Nede i laboratoriet på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) står maskinen som kan erstatte traktoren i norsk landbruk om noen år: En landbruksrobot på hjul, bygd av norske og brasilianske masterstudenter.

En av dem er forskningstekniker Lars Grimstad. Han forklarer at landbruksroboten er utviklet for å kjøre på jorder. Den skal gjøre det norske landbruket mer miljøvennlig, rimeligere og mer effektivt.

– Landbruket drives i dag med tunge maskiner for å rekke overalt på jordene. Resultatet er ofte at traktorene ødelegger jordstrukturen når de pløyer, i tillegg til at de også bruker veldig mye drivstoff, sier han.

– Et bedre alternativ er å bytte disse ut med flere lette, billigere og selvgående roboter.

Tar egne avgjørelser

Studentene på Ås kommer nå rett fra en måneds opphold på Universidade Federal do Rio De Janeiro (UFRJ). I Brasil har de jobbet med å utvikle autonome roboter, som tar egne avgjørelser og dermed kan erstatte mennesker. 

Det er viktig for landbruksroboten, siden målet er at den skal kjøre alene uten å bli styrt av folk.

Førsteamanuensis Pål From leder prosjektet fra norsk side, og hele 14 masterstudenter, samt doktorgradsstudenter er involvert.

Målet er å tilby de norske og brasilianske masterstudentene felles, intensive kurs i avansert robotikk både på NMBU og på UFRJ, men også å involvere dem i forskning på fagfeltet. Dette er noe brasilianske institusjoner er særlig gode på, mener From.

– Vi tror det er nyttig å knytte undervisningen så tett opp mot forskningen som mulig. I Brasil er det en tradisjon for å dra masterstudenter inn i store forskningsprosjekter, ofte med næringslivet. Det betyr at masteroppgavene deres tar utgangspunkt i reelle problemer, sier From.

Kan mer om roboter

Mens NMBU er særlig gode på mekanikk og maskinfag, høster de norske studentene av UFRJs lange erfaring med mobile roboter. Der har de egen avdeling for robotteknikk.

Mobile roboter har blitt mindre forsket på enn industrielle roboter.

– Årsaken er at det er mye vanskeligere. Når det gjelder landbruksroboten, skal den være i en åker, hvor det er både dyr og mennesker den ikke må kjøre på. Kravene til presisjon og sikkerhet blir derfor mye høyere enn for en lakkeringsrobot som står fast i et industrilokale, sier From. 

– Men vi har sett at mobile roboter er et fagområde i vekst, bare tenk på hvilken utvikling droner har hatt. Derfor ønsker vi å ha dette faget på begge universitetene.

Få landbruksroboter i Norge

På Ås forsker derfor studentene på bedre metoder å drive landbruk. Den mobile landbruksroboten har en ramme i midten hvor bonden kan plassere ulike verktøy for å så, kalke og luke ugress.

Dagfinn Klem Hafnor er en av de norske masterstudentene som utvikler et så-verktøy sammen med brasilianske masterstudenter.

– Fordelen med lettere maskiner som sår rett i jorda er at en får mindre jordbearbeiding. Det gir mange miljømessige fordeler; mindre jord vaskes ut, det blir mindre fosfor i elvene, og du får færre klimagasser i jordbruket, forklarer Hafnor.

Han mener at det norske landbruket drives veldig tradisjonelt, og at det er lite forskning på nye såmetoder.

– Det er få landbruksroboter i Norge, for å si det slik, sier han.

Studenter jobber sammen

Mobilitet, at partnerne reiser til hverandre hvert år for å forske og studere sammen, er en viktig del av samarbeidet, forteller postdoktor Antonio Leite på UFRJ i Brasil.

– At norske og brasilianske studenter tar de samme kursene og seminarene gjør at de får utvekslet kunnskap og erfaringer fra suksesser og feilsteg. De norske studentene får muligheten til å samarbeide med brasilianske studenter, som går en lengre mastergrad på tre år og har mer forskningserfaring.

De brasilianske studentene får på sin side jobbe sammen med studenter som har en annen type ekspertise enn dem, sier Leite.

Han tror det største utbyttet for de norske studentene er at de får forske i masteroppgaven sin.

– Det vil gi dem den nødvendige erfaringen for å søke på en doktorgradsstilling, eller hjelpe dem å komme inn i arbeidsmarkedet

Ikke på Felleskjøpet til uka

På Ås har studentene tro på at landbruksroboten deres har en lysende fremtid i det norske landbruket.

– Det finnes forskjellige grupper som forsker på lignende landbruksroboter i verden, men ingen har kommet særlig langt. Vi mener selvfølgelig at vårt konsept er bedre enn alle andres, sier Lars Grimstad.

– Hvorfor er deres konsept best?

– Vi har jo tenkt på alt, sier Grimstad og ler. Han utdyper:

– Det er klart at det finnes mange fremgangsmåter, men det norske landbruket er forskjellig fra for eksempel Italia. Vi må lage maskiner som er tilpasset forholdene her.

Masterstudentene har allerede plukket fra hverandre og testet landbruksroboten flere ganger. Det neste steget blir å få den selvgående uten menneskelig styring.

– Vi skal jobbe med å få litt sofistikert styring på den, så er den klar til enkel testing i mai, sier Grimstad.

Helt klar for markedet blir den nok likevel ikke ennå. Eller, det er kanskje det norske landbruket som først må bli klar for roboten, tror studentene.

– Du finner nok ikke roboten på Felleskjøpet neste uke, sier Dagfinn Hafnor.

En av 20 europeere har en spesiell variant av FSAP-genet. Tidligere studier har vist at dette genet gjør dem mer utsatt for slag. 

Ved å lære mer om genet kan forskere finne nye måter å gripe an en av de største utfordringene innen global helse. Slag og hjerteinfarkt er blant de aller vanligste årsakene til at folk dør eller blir uføre.

Funnene fra en ny undersøkelse ved Universitetet i Oslo overrasket forskerne. Det viste seg at genet hadde en splittet personlighet.

Hårfin balanse

– Vi kaller det FSAP-genet fordi det produserer FSAP, et protein som spiller en viktig rolle i blodkoagulering. Proteinet bidrar til at blodet har akkurat riktig tykkelse, sier professor Sandip Kanse, som leder forskergruppen Vaskulær patofysiologi ved UiO.

Kroppen vår balanserer med andre ord på en knivsegg. Hvis balansen blir forstyrret, kan det få alvorlige følger.

Det kan sammenlignes med å ha potetmel i en saus. For lite av proteinet gjør at blodet vårt blir for tynt, som kan gi store blødninger selv ved små kutt. For mye FSAP derimot, kan gjøre blodet farlig tykt.

– Hvis blodet blir så tykt at det dannes en blodpropp i hjernen, får vi et slag. Hvis det samme skjer i hjertet har vi et hjerteinfarkt, forteller Kanse.

Motstridende resultater

Under forsøkene fant to av forskerne to tilsynelatende motstridende resultater.

En av de vanligste måtene å kartlegge et gens egenskaper på, er å studere mus. Dyreforsøkene er underlagt strenge regler og er gjennomført under bedøvelse.

Ved å skru et spesifikt gen av og på kan forskerne avgjøre hvilken rolle det spiller. Doktorgradsstudent Saravanan Subramaniam gjorde dette med FSAP-genet. Deretter fremkalte han blodpropp ved å skade musens blodårer. 

Det viste seg at mus med FSAP-genet skrudd av var mye bedre beskyttet mot blodpropp.

– Funnene gav håp om at å skru av genet er en effektiv måte å motvirke slag og hjerteinfarkt på, forteller Kanse.

Dessverre var det ikke så enkelt.

Beskytter mot celledød

Funn som ble gjort av en annen doktorgradsstudent, Amit Joshi, stiller FSAP-genet i et mye bedre lys. I denne studien fremkalte forskeren slag hos mus med FSAP-genet skrudd av. 

Det viste seg til forskernes overraskelse at mus med genet skrudd av fikk langt mer alvorlige slag.

– Vi ser dermed at FSAP har en annen viktig rolle – det beskytter hjernen mot celledød, forteller Kanse.

Under et slag mister hjerneceller i det aktuelle området oksygentilførselen. Dette kan både gjøre at cellene dør, og at overføring av signalstoffer i området går amok. Overstimulering fører til at enda flere hjerneceller dør, noe som på fagspråket kalles eksitotoksisitet.

Nettopp denne prosessen ser det ut til at FSAP-genet bremser.

– Det gir oss et dilemma. Man kan gi pasienter FSAP som behandling mot slag. Men det vil føre til økt fare for blodpropp, forklarer Kanse.

Behov for flere studier

Hva kan så forskerne gjøre med denne informasjonen?

– Det er det store spørsmålet. Vi kan forsøke å separere den gode delen av genet fra den dårlige. Hvis vi er i stand til å deaktivere delene som gjør proteinet farlig, kan det bli brukt som behandling mot slag.

For å gjøre det må forskerne finne ut mer om strukturen i proteinet, for å forstå hvor de ulike egenskapene ligger. Ifølge Kanse vil dette arbeidet kreve mye, både i tid og kostnader.

– Det kommer til å bli en lang og vanskelig oppgave, som nå er i hendene på nye doktorgradsstudenter i laben vår.

Nær halvparten av norske journalistar og redaktørar har opplevd sjikane i løpet av dei siste fem åra, nesten like mange menn som kvinner. Ein fjerdedel har blitt truga, og blant desse er mennene i fleirtal. Det er likevel tydelege kjønnsforskjellar i netthetsen.

‒ Kvinner får det i ein seksualisert versjon. Dei blir kalla for hore i staden for idiot, og det kan ofte gli over i truslar om valdtekt, seier forskar ved Arbeidsforskingsinstituttet (AFI), Aina Landsverk Hagen.

Ho er aktuell med ei ny bok om netthets og ytringsfridom, basert på ein studie med intervju og spørjeundersøking blant norske journalistar og redaktørar.

Eit fenomen sterkt knytta til kjønn

Forskaren meiner at netthets er eit fenomen som har mykje med kjønn å gjera. 

Det betyr ikkje at det alltid er menn som hetsar og kvinner som blir hetsa, men at det er tydelege kjønnsforskjellar i sjølve hetsen: Menn blir i større grad blir angripe for meiningane sine, medan kvinner langt oftare får kommentarar knytt til kjønn og utsjånad.

Kjem an på tema og arbeidsområde

Hetsen har også samanheng med kva for tema og arbeidsområde journalistane har, til dømes om dei er på tv eller skriv kommentarjournalistikk.

‒ Mannlege journalistar som skriv kommentarar får meir hets enn sine kvinnelege kollegaer, medan kvinner får dobbelt så mykje hets som menn når dei er på TV, seier ho.

Sjikane handlar om personleg krenking, hets eller forfølging frå kjelder, intervjuobjekt eller publikum. Sjikane er ofte emosjonelt ubehageleg, men ikkje naudsynleg straffbart. Trakassering er gjentatt hets over tid. Truslar kan vere både indirekte og direkte, i form av represaliar eller hemn for ytringar.

• Les også: Slik skal forsker jage bort nettrollene

Eit spørsmål om makt

Hagen fortel at seksualiserte truslar spesielt gikk veldig innpå dei ho intervjua. Særleg den første gongen dei opplevde det som alvorlig.

‒ Det som er verksamt er ikkje nødvendigvis hetsen i seg sjølv, men det sjokket du får når du opplever at hetsen ikkje har noko å gjere med meiningsytringane dine som samfunnsdebattant, seier Hagen.

‒ Det er noko som treff deg frå sida, som gjer at du missar fotfestet.

‒ Kvifor får kvinner så mykje seksualisert truslar og sjikane?

‒ Det handlar om makt, rett og slett. Kjønna trakassering går ikkje alltid frå menn til kvinner, men handlar om at ei gruppe opplever at dei mistar status i forhold til ei anna gruppe. Det å trakassere nokon på ein seksualisert måte er ein veldig god hersketeknikk. Da veit den som hetsar at det treff. Ein skal vere ganske tjukkhuda for å ikkje bry seg om det, seier ho.

‒ Truslar om valdtekt er eit uttrykk for endringar i statusforskjellen mellom kjønna. Kvinner har fått høgare status i offentlegheita som meiningsberarar. Det finst menn som openbert har problem med det.

‒ Ikkje kall dei for nettroll

Mange har tatt til orde for å ta tak i og eksponere dei som kjem med hets i kommentarfelta på nett, no seinast Arbeidarpartiets Kjersti Stenseng som vil “få nettrollene ut i lyset”, ifølgje NTB. VGTV har på si side konfrontert nettdebattantar med kontroversielle meiningar om flyktningkatastrofen i Middelhavet på TV.

Hagen meiner at ei demonisering av dei som hetsar, ved å til dømes å kalle dei nettroll eller hevde at kommentarfelta er ein kloakk, ikkje er vegen å gå.

‒ Å kalle dei som hetsar for troll gjer at vi både umenneskeleggjer dei og hevdar at dei ikkje har noko med oss å gjere. Det er problematisk med tanke på at dette er eit fenomen vi som samfunn må deale med, meiner ho. 

Dei sinte, dei gale og dei farlege

Forskaren hevdar at ei betre løysing er å utvikle det ho kallar for sjikanekompetanse, til dømes å lære seg å skilje mellom ulike formar for hets, slik som journalistane ho intervjua gjorde. Dei skilde mellom dei sinte, dei gale og dei farlege hetsarane.

‒ Dei sinte er personar det går an å svare og kanskje få til å forstå at du er eit menneske som kan bli såra av ytringane deira. Mange opplever faktisk at folk ber om orsaking når dei seier frå, seier ho.

Hetsen frå dei gale og dei farlege seier journalistene at ein derimot bør ignorere, da eit svar som oftast gjer hetsen verre.

Kven er dei som hetsar?

Det finst lite forsking på dei som trugar og hetsar, men mykje peikar mot eit stort fleirtal er menn, i alderen 35 til 50 år. Hetsen er i dei fleste tilfella knytt til konspirasjonsteoriar, medan rasisme og anti-feminisme pregar mykje av sjikanen, seier journalistane som får hets og truslar

Dei Hagen intervjua visste ikkje alltid kven som sto bak, men mange hadde blitt gode til å tolke ordlyden og mønstra i hetsen. Slik hadde dei danna seg relativt klare bilde av avsendarane.

Eit demokratisk problem

Hagen trur ikkje at netthetsen kjem til å forsvinne.

‒ Å moderere kommentarfelta og hindre folk i å vere anonyme hjelper kanskje litt, men ikkje særleg mykje, seier ho.

‒ Har ein i debatten om netthets vore for opptatt av hetsarane framfor å støtte dei som blir hetsa?

‒ Debatten handlar mykje om at den som blir hetsa skal tåle det og stå i det. Det samsvarer med dataa mine om at ansvaret for å takle hetsen ligg på dei som blir hetsa.

Det meiner forskaren er eit demokratisk problem.

– Media elskar å løfte fram unge kvinnelege samfunnsdebattantar med minoritetsbakgrunn. Samstundes er det dei som blir hetsa mest. Dei har ei trippelbelasting i form av kjønn, alder og etnisk bakgrunn. Mange av dei har heller ingen arbeidsgivar eller fellesskap rundt seg, noko som gjer det ekstra utfordrande.

 ‒ Redaksjonane må ta meir ansvar

Hagen tek til orde for at mediehusa generelt må ta eit større ansvar og styrke rutinane, både rundt eigne journalistar så vel som skribentar tilknytt redaksjonane. Viss ikkje mistar dei mange viktige stemmer i offentlegheita.

‒ Ein må førebu dei unge kvinnene spesielt, slik at sjokket ikkje blir så stort når hetsen kjem.

Ho meiner at det å vere ein del av ein fellesskap er ein viktig motstrategi når hetsen rammar.

‒ Dersom ein har nokon å snakke med som kanskje har opplevd det same, blir ikkje truslane og hetsen så verksam. Fellesskapet kan sette ord på opplevingane og gjere det til noko som ikkje er skamfullt.

‒ Sidan hetsen ikkje kjem til å forsvinne, må vi må ta på alvor at netthets påverkar somme journalistar så mykje i kvardagen at dei kanskje ikkje får gjort den jobben dei skal, eller skrive dei sakene dei har på hjertet.

Ikkje nok med personlege historier

Debattane om netthets i offentlegheita har ofte utgangspunkt i personlege historier frå enkeltpersonar, nå seinast i samband med #jegharopplevd-kampanjen på Twitter, der kvinner fortalde om seksuell trakassering i kvardagen.

Ein liknande debatt oppsto i kjølvatnet av den svenske dokumentaren Män som netthatar kvinnor i 2013. 

‒ Dei personlege historiene har sin funksjon, dei fører til at debatten blir skyvd litt vidare. Men det blir ofte sådd tvil om historiene er sanne. Spørjeundersøkingar er viktige, fordi vi får stadfesta omfanget, seier Hagen.

Flytande grenser

Undervegs i arbeidet med forskingsprosjektet opplevde ho stor interesse for tala frå spørjeundersøkinga om netthets.

‒ Berre 17 prosent av dei spurde har svara på spørjeundersøkinga. Kor representative er desse tala?

‒ Svarprosenten er låg, noko som er eit generelt problem med mange spørjeundersøkingar no til dags. Funna i denne undersøkinga er likevel i tråd med tidlegare undersøkingar om arbeidsmiljø og hets blant journalistar, svarar ho.

Hagen meiner at #jegharopplevd-kampanjen tydeleg viste at overgangen frå seksuell trakassering på nett og det mange opplever i kvardagen, er flytande.

‒ Det er ikkje to skilde fenomen, og for mange blir den seksualiserte nett-trakasseringa ei forsterking av tidlegare opplevingar.

Referanse:

Aina Landsverk Hagen: Meningers mot – netthat og ytringsfrihet i Norge. Cappelen Damm 2015.

Mer enn 200 000 passasjerer ble rammet av streiken i flyselskapet Norwegian noen uker før påske. Mange ble frustrerte og rett og slett fly forbanna.

Det var høy temperatur i ordvekslingen mellom Norwegians ledelse med Bjørn Kjos og de streikende piloter og deres fagforening. Og en streik har utvilsomt store kostnader, både for flyselskap, passasjerer og samfunnet for øvrig.

I tillegg til direkte kostnader blir det ofte spekulert i hva en streik vil bety for selskapets omdømme, og hva som skjer med kundenes lojalitet.

Før og etter streiken

Norsk Kundebarometer, en årlig undersøkelse fra Handelshøyskolen BI, måler hvor fornøyde kundene er med bedriftene de kjøper varer og tjenester fra. Flyselskapet Norwegian er et av selskapene som måles i denne undersøkelsen.

Tilfeldighetene ville det slik at streiken i Norwegian brøt ut omtrent to uker etter at intervjuene til årets undersøkelse var gjennomført. Det betyr at BIs kundebarometer har fersk kunnskap om kundetilfredshet og lojalitet like før streiken brøt ut.

Det ble gjennomført en ny undersøkelse blant Norwegian-passasjerer én uke etter at streiken ble avsluttet. 100 av Norwegians kunder ble intervjuet før streiken mens 200 ble intervjuet etter streiken.

Like fornøyd etter streiken

Norwegian oppnådde like før streiken en score for kundetilfredshet på 68 av maksimalt 100 oppnåelige poeng. Dette var en tilbakegang på to poeng sammenlignet med 2014 og en fortsettelse på en nedadgående trend.

Det var et av de dårligste resultatene Norwegian har fått siden selskapet startet opp virksomheten. Årets resultat tangerte bunnivået fra 2009.

Spørsmålet etter den nyeste undersøkelsen er derfor: Ville streiken gjøre Norwegian-kundene enda mer misfornøyde? Ville fallet i tilfredshet fortsette?

Svaret er nei. Norwegian oppnår en kundetilfredshet på 69 poeng uken etter at streken er avsluttet, som faktisk er en noe høyere enn før streiken rammet selskapet.

Selv om Norwegian-kundene ikke er spesielt fornøyde med selskapets tjenester, er det likevel sannsynlig at de vil fortsette å fly Norwegian. Lojaliteten ble målt til 85 poeng før streiken, mens den ble målt til 82 poeng etter streiken.

– Kundenes tilfredshet og lojalitet med Norwegian er tilnærmet uendret før og etter streiken, konstaterer Pål Rasmus Silseth, som er prosjektleder for Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI.

Dårlig omdømme

Streiken ser likevel ut til å ha gått hardt ut over Norwegians omdømme. Norwegian oppnår en omdømmescore på 58 av maksimalt 100 poeng i undersøkelsen som er gjort etter streiken. Undersøkelsen som ble gjort før streiken, målte ikke omdømme.

– Norwegians omdømme i kjølvannet av streiken ligger på et lavt nivå. Det er likevel ikke katastrofalt eller uopprettelig så lenge selskapet ikke opplever gjentatte streiker eller passasjerene forventer nye streiker, sier Silseth.

De underliggende analysene tyder dessuten på at et dårlig omdømme ikke betyr så mye når kundene vurderer om de fortsatt skal fly Norwegian. Ifølge Silseth kan det endre seg ved gjentatte streiker.

Støtte til Kjos

44 prosent av Norwegian-kundene som er intervjuet, oppgir at de støtter Bjørn Kjos og selskapet i den aktuelle streiken, mens 25 prosent støtter pilotene og deres fagforening.

De øvrige flypassasjerene vil ikke støtte noen av partene eller oppgir at de synes det er vanskelig å ta stilling i denne saken.

Passasjerer som støtter Kjos og selskapet, er betraktelig mer fornøyd med Norwegian etter streiken enn de som støttet pilotene. Norwegian oppnår en score for kundetilfredshet på 72 poeng blant de som støttet selskapet i konflikten, mens de bare får 64 poeng hos dem som støttet pilotene.

Den samme tendensen viser seg når passasjerene blir spurt om hvor sannsynlig det er at de vil fortsette å fly Norwegian. Norwegian oppnår en lojalitet på 83 poeng blant de som støttet selskapet i streiken, mens de får 64 lojalitetspoeng blant dem som støttet pilotene.

Referanse:

Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI. Måling av kundetilfredshet og lojalitet til Norwegian før og etter streiken i februar/mars 2015.

Jesus laga som kjent vin frå vatn. Denne månaden har bilfabrikanten Audi og Sunfire lukkast med å lage miljøvenleg diesel frå karbondioksid i lufta, vatn og miljøvenleg energi.

Dette er likevel langt ifrå eit mirakel, men ein prosess som kan gjennomførast med hjelp av elektrisitet og kjemi.

– Dette er teknisk mogleg, og økonomisk mogleg dersom ein har veldig billig straum, seier seniorrådgivar Bernd Wittgens i Sintef til NRK. Wittgens arbeider med produksjon av drivstoff frå biomasse og utsleppsreduksjon i prosessindustrien.

– Motoren går stillare

Prosessen går kort forklart ut på å bruke fornybare straumkjelder til å spalte vatn til hydrogengass (H2) og oksygengass (O2) ved hjelp av elektrolyse. Deretter reagerer Sunfire hydrogengassen med karbondioksid (CO2) i to kjemiske reaksjonar.

CO2 som blir nytta i produksjonen kjem frå forbrenning av biomasse samt karbondioksid som er filtrert frå luft.

Sluttproduktet er ei blanding av langkjeda hydrokarbon, som deretter blir raffinert til ein syntetisk diesel.

Dei første litrane av det miljøvenlege dieselet er alt produsert i ein pilotfabrikk i Dresden i Tyskland, og Audi og Sunfire hevdar at dei oppnår ein effektivitet på opptil 70 prosent i omdanninga frå energi til drivstoff.

Dei hevdar også at deira miljøvenlege diesel er betre for både klima og miljø då det ikkje er laga av fossile karbonsambindingar, samt er fritt for svovelsambindingar.

– Motoren går stillare og det blir produsert færre forureinande stoff, seier administrerande direktør Christian von Olshausen i Sunfire til Gizmag.

Drivstoffet skal også kunne nyttast i kombinasjon med vanleg diesel, slik ein kan gjere med biodiesel i dag.

– Kan utnytte dagens infrastruktur

– Fordelen med denne teknologien er at du kan utnytte dagens infrastruktur med bensinstasjonar, og dagens motorkonsept med forbrenningsmotorar, seier Wittgens.

Mens lett transport vil kunne bruke ein kombinasjon av straum og brenselceller, trur han at hydrokarbon vil dominere for tungtrafikk og fly i ei god stund framover.

Produksjonskostnadene for den syntetiske dieselen vil vere avhengig av prisen til fornybar straum for å spalte vatn og kostnadene ved innfanginga av karbondioksid.

Her har Wittgens meir tru på å hente CO2 frå eit biogassanlegg, enn Sunfire sitt forslag om å hente CO2 frå atmosfæren:

– Viss vi seier at det er dyrt å fange CO2 i industrielle prosessar, så blir det endå dyrare å hente det frå lufta i omgivnadene, seier Wittgens.

Bakterien Agrobacterium brukes til å genmodifisere planter på laboratoriet. Men da et internasjonalt forskerteam jobbet med å kartlegge virussykdommer i søtpoteten, gjorde de et overraskende funn: 

Søtpotetens DNA inneholder gener fra Agrobacterium – og kan ha gjort det i tusenvis av år.

Studien er publisert i tidsskriftet PNAS. 

Overfører egne gener

Grunnen til at nettopp denne bakterien blir brukt til å genmodifisere planter, er at den har evnen til å sette sine egne gener inn i plantens celler. Genteknologer bytter noen av genene til bakterien med andre gener, som for eksempel beskytter mot insektmidler, for å gi plantene nye egenskaper.

• Les også: Har GM-planter skapt problemer for miljøet? 

I naturen vil derimot en infeksjon med Agrobacterium bare påvirke en liten del av planten, og de fremmede genene vil vanligvis ikke bli videreført til nye generasjoner med planter. Spørsmålet var om søtpoteten bare hadde en infeksjon eller om den hadde et mer langvarig forhold til bakterien enn som så.

Blindpassasjer i tusenvis av år

Forskerne bak denne studien fant DNA fra Agrobacterium i alle 291 undersøkte søtpotetsorter. For å utelukke at dette bare var en bakterieinfeksjon, brukte forskerne mange forskjellige genetiske analysemetoder.

Konklusjonen var at bakteriegenene har etablert seg i selve arvematerialet til søtpoteten, og mest sannsynlig har vært der i tusenvis av år. Bakteriegenene blir altså nedarvet til nye generasjoner med søtpoteter, som blindpassasjerer gjemt inni arvestoffet. 

Kan gi søtpotetene en fordel

At en organisme har et gen i seg, betyr ikke at dette genet er aktivt. Noen gener er slått på, mens andre er slått av. Men forskerne studerte en av søtpotetsortene nærmere, og fant at det fremmede DNA-et var aktivt i søtpoteten.

Ville slektninger av søtpoteten hadde få eller ingen spor av gener fra Agrobacterium.

Til sammen tyder dette på at bøndene som begynte å dyrke søtpoteter for flere tusen år siden, ubevisst avlet frem naturlig genmodifiserte søtpoteter, mener forskerne. Trolig har bakteriegenene gitt en fordel til denne rotgrønnsaken.

• Les også: Søtpoteten fulgte Kon-Tikis kurs

Hva slags fordel det dreier seg om, vet ikke forskerne. De har nemlig ikke klart å finne ut hva disse bakteriegenene faktisk gjør.

Mener dette kan endre holdninger til GMO

Genmodifiserte planter utgjør ti prosent av avlingene på verdensbasis, men er fortsatt kontroversielle. Forskerne bak denne studien mener at funnet av at søtpoteter er naturlig genmodifiserte, kan bidra til å endre forbrukernes holdninger til genmodifiserte organismer (GMO). 

• Les også: Genmodifisert raps spredd i det fri 
• Les også: Ensidig fokus på farlige GMO-er 

Å arve sidelengs

Søtpoteten er ikke den eneste arten som har fått påvist fremmede gener i arvematerialet sitt. Lignende funn blir gjort hos stadig flere arter. Dette tyder på at mange arter ikke bare kan arve gener (og dermed egenskaper) nedover fra foreldrene sine, men også sidelengs fra bakterier.

Og det er altså ikke bare mennesker som overfører gener fra én art til en annen – dette skjer også helt av seg selv i naturen.

Om dette vil mildne kontroversen rundt genmodifiserte planter, gjenstår å se. 

Referanser:

T. Kyndt m.fl: The genome of cultivated sweet potato containsAgrobacterium T-DNAs with expressed genes: An example of a naturally transgenic food crop. PNAS, 20. april 2015.

De offentlige registrene samler nok informasjon om oss til at ulike etater automatisk kan tilby tjenester vi ønsker eller har krav på.

En slik utvikling bremses blant annet av den store mengden gamle datasystemer som må snakke med de nye. I tillegg mangler vi en overordnet plan for digital effektivisering.

– Forstår for lite

– Informasjon er noe av det mest verdifulle vi har i norsk offentlig forvaltning. Likevel er data innelåst i en mengde separate systemer, sier Terje Grimstad. Han er daglig leder i Karde AS og har ledet forskningsprosjektene Semicolon og Semicolon II.

Årsaken til at systemene ikke samhandler, er mange år med desentralisert IT og doble utviklingsprosjekter. Mange offentlige etater har også enheter med forskjellige tilnærminger til infrastruktur og innkjøp. I tillegg har mange prosjekter rett og slett slått feil.

– Informasjonen må være tilpasset slik at den blir forståelig og tilgjengelig for datamaskiner. Da trenger vi helt andre systemer enn vi har i dag, sier Grimstad. Han er ikke imponert over etatslederes vilje til å ta tak i disse tingene.

– Vi kommer ikke til å få det til uten at etatslederne forstår betydningen av informasjonsteknologi for å bedre de nåværende prosessene, og hva som er nødvendig for å få det til. Denne forståelsen er veldig varierende i dag. Politikerne kan også lite om dette, sier Grimstad.

Etterlyser en plan

Bedre elektronisk samhandling på tvers anses som viktig for å effektivisere offentlig sektor. Forskerne har sett etter årsakene til at målene ikke nås. De har også levert metoder og løsninger for å øke evnen til samhandling.

– Offentlig sektor er en informasjonsfabrikk. Den samler inn informasjon, genererer informasjon, bruker informasjonen til å ta beslutninger, og gjør informasjon tilgjengelig for oss innbyggere, sier Grimstad.

Han etterlyser en overordnet plan for moderniseringen av informasjonshåndtering for å få fart i sakene. Med 428 kommuner, 19 fylker og en hærskare av andre offentlige etater, blir det fort slik at hver sitter på sin egen tue og utvikler egne systemer. Da blir det vanskelig å utveksle data.

Felles begrepsbruk er for eksempel viktig for å få systemene til å snakke sammen. Dette var fokus i Semicolon fra 2007 til 2010.

Nav og Skatteetatens definisjon av lønn

– Ta for eksempel ordet «lønn». Det betyr noe annet for Nav enn for Skatteetaten, og det finnes kanskje 130 forskjellige ord rundt lønn i offentlig sektor. Når den ene etaten ikke vet hva den andre legger i ordet, blir det vanskelig å utveksle informasjon. Folk som snakker sammen, kan forklare dette, men når datamaskiner skal gjøre mer av jobben, er det viktig at de vet nøyaktig hva begrepene betyr. Det er en krevende øvelse, sier Grimstad.

IT-systemene må også ha de ulike juridiske definisjonene innebygd.

I tillegg er det nødvendig å legge inn forbindelsene mellom de ulike dataene. På fagspråket kalles dette lenkede, åpne data.

Når barnehageplassen kommer av seg selv

En trend innen denne forskningen nå er såkalte livssituasjonstjenester. Dette har aldri blitt realisert i særlig grad i Norge. Men Skatteetaten samarbeidet med forskerne i Semicolon om prosjektet e-dialoger. Det tok for seg elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningen og folket knyttet til forskjellige begivenheter i livet.

La oss si at noen dør. En rekke aktører skal da inn i bildet, som politi, helsevesen, folkeregister, gravferdskonsulenter og kirke. Hadde aktørene samarbeidet om det de leverer, ville tjenestene til folket blitt bedre.

– Skal du søke barnehageplass i Norge, finner du kanskje søknadsskjemaet på nettet, men all behandling etter at søknaden er sendt, skjer manuelt. Fysiske brev sendes frem og tilbake. Det er helt borti natta og ekstremt ressurskrevende å holde på sånn i 2014, sier Grimstad.

– Ofte kan regelverk automatiseres, for eksempel slik at tilbudet om foreldrepenger eller barnehageplass kommer av seg selv. Kanskje systemet kan vise deg barnehagene i nærområdet, og la deg oppgi hvilken du foretrekker. Det burde ikke være nødvendig å søke om tjenester vi har krav på eller ønsker. Informasjonen om oss ligger rundt omkring i ulike offentlige registre, sier Grimstad.

Skatteetaten best i klassen

Prosjektlederen skryter av Skatteetaten, som han mener er best i klassen til digital effektivisering og samhandling. Det er blant annet fordi etaten er god til å se framover og skaffe seg økonomisk handlefrihet fra departementet.

– I løpet av årene vi har samarbeidet med dem, har de etablert en egen organisasjonsenhet som jobber systematisk med informasjonshåndtering. De har blitt veldig bevisste på informasjonen de har, og hvordan den beskrives, lagres og brukes, sier Grimstad.

Pådriver

Arne Thorstensen er rådgiver i Innovasjons- og utviklingsavdelingen i Skatteetaten og har vært leder i styringsgruppen for Semicolon. Han sier at prosjektet har vært en pådriver for samhandling på tvers i forvaltningen.

– Jeg er enig i at det trengs en overordnet plan for hvordan den samlede digitale løsningen skal se ut for forvaltningen, sier han.

Det er Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) som sitter i førersetet for disse prosessene. Ifølge Thorstensen har Semicolon bidratt med å peke ut områder som trenger økt oppmerksomhet. – Problemet er å få til en styringsmodell for det som skal på plass, sier han.

Han syns dagens departementsstruktur er en dårlig modell for å sikre løsninger på tvers. 

– Dagens styringsmodell hemmer utviklingen av sektorovergripende prosesser hvor sluttbrukernes verdikjeder settes i sentrum, sier Thorstensen.

Mangler politisk trykk

Helt stille står det likevel ikke. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har satt temaene på dagsordenen, blant annet gjennom kommunereformen. Difi og Brønnøysundregistrene har etablert samarbeidsrådet Styring og koordinering av tjenester i e-forvaltningen (Skate). 

Thorstensen mener det kan være bra å åpne opp forvaltningen slik at tjenester kan komme av seg selv. Utfordringen er likevel mer enn teknologisk. Personvern, sikkerhet og jus må også tas hensyn til. 

– Ansvar og leveranser må synkroniseres i tverrgående prosesser. I dag mangler dessuten det store politiske trykket, sier Thorstensen.

For forskerne bak Semicolon er planen å jobbe videre med løsninger av typen livsløpstjenester. Erfaringene fra prosjektet danner grunnlag for et prosjektforslag til EU-programmet Horizon 2020, med arbeidstittel «Cloud-based public cross-border platform sensor and life-event management».