Amerikansk romsonde i bane rundt Mars

Romsonden kom fram til planlagt tid, etter å ha tilbakelagt en reise på 442 millioner kilometer.

Hovedmålet som den amerikanske romfartsadministrasjonen NASA har for ferden til Mars, er å finne ut hvorfor den røde planeten mistet store deler av atmosfæren sin.

– Jeg har ingen fingernegler igjen, men vi greide det, sier Colleen Hartman, NASAs visedirektør for forskning ved Goddard Space Spaceflight Center under NASAs fjernsynssending av Mavens ankomst natt til mandag norsk tid.

Maven hadde da fyrt av bremserakettene sine og glidd inn i bane over Mars’ nordpol.

Mysterium

Mars Atmosphere and Volatile Evolution (Maven) ble skutt opp 18. november i fjor. Det er det første romfartøyet som er konstruert spesielt med sikte på å utforske og gi forståelse av Mars’ øvre atmosfære. Det skal granske hvordan tapet av atmosfære påvirket forekomstene av vann på overflaten, opplyser NASA.

Hvordan Mars mistet atmosfæren sin er blant vitenskapens største mysterier, skriver nyhetsbyrået AFP. Svaret kan belyse hvorvidt det for lenge siden var liv på den røde planeten – om enn bare i bakterieform.

Resultatene fra Mavens ferd kan dessuten bidra til å gi kunnskap om hvordan mennesker kan overleve et framtidig besøk på Mars, kanskje så tidlig som i 2030.

Ikke alene

Maven skal studere hvordan solvind skreller bort atomer og molekyler i planetens øvre atmosfære, en prosess forskerne tror har pågått i flere hundre millioner år. Håpet er at kunnskap om Mars’ historie vil kunne bekrefte forskernes sterke antakelser om at planeten ikke alltid har bestått av kald, tørr ørken som i dag.

Fra før av er tre andre operative romsonder i kretsløp utenfor Mars: Odyssey (2001), Mars Express (2003) og Mars Reconnaissance Orbiter (2006). Senere denne måneden skal en indisk romsonde, Mars Orbiter Mission, sette kursen for Mars.

– Tidligere romsonder har gjort målinger, og vi har lært mye av den øvre atmosfæren, men vi har ikke klart å sette hele bildet sammen ennå, sier sjefforsker Bruce Jakosky til BBC.

Flere for tidlig fødte blant innvandrere

Av: Ingvil K. Sørbye, overlege, Oslo universitetssykehus

Andelen av nyfødte i Norge med utenlandsfødte mødre øker, og i 2010 utgjorde gruppen cirka en femtedel av alle fødte barn.

En del innvandrere kommer fra land der sannsynligheten for at gravide føder for tidlig, det vil si før 37. svangerskapsuke, er stor.

For tidlig fødsel er knyttet til økt risiko for skader på hørsel, syn og nervesystem hos barnet og de aller minste har økt risiko for å dø i nyfødtperioden.

Selv om vi kjenner til visse risikofaktorer, er årsaken ukjent i om lag halvparten av tilfellene.

Når kvinner føder i Norge

Vi ønsket å undersøke om de største innvandrergruppene også har større sjanse for å føde for tidlig, når de bor og føder i Norge. Og blir sannsynligheten større eller mindre jo lenger de lever i Norge?

Vi undersøkte forekomsten av for tidlig fødsel blant 40709 barn født av kvinner med innvandrerbakgrunn og sammenlignet med 868 832 barn født av kvinner med norsk opprinnelse.

De utenlandsfødte mødrene inkluderte kvinner født i Irak, Pakistan, Filippinene, Somalia, Sri Lanka eller Vietnam.

Vi delte for tidlig fødsel inn i de som spontant hadde gått i fødsel ved rier eller vannavgang og i de som ikke var spontane, det vil si barnet var forløst for tidlig på grunn av sykdom hos mor eller barn.

Størst risiko blant filippinske kvinner

I løpet av perioden 1990-2009 forekom det 48191 for tidlige fødsler. For tidlig fødsel var hyppigere blant fire av seks innvandrergrupper sammenlignet med norske kvinner, og hyppigst blant kvinner født i Filippinene (åtte prosent) etterfulgt av kvinner født i Pakistan, Vietnam og Sri Lanka.

Kvinner fra Irak hadde samme risiko som norske kvinner (litt over fem prosent), mens kvinner fra Somalia hadde den laveste risikoen.

Både spontane og ikke-spontane for tidlige fødsler forekom oftere blant de fleste minoritetsgruppene. Sannsynligheten for spontan for tidlig fødsel endret seg lite jo lenger de har bodd i Norge og forble høyere blant de fleste minoritetsgruppene sammenlignet med norske kvinner.

Norsk standard for svangerskapslengde

Vi fant at varigheten på svangerskapene selv ved termin var kortere blant minoritetsgruppene. Det betyr at den høye forekomsten av spontan for tidlig fødsel i flere grupper delvis er et resultat av at vi bruker en norsk standard for svangerskapslengde.

Risikoen for en ikke-spontan for tidlig fødsel derimot, var knyttet til tiden de har bodd i Norge. Innvandrerkvinner som har bodd i Norge mer enn fem år hadde en 18-66 prosent økt risiko for igangsatt for tidlig fødsel, også etter justering for mors alder, fødeår og tidligere svangerskap.

Stigningen med lengden på opphold i Norge var knyttet til økt forekomst av sykdom hos mor, slik som svangerskapsforgiftning og diabetes.

Studien viser at den økte risikoen for igangsatt for tidlig fødsel med økende botid i Norge er knyttet til svangerskapskomplikasjoner som delvis er betinget av livsstil.

Forebygging av for tidlig fødsel bør derfor hovedsakelig rettes mot disse sykdomstilstandene.

Referanse:

Sørbye et al. Preterm subtypes by immigrants’ length of residence in Norway: a population-based study. BMC Pregnancy and Childbirth 2014, 14:239  doi:10.1186/1471-2393-14-239 (Abstract)

Helseforskning er i vinden

Av Erlend Bremertun Smeland, direktør for forskning, innovasjon og utvikling ved Oslo universitetssykehus

Dette innlegget markerer oppstarten av en ny blogg, “Forskningssykehuset”. Bloggen er opprettet av Oslo universitetssykehus (OUS) for å fokusere på helseforskning i vid forstand, og for å få frem det store omfanget av forskningsaktiviteten på sykehusene.

Bloggen er åpen og fri

Bloggen inngår dessuten i vår strategi for å gjøre forskningen mer kjent for folk, samt å tydeliggjøre betydningen av forskning som en integrert del av sykehusets virksomhet.

Bloggen er en roterende ordning der ulike forskere fra OUS deltar med innlegg, og vi legger opp til publisering av nye innlegg annenhver uke. Vi begynner med å invitere sykehusets forskningsledere til skrive innlegg, men på sikt ønsker vi at bloggen skal være åpen for alle forskere ved OUS.

Alle som bidrar i denne bloggen skriver naturligvis fritt og på egne vegne. Vi har derfor forventninger om at bloggen vil bidra til en åpen og god diskusjon rundt viktige forskningsspørsmål.

Sykehuset er en stor forskningsaktør

Forskning er en av spesialisthelsetjenestens (sykehusene) lovpålagte oppgaver. Sykehusene er en betydelig forskningsaktør i norsk sammenheng.

Formålet med forskning i helsesektoren er å generere ny kunnskap, og å danne basis for høy kvalitet i diagnostikk og behandling. Det er derfor viktig både å legge til rette for fremragende miljøer og å tilstrebe en stor bredde. Uansett er det viktig å vektlegge god kvalitet på forskningen.

Forskning har en sentral rolle i all medisinsk utvikling. Landets universitetssykehus er derfor et naturlig tyngdepunkt for helseforskningen, i tett samarbeid med universitets- og høyskolesektoren.

Forskningen blir sterkere

Evalueringene som Forskningsrådet gjorde tidlig på 2000-tallet viste at det var mange sterke basale miljøer i helsesektoren. Samtidig kom det frem at miljøene for klinisk forskning hadde et stort forbedringspotensial – med noen hederlige unntak. Etter dette har vi sett en systematisk og ledelsesforankret satsing på forskning i spesialisthelsetjenesten. Økt innsats har gitt gode resultater. Aktiviten og ressursbruken har økt. Helse Sør-Øst har fastlagt et langsiktig mål om at 5 prosent av totalbudsjettet skal benyttes til forskning, noe som er en markant økning fra dagens situasjon.

Gledelig nok viste evalueringen som Forskningsrådet gjorde i 2011 av norsk medisinsk og helsefaglig forskning en klar styrking av klinisk forskning.

OUS er en stor forskningsaktør. Drøyt 1200 av sykehusets 17000 årsverk er knyttet til forskningsvirksomheten. Det publiseres omlag 1700 vitenskaplige artikler med forfatter fra OUS, de fleste i samarbeid med UiO. Det er robuste forskningsmiljøer i alle klinikkene ved OUS og flere fremragende forskningsmiljøer.

Trass i en krevende fusjonsprosess med press på økonomi, har forskningsaktiviteten vært stigende de siste årene (med unntak av en liten nedgang i 2013 som ser ut til å være forbigående). Det har gjennom fusjonsprosessen vært fokus på å skjerme de interne forskningsressursene og å stimulere til økt ekstern finansiering. Likevel, arealbehov, IT-problemer og mer press på tid for klinikere til forskning er betydelige utfordringer i hverdagen.

Mer teknologi og tverrfaglighet

Vi står overfor en spennende utvikling i helsevesenet med mer fokus på persontilpasset medisin og en betydelig teknologiutvikling.

Utviklingen krever tverrfaglig tilnærming og økt samarbeid med flere av fakultetene ved universitetene. Håndtering og analyse av store datamengder på en måte som tilfredsstiller personvernkrav vil også sette store krav til kompetanse – både for å utøve moderne forskning, men også etter hvert som ledd i ny diagnostikkk og behandling. Samtidig er det behov for økt helsetjenesteforskning og styrket pasientnær forskning. Dette vil samlet sett øke behovet for at spesialisthelsetjenesten må integrere personell med kompetanse utenom de tradisjonelle helsefagene.

Mer samarbeid

Derfor bør det legges til rette for å utvide samarbeidet med universitets- og høyskolesektoren. En økt styrking av forskning i kommunehelsetjenesten vil også danne grunnlag for økt forskningssamarbeid med denne sektoren.

OUS er nå inne i en prosess hvor vi diskuterer ulike løsninger for nybygg ved sykehuset i fremtiden. Viktige veivalg skal tas med tanke på videre utvikling og organisering. I denne prosessen er det kritisk viktig at hensynet til forskningen ivaretas på en optimal måte.

Forskningsmiljøene ønsker å delta aktivt i planleggingen av et revitalisert OUS. OUS har en viktig rolle som veiviser inn mot framtidens medisin.

Unyansert debatt om forskingskommunikasjon

Det er mykje snakk om god kommunikasjon av forsking for tida, og dette er også temaet for Forskingsdagane i år. Eg meiner at sjølv om alle er interessert i at meir forsking skal kommuniserast til samfunnet, har forskarar og journalistar ulike roller for å bidra til å formidle forskinga.  

Forskingskommunikasjon er eit tema som engasjerer. Fredag kveld var eg tilstade på ein paneldebatt på Litteraturhuset, der Morten Dælen, Nina Kristiansen, Thomas Evensen og Norith Eckbo diskuterte kva som trengs for å betre forholda for forskingskommunikasjon i Noreg. Diskusjonen vart leia av Mina Nærland, ansvarleg for Aftenposten Viten. 

Panelet diskuterte ei rekke ulike tema, mellom anna mangel på incentiv og teljekantar for formidling, nye former for kommunikasjon av forsking, og kvifor det er vanskeleg å få enno fleire forskarar til å bruke tid til å formidle. Denne debatten verkar å repeterast med jamne mellomrom utan konkrete løysingar eller endring i systemet.

Heller ikkje denne gongen kom debatten særleg vidare, med unntak av eit konkret spørsmål frå salen heilt til slutt: Kan innhaldet i undervisningsplikta for forskarane utvidast til å inkludere formidlingsarbeid? Bra forslag, vi får håpe dekan ved MatNat-fakultetet Morten Dælen vil ta det med seg vidare.

Som venta vart forholdet mellom forskaren og journalisten diskutert, med spørsmål om kven som har skulda for at forskarar kan karakteriserast som ”gjerrige med kunnskapen sin”. Panelet var einige om at samtidig med at det skjer mykje bra forskingsformidling i Noreg, kan både universiteta og institusjonane verte flinkare til å trene forskarane til å kommunisere forskinga si.

Det er ulike utgangspunkt for korleis forsking vert kommunisert til samfunnet i dag. Panelet på fredag hadde ikkje desse skilnadene klart føre seg, og på grunn av dette vart debatten til tider unyansert og rotete.

For å finne gode svar på korleis det vert betre plass til og rom for ulike typar forskingskommunikasjon i Noreg, treng vi å vere tydelege på at desse situasjonane involverer ulike yrkesgrupper med ulike intensjonar, roller og bakgrunn. Her er tre eksempel:

1. Ein forskingsjournalist tek kontakt med ein forskar for å lage ei sak.

Forskingsjournalistane skal vere kritiske, stille samfunnsrelevante spørsmål, og samtidig bidra til å heve kunnskapsnivået i befolkninga. Dei er stort sett kunnskapsrike og engasjerte i forsking, og dei vil bidra til at ny kunnskap kan sette dagsorden. Men, for å sitere Nina Kristiansen i panelet: ”Vi i forskning.no skal ikke skrive for forskningen, vi skal skrive om forskningen.” Den objektive og kritiske haldninga til både formatet og innhaldet i forskinga er styrken til journalistane.

Slik eg forstår det, er auka fagkunnskap og meir tid til grundig research dei viktigaste satsingane for å auke kvaliteten på forskingsjournalistikken. Tiltak for å hjelpe forskarar til å møte slike invitasjonar er også viktige, og er beskrive under neste punkt.

2. Ein forskar tek kontakt med ein redaksjon for å formidle forskinga si.

Forskarar er stort sett opptekne av forskingsarbeidet, undervisning, administrasjon og innovasjon, men ein gong i blant har dei tid og overskot til å formidle. Anten vert dei kontakta av ein redaksjon, eller så vil dei fortelle sine eigne historier om spennande grunnforsking, teoretiske berekningar eller nye teoriar om kjønn og samfunn. Til dagleg kommuniserer dei til andre forskarar, med komplekse stammespråk og faguttrykk. Den store utfordringa er at forskarar ofte har lite trening i å forenkle utan forbehold, og er usikre på korleis kollegaer vil respondere på at dei stikk hovudet fram og meiner noko.

I møtet med journalistar er både frykta og potensialet for misforståingar stort. Der journalistane treng meir kunnskap, treng forskarane trening i mediehandtering. Dei treng å lære seg grunnleggande teknikkar i å forenkle for forskingsjournalistar.

Dette tilbodet finnast gjennom fagforeiningar og kurs på institusjonane, men det verkar som terskelen for å bruke tid på akkurat dette er nokså høg. Premiering i form av undervisningsfritak eller forskingsmidlar vil vere ei mogleg løysing på denne utfordringa.

3. Ein forskar formidlar forskingsresultat utan å involvere forskingsjournalistar, til dømes gjennom foredrag, bøker og debattinnlegg.

Ein ny generasjon studentar ved MatNat-fakultetet kan no få heile 10 studiepoeng i vitskapskommunikasjon som ein del av bachelor-, master- eller PhD-graden sin. Dei får trening i ei rekke ulike typar tekstar og former for kommunikasjon, og nokre vil kanskje ta sikte på å leve av å formidle forsking.

Slike forskingsformidlarar, som i utlandet vert kalla for ’science writers’, driv forskingsformidling i eit format som er meir tilpassa den enkelte forskar sine behov og person, til dømes gjennom bloggtekstar, bøker, foredrag. Mange svært dyktige formidlarar bidreg til både kunnskapsheving og debatt ved å våge å vere synlege, tydelege og tilgjengelege.

Forskingsformidling på forskaren sine premissar treng betre kår, med støtteordningar, stillingar og utdanning. Vi treng også å debattere om alle skal drive med denne typen forskingsformidling. Eg meiner at vi skal kunne forvente av ein forskar at han eller ho er positiv når media tek kontakt, men ikkje at alle skal skrive bok eller blogge om forskingsprosjektet sitt.

Forskinga kommuniserast av skriveglade personar med ulike utgangspunkt:  journalistar og forskarar. Rolla til forskingsjournalistane er å kommunisere fakta, funn og oppdagingar til folk flest kvar dag, med utganspunkt i ei kritisk tilnærming frå eit journalistisk syn. På den andre sida tek forskarane utgangspunkt i fagstoffet, og vil helst fortelje gode, interessante og ofte detaljerte historier om forsking til lesarar som allereie er interesserte. Mange av oss med engasjement for forskingskommunikasjon ein stad midt mellom desse to ytterpunkta.

Både journalistar og forskarar treng kompetanseheving for å verte betre til å møte kvarandre og bidra til eit felles løft. Vi har alt å tene på god forskingskommunikasjon som bidreg til politiske endringar og utvikling av kunnskapsnasjonen vår.

Åpne barnehager fanger opp alle

I åpen barnehage må de voksne være med, enten det er pappa, mamma, morfar eller au pairen. Det gjør at både barn og voksne tilbringer dagene sammen med folk de kanskje ellers ikke ville ha hengt med.

Elektrikerpappaen fra Polen bygger togbane med finansmammaen fra Ullern. Akademikerpappaen synger Bro, bro, brille i kor med den hjemmeværende mammaen. De har til felles at de har små barn som ikke går i vanlig barnehage.

En ny studie viser at åpne barnehager kan være en støtte for foreldre som ikke snakker så godt norsk, er arbeidsløse eller uføretrygdede.

Åpent for alle

Det finnes omtrent 200 åpne barnehager i Norge.

Og åpen barnehage er nettopp det: Åpen. Du behøver ikke ha barnehageplass eller melde deg på. Barnehagen er åpen for alle som har tid, lyst og behov. De skiller seg fra vanlige barnehager ved at barnas foreldre må være tilstede hele tiden.

Ellers er de som barnehager flest. De har samlingsstund, forming, sangstund og fellesmåltider.

- Meningen er å gi et tilbud som er trivelig og meningsfullt både for barna og de voksne, sier forsker og prosjektleder Kjell-Åge Gotvassli.

Han har, sammen med Anne Sigrid Haugset i Trøndelag forsking og utvikling, besøkt seks åpne barnehager og snakket med ansatte og 36 brukere av tilbudet.

De har også gjennomført en spørreundersøkelse blant alle lederne av de 200 åpne barnehagene i Norge.

De som står utenfor

Forskerne fant at mangfoldet er stort blant brukerne av åpen barnehage. Og at denne typen tilbud er god støtte og hjelp for foreldre som ikke snakker så godt norsk, som er arbeidsløse eller uføretrygdede. 

- At de ikke kan norsk, mangler utdanning eller er psykisk eller fysisk syke gjør det vanskelig å komme inn i arbeidsmarkedet. Resultatet kan bli ensomhet og sosial isolasjon, sier Haugset.

- Da er åpen barnehage et godt sted å være med barna, sier hun.

En god miks

Det er viktig at det ikke bare er folk med spesielle utfordringer som kommer. Det er ikke et tilbud spesielt for svakerestilte.

- Du kan ikke bare ha utsatte eller sårbare familier i barnehagen, sier Haugset.

- For at den åpne barnehagen skal inkludere alle, må den appellere til mangfoldet av småbarnsforeldre. Både de som er i permisjon og planlegger å søke barnehageplass, og de som av ulike årsaker velger det bort.

Hun mener at uansett hvor du står i arbeidslivet, og uansett hvilken sosial status du har, er barna noe alle har til felles.

- De knytter oss sammen på tvers.

Blir lagt ned

En av hovedgrunnene til at åpne barnehager ble startet på åttitallet var at kommunene ikke kunne tilby full barnehagedekning.

Nå som alle har krav på barnehageplass, er det flere kommuner som legger ned åpen barnehage, rett og slett fordi de mener det ikke er behov for dem lenger.

I Bergen bestemte politikerne seg for å gi mindre penger til de åpne barnehagene i byen. Det skapte mye protester og et hundretall demonstranter tidligere i år, som besto av ansatte, foreldre og barn fra byens åpne barnehager.

Også i Oslo har flere av de åpne barnehagene blitt nedlagt.

Det har vært vanskelig å måle etterspørselen og antall brukere, nettopp fordi barnehagen er så åpen. Noen barnehager registrerer de som kommer hver dag, noen hver uke og noen hvert år. Det finnes også barnehager som velger å ikke registrere brukerne sine i det hele tatt, utover eventuelle brannlister, som makulereres dag for dag. 

Det gjør det vanskelig for forskerne å si noe nøyaktig om hvor mange som bruker barnehagene og hvor mange som ønsker å bruke dem.

- Åpen barnehage etterspørres ikke i like stor grad i alle bydeler, sier byrådssekretær i Oslo kommune, Morten Bakke.

- Manglende etterspørsel er derfor et argument for å legge ned. Den enkelte bydel må selv vurdere behovet for åpen barnehage og ta stilling til om etterspørselen er stor nok til at den skal videreføres.

Oftest flest ressurssterke

Det er ikke familier med spesielle utfordringer som bruker de åpne barnehagene mest. Forskerne besøkte både barnehager der familier med problemer var i flertall, og der de ikke var i det hele tatt.

- Disse brukerne utgjør en liten gruppe i antall, og de er heller ikke til stede i alle de åpne barnehagene, sier Haugset. 

- Men betydningen for hvert enkelt barn og familie kan være svært stor.

Begynner også i vanlig barnehage

En av de største kritikkene mot åpen barnehage har vært at foreldrene kan velge dette tilbudet framfor ordinær barnehage. Det kan føre til at barn med innvandrerbakgrunn ikke kommer like forberedt til skolen som seksåringer, og at foreldrene ikke kommer ut i arbeid.

Men den nye undersøkelsen viser at de fleste barna som går i åpen barnehage, begynner i vanlig barnehage etter hvert.

Halvparten av de ansatte fortalte at de har gitt foreldrene råd om barnehagevalg, og at de har hjulpet til med å skrive søknad om ordinær plass. Mange skaffer brukerne sine oversikt over ledige barnehageplasser.

Forskerne i Trøndelag mener derfor at åpen barnehage kan være viktig for rekruttering av barn til ordinær barnehage.

Og byrådssekretæren er enig:

- I flere av Oslos bydeler brukes åpen barnehage som en viktig arena for å rekruttere barn fra innvandrerfamilier inn i barnehage. Det er en fin måte de kan få kjennskap til barnehager og det tilbudet som gis. I tillegg kan de få veiledning i å søke barnehageplass, sier han.

Må være et tilbud for alle

For å få alle skal få ta del i tilbudet om åpen barnehage, mener forskerne at den må appellere til så mange som mulig.

- Dersom man utformer innholdet i åpen barnehage slik at det bare tiltrekker seg brukere med utfordringer, uteblir inkluderingseffekten og tilbudet kan i stedet oppleves som stigmatiserende, sier Kjell-Åge Gotvassli.

Han mener at man må ha to tanker i hodet samtidig når man skal videreutvikle åpne barnehager.

- Barnehagen må ha et godt støtteapparat for å kunne bistå familier som sliter i hverdagen, både i form av kompetanse i barnehagepersonalet og samarbeid med helsesøster, sier han.

- Men man må også gi et pedagogisk tilbud som er attraktivt for andre grupper, for eksempel som myk start på et ordinært barnehageløp.

Referanse: 

Haugset, Anne Sigrid, Kjell-Åge Gotvassli, Birgitte Ljunggren og Morten Stene. 2014. Åpne barnehager i Norge. Organisering, bruk og betydning. Trøndelag Forskning og Utvikling AS. Rapport 2014:9. 

Gull og grønne steiner i Finnmark

Området har fått navn etter bergarten grønnstein, og det har noen av de eldste steinformasjonene i Norge. 

Vi er i grønnsteinsbeltet i Karasjok, et eldorado for geologer og andre steininteresserte. Foreløpig uberørt av industri eller gruvedrift. 

- Berget ligger så åpent i dagen her at det er lett å studere bergartene. Den gamle berggrunnen forteller en viktig historie om jordklodens tidlige utvikling og hvordan landet vårt ble til, sier NGU-geolog Børre Davidsen. Han har brukt flere år på å kartlegge berggrunnen i Lakselv-området av grønnsteinsbeltet. 

Signatur-bergart

Ved Brennelv rett utenfor Lakselv viser Davidsen frem den sjeldne lavabergarten komatiitt. Det er nettopp her i grønnsteinsbelte at denne bergarten er mest utbredt i Norge.

Denne bergarten regnes som spesiell og eksotisk blant geologer, både fordi den først ble oppdaget og navngitt relativt sent – i Sør-Afrika i 1969. Samtidig er det en veldig gammel bergart, som gir kjemisk informasjon om dannelsesområdet for magmaet på den tiden. Det vil si jordas mantel. 

- Komatiitten er en særegen bergart fra jordas barndom, og dette områdets signatur-bergart. At den finnes her i Karasjok grønnsteinsbelte betyr også at det har vært høy temperatur under jorda her. Komatiitten smelter først ved 1400 graders varme, forteller Davidsen.

Finsk geosatsing ga gull

Beltet, som er 20-40 km bredt, kan følges fra Lakselv i nord og sørover forbi Karasjok og inn i Anarjokha nasjonalpark (se kart). Det fortsetter videre til Kittilä i Finland.

I Finland har geologiske undersøkelser tradisjonelt vært en stor satsing, og den finske siden av grønnsteinsbeltet er derfor kartlagt grundig. 

De finske geologene har funnet mange mineralforekomster. Blant annet gull. Siden 2007 har det vært drevet produksjon av gull i Suurikuusikko. 

Om det også kunne skjedd på norsk side dersom våre myndigheter hadde satset mer på geologiske undersøkelser, vil ikke Davidsen spekulere i. 

Men som han sier: Det er et faktum at Finland generelt har brukt mye mer ressurser på geologiske undersøkelser enn Norge. Og finnene har funnet gull, i det samme beltet. 

Mange av bergartene i området er for øvrig vulkanske. De er dannet ved at lava og aske har kommet opp fra sprekker i jordskorpa, blitt avkjølt og størknet til fjell. Flere steder finnes spesielle strukturer som lava danner når den strømmer ut under vann, så her var det høyst sannsynlig hav for rundt to milliarder år siden.

Grønne kobberspor

Flere steder i Lakselvområdet lyser det grønt fra berget. Ved Porsvann er en hel bergknaus grønnkledt.

For geologene er dette et tydelig tegn på at berget inneholder kobber. Kobberet har gjennom mange år blitt påvirket av fukt og luft, og er omdannet til mineralet malakitt – det vitenskapelige navnet på irr. 

 

Så langt er det likevel ikke funnet nok kobber i fjellet til å etablere gruvedrift i området. Rester etter tidligere grave- og sprengningsaktiviteter vitner om stor innsats over mange generasjoner for å grave frem rike kobberårer. Men foreløpig har det ikke blitt industri av det.

Betyr i så fall det at vi kan oppleve kobberproduksjon her i fremtiden?

Ifølge geologene er det mengden på kobberet som avgjør det. Og hva som er nok, avgjøres i tilfellet av industrien. I Kvalsund i Finnmark har for eksempel gruveselskapet Nussir planer om å starte produksjon av kobber, og der er forekomsten tallfestet til 66 millioner tonn. 

- Det er svært mye kobber i området, men det ligger såpass spredt at det ikke har vært egnet for gruvedrift. Men som kilde for kunnskap om geologien i områdene rundt er Lakselvområdet svært viktig, sier Davidsen. 

Alger kan erstatte fiskeolje i fôr til oppdrettslaks

Fiskeolje er en veldig god kilde til omega-3 i laksefôr, og utgjør i snitt rundt 11 prosent av innholdet i fôret. Problemet er at det ikke er nok av fiskeolljen til å øke produksjonen av oppdrettslaks ytterligere.

Hvis laksen fortsatt skal gi bra med omega-3 til oss som spiser den, trenger fôrbransjen nye ingredienser som kan erstatte fiskeoljen.

‒ Vi trenger flere omega-3-kilder, og har få andre reelle alternativer for høy produksjon akkurat nå, enn heterotrofe alger, sier forsker Katerina Kousoulaki ved matforskningsinstituttet Nofima.

Heterotrofe alger er encellede alger som vokser på oksygen og en karbonkilde, for eksempel biprodukter av planter. Kousoulaki og kolleger ved Fôrteknologisenteret i Bergen har testet et algemel fra slike alger i fôr til oppdrettslaks.

– Algemelet vi har testet, har næringsstoffer som laksen trenger. Vi har klart å frigjøre og bevare de viktige næringsstoffene gjennom prosessen med å lage fôr, og det er en forutsetning for at ingrediensen kan tas i bruk, sier Kousoulaki.

Mer effektivt

Biomasse fra heterotrofe alger kan produseres i store kvantum. De kan med dagens teknologi produseres langt mer effektivt enn såkalt fototrofe alger, som vokser på lys og CO2.

Den heterotrofe algetypen som Nofima har testet trenger mye mindre plass. Produktiviteten per dag er rundt 10 gram per liter i store reaktorer for heterotrofe alger og 0,06 gram per liter for fototrofe alger.

– Algene er fra slekten Schizochytrium og er svært rike på den sunne marine omega-3-fettsyren DHA. Den utgjør mer enn en fjerdedel av fettet i algene. Det er opp til tre ganger mer enn i fiskeolje, sier Kousoulaki.

Algemelet er i kommersiell produksjon i dag hos Alltech i USA. Algene er ikke genmodifiserte.

Like god

Forskerne har testet hvordan algemelet virker på laksens helse, ytelse, og ernæring.

I 12 uker fikk smålaks fôr med fra null til 15 prosent innblandet algemel. I løpet av de 12 ukene hadde all fisk uavhengig av fôr mer enn tredoblet vekten sin.

Laksen spiste mer når det var alger i fôret, og det tyder på at algene ikke hindrer appetitten.

Innholdet av de sunne marine omega-3-fettsyrene i filetene var høyere for laks som hadde fått algemel i fôret enn for laks som var fôret med fiskeolje som eneste kilde til disse fettsyrene. 

Fiskene fordøyde protein like godt uavhengig av innblandingsnivå av algemel i fôrene. Men fiskene fordøyde høyest andel fett i fôret med 1 prosent algemel, fremfor fôr uten algemel og fôr med 6 og 15 prosent algemel. Fôr med 15 prosent algemel var helt uten tilsatt fiskeolje.

Såkalte mikromatriseanalyser viser aktiviteten til tusenvis av gener samtidig, og regnes som en sikker målemetode for helseeffekter. Disse analysene viste ingen negative helsereaksjoner på fôrene.

Palmeolje overflødig

Forskerne har også sett på hvor egnet algemelet er til å bevare høy teknisk filetkvalitet i laksen.

Fôrene med alger ga like god kvalitet på laksefiletene som fôr med fiskeolje. For eksempel var filetene like faste i strukturen, hadde lik avrenning av vann, og like lite spalting mellom muskelfibrene.

Noen fiskefôrprodusenter har tidligere brukt litt palmeolje i fôret, først og fremst fordi de mettede fettsyrene i denne oljen egner seg som teknisk stabilisator. Mettede fettsyrer fungerer som en stabilisator ved at de stivner og dermed holder andre lipider sammen i fillet eller pellet og hindrer avrenning av fett.

Algemelet er rikt på enkelte mettede fettsyrer, og gjør dermed bruken av palmeolje som stabilisator overflødig.

Evolusjonen kan ha gitt oss ulike ansiktstrekk

Mennesket har god evne til å gjenkjenne ansiktstrekk. Dette er en viktig evne når kompliserte samfunn skal bygges opp. Hvem er venn, og hvem er fiende? Hvem er sjef, og hvem er undersått? Å ta feil her kan ha store kostnader, og minske muligheten for et trygt liv.

Nå viser en ny studie at evolusjonen kan ha hjulpet oss på veien. Ansiktstrekkene våre er nemlig mer forskjellige enn det som er vanlig for andre dyrearter.

Soldater i alle fasonger

Forskerne fra University of California, Berkeley har brukt data fra en stor amerikansk undersøkelse av flere tusen militærpersonell, både menn og kvinner av afrikansk og europeisk opprinnelse.  Her ble både ansikt og andre deler av kroppen målt på mange forskjellige måter.

Målingene viser at for andre deler av kroppen varierer ikke målene fritt. De henger mer sammen. For eksempel har folk med lange armer også lange bein. I ansiktet er det derimot mye mer variasjon mellom de enkelte målene. Kort avstand mellom øynene kan godt kombineres med lang nese. Dette gir til sammen mye større variasjon i ansiktet.

Den største variasjonen i ansiktet skyldtes ulik størrelse på trekantene mellom øyne, munn og nese, ifølge en nyhetsmelding fra universitetet.

Stor variasjon i ansiktsgener

Forskerne brukte også gendata fra det som kalles 1000 Genomes Project. Her er hele arvestoffet til tusen anonyme mennesker fra hele verden kartlagt. Forskerne var spesielt interessert i arvestoffet som koder for ansiktsformen.

De fant ut at variasjonen i ansiktsgenene var større enn for andre deler av kroppen.  Genene varierte på samme måte hos folk fra forskjellige deler av verden, men størrelsen på variasjonen avtok jo lengre unna Afrika menneskene levde.

Det underbygger teorien om at mennesket utvandret fra Afrika, og tyder på at variasjonen oppsto for lenge siden. Arvestoffet til neandertalere og denisovanerne, som levde for 40 000 år siden, har også store variasjoner for ansiktstrekk, ifølge studien.

Sosiale krav styrte trolig evolusjonen

Hvorfor har evolusjonen gitt mennesker forskjellige ansiktstrekk? Forskerne diskuterer mulige svar i fagartikkelen i tidsskriftet Nature Communications.

En mulig forklaring er at stor variasjon i ansiktstrekk vil gjøre oss mer attraktive som parringspartnere. Dette tilsvarer den store fargevariasjonen hos hannfisker av arten Guppy.

Forskerne avviser dette av to grunner. For det første finnes en slik fargevariasjon bare hos de voksne forplantningsdyktige fiskene, ikke hos yngel. Hos menneskebarn er derimot variasjonen like stor som hos voksne.

I dyreriket er det dessuten som regel bare det ene kjønnet som bruker variasjon i utseendet for å tiltrekke seg en parringspartner, mens både menn og kvinner har samme store variasjon.

Forskerne tror derfor mest på at kravene fra komplekse sosiale systemer har gitt evolusjonen spillerom til å utvikle ansiktsforskjellene. Slik blir det enda lettere for oss å skille mellom forskjellige mennesker, blant annet mellom dine barn og mine barn, mellom venn og fiende og mellom sjef og undersått.

Referanse:

Michael J. Sheehan & Michael W. Nachman: Morphological and population genomic evidence that human faces have evolved to signal individual identity, Nature Communications 16.9.2014, DOI: 10.1038

Vil forutsi hvem som får prostatakreft

Kreft kan være arvelig, og du løper en større risiko dersom du har visse genvarianter.

En ny, stor genstudie legger enda en bit i puslespillet om risikoen for prostatakreft.

Forskere fra en rekke land har jobbet sammen for å kartlegge genene til mer enn 80 000 menn, halvparten med prostatakreft.

De lette seg gjennom 10 millioner genetiske markører og fant 23 nye områder i genene som kan knyttes til denne kreftformen.

Før kjente forskerne til 76 genetiske markører knyttet til prostatakreft, nå er de dermed oppe i 100. Til sammen kan disse 100 si mer om risikoen for å få kreft.

Kombinasjon av risikogener

Det er ingen andre kreftformer som er kartlagt genetisk på en så grundig måte, skriver forskerne.

Håpet er å kunne si mer om arveligheten ved prostatakreft.

Kombinasjonen av genvarianter virker sammen og gir høyere risiko.

– Vi kan ikke se på ett gen for å beregne risikoen, vi må se på alle 100, sier en av de mange forskerne bak studien, Jyotsna Batra ved Queensland University of Technology i Australia, i en pressemelding.

Foreløpig indikerer funnene at genvariantene kan forklare en tredjedel av risikoen ved å ha kreft i familien.

De ti prosentene menn med flest risikogener, har nesten seks ganger så høy risiko for å få kreft som befolkningen sett under ett.

Men mye annet enn gener, for eksempel livsstil, kan påvirke hvem som får kreft.

Aggressiv kreft

Mutasjoner i gener kan påvirke hvor alvorlig prostatakreften blir for de som rammes, har tidligere studier vist.

Den aggressive formen for prostatakreft er utbredt i Afrika.

Forskerne bak den nye studien studerte folk fra Europa, Afrika, Japan og Latin-Amerika, og fant at noen typer risikogener er spesielle hos afrikanere.

De fleste i studien hadde den ikke-aggressive krefttypen.

Nå vil forskerne finne ut mer om den aggressive typen.

– Det å kunne forutsi den aggressive typen før den spres må være et mål for framtidig forskning, for selv når prostataen er fjernet kan noen få kreftceller ta liv, sier Batra.

 

Referanse:

Al Olama, A. A., m.fl.: A meta-analysis of 87 040 individuals identifies 23 new susceptibility loci for prostate cancer. Nature Genetics Letter, online 14. september 2014.

Hvorfor kysser vi?

Overalt i verden kysser mennesker hverandre. Men vi er ikke de eneste pattedyrene som liker å gni leppene mot hverandre. Blant annet lager sjimpansen trutmunn når den vil ha kjærlig kontakt med andre.

Det er deilig å kysse, men hvorfor gjør vi det?» spør Julie i en e-post.

På tross av våre lange kyssetradisjoner, er dette et ganske uutforsket fenomen. Vi måtte derfor finne svar utenlands.

Rafael Wlodarski er postdoktor ved Oxford University. Han har undersøkt kyssets betydning i evolusjonært perspektiv.

– Kyssingen spiller en viktig rolle i den første vurderingen av en partner og deretter når forholdet skal vedlikeholdes, forteller han.

Kommuniserer med feromoner

– Det å kysse er en unnskyldning for å komme tett på hverandre, slik at vi kan snuse på partneren. Dermed kan vi teste feromonene til vår potensielle partner, forteller Wlodarski. Det gjør vi for å teste om han er sunn og frisk, og om han er en god genetisk match.

Feromoner er en fellesbetegnelse for duftsignaler som mange dyrearter bruker for å kommunisere.

Menneskelige feromoner er et veldig omdiskutert emne blant forskere. Rafael Wlodarski er en av dem som mener at mennesker kommuniserer på et ubevisst plan gjennom disse usynlige duftsignalene.

Ikke risikofritt

Det er nemlig ikke helt risikofritt å komme så tett innpå et annet menneske. Faren for å bli smittet av en sykdom er stor, påpeker Wlodarski.

Derfor synes han kysset veldig interessant i et evolusjonært perspektiv.

Den evolusjonære fordelen er at kyssingen kan hjelpe oss i vurderingen av en potensiell partner. Denne fordelen utkonkurrerer ulempen det er å bli syk.

Det første kysset

Det er dermed ikke likegyldig om de første kysset føles godt. Nytelsen er et hint om at partnerens gener passer godt med dine.

Dette handler ikke om tunge- eller leppeteknikk, men hva kysset kommuniserer til den ubevisste delen av hjernen.

Rafael Wlodarski og forskergruppen hans har stilt opp tre mulige forklaringer på hvorfor vi kysser:

  • for å oppnå seksuell opphisselse
  • for å vurdere hverandre
  • for å knytte bånd med partneren

De spurte 724 forsøkspersoner om når i et forhold det romantiske kysset var viktigst.

Svarene viste at kysset først og fremst er et verktøy i letingen etter passende gener til et levedyktig avkom. I et forhold skal kyssingen vedlikeholde kjærligheten.

Dårlig kyss?

Undersøkelsen viste også at den seksuelle opphisselsen ser ut til å være en sekundær grunn til kyssing. Kvinner mener dette er viktigere enn menn.

Dessuten viste studien at personer som er på utkikk etter et langtidsforhold, kan endre sin oppfatning av en potensiell partner etter det første kysset.

Hvis kyssingen ikke føles godt – så er det neppe noe mer å hente.

Kyss deg frem til kjærligheten

Ifølge Rafael Wlodarski er det forskjell på hva kvinner og menn ubevisst tiltrekkes av ved det andre kjønn. Kvinner skal trekke det tyngste lasset når det kommer til reproduksjon, og derfor er de generelt mer kresne og tenner mest på menn som signaliserer gode gener og gode foreldreevner, forklarer han.

– De fysiske kostnadene ved sex er større for kvinner, sier Wlodarski.

– Kvinner er med god grunn mer selektive. Kvinnen er mer interessert i gode gener, som er forenelige med sine egne, mens en mann kan minimere investeringen ved å stikke av etter paringen, utdyper han.

Menn er mer åpne for et bredere spektrum av kvinner, men foretrekker kvinner som signaliserer fruktbarhet, for eksempel gjennom brede hofter og store bryster.

På samme måte taler kysset til den ubevisste delen av hjernen. Vi foretrekker å kysse med en partner hvis vi passer godt sammen med, genetisk sett, forteller Wlodarski.

God kjemi?

Det er flere biologiske faktorer som har innflytelse på det romantiske kysset. Når en kvinne har eggløsning, synes hun at det første kysset er viktigere enn ellers, forteller Wlodarski.

Mannens kroppslukt og ånde er viktigst for den kyssende kvinnen. Dette peker på at luktesansen, og dermed kysset, spiller en stor rolle i vurderingen av en potensiell partner, sier Wlodarski.

Forskerne mener det er forskjell på bevisste preferanser og faktiske valg. Ofte vet vi ikke hvorfor vi er tiltrukket av en bestemt person.

Flere kyss gir mer tilfredshet

Det er ikke likegyldig hvor mye vi kysser med kjæresten vår. Blant annet blir dopamin og oksytosin, det såkalte kjærlighetshormonet, frigitt i hjernen når vi kysser, skriver Rafael Wlodarski i sin siste vitenskapelige artikkel.

Oksytosin har blitt døpt kjærlighetshormonet fordi det skaper en følelse av samhørighet, tillit og kjærlighet mellom mennesker når det frigis i hjernen, for eksempel når vi kysser.

– Det er en sammenheng mellom hyppigheten av kyss og tilfredsheten i forholdet, forteller Wlodarski.

Dette er den danske sexologen og foredragsholderen Jacob Olrik enig i.

– Kysset er ofte mer intimt enn selve samleiet, sier han.

Skaper bånd mellom mennesker

Jacob Olrik sier at dette kan forklare hvorfor mange prostituerte nekter å kysse. Kyss skaper bånd og intimitet, forteller han.

Rafael Wlodarski påpeker at det er usikkert om par kysser mer fordi de er fornøyd i forholdet, eller om kyssene skaper større tilfredshet.

En ting ser iallefall ut til å være sikkert – det lønner seg å kysse. 

Referanser:

Rafael Wlodarski: What’s in a Kiss? The Effect of Romantic Kissing on Mate Desirability, (2014) Evolutionary Psychology. DOI: 12(1): 178-199

Rafael Wlodarski og Robin I. M. Dunbar: Menstrual Cycle Effects on Attitudes toward Romantic Kissing (2013) Human Nature DOI: 10.1007/s12110-013-9176-x (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.