologi

Utheim og Islams forskning kan få konsekvenser for de mange blinde som bor langt fra sentraliserte dyrkningslaboratorier.

I Utheims doktorgradsprosjekt fra 2010 utviklet han, i samarbeid med øyelege Sten Ræder, lagringsteknologi for dyrkede stamceller, slik at det dyrkede vevet kan transporteres i en liten spesiallaget plastbeholder. Dermed er vevet fra stamcellene løsrevet fra kostbart og plasskrevende laboratorieutstyr, noe som gir en helt annen form for fleksibilitet enn tidligere.

– Celleprøven fra munnhulen kan sendes med fly over lange avstander til spesialiserte laboratorier med førsteklasses utstyr og ekspertise. Etter et par uker med dyrkning i laboratoriet, vil avsender kunne motta vevet klart til bruk. En øyelege vil deretter overføre stamcellene til pasientens øye, forklarer Islam.

Doktorgradsstipendiaten fra Bangladesh legger ikke skjul på at transporteringspotensialet i prosjektet har vært viktig for hans eget engasjement:

– Selv om den vitenskapelige og tekniske delen av prosjektet vårt er veldig spennende, så har det vært ekstra motiverende å tenke på mulighetene denne lagringsteknologien gir til å behandle blindhet i alle deler av verden, inkludert mitt hjemland.

Godkjent i EU

Og det er en sjanse for at Islams landsmenn med limbal stamcellesvikt snart kan dra nytte av teknologien han er med på å utvikle. I dag eksisterer det blant annet ett sentralt laboratorium for dyrking av stamceller i Italia, og tidligere i år godkjente European Medicine Agency framgangsmåten med å dyrke fram stamceller fra hornhinnen i laboratorium innenfor EU.

Det er den første stamcellebehandlingen som er blitt godkjent av European Medicine Agency, ifølge Nature Biotechnology. I tidsskriftets dekning av saken karakteriserer Utheim godkjenningen som et viktig skritt mot å kunne ta i bruk stamcelleteknologien over større geografiske områder.

Så langt har nesten 250 personer med limbal stamcellesvikt fått behandling som involverer transplantasjon av stamceller dyrket fram fra pasientenes egne munnceller.

– Dette gir et godt grunnlag for å kunne si noe om hvor vellykket denne behandlingen er, mener Utheim.

Han har nylig publisert en studie i tidsskriftet Stem Cells om hvilke muligheter som ligger i munnhulen innen regenerativ medisin. Her beskriver han cirka tre av fire behandlinger som vellykkede.

Hva blir det neste?

Mye forskning på stamcellefeltet i øyefaget går i retning av å forenkle, forbedre og gjøre behandlingen tilgjengelig:

– Andre studier i forskergruppa viser gode resultater ved dyrkning av celler fra munnslimhinne på kontaktlinser. Dette er en ny måte å dyrke disse cellene på, som vi håper kan gjøre den kirurgiske prosedyren enklere på sikt, forteller Utheim.

Utviklingen kan vise seg å gjøre det mulig å transplantere dyrkede stamceller til et skadd øye med tilnærmet lik framgangsmåte som når man setter på en vanlig kontaktlinse.

Har betydning også for andre felt

Islams angivelser av de mest hensiktsmessige temperaturene cellene fra munnslimhinnen bør lagres ved, har også vist seg å ha overføringsverdi til lagring av dyrket hud, som blant annet kan brukes i behandling av brannskader.

– Funnene fra munncellene kan også gjelde for mange andre typer voksne stamceller. Så i framtida kan dette få stor betydning for transportering av andre typer transplanterbare celler, vev og kanskje til og med organer. Likevel må vi undersøke alle forskjellige typer vev grundig før vi kan overføre våre resultater til andre stamceller, sier Islam.

– Behovet for lagring av dyrkede stamceller er uavhengig av valg av celletype. Det er nødvendig innen alle disipliner av regenerativ medisin, hvor stamceller først dyrkes i et laboratorium, for å sikre global utbredelse av regenerativ medisin, sier Utheim.

Referanser:

Utheim: Limbal epithelial cell therapy: past, present, and future. Methods in Molecular Biology, april 2013, doi: 10.1007/978-1-62703-432-6_1. Sammendrag

Islam mfl: Effect of Storage Temperature on Structure and Function of Cultured Human Oral Keratinocytes. PLOS One, juni 2015, doi: 10.1371/journal.pone.0128306.

Utheim: Concise review: Transplantation of cultured oral mucosal epithelial cells for treating limbal stem cell deficiency-current status and future perspectives. Stem Cells, juni 2015, doi: 10.1002/stem.1999. Sammendrag

Dolgin: Next-generation stem cell therapy poised to enter EU market. Nature Biotechnolgy News, mars 2015, doi: 10.1038/nbt0315-224. Sammendrag

Vi er blitt mer hjemmekjære i år enn i fjor.

Nordmenn foretok 11,4 millioner reiser i første halvår i 2015, som er fem prosent færre reiser i forhold til samme periode i fjor.

Størst er nedgangen i innenlandsreiser, som falt med syv prosent. Reising til utlandet holdt seg mer stabilt.

Færre overnattinger

I april, mai og juni var om lag 2,5 millioner nordmenn mellom 16 og 79 år var på reisefot. Det er åtte prosent færre personer enn samme kvartal i fjor.

En av årsakene kan være at påskeuken i år var delt mellom første og andre kvartal, mens den i fjor var i andre kvartal.

De som reiste, foretok drøyt to reiser hver. De overnattet drøyt fire netter i snitt per reise, som tilsvarer en nedgang på 25 prosent.

Størst nedgang innenlands

I andre kvartal i år foretok vi 3,3 millioner reiser innenlands, mot 4 millioner reiser i samme periode i fjor. Det er en nedgang på 19 prosent.

– Vi hadde også nedgang i innenlandstrafikken i 2. kvartal i 2014, forteller rådgiver Christina Lyle i seksjon for transport-, reiselivs- og IKT-statistikk, i avdeling for næringsstatistikk i Statistisk sentralbyrå.

Vi reiste utenlands 1,8 millioner ganger, som er en reduksjon på 12 prosent. For hver reise utenlands, foretar vi nesten to reiser innenlands.

Bilbruken går mest tilbake

Både ferier og forretningsreiser innenlands sank med ni prosent sammenlignet med samme periode i 2014.

Som regel bruker vi egen eller leid bil på innenlandsreiser.

Bilreiser sank med 22 prosent. Flyreiser gikk ned 11 prosent, mens jernbane sank med seks prosent. Vi reiser mest sjelden med båt, og her var nedgangen ekstra stor, på 36 prosent.

Merker ingen nedgang 

Virke, som organiserer blant annet reiselivsbedrifter, oppgir at de ikke har registrert noen nedgang i reiseaktiviteten. Fagsjef Robert Hval Straumann mener nedgangen kan skyldes naturlige årsaker:

– Påsken betyr mye for reiser både innland og utland. Påsken var i ulike kvartaler i 2014 og 2015, så det er misvisende å se utelukkende på kvartal mot kvartal. Ser vi på første halvår under ett, er ikke nedgangen på feriereiser så tydelig, sier Straumann til forskning.no. 

Fagsjefen mener nedgangen første halvår kan skyldes været. I mai og juni i 2014 var det varmt og lite nedbør. Dårlig vær i år kan ha gjort at færre dro på hytta, mener han.

–  Dette ser ikke dramatisk ut, men vi kan selvsagt ikke utelukke at reiselivet vil merke den generelle økonomiske nedgangen som vi ser gjennom oljebransjen. Men foreløpig ser vi ikke noe klart omslag, sier fagsjef Robert Hval Straumann i Virke. 

Færre yrkesreiser med fly

De fleste utenlandsreiser skjer med fly. I 2. kvartal foretok vi 1,7 millioner flyreiser, som er en nedgang på 16 prosent.

Antall forretningsreiser med fly utenlands er nå bare litt høyere enn i samme kvartal for to år siden, og på samme nivå som i 2012.

Spesielt forretningsreiser til utlandet falt markant i april, mai og juni, med 22 prosent.

Men turiststrømmen til utlandet falt også med ni prosent.

Fem prosent færre kjørte med bil utenlands sammenlignet med samme periode i 2014.

Flere reiser miljøvennlig

Veldig få reiser til utlandet med buss og båt, men disse litt mer miljøvennlige måtene å reise på, økte i 2. kvartal. Økningen var på med henholdsvis 33 for rutebil og 13 prosent for båt.

Folk i aldersgruppene 25 til 44 år og 45 til 64 år reiser klart mest. Når vi sammenligner med de fire siste årene, ser vi at den eldste aldersgruppen mellom 65 og 79 fortsatt reiser minst like mye som før. 

Brukte 36 milliarder

Vi brukte over 36 milliarder kroner på å reise i 2. kvartal i år. Det var 8,5 prosent mindre enn samme periode i fjor. 

Delt på antall personer som reiste blir det 14 000 kroner pr person, eller i underkant av 7000 kroner pr reise.

Drøyt 1000 spurte

Reiseundersøkelsen er basert på et representativt utvalg av 2 000 norske personer i alderen 16 – 79 år. Utvalget er trukket fra den sentrale befolkningsdatabasen i SSB. Det trekkes nytt utvalg for hver kvartal.

50–60 prosent av de spurte svarer på undersøkelsen, ifølge Christina Lyle i SSB.  

Du går ut døra om morgenen, tar på deg hjelmen og låser opp sykkelen. Utenfor porten setter du deg på setet og lurer på hvilken vei du skal ta.

Til venstre kan du følge biler og busser, rulle fort over asfalten, og du vet at du er på jobb om ti–tolv minutter.

Til høyre må du regne med å bruke noen minutter mer på den litt lengre, men langt mer idylliske grusveien langs elva.

– Hvis den vakre omveien er funksjonell nok, er den en bedre start på dagen for mange, sier postdoktor Harpa Stefansdottir ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). – Men også en god avkobling på vei hjem fra jobben.

Hun har undersøkt hvordan arbeidstakere i Trondheim, Reykjavik og Odense opplever sykkelruten til og fra jobben. Gjennom spørreundersøkelser og ved å sykle sammen med dem har Stefansdottir kartlagt hvordan jobbsyklistene opplever omgivelsene og hvordan dette påvirker den totale vurderingen av ruten de sykler.

Hun har funnet ut at estetisk stimulerende byrom har stor betydning for syklistenes vurdering av kvaliteten på en sykkelrute. Jo større del av den totale rutelengden som stimulerer sansene positivt, desto bedre.

– Noen ganger velger folk en lengre rute fordi denne har høyere estetisk kvalitet, sier Stefansdottir til forskning.no.

Hun understreker at funksjonell kvalitet også er svært viktig og har sammenheng med muligheten til å oppleve estetiske kvaliteter.

Estetiske opplevelser

Det er, naturlig nok, en del ting syklistene får med seg på veien, som bilistene ikke har mulighet til. Ikke bare gjelder det hva de ser, men også lyder de hører og dufter de lukter. Dette er viktig både for de gode og de dårlige sykkelopplevelsene.

– Nærheten til trafikken er det som påvirker dem mest i negativ retning. Særlig lyden av den, men også lukten av eksos, og opplevelsen av at trafikksystemet er designet for bilene, at man som syklist ikke er prioritert i bybildet, sier Stefansdottir.

• Les også: Bysykling styrker folkehelsen

På samme måte opplever syklistene omgivelser, lyder og lukter som positive når ruta går bort fra biltrafikken. Best liker de å kunne sykle noenlunde kontinuerlig og gjerne oppleve noe hyggelig på veien. Resultatene til Stefansdottir viser at det mest hyggelige folk opplever, er vegetasjon.

– Som syklist bruker man sansene mye. Nærhet til naturen gir de beste opplevelsene. Vann, fuglesang, lukten av blomstrende trær bidrar alle til en god start på dagen, sier hun.

– Bare det å ha litt avstand til trafikken, med en barriere med litt vegetasjon, er plutselig noe helt annet enn å sykle helt inntil veien.

Veien må fungere

Så var det dette med funksjonaliteten da. For det er jo grenser for hvor lange og humpete omveier man skal ta for å høre fuglene synge eller se blomstene blomstre.

– Du må kunne sykle avslappet for å kunne ta inn omgivelsene. Hvis det for eksempel er mange hull i veien, blir du bare opptatt av at du ikke skal treffe de hullene. Og da ser du ikke hva som skjer ved siden av deg, sier Stefansdottir.

Det funksjonelle kommer først, til en viss grad. Men til hvilken grad vil variere.

– Det kan variere fra dag til dag, fra person til person, ettersom hvem du er og hva du vektlegger. Kanskje velger du en annen rute hvis det er dårlig vær, sier hun.

• Les også: Fotgjengere er farlige for syklister

En far som skal hente barn i barnehagen, vil sannsynligvis vektlegge trygg rute mer enn en som først og fremst tenker på tidsbruk.

– Man velger den ruten som har best kvalitet som helhet. Både funksjonalitet, tidsbruk og estetikk spiller inn. Hvis en vakker rute ikke funker på en tilstrekkelig måte til sykling, vil man heller velge en kjedelig rute som funker, sier Stefansdottir.

Hvis funksjonaliteten er dårlig nok, vil du alltid velge den ruta som er kjedelig, men som funker.

– Da blir det lett å si at det bare er det funksjonelle som har noe å si. Men vi må heller spørre hva folk vil velge hvis valget står mellom en funksjonell vakker rute og en funksjonell stygg rute, sier Stefansdottir.

Et av svarene hun har fått lyder slik:

«Hvis jeg hadde mulighet til å velge de vakre rutene, hvis de var sammenhengende og funksjonelle, så ville jeg valgt dem. Men det er ikke mulig, så jeg velger en annen.»

Ny veier

Det er blant annet på bakgrunn av dette at hun mener det må tenkes annerledes når man planlegger nye nettverk av sykkelveier.

– Det er på tide å forstå at syklister ikke er som bilister eller fotgjengere når vi planlegger nye nettverk av sykkelveier, sier Stefansdottir.

­Hun tror det kan være lurt å gå bort fra det som er normen i dag, der man automatisk legger sykkelfelt langs bilveier.

– Sykkelveiene bør i større grad være et eget system. De bør legges de stedene folk er mest glad i å sykle, bort fra veien og inne i et miljø med natur.

– Rutene bør i større grad koble sammen de stedene folk er mest glad i å sykle, sier Stefansdottir. Hun etterlyser snarveier gjennom rolige gater, bort fra trafikkerte veier, gjennom parker og inn i et miljø med natur.

• Les også: – Må motivere dem som nesten sykler

– De bør samtidig være funksjonelle. Det er viktig at syklister ikke trenger å stoppe for ofte eller bruke for mye oppmerksomhet på andre trafikanter. Det er også viktig å ta kjørefelt fra biltrafikken og gjøre den tilgjengelig for syklister og fotgjengere, samtidig som man bruker vegetasjon som en del av gatebildet.

– Da blir omgivelsene mer hyggelig for syklister og det blir bedre balanse i hvilke trafikanter som er prioritert i bybildet, sier Stefansdottir.

Referanser:

Stefansdottir: Pleasurable cycling to work – Urban spaces and the aesthetic experiences of commuting cyclists, doktorgradsavhandling, NMBU, 2014.

Stefansdottir: A Theoretical Perspective on How Bicycle Commuters Might Experience Aesthetic Features of Urban Space. Journal of Urban Design, juni 2014, doi: 10.1080/13574809.2014.923746. Sammendrag

Nakkeskader er en av de vanligste personskadene etter trafikkulykker i Norge. De fleste som får akutte smerter og stivhet i nakken, blir kvitt plagene etter kort tid. Men andre utvikler kroniske nakkesmerter og andre plager og får så svekket livskvalitet at de mangler overskudd til å jobbe.

Hvorfor denne forskjellen? Det har lege og forsker Solbjørg Makalani Myrtveit prøvd å finne svar på.

– Det er viktig å identifisere personer som risikerer kroniske plager tidlig, slik at de som trenger det, kan få hjelp, sier Myrtveit til forskning.no.

Kollisjonsomfang gir ingen pekepinn

Hittil har ikke forskerne kunnet forutsi hvilke pasienter som rammes hardere ut fra hvor store kollisjonsskader bilen har eller skader i nakken til pasientene.

Men andre studier har vist at det kan være en viss sammenheng mellom sosial bakgrunn og kroniske smerter. 

• Les også: Er smerte vår sjette sans?

Myrtveit lette etter forskjeller mellom personene i forkant og rett etter ulykken.

Mange frykter langvarig trøbbel

Myrtveit tok utgangspunkt i opplysninger fra 1570 nordtrønderske og danske whiplash-pasienter og saumfarte helsesituasjonen deres før og etter ulykken. Hun fant ut hva som karakteriserer de som blir raskt friske og de som får langvarige plager. 

– Personer som forventet at de måtte ha medisiner og sykmelding for nakkeskaden, hadde mer smerter ett år senere enn de som oppga at de ikke ville trenge ekstratiltak, sier Myrtveit.

• Les også: Du kan bli overfølsom for smerte

Flere i denne gruppen var fremdeles ikke i full jobb ett år senere. 

Disse sammenhengene besto også etter at Myrtveit tok hensyn til hvor vondt de sa de hadde de første dagene og hvor alvorlig ulykken hadde vært.

De som foretrakk å leve så normalt som mulig, hadde bedre utsikter til å bli friske. 

Noen er trolig mer sårbare

– Gikk det troll i ord når de som forventer å trenge mye hjelp, forblir syke? Kan det være en selvoppfyllende profeti, at de mest pessimistiske pasientene nærmest gir opp å bli friske?

– Vi har ingen holdepunkter for å tro at noen tenker seg selv syke, sier Myrtveit. 

Mye tyder heller på at noen er mer sårbare for kroniske smerter enn andre. Derfor har de økt risiko for å utvikle langvarige plager også etter bilulykker, forklarer forskeren.

Dårlig helse før ulykken

Myrtveit lette også etter om det var forskjeller i risiko avhengig av alder, kjønn og helsetilstand før ulykken. Hun fant ingen forskjeller for alder og kjønn.

Men personer som oppga dårlig helse og muskel- og skjelettplager før ulykken hadde økt risiko for langvarige plager. 

De som brukte mange medisiner og ofte oppsøkte lege eller andre helsetjenester før ulykken hadde også økt risiko for langvarige plager.

• Les også: Vi bruker stadig mer smertestillende

– Vi forstår ikke fullt ut hvorfor det å ha dårlig helse før ulykken og forventet behov for sykemelding og medisiner henger sammen med sjansen for å bli frisk etter nakkesleng.

Men disse personene regner kanskje med å behøve medisiner og helsehjelp oftere enn andre ut fra sin erfaring med dårlig helse, forklarer hun.

Må ta smerter på alvor

Myrtveit håper nå at funnene hennes kan brukes av helsepersonell slik at tiltak kan settes inn tidlig overfor pasienter med stor risiko for kroniske plager.

– Vi håper dermed at flere kan slippe å oppleve langvarige smerter og nedsatt livskvalitet, sier hun.

De som får kroniske nakkeslengsmerter kan føle seg stigmatisert. Diagnosen er omdiskutert, og det har vært antydet at plagene er psykiske.

– Mange utenforstående er kritiske til hvor reelle smertene er. Det er viktig at helsepersonell og andre tar på alvor den smerten pasientene opplever, understreker forskeren. 

Stille pasienten spørsmål

Selv om vi fremdeles ikke fullt ut forstår smertene som kan oppstå etter nakkesleng, er plagene pasientene opplever like reelle, sier Myrtveit. 

Hun mener de nye funnene er nyttig informasjon. 

Helsepersonell som vet om disse sammenhengene kan identifisere personer med økt risiko for kroniske plager ved å stille enkle spørsmål til pasienten, mener hun.

– Dermed håper vi at pasienter som trenger det, kan få hjelp tidligere, sier hun.  

Smerteopplevelse kan variere

Tidligere studier av smerter har vist at smerteopplevelsen kan variere, og er avhengig av hvordan pasienten har det. Dersom du er redd eller bekymret, kan smerten oppleves mer intens og invalidiserende. Noen studier tyder på at frykt for smerte kan verre enn smerten selv.

– Mange har kroniske smerter uansett om de beveger seg eller ikke, men smerten er ofte ikke farlig, sier Meltveit. 

Forskerne håper at helsepersonell kan flytte pasientens fokus fra smerte og frykt og over på funksjon. Ønsker pasienten å kunne jobbe? Å handle selv? Eller orke å være mer sammen med venner eller barnebarn?

– Vi håper at pasienter kan bli mindre redde og få bedre livskvalitet til tross for at de kanskje ikke blir helt kvitt smerten, sier forskeren.

En annen, fersk studie viser at mindfullness kan hjelpe smertepasienter. De får ikke mindre smerter, men opplever bedre livskvalitet. 

Behandling kan skade

Hvilken behandling som er mest effektiv mot nakkeslengskader, er dårlig dokumentert.

– Vi ser dessverre at ulike behandlingsformer ofte ikke virker og i seg selv kan øke risikoen for ikke å bli frisk, sier Myrtveit.

Hun mener mer forskning på behandling av nakkeslengskader er nødvendig.

– Spesielt bør det forskes på om flere kan bli friske hvis vi retter behandlingen inn mot spesielt utsatte grupper, sier Myrtveit. Hun er nå i ferd med å forberede nye studier om whiplash.

Kilde:

Solbjørg Makalani Myrtveit m.fl: Factors related to non-recovery from whiplash, The Nord-Trøndelag Health Study (HUNT), International Journal of Behavioral Medicine, september 2013

Solbjørg Makalani Myrtveit m.fl: Initial health care and coping preferences are associated with outcome one year after whiplash trauma, BMJ open, mars 2015

Solbjørg Makalani Myrtveit m.fl: What characterizes individuals developing chronic whiplash? The importance of pre-injury health: The Nord-Trøndelag Health Study (HUNT). Journal of Psychosomatic Health. 14. mars 2013. Sammendrag